hits

april 2016

Blind sjakkspiller utestengt i to år

Den blinde sjakkspilleren Stein Bjørnsen:

Utestengt i to år

Aage G.Sivertsen,

forfatter

Stein Bjørnsen fikk i dag dommen fra Norges Sjakkforbund:

På grunnlag av de framlagte fakta anser Sentralstyret i Norges Sjakkforbund det som hevet ut over enhver rimelig tvil at det er brudd på FIDEs lover for sjakk, §11.3.a og §11.3.b, ved at Bjørnsen ved bruk av Bluetooth øretelefoner har mottatt informasjon enten fra analyseprogram eller med ekstern hjelp.

Ifølge president i Norges Sjakkforbund, Bjørn Salvesen, var det dumt av Stein Bjørnsen å ikke stille opp til en test. I dommen står det:

Når Bjørnsen har avslått en test, avslår han også sin mulighet til å vise at antagelsen bak FIDEs analyser er feil. NSF mener bestemt at en test kunne fastslått Stein Bjørnsens spillestyrke innenfor en rimelig feilmargin. Forbundet legger derfor avgjørende vekt på at spilleren nekter å samarbeide for å løse saken til alles beste.

Dette kan ikke tolkes på annen måte enn at Stein Bjørnsen kunne hatt en mulighet til å renvaske seg, ved å bevise i en test, at han holder et nivå som tilsvarer sin rating. Nå spørs det om Bjørnsen får denne sjansen på nytt. Hans siste sjanse er at han anker saken til Reglementsutvalget, RU. I en Facebook-melding skriver han til meg at han helt sikker vil anke saken. Det er likevel ingen selvfølge, slik jeg ser det, at RU vil gi Bjørnsen en ny sjanse ved at de tester ham.

Det tok nesten fire måneder før det kom en dom. Min kritikk har ligget i håndteringen av saken. Ikke resultatet. Informasjon har lekket som en sil og pressen har utnyttet det. Nå ble det endelig tatt en beslutning. Sist NSF besluttet å utestenge en spiller for juks, i 2012, ble også saken anket til RU. Den gang ble spilleren frikjent.

Stein Bjørnsen har sin siste mulighet i en anke innenfor NSF. Jeg kan ikke se at det går mot en sivil rettssak hvis han også skulle bli dømt i RU.

Det må legges til at Bjørnsen har en stor oppgave foran seg.

 

* For dere som ikke er oppdatert på saken i forkant, les igjennom mine tidligere blogginnlegg om saken:

aagesiv.blogg.no/14562403...lind_sjakkspiller_er.html

aagesiv.blogg.no/14562403...lind_sjakkspiller_er.html

aagesiv.blogg.no/14575253...stein_bjrnsen_er_dmt.html

 

 

 

Idrettsplassen er hellig

Sinnene er satt i kok i Kristiansund. På idrettsfronten står viktige avgjørelser for tur. Boliger på Idrettsplassen? Når vil falleferdige Atlanten Stadion rustes opp? Får vi tak over isbanen eller vil vi ha fotballbane også der?

For å ta det viktigste: Idrett, og da mener jeg Idrettsplassen, den er hellig. Den har historikk og er av like stor verdi som Festiviteten eller Lossiusgården. Gjør man om Idrett til boliger, mener jeg det er punktum finale. Jeg kunne skrevet en bok om bakgrunnen for mitt standpunkt. Nå forstår jeg det slik at kommunen vil at penger fra salg av Idrett skal gå til å ruste opp Atlanten. Legge ned et idrettsanlegg for å bygge et nytt. Ulogisk. Et makabert og unødvendig sjakktrekk av kommunen. Idrett er en del av byens hjerte. Atlanten burde vært ordnet for lenge siden. Helt uavhengig av Idrettsplassen.

Skøytehall ?

Jeg vil sammenligne det med kampen for å få Bratthall og Badeland. Det tok årevis før man forstod hvilken positiv effekt prosjektene hadde. En skøytehall er superpositiv for byen. Moldenserne vil bli grønne av misunnelse. Slik som de ble når vi fikk badeland. Dessuten kan en skøytehall bli litt av en storstue om man bruker fantasien jamfør mulige arrangement. At den er en allsidig arena for barna er også et stor pluss. For alle de som tror at det bare er fotball som finnes i denne verden: En skøytebane er kjempepositivt for enhver fotballspiller. Allsidighet og glede er nøkkelord.

