hits

Blogg

Fingran av fatet, Solskjær!

Nå tråkker Solskjær i salaten. KBKs suverene spiss, Benjamin Stokke, er på vei til Molde. Det sies at Molde vil gi fem millioner for spilleren som i fjor var en sensasjon i eliteserien. Romsdalingene er kjent for å ha kavet til seg statlige arbeidsplasser og det har vært fremfor alt vært urent spill i plassering av det nye fellessykehuset som også havnet i Molde. Nordmøringene har lidd de siste årene og de har hele tiden lagt skylden på Moldenserne.

Kristiansund har derimot noe som holder motet oppe: Fotballklubben. Men hvis Stokke blir kjøpt opp for skitt og ingenting, vil det svekke laget såpass kraftig at kan få dramatiske konsekvenser. Molde, som har sekken full av penger, kan bruke kikkerten og finne spillere til samme pris over hele Europa. Hvis de derimot velger å svekke KBK på denne måten, vil det dårlige forholdet mellom de to byene vare evig. 

Jeg har skrytt mye av Ole Gunnar Solskjær. Først og fremst fordi han er en så flott personlighet. Det spesielle er at han trener naboklubben, Molde. Det er på et vis et slags ran. Og det er mye psykologi i dette. Solskjær fortalte i høst at publikum på kampene i Molde applauderte da det ble opplyst at KBK hadde scoret mål. Han forstod derfor ikke hvorfor publikum i Kristiansund ikke gjorde det samme når Molde scoret mål.

Kjære Ole Gunnar: Det er helt utenkelig at en by som er blitt frastjålet hundrevis av arbeidsplasser, noen gang vil juble for at dere scorer mål. Hvis du denne gangen, noen uker før seriestart, henter spillere fra KBK, vil det aldri bli tilgitt. Vi har kunnet leve med at du trener Molde, men hvis du må hente spillere fra Kristiansund, vil det renne over for byen du kommer fra. Forlater Stokke Kristiansund, vil det bety en betydelig svekkelse for KBK. For Molde vil det muligens bli en forsterkning av stallen.

Mange vil si at ; det er slik fotballen er. Money talks. Nei, slik er det ikke. Molde kan finne spillere på Stokke sitt nivå andre steder. De trenger ikke hente ham fra KBK. Det er rett og slett et spark under beltestedet. Moldebyen har hersjet med Kristiansunderne i årevis. Hvis de nå også kødder med KBK, er punktum satt. Da kan Solskjær like gjerne flytte til Molde.

Overtar kvinnene snart Arbeiderpartiet?

Portrett av Jonas Gahr Støre, leder i Arbeiderpartiet.

Jonas Gahr Støre har hatt nok å henge fingrene i de siste ukene. Tiden vil vise om det er kvinnene som vil overta ledelsen i partiet. Det er også et spørsmål om hvor mye Støre vil påvirke en slik strategi. Og ingen vet med sikkerhet om det vil gjøre Arbeiderpartiet større. Det eneste man vet er at Ap står overfor mange veivalg. Både når det gjelder valg av ledelse og hvilken politikk de skal presentere. "Det er krise" sa veteranen Martin Kolberg like etter valget. Hva er det i så fall nå? Kollberg ville muligens svart; katastrofe. Det ordet betyr visstnok to ting på kinesisk: Krise - og mulighet. Kan Ap finne muligheten?

Skal Ap komme på rett kjøl igjen, må Jonas Gahr Støre analysere og fintenke. Skal de få tilbake folkets tillit og alle de tapte stemmene, starter det hele med en erkjennelse. Den kan være tung å fordøye, og den bør gå lengre tilbake enn noen uker eller måneder. Det stikker dypt. Det handler rett og slett om Arbeiderpartiets sjel. Hadia Tajik sa tirsdag at hun tror at Giskesaken er årsaken til Aps elendige oppslutning. Hvis ledelsen i Ap er enige, kan man like godt innse at storhetstiden for partiet er over for godt. Men den særdeles uredde Tajik er sannsynligvis kommet for å bli. For hva ellers skulle hun si? Og som kvinne vil hun neppe være alene om å styre Arbeiderpartiet. 

Veteranen Martin Kolberg sa rett etter høstens stortingsvalg: "Det er krise". Mange partifeller, deriblant partisekretær Kjersti Stenseng, avviste at det var noen krise. De hadde jo nesten vunnet valget. Mon tro om det har gått opp et lys for Stenseng?

Hvis man er ærlige nok til å analysere de interne maktkampene fra bunnen av, da kan det være håp for at partiet reiser seg igjen. Men det er minst tre vesentlige forskjeller på nåtidens Ap, under Støre, og datidens Ap, under Stoltenberg:

1. Stoltenbergere vokser ikke på trær

Jens Stoltenberg må sies å være politisk helt unik. Her florerer det av superlativer. Stoltenberg fikk ryddet Jagland av veien. Krigen mellom de to var hovedårsaken til det elendige valgresultatet i 2001. Etterpå fikk Stoltenberg endelig fred til å bygge opp tillit. Støre har fått ryddet bort Giske, enn så lenge. Det gjenstår å se om velgerne støtter opp om Tajik som nestleder. Meningsmålingene fremover vil delvis gi svar på det. At Støre skal kopiere Stoltenbergs comeback ved at han vinner det neste Stortingsvalget i 2021, er det vanskelig å forestille seg. 

2. Hva har skjedd mellom Ap og fagbevegelsen?

Forholdet mellom Ap og fagbevegelsen er ikke som det har vært. Det er en oppgave for historikerne å dokumentere hva som har skjedd, men det er opplagt at mange av de tapte stemmene har sin kilde herfra.

3. Søsterpartier til Ap har allerede sett mørket

Tiden har forandret seg radikalt de siste ti-femten årene. Sosialdemokratiets nederlag i omtrent hele Europa - særlig i Nederland, Frankrike, Spania, Hellas, Tyskland og Østerrike, er ikke til å misforstå. La oss se på tre eksempler: Nederland, Spania og Hellas: 

I Nederland fikk sosialdemokratene i fjor 5,7 prosent av stemmene. De mistet 29 av sine 38 representanter i nasjonalforsamlingen.

I Spania fikk sosialdemokratiske PSOE  22 % oppslutning i 2015. I 2008 var tallet 42,6 %.

I Hellas fikk sosialdemokratene 44 prosent av stemmene i 2009. I det første av to valg i 2015 fikk de 4,7 prosent.

Så kan man si at valgene i disse tre landene har hatt et litt spesielt bakteppe. Men jeg mener likevel disse eksemplene er representative for hva som skjer ute i Europa. Analyserer man hva som har skjedd i Frankrike, har sosialistpartiet også der kollapset.

Er det noen grunn til at Arbeiderpartiet ikke skal oppleve det samme? Gjett om søsterpartiene ute i Europa har gransket og analysert. Det må også ledelsen i Ap gjøre. Da holder det ikke med å legge skylden på Giske. Selvsagt har det påvirket ukens katastrofale meningsmåling, hvor Ap får 20,1 % oppslutning. Hadde det tallet vært en realitet ved et Stortingsvalg, ville det vært det svakeste på 94 år, står det å lese i riksavisene. Da bør man ha i bakhodet at dette er en meningsmåling.  Ap hadde for eksempel 14 % oppslutning under Jens Stoltenbergs ledelse. Det var på en måling gjort av Aftenposten, like etter katastrofevalget i 2001. 

Hvis Støre og resten av sentralstyret i Ap innser at Giske bare er en av årsakene til partiets manglende popularitet, er det tid for å lene seg bakover å fintenke. Det handler om maktkamper og politisk gangsyn. Her er en liten liste som kunne vært agenda på neste sentralstyremøte:

1. Kvinnene overtar

Dagens ledelse står foran en ny tid hvor kvinnene i partiet ser ut til å overta partiet. Vil det føre Ap på gamle høyder?  

2. Maktkampene
Maktkampene ser aldri ut til å ta slutt i Ap. Erkjenner man at det er like jævlig nå som det var mellom Gerhardsen og Lie, Gro og Reiulf og Jens og Thorbjørn? Hva gjør man med maktkampene som nå står for tur?

3. Sosialistenes kollaps i Europa

Ap bør analysere informasjonen om den kollektive kollapsen for sosialdemokratene i Europa. Se om det er likhetstrekk til det som skjer på hjemmebane.

4. Føye seg etter Fagbevegelsen?

Fagbevegelsen har ikke vært fornøyd med Ap de siste årene. Kan man komme på talefot uten å miste fotfeste?

Dette er ikke lett. I sum handler det først om å erkjenne virkeligheten. Det kan være avgjørende for Arbeiderpartiets fremtid. Hvis det er noe i den kinesiske tolkningen av ordet "katastrofe", og det er det jo, da gjenstår det å se om Ap finner muligheten. 

De som kommenterer bør skrive fullt navn. Informasjon eller spørsmål til meg kan også sendes: aag-siv@online.no

 

 

 

Nådeløse maktkamper i Ap

Hadia Tajik og Trond Giske under landstyremøtet til Arbeiderpartiet. Den gangen var det mer harmonisk.

De kunne ikke forutse det scenarioet som har vært de siste dagene. Arbeiderpartiet er inne i en av sine verste kriser noensinne. Kanskje med unntak av splittelsene på begynnelsene av 1920-tallet, muligens krisen i 1961, EF-striden i 1973 og Jens Stoltenbergs fatale resultat i 2001. Det er ikke første gang det er maktkamp i Arbeiderpartiet. Snoker man i Arbeiderpartiets historie, finner man mange episoder som kan ligne på dagens kaostilstander. Splittelser og maktkamper har preget AP i større grad enn i andre parti. Rart er kanskje ikke det: Med noen få unntak har de vært landets største parti - siden 1930-tallet.

Arbeiderpartiet opplevde i høst et av de svakeste valgresultatene gjennom tidene. Særlig på bakgrunn av at de var et opposisjonsparti, var resultatet bemerkelsesverdig. 27.4 % oppslutning er det nest svakeste resultatet siden 1924. Den gangen fikk de bare 18,4 % . Strategien i den siste valgkampen virket forunderlig svak. En ulykke kommer sjelden alene. Etter det dårlige valget skulle det blusse opp en ny alvorlig og negativ sak. Giskesaken. De siste ukene har ledelsen i Arbeiderpartiet opplevd et ragnarokk for åpen scene. 

La oss se på de mest kjente maktkampene i Arbeiderpartiet i et historisk perspektiv. Finnes det noen røde linjer til det inferno som nå utspiller seg? Kan ting som skjedde på 1950, 1960 eller 1970-tallet føre oss frem til noe av det som skjer i dag? Er maktkampen mellom Giske og Tajik enestående i partiets historie? Det er den absolutt ikke!

Den store forskjellen på nåtidens krisehåndtering og tidligere maktkamper i partiet, er bruken av sosiale media. Denne artikkelen gir selvsagt ingen fullstendig oversikt over maktkamper og misbruk av makt i AP,  men den gir et innblikk i en partikultur som kanskje ikke er kjent for folk flest. Ikke en gang for medlemmer av partiet. Det er fortsatt mange av dem. Det man foreløpig ikke aner er hvilke konsekvenser denne interne krisen får for Arbeiderpartiets oppslutning - på kort og på lang sikt. Det er lite sannsynlig at det skulle bli en splittelse i partiet, i form av at et nytt parti skal bli dannet. Det har riktignok skjedd tidligere, både i 1921-1923-1961 og sist med EF-striden i 1973. Skulle Giskesaken føre til at det blir dannet et nytt parti, da kan vi virkelig snakke om en langvarig krise.  Muligheten for det er som nevnt liten, så la oss heller forholde oss til den utfordringen partiet allerede er inne i.  

Her er en liste over de mest kjente maktkampene i Arbeiderpartiets moderne historie. Vi starter i 1945.

1. Nådeløs mot Johan Nygaardsvold i 1945.

Johan Nygaardsvold var ekstremt skuffet over at han ikke ble tatt med på råd da en ny regjering skulle dannes etter frigjøringen i mai 1945. Han ble skjøvet ut i kulden. Gubben, som han ble kalt, døde som en bitter mann. Han følte seg sviktet av sine egne i Arbeiderpartiet. Begrunnelsen for å holde ham utenfor regjeringsforhandlinger osv, var sannsynligvis av taktiske hensyn med tanke på det kommende stortingsvalget. Nygaardsvold hadde mistet mye av sin status på bakgrunn av sin famøse håndteringen av aprildagene i 1940.  Menneskelige hensyn kom i 2.rekke og Nyggardsvold ble aldri tatt inn i varmen igjen.

2. Nådeløs mot Oscar Torp i 1955

Oscar Torp statsminister i 1951, men opplevde sannsynligvis sin avgang i 1955 som et forræderi. Særlig måtte han følt seg sviktet av Haakon Lie, som Torp hadde hjulpet inn i politikken. Torp fikk bare beskjed om å fratre da "noen hadde snakket sammen". Han ønsket ikke å gå av, men partiet gikk foran alt. Haakon Lie ville ha Torp fjernet og måten Gerhardsen tok tilbake statsministerposten på, er neppe noe han var stolt over. Selv om hverken han eller Torp kommenterte dette offentlig, er det historikere som har analysert dette skitne maktspillet. Blant andre Hans Olav Lahlum.

3. Nådeløst mellom Haakon Lie og Einar Gerhardsen

Av alle maktkamper i Arbeiderpartiet er det én som overgår det meste. Hatet mellom generalsekretær Lie og landsfaderen Gerhardsen tok aldri slutt. Når man kan lese at Giske og Tajik ikke tåler hverandre, blir denne saken foreløpig som en spurv å regne, sett i forholdet til den interne krigen som var mellom Lie og Gerhardsen. Den startet allerede like etter krigen i 1945 da Gerhardsen forsøkte å slå sammen Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti. Det eskalerte i tiden frem mot dannelsen av NATO i 1949. Under den kalde krigen og frem til 1967 var forholdet mellom de to høvdingene i AP særdeles vanskelig. Det eksploderte i 1967 da Gerhardsen gikk på talerstolen og anbefalte at Lie ikke skulle gjenvelges som generalsekretær. Lie fikk likevel fortsette i to år. Etter den episoden snakket de kun sammen én gang. Det var da Gerhardsen ringte og inviterte seg selv til Lies 80-årsdag. Han fikk komme.

Bakgrunnen for konflikten var at Haakon Lie hatet kommunistene, var veldig USA-vennlig, støttet USA under Vietnamkrigen, snakket varmt for atomvåpen og var fremfor alt en kompromissløs administrator. Det er blitt skrevet at Gerhardsen måtte selge sjelen sin for at Lie skulle få viljen sin. Det er liten tvil om at det også skjedde. Haakon Lie er mannen som har bygget opp Arbeiderpartiets moderne attitude. Det er hans kompromissløse holdninger som har preget partiet i alle år. AP har siden Lie tok styringen som generalsekretær i 1945, alltid satt partiet foran enkeltmennesket. Det som skjer nå kan tolkes som et oppgjør med jernmannen fra etterkrigstiden. Når Lie sa at "Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole", lå det i kortene: her skulle man om nødvendig gå over lik for å beholde makten. Det er nesten merkelig at ikke Arbeiderpartiet har tatt et ordentlig oppgjør med Haakon Lies holdninger. 

4. Nådeløst rundt Reiulf Steen på 1960-tallet og utover.

Reiulf Steen var en av de yngre fremadstormende og talentfulle politikerne i AP. Han var imot atomvåpen og demonstrerte mot Vietnamkrigen. Sakte, men sikkert skulle Steen bli statsminister. Trodde man. Før man leser om maktkampen mellom Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen, anbefales det at man er over myndighetsalderen. Steen oppfattet Brundtland som en iskald fisk. Brundtland følte seg forrådt av Steen og det hun oppfattet som hans muldvarp, edderkoppen Arnfinn Engen. Ikke bare det. Gro mente Reiulf Steens alkoholproblemer var uforenelig med hans stilling i Arbeiderpartiet. Problemene til Steen startet likevel lenge før krigen mot Gro. Steen skriver i sin bok, "Maktkamp" fra 1989, at Arbeiderpartiet på begynnelsen av 1960-tallet hadde en ledelse som ikke snakket sammen: 

"Einar Gerhardsen og Haakon Lie oppfattet jeg som to tunge møllesteiner som malte meg i stykker mellom seg... Lie og Gerhardsen snakket ikke med hverandre. Bratteli snakket ikke med noen." 

Og i samme bok skriver han at det å forandre Haakon Lie, det var som "å få en tiger til å bli vegetarianer".

5. Thorbjørn og Jens - på helsa løs.

Hvem husker ikke den bitre feiden mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland? Etter katastrofevalget i 2001, som endte med 24,3 % av stemmene, la Jagland mye av skylden på Stoltenberg. Jagland ønsket dessuten å fortsette som partileder, med Stoltenberg som parlamentarisk leder. Stoltenberg, som aldri har vært kjent for å like konfrontasjoner, tok denne gangen opp hansken. Da Jagland fikk høre at Stoltenberg ikke hørte etter, og at han ville stille som partileder, fikk Jagland et illebefinnende og ble innlagt på sykehus. I februar 2002 sa han fra om at han ville trekke seg som partileder til høstens landsmøte. Stoltenberg overtok og fikk sin revansje. Det var mange som den gangen trodde at partiets storhetstid var over. De tok feil.

