hits

mars 2016

Magnus Carlsen, Vålerenga og Norges Sjakkforbund

Skråblikk på norsk sjakk:

Magnus Carlsen, Vålerenga og Norges Sjakkforbund

Etter noen forrykende uker med sjakk på Fagernes og en kandidaturnering i Moskva, er det tid for en evaluering. Takket være glimrende oppdatering av både matt&patt samt hjemmesiden til Bergens, er det lett å følge med bare man har tilgang til internett. Selv har jeg daglig fulgt bataljene fra Frankrike.

Magnus Carlsens vil vinne 9 av 9 ganger mot Karjakin hvis...

Sergeij Karjakin holdt hodet kaldt i siste parti og blir Magnus´ motstander i New York. Magnus kan prise seg lykkelig over akkurat det. Som Garri Kasparov fortalte meg på en av sine Norgesbesøk: "Caruana is the only challenger. Perhaps Kramnik." Karjakin nevnte han ikke en gang. Giri lo han av. Det er ikke uten grunn at verdens beste sjakkspiller gjennom tidene har denne oppfatningen. Caruana er muligens like god som Magnus i en match over 3 uker. Det får vi ikke svaret på, denne gangen. Karjakin viste i siste partiet i Moskva at han holdt nervene under kontroll. Psykologien før denne turneringen var at Karjakin må ha følt seg mer sulten enn noen gang. Irritert over å ha blitt skviset på invitasjonslisten i Norway Chess, etter å ha vunnet de to første turneringene. Caruana på sin side, viste nok selv at han var favoritt til å vinne, men det ble stang ut. Jeg tror det handler om selvtillit.

Beholder Magnus den gode sjakkformen han har hatt det siste halvåret, beholder han også den selvtillit som skal til for å vinne mot Karjakin. Det kan ikke være tvil om at Magnus er en bedre spiller enn russeren. Men nå settes hjulene i gang. I en slik match vil sekundantteamet kunne bli avgjørende. Jeg glemmer ikke matchen hvor Anand forsvarte sin VM-tittel mot Gelfand i Moskva i 2012. Anand var mye bedre enn sin motstander. Likevel var det nesten et under at han ikke tapte tittelen etter at Gelfand hadde oversett en enkel gaffel. Anand overså også en enkel vinst i Sotsji da hele sjakkverden holdt pusten i ett minutt og fire sekunder. Anand så ikke tabbetrekket til Magnus. Skal man vinne mot de beste må man score for åpent mål. Og sånn kan det også komme til å bli i New York. For Magnus handler det derfor om to ting: 1. Beholde sjakkformen 2. Beholde selvtilliten.

Hvis han greier det, er muligheten for en Karjakinseier smuldret bort, etter min mening.

Med andre ord ligger Karjakins muligheter i at motstanderen kommer i ulage. Skulle man gitt et råd til Magnus måtte det være min lille klassiker av et sitat: "Du vet du er best, han vet du er best. La oss vinne."

Så får vi se hva russerne har å stille opp med. Anand hentet inn Peter Leko i sekundant-teamet i Chennai, det hjalp ikke. I Sotsji kom Anand mer avslappende enn noen gang. Det hjalp ganske mye, men ikke nok.

Hva vil det russiske teamet finne på? Her står det mye på spill. Tenk om Verdensmesteren i sjakk nok en gang kan bli russisk. "Gullet ska hem", som de sier i Brann og Bergen. Karjakins manager imponerte oss med sin åpenhet i Sotsji. På avslutningsfesten, sang han sammen med NTBs Marius Helge Larsen til sola stod opp. Russerne viste en voldsom respekt for Team Carlsen og for oss som heiet på Magnus. De vet hvem de har å gjøre med. Skal Karjakin vinne, må noe skje. Russisk vodka får dem til å tenke utenfor boksen. Det er nødvendig.

 

Vålerenga. Tåler resten av sjakknorge denne suksessen?

Da Kristiansund lot være å stille lag i elitedivisjon i 2012 var det fire svensker som var ledige på overgangsmarkedet. Det var derfor ingen tilfeldighet at akkurat Nils fikk tilbud om å spille for Vålerenga. Aksel Smith, Hans Tikkanen og Tiger Hillarp fikk ikke det tilbudet. Nå skal Nils spille mot verdens beste i Norway Chess og vil dermed ta et nytt steg mot toppen. Vålerenga har et lag med klassespillere. Også internasjonalt. De kommende Europacupene vil vise om klubben tenker langsiktig og blander seg inn i teten blant verdens beste. Til ergrelser for flere. Jon Ludvig Hammer var en av dem som kommenterte dette på twitter samme dag som siste eliteserihelg startet. Han skrev: "Hvis Vålerenga har så mye penger at de kan stille med seks stormestre, så fortjener de å vinne." Vi stilte ikke med seks Gm´er, hadde verken penger eller ønske om det, men vi vant likevel.

