hits

januar 2017

Norge-Croatia 28-25. Herregud for et lag!


Herregud for en idrett!! Norge var nest best i fotball da de lå på andreplass på FIFA-rankingen under Drillo. I Håndball har de norske damene både blitt verdensmestre og OL-mestre, men nå, nå har Norge fått et herrelandslag i verdensklasse. Kampen mot Croatia var ellevill. Den inneholdt alt.

Siden jeg selv er fotballfan av mitt hjerte er det normalt sett vanskelig å bli superengasjert i andre lagidretter. Men når man ser slike håndballkamper som i kveld, skvetter pulsen ganske mange hakk. Dette er idrett på høyeste nivå. Sagosen, slegga fra Trøndelag eller keeper Bergerud, eller hva med angrepsspiller Bjørnsen? Dette er spillere med helt ekstreme kvaliteter som gjør relativt lunkne tilskuere som meg overivrig. Måtte reise meg foran tv´n siste minuttet av ordinær tid. Da tiden var ute og det var helt jevnt, fikk Croatia straffe. Men så redder Bergerud!!!! Og ekstraomgang! Disse gutta driver en idrett for Mannfolk. Her skal man helst løfte 130-140 kg i benkpress for å være aktuell. Ballkontroll er ikke nok. Her må du være råsterk!

På benken har Norge en rolig og intelligent trener i verdensklasse. Slik var han også som spiller. Genial. Spesielt var det å se på reaksjonen til Berge etter straffemissen til Croatia. Isteden for å bruke energi på å feire at det ble ekstraomganger, var han iskald og la planer for de siste ti minuttene. Vinnerskalle! Og så har de unge skrubbsultne spillere. Det er ikke sikkert de vinner VM-finalen, men dette blir snart verdens beste håndball-lag!

9 av spillerne er enda ikke blitt 25 år. Hvilken fremtid!! Skal man vinne kamper på dette nivået, er det ikke nok med en bra innstilling. Man må ha kvaliteter utenom det vanlige.

Min lille analyse:

  1. En trener - en person som leder laget under kamp - Mr. Christian Berge på høyeste nivå. Mens vi tidligere alltid har hørt fra ekspertkommentatorer at man skulle gjort det og det, er det nå ikke ofret et sekund til kritikk. Kan se ut som om han gjør alt riktig. Og så er han rolig. Istedenfor å tenke på hvor stort dette er, hvor stort det er å få komme til en finale i håndball-VM, hyller han sine egne spillere og ser ut til å ha mer enn trøndersk bakkekontakt. Sannsynligvis et trenergeni.
  2. En keeper i verdensklasse. I håndball er en keeper mye viktigere enn i fotball.
  3. Noen killere av noen spillere. Det er ikke bare Sagosen. Det er minst 3-4 spillere som virker rågode - i verdensklasse. Dessuten - gammelkaren selv, Bjarte Myrhol må bety mye for laget. I sum er de vinnerskaller.
  4. Begeistringen. Ved siden av selve kvaliteten på spillerne er det som den norske damelandslagstreneren sa forleden: Jeg merker meg begeistringen!
  5. Psyken. Dette er ingen idrett for puddinger. Laget flyter over av selvtillit. Helt nødvendig om man skal bli verdensmester.

De som lurer på forskjellen mellom toppidrett og vanlig idrett. Se på herrelandslaget i håndball. Og så får man lyst å legge til: Underholdningsverdien av en semifinale i fotball og håndball...kan dere se forskjellen? 

 

 

Havanna i bilder


Bilder sier som vi vet mye mer enn ord. Derfor legger jeg her ut bilder uten å kommentere dem. Har ikke lyst å ødelegge fantasien. Bildene er tatt i januar 2017 og er hovedsakelig i strøket fra Parque Central i sentrum mot Hotel Nationale de Cuba. Det øverste bilde er av min faste kokosselger. Måtte bare innom ham etter min daglige treningsrunde. Men har du tid kan du bruke den til å se på bildenes detaljer. Jeg føler at en del av gatebildet i Havanna kommer godt frem her. Om noen få år er det neppe slik mer.































 

Cuba snart ute av kontroll


Verdens beste sigarer kommer fra Pinar del Rio. I går var jeg innom den anerkjente Hector Luis da plantingen av et nytt område med sigarer var i gang. Hvis USA åpner dørene for å selge cubanske sigarer, vil det gi en formidabel og påtrengende vekst i inntektene for det fattige landet. Akkurat nå oversvømmes Cuba av amerikanske turister. Systemet er snart ute av kontroll, tror jeg.

