hits

desember 2016

Sjakken eller livet


Skal Aryan Tari, en av verdens mest talentfulle sjakkspillere velge sjakken eller livet? Dette temaet omtaler forfatter Atle Grønn på fremragende vis. Han skriver så godt at boka "Sjakken eller livet", som er utgitt på Cappelen Damm forlag, fortjener en solid femmer på terningen.
"Sjakken eller livet" er en bok for de som har litt peiling på sjakk. Du bør ha fulgt med litt i timen, eller i det minste ha stor interesse for spillet for å få nytte av denne boka. Men er du innenfor den kategorien, er den fabelaktig. Forfatter Atle Grønn kom endelig med sine historier og anekdoter fra sjakkens verden, så vel på hjemmebane som internasjonalt.

Grønn er intet mindre enn professor i russisk. Han snakker også flytende fransk og har dessuten en følsom penn. I mange år har han hatt en ukentlig sjakkspalte i Dag og Tid. Nå skriver han også om sjakk for Aftenposten. Grønn er Internasjonal Mester i sjakk, har vært aktiv sjakkspiller siden han var liten gutt og er en av dem som nesten har ofret sitt liv for sjakken. Jeg er litt i tvil om han selv har valgt sjakken eller livet. Kanskje er han et bevis på at begge deler er mulig, slik at tittelen blir litt misvisende. For Grønn er nemlig tobarnspappa og med sin heltidsjobb på Universitet i Oslo, er det ikke mulig å "melde seg ut av livet", eller er det det?

Jeg har virkelig sans for tittelen, Sjakken eller livet. Grønn skriver: "Og det er først når man er villig til å fortape seg i spillet og glemme verden utenfor, at man kan bli en ekte sjakkspiller".  Siden jeg selv er lidenskapelig opptatt av dette vanvittige spillet, har jeg en mistanke om hva forfatteren ønsker å formidle.

Grønn har kalt Del 1 : De besatte.

Smak på de ordene. Å være besatt er sjelden noe positivt. Men skal man være en "hel" sjakkspiller, må man nesten være besatt. Og hvor mange er ikke det? Det gjelder ikke bare de aller beste. Det er svært mange sjakkspillere som er på et relativt svakt sjakklig nivå, men som likevel er besatt av spillet.

Det jeg savner i Grønns bok er hans vurderinger av hva som skjer med sjakkspillere som ofrer timevis hver dag over et sjakkbrett. Det er noen tusen spillere som faktisk sitter og ser på sjakk hver dag i mange timer. De aller beste, de som oppnår tittelen Grand Master og Internasjonal Master, har stort sett ofret livet sitt til sjakk. Men det er også ganske mange spillere som ikke er så gode, men som har sittet 3-4 timer i snitt daglig i tiårsvis (!) med sjakk som det viktigste i livet. Det ville derfor vært interessant om Grønn vurderte endel av disse personene - som mennesker, ikke som sjakkspillere. En gutt, for de er stort sett hankjønn de som blir omtalt i denne boka, som spiller sjakk fra han er 10-12 år og blir sjakkspiller, hvem er han? Hvordan er han som person? Normalt sett ganske nerdete på skolen vil jeg tro. I det voksne liv, kanskje familisert, gjerne med en jobb. Hverdagen for en god sjakkspiller i Norge består av jobb, familie, sjakk og søvn. Resultatet av et slikt liv er, slik jeg ser det, at  man lever et amputert liv. Å reise, lese bøker, ha venner man ikke bare snakker sjakk med, men snakker om livet med ? det er en viktig del av livet. En person som er besatt av sjakk er nærmest utelukket fra å delta i diskusjonen. Da forfatter og sjakkspiller, Hans Olav  Lahlum, ble spurt på NRK-Radio om hvordan utelivet er på Gjøvik, svarte han: "Jeg vet ikke, jeg har aldri vært på utelivet."