På kongressen i 2012 ble undertegnede hudflettet fordi Kristiansund Sjakklubb hadde hentet to GM´er. Man skulle ikke la spillere komme utenifra på denne måten. Mitt svar var den gangen at jeg trodde ikke norsk sjakk ble dårligere av at OSS og de andre fikk litt konkurranse. Det samme gjelder nå. At man benytter seg av å la utlendinger spille på de to øverste bordene hever nivået i alle klubber, tror jeg. Jeg vil nesten gå så langt som å si at har man ikke en GM på laget, vil det nesten være umulig å inspirere de andre på laget til å bli bedre.

Det mest bemerkelsesverdige med Vålerenga er hvordan de øvrige norske yngre spillerne hever seg. Både Aryan Tari, Johan Sebastian Christiansen og Kristian Stuvik Holm har gjort formidable fremskritt de siste årene. Her finnes også noen enkeltresultater som jeg tror har sammenheng med det gode miljøet. Både Magne Sagafoss og Odin Blikra spilte til den store gullmedalje i Europacupen sist høst. Noe av årsaken er den fantastiske inspirasjonen og lærdommen de har fått av særlig Evgeny Romanov og Borki Predojevic. Opplegget med å hente dem noen dager før store turneringer, samtalene på internett, samlingene vi har under og etter siste runde, kan ikke undervurderes. Påstanden om at Vålerenga har så mye penger er forøvrig rent vås. Noen enkeltpersoner har gitt noen skarve tusenkroner i en tynn klubbkasse. Det er flere klubber som har langt sterkere økonomi enn oss. En stor stjerne til Dag Danielsen som tok med seg halve styret til Skopje. I beste Nils Arne Eggen-stil ble det  samhandling fra a til å.

Det å iallefall ha en solid GM på førstebord gir de andre lagkameratene kvaliteter som kommer norsk sjakk tilgode. Det spesielle med Vålerenga er den elitekulturen som er skapt på rekordtid. Klubben har en langsiktig plan om å hevde seg i Europa. Skulle det skje vil norsk sjakk heve seg. Nå vet man at suksess tåles ikke. Vi får håpe Vålerenga ikke bryr seg om det.

 

Norges Sjakkforbund - to trekk frem og ett tilbake.

Norsk sjakk er fortsatt i fødselen av å bli en god sjakknasjon. Til tross for at Magnus er norsk, er nivået langt under pari både på spillesiden og administrativt. Her er det en lang vei å gå. Det vil ta tiår å utvikle.

Når enkelte klubber satser slik som både OSS og Vålerenga, vil de andre følge etter. Dette stiller noen krav. Når Stavanger i nest siste runde kom for sent pga værproblemer med flyet, ble matchen mot Vålerenga utsatt. Undertegnede sendte et brev til NSF og ba om regler som klargjorde når et lag kunne kreve å få utsette matchen. NSF tok ikke tak i dette. Dermed skjedde akkurat det samme også i siste runde hvor Stavanger påberopte seg "force majeure": Flyet ble hindret og to av spillerne kom nok en gang for sent. Denne gangen tok ikke NSF hensyn og satte i gang klokkene, hvilket også burde skjedd første gangen. Eliteserielagene bør bestille et fly som gir rom for at det kan bli kansellert, slik at man kan ta neste fly. Det gjorde nykommerne Sotra. Hvis det også skulle bli hindret, bør man kunne kreve "force majeure". Før neste sesong starter bør dette være avklart. Egentlig ikke en sak for Kongressen, men en styresak.

Nå har NSF mer enn én ting å tenke på. Bjørnsensaken henger over dem og president Bjørn Salvesen sendte meg melding der han fortalte at saken var så alvorlig at de ville bruke lang tid på den.