Atlanten Stadion-huffa meg.

Slik anlegget har sett ut de siste 20 årene: En skandale. Problematikken om naturgress eller kunstgress forstår jeg er historie? Eller har rådmannen en skjult agenda her: Jo, dere kan få tak over skøytebanen hvis vi kan få kunstgress på Atlanten. Er det det han egentlig vil? Fordi det er kostnadsbesparende med hensyn til oppvarming eventuelt vedlikehold?

Clausenengen er vel snart den eneste fotballklubben på Nordmøre som ikke har en bane å trene på. Slik sett forstår jeg deres argument om at Atlanten bør ha kunstgress. Men når alle andre lag som Dale, Nordlandet, Frei osv. greier å bygge sine egne kunstgressbaner, da bør vel CFK også makte det. Kanskje den første Solskjærmillionen går til en ny kunstgressbane. Noen kroner må han vel gi tilbake?

KBK - uten Kristiansundere

Jeg har jeg lyst å legge ved en ekstra kommentar, som ikke har så mye med gress, grus eller kunstgress: Byen har sluttet å produsere fotballspillere på øverste nivå. Når var det sist en fra Kristiansund spilte for en elitedivisjonsklubb? Og  - hos KBK er det snart ikke én spiller fra byen som stiller i første-elveren. Hva er det egentlig som er i ferd med å skje på fotballfronten i Kristiansund?  Det er ikke rart at andre lag og organisasjoner er i harnisk når fotballen får alle sponsorpengene. Jeg har vært fotballentusiast et langt liv, men er ikke hjernevasket til å tro at det ikke finnes andre aktiviteter som er like bra. Strategien med å ikke ha et minimum av lokale spillere på et lokalt lag som skal bli best i Norge, har jeg aldri vært tilhenger av. Da jeg var leder i volleyballklubben og i sjakklubben, var vi veldig bevisst på at lokale spillere måtte være en del av suksessen. Uten det ble det meningsløst, syntes vi. Geir Midtsian tenkte ikke slik, dessverre. Og trenerne tenker gjerne ikke slik. Men det bør kanskje være uskrevne lover for dette.

Jeg får avslutte med å si:  Gjør hva dere vil, men Idrett er hellig.

 

Norges pinligste rettssak

Norges pinligste rettssak

 

Av Aage G.Sivertsen,

forfatter

 

For tretten år siden ble Svanhild Jensen fratatt omsorgen for sine to barn. Et mer pinlig og alvorlig overtramp fra den norske stat er det vanskelig å finne. Denne saken tilhører det som bør omhandles som skammens historie. En historie blir ikke til før den er fortalt. Snart kommer hele historien. Fullt og helt. 

Denne helgen var det nok en gang demonstrasjoner i en rekke land mot barnevernet i Norge. Til tross for at overtramp fra det norske rettssystemet finner sted, nekter de ansvarlige myndigheter å ta innover seg virkeligheten. Dette minner om da den norske stat hentet taterjenter fra familier som ikke hadde fast bopel. Minst 200 taterjenter ble tvangssterilisert i perioden 1934-1977. Det var få som visste hva som foregikk den gangen. Og de som foretok det som egentlig var et overgrep, de hadde steriliseringsloven fra 1934 som sitt alibi.

I dag blir flere og flere klar over hva som foregår innenfor norsk barnevern.  Du kan lure noe av folket hele tiden eller hele folket noe av tiden, men du kan ikke lure hele folket hele tiden, sa Abraham Lincoln. Dommerne ble lurt til å tro at Svanhild Jensen ikke var skikket til å ha omsorgen for sine to barn. Barna ble derfor hentet med politi i Svanhilds hjem i Kvænangen kommune. Det skjedde etter at hun hadde tapt en av de pinligste rettssaker som sannsynligvis har vært i Norge.