6. Gro, Thorbjørn og Jens med enda mer makt

De tre statsministrene Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg har minst én ting felles: De liker makt. Etter å ha gått gradene i Arbeiderpartiet, vært statsråd og til slutt statsminister, bar det en vei for dem alle sammen: til en ledende internasjonal politisk stilling. Av disse er det Torbjørn Jaglands karriere som er mest interessant. Hvordan har det vært mulig med hans manglende kompetanse å bli leder for Arbeiderpartiet, bli utenriksminister, bli statsminister og nå være leder for Europarådet? Det finnes sannsynligvis bare ett svar på dette: Han har gått alle trappetrinnene i Ap.

De fleste trappetrinnene har også Trond Giske gått. Nå gjenstår det å se om Giske fortsetter. Han har bare to trinn igjen. Målet er selvsagt å bli partileder og statsminister. Etter det venter en mer prestisjetung jobb ute i Europa. Alternativet er at det er "game over" og at de siste ukers varsler har satt en bråstopp for en politisk karriere. Alternativet kan være det samme som for en del andre Arbeiderpartifolk, som ikke finner seg helt til rette i partiet lengre: Konsulent i First House.

Hva Hadia Tajik foretar seg, gjenstår også å se. Mange trappetrinn til toppen har heller ikke hun. Men hennes utspill ved å lese opp noen av varslene på sentralstyremøtet sist tirsdag, har gjort henne kontroversiell. De siste trappetrinnene kan derfor bli en lengre tur enn hun setter pris på. Men forsvinner Giske, kan  karrieren gjøre et byks for Tajik.

Det som virker åpenbart, er at maktkampen ikke bare står mellom Giske og Tajik. Her er det et inferno av intriger. Det kan se ut som om at valget av Giske som nestleder ble for mye for deler av medlemsmassen. Så fikk de varslene rekende på ei fjøl. Når det hele har lagt seg er spørsmålet: Vil Arbeiderpartiet nok en gang være et ruvende politisk parti? De vet å komme seg etter kriser. Nå kan det se ut som om storhetstiden er over, men man skal aldri si aldri med AP.

Det som ikke er nevnt i denne artikkelen er alle de positive politiske tiltakene som partiet har gjennomført. De har vært en pådriver for oppbygging av velferdsstaten, og for at arbeidere har fått bedre vilkår og rettigheter. Frem til 1960 og 1970-tallet er det ingen tvil om at partiet har mye å være stolt av. De siste årene kan det se ut som om de har mistet litt av grepet. Det gjenstår å se om de greier å komme over den kneika de nå er inne i. De fikk 27.4 % oppslutning ved Stortingsvalget sist høst. Om ikke noe radikalt skjer, vil sannsynligheten for at dette tallet vil falle enda noen prosent, være stor. Hvis Arbeiderpartiet stabiliserer seg under 25 % velgeroppslutning, kan Giskesaken være det som kan bli et negativt vendepunkt i Arbeiderpartiets historie. De som tror at partiet går til grunne, bør likevel tro om igjen. Til det er medlemsmassen alt for trofast. 

Thorbjørn Jagland og Gro Harlem Brundtland i munter passiar. Men kampen om makten hviler aldri for lenge i Arbeiderpartiet.

Ps. Artikkelen ble skrevet to dager før Trond Giske valgte å trekke seg.

 

 

 

2018: Til helvete - på første klasse

Altea, Spania, nyttårsaften, et par tusen spanioler og noen turister samlet til fest. Fyrverkeriet uteble. Det vil si, det varte i 27 sekunder og dett var dett. Kanskje har spaniolene andre ting å bruke pengene på. Mens man i Norge smeller noen hundre millioner opp i lufta, må andre tenke seg om. Mangelen på fyrverkeri la ingen demper på stemningen. 

2017 er historie. Klokka går. "Jeg ække lenger midt i livet, høsten den er her", synger Finn Kalvik. :-)  Den siste skiva til Kalvik er så depressiv at den samtidig blir usannsynlig morsom. Uttrykket: "Det handler ikke om hvordan man har det, men om hvordan man tar det," får sin mening.

Jeg har vært på en ukes sightseeing i Granada (magisk besøk i Alhambra), julegudstjeneste i den enorme katedralen i Sevilla, nesten litt vulgær(?), så en tur innom Marbella, som flyter over av luksus - og der hvor luksus er, lukter det også andre farger.

Den store nedturen var besøket på Gibraltar. Den britiske øya er mishandlet, nye og gamle bygninger er klasket sammen uten mål og mening. Når dette skrives, er jeg tilbake til Alicanteregionen, nærmere bestemt gamlebyen i Altea. Min reise, som startet i slutten av oktober, hadde nesten ingen mål og mening, bare ønsket om å miste fotfeste for en stund. Jeg tenkte som Finn Kalvik; bedre enn å miste seg selv. Men da Kalvik valgte å reise jorda rundt, for å finne sæ sjæl, "var han ikke der heller," sa Ole Paus. Så å lete etter seg selv, det tror jeg man kan droppe.

"Lykkelig er jeg ikke, men du verden så takknemlig jeg er", fortalte Morten Krogvold meg i et intervju i sommer. Han er ikke alene om det, Krogvold. Siden jeg er vagabond er det besynderlig å registrere hvordan takknemligheten i Norge fordufter i takt med pengene. Det er ingen tvil om at det materielle overflodssamfunnet gjør oss dummere. Derfor er det innimellom flaut å være norsk.

Nordmenn har et inntrykk av å være, om ikke verdens navle, så i hvert fall, veldig sentral. Vi er ikke det, har aldri vært det og vil sannsynligvis aldri bli det. Uansett hvor mange gull vi får i skisporet. Da jeg studerte tysk i Berlin for mange år siden, spurte min professor om jeg kunne nevne et kjent navn fra Norge. Litt kjapt svarte jeg Fridtjof Nansen. "Hva gjorde han", spurte professoren. "Han gikk til Nordpolen", sa jeg. "Det var nå ikke så langt å gå da", fikk jeg til svar. Til stor applaus fra de andre i foredragsalen.

Nå gikk Nansen aldri til Nordpolen, men svaret fra professoren er til ettertanke. Vi er og har alltid vært, en utkant. Norge, Norwegen, Nordpolen. Er det noen tvil om at vi er et stykke ute i periferien? Svenskene har vært en stormakt. Det er ikke uten grunn at det finnes hundrevis av slott i Sverige og noen få i Norge. Norge er en særdeles ung nasjon, har stort sett bestått av bønder og fiskere, men vi vant i Lotto. Du og jeg. Alle har blitt ganske så mye rikere av olje- og gassnæringen. Det kan ikke være noen tvil om at denne overfloden gjør oss dummere. Det ser ut som om hjernen slutter å fungere. Kan det være slik at takknemligheten forsvinner med pengene? Må vi oppleve en ny verdenskrig? Må vi bombes tilbake til 1800-tallet for så å starte på nytt igjen? 

På Facebook kunne jeg forleden lese: "Herregud, oppvaskmaskina svikta. Det er tre dager til jul. Det er krise. Hva gjør jeg nå?" Det fikk meg til å tenke på mine mange besøk på Cuba. Der er det ganske mange som er overlykkelig om de har varmt vann. Kanskje skulle våre politikere hatt et obligatorisk utenlandsopphold før de ble valgt inn i styre og stell? Ikke en helgatur, men minst ett år i et land hvor det er mangel på rent vann og mat. Kunne det gitt en ny dimensjon? Hvis det fortsetter som nå, hvor svindyre udugelig rådgivere hjelper til, enten det er i Arbeiderpartiet eller i Idrettsforbundet, da vil det gå til helvete. 

Det ser heller ikke ut til at Norge forsøker å ta onde ved roten: Skolen fungerer fortsatt slik den har gjort i snart 100 år. Når man er rundt 19 år og har gått på skole i 12 av dem, er ord som depresjon,psykisk helse, psykososiale vansker, helseforetak, renter, budsjett, mellommenneskelige forhold, private foretak, arveregler, moms og noen tusen andre hverdagslige ord - fremmedord. Man holder fast ved de tradisjonelle fagene. Når skal ungdommen også få lære noe om livet mens de går på skolen? 

Det ble ingen lystig lesning inn i det nye året. Men det ble noen tanker. Man får trøste seg med det som Finn Kalvik synger mest om. Sola. Den har nettopp snudd. Det går mot varmere tider. Sola kryper litt høyere for hver dag som går. Snart er det sommer. Da er det viktig å svinge seg, før det blir kaldt igjen. Klokka går.

Til alle mine lesere, enten det er på bloggen i Nettavisen, på Facebook eller i avisen ksu.no: Jeg takker for følget i året som har vært. Dere skal vite at jeg er utrolig takknemlig for hyggelige - eller kritiske tilbakemeldinger. Måtte dere få et utrolig godt og tankefullt 2018. 

Kan et lite stjerneskudd gjøre samme nytten som et stort?

Magnus Carlsen: Slik kan det ikke fortsette

Carlsen Magnus under siste dag i VM i lynsjakk.

Magnus Carlsen hadde kun 7 poeng etter første dag av VM i lynsjakk i Saudi-Arabia. Nærmest en katastrofe. Da lå han 2 poeng bak ledende Karjakin. Dagen før hadde han snublet i hurtigsjakk og måtte se Vishy Anand stå opp fra de døde og bli verdensmester. Carlsen var selvsagt skuffet, men først og fremst over at han spilte så dårlig. I dagens finale som bestod av 10 partier presterte han å vinne i 8 av dem og spille to remiser. Flere ganger var det veldig jevne partier, men gang på gang utspilte han motstanderen i de siste sekundene. Etter å ha utspilt Sergej Karjakin i den 15.runden, var han alene i tet. 

Dagens prestasjon av Magnus Carlsen er et studie i hvordan en vinnerskalle tar revansj. Med unntak av det siste partiet, hvor han allerede var blitt verdensmester, spilte ikke Magnus en eneste gang for å få et uavgjort resultat. I omtrent halvparten av partiene han spilte, nektet han å akspetere en remis. Med en slik offensiv tankegang skulle man tro at enhver idrettsutøver, ethvert idrettslag har noe å lære. I bunn handler det om dyktighet, men når grunnmuren er av en slik støpning, ser det ikke ut til at det finnes grenser. 

Team Carlsen gjør seg nok noen tanker om hvorfor han varierer i spillerstyrke fra en dag til en annen. Jeg har selv påpekt flere ganger overfor pappa Henrik at det passer Magnus best at han - mens turneringen pågår - ikke er for omgjengelig for media. Sjakk er en fokussport fremfor noen og selv om enkelte spillere kan trives med å snakke med media, er det tydelig at Magnus- mens turneringen pågår -  ikke gjør det. Man fikk også et lite hint om dette da Magnus i dag var langt mer konsentrert og unngikk stort sett microfonen underveis. At han i tillegg må sprites opp med coca cola vet vi fra før av.

Seieren ga 2 millioner i lomma. Med noen hundre tusen kroner i tillegg i premie for 4.plassen i hurtigsjakken, ble det en bra ukelønn for en sjakkspiller som siste året har hatt en del motgang. Nå slo han tilbake. Konkurrentene fikk beviset på hvem som er verdens suverent beste lynsjakkspiller. Å vinne åtte av dagens ti parti, med to remiser, er det neppe noen andre spillere som noen gang kan gjennomføre. Magnus Carlsen er ikke bare best når det gjelder. Blir han køddet med   for mye, slår han alltid tilbake. Neste høst er det klart for ny VM-kamp i London. Her skal Magnus Carlsen forsvare sin VM-tittel i klassisk sjakk. Det er ti spillere som kjemper om å møte ham. Den som vinner den kommende kandidatturneringen, som vil starte 8.mars, vil prøve å dytte Carlsen ned fra tronen. En av dem er Sergej Karjakin, som var svært nær å vippe Magnus Carlsen av tronen i den siste VM-kampen i New York i 2016

I årets VM i lynsjakk ble det sølv til Vishy Anand og bronse til Sergej Karjakin.

Som nevnt i siste blogginnlegg er det uhørt at et VM arrangeres uten at alle verdens spillere kan delta. Denne gangen var spillere, blant annet fra Israel, ikke velkommen. De beste spillerne fra USA nektet dessuten å delta. I intervju med NRK i dag bekrefter også Magnus Carlsen at alle spillere må få delta og at "slik kan det ikke fortsette". Vi får tro det er siste gang VM arrangeres i et land uten at alle kan være med. Det er verdt å nevne at USAs beste lynsjakkspiller,  Hikaru Nakamura, ville vært den største utfordreren til å ta VM-tittelen. Men han stilte altså ikke opp. 

Magnus Carlsen kollapset

Det ble både en forferdelig åpning og en forferdelig avslutning av VM i hurtigsjakk for Magnus Carslen. Etter andre dag lå han ett poeng bak russiske Vladimir Fedoseev, men fire andre spillere hadde også et halvt poeng mer enn Magnus. I dag skulle alt avgjøres i det siste partiet. Da hadde Magnus spilt seg frem til en 2.plass med samme poengsum som tigeren fra Chennai, Vishy Anand. Men rett bak fulgte fire råsterke spillere. Magnus fikk hvite brikker i siste parti og trodde at han måtte vinne for å ta hjem VM-titelen. 

Magnus tok livet av den sensasjonelle sjakkprestasjonen til Vladimir Fedoseev i dagens andre runde. Det var et parti som vil gå inn i historien som et eksempel på hvordan en dønn remistilling kan vinnes. I NRK-studio fortalte stormester Kjetil A.Lie rolig og overbevisende at dette gikk mot remis. Sjakkekspert Torstein Bae fulgte opp og slo fast at dette ble nok remis. Men så  - så gjør Magnus det som ingen sjakkspillere gjør etter ham : Magnus nekter å ta imot remis før det er to konger igjen på brettet. Han leker med brikkene som om det skulle være en computer, ja, man kan være i tvil om selv computeren ville vunnet i en slik stilling. Magnus vant partiet og parkerte dermed russeren.

Da alt skulle avgjøres, i 15.og siste runde, møtte Magnus Carlsen spilleren som har vært verdensmester i lynsjakk tre ganger, en mer enn Magnus. Nemlig Alexsander Grischuk. En uberegnelig angrepspiller. Allerede etter 5 minutters spill hadde Grischuk en fordel på nesten en hel bonde, ifølge computeren. I tidligere matcher mellom de to, har det derimot vært flere anledninger hvor Grischuk har stått klart best, men likevel tapt. Jeg var selv tilstede i VM- i huritgsjakk  Dubai for et par år siden, der Grischuk hadde en soleklar fordel. Han skulle bare spasere seg til seier - men tapte. Slike tanker satt nok i bakhodet til Grischuk. Alle har sannsynligvis slike tanker i bakhodet når de møter Carlsen. Man kan ikke være sikker på seier før det enten er sjakkmatt, eller at Magnus Carlsen har gitt opp.

I partiet mot Grischuk økte fordelen for Grischuk fra en liten bonde til nesten to bønder i løpet av de neste ti minuttene. Det eneste håpet for Magnus Carlsen var at motstanderen nok en gang gikk feil. Vårt sjakkgeni var i kjempetrøbbel. Klokken jobbet for Carlsen da Grischuk så ut til å slite med å bryte gjennom stillingen  - og på et tidspunkt viste klokka at Grischuk hadde igjen 1,39 mot Carlsens 5.20. Men på samme tidspunkt viste computeren hele 3,1 i fordel, altså mer enn en hel offiser. Det så mørkt ut og Magnus måtte også bruke tid. Når begge spillerne hadde mindre enn ett minutt igjen på klokka, var det fordel på hele 9 poeng for russeren og det hele var i realiteten over. Magnus Carlsen måtte håpe på en alladins lampe - og stormester Kjetil A.Lie fortalte i NRK studio at det som skjedde i slutten var helt utrolig. Carlsen kjempet som en løve og pila gikk ned fra 9 i fordel til rundt 3. Likevel var ikke det som skjedde nok til at det kunne bli noe poeng i siste runde. Magnus tapte. Dermed forsvant både VM-tittel og medalje.

Førstepremien er på hele to millioner kroner. En utrolig høy sum og fem ganger høyere enn sist det ble arrangert VM i hurtigsjakk. Turbulensen rundt at arrangementet ble holdt i Saudi-Arabia hadde vært opp til vurdering også i Team Carlsen. Carlsens antatt sterkeste motstander, amerikaneren Hikaru Nakamura, nektet å stille opp på grunn av landets styresett. Blant annet nektet de spillere fra Israel i å stille opp. Det burde være grunn nok til at flere spillere protesterte, men Magnus Carlsens har valgt å ha fokus på å bli verdensmester. Etter dette mesterskapet bør det bli en diskusjon. Et land som arrangerer VM bør ikke nekte enkelte spillere i å delta. Det bør være en del av idrettens ABC, uansett hva man konkurrerer i. 

Johan Sebastian Christiansen, som spiller for Vålerenga Sjakklubb, kom på 92.plass. Han senket blant annet to toppspillere, Georg Meier (2702) og Arkadij Naiditsch (2634) og vant også mot tre andre Gmér. Christiansen er lynsjakkspesialist og vi venter i spenning på de kommende dager.