En fryd å lese

Med andre ord kunne Grønn med god samvittighet nevnt noe om risikoen av å velge sjakken - fremfor livet. For jeg er ikke i tvil om at mange av de beste sjakkspillerne, har en meget begrenset erfaring og forståelse av hvordan livet egentlig er. Høy rating har ingen relevans til at en person også er dyktig på andre felt i livet, utenom sjakk. Nesten tvert imot, tror jeg. Det kan synes som om Grønn også mener noe i den retning. Han skriver: "De fleste ekte sjakkspillere har trolig en diagnose " uten at det plager oss noe særlig." I seg selv litt av en påstand som det ikke snakkes så mye om. Som tidligere sjakklærer i fem år for unger, kan jeg tilføre at minst en av fire hadde en diagnose. Det bør legges til at veldig mange barn i dag får diagnose. ADHD, ADD er snart like vanlig som en forkjølelse. Grønn refererer til Stormester Leif Øgaard, som dro konklusjonen enda litt lengre og sa : Sjakk er en sykdom.

Forfatterens mange historier i boka er en fryd å lese. Atle Grønn er utømmelig. Som for eksempel når han nevner en av de store personlighetene i norsk sjakk, nå avdøde Knut Bøckmann. Bøckmann hadde spilt sjakk på Gausdal Høyfjellshotell en påske. Noen journalistkolleger ønsket å vite hvordan været hadde vært. Bøckmann svarte: "Jeg vet ikke, jeg hadde ikke vindusplass."

Like god er Grønn når han skriver om den synske Anna Elisabeth Westerlund, som var en ivrig sjakkentusiast. Som tilskuer til norgesmesterskapet i Skien i 1971 "hadde Leif Øgaard en fordel på brettet som normalt ville gi seier og NM-tittel da Westerlund, som en uvanlig interessert tilskuer, brøt tausperringene og satte seg ved brettet. Øgaard bukket bort partiet og seieren".

Fenomenet Garri Kasparov blir omtalt ved flere anledninger. Her er Grønn også usedvanlig god. Han forteller ikke bare om sjakkspilleren Kasparov, men om hvorfor russeren, med sitt enorme ego, taper alles sympati og dermed er sjanseløs til å bli valgt som ny president i FIDE, i Tromsø 2014.

Atle Grønn skriver at nesten halvparten av verdensmestrene i sjakk er jøder. Hvilket tema!. Tenk om vi kunne få vite litt mer om hvorfor det er slik. Den eneste boka jeg kjenner til om dette temaet er "Schach und Shalom", skrevet på tysk. Hvem vil gå i dybden her?

Unøyaktigheter

Noen unøyaktigheter er det i boka. Grønn skriver at da Carlsen møtte Anand til VM-kamp i 2013, var det første gang siden 1921 at verken mesteren eller utfordreren kunne russisk. Dette stemmer ikke. Da jeg var på ferietur sammen med Vishy Anand på Svalbard, besøkte vi Barentsburg. Her viste Anand at han kunne russisk. Det er mulig han ikke snakker språket, men han fortalte meg at det var nødvendig å lære seg alfabetet og noe av språket, for å være informert om russiske sjakkbøker. På samme måte som verdensmester Bobby Fischer.

Forfatteren kommenterer også Simen Agdesteins betydning i norsk sjakk. Fenomenet Agdestein spilte også på fotballandslaget. Men Grønn skriver litt banalt at han "løp så fort at Egil Drillo Olsen tok ham med på landslaget." Det var nok andre egenskaper som sørget for at Simen Agdestein fikk spille på landslaget.

I sum er denne boka lesverdig, interessant, humoristisk og særdeles informativ for alle som elsker sjakk.