Svanhild var bare 23 år gammel i 2003, men hadde omsorgsevner utover det vanlige. Med arbeidserfaring, spesielt fra barnehage, var hun en eksemplarisk mor. Men det var noen sakkyndige, i denne sammenhengen psykologer, som fant ut at hun ikke hadde gode nok kognitive evner.  Jeg setter det i kursiv fordi det er bare psykologene selv om forstår hva kognitive evner har med omsorgsevner å gjøre. To psykologer mente i fullt alvor at Svanhild hadde:

-for liten IQ til å være en god mor

-for dårlige intellektuelle evner til å hjelpe sine barn med fremtidig skolearbeid.

 

I ettertid har det blitt påpekt at det ikke kunne være Svanhilds teoretiske ferdigheter eller intelligens som fratok henne barna. Men går man igjennom dokumentene fra fylkesnemnda, tingretten og til slutt i lagmannsretten, får man sannheten.  Man trenger ikke kognitive evner for å forstå hva som ligger til grunn. Det er nok å lese. De sakkyndige ble engasjert og ble betalt av av barnevernet.

Rapporten støttet (og det gjør den nesten alltid) opp om barnevernets opprinnelige syn.

Hvordan skal en dommer overkjøre en sakkyndig? Mors vitner var venninner, foreldre og en leder i barnehagen som sa hun var en god mor. Barnevernet hadde egne ansatte og flere spesialister med mange års erfaring. Svanhild var sjanseløs. Hvorfor stiller man ikke spørsmålstegn ved at den sakkyndige er engasjert og betalt av barnevernet? Psykologens inntekt er ofte avhengig av denne type arbeid.

Det tragiske ved en anke er at psykologer støtter hverandre. Resultatet blir det samme. Psykologenes rolle i Svanhildsaken og i barnevernsaker generelt, er ikke en rettsstat verdig. Det er en dårlig skjult sannhet at de sakkyndiges rolle i slike saker fungerer som dommere. Det gjorde sitt til at Svanhild mistet omsorgen for sine to barn. Når skal det bli en endring på denne uverdige fremgangsmåten i norsk rett?

 

*Undertegnede skriver bok om Svanhild Jensen.

 

Kristiansund synker, men ikke til bunns

Byen ved storhavet er for tiden nede i en forbigående depresjon. Først satset byen alt på ett kort og mistet sykehuset til Molde. Så ble det kamp om hvor politimesteren skulle plasseres. Politimesteren havnet på Sunnmøre. Siste nytt er at Orklaeide Ello, den tradisjonsrike bedriften med rundt 75 ansatte, skal flyttes til Sverige.

Som om ikke dette er nok: Olje og gass, som har vært byens viktigste næring de siste 20 årene, er nede for telling. Byen synker og det minner om skipet som kom med Rattuss rattuss til Bergen i 1349.  Midt oppi alt dette skal byen ta et av sine viktigste valg: Samarbeide med Trøndelag, eller fortsette som en del av Møre og Romsdal. For å ikke surre for mye rundt grøten: Nedadgående konjukturer og depresjoner er ikke noe nytt for denne byen. Man kan bare nevne trelast, klippfisk og sild. Historisk sett har det gått i bølger. I stormkast og stille. Nå er det stille.

Selvmål og rødt kort

En selvransakelse forteller at byen har kjempet imot (!) utdanning i årevis. Etter krigen var det flaut å gå på gymnaset i denne Arbeiderpartistyrte bastionen. Finn deg en jobb!, var parolen. Den har så vidt sluppet taket. En slik dramatisk og tragisk visjon måtte få konsekvenser på sikt. Nå ser vi noe av resultatet. Byen får en scoring i mot for nesten hver måned som går. Utdanning er viktig av flere årsaker. Den ene er selve læringen. Den andre er at man kommer seg bort fra holmene noen år. Og det tredje er at man lærer litt om det å samarbeide.