Ps.Vishy Anand og 22-årige Vladimir Fedoseev endte på delt førsteplass. Det gikk dermed til "playoff" om VM-tittelen. Anand vant begge lynsjakkpartiene og er Verdensmester i hurtigsjakk 2017. Når det først var slik at Magnus sviktet, var det hyggelig at vår sympatiske indiske venn endte som mester. Vi gratulerer Vishy Anand - som fortalte på TV at det var en utrolig overraskelse at han vant.

God jul fra Granada

En av mine største opplevelser var å besøke Jesu Krybbe i Bethlehem sammen med min datter for noen år siden. Etter å ha feiret tradisjonell jul i Norge i rundt 50 år med min gode famile, ble det mindre av det etter at både mor og far sa takk for seg. I går besøkte jeg Granada i Spania. Og når du leser dette er jeg sannsynligvis i The Sevilla Cathedral, regnet som en av verdens tredje største kirker og kanskje den flotteste av dem alle. Her er også Christopher Columbus gravlagt. Selv om mine religiøse tilnærminger er sparsommelig, har jeg alltid hatt sans for kirkelige tradisjoner. Som å besøke kirken på julaften. Jeg lærte meg Fader Vår før jeg fylte 2 år av min bestemor Barbara og det slipper aldri taket. Hver kveld. 

Granada var muslimenes siste skanse i Spania. Det falt i 1492 da Dronning Isabell og Kong Ferdinand fikk satt en punktum for muslimenes grep i Spania. Men de rakk å gjøre seg bemerket før de dro. Et storslagent slott, Alhambra, er fortsatt ivaretatt og - for et palass! Utsmykning, arkitektur, håndarbeid som måtte ha tatt hundrevis av år er så imponerende at Solkongen Ludvig 14. må ha vært misunnelig. Det er likevel grunn til å takke særlig Isabells innsats for den gangs utbredelse av Islam, slik jeg ser det. 1492 var også starten på Christopher Columbus "invasjon" av Sør-Amerika, som det ikke står like mye respekt av. Tvert imot. Dessuten er ikke Isabells utryddelse av jødene, noe å rope hurra for. Inkvisisjonen startet også dette året.

Til tross fore en heller tvilsom historikk rundt kristendommen, håper jeg mine lesere holder tradisjonen vedlike. Ta vare på de gode opplevelsene som julen bringer. Det er mange som er ensom i høytider, men det bør ikke stå i veien for dem som finner gleden og samholdet som slike tradisjoner byr på. Jeg ønsker med dette mine lesere en fredelig og god jul.

Eliteserien: Vonde fakta for Molde

Før serien startet hadde Ole Gunnar Solskjær veldig tro på at Molde ville kjempe med Rosenborg om gullet i eliteserien. Bildet er tatt 28.april på Mætt&Go Eteri Landhandleri i Kristiansund. Særlig var han fornøyd med at trener Mark Dempsey var tilbake. Nå er Dempsey klar som trener for Start og Solskjær må tenke nytt. Her skal han få litt hjelp. Sveiper man gjennom hva som skjedde i årets fotballår er det noen småting å kommentere. Hvorfor kollapset Brann og Ålesund? Hva skjedde i Tromsø? Hva er bakgrunnen til KBKs sensasjonelle høstsesong? Vålerengas håpløse spillestil, nesten like håpløs som Lillestrøms...Og - Molde, er de nærmere Rosenborg?

Viking ble filleristet før sesongen startet. Tæring etter næring. Når sesongen var halvspilt mistet de i tillegg sin desiderte beste spiller, Salomon Adegbenro, til Rosenborg. Det måtte bli galt til slutt. Ålesunds situasjon ligner litt på Vikings, men er egentlig mer interessant. De har innført et provisjonsbasert lønnssystem etter å ha vært på studietur i Tyskland. Ålesund mener at spillerne må få lønn etter prestasjon, hvilket ikke høres så gærnt ut. Problemet er kanskje at de må på nye studieturer. Fordi når laget taper og taper, da blir det så lite å spille for til slutt at motivasjonen forsvinner raskere enn noe Color Line-fly greide. Sunnmøringene kommer selvsagt tilbake, men de må inn i en tankesmie.

Tromsø hentet en trener som tror han kan gå på vannet og som fikk spillerne til å tro på det samme. Med unntak av høstkampen mot KBK, hvor de ble utspilt  og tapte 4-1, gjorde de en formidabel innspurt. Laget er nærmest et bevis på at et trenerskifte kan utgjøre mirakler. Vålerenga er årets skuffelse. Det merkelige er det taktiske. Hvor mange kamper har de ikke hatt positiv "ball possession" og tapt? Når Vålerenga taper 4-0 mot Molde, men har 57 % "ball possision" mot Moldes 43, eller når de taper mot 2-0 Sandefjord med 61%-39 % og tap 5-2 mot Sogndal med 67%-33% "ball possession", da bør det gå opp et lys på trenerbenken. Det gjorde det ikke. Av de 12 kampene som Vålerenga tapte var det bare i to av kampene de IKKE hadde "ball possession". En liten kontrast til KBK. De vant 10 kamper, men hadde kun "ball possession" i én av dem, da de vant 0-4 mot Brann i Bergen. 

Når man ser på at Enga varmer opp før kampene, spiller de 5 mot 5 på en avkortet del av banen, uten mål, slik som andre lag. Når kampen starter ser det ut som om Vålerenga fortsetter oppvarmingen. De spiller ball uten fremdrift og glemmer omtrent at det må scores mål. I motsetning til Lillestrøm som har en motsatt fotballfilosofi. I vårkampen mot KBK gikk omtrent halvparten av kampen med til å ta frispark og innkast. Hver gang Lillestrøm fikk et frispark, selv om det var på egen banehalvdel, var det cirka 40 sekunders pause slik at hele laget ble plassert rundt 16-meteren. Dødball er stikkordet. Noen mener at de som har Arne Erlandsens fotballfilosofi ikke burde hatt lov til å være trener ..Selvsagt er det drepende for norsk fotball. Dog er det et spørsmål om taktikk. 

 Strømsgodset vant 8 kamper på rad i høst. Tenk om de hadde kviknet til live fra starten av. Det var mye murring i Drammen på vårparten. Høstsesongen kan være et bevis på at det ikke alltid er riktig å bytte trener, selv om ikke resultatene kommer før soloppgang. Brann kom tilbake til sitt sanne jeg. Klubben er manisk depressiv og Bergens Tidene, som i tiårsvis har vært eksperter på å skrive laget ned i motgang, mente laget spilte dårligere enn et Oboslag. Magien fra fjoråret var borte og det kunne ikke være bare på grunn av at Daniel Braaten var langtidsskadet? Sarpsborg 08 gjorde en bunnsolid sesong. Riktignok ble de overkjørt av Lillestrøms innsats i cupfinalen, men de kom til cupfinalen og de endte til slutt på 3.plass i serien. Sarpsborg er et av de lagene som kunne ha konkurrert mot Rosenborg - om de hadde hatt litt mer penger. Penger er ikke helt uvesentlig, selv om det finnes unntak.

Et lag som har enda mindre penger er Kristiansund Ballklubb. På forunderlig vis greide de å oppnå en kvartfinale i cupen og en 7.plass i serien. Etter at urokråka Kamer Qaka forlot klubben i vår, kom omslaget for KBK. De endret spillestil, begynte å spille ballen fremover istedenfor bakover og vips - der var Benjamin Stokke, Jean Mendy eller Daouda Bamba. KBK kjøpte ingen spillere for 15 millioner, slik som Rosenborg, men de hentet Torgil Gjertsen fra Ranheim. Kostet han 300 000 kroner eller var det litt mer? Gjertsen var årets sensasjon i eliteserien. Med den stallen KBK hadde fra august, viste det seg at de var blant landets beste. Blant landets beste var også Molde. Men ikke før Ole Gunnar Solskjær fikk kniven på strupen. Molde lå en stund nærmere bunnen enn toppen, men så begynte laget å vinne kamper. De vant stort sett enten på overtid eller fikk en scoring et par minutter før slutt. Ikke i én kamp. Nei, jeg kan ramse opp minst 8 kamper i høst hvor de lå under med ett mål for så å snu kampen i de siste minuttene. Selvsagt er det ikke bare flaks. Det viser at det fortsatt er litt magi rundt Solskjær. Dog tar kristiansunderen helt feil når han mener laget har nærmet seg Rosenborg. En tabell med noen ikke helt tilfeldige utvalgte lag viser fremfor alt hvor svak Molde var mot de gode lagene. Det som ikke tabellen automatisk forteller er at Rosenborg vinner de kampene de må vinne i eliteserien. De tapte mot Ålesund på bortebane etter at de ble erklært seriemestre uken før. De tapte også siste kamp mot Odd - en kamp som for Rosenborg var helt uten interesse. Litt morsomt er det å registrere at mitt lag, KBK, ville havnet på en tredjeplass blant disse seks lagene. 

Her er en tabell som viser innbyrdes oppgjør mellom seks av de syv beste lagene i årets eliteserie. Analysen er brutal. Molde har sanket veldig mange poeng mot svakere lag, mens de kun har vunnet to av ti kamper mot de beste lagene. Bare Brann er svakere på grunn av at bergenserne kun har en uavgjort, mens Molde har to. Rosenborg har seks av ti seire og har kun tapt to kamper.

                       Ros     Sarp    Gods     Mol      KBK      Brann

Rosenborg     0+0       3+1      3+3      3+3      3+1      3+3= 26 poeng                                                   

Sarpsborg      0+1       0+0      3+1      1+0       3+1      1+3= 14 poeng

KBK                0+1      0+1      3+0      0+3        0+0     3+3= 14 poeng

Godset           0+0       1+1      0+0      1+1       0+3       0+3= 10 poeng

Molde             0+0        0 +1     1+1      0+0       0+3     0+3 = 9 poeng

Brann             0-0        1+0      3+0       3+0       0+0      0+0 = 7 poeng

Ny type krigslitteratur!

I kveld har jeg lest en fantastisk bok skrevet av Joar Tranøy. Den heter EN OMSTRIDT KVINNE, utgitt på Lanser Forlag 2017.
Tranøy har har skrevet en rekke bøker, har like lang utdanning som et øye kan se, har fått Fritt Ord-prisen og er ekspert innenfor psykiatrisk historie. 
Denne boka er en ny form for "krigslitteratur". Fremstillingen forteller om en dame som først hadde sympati med Tyskland, senere ble hun glad i det russiske folk. Du verden for en historie som beskrives. Utenkelig litteratur for bare noen få år siden. Men nå kan vi tåle det, tror jeg. 

Fra forordet kan man lese:
Vera Grønlund (f.1910-d.1997) kjempet for ytringsfrihet og rettssikkerhet i det norske samfunn. Hun var en uredd kritiker av psykiatri, rettsvesen og det partipolitiske system i Norge. Det vakte oppsikt i det politiske Norge da Grønlund tok initiativ til å stifte partiet Kvinnenes Frie Folkevalgte i 1973 som skiftet navn til Frie Folkevalgte i 1977. I 1970- og 1980-årene ble hun av pressen kalt for"Norges mest utskjelte kvinne".
Hennes kamp for innsyn og åpenhet i psykiatrien ble møtt med taushet og avvisning. 
Vera Grønlund var pioneren i Landsforeningen We Shall Overcome (WSO) som ble stiftet i 1968 for psykiatriske pasienter og deres venner. 
WSO kjempet for menneskerettigheter og rettssikkerhet for personer utsatt for innesperring på psykiatrisk institusjon. Grønlund bidro til flere utskrivinger av tvangsinnlagte på psykiatriske sykehus. 

Grønlund ble inspirert av Bertram Dybwad Brochmanns ideologi i begynnelsen av 1930-årene. Som ung kvinne ble hun begeistret for Tyskland. Mot slutten av 1930-årene beundret hun Quisling og hatet England. Hun ble passivt medlem i NS under 2.verdenskrig. Hun opplevde fredsvåren 1945 krenkende og ble utestengt fra jobber. 
Under den kalde krigen "forelsket" hun seg i det russiske folk og Sovjet-unionen (men var aldri medlem av Norges Kommunistiske parti-NKP). 
Boka beskriver politisk ideologi og historiske hendelser. Grønlund var systemkritiker av psykiatri, rettsvesen og partipolitikk "borgerlig demokrati".

 

For sent å intervjue dem som hentet jødene

 

Den britiske kunstneren Antony Gormley har laget minnesmerket over de norske jødene som ble sendt til Auschwitz under krigen. Nå er det for sent å intervjue poltifolkene som hentet jødene i norske hjem - og som sendte dem videre til endestasjonen. Hvorfor har vi ikke villet skrive om dette?Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX.

 

Forfatter Nils Johan Ringdal mente norske politifolk som hentet jødene i 1942 burde vært dømt for uaktsomt drap. I Danmark ble nesten alle jøder berget ved at de flyktet ut av landet, de fleste til Sverige. Her hadde politiet det samme ansvaret som i Norge, nemlig å oppsøke jødene, hente dem og bringe dem til neste plattform - hvor veien videre var Auschwitz. Mens de danske politifolkene jobbet på lag med jødene, var det omvendt i Norge. Nå er det snart for sent å intervjue både jødene som overlevde Holocaust og politifolkene som hentet dem. Det merkelige er at en del politikere har nektet å la historien i hele tatt bli skrevet.

La oss ta et eksempel fra min hjemby Kristiansund. Det siste bindet av byens historie går frem til  29. juni 1942. Med andre ord burde et neste bind bestå av to bøker, nemlig en om krigen og en om perioden 1945 og frem til våre dager. Men med Arbeiderpartiet i spissen, holdes historiene fortiet. I 1997 inviterte jeg meg selv til et bystyremøte. Her la jeg frem argumenter for hvor viktig det var å få ut det neste bindet av Kristiansunds historie. Hovedargumentet mitt var at folk dør og det vil bli vanskelig å intervjue dem når de ligger i graven. Her ble jeg kraftig irettesatt av APs Asbjørn Jordahl, tidligere samferdselsminister. Han var også tidligere ordfører og mangeårig redaktør for lokalavisen Tidens Krav. Han mente det var alt for tidlig å utgi neste bind av byens historie. Ikke nok med det. Han mente det var måte på frekkhet at jeg fikk tilbudt taletid. Jeg fikk ingen replikk, men kan ta den nå: Mener Arbeiderpartiet at det fortsatt er for tidlig å skrive historien om jødene- eller om andre ubehagelige historier etter krigen? Folk lever jo. 

Kristiansund nekter fortsatt å la det neste bindet om sin historie komme ut, og slik er det kanskje også i andre deler av landet. Er det så mye grums både fra krigens dager og kanskje etterpå som ikke tåler dagens lys? Snart er alle vitner døde.

Ta f.eks. jødeutryddelsen i Kristiansund. Det hadde vært spennende å intervjue de politifolkene som hentet jødene og som sendte dem til Auschwitz. Det er hevdet fra flere, og med god grunn, at de burde vært anklaget for uaktsomt drap. I dag er slike intervjuer en saga blott. En ung politimann, la oss si han var 25 år i 1942, i dag vil han være nøyaktig 100 år gammel. Altså for sent. Det er for sent å intervjue voksne folk som levde under krigen. Men snart er det også for sent å intervjue dem som styrte landet på 1950-tallet, 1960-tallet og kanskje også 1970-tallet

Ørneredet

Dette var det nærmeste jeg kom Ørneredet. Det hadde begynt å snø og de siste hundre meterne var stengt for sesongen. På toppen ser man Hitlers feriested. Det er mer populært enn noen gang. På min reise gjennom Europa måtte jeg innom den merkverdige og sagnomsuste ferieplasen til Føreren. 1835 meter over havet ligger Kehsteinhaus ved Berchtesgaden i Bayern - det som en gang var en uimotståelig festning for Adolf Hitler og hans utvalgte Eva Braun.

Det var en utfordring å finne stedet selv med en god GPS. Her var det ikke mange som kunne forklare meg hvor Hitler i første omgang leide seg et feriehus der han senere forskanset seg på toppen av et slott. Det var Martin Bormann som fikk Hitler til å kjøpe alle eiendommene i bygda. Mange boliger gikk i arv fra slekt til slekt og de hadde bodd der i hundrevis av år. De ble tvunget til å selge. Samme Bormann bestemte seg for å gi Hitler en praktfull 50-årsgave. Slik ble Ørneredet en realitet.

Hitler forlot Berghof for siste gang 14.juli 1944, noen dager etter D-dagen, invasjonen i Normandie. Han vurderte også å avslutte sine dager her, men valgte bunkersen i  Berlin.  Idag kan man spise middag i Hitlers Ørnerede. På veien opp ser man mange av de uksuriøse ferieboligene som var utgangspunkt for oppfolk rundt Hitlers.

Vakre stier og en fantastisk natur preger området. Det var også her Hitler skrev deler av "Mein Kampf". Riktignok litt lengre ned i dalen i et feriehus han hadde leid.

Eva Braun stortrivdes her og opplevde det som sitt eget usjenerte fristed. Selve Ørneredet skulle også ha vært bombet, men de allierte klarte ikke å treffe huset i 1945. Det ble også skånet i 1952 fordi tyskerne så de store turistmessige mulighetene. De fikk rett. I dag er området en turistmaskin. For dem som ennå ikke har sett filmen "Ørneredet": Anbefales!

Det var ikke lett å angripe Hitler når han holdt hus på toppen her.

På vei opp til Ørnredet ligger et luksuriøst SPA-hotell. Anbefales.