Hurtigrutens pokerplan



Det spørs om Hurtigruten Kong Harald blir å se utenom de største havnene. Her ligger den til kai i Tromsø. Hurtigruten fikk i 2011 en garanti fra regjeringen på 5,1 milliarder. Et årlig tilskudd på 640 millioner i perioden 2012 til 2019. Ikke småpenger, får man si. I 2015 økte overskuddet i forhold til året før: fra 652 millioner til 923 millioner. Hurtigruten fosser frem, og nå tilbyr de reiser til Svalbard, Island og Grønland. Og snart også Nordpolen. De truer dessuten med å la være å besøke flere havner mellom Bergen og Kirkenes. Hva er det Hurtigruten holder på med?

Til tross for astronomiske støttebeløp fra staten og et eventyrlig overskudd, er ikke eierne fornøyd. Hurtigruten mener de betaler alt for mye i havneavgift og har satt i gang et landssvikoppgjør langs norskekysten. 26 av 34 havner fra Bergen til Kirkenes er satt under lupen. Hurtigruten krever tilbakebetaling, umiddelbart. Et ragnarokk med stevninger og rettssaker er under oppseiling.

Hurtigruten har vært i hardt vær siden de startet sin reise i 1893. Ikke minst har det vært økonomiske utfordringer. Men da staten for alvor grep inn i 2011, ble forholdene lagt til rette for nye investorer. I 2014 overtok det britiskeide Silk Bidco A/S 91,7 % av selskapet. Hva er det de nye eierne vil med Hurtigruten? Er de glad i Rørvik og Lofoten? Ønsker de for enhver pris å vise vårt lille land? Jeg er ikke skråsikker på det. Trygve Hegnar og Petter Stordalen, som var betydelige aksjonærer før det tidspunktet, hadde gjennom sine selskaper gjort jobben sin.

Hurtigruten med skjult agenda

Frykten for at Hurtigruten skal endre totalt struktur er ikke bare tilstede, den synes å nærme seg. Hurtigrutene er i dag luksusskip. Målet for de utenlandske eierne er å tjene penger. Selvsagt. Hva ellers? Å reise med dette cruiseskipet på sommertid, er ikke som det var. Joda, reiseopplevelsen er den samme. Bak hvert nes finner man en liten øde plass, gjerne med noen gamle hus og en nedlagt kirke. Trollfjorden forsvinner ikke og Lofoten går ikke ut på dato. Men skal du oppleve dette, må du betale skjorta. En tur med Midnattsol på sommertid er for rikfolk. Kanskje var ikke eks. stortingspolitiker Geir Kjetil Hansen sjøsyk da han 29.oktober 2014 fryktet at Hurtigruta skulle bli et rent cruiserederi? I dag tar ikke folk hurtigruta som et fremkomstmiddel. Det er blitt en opplevelsesreise, en ferie, en flytende luksus. La oss tenke oss år 2025: Hurtigruten har bare anløp til ti havner mot dagens 34. De mest populære turene er i arktiske strøk.

Hadde regjeringen og stortingspolitikerne dette i tankene da de besluttet å gi 5,1 milliarder ? Er dette strategien bak det kommende raidet av rettssaker? Er det derfor direktøren i Hurtigruten Daniel Skjelldam 30.september i år kunne fortelle følgende til NRK: Hadde vi hatt høve til å kutte ut Kristiansund, så hadde vi gjort det tvert.

Og han kunne lagt til flere havner. Kristiansund er på ingen måte enestående i denne sammenhengen. Tvert imot.

Fra Bergen til Kirkenes er det som nevnt 34 havner. 26 av dem er satt under lupen fordi man mener det er avkrevd for høye avgifter. Etter at Hurtigruten vant en rettssak mot Stranda Havnevesen i januar 2014, hvor sistnevnte ble dømt for å ha krevd inn for høye havneavgifter i Geiranger, har Hurtigruten fått blod på tann. De har satt to strek under svaret og mener resten av kystnorge må bli med i dragsuget. Bodø Havn, som også tapte i tingretten, har anket dommen. Harstad Havn ble stevnet 26.november 2016, mens Kristiansund Havn og kanskje 20 til, står for tur.  