Byens tidligere ordfører vekslet fra å enten være ordfører for Arbeiderpartiet, eller så var han redaktør i lokalavisa Tidens Krav.  Hans motto var at "alt utenfor Omsundbrua var utenrikspolitikk". For den som er lite kjent: Omsundbrua ligger 10 minutters kjøring fra sentrum. Slike utsagn er som å score selvmål. Dette var både selvmål og rødt kort. Med en slik holdning til tilværelsen, sliter byen i dag med å dra i samme tau. Det beste rådet man kan gi ungdommer som bor i enhver småby, er at man etter videregående skole bør stikke av så tidlig som mulig, få seg noen år langt unna Omsundbrua, gjerne utenlands. Etter 5-10 år kan man vurdere å flytte hjem for å spre sin kunnskap og glede.

Tidligere statssekretær for Jens Stoltenberg, Jan Erik Larsen, hudflettet sin egen ordfører på et møte for et par måneder siden. Han fortalte at politikerne måtte skjønne at toget ikke bare er i ferd med å gå, nei, det går også kun en vei , nemlig nordover.  Noen dager etterpå skrev sjefen i Sparebanken, Knut Olsen, et innlegg i lokalavisa. Det han skrev kunne like gjerne stått med store bokstaver, for det var ikke noe alternativ. Nå må byen se mot Trøndelag, roper styrelederen. Både Larsen og Olsen mener ballen ligger på straffemerket. Noen må ta straffesparket, mener de. Det spørs om dette er den smarte måten å overbevise en sta Nordmøring.

Drikker ikke kaffe med Hagen

Selvransakelsen ligger i å innrømme. Kan byens politikere i dag innse at de som har styrt skuta ikke har vært dyktige? Vi kan like gjerne se på lokalavisa Tidens Krav. "Pravda" som den også ble kalt. Skulle man få jobb i Tidens Krav, måtte man stemme AP. Og journalister med utdanning var et fremmedord. Tror dere ikke dette har påvirket byen i tiårsvis? Tidens Krav var forutseende(?) og kjøpte opp både nærradioen og nærtv´n. Med andre ord tok de monopol på meninger. Et moderne Pravda. De ville ikke ha andre lag på banen. Bare for noen måneder siden ble både radio- og tv-sendingene avsluttet. Tidens Krav måtte spare penger. Visstnok fordi papirutgaven av avisa mistet lesere, daglig.

Ello er neste sten som synker. Kan det være slik at Stein Erik Hagen har snakket sammen med sine venner i Romsdalen (brødrene Jacobsen), som ønsker å vri om nøkkelen i kista? Det ville være paranoid å tenke slik. Uansett er det useriøst å legge ned en bedrift som går med overskudd. Skamme seg Hagen! Erkjennelsen for Kristiansund må være at byen ikke har bedrifter eller enkeltpersoner som drikker kaffe med direktører som Hagen. Han bor jo langt utenfor Omsundbrua.

Sykehussaken- stadion ble mørklagt

Men den største og viktigste skandalen er sykehussaken. Her snakker vi ikke bare om selvmål eller rødt kort. Her var det kortslutning over hele linja. Lyset gikk og kampen ble avlyst. Hvordan kunne man satse alt på ett kort? Hadde Kristiansund vunnet saken og fått sykehuset i sin kommune, ville det vært Molde som hylte og begynte å gå i fakkeltog. Man måtte da forstå at dette var poker på høyeste nivå? Og det er ikke etterpåklokskap fra min side. Jeg har nok av venner som jeg fortalte; Hvordan tør byens politikere og lokalavis satse alt på ett kort? Etter at resultatet kom, har byen brukt penger på en rettssak, som sannsynligvis er tapt før den starter. Rettsaker er sjelden rettferdige.

Sykehus-saken var 100 % politisk bestemt. Når Stoltenberg var statsminister og Jan Erik Larsen drakk sin kaffe med ham, hadde byen full kontroll. Men så ble det regjeringsskifte. Man skiftet dommer uten at noen oppdaget det. Plutselig fikk man ikke hjemmekamp lenger. Høyre overtok og de hadde tette bånd til Molde. Kunne det bli noe annet enn Molde som fikk sykehuset? 80-20 regelen sier man på fotballspråket. Det er nesten umulig å vinne kamper når dommere holder med hjemmelaget.

Synker, men ikke til bunns.

