hits

juli 2016

ADHD - Galskap uten grenser


I 2007 skrev Joar Tranøy og undertegnede denne boka. Diagnosen ADHD er en synsediagnose som har mange hemmeligheter. Er barn hyperaktige, skal de medisineres. Og er de for rolige, skal de også få tabletter. 

I 1935 ble en gris lobotomert i Italia. Den var hysterisk og de måtte få den til å roe seg ned. Etter operasjonen viste det seg at den ble svært rolig og medgjørlig. Da tenkte man at dette kunne man også gjøre med mennesker. Titusenvis av personer med forstyrrelser - og som ikke var helt som de skulle være, ble lobotomert.

Noen år senere i 1949 fikk legen Egas Moniz Nobelprisen i medisin. God forskning innenfor lobotomering med begrunnelsen om at han hadde løst et pleieproblem innenfor psykiatrien. Det ble et gjennombrudd for psykiatrien. Pasientene ble som grisen, snille som lam. At de mistet evnen til å le, glede seg, inspirasjon eller enkelt sagt at de mistet sin personlighet var ikke så nøye. Det viktigste var at de ble rolige.

Skammens historie

Den siste lobotomering i Norge ble foretatt i 1974. Ikke fordi det ble forbudt, men fordi folket til slutt mente det var en ufin metode. I dag kan man ikke begripe hvordan slike barbariske metoder ble brukt med loven i hånd. Dessverre skjer barbariske overgrep i dag i enda større skala enn tidligere. Som mye annet blir det derimot ikke oppdaget før det går noen tiår, før skadeomfanget er avdekket. Pussig nok reagerer ikke de medisinske ekspertene før den vanlig mann i gata reagerer. For et par år siden ble det skrevet en bok med tittelen "Skammens historie". Denne viser hvor slapp og blind samfunnet er for det som noen tiår etterpå vurderes som groteske overgrep.

En  skjult industri

Om noen år vil diagnosen ADHD, Attention Deficit Hyperactivity Disorder, være en del av skammens historie. Det vil gå alt fra 10 til 40 år, antar jeg. Men en dag vil alle forstå at å medisinere, eller rettere sagt, å dope ned barn med tabletter for at de skal oppføre seg slik systemet ønsker, det er et overgrep. Og når alle forstår det, vil også legestanden forstå det, og gi etter. Ingen får straff. Fordi legen, som for eksempel skriver ut Ritalin, (amfetamin) til et 4 års gammelt barn, har ikke bare lov til det. Han har plikt til det. Nekter legen, kan det få konsekvenser for ham. Hvis barnet allerede har fått en diagnose, skal det mye til at legen ikke følger opp og åpner døren for et liv inn i et pillehelvete. For man blir avhengig av disse pillene, og de gir både virkninger og bivirkninger som ikke leger eller foreldre tar innover seg.  

Den farmasøytiske industri er et eget kapittel i populariseringen og den enorme markedsføringen av ADHD-diagnosen. De som produserer tabletter, og de som selger dem blir styrtrike. En dag blir diagnosen avslørt til å være det den er: Noen meningsløse bokstaver som skal hjelpe systemet, barnehagen, skoleverket, foreldre, idrettslag osv. I 1963 var det ingen i hele verden som hadde diagnosen ADHD. Noen år etterpå i 1967 kom gjennombruddet. I USA gikk de inn for å teste urolige og ukonsentrerte barn på ghettoskolene i Baltimore. De ble tvunget til å ta det narkotiske stoffet Ritalin. Det ble en suksess og i dag vet vi resultatet. Fra USA har hele den vestlige verden tatt imot diagnosen med åpne armer. Men noen land er mer kritiske enn andre. F.eks har Frankrike vært svært strenge. Norge er blant de land som er flinkest i å lage diagnoser på barn. Salget av ulike tabletter, ikke bare Ritalin, har eksplodert. Til farmasiens store begeistring.

Galskapen sier stopp - en dag.

I 2007 skrev jeg en bok sammen med forfatter og psykolog Joar Tranøy. Den har tittelen ADHD-piller på avveie. På samme tid var jeg i debatt i TV2. Her var lederen for ADHD-foreningen i Norge tilstede. Han kunne fortelle om sitt barn, som heldigvis fikk medisinering allerede da han var tre år. Denne galskapen, ja, jeg kan ikke finne et bedre ord for det, vil en dag bli tatt på alvor. Men det vil sannsynligvis gå enda noen tiår. Alle de som overlevde lobotomeringen i Norge fikk, etter mye kamp, 100.000 kroner i erstatning fra staten i annen halvdel av 1990-tallet. Noen unnskyldning fra psykiatrien, eller staten fikk de aldri. Om noen år er det hakk i plata. Den kamuflerte kjemiske lobotomeringen sier stopp en dag. Alt som er galt sier stopp.

Jeg vil legge til at jeg er helt overbevist om at både barn og voksne har utfordringer som krever oppfølging. Noen av dem må også få medisinering. I dag er det slik at er man for urolig, er det galt. Og er man for rolig, er det også galt. Begge deler fører til at man ofte får diagnose. Men diagnosen ADHD er ikke noe som kan bevises gjennom en blodprøve. ADHD er en synsing basert på amerikansk farmasøytisk industri.  Man kan ikke stole på det som kommer fra USA, aller minst hvis det er tabletter.



 

 

 

 

7 råd til Solskjær & Molde

Ole Gunnar Solskjær og hans Molde spilte mot KBK i går. Litt før kampen snakket han med lokalavisas journalist Trygve Strand Joakimsen. I neste kamp mot Vålerenga kan han vente seg større mediainteresse. Det kan se ut som om at Moldensere tror Ole Gunnar skal trylle. Det kan han ikke.

Gårsdagens privatkamp mellom KBK og Molde endte 1-1.  Kristiansund beviste at det ikke er tilfeldig at laget topper Obosligaen. Banens desidert beste spiller var KBKs midtbanespiller Kamer Qaka. Fortsetter spilleren fremgangen han har hatt, bør gutten være klar for større oppgaver. Dessuten fikk man se et av de flotteste målene som er scoret i denne byen. Ballen gikk som trommestikker inntil KBKs Liridon Kaludra hamret den i mål. Molde hadde nok ballen mest, men hva hjelper det?  Mot Sarpsborg var det bare ett lag på banen i 2.omgang. De tapte. Som jeg skrev for en måneds tid siden, magien er borte. KBK kan prise seg lykkelig over samarbeidet med Molde, og de gjør det. I den klubben opplever de det motsatte av hva som skjer hos de blåhvite. Her er spillerglede, troen på å lykkes, sulten og flaksen på rett side av stanga. Hvis man tror at det er Solskjær som alene skal endre atmosfæren i Molde Fotballklubb, tar man feil. Her er 7 råd.  Noen til Ole Gunnar Solskjær, noen til de som står rundt ham.

1. Hent en spiller som kan skyte fra mer enn 7 meter.

Før overgangsvinduet er stengt 18.august bør Solskjær få inn minst en spiller som kan skyte ballen i mål fra mer enn en distanse på 16 meter. Spillere fra sydligere breddegrader har en genetisk tendens som får oss til å tro at de er lært opp til at målet ikke er 2,4 meter høyt, men 24. Faktum er at de er trenet opp til å drible seg helt inn til der målet står før de avslutter. Nå vet man også at Molde har gitt fra seg et par spillere som kunne skyte fra distanse.

2. Mido Diop - la ham bli stadions yndling.

Diop har nesten drevet sin egen idrett denne vårsesongen. Den elegante midtbanespilleren har vært på utlån til KBK. Sist kamp kom han inn i 2.omgang for Molde mot Sarpsborg. Dette er en av landets beste fotballspillere. Dessuten er det en fryd å se på ham. En slags antilope med ballfølelse.

3.Thompson Ekpe - til leie eller salg.

Midtbanespilleren fra Nigeria, nå Molde, spilte denne kampen for KBK. Han er aktuell for Oboslaget denne høsten.  Det er ingen tvil om at spilleren pr. i dag ikke har noe å gjøre på et topplag. I løpet av kampen mistet han ballen fire ganger, og hver gang førte det til livsfarlige sjanser for Molde. Gutten trenger trygghet og oppmuntring. Det får han ikke slik situasjonen er i Molde for tiden. Det er ikke noe å tenke på. KBK neste stopp. Qaka bør lære ham hvordan man skjermer ballen før han får fast plass på laget.

4.Psykologien avgjør

Solskjær har selv forstått det, og har selv fortalt flere ganger at nå sitter det ikke i beina, men i hodet. Det er nesten sant. Salget av flere toppspillere fører til at dette ikke bare handler om psykologi. Men når laget blir svakere, følger også selvtilliten med på kjøpet (eller rettere sagt salget). Man er derfor avhengig av at laget, ja at hele klubben, hele byen, tar et løft. Det har spredt seg uro i Rosenes by.

5.Publikum - slutt med buingen.

Etter de siste kampene har publikum i Molde gitt laget en pipekonsert etter kampslutt. På søndag spilte de Sarpsborg trill rundt i 2.omgang, hadde 3-4 megasjanser og alle ventet bare på en scoring. Likevel presterer publikum å pipe etter kamp. Hvis man ønsker Solskjær sendt hjem og ikke ønsker at laget skal vinne flere kamper, kan moldenserne fortsette å pipe. For oss mer nøytrale tilskuere var det merkelig at hele stadion reagerte slik etter kamp. Når publikum piper etter kamp, er det normalt sett et signal på at man ønsker trenerskifte. Det neste steget er at supporterne slutter å gå på kamp. Da har ikke klubben noen valg, men er man kommet allerede dit i Molde? Spiller man svakt og ikke får målsjanser, er det fotballens språk å si fra. Men når laget er inne i en svak periode, bør man ikke bryte laget ned i gjørma. Hvis man går inn for å ikke lykkes, skal jeg garantere at man oppnår hva man ønsker.

6.Klubbledelsens ansvar

Solskjær kunne omtrent trylle med ballen. Ja, av og til trodde man nesten ikke det man så. Som manager var han også magisk de første årene i Molde. Moldenserne må innse at denne tiden er forbi. Solskjær kan ikke trylle. Han trenger rett og slett bistand. Før kampen mot KBK i går fortalte han meg : Vi begynner snart å score mål. Jeg er ikke bekymret for det.  Det er klubbledelsens ansvar å bidra til at forholdene ligger til rette for at Solskjær fortsatt kan beholde den troen. Den dagen han mister selvtilliten, er det hele over. Sånn er lagspill. Det krever en leder med klokketro. Å besøke Molde Stadion, som journalist eller gjest i 4.etasje, er en sann fornøyelse. Her blir man møtt av gjestfrihet og fasiliteter som bare et fåtall lag i Norden kan drømme om. De har selvsagt erfaring med å legge forholdene til rette. Denne atmosfæren må spres til garderoben, blant spillerne og treneren. I en klubb som kjøper og selger fotballspillere som om det var tomflasker, er det ikke like lett å skape en hyggelig stemning. Og det siste er den mest avgjørende faktoren for å få frem vinnertyper. Se reprise av dokumentarfilmen som er laget om Rosenborg. Skal man lykkes på dette nivået, må man ville hverandre godt og gjøre hverandre gode. Da Mini Jacobsen ble benket mot århundrets kamp mot AC Milan, var han som reserve den som jublet mest for seier. Har Molde og andre klubber noe å lære av disse trønderne? Klart de har. Og det er ikke Solskjær sitt hovedansvar. Han trenger konkret hjelp i den situasjonen klubben er i.