Kontrastene i  Havanna er enorme. De fleste bor i forfalte bygninger, hvor man skal være glade om man man får varmt vann. Et eldorado for norsk barnevern eller for det norske mattilsynet. Ikke en eneste av de små gaterestuarantene ville overlevd med norske regler. Og alle barn ville blitt hentet uten diskusjon. Men slik lever de på Cuba. Og kanskje er de lykkeligere her enn i en norsk gjennomsnittsfamilie. Nå flommer det over av amerikanske turister i en av verdens fattigste hovedsteder. Hva skjer på Cuba? 

De siste 20 årene har jeg besøkt denne magiske øya årlig. Før det hadde jeg bestemt meg for å se mest mulig av verden, men etter halvgått løp så kom jeg til Cuba - og etter det tenkte jeg: Hvorfor reise land og strand når man har funnet sitt lille land? For  Cuba er et eldorado for en nysgjerrig turist. Her er fortsatt eldgamle amerikanske biler som Al Capon og Battistas menn har sittet i. Her er de beste sigarene i verden. Her er musikk på hvert et gatehjørne og her er kontrastene til vår vestlige verden. Mens man i Norge må gi bort gull og grønne skoger for at noen skal bli takknemlige, kan man gi bort en dollar eller to til en cubaner og de lyser opp av glede.

Fremfor alt er Cuba det tryggeste stedet en turist kan bevege seg. Som turist er du selve diamanten og blir behandlet deretter. Om du ikke er like dum som et par norske fotballfans som inntok byen for et par dager siden. Begge hadde blitt robbet og de forstod ikke opp ned på noe som helst. Årsaken? Jo, dette er ikke Costa del Sol eller en gresk øy, hvor man drikker seg full og synger: "Så seiler vi på fyllefest igjen". Nei, Cuba fungerer ikke slik. Ikke én gang på mine cirka 20 besøk har jeg opplevd å ha blitt robbet, ikke én gang har jeg opplevd ubehagelige cubanere som vil meg vondt. At de prøver å lure meg innimellom, ja, hvor skjer ikke det i denne delen av verden? Men så har jeg aldri ravet full mens jeg har vært her. I ett hvert land finnes det en kode. En av kodene på Cuba er at man ikke skal drikke seg fra sans og samling. Akkurat som det var noe hemmelighet:-). Heldigvis koster det noen kroner mer å reise hit enn til de populære fyllefestene i syden. Så slipper man de enkleste turistene.


Ove Brun (til høyre på bildet) har bodd her i 20 år. Han er gitarist og kjenner Havanna som sin egen bukselomme. Hver søndag spiller han til dans sammen med sitt cubanske rockeband. En kulturmønstring som trekker fulle hus. Litt upresist, selvsagt er det utendørs:-) : Når nordmenn kommer hit for å feste, da har de misforstått. Her er stedet for kultur, god musikk, dans, sigarer, arkitektur, vakre strender og gode samtaler, sier han.

For tiden bygges det nye hoteller på nesten hvert gatehjørne i Havanna. Prisene på de beste stedene har nesten doblet seg, og nå er det nesten europeiske priser på det meste her. I alle fall hvis man holder seg til de beste og dyreste stedene. 3 til 4 tusen kroner pr. natt må du ut med når det er høysesong. En drink får du fortsatt for en femtilapp, men det er bare ett år siden prisene var det halve. Nå er det lov å eie både egen bil og ha eget hus. Bare ett hus selvsagt. Man skal ikke tjene mer penger enn nødvendig. Foreløpig.

Ikke prøv å forstå Cuba!