I går ble det ekstra mange baller å hente fra eget nett. I cupens 1.runde tapte KFK for Molde med seks mål. Mens byens antatt beste lag, KBK, bommet på noen straffer for et dårlig lag på Sunnmøre. I all denne elendigheten bør man erkjenne at byen er klar for en ny spennende periode. Superspennende faktisk. Fordi det er i krisetider at det er muligheter og fordi Kristiansund alltid har reist seg etter dårlige tider. Da skipsverftet Sterkoder, med sine 800 ansatte, trappet ned på slutten av 1990-tallet, trodde folk at byen var ferdig. De siste gikk ut portene på Dale i 2003. Byen reiste seg! Det sies at en seilskute ikke kan synke til bunns. Når det blir dypt nok, blir den lettere enn vannet og vil holde seg flytende. Nå er det dypt nok.

 

9.april 1940: Kong Haakon 7. gikk til sengs

 

Hvorfor gikk Kong Haakon til sengs natt til 9.april 1940?

 

Av Aage G.Sivertsen,

forfatter.

 

9. april 1940 er den mest dramatiske dagen i Norges historie. Da angrep tyskerne.  Et av de merkeligste spørsmål om Norge og 2.verdenskrig er: Hvorfor gikk kong Haakon natt til 9.april 1940 til sengs? Det som er enda merkeligere er hvorfor historikere ikke har skrevet om kongens reaksjon. Ved midnatt hadde kongen fått telefon fra utenriksminister Halvdan Koht. Koht var på besøk hos sin elskerinne. Han tok seg likevel tid til å ringe Slottet. Koht kunne fortelle at fiendtlige skip var på vei inn Oslofjorden.

Utenriksministeren besøkte elskerinna og kong Haakon 7. tok det piano

8.april 1940 var det fullstendig kaos i regjeringen Nygaardsvold. Allerede 6.april var britiske miner lagt ut ved Mørekysten. To dager senere kom holdbare meldinger om en rekke tyske krigsskip som passerte Kattegat. Dette ble for meget for de som styrte landet denne dagen. Etter flere regjeringsmøter var det fortsatt ikke tatt noen beslutning om at man skulle mobilisere styrkene. Det til tross for at et tysk transportskip allerede var blitt senket 8.april kl.12.50 utenfor Justøya, av en polsk ubåt. Det tyske mannskapet, som alle var i uniform, ble reddet i land av velvillige nordmenn. Da en av dem ble spurt om hvorfor de brukte uniform, svarte han at i Tyskland brukte alle uniformer. At skipet også hadde med hester burde gitt et ekstra hint om at det ikke var turister som kom på besøk.

Om kvelden den 8.april dro regjeringsmedlemmene hjem til sitt og sine. Bortsett fra utenriksminister Halvdan Koht. Han dro til sin elskerinne, Sigri Welhaven Krag. Hun bodde i Harbitz gate, noen steinkast bak Slottet. Forfatter Åsmund Svendsen holdt på i ti år med å skrive biografien om Halvdan Koht. Det ble en god bok. Han innså derimot aldri at fru Krag var Kohts elskerinne. Det til tross for at det var kjent i samtiden. Koht fridde også til den vakre kunstnerinnen[1]. Ikke nok med det. Utenriksministeren var ikke tilgjengelig for regjeringen denne kvelden. Ingen visste hvor han var da flyalarmen gikk litt før midnatt. "Jeg tok ikke alarmen særlig høytidelig", skrev Koht i en av sine bøker etter krigen. Da han fikk summet seg, ringte han departementet. Her fikk han beskjed om å møte opp til regjeringskonferanse klokka 01.30 på Victoria Terrasse.

Før Koht forlot sin elskerinne, ringte han Slottet. Rittmester Bjarte Ording tok telefonen:  "Jeg vil bare meddele at Rauer og Bolærne er i kamp med inntrengende skip. Vil de meddele kongen det dersom det passer?" Kongen hadde ikke gått til sengs. Han fikk beskjeden av adjutant Ording. Adjutanten skriver i sin dagbok at "Kongen tok meddelelsen med ro og fatning". Kongen sa at han ønsket å bli informert om noe spesielt skulle skje. Så gikk han til sengs.