Små og store saker må løses. Snart er snøen smeltet. Kanskje er det slik at det som kan gjøres i dag, trenger man ikke utsette til i morgen. Når det er sagt, er mitt inntrykk at Geir Nesheim jobber iherdig. Han er ikke flink til å svare på mailer, men han er flink til veldig mye annet.  Hans viktigste oppgave var å utvide sponsorlisten fra 0 til mange. Det er i gang. Bytte av spillelokaler fra Haraldsheim eller lokalene i OSS, til gode hoteller er et kvantesprang.  Vi venter på flere. Det er mye som ser lyst ut for norsk sjakk. Etter noen tiår kan dette bli veldig bra. Vi får smi mens det er varmt. Verdensmesteren har vi ikke til evig tid.

 

Paris, 29.mars 2016.

Sjokket som lærervikar

Sjokket som lærervikar

Av Aage G.Sivertsen

Forfatter

 

Våren 2014 var jeg lærervikar ved en barneskole i Oslo. Det ble en rar opplevelse både for lærer og elev. De var nemlig vant til ordinær undervisning og når elevene plutselig ble tvunget til å tenke utenfor rammen, fikk de regelrett sjokk. Det var i alle fall slik jeg opplevde det.

Lang utdanning=negativt.

De siste årene har jeg vært forfatter på heltid, bortsett fra våren 2014. Da syntes jeg det ble litt ensomt. Det er noen barneskoler like ved der jeg bor, på Majorstua Med god gammeldags metode ved å banke på døra, besøkte jeg alle tre. Jeg fortalte at jeg kunne tenke meg å være vikar og spurte etter rektor.  De to første takket nei. Den ene, på Slemdal, hadde riktignok behov for vikarer, men jeg hadde for lang utdannelse og ansiennitet.(!) Det førte nemlig til at jeg ble ganske dyr i drift og rektoren måtte unnskylde seg med et smil om munnen: "Slik er virkeligheten", sa han.  Det fikk meg til å tenke på all kritikken hvor det blir sagt at lærervikarer uten utdanning får jobb på dagen. En person uten både utdanning og arbeidserfaring starter selvsagt nederst på lønnsstigen. Da blir det lettere for skolen å holde seg innenfor budsjettet.

Diagnose gir penger?

Litt pessimistisk ruslet jeg neste barneskole. Her møtte jeg en offensiv og hyggelig rektor.  Han syntes min lange utdanning var spennende og etter en liten samtale fikk jeg begynne neste dag.

Behovet for vikarer var stort denne våren. Jeg fikk derfor jobbe ganske mye.  Det ble en rar erfaring. Både for meg og ikke minst for mange av elevene. En av årsakene til det store behovet for ekstra vikarer er at mange elever får en diagnose. Det er nemlig slik at hvis en skole har en veldig urolig eller spesiell elev, ser det ut som om eleven bør få en diagnose.  Er eleven umulig eller vanskelig vil den utredes. Hvis mange elever får en diagnose er muligheten sannsynligvis større for at skolen kan få tilført ekstra midler. 

Første sjokk- "Tullingen" kan være en stjerne

I en andreklasse var det slik at hovedlæreren var syk slik at jeg fikk ansvaret for klassen alene. Klassen hadde en elev med ADHD. La oss kalle ham Geir. Jeg hadde på forhånd fått informasjon om at Geir var umulig og at de andre elevene visste om at Geir hadde ADHD. Siden jeg selv hadde skrevet en bok om ADHD ble denne timen ekstra spennende. På forhånd hadde jeg fått informasjon om at Geir var hyperaktiv og ikke greide å sitte i ro.

Jeg åpnet religionstimen med noe helt annet enn pensum. Før Geir rakk å gjøre så mye av seg begynte jeg å snakke om ham. Jeg spurte de andre elevene om de var klar over at de muligens hadde et geni i klassen. En ekstraordinær elev som kan ha supre evner, men som ikke får vist dem frem? Det ble stille. Jeg fortsatte: "Kanskje er det slik at Geir er den smarteste av dere alle sammen? Vet dere hvor mange superstjerner som har ADHD", spurte jeg. Det var fortsatt musestille. Geir var helt satt ut, sa ikke et ord. De andre lurte på hva dette var for historie. Så ramset jeg opp noen kjente navn, som slett ikke hadde vært noen skolelys, men som hadde gjort stor suksess. Poenget mitt var todelt. Det ene var ønsket om å gi Geir et bedre selvbilde, få ham til å forstå at han kunne bli noe.  Det andre var å få de andre ungene til å forstå at Geir ikke var den tullingen de trodde. Vi brukte halve timen på å diskutere Geir. Resten av timen handlet om Jesus og disiplene hans.