På bakgrunn av dette har de fleste havner begynt å forberede seg til kamp. Fra Bergen til Kirkenes, små som store havner. Kristiansund har for eksempel engasjert konsulentselskapet EnviDam Momentum AS. Momentum er Norges største ekspert på denne type regnskap og har 290 kommuner som kunder. I en rapport fra 6.desember 2016 har Momentum utarbeidet en analyse for Kristiansund Havn. Her slakter de kystverkets utregninger og mener Kristiansund Havn har gjort det meste riktig. Hvis man legger Momentum regnestykke til grunn, blir det smuler igjen på Hurtigruten.

Rapporten fra Momentum er slett ikke lystig lesning for Kystverket. Prosedyrene for utregning av havneavgifter synes å være særdeles uklare. Det er Kystverkets oppgave og ansvar å utarbeide normer. Men man må si at de har ikke gjort jobben sin og dermed har de ulike havnene tolket reglene, i samarbeid med sine revisorer. Det er mulig at flere havner har krevd inn for mye penger, men måten å løse konflikten virker betenkelig. Har Hurtigruten en skjult agenda?

Hurtigruten tar loven i egne hender = Selvtekt

I Harstad sier havnesjef Ivar Hagenlund:

Vi har allerede brukt mye tid på anklagene fra Hurtigruta. Det virker meningsløst. Det kan man også si om saken i Kristiansund. Fremgangsmåten til Hurtigruta, ved at de stoppet å betale anløpsavgift, er hinsides enhver fornuft.

Hurtigruten har nemlig tatt saken i egne hender og har flere steder nektet å betale anløpsavgift. Med andre ord venter de ikke på noen endelig dom i rettsvesenet. Hagelund sier:

I over hundre år har det vært et godt forhold mellom Hurtigruta og kystens anløpssteder. Man bør ikke glemme at inntektene fra Hurtigruta er hovedinntektskilden for de fleste havner. Deres oppførsel i denne saken er uholdbar.

Hagelund får støtte fra Norsk Havneforening. I brev av 7.desember 2016 skriver direktør Arnt Einar Litsheim til statsråd Ketil Solvik-Olsen:  For utenforstående ser det ut som at Kystverket har godtatt de synspunkter som er fremmet av Hurtigruten, uten å stille nødvendige kritiske spørsmål.

Arbeidsgiver- og interesseorganisasjon KS-Bedrift er urolige. De er mer nøkterne i sine vurderinger, men skriver i et brev 9.desember 2016, attestert Samferdselsdepartementet:

KS -Bedrift er bekymret for at denne saken kan komme skjevt ut. Selvkost er et krevende felt og et område det sjelden kan settes to streker under svaret.

Og på slutten av brevet står det:

Generelt er vi av den oppfatning at denne saken illustrerer hvor vanskelig beregning av anløpsavgift kan være. Vi oppfordrer derfor til at en nå får på plass et godt undervisningsopplegg samt gode verktøy for havnenes arbeid på dette området.

Det kan se ut som om Kystverket går Hurtigrutens ærend. Motivet synes uklart. Det kan være at Kystverket selv ønsker å overta ansvaret for store deler av Havnevesenets oppgaver.

Hurtigrutens pokerplan

Hurtigruten spiller poker på flere nivå. For det første antar de at ingen havner tør å ta arrest i skipene. Det kan de nemlig gjøre hvis man ikke betaler anløpsavgift. Å ta arrest i skipet vil føre til bråk og Hurtigruten håper på at de ulike havnekontorene ikke tør å gå til et slikt skritt. For det andre synes det som om Hurtigruten ikke har noe kjærlighetsforhold til de 34 havnene, men at de tenker i kroner. Kanskje kan alle rettssakene føre til at de blir kvitt en del havner? Og for det tredje kan det se ut som om de vil tjene så mye penger at den nåværende statsstøtten ikke lenger er nødvendig. Med en liten milliard i overskudd pr.år, blir det neppe noen ny pakke på 5,1 milliarder under juletreet. Hvis Hurtigruten derimot vil søke om nye milliarder i statsstøtte - da bør de oppsøke nærmeste havn. Store skip kan tåle dårlig vær, men dukker det opp små skjær, for ikke å si et uventet isfjell, da forteller historien hvordan det kan gå. Man skal ikke undervurdere nordmenns lynne. Det norske folks kjærlighet til Hurtigruten er nemlig uslitelig. I det øyeblikk man fjerner en eneste havn, skal man ikke se bort i fra et folkeopprør. Det er kun Hurtigrutens styre som vet hva de holder på med. Vi andre kan bare synse. Det vi vet er at mye vil ha mer og Hurtigruten vil ha mest.