Hysj, hysj-historie som ingen vil ta tak i

Kongen fungerte som leder også i en krigssituasjon. Det får man bevis for i de dagene som kommer. Den eneste forfatteren som har hatt tilgang til hva som skjedde på Slottet denne natten, Tor Bomann-Larsen, er sparsommelig med opplysninger. Han skriver i en av sine bøker om kong Haakon 7:

"At kong Haakon tok meldingen med fatning, kunne bare bety at han følte seg sikker på at det var ´tyske skip´. Britiske fartøyer i kamp med norsk marine ville - i kong Haakons øyne - vært den absolutte fallitt for alt han hadde representert i Norge."

Det siste er nok riktig av Bomann-Larsen. Men at kongen skulle ta det med fatning at tyske skip kom inn Oslofjorden, det blir rart. Og enda rarere: at han går til sengs. I hvertfall blir det rart om man ikke kjenner bakgrunnen for at kongen reagerer på denne måten. Det er et faktum at regjeringen og kongen fryktet og trodde at britene ville innta kysten. Etter mineleggingen 6.april var det store muligheter for det. Engelskmennene hadde da også soldater og skip klare for å invadere Norges kyst. Hovedårsaken var at de ville hindre jernmalmen som ble ført fra Narvik til Tyskland.

Puslespillet snart på plass

Puslespillet i historien om aprildagene 1940 har alltid manglet en brikke. Så lenge ikke historikere eller journalister tør røre ved kongens rolle denne viktige natten, vil man måtte vente på at den lille brikken faller på plass. Når regjeringen til slutt mobiliserte med såkalt "stille mobilisering", skjedde innkallingen med brev. Fienden var allerede i landet. Så en innkalling pr.post virket absurd. Utenriksminister Koht vet ikke selv om han snakker sant når han gir to helt forskjellige synspunkter i to bøker, som han selv har skrevet. Admiral Diesen ønsket å vite om de skulle skyte både på tyskere og engelskmenn hvis de ankom Narvik. I den ene boka, "Fra skanse til skanse", i 1947, skriver Koht at det skulle skytes mot tyskerne, men ikke mot britene. Ti år etterpå endrer Koht mening. I boka, "For fred og fridom i krigstid", skriver han at : "...eg tenkte meg om og svarte ja."

Summen av disse små hendelsene gir grunnlag for det som mange har tenkt, men ikke tør å skrive: Det var sannsynligvis en stille enighet mellom kongen og regjeringen om at man ikke skulle mobilisere- fordi man var redd for å komme i krig med England. Det kan legges til at det ble ikke mye søvn på kong Haakon natt til 9.april 1940.

 

*Jeg kritiserer innledningsvis at historikere ikke har skrevet om kongens reaksjon natten til 9.april. Da må jeg legge til at jeg selv er historiker og satte av fem årsverk på å studere dagene 8.,-9.,-10., og 11. april 1940. Resultatet ble boka "9.april 1940- et historisk bedrag", utgitt på Kagge Forlag i 2014. Alle opplysningene i denne artikkelen er dokumentert i den boka. Skulle fortsatt noe være uklart, skriv til aag-siv@online.no

Løpet er kjørt

Terroren vil fortsette:

"Løpet er kjørt"

 

Av Aage G.Sivertsen

Forfatter

Terroren sprer seg. Belgia er våken døgnet rundt. Paris har synlig politi mer enn noen gang. I Malmø tør ikke "den vanlige svenske" gå ut av døra etter mørkets frembrudd. I Norge har urolighetene ført til at flere tør å skrive om hva som foregår. Tør vi nok?

For nå er det alvor. Det har de fleste land innsett. Også Norge. For noen dager siden skulle jeg ta Metroen i Paris. Det var på ettermiddagen og det var stappfullt av folk. Da kom en melding over høyttaleren: "Metroen er nå stengt. Det er uvisst når den igjen åpner". Hundrevis av mennesker ble helt stille. Vi bare så på hverandre. Ingen sa noe. Det var en veldig rar opplevelse. Det var Ingen panikk, men det var heller ingen tvil om at de fleste hadde terror i tankene. Etter ganske kort tid begynte de fleste å gå mot utgangen, inkludert meg selv. Jeg fant en drosje ved Chãtelet, i sentrum av kjærlighetens by.