7.Flaks

Flaks kommer ikke av seg selv. Skal man få stang inn, må man hjelpe til. Gustav Vigeland sa en gang: Jeg gikk og gikk i Københavns gater, men ble aldri oppdaget. Flaksen står den kjekke bi. Den som vil noe. Må man gjøre noe ekstra for at ballen skal gå stang inn. Flere enn Solskjær må ville det. Hele laget må ville det. Hele klubben. Hele byen. Min siste bok var en fortelling om verdens beste sjakkspiller, Magnus Carlsen. Når han har vært nede i bølgedaler og innimellom spilt elendig, har han hatt et apparat rundt seg som har støttet ham. Særlig familien. Familien til en trener i Molde Fotballklubb er lederne i klubben og byens befolkning. Det er derfor nødvendig at de forstår det, og støtter sin utvalgte leder. Uten slik støtte vil flaks være et lysår unna.

Derfor kjære moldensere, som jeg har vært så kritiske til denne våren. Ole Gunnar er Kristiansunder. Siden han laget mål ut av ingenting i en av verdens største og beste fotballklubber, har jeg vært stolt av å være fra samme klubb, og fra samme by. Hvis dere vil ham godt, bør klubben og Molde by gi ham den støtten han fortjener. Den som gir pleier å få noe tilbake. 

9.april og 22.juli: Hva har datoene til felles?


Kronprinsesse Mette-Marit legger ned krans under minnemarkeringen i regjeringskvartalet i Oslo fredag morgen, fem år etter terrorangrepene. Det er en sorgens dag. På samme måte som det har blitt lagt ned kranser hundrevis av ganger i markeringen av 9.april 1940, vil 22.juli 2011 bestå som en merkedag i norsk historie.

Finnes det fellestrekk mellom 9.april 1940 og 22.juli 2011? Javisst. Her er noen punkter til ettertanke:

  • Lyn fra klar himmel

Begge hendelser er beskrevet som om de kom som lyn fra klar himmel. For 9.april 1940 er det ingen tvil om at det utsagnet er ren løgn. Det tok mange år og noen tusen bøker før man innså løgnen, men i dag er selv professorene på Universitetene enig om det. Det er også på de få årene som har gått siden 22.juli 2011 fremkommet  dokumentasjon på at man burde tatt signaler på noe var på gang.

  • Sjokk

Begge hendelser kom som et sjokk på de to statsministrene Nygaardsvold og Stoltenberg. Nygaardsvold fikk et nervøst sammenbrudd og ba om at både han og regjeringen fikk fratre sine embeter. Stoltenberg var mer sindig, men også han følelsesladet.

  • Mentalt forberedt

Dagene før de to angrepene var ingen av regjeringsmedlemmene, hverken i 1939 eller i 20111 mentalt forberedt på et overfall eller en terrorhandling. Nygaardsvold ante fred og ingen fare kvelden 8.april 1940. Tross engelsk minelegging langs norskekysten og stadige meldinger i norske aviser om at krigshandlingene nærmet seg Norden. Noen dager før 22.juli var Stoltenberg på besøk i Isfjorden hvor han på et møte fortalte at Norge var et veldig trygt land å bo i. Dagen før 22.juli var han ute på en joggetur, uten sikkerhetsvakt. Det bør nevnes at selve angrepsnatta 9.april presterte utenriksminister Koht å prioritere en elskerinne. Han var ikke engang tilgjengelig på telefon. Her kan man si at Nygaardsvoldregjeringen i sum er hakket mer likegyldig enn Stoltenberges stab.

  • Etterretningsapparat

Nygaardsvold hadde strengt tatt intet etterretningsapparat. Det hadde Stoltenberg, men det fungerte ikke i forkant av 22.juli. Det sviktet totalt.

  • Kaos eller kontroll

Om natten 9.april var det fullstendig kaos i hodene på regjeringen Nygaardsvold. De visste ikke hvem fienden var, de bestemte seg for å mobilisere, men sendte ut ordren om mobilisering pr.brev, hvilket tok 2-4 dager, ledelsen var preget av panikk, både kongen, regjering og stortingets medlemmer rømte ut av Oslo. Apparatet rundt Stoltenberg forstod ingenting av bombeksplosjonen ved regjeringskvartalet. Når skytingen startet på Utøya, kan tiden fra de får beskjed til et helikopter kommer seg i lufta sammenlignes med Nygaardsvolds mobilisering som foregikk pr.post. Tregheten i systemet er en fellesnevner.

  • Helter

9.april var det Carl J.Hambros klartenkte hjerne som berget situasjonen. Samt at Birger Eriksen på Oscarsborg tok saken i egne hender og senket Blücher, uten at det var gitt instruks fra regjeringen.  22.juli er det vanskelig å finne slike helter utover de frivillige som bidro på Utøya mens skytingen pågikk.

  • Svikere

At regjeringen og Kong Haakon 7 velger å rømme fra Oslo var ingen selvfølge 9.april 1940. Det at de kommanderte det militære til å oppgi Oslo kan det derimot ikke være noen tvil om var et svik. Den som svek mest 22.juli, er diskutabelt. Var det Stoltenberg som ikke var forberedt? Var det systemet som ikke greide å ta livet av Brevik på et langt tidligere tidspunkt? Var det politiet som ikke forstod opp ned på hva som foregikk og som ikke reagerte på innkomne telefonsamtaler?

* Naive

Dette fellestrekket er av de aller tydeligste. Både Nygaardsvold og Stoltenberg nektet å ta innover seg virkelighetene. Begge trodde på illusjoner. Den manglende realisme ble stilt i bakgrunnen. Den sterke viljen savnes hos begge statsministre. Evnen til å ta upopulære men nødvendige avgjørelser synes å være et klart fellestrekk.

  • Ansvarsfølelse

Regjeringen Nygaardsvold burde vært stilt for riksrett. Særlig Nygaardsvold, utenriksminister Koht og forsvarsminister Ljungbergs håndtering av aprildagene 1940 kvalifiserte for straff. Ingen av dem stod til rette for hva de hadde gjort, eller unnlatt å gjøre. De innså mer enn de har villet innrømme. Stoltenberg er om mulig enda mer uskyldig i egne øyne. Han mente til og med at han tok ansvar ved å fortsette som statsminister uten engang å vurdere sin egen stilling. Andre personer innenfor etterretning, politiet eller det militære ble heller ikke gått etter i sømmene. Det syntes som om at sorgen over å ha mistet så mange flotte ungdommer ikke trengte noen upopulære etterdønninger.

Det skulle gå nesten 60-70 år før sannheten om 9.april 1940 kom på bordet. Det tar også noen år til før detaljene rundt 22.juli kommer på plass. Siste ord er ikke skrevet hverken om 9.april eller 22.juli. Det som ikke var legalt eller populært å skrive like etter krigen, måtte en dag komme for dagen. Slik er det også med 22.juli. Det som ikke kunne sies og skrives like etter Breiviks galskap, kommer også sakte, men sikkert opp i dagen.

Oppdatering: På grunn av sterke reaksjoner fra leserne har jeg valgt å fjerne kommentarer om AUF-lederen i denne artikkelen. Jeg har forståelse for lesernes reaksjoner og har ingen problemer med å beklage at dette blir feil fokus. Særlig på en dag som er satt av til sorg, og ikke til debatt om skyld. Nå er det fortsatt lesere som er i harnisk over artikkelen forøvrig, men resten av innholdet er dessverre holdbart. Her må det tåles debatt. Jeg brukte fem år på å forske på de fire dagene 8-11.april 1940. Arbeidet ble presentert i boka "9.april 1940-et historisk bedrag". Bedraget lå først og fremst i fremstillingen av aprildagene 1940. Stoltenberg var en fantastisk leder i etterkant, og samlet folket på uforglemmelig vis. Men som øverste ansvarlig for beredskapen denne dagen og i forkant av den, må det vær lov til å ha en annen mening enn hans partifeller. Dessuten er jeg redd for at beredskapen ikke er særlig bedre i dag enn for fem år siden. I en tid hvor Europa brenner bør det være interessant, selv for de mest kritiske leserne.

 

Bent Høie og råtten frukt

Helse- og omsorgsminister Bent Høie legger fram nasjonal helse- og sykehusplan fredag ettermiddag på Ringerike sykehus.
Bent Høie forsøker å holde tunga bent i munnen. Det har ikke vært lett i sykehusstriden i Møre og Romsdal. Her får du litt av bakteppet i det som må sies å ha vært en råtten prosess.  Siden 2005 har Molde og Kristiansund vært i sykehuskrig. Et tilbakeblikk viser at det har vært, og fortsatt er, råtne frukt i korgen. Om den er råtten nok til å få konsekvenser, er ikke lett å forutse. Men det kan se slik ut.

Etter en nylig avsluttet rettssak, der Kristiansund stevnet Helse Midt-Norge for retten, vurderes en anke. Sist uke fortalte lederne i de politiske partiene Rødt og FRP at en ankesak kunne skade byens omdømme. Stein Kristiansen i Rødt mente at dommen i tingretten var så tydelig at man ikke skulle ta en ny runde. Det er fare for at flere er enig med Kristiansen. Men - er en slik beslutning gjennomtenkt?

Kampen om nytt sykehus har preget lokalavisene i de to byene i årevis. Når det endelig kom til en avgjørelse, gikk den i favør av Molde. Man kan ikke la være å beundre nabobyen for sin dyktighet. De er flinke på veldig mange områder. I sykehussaken gjorde de også hjemmeleksen. Etter at de borgerlige overtok regjeringsmakten i 2013 har selvsagt romsdalingene benyttet seg av sine forbindelser. Som administrasjonsby for hele fylket har de flere kontakter i det politiske systemet enn det som er vanlig. Ordfører Torgeir Dahl måtte ha skremt vannet av helseminister Bent Høie.  Hvem ville stemt Høyre i Molde om det nye sykehuset ikke havnet der? Akkurat slik Kristiansund gjorde den gangen Jens Stoltenberg var statsminister. Da var Jan Erik Larsen mer enn en døråpner.  Det blir derfor feil å klage på moldenserne for at de har benyttet seg av systemet. Politikerne i Kristiansund ville gjort akkurat det samme om muligheten var tilstede. Derom ingen tvil.

En innføring i svineriet.