Andre sjokk- Idioter kan være genier.

En annen dag hadde jeg en syvendeklasse i matematikk.  I forkant hadde jeg fått beskjed om at denne klasse var særdeles flink i realfag. Det var mange ambisiøse elever her, ble jeg fortalt.  Klassen bestod bare av 18 elever denne dagen. Jeg begynte timen med to spørsmål:
Er det mange av dere som elsker matte? Det var 6. Neste spørsmål var: Er det mange elever som hater matte? Fem rakk opp hånda. Så holdt jeg et foredrag på ti minutter for dem. 25 % av mattetimen gikk med til å fortelle om det som kunne være geniene i klassen.

Matematikk kan være et grusomt fag. Elevene som hater matte faller av tidlig og kan oppleve at hele grunnskolen blir et mareritt. For hvis du hater matte, får du ikke bare en elendig karakter: Du blir sett på som en idiot. Det var dette jeg holdt foredrag om. Jeg fortalte at de fem elevene som hatet matte sannsynligvis hadde større forutsetninger for å bli noe "stort" enn de som elsket matte.  Jeg fortalte at disse fem elevene ganske sikkert har evner som mange andre ikke har. Det er mer sjelden at for eksempel kunstnere, musikere, forfattere eller skuespillere har matte som favorittfag. Tvert imot hører man ofte at slike typer genier hater matematikk.

Å være vikar kan være en utfordring. Da pleier elevene å benytte seg og de lager litt ekstra bråk. Mens jeg snakket om de fantastiske fem "idiotene" i klassen, var det stille som i graven. Dette hadde de ikke hørt før. Elvene var i en slags sjokktilstand.

"Trine" lærte mer på 40 minutter enn på tre år.

En dag var jeg vikar for en fjerdeklasse i matematikk. Vi var to lærere, hvilket er høyst vanlig på de fleste skoler fordi nesten alle klasser har minst en elev med en diagnose eller lærevansker. Helst diagnose for da er det lettere for skolen å få tilskudd. Denne dagen skulle jeg vandre fritt og hjelpe de som ba om hjelp. Tilfeldigvis satt jeg meg ned med en jente som vi kaller Trine.  Det viste seg at hun forstod ikke de enkleste regnestykker. 4+4  var helt grønt for henne. Den ti års gamle jenta med musefletter, hadde en eller annen sperre. Etter å ha sittet med henne nesten hele timen, brukt appelsiner, epler, bananer,lagt sammen to og to epler, fire og fire appelsiner, forklart henne med personlig innlevelse, så skjedde det noe rart. På slutten av timen hadde jeg inntrykk av at hun hadde lært mer enn de tre årene med matte som hun hadde bak seg. Hun greide både å legge sammen tall og trekke fra.

Etter timen besøkte jeg rektor. Jeg fortalte ham om at jeg var ganske sikker på at det var flere elever som ville hatt godt av litt ekstra undervisning i matte. Selvfølgelig var jeg klar over at dette har man ikke penger til. Jeg måtte likevel fortelle ham min historie og at historien med Trine var en sterk opplevelse for meg. Rektor hadde forståelse for historien, men kunne ikke foreta seg noe. Han hadde mer enn nok med å få kabalen til å gå opp uten ekstra kostnader. Som rektoren på Slemdal fortalte meg: Slik er virkeligheten.

Ødelagt selvbilde

Jeg må legge til at virkeligheten på norske skoler er for mange elever tragisk. Tenk å få ødelagt så viktige år av sitt liv fordi systemet ikke kan endres. Det handler om å tilpasse seg elevene. Utgangspunktet "Geir", "Trine" og de andre såkalte "idiotene" er helt forferdelig. Etter ti år på grunnskolen har minst 1/3 av elevene et selvbilde som gjør resten av livet vanskelig. Virkeligheten er dessverre slik at faller man av i matematikk vil man aldri oppnå å få studere på et universitet. Da er det rart å tenke på hvor lite som skal til for å komme på et bedre spor.

En annen diskusjon er hva man skal med denne matematikken. Da jeg underviste elevene i 7.klasse, var de 6 elevene som elsket matte virkelige flinke. Men det var ingen av dem som hadde hørt om ordet "rente" eller hva "avdrag" var for noe. Å regne ut kubikkinnholdet av en tønne eller flateinnholdet av en trekant, se det var de flinke til. For å si det slik: 99,5 % av elevene i grunnskolen vil aldri få nytte av den matematikken de bruker årevis i å lære seg. Den praktiske matten de burde lært seg, må de finne ut av selv når de en gang blir voksne.