Jeg tror ikke cubanerne vet hva de holder på med. Systemet, som vil ha kontroll over alt som skjer, er snart sjanseløst. Hundretusenvis av turister er kravstore. De er godt vant og når de betaler skjorta for å komme hit, for det er dyrt å reise til Cuba, da stiller man også krav.  Jeg kan ikke tenke meg at landet er klart for det som nå skjer. Politiet er i hopetall ute i gatene og passer på turistene. Det er fortsatt så godt som forbudt for den vanlige cubaner å snakke med en turist på gata. Da frykter politiet at de reisende skal bli lurt. Lurt til å kjøpe sigarer eller noe annet som kun skal kjøpes i butikkene. Eller de frykter at jentene skal selge seg til turistene. Prostitusjon er forbudt. Det er heller ikke lov for cubanere å reise til hovedstaden. Da må man ha en spesiell godkjenning. Enten må man ha en nær slektning å besøke, eller man kan få opphold ved å studere her på universitetet. Uten slike regler ville Havanna blitt en stor getto. For på landsbygda, utenfor byene, er fattigdommen ekstrem. Mye verre enn hva som formidles i turistbrosjyrer. Elektrisitet og vann er ingen selvfølge hvis man ikke bor i en by. Og mange av dem bor ikke i byer. Jeg er overbevist om at  fleste av de 11 millionene er lutfattige. Fattige på penger vel og merke.  Rusler man rundt utenfor sentrum av Havanna eller reiser rundt på bygda, som jeg har gjort flere ganger, da opplever man en annen virkelighet enn i Havannas mest populære handlegate, Obispo. Det er først når man rører på seg at man begynner å forstå Cuba. Ove Brun sier at er man her bare for noen uker; ikke prøv å forstå Cuba. Lev og nyt, sier han.

Glad for en soft-is!

På mine reiser har jeg fått besøkt noen fattige familier, og jeg har vanskelig for å forlate dem. Alt er ikke like dyrt på Cuba og man skulle tro at det ikke går med så mye penger når man er her. Men når man ser hvor glade cubanerne blir for å få den minste gave, det kan være en peso eller nesten hva som helst, da er lommeboka mer generøs enn noen gang. F.eks. da jeg spilte fotball med noen ungdommer i går. Da jeg dro ga jeg fra meg ballen i gave. Da var det som at alle av de 12 ungdommene hadde fått verdens beste julegave. Skulle jeg oppleve en liknende reaksjon fra en norsk gjeng med ungdommer, måtte jeg sannsynligvis ha investert i 12 ipader eller noe slikt. Skjønt, det har de jo fra før av. Vel, gleden av å gi bort noe må være undervurdert. Men da spørs det hvem som er mottaker. Nå har det nettopp vært jul og da tror jeg mange har opplevd å ha gitt bort ganske dyre gaver til både barn og ungdommer uten å få så mye som et takk tilbake. Moralen får være at hvis man ikke blir takket for de gavene man gir, får man heller finne andre som trenger gaven 100 ganger mer og som setter pris på den. På et tivoli i Baracoa, Cubas paradis, der hvor Columbus kom i land i 1492, kjøpte jeg en iskrem til en liten jente. Så glad hun ble!

Mister identiteten før du aner det

I hovedstaden er det et mysterium hvordan husene forfaller for hvert år som går. Rengjøringen av gatene noen meter fra hovedgata Prado er en skam. Reiser man derimot ut av Havanna, til hvilken som helst av de andre smellvakre byene: Trinidad, Santa Clara, Cienfuegos osv. er hygienen en helt annen. Her er det rent og pent, og i Trinidad er det så vakkert at man nesten ikke tror det man ser. Havanna bør derfor bare være en base hvor man lander og er noen dager. Deler av Havanna er også pusset opp. I strøket hvor Ove Brun bor, i Vedado, som er ambassadestrøket, er det både vakkert og sobert. For ikke å snakke om Habanna Viejo, Gamlebyen. Den er rehabilitert og er byens turistmagnet.

Etter at det er blitt lov å fly direkte fra USA til Cuba, er Havanna overfylt av turister. Rundt juletider, nyttårshelgen, påsken eller om sommeren, er det kø ved alle populære restauranter. Markedskreftene har gjort sitt inntog og det er kun et tidsspørsmål før Havanna mister sin identitet. Nå er det money talks.

Å samtale med Ove noe timer om Cuba er priceless. Han kan kodene for å få en billig taxi, for å finne de beste sigarer, for å finne det beste av cubansk musikk. Det jeg prøver å si, er at skal du til Cuba: Ta en prat med noen som har vært der før du drar. Da vil du få en bedre reise enn du kan forestille deg. Et russisk ordtak sier: Den som lærer av andres feil, er smart. Den som kun lærer av sine egne, er idiot.  