Historikken viser et spill som ikke tåler dagens lys. Beslutningen om å legge det nye fellessykehuset på Hjelseth, istedenfor på Storbakken, er preget av uredeligheter. Saksbehandlingen har vært under enhver kritikk. Det var årsaken til at Kristiansund Kommune bestemte seg for å gå til rettssak. De ville ha vedtaket om byggingen av nytt sykehus omgjort.

Når Kristiansund Kommune bestemte seg for å gå rettens vei, burde man også ha forstått at det å vinne en sak mot staten, det er nesten umulig. Det gjelder på generelt grunnlag. Denne saken er ikke noe unntak. Det skrev jeg på min blogg i forkant av rettsaken, og det er dessverre også utgangspunktet før saken ankes til lagmannsretten. Saken kan sammenlignes med de gamle hekseprosessene: En tilfeldig kvinne ble bundet på hender og føtter for så å bli kastet i vannet. Fløt hun var hun en hekse, og ble brent på bålet. Sank hun og druknet, var hun uskyldig.

Det er dette som også er situasjonen for Byen ved Storhavet. I tingretten fikk man ikke gehør for et eneste argument og gikk til bunns. I lagmannsretten bør man få avdekket uredeligheter i saksbehandlingen. Det vil neppe føre til at det nye sykehuset vil bli bygget på Storbakken. Men man kan oppnå at lagmannsretten avslører det skitne spillet som har foregått. På denne måten kan Kristiansund stå opp fra de døde og fortsatt bli flytende.

En ny behandling i lagmannsretten kan få konsekvenser for fremtidig sykehusdrift i Kristiansund. Det er det viktigste argumentet for å anke dommen i tingretten. Skulle man greie å bevise at det er grove saksbehandlingsfeil som har ført til avgjørelsene om å bygge det nye sykehuset på Hjelset, vil det neppe sette en stopper for første spadetak. Men - og her er et livsviktig men: I fremtidens drift av det eksisterende sykehuset i Kristiansund kan en slik rettssak bli helt avgjørende. En dom som påpeker uredeligheter kan føre til at Kristiansunderne vil få opprettholdt store deler av de livsviktige funksjonene. Vi snakker om akutt- føde - og barneavdeling. Derfor er rådet om å anke tingrettsdommen så viktig.

Råtten frukt nr.1. Brudd på helseforetaksloven.

Statsråden sparket adm.direktør i helse Midt-Norge Trond Michael Andersen etter en bekymringsmelding av Bernd Müller. Det er sannsynlig å anta at moldenseren Müller ønsket Andersen fjernet i frykt for hans holdninger. Han var en Astrid Eidsvik tilhenger og Molde ville aldri forsøkt å avsatt ham hvis han var for Hjelseth.

Erstatter for Andersen ble Daniel Haga, Kristiansundsdødaren. Han hadde to ganger tidligere forsøkt å legge ned Kristiansund Sykehus. Han var leder for en utredning om nytt sykehus i Nordmøre og Romsdal. Flertallet i det Molde-dominerte Helse Nordmøre og Romsdal, presterte å foreslå nedleggelse av akutt- og fødeavdeling i Kristiansund - til fordel for et nytt sykehus i Molde. Her startet krigen for alvor. Planene ble stoppet av Statsminister Stoltenberg, men de behandlet statsministerens ord som luft og nektet å gi seg. På et styremøte i Vikaneset i 2010 ble vedtaket fra 2005 gjentatt. Uavhengig av hva Statsministeren mente. Det var på dette tidspunkt at Kristiansunderne følte seg overkjørt. De ble satt i dødens posisjon. Dermed hadde de muligens ikke noe valg og gikk inn for utredning av et nytt fellessykehus mellom de to byene. Den tok tre år. Hadde det ikke vært for pillråtten frukt i sluttfasen, ville prosessen sannsynligvis endt opp med at sykehuset ville ha blitt bygget i Kristiansund. Det kan derfor virke som om kommunens beslutning om fellessykehus var riktig, men man undervurderte bakterieflommen både i Molde og i Helse Midt-Norge. Hva ville moldenserne gjort hvis et helseforetak hadde lagt ned akutt- føde- og barneavdeling i Rosenes by? Samtidig som at nabobyen fikk bygge et nytt sykehus. Det skulle tatt seg ut.

Råtten frukt nr.2. Brudd på forvaltning- og offentlighetsloven.

Helse Midt-Norge og Helse Møre og Romsdal ble forsøkt knadd sammen, som styreleder Stein Kinserdal i Helse Møre og Romsdal så fint sa det. Han mente at de to styrene skulle være enige før man fattet et endelig vedtak. Helse Midt-Norge innkalte til 7 av ti styremøter - uten formell agenda og uten referat. Med andre ord hemmelige møter. 

Råtten frukt nr.3. Brudd på arbeidsmiljøloven.

Astrid Eidsvik fikk mail fra Kinserdal og ble stilt i utsikt en bedre sluttavtale. Det var visst hun kunne vente noen måneder med å gå av som leder i Helse Midt-Norge til etter nyåret. Hensikten med å vente var å finne en eller annen begrunnelse for hvorfor hun gikk av. Eidsvik gikk av fordi hun ikke ville la seg presse til å gjøre noe annet enn det hun mente var riktig, nemlig at hun ville legge det nye sykehuset på Storbakken.

Min analyse:

  • Det var med hodet under armen at Kristiansund Kommune gikk til rettssak uten å hyre inn landets beste advokater. Særlig Dagfinn Ripnes, via lokalavisen Tidens Krav, brukte store bokstaver for å understreke dette i forkant av rettssaken.
  • Det er samlet inn i underkant av en million kroner fra folket til å gå til rettssak. Mens jeg sitter å skriver denne artikkelen på en av byens kafeér kommer en forretningsmann bort til mitt bord. Han kan fortelle at han ga et betydelig beløp i sykehussaken, men føler seg ført folket bak lyset. Det vil være flaut å avslutte denne prosessen med minnene fra tingretten.
  • Ordfører Kjell Neergaard fortalte under rettssaken at han var mer optimistisk enn noen gang. Noen må fortelle Neergaard at skal man vinne en slik sak, må man ikke bare ha aktører på øverste hylle, man må også rådføre seg på øverste hylle. På vegne av byens befolkning ber jeg om at ordføreren tar første fly hjem fra sin ferietur på Kreta. Skuta er under vann og timingen for solbading er dårlig.
  • Hvis saken går til lagmannsretten, starter man med blanke ark. De nye dommerne vil se saken med nye øyne, saken blir presentert på en ny måte, man har lært av feilene man gjorde i tingretten samt at dommerne har bredere erfaring. Kommuneadvokaten får være med som balast, men han får ikke sitte i rorhuset.
  • Kommunen bør ikke bare innhente en eller to eksperter på forvaltnings-jus. En av dem må også kunne snakke for seg. Når man skal opp til muntligeksamen, er det å kunne snakke ikke uvesentlig. Klok av skade.
  • Inntil jeg selv påpekte det på min blogg, var det meningen at Helge Hegerberg og Per Sefland skulle være telefonvitner. Dette ble senere endret. Selvsagt må vitner, som innehar kompetanse og verbale kvaliteter, opp på scenen. Aktører som har vært med på prosessen i årevis kan ikke sitte som tilskuere, med henda i fanget. De må være en del av et lag som møter opp i retten - og som går derfra - med rak rygg.
  • Den som kan mer enn de fleste i sykehusstriden er tidligere høyreordfører Dagfinn Ripnes. Hvorfor har de ikke utnyttet Ripnes´kompetanse i denne saken? Det er mulig han tilhører feilt parti, men her bør partiboka være underordnet. Han rådet kommunen til å stille med det beste innenfor advokatstanden lenge før rettssaken tok til. Det gjorde de ikke. Nå får byen en ny mulighet, og da må det mobiliseres fra øverste hylle.

Jeg tror det kun er på denne måten at man får rensket korga. At man får fjernet all den råtne frukta, er likevel for optimistisk.

Oppdatering: I forbindelse med kommuneadvokaten i Kristiansund så nevnte jeg i en tidligere utgave av artikkelen at han var under press for å miste advokatbevillingen i 2006. Da det var tvil om navnet "Kjetil Iversen", valgte jeg å fjerne dette avsnittet. Bildet var identisk med Mathisen, men ikke navnet. Nå viser det seg at kommuneadvokaten har skiftet navn fra Iversen til Mathisen. Dermed skulle jeg ha mine ord i behold. Og en snodig sak får man si at dette var.

Bakgrunn for at Kristiansund måtte velge å gå for fellessykehus, les Steinar Berges artikkel i Romsdal Budstikke, 22.juli 2016:http://www.rbnett.no/meninger/leserinnlegg/2016/07/22/Hvorfor-snudde-kristiansundpolitikerne-til-fellessykehus-13073401.ece

 

 

Dagens kystperle: Grip

Ferietur på Nordvestlandet? Nordmøre med 20 grader og sol gjør sydenturer meningsløse. For noen uker siden besøkte jeg Veiholmen. En øy ute i havet som man kan kjøre bil til via Smøla. Denne gangen har jeg besøkt noe som er enda mer ekstremt, nemlig Grip. Helt frem til 1964 var dette Norges minste kommune. Med sine 47 hus, som står der fortsatt, kan man bare tenke seg hvordan det var å bo her. Når stormene herjet, følte man seg neppe helt trygg. 



Familien Johnsen inviterte på et glass rødvin i sin lille oase. Gjøran Johnsen kjøpte tilbake det lille huset som hans far bodde i. Hver helg siden påske har familien besøkt Grip. Her ser vi fotballentusiasten Gøran i rød drakt, sammen med gjester i Griphaven. Trøndernes svar på Palmehaven. Den er godt påpasset av Norges minste stavkirke, hvor det fortsatt er gudstjenester. Til venstre står dr.Scheide som er i stuss på om han skal ta sjansen på å lure seg inn porten.


Bodde man på Grip var det dårlig med sosialtrygd og sykepenger. Her måtte man jobbe for føden. Tiril og Marte ser heller ingen fremtid i å Nave. De har derfor startet sitt eget utsalg, og Marte har full kontroll over hva varene koster. To ganger om dagen kommer turistene på besøk. En ekte krambod.


I sterk konkurranse med den mer naturskjønne Kramboden har vi Gripkroa. Noen minutter før båten til Ole Tønder legger til kai, ringer man for å høre om hvor mange turister som er med. Da kan man forberede seg litt på kjøkkenet. Gripkroa har eksistert i 40-50 år. Her tilbyr man også overnatting.
 


De eneste fastboende på Grip i dag er måsene. Her er det tre måsunger som tripper smånervøse på nakne berg. Det vi ikke ser er 15-20 Stormåser som flyver rett over hodet på meg. De var redde for barna sine og var ikke i godt humør. 


Man stresser ikke i solveggen. 



For dem som har skarpe øyne: Det er alltid en Thomassen på Grip.