Jeg må legge til at tiden som vikar var en god opplevelse. Det var smertefullt å se hvordan man var bundet av "systemet", men den hyggelige rektoren gjorde hva han kunne under de rammene han hadde fått tildelt.

Hva er det med Hege Storhaug?

Hva er det med Hege Storhaug?

Av Aage G.Sivertsen

Forfatter

Hva er det med Hege Storhaug? I det ene øyeblikket kommer hun med dokumenterte upopulære fakta, men i neste øyeblikk slenger hun ut dumme følelsesmessige påstander. Som hun gjerne angrer og beklager rett etterpå.

Hege Storhaugs siste bok "Islam, den 11.landeplagen"  er trykket  i 47000 eksemplarer. Til tross for at Storhaug oppnår salgssuksess og massiv omtale, presterer hun å klage over for lite oppmerksomhet. Hun savner anmeldelser og invitasjoner til TV-studioer. Dette til tross for at hun de siste ukene er både på TV eller i radio, hyppigere enn noen annen forfatter. Så hva er det med Hege Storhaug?

Salgstallene gjør henne tydeligvis ikke fornøyd. Hun vil ha mer. Som et ekstra PR-fremstøt roper hun ut sitt budskap: Koranen må omskrives. Gjerder må bygges ved Norges grenser. Hva er det med Hege Storhaug?

Hun må tåle sammenligningen med diktatoriske ideologier. Å endre religiøse skrifter eller å foreslå gjerder for å stoppe flyktninger, er i beste fall lite gjennomtenkt. Disse utsagnene gjør at reflekterte personer blir i tvil. Det betyr ikke at alt hun sier er galt, for det er det slett ikke. Men hun har gitt sine motstandere godt med agn og de vet å bruke det.

 

Morgenbladet bommer

Morgenbladet er ikke nådig. Olav Elgvin er forsker fra Universitetet i Bergen. Han anmelder Storhaugs bok og hadde han gitt terningkast, ville det muligens blitt en éner. Null finnes jo ikke. Elgvin slakter Storhaug for sin kunnskapsløshet om Islams historie: "Med denne boken har Hege Storhaug meldt seg ut av debatten om islam og muslimer i Norge. "Farvel Hege," skriver forskeren. Morgenbladets skribent burde ha søkelys på det som boken i hovedsak dreier seg om: Frykten for Islam i Norge og Europa. Det er også her boka er interessant. Hege Storhaug hevder at flere moskeer, og som hun skriver, "langt de fleste", har som mål å opptre under "shariaens fane".  Om dette er virkeligheten, bør man ta Storhaugs signal på alvor.

Moskeer med 5,1 million i statsstøtte

Skal vi tro Storhaug, er det kommet 2000 nye moskeer i Frankrike de siste 15 årene. I Norge bygges det visstnok bare et par-tre moskeer i året. Mens det blir færre og færre som besøker norske kirker, har moskeer en blomstringstid. Disse moskeene får på linje med norske kirker statsstøtte. For hvert medlem får man cirka 800  kroner. Det betyr at for eksempel moskeen i Åkerbergveien på Grønland i Oslo fikk 5,1 millioner i 2014. Da får de også finne seg i at vi gransker litt. Selvsagt skal ikke skattebetalerne betale millioner i året for at moskeer skal oppfordre til ekstrem islam.

Aftenpostens Harald Stanghelle vil ikke si hva han mener

Harald Stanghelle, redaktør i Aftenposten, føler seg tråkket på tærne av Hege Storhaug. Han kommer raskt i skyttergraven når Storhaug kritiserer norsk presse for å være redd. Norsk presse er forsiktige med å omtale muslimer og Islam, for ikke å si å tegne karikaturer. Med god grunn får man si. Med tanke på hva som skjedde i Danmark i Jyllands-posten og nå sist med Charlie Hebdo i Frankrike, kunne Stanghelle være så ærlig å si at Hege Storhaug har rett. I stedet velger Stanghelle  22.januar å skrive:

"Det er rett og slett ikke sant at de fleste politikere, akademikere og mediefolk fortier deler av virkeligheten av pur redsel eller av hensyn til vår muslimske minoritet. " Stanghelle vet bedre enn noen andre at Islam, det kødder man ikke med. Stanghelle har ikke glemt dette:

 

*Forlagsredaktør William Nygaard utgav Sataniske vers. Han ble skutt 11.oktober 1993.