Jeg fortalte drosjesjåføren om hendelsen og han sa: "Løpet er kjørt." Han forklarte seg litt nærmere og sa at "terroren kan ikke bekjempes. Det er gått for langt." Dagen etterpå fikk jeg vite at det hadde blitt plassert en bag på "Gare du Nord", en T-banestasjon like i nærheten av Chãtelet. Det var ingen bombe denne gangen. Bare noen som hadde glemt bagen sin.

 

En familie fra Brüssel

Hendelsen kunne vært hvor som helst i Europa, også i Oslo. I Paris er antall politifolk flerdoblet etter at de siste bombene smalt i Brüssel. Det går ikke én dag uten at avisene i Paris omtaler terror. Likevel har jeg ikke inntrykk av at man snakker så mye om terror her. Det virker som om de fleste håper alt alt skal ordne seg. Når jeg kommer innpå temaet, slår de flest ut armene og er mest oppgitt. Tilfeldigvis traff jeg en familie som var fra Brüssel. De satt ved siden av meg på en uterestaurant ved Montmartre. Familien bodde en halvtimes kjøring fra sentrum av Brüssel, men besøkte Paris en gang i året. Det gikk ikke mange minuttene før vi begynte å snakke om bombene i Brüssel. Her var det mer enn 30 personer som ble drept, mens flere hundre ble skadet. De kunne fortelle at de hadde ventet i lengre tid på en slik terrorhandling. Moren, som var i 40-årene, fortalte at hun var servitør på en restaurant. Hun sa at hun fryktet å miste jobben. Årsaken var at muslimene, som var i flertall blant gjestene, nektet å bli servert av en kvinne.

 

Kan Bondevik, Stoltenberg og Støre be om unnskyldning?

George Bush, Barack Obama, David Cameron og sjefen i Nato, Jens Stoltenberg, har fortalt gang på gang at  "Krigen mot terror, den skal vi vinne". Men kan man egentlig vinne den? Jeg tror dessverre ikke det. I alle fall ikke på kort sikt og overhodet ikke med den strategien som brukes. Bush brukte noen hundre milliarder for prøve å ta livet av Osama Bin Laden. Både i England og i Frankrike fyller man på med politi og etterretning. En ting å straffe potensielle selvmordsbombere. Noe annet og langt vanskeligere er å finne dem. De kan være overalt.

Rekrutteringen til IS skjer også i vesten. Diskusjonen er ikke om IS har noe med islam å gjøre eller ikke. Spørsmålet er om islam, slik religionen utøves, er modent for et sekulært samfunn. Vi kommer stadig til utfordringer hvor vi må velge standpunkt. Jeg har Kjell Magne Bondevik i bakhodet. Vebjørn Selbekk var redaktør i "Magasinet"i 2006. Her kopierte han noen av karikaturtegningene av Muhammed, som allerede hadde blitt publisert i Jyllandsposten. Bondeviks reaksjon var: "Vi skal ikke forby ytringer, men vi skal ha respekt for andres tro."  I Dagbladet skrev han hva han mente om Selbekk: "Denne handlingen vitner om mangelfull respekt for Islam." Lørdag 4.februar samme år, ble den norske ambassaden i Damaskus brent ned til grunnen. Rasende demonstranter stod bak. I et intervju med VG ga Jens Stoltenberg kritikk til Selbekks publisering av karikaturtegningene for det som skjedde i Damaskus. Utenriksdepartementet med fulgte opp. Utenriksminister Jonas Gahr støres statssekretær Kjetil Skogrand, stilte opp i Dagsnytt 18. Her fortalte han at Selbekks handlinger "bidro til strid og til å fremme hat mellom religioner og kulturer." Vebjørn Selbekk ble etterpå jaktet vilt av muslimer.

Har tidene endret seg siden 2006? Bondevik, Stoltenberg og Støre har kanskje en annen mening i dag? I så fall ville ikke en unnskyldning overfor Selbekk vært helt urimelig.

Kan man stenge noen moskeer?