Norges eneste ekte dekkhotell! Når Tønder legger til kai, er det dette synet som møter turistene. Her har måsen laget reir i bildekkene, og her kan man se at eggene ligger godt beskyttet. Ifølge Gripelsker Petter Ingeborgvik, er dette Krykkje. Begge kjønn deltar i ruging og mating av ungene. Under næringsjakten lagrer de maten, og når de skal mate, gulper de den opp til ungene. Ungene har tett dundrakt ved klekkingen, og går litt omkring så snart de er blitt tørre, slik som vi ser på bildet lenger opp. Jeg stusser på hvordan den første spaserturen foregår. Plumper de rett ned i vannet eller blir de flydd direkte på bergan? 



Ole Tønder fortjener ros, omtale og all den støtte som finnes. Han gjør en jobb for seg selv, men ikke minst for kommunen. Stolt skipper og henrykte turister. Daglige avganger kl 10.30 og 14.30, fra Piren i Kristiansund. En tidligere redningsskøyte gjør den halvtimes sjøreisen til en nytelse. Er Kristiansunderne flinke nok til å støtte ham?

 

Molde og Solskjær: Magien er borte

Da Ole Gunnar Solskjær ble trener for Molde for fem år siden, gikk alt riktig vei. De ble både seriemestre og cup-mestre. Jevne kamper ble vunnet. Det var noe magisk over det. I mellomtiden har Solskjær vært med på livets brutale skole i Cardiff. Før dagens runde ligger Molde på 7.plass, eller seks plasser under det som var planlagt. Supporterne er allerede fly forbanna. Hva er det som skjer i Rosenes by? 

Et eventyr fra virkeligheten

Ole Gunnar Solskjær er et eventyr fra virkeligheten. Jeg husker godt tegneserien Benny Gullfot. Han scoret bare når han hadde på seg de rette fotballskoene. Historien til Ole Gunnar ligner, og er nesten for god til å være sann. Før gutten fikk tilbud fra Molde, spilte hans moderklubb Clausenengen(CFK), i 2.divisjon. Her møtte de 2.laget til Rosenborg, lå under 2-0, men så scoret Ole Gunnar tre mål. Klart han fikk tilbud fra andre klubber, og Molde kjøpte han for 200 000 kroner. Mye penger for en liten klubb som CFK. Han fortsatte å score mål både i Molde, Manchester United og på landslaget. Allerede på den første treningen i United imponerte han manager Ferguson. På oppvarmingen la han ballen på 20-meter, og dunket den i krysset. Det irriterte keeperlegenden Schmeichel, som tok på seg hanskene, og lot ham få en ny sjanse. Det neste skuddet sendte Ole Gunnar i motsatt kryss, med Ferguson som tilskuer.

Har Solskjær lest Stavrums roman?

Gutten fra Kristiansund fikk legendestatus, riktignok ikke i sin hjemby, for der er det ikke lov å ha slike tanker, men han fikk det i Manchester. Etter at han scoret det uforglemmelige målet i Champions League i 1999, skrev jeg et lite leserinnlegg i lokalavisen, Tidens Krav. Jeg foreslo at de burde sette opp en statue av Solskjær. La turistene valfarte som om det skulle være Nidarosdomen, mente jeg. Når John Arne Riise får en statue, bør det være rom for ganske mange. Statuen av sunnmøringen utenfor Color-Line Stadion, er et bevis på at man ikke har kriterier utover at man er en glimrende fotballspiller. Forslaget om Solskjærstatue ble bombardert av negative motforestillinger. Slik skulle man ikke ha noe av. På fleip sies det at det kommer en statue av en fotballspiller også i Kristiansund, men det blir i så fall av Arild Stavrum. Han trente som kjent Molde ned til 1.divisjon, og slikt setter nabobyen pris på. For dem som ikke forstår bakgrunnen for hatet mellom de to byene, kan mye forklares i kampen om sykehussaken. Det er bestemt at byene skal ha felles sykehus. Det skal ligge i Molde, men Kristiansunderne gikk til rettssak. Her vant Molde første runde. Signalene er at den saken blir anket.

Jeg er litt nysgjerrig på om den mer berømte Solskjær har lest Stavrums roman, "30 år på gress". Det burde han. Her forteller Stavrum i begynnelsen av boka at det å bo i Molde er helt jævlig 51 uker i året. Den siste uka er det Jazzfestival, og da er det enda verre. Det er tydelig at Stavrum ikke fant seg helt til rette, hverken som spiller eller trener. Det er ikke måte på hvordan han mistrivdes. Man kan lese at det ikke er leiligheten han bor i som det er noe galt med. Den hadde tilsynelatende de tre meglerkravene om beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Men bare tilsynelatende. Den lå i sentrum, den lå ved vannet, men den lå fortsatt i Molde.

Molde et springbrett

Solskjærs retur til den vakre byen, som er omringet av fjord og fjell, kom som et sjokk. Etter noen katastrofale måneder som trener i Cardiff, dro han og familien tilbake til hjembyen Kristiansund. Men så gikk det ikke lang tid før han nok en gang slo til på et tilbud på andre siden av fjellet. Nedturen i Cardiff ga ikke nye interessante nok tilbud. Han måtte ta til takke med Molde. Det er vanskelig å tolke det annerledes.

Molde Fotballklubb var et springbrett, slik at Solskjær kunne bli manager i England. Det er det fortsatt. Molde er et springbrett. Han har nemlig ambisjoner som trener. Men hvis Molde ligger på 7.plass på tabellen, er det ikke mange storklubber som fatter interesse for ham. Solskjær må prestere. Det er dette det handler om. Solskjærs liv begynner derfor å normalisere seg litt som hos andre mennesker. Vi har både opp- og nedturer.  Det som skjer i Molde er nesten dømt til å bli en nedtur. Både for Molde og Solskjær. Målet var sannsynligvis å vinne både cupen og seriemesterskapet. I alle fall er det viktig å komme blant de tre beste i serien slik at man kvalifiserer seg til spill i Europaleague. De røk ut av cupen mot Stjørdals Blink, et lag som forsøker å unngå nedrykk til 3.divisjon. De er sjanseløse på å vinne serien, og muligheten for at også topp tre ryker, er ganske stor. For nå er magien borte.

Når en hel by tviler

Etter tapet mot Sogndal sist helg fortalte Solskjær at spillerne hadde mistet selvtilliten. Man kan si det slik at, for å være helt sikker på at et lag mister selvtilliten, så kan man fortelle dem det. I går bekreftet kaptein Joona Toivio det samme i et intervju i Romsdal Budstikke.  Det handler om det mentale, sier han. Sist gang Solskjær trente Molde tapte de også noen kamper, men den gangen var det en annen Solskjær som trente laget.  Stemningen var ikke slik den er i dag.

Det mentale henger sammen med hvor dyktig man er. Er man veldig gode, gir det økt selvtillit. Men spillerne i Molde er ikke veldig gode. De har i tillegg valgt å selge noen av sine beste spillere. Skal Molde komme blant topp tre, må noe skje. Hvis man ikke innser det, vil det få konsekvenser.

Det har spredt seg en usikkerhet i Rosenes by. Ikke bare rundt fotball-laget. Når nabobyen Kristiansund sannsynligvis velger å dra mot Trøndelag, i den nye regionsamlingen, vil romsdalingene bli tvunget sørover. Sunnmøringer og bergensere har andre kommuner enn Molde øverst på gjestelisten. Slike realiteter gir ikke selvtillit. Og når byens stolthet begynner å tape fotballkamper, speiler det resten av samfunnet. Det er ikke bare elleve spillere og en trener som tviler. Det er en hel by. Dagens kamp mot Start vinner de. Alt annet vil være en katastrofe. Det er et sterkt ord, men berettiget. En fotballtrener, også ved navn Solskjær, er avhengig av resultater.

 

Alene hos Hamsun


Kan det bli vakrere. Hamsun var født i Gudbrandsdalen, men familien flyttet hit da han var tre år.
 

Jeg sitter nå på trappen til Hamsuns barndomshjem i Hamarøy. Det er natt og klokka er 03.25. Sola gikk aldri ned og lyser over fjelltoppene. Huset er omkranset av vakre trær og blomster. Det er bare meg her. Alt er stille. Ikke et menneske å se, bare trrær, fjell, blomster og en gammel sti. Det er bare noen fugler som kvitrer. Det er magisk. 

Det var torsdag og jeg hadde bestemt meg for å utforske Nord-Norge. Jeg startet i min barndomsby, Kristiansund. Min neste bok handler om ei dame som ble fratatt to barn av barnevernet. Hun bor cirka 25 mil nord for Tromsø.  Vi hadde avtale om å gjøre et intervju. Jeg hadde aldri kjørt bil nord for Steinkjer, men gledet meg veldig til å se den nord-norske naturen fra innlandet. Det får man kalle en langtur. I 1992 var jeg med hurtigruta fra Bergen til Kirkenes, en ubegripelig og uforglemmelig sjøreise.

Mitt første stopp var Mosjøen. Her overnattet jeg på Fru Haugans Hotell. En bortgjemt perle. Et nydelig hotell restaurert i gammel stil. På baksiden er det en kjempestor og aldeles nydelig hage. Den er godt passet på av et stort fjell og mellom dem er det vann. Det hele er litt trolsk.  Fra hotellet og i retning nord har vi Sjøgata. Her blir man satt noen hundre år tilbake i tid. I 1969 tok Mosjøen den dramatiske avgjørelsen. Valget mellom enten å bevare Sjøgata, eller å bygge parkeringsplasser. Resultatet er at alle som er på tur nordover til Hamsuns Hamarøy, bør ta seg en overnatting på Fru Haugans hotell. Da er du allerede noen hundre år tilbake i tid. Sjøgata byr på en historisk reise.


Sjøgata i Mosjøen. Det er festival og det er party. Et perfekt vorspiel før man besøker Hamsuns rike. Her finner man den største samlingen av bevarte gamle trehus i Nord-Norge:  butikker, museum, brukskunstnere, kafeer, gallerier, vertshus, boliger og sjøhus.

Siden jeg hadde en avtale 100 mil lenger nord, valgte jeg å kjøre forbi Hamarøy. Jeg ville vente med desserten til hjemturen. Neste stopp ble derfor Narvik. Jeg gledet meg enormt til å besøke byen som påførte Hitlers første nederlag. Jeg ble ikke skuffet. Her hadde de nettopp bygget opp et nytt fantastisk krigsmuseum. Historien om jernmalm, kampene mot tyskerne og min helt General Fleischer blir presentert meget profesjonelt.

Turen gikk videre nordover. Jeg stoppet opp i Tromsø. Nordens Paris er vill og vakker. Turistene tror ikke hva de får se. Jeg hadde tenkt å kjøre helt til Alta for å besøke enda et museum: Tirpitzmuseet. Det var fristende, men jeg droppet de 20 ekstra milene. Hitlers stolthet, verdens største og kanskje mest berømte slagskip, lå inne i Altafjorden i to år. Til liten nytte får man si. Det ble senket på slutten av krigen, hevet etter krigen og noe av det ble til et museum, i Alta! 