*3.februar 2010 valgte Dagbladet å publisere en tegning av Muhammed som en gris. Tre dager etter aksjonerte 1000 taxisjåfører i Oslo ved å parkere sine biler i to timer. Seks dager senere var det en ny aksjon hvor 3000 personer aksjonerte. De hevdet at norske medier kjørte et korstog mot Islam.

* Olav Versto i VG kommenterte i en kronikk i mars 2011 hvorfor han ikke ville skrive om Halvor Tjønns biografi om Muhammed:  "Jeg tør ikke. Folk er blitt drept av mindre", skrev Versto.

Tegneren Roar Hagen la til:

"Muhammed er det eneste menneske i verdenshistorien som jeg ikke kan tegne."

Hagen tegnet en stol.

Redaktør i VG den gangen, Bernt Olufsen, ville verken skrive detaljert om Islam eller tegne karikaturer Det er for så vidt greit, for man blir jo bombet i hjel om man gjør det, men da bør man også innrømme det. Det gjorde journalist Olav Versto. Det samme burde Aftenpostens Stanghelle gjøre.

Da NRKs Otto Jespersen (TV2) satte fyr på bibelen i 2006, ble han spurt om hvorfor han ikke brente koranen i stedet. Han svarte: "Jeg antar jeg har fortsatt 20 gode år igjen å leve, så det droppet jeg."

Hva om alle aviser i hele Europa har gått sammen og bestemt seg for å karikere Muhammed? Det ville vært den mest naturlige støtteaksjon etter Charlie-Hebdo makabren. Alle redaksjoner ville neppe bli bombet. Vi snakker tross alt om noen tusen aviseredaksjoner.

 

Virkeligheten er ikke lett å innse

Til tross for Storhaugs mange merkelige og radikale uttalelser er "Islam, den 11.landeplage", en debattbok. Her er noe som både Morgenbladet og Aftenposten hopper bukk over:

* Radikale sentrale muslimer har sin tilhørighet i islamske moskeer. Hvis moskeer mener at de som tegner Muhammed skal straffes med døden, eller har et kvinnesyn som tilhører middelalderen, bør dørene stenges.

  • Islams kvinnesyn er den største utfordringen for det sekulariserte samfunn.
  • Muhammeds rolle i koranen er nyttig lesning. Ifølge Storhaug består de hellige skrifter i koranen av 86 % om Muhammed, mens resterende 14 % handler om Allah.
  • Muhammed er det største forbilde for islamer.

Muhammeds liv er en fortelling om holdninger som ikke er forenelig med dagens verdier både hva moral og lover gjelder.Hans krigerske livsførsel er ikke noe bra utgangspunkt.

  • Muhammed giftet seg med en ni år gammel jente. Istedenfor at religionen har "utviklet" seg, eller i beste fall tilpasset seg resten av samfunnet, forsøker man å holde fast på tradisjoner. Det bør legges til at jomfru Maria neppe var mer enn 13 år da hun fødte Jesus. Og far til Jesus er Gud. Aldersforskjellen er påtagelig også i kristendommens forbilder.
  • Storhaug argumenterer for at de makabre terroraksjonene som for eksempel 11.september, angrepet på Jyllands-posten og Charlie-Hebdo er direkte tilknyttet Islam. Hun henviser til George Bush og Englands statsminister David Cameron. Busch og Cameron hevdet at terrorangrepene ikke hadde noe med Islam å gjøre. Cameron ombestemte seg og sa senere: ??å benekte en forbindelse mellom islam og ekstremisme fungerer ikke?. Her er det ikke klare skillelinjer, men koranen synes å være en felles ledetråd uavhengig av hvilken "grad" av islam man tilhører.

Selv om Hege Storhaug sier mye dumt, har hun også et budskap som man bør ta hensyn til. Uten å bli stemplet som rasist. Søndag 6.mars ble en muslim hyllet i en demonstrasjon på Frogner i Oslo. Mumtaz Qadri hadde drept en guvernør som prøvde å bli kvitt dødsstraffen for blasfemi i Pakistan. Blant dem som holdt appell var imam Nehmat Ali Shah. Han leder en av Norges eldste og største moskeer i Oslo, Central Jamaat. Jeg har ikke sjekket hvor mange medlemmer den har og hvor mange millioner de får i statsstøtte .