Et bilde fra Hamsun-filmen. En vei mot Dalen i Telemark fungerte ifjor som den strengt bevoktede veien til Adolf Hitlers fritidsbolig "Berghof" under opptakene til "Hamsun". Her med Max von Sydow i Hamsuns skikkelse. (NTB-foto: Terje Bendiksby).

 

 

Værfast i Alfaz del Pi

.

Utsikt fra terrassen til Jarle Djuvsland. Har du noen ledige dager i vinter, eller planlegger du ferien til sommeren? Her er stedet i Spania. Tror ikke det finnes særlig bedre feriested på Den Iberiske halvøya. Enten du har en liten familie eller har en gruppe på 10-15 personer som trenger en team-samling, jeg fant stedet for deg:-)

Når desember nærmer seg pleier jeg å stikke utenlands. Vanligvis til Cuba. Denne gangen gjorde jeg en forandring og reiste til Spania. Jeg vet aldri hvor lenge jeg blir, men etter å ha vært i Alfaz del Pi i fem uker, ser det ut som det blir vanskelig å dra hjemover. Jeg kom hit 1.november og hver eneste dag, med unntak av én, har jeg våknet til skyfri himmel og rundt 18-19 grader. Og jeg som vanligvis ikke bryr meg særlig om været. Nå er jeg bortskjemt og værfast.

Det forunderlige er at ikke flere nordmenn gjør det samme. Det er mange som har pcén som sitt verktøy og kan sitte hvor som helst å jobbe. Selv elsker jeg både å gå på ski og skøyter, men fra november og frem til slutten av februar er det jaggu meg bitende kaldt i Norge. Det er derfor med god samvittighet det blir en time out her nede.

Spania har vært et populært feriested i alle år for nordmenn. Her er man nesten sikret rundt 30 grader og skyfri himmel i sommermånedene. De mest velstående familiene dro på familietur til Spania på 1970-tallet. Etterhvert skulle det bli ganske vanlig. Men det mest interessante er hvem som enten har flyttet hit, eller som er her store deler av året. Etter 2.verdenskrig var det mange frontkjempere og tidligere nazister som fant sitt fristed i Spania. Etter en landssvikdom kunne det være vanskelig å fortsett livet på hjemplassen. På slutten av 1970-tallet og særlig fra 1980-tallet kom en ny bølge til Spania. Nå var det oljearbeiderne som jobbet 2-3 uker og hadde 2-3 uker fri. De tjente mye penger, kjøpte seg eiendom og flyttet rett og slett til hit. Som en tredje gruppe, kanskje den største, finner vi pensjonister eller personer som har en fast inntekt uten å jobbe. Istedenfor å måke snø eller ha på seg vintersko, tar man med seg et par store kofferter med sommerklær og blir borte for en god stund. Men nå er en fjerde generasjon på gang. Den tilhører jeg - og kanskje du? Vi som bruker mac eller pc som verktøy. Vi som kan sitte hvor som helst å jobbe bare det finnes internett. Er du en av dem? Jeg er. Derfor dro jeg med enveisbillett sørover. 

Det skal sies at temperaturen den siste uken har krøpet nedover, særlig på kveldstid. Men da blir dagene bare litt mer effektive. Når det blir for varmt går alt mye tregere. Alfas del Pi er i et område med mange utlendinger. Skandinaver, briter, tyskere og nederlendere for å nevne noen. Det er nok mange som ser sin pensjonisttilværelse her, men om du er 25 eller 55 år, kan du ikke like gjerne pakke kofferten og ta første del av vinteren i Costa Blanca eller Costa del Sol? Det er nesten som å bo i Norge. Maten er omtrent den samme, det er rent og pent, folk er stort sett hyggelige og mitt favorittsted så langt er gamlebyen i Altea. Her er kunstnere og små kafeér overalt. Litt som å bli satt noen hundre år tilbake i tid. 

Så har du muligheter for å stikke av noen uker eller måneder, kan området Alfaz del Pi, Albir, Benidorm, Altea osv. være et alternativ. Det er omtrent gratis å fly tur/retur Alicante - og plutselig er snøen forduftet. I sesongen, juni-august er det selvsagt dyrt å leie her, men om vinteren finnes nok av rimelige tilbud. Jeg hadde flaks og fant en perle av en eiendom i Al faz.

Her er det en nordmann, Jarle Djuvsland, som eier tre boliger med stort fellesareal, selvsagt inklusivt svømmebasseng, stor terrasse og grillmuligheter. Se http://feriesol.no. 

En kaffe på restaurant koster rundt 10 kroner, et glass vin kanskje 20 og skal du ha en Carlos, eller en god "cognac", må du ut med 30 kroner. Alkohol er farlig billig. Det er nok det farligste med hele reisen. Så pass opp. Hvis du derimot takler den utfordringen, ta en time-out. Lurer du på noe, kan du sende meg en mail: aag-siv@online.no

Elektrisk sykkel følger med i leieprisen. En tur til eller fra Benidorm tar 20 minutter. Den går like fort oppover bakkene som nedover. 

I ettermiddag tok jeg en kaffe her. På tuppen av Benidormstranda, Levante. 18-19 grader og gode arbeidsforhold når datoen er 6.desember. 

Her satt Hermann Göring

Akkurat her satt Hermann Göring. Rettsaken mot de ansvarlige for 2.verdenskrig skulle dømmes. Min fransklærinne, Chris Barman, som var norsk, fungerte som tolk. Hun kunne fortelle at de anklagede hadde alle dyktige forsvarsadvokater som kjempet en kamp for at de skulle bli frikjent. Og flere av dem ble også det. Men her var det litt av en samling nazister: Foruten Göring satt de på rekke og rad, Hess, von Ribbentropp, Keitel, Dönitz, Raeder, Schirach osv. 
 
I dag er lokalene i Nürnberg omtrent som de var den gangen rettssaken pågikk. På min rundreise i Europa var det en selvfølge å stikke innom dette stedet. I dag er det renovert og fungerer som et museum.  Mikrofoner med detaljert informasjon blir utlevert ved inngangen og man får fyldig orientering om hvordan det foregikk.
Rettssaken pågikk fra november i 1945 til oktober 1946. Som i våre dager var det også den gangen noen som greide å begå selvmord underveis. Göring gjorde det.
 
Göring ble utnevnt luftfartsminister i 1933 og var blant annet hovedansvarlig for "De lange knivers natt" som startet 30.juni 1934.  En blodig politisk utrenskning av politiske rivaler i nazistpartiet. Ministeren var lenge regnet for å være den mest betydningsfulle nazist etter Adolf Hitler.
 
Nazistene ble alle anklaget for noen hovedpunkter: 
1.Forbrytelser mot freden 2. Krigsforbrytelser 3. Forbrytelser mot menneskeheten og konspirasjon for å utføre en samling av disse forbrytelsene.
 
Chris Barmann fortalte meg på 1992t, i en dokumentar som ble laget for NRK P2:
-Det var provisoriske lokaler den gangen. Vi måtte klatre opp en stige for å komme inn i lokalet og det var knyttet stor oppmerksomhet til rettssaken. Det var streng justis og de tiltalte oppførte seg pent. 
En av dem det var knyttet stor interesse for var Herman Göring. Han ble dømt til døden i 1946 ved henging.  Uten at noen visste hvordan, så tok han sin cyanidampull som han hadde gjemt i cellen. Han ventet derimot til han var helt sikker på at han ble dømt. Dagen før han skulle henrettes, 15.oktober 1946, bet han over ampullen og giften gjorde kort prosess. 
 
Göring mente han selv burde overta som den nye "führer" og skrev et brev til Hitler på slutten av april 1945. Bakgrunnen var at Hitler hadde bestemt at Göring skulle etterfølge ham, om Hitler skulle bli satt ut av spill. Men det var i 1941.

Her er Görings telegram til Adolf Hitler:

«Min Fører! Er De, i betraktning av Deres beslutning om å bli i Festning Berlin, enig i at jeg umiddelbart overtar den totale ledelse av Riket, med full handlefrihet innenlands og utenlands, som Deres etterfølger? Hvis intet svar er mottatt innen klokken 22.00 i kveld, vil jeg gå ut fra at De har mistet Deres handlefrihet, og jeg vil da handle til beste for vårt land og vårt folk. De vet hva jeg føler for Dem i denne alvorligste stund i mitt liv. Jeg mangler ord for å uttrykke det jeg føler. Måtte Gud beskytte Dem og bringe Dem hit.

Deres hengivne, Hermann Göring»

En rasende Hitler beordret Göring arrestert for høyforræderi og at han ble fratatt alle stillinger, verv og utmerkelser.

Göring hadde skrevet to avskjedsbrev hvor det fremkom at han ikke angret. Han betraktet seg selv som en kulturpersonlighet. 
Barmann fortalte: - Det var forunderlig hvordan ingen av dem så ut til å angre på noe som helst. Mange hevdet de handlet kun under ordre og at de derved burde frikjennes. 
 
Faktum var nok at de anklagede var de som ga ordrene. Derfor ble også ti av dem dømt til døden. Görings selvmord førte til at henrettelsene ble utsatt og Joachim von Rippentropp var den første som ble ført til galgen 16.oktober 1946, klokka 01.30.

 

 

 

 

Michelsen bør bli "Årets trener".

Eliteserien fotball 2017: Molde - Kristiansund. Kristiansunds trener Christian Michelsen etter eliteseriekampen i fotball mellom Molde og Kristiansund på Aker Stadion.

Christian Michelsen er en av fem nominerte til å bli årets trener i elitedivisjon. KBK endte til slutt på en 7.plass. Mini Jacobsen sa i TV2 studio i fjor høst at KBK ikke hadde noen ting å gjøre i elitedivisjon. Har du skiftet mening Mini?I år har laget stort sett spilt jevnt med de beste lagene, tapt litt for ofte mot de svakere lagene, men summen ble altså en 7.plass etter å ha slått Haugesund 2-3 i kveld.

De andre nominerte er: 

1. Bohinen (Sandefjord). Uaktuell, siden de også kommer bak KBK på tabellen. 

2. Skullerud (Strømsgodset). Etter en elendig vårsesong tok de 8 seire på rad i høst. Men etter å ha tapt mot bunnlaget Ålesund i siste kamp, hvor laget faktisk kunne kapret bronseplass ved å vinne, så må man kreve mer av Skullerud for å gi ham tittelen årets trener. 

3. Bakke (Sarpsborg 08). De var ekstremt nær ved å ta sølvet i eliteserien. Hadde de gjort det, ville jeg gitt Bakke tittelen årets trener. Når de ledet 0-2 mot Molde, men dummet seg ut på slutten, er jeg mer i tvil. 

4. Ingebrigtsen (Rosenborg). Selvsagt en god sesong av Rosenborg. Men det er lov å spørre om man rett og slett må forvente slike resultater med de ressursene de har. 

I realiteten står "Årets trener"-tittel mellom Bakke, Ingebrigtsen og Michelsen.

Selvsagt er jeg som Kristiansunder inhabil, men jeg er ikke i tvil: Med de ressursene KBK har hatt til rådighet, er Michelsens prestasjon større enn dem han konkurrerer med. Særlig på bakgrunn av at han også er en viktig del av den positive kulturen som er skapt blant lagets tilskuere. Michelsen er et bevis på at det er mulig å være både ekspertenes og folkets trener. Svaret får vi på mandag.

Kan KBK slå Haugesund i kveld?

Christian Michelsen og Ole Olsen. Landets beste trenere. Førstnevnte er nominert til "årets trener". Her smiler de i kor etter å ha blitt seriemestre etter siste kamp mot Sandefjord for ett år siden. I elitedivisjon har de sjokkert både seg selv og kanskje også Mini Jacobsen. 

KBK er på signingsferd i kveld. Plassen er sikret, trenerne er fornøyde og det samme er spillerne. For ikke å snakke om publikum. Det vil derfor mentalt sett være unaturlig om KBK skal kapre poeng mot Haugesund. Ikke fordi at Haugesund er uslåelige, men fordi hele klubben er utladet. Litt slik som Rosenborg var mot Ålesund for et par uker siden; de var allerede seriemestre. Men det er et stort MEN her.

Noen timer før siste kamp mot Molde skrev jeg at Christian Michelsen burde bli årets trener. Bakgrunnen for artikkelen var provosert frem av noen kommentarer i lokalavisen som var kritiske til trenerens disposisjoner. Hadde KBK tapt 5-0 mot Molde, ville det være uaktuelt om Michelsen ble årets trener. KBK tapte ikke 5-0 mot Molde. De vant som vi vet - og laget var bedre enn Molde. Hvis man er edruelig, og det skal man være, kan jeg liste opp noen kriterier for at Michelsen bør bli årets trener:

1. At laget vinner eller i det minste tar poeng mot Haugesund.

2. At laget kommer foran Sandefjord på tabellen. Da bør Bohinen være forbigått.

3. At Skullerud avgir poeng med Strømsgodset. Skulle de vinne enda en gang, vil det være litt av en prestasjon. Vinner KBK mot Haugesund, bør likevel Michelsen vurderes på lik linje med Skullerud, uansett om Godset vinner

4. At Geir Bakke og Sarpsborg ikke vinner mot Molde. Gjør de det, blir det sølv i serien samt en cupfinale. Den er det vanskelig å slå.

5. Rosenborg og Ingebrigtsen: Tja, er det så imponerende det Ingebrigtsen har gjort med Rosenborg? Mens Rosenborg kjøpte Samuel Abedgendro for 15 millioner, hentet KBK Torgil Gjertsen for, var det 300 000 kroner? Hadde Michelsen ledet trønderne, ville ...say no more.

Michelsen har hentet noen spillere som nesten ikke har erfaring fra elitedivisjon og forvandlet dem til profiler. Se på Stokke, Gjertsen og Bamba. Han tok med seg et helt lag uten elite-erfaring. Mini hadde helt rett. KBK hadde ikke noe i elitedivisjon å gjøre. Men så gjorde de noen grep og så forvandlet de seg fra det helt ordinære til å slå Brann, Molde og tok poeng mot både Rosenborg, Godset og Sarpsborg. De rundspilte høstens lag, Tromsø. 

Da KBK mistet en av sine nøkkelspillere, fjorårets spiller i Obosligaen, Kamer Qaka, endret Michelsen spillesystem med stort hell. Dessuten har treneren kanskje den største æren for at hjemmekampene går for fulle hus. Å være både dyktig og sympatisk er en egenskap som publikum setter pris på. Dette er faktorer som bør være en del av vurderingen til de som skal stemme frem årets trener. Hører du meg Rekdal?

For KBK handler kampen mot Haugsund om prestisje, noen kroner ekstra, om noen spillere som har lyst å vise seg frem og ikke minst om Michelsen som kan bli årets trener. Det burde være motivasjon god nok til å komme hjem med poeng i kofferten.

Lykke til spiller og trenere. Lykke til med siste kamp, daglig leder Kjetil Thorsen. Sist skrev jeg at "intet tre vokser inn i himmelen, bortsett fra KBKs lagmoral." Dere får gå ut å bevise det i kveldens kamp mot Haugesund.

Norsk juniorverdensmester i sjakk

 

For et år siden skrev lokalavisa "Lierposten" at Aryan Tari nærmet seg verdenstoppen i sjakk. I dag ble han verdensmester for junior. En sjakkbragd av dimensjoner.

Det er en overlykkelig juniorverdensmester jeg har på tråden. 15 minutter etter at det var endelig klart at han hadde vunnet, sier han:

-Dette er den desidert største dagen i mitt liv. Jeg har mange å takke. Særlig trenerne Axel Smith, Evgeny Romanov - og selvsagt Simen Agdestein. Jeg gleder meg til å feire!

Sjakkspiller Aryan Tari (18) har tilhørt verdenstoppen i flere år i aldersbestemte klasser. I dag tok han det store steget, nemlig å bli verdensmester for junior. Magnus Carlsen ble aldri verdensmester for junior, mens Simen Agdestein var utrolig nær i 1986, men fikk sølv. Endelig skulle Norge også få en verdensmester for junior. Aryan Tari begynte å spille sjakk som 5-åring og har stort sett spilt sjakk hver dag. 

Lørdag 25.november 2017 i Tarvisio i Italia skulle Aryan Tari få oppleve noe av det største en sjakkspiller kan oppleve. Tusenvis av treningstimer og hundrevis av reiser og sjakkturneringer ga til slutt resultater. Selvsagt var det spenning fra start til mål. Før dagens 11. og siste runde hadde Tari 8 poeng og var i ledelse. Men rett bak fulgte 6 skrubbsultne unge sjakkspillere som alle hadde 7,5 poeng. Det betydde at alle som hadde et halvt poeng mindre enn Tari kunne bli verdensmester. Tari åpnet turneringen litt forsiktig med en remis, men spilte veldig god sjakk hele veien. Han beholdt roen mot de beste. Særlig i parti 6 mot den russiske GM Oparin Gregorli var det fest på brettet. Russeren spilte veldig aggressivt og Tari måtte bruke veldig lang tid på åpningstrekkene. Men etter å ha overlevd åpningen spilte han bare slik spillere med overnaturlig evner kan gjøre. Aryan Tari kommenterer partiet slik:

-Det var en vanskelig åpning, men etter at jeg hadde fått plassert hesten min på c4-feltet, følte jeg at jeg stod som en Gud.