Tromsø sentrum med Ishavskatedralen litt gjemt i bakgrunnen. En symbiose av fjord, fjell og hyggelige folk.

På vei hjemover var det tid for å besøke Hamsuns rike, Hamarøy. Gåten Knut Pedersen, som skiftet navn til stedet som han var så sterkt knyttet til. Selv fikk jeg inn romanene og historien om den ekstreme forfatteren nesten fra morsmelken. Særlig var jeg betatt av mesterverkene Sult og Markens Grøde. Den første tolket jeg som en biografi om hvordan stoltheten fører til at man kunne få Hamsun ned på knær, men ikke lengre. Den siste var en fortelling hvor hovedpersonen Isak Sellanrå minnet så mye om min egen far, at jeg syntes det var skremmende.


Slik ser det ut noen minutter før jeg kommer til Hamarøy. 

Når jeg nå sitter på trappen til huset hvor Hamsun vokste opp, forstår jeg litt mer av hvordan han kunne skrive bøker som Markens Grøde og Landstrykere. Var det her han som guttunge gjorde seg sine tanker som senere ble til verdens beste litteratur? Langt bort fra folk, øde og forlatt, må man nesten si. Særlig på vinterstid måtte det ha vært spesielt å leve her. På sommeren, slik som nå, er eiendommen med fjøset, den lille boden og det praktfulle huset et lite eventyr. Etter å ha lest hva den store forfatteren selv har skrevet og biografiene om Hamsun, er det godt å endelig ha besøkt Hamarøy.


Det er skrevet en rekke gode bøker om personen Knut Hamsun. Her nevnes: Den subjektive "Prosessen mot Hamsun", av Thorkild Hansen, "Gåten Knut Hamsun", av Robert Fergusson, "Min far Knut Hamsun", av sønnen Tore, eller de to siste bøkene skrevet av fenomenet Ingar Sletten Kolloen. Dokumentarfilmen om ham er også verdt å nevne. Særlig er historien om forholdet mellom Knut og hans siste kone Marie særdeles sterkt fremstilt i filmen. Det samme gjelder fortellingen om hvordan Hamsun blir behandlet som spedalsk av to gale psykiatere. De presterte å konkludere med at den nesten 86 år gamle forfatteren hadde varige svekkede sjelsevner. Etter at diagnosen var satt skrev han en av sine beste romaner, Paa gjengrodde stier. Han var da 90 år. En bok som handler om behandlingen han fikk av psykiaterne og det norske rettssystemet. Slikt gjør man ikke om man ikke har evner langt utover det vanlige. Forlaget ville til å begynne med ikke utgi boka fordi Hamsun hadde navngitt psykiaterne. Forlagssjef Grieg fortalte kona Marie at man måtte vente til Hamsun døde med å utgi den. Da svarte Marie at Hamsun har bestemt seg for ikke å dø før boka kommer ut. Og slik ble det.


Det er natt, men sola skinner i Hamsuns rike. 

Psykiaterne - og folk flest-  måtte ha en forklaring på hvorfor Hamsun kunne støtte tyskerne under krigen. Derfor var han satt under utredning og observasjon på Gaustad sinnssykehus i fire måneder. Mannen som støttet tyskerne og som presterte å skrive en positiv nekrolog over Hitler, er og forblir en gåte. 

Livredde for Ronaldo

 



Da Real Madrid og Ronaldo senket Atletico Madrid i Champions Leagues kvartfinale i 2015, feiret ikke Ronaldo "riktig"  ifølge norske fotballeksperter. Det er ikke så mye å bry seg om.

Når Portugal spiller mot Frankrike i kveldens EM-finale klokka 21.00, er det er det mer enn fotball det handler om. Sentralt står en av verdens beste spillere, Christiano Ronaldo. Skulle Portugal vinne, vil folket gå bananas. For i Vasco da Gamas rike er det rom for følelser, også Ronaldos. Spilleren, som tre ganger er kåret til verdens beste, ville ikke passet inn på et norsk topplag.

Portugals stolthet

På 1500-tallet ble Portugal en verdensmakt gjennom sine erobringer Sør-Amerika, Afrika og Asia. Langs Afrikakysten søkte de gull, elfenben og slaver. Men de to neste århundrene mistet Portugal mye av sin rikdom og status til Frankrike (samt Nederland og England). De overtok slavehandelen som var det økonomiske grunnlaget for Portugals makt.

Fire år etter at Christopher Columbus kom tilbake fra sin første reise i til Amerika, reiste Vasco da Gama mot øst i 1497 for å fullføre Portugals prosjekt for å nå India. Reisen ble startskuddet til det portugisiske imperiet. Her ligger også Portugals stolthet. Da Vasco da Gama i 1498 nådde India, startet Portugals økonomiske gullalder. Det portugisiske imperiet var det første verdensomspennende imperiet i historien, og det eldste og mest langvarige av de Vest-Europeiske kolonirikene. Imperiet varte fra 1415-1999. Frankrike kan vise til Solkongen, Napoleon og Eiffeltårnet, men Portugiserne er stolt av sin historie. Det er derfor ingen miniputt franskmennene møter.

Et område som Portugal hadde kolonisert viste seg å bli mer verdifull enn Portugal hadde tenkt seg; nemlig Brasil. Fra 1530 begynte etableringen av sukkerrørplantasjer som ga Portugal gode inntekter. Negerslaver ble hentet fra handelsstasjonene i Afrika.

Under Napoleonskrigene inngikk Napoleon en avtale med Spanias konge om fri gjennommarsj for å invadere Portugal. Da franskmennene marsjerte fram, flyktet det portugisiske kongehuset til Brasil og ble der under resten av Napoleonskrigene. Portugiserne fikk hjelp av britene og i 1813 drev de franskmennene på flukt. Slike episoder blir ikke glemt. Det kan sammenlignes med Norges løsrivelse fra Sverige i 1905.

Gjennom Portugisisk historie finner vi også bakgrunnen for at det snakkes portugisisk i verdens mest populære fotballnasjon, Brasil. Da Napoleonskrigene var over i 1815, ble den portugisiske kronprinsen igjen i Brasil. Da kongen forsøkte å tvinge ham tilbake til Portugal i 1822, ble han utropt som keiser av Brasil, dermed løsrev de seg fra Portugal. Portugal er ikke så rent lite stolt over å ha en "halvbror" som heter Brasil. Landet som er kjent for verdens vakreste damer, samba og Pele. Med slike gener i blodet forstår man også at det er lov å dyrke fotballspillere som Ronaldo. Portugal har sin egen Pele: Eusebio. Den sorte panteren. Et fotballgeni. Denne type fotballspillere vil aldri vokse opp i Norge.

Nordmenn kan ikke bestemme hvordan Ronaldo skal feire

Ronaldo ville blitt reserve på Rosenborg. Inntil han hadde begynt å oppføre seg. Han ville ikke passet inn. Ronaldo jubler ikke riktig etter scoring, opptrer i bar overkropp og er for opptatt av seg selv. Etter at han har scoret mål, skal man ikke juble hemningsløst. Glemmer man å takke lagkameraten som sendte ham pasningen, er det en forbrytelse.

Da Real Madrid, i Champions Leagues-kvartfinale mot byrival Atletico i fjor vant 1-0, feiret ikke Ronaldo "riktig". Denne gangen scoret han ikke det avgjørende målet. Cristiano Ronaldo var regissøren bak målet, skled ned på knærne og var mest opptatt av å juble mot publikum, uten at han ga målscorer Hernandez særlig oppmerksomhet. Da reagert fotballekspert Morten Langli og Rune Bratseth med flere: Slik skal man ikke reagere!

Dette ligner også på en historie som handler om et av Norges aller største spillere gjennom tidene. I Rosenborg var han et supertalent som ikke passet inn. Han var riktignok en fantastiske fotballspiller: scoret mål, var sterkest, høyest og raskest. Men han tenkte for mye på seg selv. Og så gikk han med gullkjeder. Vi snakker selvsagt om John Carew. Da han litt senere spilte for Valencia fant han seg til rette og presterte på topp internasjonalt nivå. Jeg hadde en uforglemmelig opplevelse 19.mars 2003 på Estadio de Mestalla. Da spilte Valencia kvartfinale i Champions League mot Arsenal. Jeg satt på tribunen og ble vitne til at laget ble utspilt i to omganger. Valencia hadde to angrep. Carew scoret på begge og de vant 2-1. Dette var stort for spanjolene. Tilskuerne stod igjen og klappet etter kampen. Etter at alle var gått inn i garderoben, nektet publikum å forlate stadion. Da kom Carew joggende ut. Stilte seg midt på banen, og hevet hendene over hodet. Stående applaus for én eneste spiller, en nordmann, som ikke passet inn i Rosenborg. Kunne det skjedd i Norge? Nei, laget måtte i så fall blitt med Carew ut. Da kunne det kanskje blitt godkjent. Carew fortalte senere i et intervju: "Dette er livet. Her får jeg være meg selv. Det er ingen som reagerer på hvordan jeg går kledd, eller om jeg har et gullsmykke rundt halsen".

Kan Ronaldos magi alene vinne over Les Bleus?

Da Frankrike ble utspilt av Tyskland i semifinalen, møtte de et lag som manglet det lille ekstra: Noen som kunne score mål. Helt uvesentlig er ikke det i fotball. Om noen timer vet de at de møter en stolt fotballnasjon, Fremfor alt vet de at Portugal har en spiller som er umulig å temme. Der ligger Portugisernes mulighet.

I mine analyser i dette VM skrev jeg i forkant av kampene om:

-hvorfor Island kunne slå England, jamfør Englands manglende selvtillit.

-hva som ikke fungerte hos tyskerne før kampen mot Frankrike. Her henviste jeg til en bemerkelsesverdig straffekonkurranse mot Italia. Den avslørte at ikke alt var som det skulle være.

Når jeg nå vurderer Frankrike mot Portugal, vil det forundre meg meget om ikke Les Bleus tar hjem pokalen foran 80 000 tilskuere i Paris. Jeg mener de har spilt på seg selvtillit og har flere enkeltspillere som kan, det Tyskland ikke kunne, nemlig å score mål. Selvsagt frykter jeg, som hele Frankrike, herr Ronaldo. Fra gutten var liten har han alltid blitt sur når han taper, eller når laget spiller dårlig. Hvis Frankrike greier å få Ronaldo sur, er mye gjort.

Jeg tror og håper Frankrike vil score ett mål mer enn Portugal.  De siste ti møtene mellom de to lagene har endt med seier til Les Bleus. Det er med andre ord ikke tvil om hvem som har den psykologiske fordelen. Portugal har snublet seg fram til finale, med unntak av siste kamp mot Wales. Skulle de snuble seg fram til seier i EM, er det ikke bare portugisere som vil bli overrasket.