Selvsagt vil jeg svare på mail om du har noe å spørre om. Er du sigarelsker og lurer på en Cubatur, kan det være at jeg organiserer en liten gruppereise til våren. Med undertegnede som guide. Skal man unngå tropevarme, bør man stikke før påskemorgen. Min mail er: aag-siv@online.no

Hector Luis inspiserer beplantning av nye sigarer utenfor sin egen stuedør i Pinar del Rio.



 

Selvtillit: Et mysterium


Hva er selvtillit? Hvorfor er det så viktig? Hvorfor har noen en overdose av selvtillit, mens andre som burde ha bedre forutsetninger, har elendig selvtillit? Har selvtillit noe med kunnskap eller dyktighet å gjøre, eller er det medfødt? Fredrik Græsvik og Mah-Rukh Ali representerer inkarnasjonen på høy selvtillit. Trygg på seg selv, kunnskapsrike, elsker det de jobber med og fremfor alt - de er ikke så redd for å gjøre en feil. Bildet ble tatt for et års tid siden.

Selvtilliten kan avgjøre alt. Det vet du selv om du er ganske ung. Man kan være ekstremt dyktig i noe, men hvis man mangler selvtillit til å gjennomføre sin dyktighet, går det ofte galt avsted. Selv de beste idrettsutøverne er klar over utrolig mye det betyr å ha troen på egne ferdigheter. Den sportsmannen som var et ekstremt eksempel på hvordan selvtilliten påvirket resultatet, det var verdens beste bokser Muhammed Ali. Som 12-åring leste jeg en bok om ham. Foran store boksekamper kom han med noen sitater som var lett å huske: Gi meg en plass å stå på og jeg skal ta jorden over hodet. Eller hva med dette: Jeg er Gud og gud er en av mine disipler.

En annet godt eksempel var skøyteløperen Eric Heiden. På slutten av 1970-tallet hadde Norge de fire berømte s-ene; Sjøbrend, Stenshjemmet, Storholt og Stensen. De dominerte internasjonal skøytesport. Det var bare et dilemma: Amerikaneren  Eric Heiden. I et VM så presterte han å falle på 500-meter, men ble likevel verdensmester. Heiden var som et overmenneske. Han så ut til å være uslåelig. Den vakre, høye sjarmøren smilte og var alltid blid overfor pressen. En gang poserte han i bare trusen på Savalen i minus 10 grader. Det var mens de fire s-ene var redde for å bli forkjølet, en par uker før et nytt VM. Heiden var ikke bare best å gå på skøyter, han var også sterkest mentalt. Og så visste han å utnytte det.

Magnus Carlsen - hvor mye selvtillit har han?

Når Magnus Carlsen skulle forsvare sin VM-tittel i sjakk før jul i New York, var han, før det hele startet full av selvtillit. Han var godt forberedt, visste han var bedre enn sin motstander Karjakin og Carlsen var helt sikker på å vinne. Etter noen vanskelige åpningsrunder og etter at Karjakin vant det åttende partiet, var det ikke mer igjen av Carlsens selvtillit. Hverken han, Team Carlsen eller de norske journalistene visste hva som foregikk. Karjakin derimot økte sin selvtillit nærmest for hver runde som gikk. Og da han vant parti nummer 8, sluttet han også nesten å stamme på pressekonferansene. For første gang uttalte Magnus Carlsen at han kanskje kunne trenge en mental trener. Selvsagt trenger han det. En rådgiver på øverste hylle som forstår hva som foregår når alle planer slår feil. Mange kritiserte Carlsen for å stikke av fra pressekonferansen etter tapet i 8.runde og han har også fått samme kritikk for å være en dårlig taper i VM i hurtigsjakk og lynsjakk, som pågikk rett før nyåret. Mens det norske folk vil ha folkekjære helter som Hjallis, Dæhli eller Ole Gunnar Solskjær, så glemmer man en ting: Carlsen er verdensmester i sjakk. Det er en kampsport som er så brutal, mann mot mann, at jeg tviler på at det er plass for de folkekjære egenskapene. Noe av årsaken til at Carlsen har vært så suveren og fortsatt er det, har nettopp bakgrunn i hans ærlige og fandenvoldske oppførsel. De to eneste sjakkspillerne som, etter min mening, kan måle seg historisk med Magnus Carlsen, det er Bobby Fischer og Garry Kasparov. Fischer måtte ha ekstrem tillit til seg selv. Han hadde alle russerne som motstandere og på mange måter var det Fischer mot resten av verden. Fischer fikk et ego så stort at det tippet over. Kasparovs ego ligner. Han kjører sin linje og har glemt at sjakk og politikk er to forskjellige ting. Men som sjakkspiller fungerte Kasparovs enorme selvtillit. Jeg tror derfor at Magnus Carlsen må gjøre et valg: Forbli drittsekk og forbli verdensmester. Alternativt er å føye seg etter den norske folkesjela og gradvis bli en svakere sjakkspiller. Uansett hva Carlsen velger for strategi, vil det være risikabelt. Men han må velge, tror jeg. Et tredje alternativ er at Carlsen bruker sin hjerne til å utvikle seg utover sjakk og sportslige hendelser. I den hjernen er det plass til ganske mye. Hadde han lært seg et par ekstra språk som f.eks russisk og kinesisk, brukt noe av tiden til å utnytte sin enorme posisjon for å gjøre verden bedre, ja, da vil han mate sin selvtillit nok til også å åpne andre dører i seg selv. Tenk om vi kunne ha - ikke bare en verdensmester i sjakk, men også en som brukte noe av tiden til å gjøre verden bedre. Det hadde vært noe!