Tari var inne på noe. Om ikke han stod som en Gud, så spilte han som en. Å vinne dette partiet med sort mot en så sterk spiller, var kanskje det avgjørende øyeblikket i turneringen. Mor og far til Aryan fulgte daglig alle partiene, trekk for trekk. Etter det sjette partiet var pappa Siamak Tari både rørt og lettet:

- Det var sterkt å vinne med sorte brikker og måten han gjorde det på gjorde oss alle glade. Dette var en stor dag for oss, fortalte Siamak på telefon.

I siste runde var det som nevnt fortsatt uklart om Aryan måtte vinne for å bli verdensmester. Ved lik poengsum er det en komplisert kvalitetsberegning som avgjør. Skulle flere spillere komme likt, var det kun to spillere som hadde bedre kvalitet enn Tari, før siste runde. Men dette kunne bli endret, slik at det var umulig å slå fast noe på forhånd. Etter at det var gått litt over to timer, så det ut som om at Aryan ville spille remis. De andre sultne løvene kjempet fortsatt en kamp om å ta et helpoeng. Computerne ga en liten fordel på litt over 1.0 hvilket vil si at man ligger en bonde over. Og med en bonde over, kan det bli dronning over. Spenningen var derfor intens og den bare økte for hvert minutt som gikk. Når 3 timer og 45 minutter var spilt, hadde to av Taris argeste motstandere vunnet sine partier. Dermed måtte Aryan spille minst remis for å bli verdensmester. Og selv om computeren sa 0.00, var det hele tiden vanskelig å trå riktig. Spillerne hadde en hest og fem bønder hver, hvor bøndene var fordelt på hver sin side av brettet, to og tre. Dyrisk spennende.

Arians motstander, Van Foreest Jorden, kunne også bli verdensmester om han vant mot Aryan. Ikke rart at Jorden spilte til siste slutt. På Facebook var Vålerengas interne gruppe glodvarm. En av lederne i klubben, som var med og sikret at Aryan ble spiller i Vålerenga, Bjørn Nytrø, er ekstra engasjert. Meldingene er nesten klare: Aryan trenger remis for å få tittelen. Etter 3 timer og 50 minutter blir det remis og man tror at Aryan Tari er blitt juniorverdensmester. Men helt sikker kan man ikke være, fordi man da vil ha tre spillere med 8,5 poeng. Det ville være en nedtur uten like om Tari skulle tape på kvalitet etter å ha ledet turneringen i de siste rundene.  Nå gjenstod bare å vente på den endelige resultatlisten. Ifølge sjakkekspert Tarjei J.Svensen er det 99 % sikkert at Aryan blir verdensmester. Men når klokka er 14.20, er det fortsatt ikke klart. Man må vente på den endelige resultatlisten. Og før den kommer det en melding fra Aryans pappa: Vi er i Bergen og tar flyet snart. Vinner han tror du? Hjertet stopper. Flyet letter, men klokka 15.55 var det klart. ARYAN TARI ER JUNIORVERDENSMESTER.

Norge stilte med tre spillere. De to andre var ungdommene Johan Salomon(20) og Johan Sebastian Christiansen(19). Sistnevnte er klubbkamerat med Aryan i Vålerenga og spilte en kort remis mot en GM på siste dag. En ny sterk turnering av spilleren som er mest kjent som lynsjakkspesialist. Christiansen er nå nummer 103 blant verdens beste lynsjakkspillere. Han satser på sjakk på heltid og skal selvsagt bli best i verden.

Hva er årsaken til at Aryan er så god, spør jeg Christiansen, en time før Aryan har spilt ferdig sitt parti: - Aryan har ingen svakheter. Han liker å spille når det er mange brikker på brettet og når spillerne må tenke selv. Altså, når man ikke lenger er inne i teori. Egentlig en komplett spiller.

Først og fremst er det familien og faren til Aryan som har vært hans største støttespiller. Ved siden av spilleren er det derfor Siamak som må få den største æren i Aryans suksess. Akkurat som hos familien Carlsen, hvor pappa Henrik må finne seg i å være nøkkelen. Siamak legger også vekt på at Aryan fikk to særdeles dyktige sjakktrenere:

- Axel Smith betydde mye for Aryan. Han gjorde store fremskritt under trening med Axel. Dessuten var også den russiske stormester Evgeny Romanov viktig for ham. Romanov er fortsatt en del av Aryans fremgang og vi setter stor pris må den sympatiske russeren. Begge disse spillerne ble hentet inn som trenere den tiden Aryan spilte for Kristiansund Sjakklubb. En takk til dem. Aryan ble medlem av Vålerenga Sjakklubb i 2012.  Særlig har de utenlandske GMéne som spiller for Vålerenga vært inspirerende, men det gode miljøet er også viktig for ham.

De siste to årene har Aryan gått på NTG, Norges Toppidrettsgymnas i Bærum, og vært under Simen Agdesteins sine vinger. Det er rart hvordan mange sjakkspillere tar det store steget ved å følge med på Simens timeplan. 

En ny eventyrlig norsk prestasjon med brett og brikker. Aryan Tari har tatt et nytt steg mot verdenstoppen i sjakk.

 

Årets trener i tippeligaen

KBKs trener, Christian Michelsen, er i ferd med å stjele hele Norges fotballhjerte. Like blid uansett resultat. Han har en stall som omtrent ikke har erfaring fra tippeligaen. Likevel spiller laget jevnt med de beste. Noen blundere har det vært underveis, men det skulle bare mangle. Folk undrer seg på hvorfor KBK har stappfullt hus i hver hjemmekamp. Minst like forunderlig: Stemningen på hver hjemmekamp. 

Vikings trener sa det rett ut:  Jeg har ikke opplevd en slik stemning på en bortekamp. 

Og han er bare en av flere som mener det samme. Michelsen er definitivt en av årsakene til denne - man må si merkelige gløden. Uglan kan like gjerne kåres til årets supportere. Her synges det ikke hater, hater, hater. Her synges det fra hjertet. John Klinge skal få litt av den æren. Som min venn Dag Ingvard Ripnes fortalte etter å ha besøkt Stadion for første gang i sommer: Herregud for noen sanger, for en gjeng. Ripnes har vært på flere arenaer enn de fleste. Han vet hva han snakker om.

Jeg vet det er litt tidlig å kåre årets trener. KBK bør helst berge plassen i divisjonen. Men gjør de det, er jeg ikke i tvil. Michelsen har innført noe nytt i norsk fotball. Han spiller på lag med både supporterne og media. Det bør være et viktig kriterium. Sure og sinte trenere som Fagermo og Deila går snart ut på dato.

Når vår aldeles utmerkede naboby inviterer til fest i dag, så skal de få akkurat det. Fest. Det er bare et par måneder siden KBK rundspilte Molde i en omgang i cupen. Enten det går slik eller slik; det blir en ny festforestilling. Kjære lesere av Nettavisen, merk dere supporterne til Kristiansund. Du vil raskt merke hvem som er fra Kristiansund. Og merk dere hvor blid Michelsen er etter at kampen er slutt. Det ryktes om storinnrykk fra Byen ved Storhavet. Avspark i kveld klokka 18.00. 

Sliter du med å lese og skrive?

Statsminister Erna Solberg (H) besøker Manglerud skole i Oslo fredag.

-Du føler deg jo litt dum, når du ikke klarer å skrive helt vanlige ord, fortalte statsminister Erna Solberg i et intervju 26.mai i år. Har du dysleksi, eller sliter du med å skrive eller lese. La meg oppmuntre deg. Lese og skrivevansker trenger ikke ha noe med intelligens å gjøre. I mange tilfeller ser det ut som om personer blir inspirert av å ikke kunne beherske et språk, enten det er muntlig eller skriftlig.

Som norsklærer på nki.no får jeg innimellom spørsmål fra studenter som har skrivevansker. La meg si fra med det samme: Oppsøk hjelp og ikke hold slike utfordringer hemmelig. Ved å snakke om dine svake sider, tror jeg du blir sterkere.

Det finnes mange kjente personligheter som har eller har hatt lese- og skrivevansker. Her nevnes mattegeniet Albert Einstein, legenden Winston Churchill (fikk Nobels litteraturpris), skuespilleren Tom Cruise, musikeren Anne Grete Preus, eventyreren Arne Næss jr., forlegger Erling Kagge - og for ikke å nevne statsminister Erna Solberg. Med andre ord: Når det er så mange kjente personligheter som virkelig har overvunnet både skrivefrykten og har oppnådd så stor suksess, da er det garantert muligheter for at akkurat du kan lykkes. Det er ulike grader av dysleksi, men det er opplagt at viljestyrke og optimisme kan være avgjørende. Erling Kagge var dårlig i alle fag på grunnskolen. Men han bestemte seg for å bli noe. Han studerte jus, gikk både til Nordpolen, Sydpolen og besteg Mount Everest. Joda, han hoppet bukk over noen fester i helgene, i noen år. Og han må ha hatt en sterk vilje. Men kanskje har du noe av det samme i deg. Kanskje du også har viljen til å lykkes med det du ønsker å oppnå?

Har du et inntrykk av at du er mindre begavet fordi du ikke er flink å skrive? Opplever du at andre personer ser på deg som dum? Det får meg til å tenke på en venn av meg, Espen Schønfeldt. Han var 14 år da lærerinnen fortalte ham at han kunne kanskje bli brøytebilsjåfør, hvis han jobbet knallhardt. Espen var analfabet og kunne ikke skrive sitt eget navn den gangen. 15 år senere var han jurist, underviste ved Universitetet i Oslo og er i dag seniorrådgiver ved Reaktorskolen.

For bare 30-40 år siden visste man knapt om hva dysleksi var for noe. I alle fall var det ikke mange lærere som tok hensyn til det. Det fortvilte var at mange lærere ikke en gang hadde hørt om dysleksi. I dag vet man bedre. Nå kan man til og med få ekstrahjelp til eksamen om man har ulike handikap. F.eks at man kan få lengre tid på å skrive oppgaven.

Det er viktig at du informerer din lærer om at du har skrivevansker. Det gjelder i alle fag hvor språket er en del av en innlevering. Da kan læreren forholde seg til dine vansker og ta hensyn til dem. Jeg håper du blir inspirert av historiene ovenfor og at det kan bidra til at du kan nå dine mål.

Har du spørsmål, skriv en mail til aag-siv@online.no.

 

Hør her statsråd Solvik-Olsen

Slik ser tegner Tor Johansen for seg fremtidsutsiktene for Nordmøre: Kristiansunds AP- ordfører Kjell Neergaard kan risikere å motta samferdselsministeren Solvik-Olsen blå stempel for kreativitet. På Keflavik påIsland lastes det flere fly med laks pr. dag.  Mesteparten for eksport vestover til USA. Island er bevisste på sine fortrinn og gjør noe med detGardermoen er definert som Norges «lakse-Hub», eller lager for mellomlasting av laks.  Mesteparten av lasten  ankommer i dag med bil. Andre store Europeiske "huber" er Schipool og London.

Artikkelen er skrevet av Tor Johansen i samarbeid med Aage G.Sivertsen

Ordinære rutefly kan laste noen tonn i spesialkontainere som vanlig last.  Mulighetene for å ta med en slik ekstralast gjør at flere selskaper ser det lønnsomt i å starte flyvniger fra omlastnings-flyplassene til stadig nye destinasjoner.

For at fisken skal betegnes som fersk, stilles det store krav. «Ingen har det så travelt som en død laks». Slakting og innlasting i flyene må skje effektivt, og være koordinert med flyavgangene. 

En annen mulighet er at laksen fraktes ut med egne fraktfly. Basert på god logistikk kan Norge sette seg som mål å levere ferske lakseprodukter til de fleste steder i verden. Før råvarene er blitt 25 til 30 timer.

Kvernberget flyplass i morgen

Kristiansunds plassering midt i et havbruksområde gir byen ekstreme fordeler. Vi har allerede i dag nok tilgang på laks fra vårt distrikt til å fylle minst 10 fly pr. dag.  Med "Vårt Distrikt" mener vi området fra Nordmøre til Agdenes.

Akkurat som Gardemoen,  Schiphol og London kan Kvernberget Lufthavn også laste opp noen tonn i ordinære ruteflyet. I første omgang kan nordmøringene se på dette som en mulighet, slik at det blir satt opp større og bedre fly fra Kvernberget til Oslo - selv om ikke passasjertallet øker. I neste omgang bør vi tenke større. Ved å bruke laks som tilleggslast kan vi også fly utenlands, enten primært til omlasting i Europa eller sekundært, direkte til markedene i Asia og USA.         

Kvernberget i overmorgen

Kapasiteten på frakt av fisk over Kvernberget, har potensiale til å økes betraktelig. «The East Asia bureu of Economic Research» opererer med tall som viser at forbruket til fiskeglade Asia kan øke med utrolige 500% innen år 2030. Markedssituasjonen  i Kina/Asia har så vidt åpnet seg for oss. 

Hva med å etablere "verdens raskeste lakseslakteri" i sjøenden av Kvernberget flyplass? Vi har plass til et slakteanlegg og havn for brønnbåtene. Målet bør være at lakseproduktene er i luften på den tiden det tar å slakte og å pakke fisken.

Dette er en mulig logistikkutfordring. Men den gjør seg ikke selv. 

  • Det er mulig å vedta dette politisk. Men da må vi lære noe av våre gode (u)venner i Molde:
  • Vi må legge stein på stein 
  • Vi må samarbeide. Politikerne må legge infrastrukturen til rette og fatte raske avgjørelser. 
  • Industrien kjenner markedet og kan pleie dette

Illusjon eller fakta

Til slutt blir spørsmålet: Er vi i stand til å gjennomføre planen? Har vi et næringsliv med nødvendige baller og høggtenner?
Vi tror at dyktige industriledere i distriktet klarer denne utfordringen. 

Vi tror at vi har en ordfører som kan bringe ballen videre. 

Vi tror at vår stortingsrepresentant Vetle Wang Soleim fra Smøla kan gjøre ord til handling. 

Kan du samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen gi oss tommelen opp?

Det vi vet er at dersom Byen oss Kristiansund har sagt "I" og "Eg", i stedet for "Æ",  ville vi allerede vært i gang med planleggingen. Om dette er en illusjon eller om det blir noe konkret ut av det, bestemmer vi selv. Med litt hjelp fra Dem, herr Statsråd.

Toget går nå. -Vi bør helst se plattformen fra togvinduet, i stedet for å stå på samme stedet hvil om to år og forbande vår egen skjebne.

Henvendelser kan sendes til illustratør og skribent tor@studiok.no eller aag-siv@online.no

Overlever Vigra og Kvernberget?

Når du hører hov-tramp på Møre, er det mest sannsynlig hest og ikke zebra. Med andre ord, når du synes noe virker ulogisk, så er det gjerne det. 
Et godt eksempel: Hvis vi velger å betale 32 miliarder for en vei, i stedet for 16 milliarder. Artikkelen er skrevet i samarbeid med tegner Tor Johansen.

Møreaksen er en lang omvei. Møreaksen går gjennom en dyp og lang undervannstunell. I Oslo omtales slike løsninger som trafikkfarlige og det snakkes om at de bør stenge noen av de som allerede er gravd ut. Det eneste som kan forklare hvorfor man går for et så kostbart prosjekt er at noen har en plan. En plan om noe som er mye, mye større. En Regionflyplass for fylket på Aukra er en slik sak. 

I Møreaksen leder alle veier mot Aukra. Dermed blir Aukra  sentral for den mest befolkede delen av fylket. 
En regionflyplass for hele Møre og Romsdal, på Aukra, er innen håndterbar rekkevidde for alle tre byene, Kristiansund, Molde og Ålesund. Hvordan det går med disse, avhenger av hvem som kan gi passasjerene best tilbud. Kristiansund mister allerede i dag mange passasjerer til Årø. Og når en minkende andel av befolkningen bruker Kvernberget, blir tilbudet redusert. 

Kundegrunnlaget og SAS-monopolet, har ført til at Kvernberget den siste tiden har vært betjent med fly som knapt kan lande i medvind over frisk bris. Utviklingen i oljeindustrien tilsier mindre jobbreiser. Selv om konjunkturene  endrer seg og havbruk overtar for olje, vil ikke denne yrkesgruppen reise like mye som oljearbeidere på 14 dagers skift.

Når rollemodeller som lærere med delvis sponsede billetter fra Kristiansund kommune, reiser fra Molde, kan vi ikke forvente at en familie på fire skal gjør det. Den lokalpatriotiske lojaliteten blir satt på prøve når det skiller 500 kr. pr. billett.  For brukerne av Kvernberget er rimelige billetter viktigere enn nærhet til flyplass. Slik er det nå og slik kommer det til å være i overskuelig fremtid.

Tor Johansen skrev et leserinnlegg i lokalavisen Tidens Krav, hvor han var skeptisk til tanken om en regionflyplass på Aukra. Men, etter å tenkt seg om, er han blitt usikker. Han synes nå at ideen blir bare bedre og bedre. Du verden så fint at man kan skifte mening og i tillegg innrømme det. I Ålesund vil selvfølgelig motstanden mot en regionflyplass bli stor.  Men, etter hvert vil det også bli passasjererlekkasje også fra Vigra til Aukra.