Men hvis Ronaldo setter inn en ny magisk goal og blir matchvinner, skal han få posere og juble så mye han vil for meg. Også i bar overkropp. Da gir jeg ham stående applaus. Qui vivra verra!

 

.

 

 

 

 

Tyskland-Frankrike: Historien avslører alt

 

 

"Tragedien i Sevilla" er den blitt kalt. Tidenes styggeste takling. Keeperkjempen Harald Schumacher var regissør.

 

Frankeriket, som det het den gangen, ble opprettet av Karl den Store 25.desember i år 800. Førtitre år senere ble riket splittet, og den østlige delen fikk navnet Det Tysk-Romerske riket. Siden den gang har de to landene kriget og kjempet om å  være sjef over det som i dag heter Sentral-Europa. Det som så ut til å ebbe ut i noe som lignet på vennskap, fikk en bråstopp i 1982. Tragedien fra Sevilla, som den er blitt kalt, endret fransk fotball. 

I kveld klokka 21.00 spilles semifinalen i Europamesterskapet. Her får du innsyn i den evige rivaliseringen som er mellom de to nasjonene.

Krig, krig og krig

Begge land har hatt et selvbilde på øverste hylle. For Frankrike toppet det seg på 1600-tallet under Solkongen Ludvig 14. Han oppførte seg som om han skulle være Gud. En av hans sitater var: Staten, det er meg.  Hvis du ikke har besøkt slottet i Versailles, like utenfor Paris, ta en tur. Da forstår du mer av bakgrunnen for den franske revolusjon. Da Napoleon kronet seg selv i Notre Dame i 1803, var ikke selvbilde så mye mindre. Tross nedturene har Frankrike beholdt troen på at de er noe utenom det vanlige. De snakker engelsk like dårlig som en nordmann snakker dansk, og turister liker de egentlig ikke. Og de blir ikke bedre. Hovmod står ikke alltid for fall.

Tyskernes historie er mindre glamorøs. Den totalitære perioden fra begynnelsen av 1930-tallet og ut krigen, fikk en hel verden til å hate dem. Etter krigen bygget de opp selvtilliten, bokstavelig talt sten for sten. Tyskerne har til tross sin epoke med nazisme kommet tilbake. Kanskje sterkere enn noen gang. Man kan si det slik: Tyskerne er best i det meste, men franskmenn nekter å innse det.

I moderne tid er det tre kriger som stikker seg ut: Den Fransk-Tyske krig i 1870-71, samt 1.og 2.verdenskrig. I 1870-71 var tyskerne helt overlegne. Under 1.verdenskrig kjempet man i skyttergravene i fem år, hvor Tyskland til slutt valgte å gi seg. Da tyskerne angrep Frankrike under 2.verdenskrig var det hele over på 5-6 uker. Franskmennene la seg på rygg. De lot seg voldta. Indre strid preget fransk ledelse. Hadde Hitler bombet Paris, ville vennskapet mellom de to landene vært ødelagt for evig tid. Heldigvis gjorde han ikke det. Når man kjenner historien til disse to store fotballnasjonene, utenfor fotballbanen, forstår man hvorfor det kan gå ganske lang tid før de blir venner. Man vet ikke helt om det noen gang kommer til å skje.

Den tilsynelatende evige rivaliseringen mellom de to landene kan sammenlignes med Norges forhold til Sverige. Etter at vi ble tvunget i union med Sverige i 1814 var det et tidsspørsmål før vi kom oss ut av elendigheten. Det bygget opp til krig i 1905, men det var først under 2.verdenskrig at svenskehatet fikk fotfeste. Da Johan Nygaardsvold var i ferd med å rømme over til Sverige i aprildagene 1940, fikk han melding om at de var uønsket. Det var etter dette at den trauste statsministeren skrev i brev til sin minister Frihagen i Sverige: Det er ingen, ingen, ingen jeg hater så flammende og vilt som Sverige.

Frankrike = indre strid og kaos

Indre strid er noe som har preget det franske fotball-landslaget siden fødselen. Se på dette lille historiske tilbakeblikket:

I OL i 1908 stilte Frankrike med to lag. B-lag tapte 0-9 for Danmark, mens A-laget tapte hele 1-17 for Danmark, etter 10 mål av Sophus Nielsen. Dette sjokkerte Frankrike så mye at de trakk A-laget fra bronsekampen.

I OL i 1920 tapte Frankrike 1-4 mot Tsjekkoslovakia. Frankrike var dermed slått ut i semifinalen, og flesteparten av lagets spillere dro hjem. Da Tsjekkoslovakia ble diskvalifisert i finalen etter å ha gått av i protest, skulle Frankrike ha spilt omspill om sølvet. Men Frankrike manglet mange spillere, og nektet å spille. De fikk dermed fjerdeplassen.

I moderne tid husker vi stjernespillerne Cantona og Zidane. Cantona trakk seg fra landslagsspill etter at han som Manchester-United spiller angrep en tilskuer på Selhurst-Park. Zinedine Zidane, en av verdens beste spillere gjennom tidene, stanget hodet i brystkassen på Marco Materazzi i VM-finalen mot Italia i 2006. Han fikk ikke bare rødt kort. Fotballkarrieren var over. Perioden etter Zidanes brutale reaksjon ble fulgt av splid og uro på landslaget.

Mesterskapet som tar kaka, hva indre uro gjelder, er Nicolas Anelkas oppførsel i VM i Sør-Afrika i 2010. Da han ble hjemsendt og fikk 18 kamper karantene, ble hele nasjonen gjort til latter. Når alle disse fadesene er nevnt skal man ikke glemme:

Frankrike slo Spania 2-0 i 1984 og ble Europamestre. To måneder etterpå tok de OL-gull.

I 1998 var det VM på hjemmebane. I finalen var Brasil var favoritter, men etter at Ronaldo fikk et anfall før kampen, så det ut til at lufta gikk ut av ballongen. Frankrike var det dominerende laget, vant 3-0 etter scoring av Petit og to av Zidane. Frankrike ble for første gang verdensmestre, og merk dere: på hjemmebane.

I EM i 2000 møtte de Italia i finalen. Italia ledet til siste spilleminutt, da Wiltord utliknet. I ekstraomgangene scoret Trezeguet vinnermålet for Frankrike, og ble Europamestre.

Tragedien som endret fransk fotball

Tyskland har fått mange tilhengere på grunn av måten de spiller fotball på. Etter krigen var det vanskelig for laget (og landet) å få internasjonal sympati. Dette ble bedre med årene, men en episode som fortsatt sitter i hodet når disse lagene spiller, er det som er blitt kalt Tragedien i Sevilla. I semifinalen i VM i 1982 ble man vitne til den styggeste fotballtakling gjennom tidene. Tysklands keeperkjempe Harald "Toni" Schumacher overfalt den franske angriperen, Patrick Battiston. Tacklingen var så stygg at sistnevnte ble en kort stund liggende i koma. Han påførte Battiston brukket kjeve, tre ribbeinsbrudd og tre utslåtte fortenner. Schumachers reaksjon, ved at han ikke brydde seg om Battiston mens han lå nede, og hans uttalelser like etter kampen, har ikke vært god reklame for det tyske laget. Keeperens utsagn til pressen etter kampen førte til raseri i Frankrike. Han sa: 

"Var det alt? Jeg får vel betale for kronene til tennene".

Både Schumachers overfall av Battiston og keeperens uttalelse, førte til raseri i Frankrike. Sentralbordet til sportsavisen L'Equipe kollapset fordi det var så mange franskmenn som ringte for å fortelle hva de syntes om tyskerne. Biler med tyske registreringsnumre ble ramponert. Schumacher ble utropt til tidenes verste tysker, med god margin ned til nummer to - Adolf Hitler. I et halvt år måtte to livvakter passe på keeperen og hans familie.

Stemningen var så opphetet at den tyske kansleren, Helmut Schmid,t sendte et åpent brev til Frankrikes president, François Mitterrand, for å roe ned gemyttene. Det er lenge siden, men slike episoder blir ikke glemt.

Det mentale avgjør

Tyskland har en merittliste som slår Frankrike. Men de har ikke for vane å vinne EM og VM. Siste kamp mot Italia avslørte også en liten, men kanskje ikke uvesentlig detalj. De bommet nemlig på straffespark som om det skulle være førstereisgutter. Kapteinen skjøt en elendig straffe og av de fem første, bommet de på tre. Det forteller at ikke alt er som det skal. Tyskerne vil ikke få denne straffekonken ut av hodet med det første, selv om de vant den. Det betyr at de vil gjøre alt de kan for å avgjøre kampen fremfor at laget utsettes for en ny mental terrortest.

I kveld er ikke nervepresset noe mindre for hjemmelaget Frankrike. Trener Didier Deschamps' siste kamp som spiller, var i EM for 16 år siden. Den gangen var han kaptein, og de ble Europamestre.

Før kampen Frankrike-Island skrev jeg at når to lag har like sterk psyke, er det nesten alltid det beste laget som vinner. I kveld tror jeg psyken kan avgjøre. Det laget som takler nervepresset går til finalen. Vinner av dette oppgjøret tror jeg også tar hjem pokalen.

 

 

 

 

 

 

 

Slik fikk jeg 100 000 lesere

 

 

 

En blogg fungerer som en liten avis. Og avisbransjen er i fritt fall. Papirutgavene er straks historie. 

I slutten av januar opprettet jeg en blogg. Istedenfor å sende kronikker til ulike aviser, for så å vente på om de ville ha det på trykk, kunne jeg publisere alt jeg ville, på mine egen "avis". En blogg. Det tok meg fem minutter å opprette en profil på blogg.no

For noen år siden skrev jeg kronikker i VG, Dagbladet og Aftenposten. Men nå er det trangere om beinet. Jeg har inntrykk av at både de store og små avisene har mer enn nok å tenke på. Opplaget på papirutgavene i 99 % av landets aviser faller som, ja , det ser ut som om de fleste bare venter på at "Mannen" i Romsdalen skal kollapse.  

Det går den veien høna sparker

Dagens faktum, som nesten ingen aviser vil innse, er at dette går ikke bra. Når opplagstallene blir offentliggjort en gang i året, i slutten av februar, stuper strutsen nesetuppen i sanden og sier: Vi har økt antall lesere! I mange tilfeller stemmer dette, men hva har skjedd: Leserne forlater papirutgaven. Mange av dem går over til nettutgaven og noen abonnerer på nettutgaven. Slik opprettholder "avisa", om vi skal kalle den det, antall lesere. Til og med er det flere som øker antall lesere. Men det er et kjempestort MEN her: Å abonnere på en nettavis er langt billigere enn en papiravis. Dessuten er annonseinntektene bare mellom 10 og 20 % sammenlignet med en papirutgave. Inntektene for en avis kommer via abonnenter/løssalg og annonser. Konklusjonen: Dette går den veien høna sparker.