 

 

 

 

 

 

 

Stein Bjørnsen er dømt

Stein Bjørnsen er dømt, eller?

Av Aage G.Sivertsen

Forfatter

Redaktør Tarjei Joten Svensen skriver på sitt nettsted "mattogpatt.no":

"Bevisene mot Stein Bjørnsen er fullstendig knusende. Til slutt kan saken bare få et utfall: Stein Bjørnsen må utestenges fra all offisiell turneringssjakk i minst tre år."

Mine tidligere innlegg har hevdet at pressen har forhåndsdømt den blinde sjakkspilleren Stein Bjørnsen. Nå blir dette bekreftet av Svensen.Han hopper bukk over pressens "vær varsom-plakaten". Den inneholder etiske normer som man bør ta hensyn til.  F.eks. tar han ikke hensyn til punkt 4.5.

"Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere."

Istedenfor å bare belyse saken, velger Svensen både å dømme og ilegge straff. Advokat Morten Sands innlegg, som hevder at Bjørnsen er uskyldig inntil en dom eventuelt faller, gjelder visstnok ikke denne gangen. Dermed kan Norges Sjakkforbund (NSF) slippe å behandle saken.  

Stein Bjørnsen er dømt. For juks. Til tre års utestengelse. Av pressen.

Det gjenstår likevel å se hva NSF foretar seg.

 

 

 

 

Norges Fotballforbund har minst 15 ansatte med millionlønn: NFFs ansatte tror de er Guder.

Norges Fotballforbund har minst 15 ansatte med millionlønn:

NFFs ansatte tror de er Guder.

 

Av Aage G. Sivertsen

Forfatter

 

Norge har et av verdens svakeste fotballandslag. Vi ligger som nummer 54 på verdensrankingen. En nasjon som Island, med 325 000 innbyggere, ligger på 36.plass. Mot land vi liker å sammenligne oss med som Finland, Danmark og Sverige ligger vi også etter.

Til tross for den pinlige erkjennelse av å være blant de dårligste fotballagene i verden, har mange av lederne i NFF mer enn én million i lønn.

For 2014 har vi noen eksempler:

Landslagstrener Per-Mathias Høgmo 3,4 millioner,

Fotballpresident Yngve Hallén 1,2 millioner,

Generalsekretær Kjetil Siem 2,25 millioner, Toppfotballsjef Nils Johan Semb 2,67 millioner, Assisterende generalsekretær Kai-Erik Arstad  1,6 millioner

*Tallene er hentet fra VG 25.2.2016

Jo dårligere resultater, jo bedre lønninger.

På fotballtinget ,som ble avviklet i forrige uke, ble forslaget om å sette tak på lønninger i administrasjonen nedstemt.  Jamfør intervju i VG 25.februar sier generalsekretær Siem at "NFF betaler for kvalitet". Da spør jeg meg: Hvilken kvalitet er det han snakker om? Det kan ikke være resultatene for verken A-landslaget eller i de aldersbestemte klassene. Uten å gå i detalj, har A-landslaget hatt forferdelige resultater etter at Drillo var sjef. Arvtaker Nils Johan Semb hadde brukbare resultater, men kom den gangen til duk og dekket bord. Drillos hadde ikke tapt hjemme på Ullevål på over 50 kamper. Man kan si at lønningene har økt omvendt proporsjonalt med A-landslagets resultater. Generalsekretæren hadde en lønn i 2006 på cirka 800 000 kroner. Den er i dag 2,8 millioner.

Mens fotballandslaget nesten ikke har gjort noe annet enn å spille uavgjort eller helst tape. Vi var på 2.plass under Drillo på midten av 1990-tallet. På slutten av 2014 lå landslaget på 67.plass på rankingen. Da er vi i grunnen på bånn. De lagene som lå etter oss på det tidspunktet hadde knapt innbyggere eller hadde ikke ressurser til å satse på fotball. De hadde i alle fall ikke 122 ansatte og 810 millioner i inntekter, som NFF hadde i 2014.

Kanskje vil NFF forsvare seg med at de gjør en jobb som går langt utover A-landslaget for herrer. Det stemmer sikkert, men man kan vel ha lønninger over en million for å organisere barneidrett?

Si meg speil på veggen der, finnes det andre Guder enn meg her?