Glem ikke at fra Ålesund til Aukra legges det opp til fire-felts motorvei med 90- 110 km fartsgrense. Gode busstilbud med innsjekking allerede på bussterminalene, kan kompensere for lengre vei til flyplassen. Reisetiden fra Ålesund til Aukra vil ikke bli mye lengre enn om du bor i Bærum og skal ta fly fra Gardemoen. Èn stor flyplass i stedet for tre, blir samfunnsøkonomisk bra. En regionflyplass på Aukra, vil gi flere og bedre fly, flere destinasjoner og billiger flyreiser.

Tyskerne hadde en flystripe på Aukra under krigen. 
Flyplassen brukes i dag av småfly. Den kan ombygges for større fly.
I flyplassens nedslagsfelt vil det bo cirka 250 000 mennesker. Omtrent som i Bergen by. Tor Johansen har plassert "Flesland Flyplass på Aukra". Det kan gjennomføres med langt mindre arealkonflikter enn da man bygde Gardemoen.

Har romsdalingene tenkt disse tankene allerede, mon tro?

Har du en mening om dette, send mail til : tor@studiok.no eller aag-siv@online.no

Selvtillit og eksamen - en misforståelse

? Sjekk den grimasen og det ansiktsuttrykket! Men jeg blir ikke pinlig berørt. Jeg liker å være spontant med på ting, og da kan jeg ikke ta meg selv så alvorlig, sier Solberg om dette bildet som er fra et besøk på Mortensrud under valgkampen 2017.Hvorfor har Erna Solberg så god selvtillit? Kanskje kan du som student lære noe av hvordan hun oppfører seg? Hun er uhøytidlig, smiler omtrent hele tiden og har fremfor alt forstått at livet ikke står og faller på ett resultat. Istedenfor å tenke på hva som ville skje om hun tapte valget, valgte hun å konsentrere seg om å prøve å vinne valget. Som en idrettsutøver. Hun var godt forberedt. Litt slik som Johan Olav Koss da han tok tre gull på Lillehammer i 1994. Han var sinnssykt godt forberedt. Det er forberedelsene som avgjør resultatene. 

Mange studenter tror at verden går under om man stryker til eksamen. For noe vås. Hvis du er mellom 20 og 40 år, skal opp til eksamen og tror at fremtiden er avhengig av karakteren du får - da tar du feil. Derfor kan du senke skuldrene og heller tenke over hvor uvesentlig en eksamen i et langt liv egentlig er. Selvtillit er først og fremst viktig for at tiden som student - og selve eksamen, ikke skal oppleves som noe vondt. Kort sagt er det noen punkter det kan være verdt å nevne:

1. Er en god karakter livsviktig?

Eksamen ikke er ensbetydende med liv eller død. Selvsagt kan du få nye sjanser og selve karakteren vil neppe avgjøre om du vil komme inn på en videre utdanning eller om du vil få jobb. Her må det nevnes at jeg selv har avlagt rundt 20 eksamener på Universitet. Jeg har ennå til gode at én eneste arbeidsgiver har spurt meg om hvilken karakter jeg har fått. Selvsagt er det viktig å få utdanning og bestå eksamen, men det er ikke alltid livsnødvendig å få en toppkarakter. 
2. Gode forberedelser roer nervene
Det er ingen tvil om at iherdig innsats, nysgjerrighet, godt humør og troen på at det skal gå bra, er avgjørende for både studiet og eksamensresultatet. Jo bedre forberedt man er, jo mer bør selvtilliten øke. Og omvendt. Hvis man virkelig gir jernet, vil man alltid til slutt lykkes. Om man misser eller gjør det dårlig innimellom, er det superviktig å ha troen og viljen på at det til slutt vil gå bra.
3. Kan man bygge opp selvtilliten?
Selvsagt kan man det. Det absolutt viktigste våpenet for å ha god selvtillit er ekstra kunnskap om det man studerer. Kvalitet slår alt. Dessuten bør man ha samme holdning som en idrettsutøver som skal prestere: Isteden for å tenke på konsekvensene av å mislykkes, tenk heller på å gjøre det best mulig og så får det gå som det vil. Per Fugeli sa mye fornuftig før han gikk bort. han sa blant annet: Av og til bør du gi litt faen. 

All psykologi - for det er psykologi det handler om - tilsier at man ikke skal bekymre seg over ting som man ikke kan gjøre noe med. 

Ved siden av kunnskap og viljen til å lære, er det å være positiv undervurdert. Det høres ut som en klisje, men hør på denne historien:
I 2013 besøkte jeg Robben Island sammen med min datter. Det var her Nelson Mandela satt innesperret på en celle som var seks kvadratmeter. I 8 år var han her. Han kjempet mot apartheidsystemet i Sør-Afrika. Tilsammen satt han 27 år i fengsel. Guiden som viste oss den bittelille cellen hadde vært fange sammen med Mandela. Jeg spurte ham hva som gjorde at fangene overlevde. Han svarte: Vi tenkte positivt. 
Mandela overlevde og ble president. Når han kunne bli det, kan du også "bli hva du tror". Hvis du tror nok. Du kan bli hva som helst.

Den store misforståelsen er at man går rundt og er livredd for eksamen. Forbered deg godt og la eksamen bli en opptur.

Har du spørsmål eller ønsker en mental mentor, bare send en mail. Hvis du har lyst kombinere jobb med studier. Ta en titt på https://www.nki.no. Som nettlærer for NKI har jeg ingen problemer med å anbefale å ta utdanning via internett.

Cappelen&Jensen - infernoets begynnelse

John Christian Elden(t.h) på Kagges Hagefest sommeren 2016. Elden har en jobb å gjøre for sin klient Eirik Jensen. 18.september 2017 ble politimannen Eirik Jensen dømt til lovens strengeste straff, 21 års fengsel. Gjermund Cappelen ble dømt til 15.år. Sistnevnte innrømmet å ha smuglet inn 25 tonn narkotika siden 1990-årene. Jensen ble dømt for blant annet å ha medvirket. Det store trollet her;

Det er Gjermund Cappelen. I mer enn tyve år har han kjøpt og solgt narkotika. Hvor mange skjebner ligger ikke i kjølvannet til Cappelen? Hvor mange tusen - titusener av ungdommer har fått ødelagt sine liv på grunn av Cappelen? Å bruke enkelte stoffer narkotika til eget bruk er ikke veldig straffbart i Norge... eller? En kjent norsk musiker fikk en bot, han fikk 14 måneders betinget fengsel med to års prøvetid, etter å ha smuglet inn 0,3 gram hasj fra Nederland.  Han tapte riktignok konsertoppdrag noen år fram i tid, men hengt ble han ikke. Omsetter man musikk-kjendisens dom med Cappelen og forutsetter at Cappelen har vært dømt før denne dommen - slik at han går direkte på ubetinget fengsel; da blir regnestykket slik at for o,1 gram hasj får du cirka 4 måneder og 20 dagers fengsel. Min kalkulator blir nå satt under press: For 1 gram hasj blir det 46 måneder og 20 dager i fengsel. For 25 tonn sier kalkulatoren 1,16 milliarder måneder eller 97,22 millioner år i fengsel. Og med det tallet kunne vi gitt ham både 30 og 50 % strafferabatt.

Mafiaparagrafen

Å sko seg på dette økonomisk som en profesjonell jobb, leve av andres tragiske skjebner ved å importere 25 tonn savner sidestykke i norsk historie. Mange vil nok mene at fyren burde vært halshugd ved første anledning. Man kan bare fantasere hvilket nettverk som følger etter en slik smugling. Det må være et pyramidespill som er en Brennpunktdokumentar verdig. Ser du for deg noen langere stå utenfor noen hundre ungdomsskoler og selger hasj ? Ser du for deg noen tusen dårlige betalere som blir banket opp? Noen blåveiser og noen fingre som blir kappet av? Hvor mye svinere har Cappelen stelt i stand? 

Selvsagt var ikke Cappelen alene om dette. Det stod en hel mafialiga bak ham. Noen få av dem fikk sine dommer i 2015:

  • En 51 år gammel rørlegger som fikk 13 års fengsel og ble dømt etter mafiaparagrafen
  • En 63-åring fra Rykkinn som fikk 16 års fengsel og ble dømt etter mafiaparagrafen
  • En 61-åring fra Rykkinn som fikk 15 års fengsel og ble dømt etter mafiaparagrafen
  • En 45-åring fra Groruddalen som fikk fem og et halvt års fengsel
  • En 47-åring som fikk ni års fengsel
  • En 37-åring som fikk fem års fengsel

En 38-åring fra Oslo var tiltalt, men møtte ikke i retten og er etterlyst.

Strafferabatt

Hva så med Cappelen? Hvordan skal han straffes? Om han hadde innrømmet 1/100 av det han har smuglet inn - altså 250 kg hasj, ville han også fått 21 år bak murene. Men de som etterforsket saken fant ut at de kunne gi ham strafferabatt. Slik er loven. Derfor fikk de overtalt Cappelen om å utlevere Eirik Jensen. Cappelen var sikkert ikke så vanskelig å be. Han sa selv etter dommen på 15 år at han var skuffet over strafferabatten. Han hadde fått informasjon om at han kunne få mye mer i rabatt. Minst 10 år. Kanskje12-13. Cappelen hadde ikke mye å tape. Det mest grunnleggende med kriminalitet er at når man har intet å miste, da kan man gjøre hva som helst. Cappelen valgte å tyste på Eirik Jensen. Dette var en gullkantet plan fra aktoratet og politiet. Eirik Jensens kollegaer. Det er fra sine egne man skal ha det.

Skulle Cappelen få strafferabatt, måtte Jensen bli dømt. Altså var det viktig å opplyse om alt. Få det fremstilt så psykologisk riktig som mulig. Bevise de små tingene som at han ga en klokke i gave til Jensen. Det hadde selvsagt ikke Jensen lov til å ta imot. Og når Jensen nektet, fant man spor etter Jensens fra klokken. Dermed måtte Jensen innrømme at han løy. Jensen ble tatt i løgn. Når Jensen kunne lyve om klokken, da kunne han lyve om hva som helst. Det tenkte den skarpskodde dommer Kim Heger. Det leste han også opp i dommen. Det får gå at Jensen innrømmet at han hadde fått klokken og levert den tilbake dagen etterpå. Det siste trodde ikke Heger på. En politimann skal aldri ta imot gaver fra kriminelle. Ikke en gang vanlige folk skal det.  

I den umulig situasjonen som Jensen har vært i som politimann, kunne det ikke ende annerledes enn det gjorde i tingretten. Jensens rolle som spaner, venn av kjeltringer som innfører narkotika og samtidig være poltimann, det er pokerspill. Det måtte Jensen ha forstått. Det måtte også hans overordnede ha forstått. Ble de for varme i trøya? Det er innlysende at Jensen har brutt loven. Kan en spaner opptre som spaner uten å bryte loven? Har Heger tenkt den tanken? Finnes det lover for slikt? Må man ikke av og til gå over streken? Sannsynligvis må man av og til gå over streken. Den store tragedien er hvis det blir oppdaget - og avslørt. Å bli dolket av sine egne kan man aldri forsikre seg mot. Derfor hadde Jensen egentlig bare to valg. Stole på systemet eller slutte. Han valgte det første. Uansett hvor god kompis Jensen ble med Cappelen og hans mafia, måtte han ha tenkt at den "gjengen" kunne snu ham ryggen. Jensen må ha tenkt tanken: "Når alt blir avslørt, vil jeg være i skuddsonen. Takk og pris for at jeg har med meg mine overordnede - og er på rette siden av systemet."

Enten han tenkte det eller ikke; Jensen ble sviktet av sine egne og måtte stå på egne ben. Det som er litt uklart for meg er at Jensen og politietaten har hatt taktikken med å ikke avsløre Cappelen, bare de som fulgte i hans fotspor. Hvorfor lot de humla suse?I tingretten var det ikke mange innrømmelser fra Jensen, her var det ingen avsløringer videre oppover i systemet. Dermed heller ingen strafferabatt for Jensen. Dommer Kim Heger var ingen tilfeldig mann i denne rettsaken. Han har sin CV i orden og har vært ute en vinternatt før. Hegerfamilien er skarpere enn gjennomsnittet. Etter at dommen kom var ikke Jensens forsvarer, John Christian Elden, like offensiv som han pleier å være. Det er ingen tvil om at Kim Heger og hans stab hadde gjort en grundig jobb. Elden må ha fryktet en slik dom. Det tok derimot ikke lang tid før han besluttet seg for å anke dommen. Hva ellers? 

Infernoet som venter i lagmannsretten

Elden er opptatt med andre oppdrag i 2018. Derfor vil ankesaken komme først i 2019. I mellomtiden kan Jensen gjøre det han vil. Han kan til og med reise til det land han vil og forsvinne fra overflaten. Reise til et land som ikke Norge har utleveringsavtale med og bli der til han dør. Hvis Jensen er en kjeltring gjør han det. Cappelen får ikke samme sjansen. Han vet vi er kjeltring. Han må sitte inne til saken kommer opp i lagmannsretten. Og hvilken sak vil ikke dette bli i lagmannsretten! For nå er det Jensen som ikke har noe å tape. Nå er det Jensen som kan få strafferabatt. Og får han strafferabatt, vil Cappelen risikere å få øket sin straff mot 21 år. I så fall har ikke Cappelen oppnådd noen verdens ting. Bortsett fra at han har tystet på sin eks. samarbeidspartner Eirik Jensen. Når man skal sette to streker under svaret i lagmannsretten, kan man risikere at Jensen får strafferabatt på 5-10 år, mens Cappelen mister deler eller hele av sin strafferabatt - fordi han ikke blir trodd. I tingretten var det enten eller. Hvis det ender med "eller" i lagmannsretten og Jensen blir frikjent på alle punkt - da har vi det optimale teater. Cappelen ender ikke bare med å tape sin strafferabatt. Han taper også ansikt - i sitt eget miljø. Du snakker meg om å tape også det man ikke har. 

Jensen har ikke mye å tape lengre. Han har holdt masken og latt være å avsløre "resten av systemet". Det må være opplagt for selv den mest imbesible advokat at Jensen ikke har stelt i stand dette alene. Personer, kollegaer, overordnede måtte ha visst om mestepartetn av det som har foregått mellom Jensen og Cappelen. Vil Jensen avsløre det? Vil kollegaer måtte inn å vitne - og bekrefte - eller lyve i retten? Retten har allerede konkludert med at man ikke kan stole på en politimann. Vil lagmannsretten følge samme spor, å ikke stole på Jensens kollegaer? Eller vil det være slik at det er andre svarte kapper som brukes i lagmannsretten. Når Jensen avslører at han ikke står alene om dette - skal de nye svarte kappene fengsle hele Oslopolitiet? Skal justisministeren også fengsles? Det er han som er Kommanderende General. Det skal bli meg et inferno som utspilles i lagmannsretten om et par år. Snøballen som Kim Heger har satt i gang, vil aldri slutte å rulle. 

Saken får meg til å tenke på riksrettssaken som uteble etter 2.verdenskrig. Alle var enige om at utenriksminister Halvdan Koht var ansvarlig for aprildagene 1940. Men skulle Odelstinget bestemme seg for å stille Koht for retten, da måtte de også stille "Gubben" selv, Johan Nygaardsvold, for riksrett. Samt forsvarsminister Birger Ljungberg. Samt noen andre ministre. Samt noen fylkesmenn. Samt noen politikere som hadde stemt for å avsette Kong Haakon under krigen. Samt noen...Den snøballen begynte aldri å rulle. Den ble aldri laget. 

Snøballen i Cappelen&Jensen -saken er i nedoverbakke. Snøen er kram. Hva som skal stoppe den, greier jeg ikke se. Ender det med et  inferno i flammer?  Kanskje utgir Gjermund Cappelen sin egen biografi. Det naturlige vil da være at den kommer ut på Cappelen Damm, med Anders Heger som redaktør, bror av dommer Kim Heger. 

 

 

 

 

 

Når er man for gammel til å studere?

Er du 30-40-50 eller kanskje du er 70 år og lurer på om du skal studere? Er det noen hensikt å studere når man er blitt godt voksen? Finnes det en aldersgrense?

Det vanlige er at man etter ungdomsskole går på videregående - for så fullføre med høgskole eller universitet. Men så er det heldigvis slik at det ikke er noe som er vanlig lenger. Kanskje er du én av dem som ikke fikk fullført videregående og lurer på om du er for gammel til å begynne å studere.

Jeg begynte å studerer da jeg var 29 år. I dag er jeg 57 og studerer fortsatt! Sprøtt? Tja. Jeg har hele tiden jobbet mens jeg har studert. Jeg har ikke avlagt eksamen hvert år, men du verden så morsomt det er å studere. Lære nye ting, bli spesialist på enkelte fag, utvide horisonten, søke ny kunnskap hele tiden. Å få lov til å studere er en gave, synes jeg. Og med årene får man både kunnskap og selvtillit. 

Motivasjon er det viktigste ordet som finnes.

Veldig mange er ikke motiverte for å sitte på en skolebenk som 16-17 åring. Er du derimot 25 eller 35, eller kanskje mye eldre, er du sannsynligvis supermotivert for å studere. Det er et fantastisk utgangspunkt. Man blir selvsagt aldri for gammel til å studere. Det er nesten slik at jo eldre man blir, jo mer spennende blir det. En venn av meg, som er 51 år, fortalte meg forleden at han var i veldig tvil om hva han skulle bli. Hvis du er f.eks. 23 år og ikke har bestemt deg for hva du skal bli; no stress! Det viktigste med livet er nemlig ikke å ta en utdanning så tidlig så mulig, finne seg en jobb, kjøpe seg en leilighet og bli gjeldsslave resten av livet. Jeg tror det viktigste med livet er å nyte det.