Hvorfor har guttene mer selvtillit?

På et mer menneskelig plan kan noen personer har for lite selvtillit til å utføre de enkleste tingene. Har du sett filmen om Elling? Han som kommer rett fra sykehus og er redd for å gå ut av sitt eget hus. Denne angsten er for mange vanskelig å forstå , men for de som har jobbet innenfor psykiatri eller har levd noen år, de har kjennskap til denne type selvtillit. Å overvinne angsten ved å møte andre mennesker, eller bare det å gjøre innkjøp i dagligvaren. Det handler om det samme: å ha selvtillit til å gjennomføre noe.I mine dager på videregående skole husker jeg hvor sikker guttene var på å få en god karakter etter å ha levert inn en prøve. Jentene var derimot helt sikre på å få en dårlig karakter. Og hva skjedde? Jo, jentene fikk stort sett toppkarakterer, mens vi guttene måtte innse at selvtilliten stod ikke i stil med utførelsen. I guttemiljø er det ikke bare viktig å være best, det er viktig å fortelle det.

Da er man inne på et annet fenomen. Dunning Krüger. Mennesker som tror de er eksperter på noe, men som i virkeligheten ikke kan bæra av det de snakker om. Et godt eksempel på dette er en del fotballspillere. Noen knallgode fotballspillere tjener penger i ultraklassen, de er veldig populære og de er kjendiser. Og så uttaler de seg om alt mulig rart. Da går det galt avsted. Særlig ille er det når noen fotballstjerner blir trenere etter fotballkarrieren. Å være trener for et fotball-lag, krever langt mer enn fotballmessige kvaliteter. Derfor ser man gang på gang trenere som ikke forstår opp ned på hva som foregår. Selvtilliten hos Kjetil Rekdal, Henning Berg og Ole Gunnar Solskjær må ha fått en knekk på ett eller annet tidspunkt. Siden ingen trær vokser inn i himmelen må de ha stoppet opp og tenkt: Hva er det jeg gjør galt? Rekdal må ha forstått at disiplin og jernhard vilje ikke er nok for å lykkes. Det er nemlig noe som heter: trivsel. Ole Gunnar Solskjær må ha lært mye i den tiden han var trener for Cardiff. Det er etter slike massive nederlag man får innsikt. Og innsikt er nødvendig for å lykkes på lang sikt. Innsikt og kunnskap er kjerneverdiene i selvtilliten. Da det norske fotball-landslaget lå på 2.plass på FIFA-rankingen, hadde Norge et lag som trodde kunne gå på vannet. De var ikke redd for noen motstandere. Hvorfor? Jo, fordi Drillo med sin ekstreme selvtillit, med sin kunnskap og innsikt i detaljene overførte denne til spillerne.

Når man står overfor en utfordring hvor man skal prestere, er det noe utenom innsikt og kunnskap som er viktig: evnen til å tenke positivt og unngå å være redd for konsekvensene. Hvis man har lest en par bøker om Auschwitz eller besøkt vår fattige del av verden, da blir ikke alt like viktig.

 

Anbefalt litteratur:

Magnus, Kagge 2014

Suksess på eksamen, NKI 2015