Og det går fort. Mye raskere enn man tror. VG og Dagbladet er fortsatt i stupet. Aftenposten henger på hjul. Det er ikke uten grunn at interessen for å utdanne seg som journalist følger samme kurve. For hva skal man med en grundig og god utdannelse i journalistikk hvis gullroten ikke eksisterer lengre? I beste fall kan noen av dem få jobbe i en liten nettavis, lage noen overskrifter og små artikler som forsvinner før man har rukket å drukket sin kopp med kaffe. Denne omstillingen er det noen få aviser som har tatt på alvor. Min spådom er at de andre trenger ikke tenke så lenge. Det kommer til å rase med konkurser og nedleggelser i mediebransjen.

Sosiale medier og nettsteder som Facebook, Twitter, Google etc stjeler annonsekroner og oppmerksomhet som ravner i dagslys. Her er ingen redaktør, ingen vær varsom-plakat, intet ansvar. Her er noen faktaopplysninger som er verdt å ha i bakhodet:


I 1995 leste over ni av ti en dagsavis hver dag. I 2015 var fem av ti. 

I 1995 leste gjennomsnittet to aviser om dagen. I 2015 var tallet 0,8.

I 1995 var det ingen som hadde internett. I dag har alle det, eller nesten alle.

63 prosent av oss bruker daglig mobilen til å finne innhold på nettet.

TV 2 har kjempeproblemer og gir alle en sluttpakke. NRK vet ikke helt hva de skal gjøre med sin lisens. Fra en topp på godt over 80 prosent, har bruken falt til 71 prosent.

I 1997 hadde Dagbladet en million daglige lesere/brukere. Nå er tallet rundt 1,5 millioner.

Med utgangspunkt i den siste opplysningen: Dagbladet har en halv million flere leser i dag enn i 1997. Likevel blir det færre ansatte, papirutgaven fortsetter salgsnedgangen, papirutgaven kommer ikke ut på søndager og økonomien i bedriften kan neppe berges.

Fra 170 til 17000 lesere over natten

Da jeg skrev mitt første blogginnlegg, la jeg det ut på Facebook. Det fikk 170 lesere. Jeg var ganske stolt over det. Men så leste jeg at flere bloggere hadde daglig rundt 40-50, ja 60 000 lesere. Altså måtte jeg finne på noe. Jeg valgte å skrive en artikkel om hvordan Fotballforbundet brukte penger som fulle sjøfolk. Den ble også lagt ut på Facebook, men noen hadde i tillegg tipset Nettavisen. Dermed fikk den plutselig 17 000 lesere. Så viste det seg at de neste artiklene var av og til så interessante at flere aviser snappet dem opp. For noen uker siden skrev jeg en kontrakt med Nettavisen og dermed kan du nå lese det jeg har på hjertet her. Det var slik jeg fikk mine 100 000 lesere. 

Har du en journalistdrøm i magen, kan du gjøre som meg. Lage din egen blogg, den fungerer nesten som en liten avis. Jeg har ingen ansatte, ingen kontorleie, ingen strømutgifter. Alt jeg trenger er en mac. Siden jeg både skriver på en ny bok og underviser hos NKI, blir det ingen daglig blogging. Men siste måned har jeg hatt i underkant av 2000 lesere hver dag. Nå har det vært mye fotball på grunn av EM. Men på søndag er det finale. Etter det skal vi grave frem nye artikler :-)

 

 

 

 

 

 

Frankrike-Island: En psykologisk thriller

 

Kan man vinne fotballkamper ved å tro på at alt er mulig? Hva er det egentlig som ligger bak det Islandske miraklet?

Før kampen mot England sist mandag skrev jeg hvorfor Island kunne slå England: Sagaøyas samhold, troen på egne krefter, noen gode spillere samt at de hadde hele folket i ryggen. Kampen mot Frankrike i kveld, klokka 21.00, har de samme forutsetningene. Men det er noen vesentlige forskjeller.

I 2012 var Island på 132.plass på FIFA-rankingen. Når dette EM er ferdigspilt vil de ligge blant de 30 beste nasjonene i verden. Det som har skjedd med Islandsk fotball, er et fotballmirakel. Enten Island vinner eller taper mot et råsterkt fransk landslag i kveld, må det gå opp et lys for mer etablerte fotballnasjoner: Psykologien avgjør.

Barna får konkurrere på Island

Vi får bla litt bak resultatene. I Norge har man har en trist regel som sier at barn ikke skal konkurrere før de er 12-13 år. Islendingene lar de beste barna, allerede fra 6-årsalderen, leke med hverandre. Hvis en klubb i Norge har 35 guttespillere i 10-årsalderen, er det høyst vanlig at man skal fordele de beste spillerne på tre lag. Ja, jeg tror det er ulovlig å toppe laget. På sikt er dette en meningsløs strategi. I alle fall om man ønsker å bli best mulig. Men selvsagt er det også upopulært å ha en mening som går i mot det "sosialistiske" systemet. Dette er en av de viktigste årsakene til at norsk fotball vil være sjanseløse i fremtiden. Det er verdt å nevne at Norges Sjakkforbund lot være å søke om medlemskap i Norges Idrettsforbund, nettopp på grunn av regelen om at barn under 12 år ikke skal få lov å konkurrere. Magnus Carlsen var i verdenstoppen som 12-åring, så er det nevnt.

Lars Lagerbäck- betyr han noe?

Øya som har verdens korteste sommer, hvor gress ikke trives, men hvor barna får lov til å konkurrere fra de er små, har en svensk trener som sprer selvtillit. Hvor ofte hører man ikke, etter at et lag gjør det dårlig, at det er spillernes skyld. Man skal ikke klage på treneren. Men så viser det seg at enkelte trenere har evnen til å få frem det beste i spillerne, evnen til å få spillerne til å jobbe for hverandre. Dette var Drillos styrke. Han hadde en bemerkelsesverdig selvtillit. Spillerne trodde de kunne gå på vannet. Slik er det også med det Islandske landslaget. De har en svensk trener som fremstår som et trenergeni. Med slike trenere finnes det ingen grenser.

Forskjell på Frankrike og England - mentalt.

På mandag møtte de et engelsk lag uten selvtillit. England hadde nettopp sagt nei til EU og det var knyttet stor spenning til hvordan spillerne reagerte på den merkelige beslutningen om å forlate fellesskapet. Til tross for at de ledet 1-0 etter 3 minutter, greide de ikke vinne mot EM´s antatt svakeste lag. Man skulle tro Island fikk seg en psykisk knekk etter en slik åpning av kampen. Jeg tenkte derimot at landslaget til Island er så vant til å få scoringer i mot at det nærmest var en lettelse å slippe inn en tidlig goal. Det skulle da også vise seg at de ga seg blaffen i den dårlige åpningen, slo tilbake og ikke bare vant de 2-1. Det var fullt fortjent! Den engelske treneren, Hodgson, presterte til og med å trekke seg som landslagssjef før kvelden var omme. Det sier noe om hvor lite man trodde på avansement. Man forbereder seg ikke på en plan B når man spiller avgjørende fotballkamper.

Frankrike er mer sulten enn noen gang på suksess. I VM i 2010 var det opprør i den franske troppen og de spilte elendig fotball. De røk ut i innledende runder og mentaliteten, samholdet var helt forferdelig. Spillerne ga treneren skylden. Men folket slaktet sine egne spillere. Frankrike kom til VM i Sør-Afrika, men ble utslått i innledende runder etter intern krangel. Og det var ikke måte på. Anelka ble sendt hjem før turneringen var ferdig. Dagen etter at Anelka ble utestengt, protesterte resten av laget, og uteble fra treningen, mens treneren måtte lese en pressemelding fra spillerne til pressen.Anelka fikk 18 kampers karantene. Både han og resten av laget ble i pressen fremstilt som umodne og barnslige.

Jeg husker ukene like etter denne fadesen. Restauranter i Paris hadde hengt opp bilder av 22 spillere med overskriften: 22 idioter. Siden har det rettet på seg. Men det er ikke helt glemt. Laget og landet ønsker å heve seg. Ny trener har overtatt og de spiller på hjemmebane. Man kan si at presset er enormt, men fotballhistorien viser at hjemmebane i store mesterskap er en fordel.

Frankrike - Island, psykologi fra a til z, men ikke å.

Islandsk seier over England blir sett på som en bragd. Mentalt sett er det veldig vanskelig å nullstille seg etter en slik seier. Selv Islandske spillere og ledere må lade batteriene. Før kampen mot England var spillerne skrubbsultne. Ved å vinne mot en av fotballens storheter, fikk de en overdose av næring. Det skal noe til å "restarte" mageregionen. Island har hele nasjonen, hele folket i ryggen. Ja, sannsynligvis enhver Islending, som har synet synet i orden, vil se kampen. Denne entusiasmen er derimot ikke noe særlig mindre rundt det Franske landslaget. De er riktignok et intellektuelt folkeferd og det vil ikke forundre meg om halvparten av folket ikke bryr seg så mye om fotball. Men halverer vi befolkningen, har vi fortsatt rundt 34 millioner å ta av. Og de er som franskmenn flest, lidenskapelige, også når det gjelder fotball. I motsetning til Englandskampen, som var spesiell på grunn av folkeavstemmingen mot EU, møter sagafolket et langt mer entusiastisk publikum enn det engelske. I kampen mot England kan det ikke være tvil om at Island hadde fordel med den 12.mann på tribunen. Dette er utlignet i kveld.  Psykologiske faktorer kan være avgjørende for å vinne fotballkamper. Kampen mellom Wales og Belgia er et bevis på det. Det er liten tvil om at Belgia har et bedre lag enn Wales, men så du gleden blant spillere og ledere når Waliserne scoret? Den samme entusiasmen har både det Islandske og det franske landslaget.

Terrorhandlingene som har skjedd i Paris det siste året, har gjort noe med det franske folket. De står mer samlet. Det franske fotball-landslaget gir en ekstra mulighet til å være nasjonale og dermed fordømme krefter som forsøker å spre frykt og splittelse. En seier på fotballbanen betyr derfor mer enn en vanlig seier. Det betyr at man samler seg. Landslaget kan bli et symbol, en mental styrke, for å overvinne tragediene som har rammet dem. Frankrike fikk internasjonal støtte etter de meningsløse bombene og hvis landslaget skulle vinne Europamesterskapet, kan det hende at sympatien trekker seg utover landegrensene.

 

Hvis man står likt mentalt, vinner den som er best

Under normale omstendigheter er det slik at kvaliteten på det man besitter er viktigere enn psykologien. Men om to lag er like sterke mentalt, vil normalt sett det beste laget vinne. I fotball er det ikke noe som er normalt. Der ligger Islandsk håp.

Island møter et fotball-lag med ekstreme tekniske ferdigheter. Paul Pogba(23), som til daglig spiller for Juventus, er bare én av dem. Den tidligere Manchester United-spilleren er en blanding av Messi og Ronaldo. Resten av laget er ikke så langt etter. Som frankofil håper jeg Frankrike vinner EM. Skulle Island greie å vinne i kveld, blir jeg derimot ikke lei meg. Tvert imot. Taper sagafolket, vil de uansett få trampeklapp fra 60 000 tilskuere. Vinner de, må man skrive nye kapitler i psykologiens betydning innenfor toppidrett.