Hvis du er blitt voksen, har muligheten til å studere og er motivert for det; da har du en eventyrlig tid foran deg. Selv har jeg både vært ansatt og hatt eget firma. Kombinasjonen av å både jobbe og å studere, synes jeg er en drømmesituasjon. Særlig hvis man kan studere litt mer enn man jobber. Og er du f.eks. i tyveårene, da har du virkelig god tid. Sannsynligvis skal du leve til du er godt over 80 år.

Mulighetene for å studere i dag er helt unike.

Siden jeg selv er nettlærer hos NKI, kan jeg snakke varmt om det å studere her. Hvis du ønsker å ta opp en eksamen på videregående, kan man melde seg som student hos NKI. Her får man et profesjonelt opplegg med pensum, læreplan, studieveileder og en egen lærer. Som student vil du få veiledning ved å innlevere oppgaver for så å få dem både korrigert og kommentert.

Her er en lenke til NKI-studie. Det er bare å komme i gang.

nki.nohttps://www.nki.no/?utm_source=aage&utm_medium=blogg&utm_campaign=aage

Neste blogg: Selvtillit, eksamen og nerver.

GULOSTEN - Virkeligheten overgår fantasien

Gulosten, med navnet Johannes Andersen, var Norges mest kjente forbryter i mellomkrigstiden. Det hele startet på et skole hjem...først Toftes Gave, så Bastøy. Når krigen kom, presterte han å bli en del av Kompani Linge. Ikke nok med det, i fredsdagene tok han livet av to tyskere. Som om ikke det var nok, Gulosten, slapp straff. Hvordan var det mulig? Her er det lettere å finne spørsmål enn svar.

Hvordan havnet han i skolehjem?  Hvordan og hvorfor ble det en kriminell løpebane? Hvordan kunne han komme inn i den anerkjente motstandsgruppen Kompani Linge? Undringene stopper ikke her. For Gulosten fikk også sympati av selveste Kong Haakon. Var det derfor han ikke ble straffet etter å ha tatt livet av to tyskere i fredsdagene, ja, et par måneder etter 8.mai 1940?

Den som vil vite mer om Gulosten, møt opp i Kristian August gate 7A, i Oslo,  på torsdag klokka 14.00. Lanseringen av den nye boka foregår i Aschehougs egen bokbar, Ugla. Her møter du først og fremst forfatter Per E.Hem, som har brukt et par år på å skrive en fantastisk story man nesten ikke skulle tro var fra virkeligheten. Men det er den. Som en del av lanseringen av den nye boka, vil jeg samme kveld holde et kåseri med utgangspunkt i Gulostens liv og skjebne.

 

 

 

Flaks er ikke tilfeldig

Tror du flaks er tilfeldig? Tror du flaks kommer av seg selv? Tror du at ting ordner seg uten at det finnes noen grunn for det? Svaret på de tre spørsmålene er neppe et kategorisk ja eller nei. Det siste eksemplet var Molde Fotballklubb som i går vant 2-1 over KBK i cupens fjerde runde. Romsdalingene var utspilt i store deler av kampen og Solskjær mente stillingen ved pause burde vært 0-4. Men Sunny boy vant og Romsdal Budstikke skriver at de har hatt flaks - i alle cup-kampene. Jeg er enig, men det interessante er, hvorfor? La oss gå litt dypere til verks:

Da Blücher ble senket og kongefamilien fikk reddet seg unna ved å flykte ut av Oslo. Var det flaks? Nei, det var jo ikke det. Man hadde en kommandant på Oscarsborg som het Birger Eriksen. Han ga meldingen som avfyrte torpedoene som senket Blücher.

Gustav Vigeland, kunstneren bak Vigelandsparken, skrev en gang: Jeg gikk og gikk i Københavns gater for å bli oppdaget, men der kom ingen. Altså: Han fant ut at skulle han lykkes, skulle han ha litt flaks, måtte han hjelpe til selv. 

Knut Hamsun er kjent som en av verdens beste romanforfattere. Var det en ting som preget hans diktning, var det detaljene. Romanfigurene som har flaks er ikke som alle andre. 

Slik kan jeg fortsett å skrive eksempler på hvor flaks neppe er tilfeldig. I en av mine siste bøker, om verdensmesteren i sjakk Magnus Carlsen, har jeg skrevet et kapittel som heter; Flaks er ikke tilfeldig. Det var min konklusjon etter å ha analysert holdningen, vinnerviljen, dyktigheten og Carlsens evne til å ha troen på det overnaturlige. Tapte han et parti, var det alltid en årsak.

Når Ole Gunnar Solskjær spilte på  Clausenengen som 22-åring og vurderte om han skulle legge opp, fikk han tilbud fra blant andre Molde - og så fra Manchester United. Flaks? Neppe, men det er et men her. Fordi noen har flaks og noen har ikke så mye flaks. Noen har aldri flaks.

Jeg har nettopp lest en murstein av en bok om Jens Christian Hauge av Olav Njølstad. Hauge var sjef for Milorg, den hemmelige motstandsbevegelsen under 2.verdenskrig, Her står det at han valgte ut medlemmer til Milorg ut i fra om de hadde flaks eller ikke. Selvsagt måtte de være dyktige, men stod valget mellom to personer, ble personen som hadde mest flaks valgt ut. Sprøtt? Kanskje ikke så sprøtt.

Sånn er det også i toppidretten. Molde har Ole "Sunny" Solskjær og han har gang på gang vist at han har det lille ekstra. Jovisst har han bommet også, men hvis forholdene ligger til rette for det, har han den nødvendige flaksen. Så spørs det om Molde greier å legge forholdene til rette for at Solskjær fortsatt skal ha flaks. Det er nemlig ikke tilfeldig. 

Sykehusstrid: Pill råtten rettssak

Helse- og omsorgsminister Bent Høie legger fram nasjonal helse- og sykehusplan fredag ettermiddag på Ringerike sykehus.

Helseminister Bent Høie vil ikke få fred før Kristiansund får beholde sitt sykehus. En dag vil han forstå det. Lagmannsretten avslører det skitne spillet. Å gi Kristiansund et sykehus på fire hjul er ikke holdbart. Prosessen i forkant av avgjørelsen om å plassere et fellessykehus for Kristiansund og Molde - i Molde, er ikke lenger hemmelig. I dag kom dommen i lagmannsretten. Saken er fortsatt pill råtten.

NRK.NO har i dag offentliggjort dommen fra sykehusstriden i Kristiansund. De har lagt ut Dommen i Frostating lagmannsrett og av den fremkommer kommentarer som bekrefter at kraftige benbrudd ikke kan leges med Norgesplaster. Selvsagt tapte Kristiansund kommune på de fleste punkter. Å vinne en rettssak mot staten er som kjent nesten en umulighet. Til tross for at Kristiansund tapte saken, er det åpenbart at lagmannsretten slet med formuleringene underveis. Her står det nemlig skrevet svart på hvitt at Kristiansund har egentlig rett, men at det "rettslig sett" ikke kan taes hensyn til. Med andre ord er saken fortsatt pill råtten.

I dommen står det blant annet at det ble avholdt et styremøte 28. november 2014 på Gardemoen. Her står det at Astrid Eidsvik opplevde et stort ubehag under møtet og - sitat direkte fra dommen:

... følte seg "presset opp i et hjørne". Frontene var steile, og partene kom heller ikke da videre. Eidsvik forklarte i lagmannsretten at hun likevel ble fortalt at hun hadde en selvstendig innstillingsrett for styret, og at hun måtte gjøre det hun syntes var best. Foranlediget av denne hendelsen trakk Eidsvik seg som administrerende direktør få dager senere. 

Haga forklarte at han ikke kunne pålegge Eidsvik noe, og oppdraget til administrasjonen i HMN (Helse Midt Norge) gikk heller ikke ut på det. Han var helt sikker på at han sa til Eidsvik at hun sto fritt med hensyn til hva hun kunne innstille på. Han syntes for øvrig det var synd at Eidsvik trakk seg, da dette ville medføre problemer. Hagas vurdering var også at administrasjonen i HMR (Helse Møre og Romsdal) hadde gjort et meget godt arbeid. 

Med dette som grunnlag konkluderer lagmannsretten på følgende måte:

Etter en samlet vurdering av de relevante faktiske forhold knyttet til dette spørsmålet, finner ikke lagmannsretten at fremgangsmåtene rettslig sett var å betrakte som ulovlig eierstyring. Ingen av de som var til stede i møtene 27. og 28. november 2014 har gitt uttrykk for at Eidsvik ble pålagt noe eller instruert om å gi en bestemt innstilling. Tvert i mot har alle vitnene gitt uttrykk for at Eidsvik sto fritt. Som lagmannsretten redegjorde for foran, er det bare slike instrukser som representer brudd på helseforetaksloven § 16 første ledd. 

Anførselen om ulovlig eierstyring kan derfor ikke føre frem. 

Men så står det noe mer i dommen:

På den annen side har ikke lagmannsretten problemer med å forstå at Eidsvik følte seg svært presset. Etter lagmannsrettens syn kunne HMN med fordel ha valgt å gå frem på en mer smidig måte, slik at HMR ved Eidsvik hadde fått opplevelsen av å bli tatt mer på alvor. Dette kunne ha bidratt til at Eidsvik ikke hadde trukket seg, og kanskje også at sykehusstriden ikke hadde skapt slik splittelse i Møre og Romsdal.

Dette kan ikke tolkes på annen måte enn : Jovisst har Kristiansund rett i sin vurdering og sine anklager, men lagmannsretten har har ikke ryggrad til å gi dem støtte for det.

For juridisk - etter samtale med en juridisk ekspert på området- er det ikke tvil om at lagmannsretten kunne gitt Kristiansund medhold på dette punktet.

Feilvurderingen eller mangelen på rettferdighetssans stopper ikke her. Dommen fortsetter slik:

På bakgrunn av statsråd Høies klare vitneuttalelse om tomtevalget, er det likevel ikke sannsynlig at resultatet til syvende og sist ville ha blitt et annet en Opdøl. 

Hva er det lagmannsretten forsøker på her? Jo, de antar noe som er umulig å verifisere. Og som dermed ikke burde vært nevnt. Å forutse hva statsråd Høie ville ha landet på i tomtevalget, hvis Eidsvik ikke hadde trukket seg, tilhører kun høyere makter. Lagmannsretten får derfor stryk for sin vurdering av dette viktige punktet.

Det andre viktige punktet som Kristiansund Kommune mente var både uredelig og dermed skulle føre til en saksbehandlingsfeil var : at styremøter og foretaksmøter foregikk tre dager rett etter hverandre.

Det står i dommen:

Kristiansund kommune har gjort gjeldende at saken ikke ble så godt opplyst som mulig fordi styremøter og foretaksmøtet ble holdt med bare en dags mellomrom.  ...Helseforetaksloven § 19 har enkelte bestemmelser om saksbehandlingen, blant annet at foretaksmøtet skal ledes av eier og at det skal føres protokoll fra møtet. 

Her er kommentarene fra lagmannsretten også i favør av Kristiansund, men ikke nok til at de får medhold i at det vurderes som saksbehandlingsfeil. I dommen står det:

Lagmannsretten er derfor enig i Kristiansund kommunes anførsel om at styremøter og foretaksmøte tre påfølgende dager er best egnet i de tilfelle der det er enighet om innstillingene fra det regionale helseforetaket og helseforetaket. Også vitner, blant annet helseminister Høie, har gitt uttrykk for at dette var en uheldig praksis, og at det burde ha vært mer avstand mellom disse møtene. 

Men når lagmannsretten konkluderer, velger de å dra halen mellom beina:

Når alt ses under ett representerte dette etter lagmannsrettens syn likevel ikke en saksbehandlingsfeil, og det legges særlig vekt på at begge styrene og foretaksmøtet har vært løpende orientert om saksbehandlingen til hverandre. 

Anførselen om saksbehandlingsfeil fordi styremøtene og foretaksmøtet ble holdt med bare en dags mellomrom, kan derfor ikke føre frem. 

Nå er det opp til Kristiansund Kommune sammen med advokat sin advokat Anna Camilla Selmann å vurdere om saken skal ankes til Høyesterett. Selvsagt bør den ankes til Høyesterett. En feil dom blir ikke riktig om den gjentas.

Det bør legges til at dommen inneholder såpass mange ordfeil og dårlige formuleringer at den neppe ville fått ståkarakter i norsk skriftlig på en videregående skole. 

Følg saken på ksu.no

Gurispelet -bedre og bedre!

Regissør Arnulf Haga sammen med Mr. Smøla, Einar Wikan- og mange kommende skuespillerstjerner fra øya som har tradisjon i å tenke positivt.

Torsdag kveld var det premiere på årets "Fru Guri av Edøy". Den kjente skuespilleren Line Cecilie Verndal, skamroser årets forestilling.

Da alt var klart for start, var det nesten som om det var timet med en forferdelig regnbyge. Men de cirka 500 som møtte opp, så ut til å være godt forberedt og brydde seg katten i hva som kom ovenifra. Regnværet gikk også ganske raskt over og solen tittet frem før halvtimen var gått.

Line Cecilie Verndal, som selv var sentral skuespiller på fjorårets Gurispel, sier dette om årets forestilling:

- Dette var magiske greier. Fru Guri var fabelaktig og jeg nøt hvert et sekund. Alle var veldig gode. Rett og slett fabelaktig.

Verndal hadde kjørt fra Oslo sammen med sin venninne og hadde Gurispelet som mål for turen, etter et lite opphold i Trondheim. Hun har selv spilt under Arnulf Haga og smiler om kapp med smølafolk når hun snakker om ham.

Undertegnede har sett Gurispelet to ganger tidligere. Sist satt jeg med klump i halsen og tårer i øynene under halve forestillingen. Denne gangen satt jeg og lo under halve forestillingen. Særlig Tore Kuli traff publikum godt med replikkene. Det synes som om noe av det gamle "språket" fra middelalderen hadde blitt byttet ut med tydeligere og en litt mer moderne fremstilling. Her er det følelsene som avgjør om man liker å sitte å gråte en times tid eller om man liker best å le. I år får du le. Men noen tårer i øyekroken er det vanskelig å unngå.

Det var ordfører Iver Nordseth som var hjernen og drivkraften som førte til det flotte Gurisenteret på Smøla. 40 millioner kostet det å bygge.  Gurisenteret ble ferdigstilt  i 2009. En av dagens skuespillere, Einar Wikan, husker godt da de dro til Oslo for mer enn 13 år siden og samlet inn penger. Vi lånte ikke en krone, sier Einar.  

Slik gjør man det på Smøla.

Regissør av Gurispelet, Arnulf Haga, er ingen hvem som helst. Haga har satt opp Kristin Lavransdatter fem år på rad, på Sel i Otta. Han har like mange oppføringer også med Slaget på Stiklestad.

Før premieren torsdag 13.juli tok han seg tid til en prat. Trønderen overgår Nils Arne Eggens karisma og energi. Han beskriver jobbingen med Gurispelet som særdeles interessant og givende.

- Laila Skaret spurte meg for to år siden om jeg kunne være regissør. Før det hadde jeg sett produksjon til Johannes Joner - likte det jeg så - og svarte derfor ja.

Det er cirka 120 utendørs teaterstykker i Norge bare i sommer, men Gurispelet er blant de som er regnet blant de beste.

- Jeg frykter blåkopier og synes spelet har vært litt for sedat, med litt for lite energi.

På noen få setninger beskriver Arnulf Haga stykket på denne måten:

- Guris hovedoppgave var å få opp kirka, mens Tore var motstander av dette. Tori Kuli er oppurtunisten. Han søker makt og det er det som preget middelalderen -  makt og ære. Det er en borgerkrigstilstand mellom Kong Sverre og erkebiskopen.

Hvordan har det vært å jobbe med så mange nordmøringer?

- Nordmøringen er veldig sta og har en grunnleggende oppfatning av hvordan ting skal være. Kystfolket har sin væremåte. Dette har vært utfordringer som vi har løst på en fin måte. Det har vært en glede å være her, så langt, sier Haga.

Han gir stor honnør til Peggy Kruse.  Læreren som fikk i oppdrag av jubileumskomiteen av Edøy gamle kirke og lage et tablau i 1989. Einar Wikan var leder i produksjonskomitéen. Han sier: Da Peggy begynte å skrive skjønte jeg at dette ville bli fantastisk og vi måtte gjøre noe mer ut av det. For å gjøre en lang historie kort: Akkurat nå sitter vi på Edøy torsdag 13.juli, noen minutter etter det 23.opppsettingsåret med "Fru Guri av Edøy".

Skuespiller Line Verndal til venstre tok turen til Havets hovedstad, Smøla. Her er hun sammen med sin venninne Karoline Gregersen Herlofsen.
 

Klokka 19.00: KBK kan banke RBK


Slik så det ut sist KBK banket RBK sommeren 2008. KBK slo guttene fra bartebyen i 2.runde i cupen. Stillingen var 1-1 etter ordinær tid, men KBK vant på straffer. Hvordan kunne det skje og kan det skje igjen?