Foruten lederlønninger godt over skylaget er reiseutgifter og administrasjonskostnader rundt A-landslaget i ultraklassen. De bor på 5 stjerners hotell, reiser med eget fly og det spares ikke på noe. Det er ikke uforståelig at engelske, tyske, spanske eller Italienske stjernelag godter seg i luksus. Det samme gjelder landslag som tilhører verdenstoppen. Men lille Norge, med våre udugelige kvaliteter og resultater, bør ikke følge denne karusellen. Først bør vi i så fall vise til resultater, så får eventuelt lønna og luksusen øke.

Hva er det med fotballspillere og fotballedere som tror de kan være verdt sin vekt i gull? Hvorfor har de et selvbilde som nærmest er et speilbilde på Gud?

Det kan være at NFF ser opp til de høye herrer i FIFA og blir smittet av galskapen derfra.  Eller at miljøet innenfor fotball er hakket dummere enn i andre organisasjoner.  I 1896 ble det nedsatt en komité på Stortinget som skulle registrere alle idioter i Norge. De som ikke hadde fast bopel eller var analfabet var nedskrevet. Noen fotballedere ville kanskje i dag ligge i faresonen om en slik komité fikk et tilsvarende mandat med litt andre kriterier.

*Det ble for øvrig registrert flest idioter i Arendal fordi de hadde så mange sjøsamer.

Har ikke peiling, tror de kan alt

Det er en diagnose som heter "Dunning-Kruger-effekten". Denne diagnosen går i korthet ut på personer som er inkompetente, men som overvurderer sine ferdigheter. Effekten fikk navn etter David Dunning og Justin Kruger da de i en forskningsartikkel i 1999 kom frem til at personer som ikke har peiling, tror de kan alt. Mon tro hvor mange som kjenner seg igjen i fotballforbundet?

Ingen tør si fra

Norges Fotballforbund består av rundt 1900 klubber og 375 000 spillere. Nesten alle disse har dugnad som sitt grunnlag for eksistens. Ja, selv toppklubbene har titalls, for ikke å si hundretalls frivillige. Man kan si at foruten 16 elitelag er alle de andre lagene avhengig av folk som stiller opp gratis. Det betyr at mer enn 99 % av alle fotball-lag i Norge har minimale inntekter. Med unntak av de aller største klubbene er det ingen, så vidt jeg vet, som har i nærheten av en million i inntekt for å administrere en klubb.

Jeg "jobbet" for Kristiansund Ballklubb i 2006 og 2007.  De var den gangen i 2.divisjon. Da var det ingen i administrasjonen som fikk penger. Det var utenkelig. Alle pengene som kom inn gikk til drift. Slik er det også for omtrent alle fotballklubber i dag. De lagene som spiller i 1. eller 2.divisjon er i ferd med å bli mer profesjonelle. Men jeg lurer på hva de tenker når NFF ikke tar hensyn til grasrota. For det kan ikke Siem få oss til å tro at NFF gjør. Vi som ser dette fra utsiden er ikke idioter.  Det er heller ikke de tusenvis av frivillige som jobber i de ulike klubbene. Men det er mulig det er en terskel å gå over: Man tør ikke si fra. Selv etter at det kom kjempeoppslag i media om disse lederlønningene, har fotballtinget godtatt at slik skal det være.

Ren svada

Signalene NFF sender ut ved å leve som luksusdyr, nekte innsyn i reiseutgifter og kjefte internt på hverandre, må være veldig ødeleggende for idretten. Den nye presidenten, Terje Svendsen, fortalte på Dagsnytt 18 mandag 28.februar: Nådeløs åpenhet er livsviktig. Og han la til: Nøkternhet er like viktig.  Som man forstår er utfordringen å gjøre om ord til handling. Det spranget er i kvantestørrelse. Beklager forhåndsdømmingen, men det punktet om nøkternhet er ren svada. Bortskjemte ledere og spillere vil slite med å gå et trinn eller tre ned. Det første punktet om nådeløs åpenhet, høres i det minste flott ut. Svendsen blir ikke vurdert utifra hva han sier før han begynner i jobben. Han blir vurdert etter hva han får gjort. Og det gjenstår å se. Nøkternhet ser det ut til at han kan glemme. Utsagnet er desverre ren svada.

Når de beste lederne får skyhøye lønninger, burde man i det minste stille krav til resultater. En grunnlønn på en million burde da holde? Så fikk man heller bedre betalt om resultatene ble veldig gode. En bonusordning. For resultatene er målbare i fotball. Tabellen lyver ikke. Og Norge er nr. 54.

 

*Artikkelen er skrevet med researchbidrag fra Geir G.Greger