Bildet er tatt fra styremøte i Kristiansund Havn fredag 16.desember. Bilder viser daglig leder Arnt Honstad (med ryggen til). Fra høyre ser vi Momentums representant Odd Kjetil Krekvik, styreleder Roger Osen og Ståle Refstie, nå ordfører i Sunndal. Rett bak dem ser vi journalist Jan Arve Ødegård fra lokalavisen Tidens Krav.


Journalist Ødegård har fulgt prosessen mot Kristiansund Havn i lengre tid. Han har laget det ene sensasjonelle førstesideoppslaget etter det andre. Skyteskiven har vært  Kristiansund Havn. Ødegård har tatt kvelertak og fremstiller Kristiansund Havn, og dermed 26 av 34 havner som kjeltringer. I motsetning til f.eks. lokalavisen i Harstad, har Ødegård valgt - lenge før man ser utfallet av en dom - å støtte både Kystverket og dermed Hurtigruten i sine anklager. Det er fra sine egne man skal ha det.

 

 

 

Europas beste matopplevelse


Arild Dybvik er kokk og har vært det så lenge han kan huske. Livet er å lage mat. Jeg har spist mye restaurantmat i mitt liv og besøkt det beste av gode kjøkken i Europa. Etter en kveld hos Arild Dybvik, eller Jullum 6, som han kaller sitt originale spisested i Kristiansund, er jeg ikke i tvil. Bedre matopplevelse har jeg ikke opplevd.  Her tilbereder han indrefilet av svin med ravioli fylt med løk og fikenmarmelade, rødbetpurre, tyttebær og brønnkarse, samt hyppenkjeks med baconcrisp. En ivrig kokk sier: "Å lage en rødbetpurré er ganske krevende. Den smaker i utgangspunktet jord. Jeg koker den først tre timer i vann. Så kokes den i appelsinsaft og sukker, før den kjøres i kjøkkenmaskinen til en fin purre. Siden det er så mye fargestoffer i rødbeteren kjører jeg alltid litt gelatin inn i purren. Da rører jeg gelatinen inn i litt varm sukkerlake, før den siles inn i purren."

Skinnstekt torsk. Mandelpotetkrem med sauterte grønnsaker og krabbe. Eplebeurre-blanche med dill, romanesco og fritert pastinakk. 

Ostekrem med pasjonsfrukt. Melkesjokoladeis på sitronkrem med sjokoladecrumble, pasjonsfrukt fluid gel og lett kandiserte klementiner. Her er ikke noe overlatt til tilfeldighetene.

Gjestelisten var ikke tilfeldig denne kvelden. Det var dagen før man skulle feire at byen hadde fått et fotball-lag, KBK,  i elitedivisjon. Patrioter og klubbledelse var på plass. En lystig gjeng fikk en matopplevelse de sent vil glemme.

Arild Dybvik på kjøkkenet. Ikke hvilket som helst kjøkken. Konseptet er at han holder matkurs eller tar opp bestillinger fra gjester som vil ha noe utenom det vanlige. I oljebyen Kristiansund har kokken booket til langt ut i januar. Julebordssesongen var utsolgt i mai. Næringslivet bruker gjerne en slik kveld til team-building. Dybvik bor i huset og inviterer gjestene i sitt eget hjem. Han vet ikke om andre som har gjort det samme i Norge.