Skal man få slutt på terrorhandlingene, må man forebygge. Med andre ord må man rett og slett starte i motsatt ende. Som med all kriminalitet. Hvis man innser at  løpet er kjørt, ved at man ikke kan greie å stoppe gale muslimer som sprenger seg selv i luften, hva skal man da gjøre?

Jeg er for religionsfrihet. På samme måte som det bygges moskeer i Europa, bør det være lov til å bygge kirker i Mekka. Den religionen som utøves bør dog ikke forbindes med kriminell aktivitet. Heller ikke bør man akseptere ekstreme holdninger som ikke samsvarer i demokratiets ånd. Det sistnevnte bør være høyaktuelt:

Imamene, som er lederne for moskeene, er utdannet fra steder hvor Islam er hovedreligionen som f.eks. i Saudi-Arabia, Iran eller Irak. Jeg tror ikke det finnes én imam som er født og oppvokst i et vestlig/sekularisert land. Imamene kan koranen utenat og ønsker å spre Islam til så mange som mulig. Noen av lederne i disse moskeene står for helt andre verdier enn det som det vestlige demokratiet er bygget på.

Selv om ikke på langt nær alle moskeer er radikale, er det opplagt at flere av dem har et verdisyn som ikke er forenelig med det moderne Europa. Herunder nevnes undertrykkelsen av kvinner, synet på homofile og ikke minst barns rettigheter.

Grimhøj-moskeen i Århus og Finsbury-Park moskeen i London gir eksempler på ledere som har gått langt over streken. Kristin Clemet skriver i sin blogg at det som danske journalister har avdekket med skjult kamera, bør også være mulig å gjøre i Norge. Her kom det frem at danske imamer blant annet ønsket å spre islam til hele verden. Spørsmålet er om man trenger et skjult kamera. Er det ikke sannsynlig at de fleste religioner ønsker at resten av verden skal følge etter? Kan man ikke heller lage lover som stenger døra hvis ikke de følger normene som er forbundet med et vestlig demokrati?

I mitt siste blogginnlegg, "Hva er det med Hege Storhaug?", kritiserer jeg henne for flere ting. Men jeg påpeker på slutten av innlegget at moskeer får statlig støtte i millionklassen. Her nevnes også at Norges største moske Jamaat E-Ahle-Sunnat i Oslo er en av dem som får slik støtte. Imam Nehmat Ali Shahs demonstrerte for noen uker siden sammen med et hundretalls andre muslimer, utenfor den Pakistanske ambassade på Frogner. Bakgrunnen kjenner vi. De ga støtte til en morder fra Pakistan. Når så denne moskeen ikke reagerer spontant og ekskluderer sin leder, da burde norsk lov gjøre det. Hva gjør man med moskeer som mener:

  • at homofile skal ha dødsstraff.
  • at unge jenter skal tvangsgiftes
  • at de som tegner Muhammed skal ha dødsstraff

Moskeer som ikke tar avstand fra handlinger som strider mot all fornuft bør under lupen.Det er ikke riktig at staten skal finansierer dem.

 

Tør Aftenposten?

Sofia N. Srour, 21 år gammel muslimsk blogger, skriver i Aftenposten 28.mars: "Vi har imamer som promoterer vold som om det skulle vært helt vanlig, og imamer som oppmuntrer til krig med propaganda, som sier man vil «belønnes av Allah» om man reiser ned til Syria og kriger med Daesh." Kan det være sant det Sofia N.Srour skriver? Aftenposten må få honnør for å ha skrevet mye om det islamske miljøet i Norge. Jeg savner derimot en presentasjon over hvem som er imamer i Norge og hva de står for. Slik journalistikk er krevende og dristig. Det er også kostbart. Andre aviser har normalt sett ikke råd til å drive med denne type arbeid. Fordi det er for tidkrevende. Men Aftenposten har ressurser. Om de tør.

Drosjesjåføren i Paris er presis. "Løpet er kjørt", sier han. Å få stoppet terrorhandlinger som den i Brüssel eller i Paris, er nesten umulig. Men det å finne ut hva som skjer i tusenvis av moskeer rundt om i Europa, det er ikke umulig. Der er ikke løpet kjørt. Siden moskene i Norge er finansiert av staten, har vi også en unik mulighet til å få innsyn. Den bør vi benytte oss av.