Ps: Ved å bla nedover i min blogg kan du lese om hvorfor Tyskland alltid vinner og om hvordan Island kunne vinne mot England. Begge artiklene var skrevet før kampene ble spilt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Historisk - psykologisk analyse: Derfor vinner Tyskland hele tiden

 

Inkarnasjonen på tysk selvtillit, Der Kaiser. Franz Beckenbauer var så god at motspillerne nærmest ikke våget å ta fra ham ballen. Etter fotballkarrieren ble han trener for det tyske landslaget.  Der Bomber, Gerd Müller., er også legendarisk. Han scoret på alt. Denne arven sitter i den moderne tyske fotballsjelen. Men de kunne også spille fotball før dette radarparet dukket opp. Nedenfor forklarer jeg litt om bakgrunnen til det tyske maskinlaget.

I kveld er det klart for gigantoppgjøret Tyskland - Italia. To store fotballnasjoner som borger for topp spenning og god fotball.I Italia er fotball religion. Jeg kjenner ikke en Italiener som ikke er interessert i spillet om lærkula. Men hvorfor er det slik at Tyskland nesten alltid vinner fotballkamper?

Alle hatet Tyskland

Det startet allerede med nederlaget i 1919. Tyskerne fikk skylden for 1.verdenskrig og ble straffet deretter. Men nederlaget i 1945 var enda verre. Det var totalt. Deler av Tyskland ble bombet sønder og sammen. De måtte starte på null. Nesten under null. Ikke bare det. De var hatet som pesten i den ganske verden. Frankrike, England, Skandinavia m.m fikk et hatforhold som ennå ikke har sluppet helt taket. Hva gjorde tyskerne for å komme tilbake?

Ved å bygge opp landet etter 2.verdenskrig, sten for sten, kom de sakte, men sikkert på fote. Det tok lang tid. Det tyske flagget var de redd for å bruke langt utpå 1970-tallet. Jubelen for tyske seire i alle mesterskap, uansett idrett, var ikke høylytt. Da jeg studerte tysk på Goethe-Institutt i Berlin i 1991, var det fortsatt tabu å snakke om krigen. Foreldrene og besteforeldrene til barna som vokste opp hadde ikke lov å snakke om hva som skjedde under 2.verdenskrig. Ikke en gang i skolen fikk den yngste generasjonen informasjon. Ikke før det hadde gått flere tiår.

Men når en hel nasjon blir ydmyket i årevis, gir det en indre styrke. Den tyske disiplin lå i sjelen. Hardtarbeidende tyskere ville ha revansj. Ikke med tanks og maskingevær, men med samhold. I lagspill gjør dette seg ekstra utslag.

Fra krig til krig, men sjokkerte verden i 1954

Tyskland ble nektet deltakelse både i OL i 1924 og mer enn 12 år etter at 1.verdenskrig var slutt, ble Tyskland også nektet å være med i VM, i 1930. Landet, som hadde ansvaret for å ha startet 1.verdenskrig, skulle straffes. I alle historiebøker står det at Versaillestraktaten, som ble undertegnet i 1919, var hovedårsaken til at det ble en ny krig. Den internasjonale fordømmelsen og ydmykelsen Tyskland fikk gjennomgå, både sportslig og kulturelt, var noe av årsaken til at Hitler fikk massene med seg.

Da Tyskerne endelig fikk delta i VM, i 1934, tok de bronse. I OL i 1936 tapte de 2-0  i innledende runde mot Norge. Det var da Hitler forlot stadion i frustrasjon. I 1938 hadde de innlemmet Østerrike og stilte med et forsterket landslag, men da røk de ut i første runde.Vest-Tyskland og Øst-Tyskland ble opprettet i 1949. Året etterpå var det nok en gang verdensmesterskap i fotball, men uten tysk deltakelse. Det var for tidlig. Krigens hendelser var for ferske.

Et meget avgjørende og viktig år i Tysk fotballs historie er 1954. Da sjokkerte Vest-Tyskland både seg selv og alle andre nasjoner.  De vant mot storfavoritten Ungarn i finalen. Den tyske seieren blir fortsatt kalt for «Das Wunder von Bern» (underet i Bern). For Vest-Tysk selvfølelse var denne seieren av enorm betydning. Begrepet «Wir sind wieder wer» («vi er noen igjen») dukket opp, salget av Adidas-sko («skoene som vant VM») og TV-apparater eksploderte. Grunnlaget for en langvarig periode med økonomisk, sportslig og kulturell opptur var lagt.

De fulgte opp med sterke resultater på løpende bånd. Man husker det dramatiske tapet mot England i 1966. Denne kampen må være den mest legendariske gjennom alle tider. Det var "The Battle of Britain" i reprise. Det var da Geoff Hurst scoret sitt omdiskuterte mål, der man ikke var sikker på om ballen hadde vært over mållinjen etter å ha truffet tverrliggeren. Men tyskerne kom tilbake og tok et nytt mesterskap i 1974, de to tapte finaler på åttitallet, før de igjen ble verdensmester i 1990. I tillegg fikk de med seg to europamesterskap i denne perioden.

Tysk spillestil og selvtillit

Da Tyskland tok hjem sitt første Europamesterskap i fotball i 1972, var det "Der Bomber", Gerd Müller og Franz Beckenbauer, "Der kaiser", som viste vei. Sistnevnte ble symbolet på tysk vinnervilje og selvtillit. En spiller med eleganse og arroganse. I norsk målestokk kan vi sammenligne Kaiser med Per Egil Ahlsen i sine velmaktsdager. Den gangen Ahlsen spilte for Brann på slutten av 1980-tallet, skrev Bergens Tidende-journalist Davy Watne: "Han driver en annen idrett". Slik var det med Der Kaiser også. Der Kaiser dro det litt lengre enn Ahlsen. Han ble trener for det tyske landslaget.

Det kjente utsagnet: En fotballkamp varer i 90 minutter, og så vinner Tyskland, sa den engelske storspilleren Gary Lineker. Utsagnet stemmer ikke helt, men psykologien bak sitatet er avslørende. Engelskmennene vant krigen, men siden tapte de både imperiet og selvtilliten. Det var Jan Åge Fjørtoft som nettopp hadde en presis kommentar før Islandskampen: I dag har ikke engelskmennene lenger de beste spillerne, bare de best betalte spillerne.

To av flere norske spillere som har gjort suksess i Bundesliga er Rune Bratseth og Anders Giske. De var som skapt for tysk fotball. Bratseth var på denne tiden verdens beste midtstopper. Min oppvekstkamerat, Kristiansunderen Anders Giske, var ikke langt unna. Da jeg besøkte ham og så hans lag Köln spille, var han satt til å markere en av verdens beste hodespillere. Uli Hoeness. Giske, med sine beskjedne 1,78 meter, fløy høyere i hver duell. Det var da "Der Kaiser" som tysk landslagssjef, sa at han gjerne ville bruke Giske på det tyske landslaget, om han hadde vært tysk. Giske hadde alt hva "Der Kaiser" var på jakt etter: Vinnerinstinkt, selvtillit, ekstrem hurtighet, høy lagmoral, disiplin og stor fotballforståelse. Slik var Giske bygd opp fra barneårene. Best i alt, enten det var bordtennis, langrenn, friidrett eller fotball. Det var han som åpnet døren og viste Solskjær og Leonardsen hvordan det kunne gjøres. Et forbilde. 

En annen norsk spiller, som ikke passet inn i tysk fotball, var vår fantastiske keeper Erik Thorstvedt. Han måtte slite reservebenken i Boruossia Münchengladbach. Hvorfor? Jo, den tyske spillestilen med knallharde skudd var ikke Thorstvedts styrke. Da han senere kom til Engelsk fotball, etter et opphold i IFK Göteborg, ble ballen banket inn fra alle slags retninger, uten mål og mening. Da kunne den lange målvakten, med uvanlig lange armer, gå ut i feltet å snappe alle ballene. Den som har vært på kamper i Bundesliga og i Premier League, vet om den store forskjellen: Gjør man én feilpasning i Tyskland, får man et hylekor av en annen verden. Gjør man to, blir man byttet ut. Det handler om perfeksjonisme. I England blir tilskuerne begeistret om en spiller knaller til ballen mest mulig. Det har riktig nok blitt bedre, men man glemmer ikke Stuart Pearce. Say no more. Men denne spillestilen ble Thorstvedts redning. Han var direkte deprimert i sin tid i Bundesliga.

Tyskland - best i alt, men i Italia kan vinne

Er det noen som kan slå Tyskland, så er det Italia. De har gjort det før. Får de den første scoringa, vet alle hva som vanligvis skjer: Det blir vanligvis 1-0. Men nok en gang skal de møte, ikke bare et fotball-lag med selvtillit, men en hel nasjon. Det er nemlig ikke bare som fotballnasjon at Tyskland viser maskinmessige ferdigheter. Det gjelder på alle områder. Litt overfladisk sagt er det de som er EU. Hadde Tyskland trukket seg fra EU, kunne man lagt ned det Europeiske Fellesskap på dagen. Det er med andre ord et lag med kultur for å vinne som Italia møter i kveld. Et lag som har enkeltspillere i toppklasse, men først og fremst er det et tonn av selvtillit som møter dem. Greier ikke Italia å score først, vil de bli slitt i stykker. Italias force ligger i fotballens status i hjemlandet. Fotball i Italia er forbundet med lidenskap på linje med hvilket som helst Søramerikansk land. Det er religion.

Kanskje minnes Italia semifinalen i 1970. Den omtales fortsatt av mange som århundrets kamp. Italia tok ledelsen 1-0 og holdt den til det nittiende minutt, da Vest-Tyskland utliknet. Kampen gikk til ekstraomganger, der Gerd Müller scoret og ga Vest-Tyskland ledelsen. Italia utliknet og tok ledelsen mot slutten av første ekstra omgang. Nok en gang scoret Müller, så det sto 3-3. Minuttet etterpå gikk Italia opp til 4-3 som også ble resultatet. Gode minner å ta med seg for de fotballgale italienerne. Nå har de også fått en trener som har samme engasjement som den islandske tv-reporteren. Jo, det er håp.

Jeg må si at den tyske spillestilen og tyskernes ferdigheter er fantastiske. For meg er det likevel viktig at spillerne gleder seg. At de smiler innimellom. Tysk fotball blir derfor litt for hard for meg. Gleden Wales viste i gårsdagens kamp -etter scoring, er mer etter min smak. De var som gale. Derfor er VM med de Sør-Amerikanske lagene, hvor de gråter om kapp med å smile, bedre underholdning for meg. Men nå er det snart klart for gigantoppgjøret mellom Tyskland og Italia. Kampen går kl 21.00.