  • Tid: mandag 3.juli 2017. Klokka 19.00.
  • Sted: Kristiansund Stadion
  • Tilskuere: Stappfull stadion
  • Spillertips: Full gass fra første sekund.
  • Ugletips: Begynn ropingen i god tid før kampstart. Hold trykket fra dommeren blåser til KBK har vunnet kampen.
  • Trenertips: Med Bamba, Sørli og Hopmark på benken: Ikke vent for lenge med å bytte.

Klubben lå nest sist på tabellen etter vårsesongen i 2006. Jeg var aktiv som inspirator og sponsor i halvannet år i KBK. Etter at spillerne fikk bonuspenger for å score, for å være assist og for å holde bure rent, vant de fire kamper på rad. Plassen i 2.divisjon var så godt som sikret etter fire kjappe. Fra den tid og frem til den berømte cup-kampen mot Rosenborg et par år senere var det bygget seg opp en selvtillit i spillergruppa som var helt unik. Da jeg reiste til Oslo og hentet trener Geir Midtsian var grunnlaget lagt for en ny opptur i klubbens historie. Geir Midtsian fikk spillerne til å tro på at man kunne vinne mot Rosenborg 6.juni 2008. Og de gjorde det. Innstillingen til spillerne før straffekonkurransen var rå. Man ville vinne - og vant. Det hadde over tid bygget seg opp en selvtillit som var unik. Nå trodde klubben at den omtrent kunne gå på vannet - og det er vanskelig, særlig over litt lengre tid. Derfor gikk det nok litt til hodet på noen og enhver. Det er også den store forskjellen på den gang og nå: Midtsian kontra Michelsen/Olsen. Samt daglig leder Kjetil Thorsen den gang mot nå. Sistnevnte har ikke gjort alt riktig, men du verden har han vært ærgjerrig, sta og lærenem. I dag ser vi resultatet. Say no more.

KBK er selvsagt mye bedre i dag enn de var i 2008. Den gangen var man et godt lag i 2.divisjon. Nå er man et spennende lag i elitedivisjon som på gode dager er bedre enn de beste og på dårlig dager kan tape mot de som er i bunnstriden. Hvordan kan mandag 3.juli bli en god dag?

Rosenborg har flere supportere enn noen annen klubb i Kristiansund. Kanskje flere enn KBK. De fleste heier selvsagt på KBK, men det har vært en trøndervind i byen i tiårsvis og det er mange som ikke vet hvilket lag de skal heie på. De som ikke har noe spesielt forhold til RBK vil ikke forstå hva dette går i. Faktum er derimot at ganske mange holder med RBK, selv om de ikke tør innrømme det. De bør holde kjeft på mandag og helst holde seg hjemme.

Kan KBK vinne mot RBK på mandag? Selvsagt kan de det. Etter kampen mot Ålesund, hvor KBK ble utspilt, men kapret ett poeng, måtte det ha skjedd noe med både spillere og trenere. Noen minutter før kampen mot Stabæk fortalte en ivrig Christian Michelsen at laget ikke skulle stå med lua i hånda og håpe på et uavgjort resultat. Nei, han sa at istedenfor at KBK skulle forsvare seg, ville de heller angripe og forstyrre motstanderen. Hvis ikke ville motstanderne til slutt få en scoring eller to uansett, sa han. Hvor rett skulle han ikke få.

Det er sjelden ?mannen i gata? har rett når det gjelder taktikk og strategiske valg. Noe synes jeg likevel har vært berettiget overfor KBK. Publikum ønsker at ballen skal gå raskere fremover. Alle støttepasninger gir ikke trampeklapp. Etter at Kamer Qaka forsvant, endret KBK taktikk. Istedenfor å sende ballen via midtbanen og så tilbake igjen, gikk ballen mer direkte mot Stabæk. I løpet av kampen hadde Stabæk ballen 67 % av tiden mens KBK hadde den kun 33%. Likevel vant KBK ganske suverent 4-1. Dette forteller at man trenger ikke ha ballen mest for å vinne fotballkamper. Bare spør Drillo.

Ta selvtilliten fra en fotballspiller og ...

Rosenborg er ikke sterkere enn sitt svakeste ledd. Hvor er Rosenborg svakest akkurat nå? De er i ubalanse. Hele klubben. Altså er de svakest på det mentale plan. Det er uro i trønderbyen. Årsaken er enkel. RBK er ikke like suverene som før. Og når kvaliteten synker, synker selvtilliten. De vant siste hjemmekamp mot et redusert Sogndal-lag. Men før det var det dramatisk dårlige resultater. De har kjøpt noe som en gang har vært en klassespiss, men som ikke er det lenger: Nicklas Bendtner. Når trener Kåre Ingebrigtsen mister hodet og må beklage sin oppførsel og utsagn etter å ha tapt bortekampen mot Haugesund, ja, da er det noe som ikke stemmer. En seier mot Sogndal kan tilsynelatende virke som om trønderne er friskmeldte, men det er slett ikke sikkert. De må vinne mot KBK for å gjenvinne selvtilliten. Det er slik det henger sammen. Ta selvtilliten fra noen fotballspillere og laget ligger under før kampen har startet.

Her er mine råd til KBK:

  • Gjør som mot Stabæk: Vis at dere er skrubbsultne og gjør RBK nervøse før det er gått ett minutt. Her ligger nøkkelen til seier. Et bortskjemt gull-lag hater å bli pisset på av en bunnkandidat. La dem få den følelsen så tidlig som mulig.
  • Aasbak må markere Norges beste spiller Pål Andre Helland med cirka en centimers margin. Frimerke heter det.
  • Still med samme lag som mot Stabæk, men ikke vær redd for å sette inn Bamba. Det er greit at Mendy har sjokkert både seg selv, publikum og muligens trenerne, ved å storspille, men Bamba har et helt annet potensiale. Kanskje er det plass til begge to?
  • Uglan bør gi litt ekstra verbal støtte til den spilleren som har stått opp fra de døde. Det er Benjamin Stokke. La ham beholde den enorme selvtilliten han viste i kampen mot Stabæk.
  • Uglan bør sørge for å gjøre motstanderen usikker. Akkurat slik de stilnet Brann-supporterne. Dacapo!
  • For all del bør man beholde taktikken som man hadde mot Stabæk. Først og fremst mener jeg laget ikke er dyktig nok til å spille slik Barcelona gjør, nemlig ved å spille five a side rundt egen sekstenmeter.
  • Christian Michelsen har endret laget til hver kamp. Korriger meg om jeg tar feil og det finnes unntak. Denne gangen bør ?Never change a winning team? få leve.

Med andre ord: Rosenborg kan få bank på mandag. KBK gjorde en bemerkelsesverdig bortekamp mot Stabæk. Selv de største pessimister må begynne å få troen etterhvert som KBK viser gang på gang at de er blant de bedre lagene i eliteserien. For det er tilfelle. Etter at nesten halvparten av serien er over, har det vist seg at laget har spilt jevnt eller bedre mot alle unntatt Sarpsborg, Odd og Ålesund. Vinner man mot Rosenborg, kan man like gjerne gå for bronse. I så fall har KBK vunnet mot de to største gullkandidatene Brann og RBK. Hypotetisk? Slett ikke. Når man er god nok, gjenstår bare to ting: Man må bare bestemme seg. Og gjennomføre.

Tromsø slo RBK på Lerkendal for noen uker siden. Stabæk spilte uavgjort mot dem. Hva er man redde for? Som den legendariske engelske treneren Harry Game fortalte sine spillere og  kaptein Ole Olsen (CFK) for 38 år siden: ?The only fear is the fear itself.?

For de som ønsker å lese mer om kampen og Jan Erlend Kruses presise spillerbørs. Se ksu.no

Siste nytt: Helland er skadet og spiller ikke.

Tahiti Festival - et eventyr

Frode Alnæs, Mr.Tahiti, omkranset av to blide fan.


18 år på rad har Tahitifestivalen blitt arrangert i Kristiansund. Denne uken startet det på onsdag med Jack Vreesvik og Bo Kaspers Orkester. Torsdag var høydepunktet uslitelige Åge Aleksandersen. Han har spilt noen titalls ganger  Byen ved Storhavet og  var som vanlig utsolgt en uke før take-off.  

Noen av sangene til Namsoshelten vil gå inn i evigheten. Som f.eks. Mykjy lys og mykjy varme. Men Åge startet, riktignok et kvarter forsinket, med ?Leva Livet. Det var neppe tilfeldig. Byen på de fire øyer har vært inne i det man må kalle en frustrasjonsperiode som kan ligne en depresjon. Frykten for å miste sykehuset har satt sine spor. Når så Åge synger:
Men når det blæs som værst på toppan
Og når galskapen får rå
Ska vi hold omkring hver ainner
Og vi veit det her ska gå
Å - å levva livet
Å - å levva livet

Da forstår man at artisten har truffet spikeren på hodet.

Før det var bruer i Kristiansund, brukte man robåt. Det funket også i går.

Trøndergruppa er elsket på Nordmøre, hovedsakelig av et voksent publikum. Torsdagen med solnedgang og stinn brakke er en sann opplevelse. Hvor kan man ta sundbåten eller ro mellom sundene for å oppleve det beste av norsk og det nest beste av internasjonal musikk? Jo, det er på Innlandet, på Tahiti, som det heter på folkemunne.

Frode Alnæs må få hovedæren for Norges mest spesielle og hyggeligste musikkfestival. Neida, jeg har ikke besøkt alle de andre, men hvis noen slår dette, så si fra. Nå gjenstår blant annet Trang fødsel, Kristian Kristensen, Janove, Delillos og Elg med Band. Lørdag har man også barnas Tahiti på formiddagen. Hver konsert avsluttes på kvelden med nattrock, hvor verdens eldste kommunikasjonsmiddel, Sundbåten, frakter publikum mellom de fire øyene.

Ja visst, kan sentrale politikere herje med Nordmørsbyen, men de sliter med å ta byens særpreg fra hverandre. La oss håpe Tahiti også varer til evig tid. Fredag er det meldt 24 grader og det forventes et par dager til med sild i tønne. Noen som kjeder seg? Ta båten over sundet og opplev noe ekstraordinært.







 

SAS svarer godt, men er de sjakkmatt?


30.juni sendte undertegnede, på vegne av nettavisen KSU.NO et åpent brev til adm.dir i SAS, Rickard Gustafson. Da vi ikke fikk svar, etterlyste vi dette i en ny mail til informasjonssjefen. I en mail denne uken beklager SAS at de ikke har sett den første mailen, men at den ble funnet i en "junk mail". Informasjonssjefen gir gode svar på hva som skjedde. Nå gjenstår det å se om SAS vil gjøre noe med den vanskelige situasjonen som både Kvernberget Lufthavn og andre flyplasser er i. Man skal ikke se bort i fra at SAS i realiteten er sjakk-matt. Kneblet av store statlige utgifter og for få passasjerer. Men nå tar vi en ting om gangen.

Her er SAS` svar:

 Hei Aage!

Jeg kan forsikre deg om at Rickard Gustafson er godt kjent med CRJ operasjonen i Kristiansund, og den oppmerksomhet den har fått i regionen.

I din mail så bruker du begrep og beskrivelser som jeg skal avstå fra å kommentere, utover å redegjøre for at flytyper har ulike egenskaper, og må forholde seg til de gjeldende myndighetsbegrensninger. CRJ maskinen har egenskaper som gjør at den i sidevind er overlegen en B737, samtidig som at B737 har fordeler pga lavere landingshastighet i kombinasjonen lavt skydekke og medvind. Alle fly (og piloter) ønsker helst å lande i motvind, men topografien på Kvernberget, samt instrumenteringen kun i den ene retningen, gjør at flyene må lande i medvind under gitte værforhold. 

I to tilfeller har dette ført til at CRJ ikke har kunnet lande pga at medvinden har vært for sterk. Selv om menigmann på bakken ikke opplever vinden særlig kraftig, vil nettopp medvind høyere oppe og gjennom flyets bane inn mot flystripen, ha påvirkning på flyets hastighet. Behovet for lengre rullebane enn hva Kvernberget har vil da være til stede. Dette gjør at fly ikke kan lande i relativt svak vind for at sikkerheten skal ivaretas. Dette er selvsagt ikke unikt for verken Kvernberget eller CRJ maskinen.

 I det ene av de to tilfellene hvor CRJ måtte snu, så var (med-)vinden så sterk at heller ikke en B737 kunne ha landet. CRJ hadde ikke lov til å forsøke en gang!

Det overrasker oss at det harseleres med disse sikkerhetsmarginene i sosiale medier, og til dels med støtte i lokalmediene. Vi konstaterer at det er mye følelser i sving, men må henvise til fakta:

I de siste måneder med CRJ-fly på Kvernberget, så har det kun vært 5 kanselleringer av 240 flygninger. I mai måned hvor kritikken var sterkest, så har SAS med CRJ-flyene en regularitet på hele 99,7 %. Lufthavnen var blant de beste i hele SAS-systemet hva gjelder andelen flygninger som ble gjennomført som planlagt.

Vi har vært lydhøre overfor kritikken som har vært reist, og vi har tatt denne på alvor. I de høylytte ønskene om større fly og flere avganger, så etterlyser vi oppmerksomhet rundt det som for Kristiansund er direkte avgjørende for nødvendig etterspørsel og trafikkgrunnlag, nemlig svikten i oljeaktivitet og den skadelige innføringen av passasjeravgiften. 

Sas har med flere frekvenser gått offensivt til verks for å understøtte det transportbehov som næringsliv og turisme behøver i byen og omegn, siden gode forbindelser til/fra byer i Norge, Skandinavia og verden for øvrig, blir så særdeles viktig for en region i omstilling. Større fly under de rådende rammebetingelser er ikke økonomisk bærekraftig over tid til de lave billettpriser som er eksisterende, hvilket i praksis resulterer i en betydelig svekkelse av rutetilbudet på lengre sikt. 

Det er ikke Kristiansund tjent med. 

Knut Morten Johansen

Informasjonssjef / Head of Communications

SAS Scandinavian Airlines

 

Jeg vil følge opp saken ved å finne ut hvilke muligheter det er for Kristiansund og SAS. Slik det er nå kan det ikke fortsette. Kan SAS gjøre noe som helst? I flere tiår fløy Widerø til og fra Kristiansund. I all slags vær. Jeg har selv både landet og tatt av i stormkast. Er det flyreglene som har endret seg? Kan SAS gjøre noe i det hele tatt utover å ikke tape for mye penger? Kan kommunen og SAS samarbeide bedre? Kan et nytt flyselskap vurdere Kristiansund? Hvis man er sjakkmatt, er det ikke annet å gjøre enn å starte på nytt. Men forettningslivet fungerer som et sjakkspill; det hjelper ikke å gi opp før kongen er ferdig. Så i første omgang får man finne ut om SAS er sjakkmatt, eller om det er noen trekk som kan løse den vanskelige stillingen som har oppstått. Av og til kan de utroligste trekk dukke opp. Det gjenstår å se om det er nok luft under vingene.

Åpent brev til Rickard Gustafson adm.dir i SAS



Kristiansund fikk sin flyplass i 1970. Folk i Kristiansund er enige om at av alle ting som har skjedd kommunen i moderne tid, er flyplassen det aller viktigste. Når SAS for en ukes tid siden ikke kunne lande i syv sekundmeters vind, mener de det er noe som er galt. Hvis Dere fortsetter å trafikkere Kvernberget med fly som ikke tåler en fønvind, da er det alvor. For når høsten nærmer seg er kuling i kastene langt mer vanlig enn laber bris. Med nåværende flytype vil Kvernberget Flyplass bli et elendig alternativ. Vi kan ikke se annet enn at om det fortsetter på denne måten, så vil det være krise for både næringsliv og for private.Ikke bare for Kvernberget flyplass, men for svært mange flyplasser

Slik det er nå, så er det mange kristiansundere som ikke tør å stole på SAS. Møter, reiseplaner med mellomlandinger på Gardemoen eller andre viktige oppdrag kan ikke spille bingo med et flyselskap som synes å drive ap med sine passasjerer. Vi opplever det slik at Dere driver ap. Hvis man skal reise fra Kristiansund til utlandet, er man avhengig av at man også rekker en ny flyavgang fra Gardemoen. Det er derfor mange som kjører bil til Oslo eller som finner andre muligheter å reise fra Kristiansund på.

Vi er klar over at virksomheten til SAS ikke står og faller på passasjertrafikken noen små kystkommuner. Vi håper dere legger forholdene til rette for at Kvernberget Flyplass og andre flyplasser kan leve også i fremtiden. Vi ber om at dere setter inn fly som tåler et vindpust. For noen dager siden var vindstyrken på Kvernberget rundt sju m/sek da Bombardier CRJ900 ikke kunne lande.Vi vet også at det ikke er lønnsomt å fly til flere flyplasser i Norge, men er det en bevisst strategi det som nå skjer, eller er det tilfeldig?

Kristiansund har historisk sett vært avhengig av gode konjunkturer. Enten det gjelder fisk, skipsverft eller oljeaktivitet. Det siste året har det vært en dramatisk negativ utvikling innenfor oljesektoren. Siden store deler av Kristiansunds befolkning jobber på Vestbase eller innenfor bransjer som er tilknyttet oljebransjen, har det gitt kommunen store utfordringer.

I en tid hvor Kristiansund Kommune er truet med å få sitt sykehus nedlagt, er det nesten like dramatisk det som skjer på Kvernberget Flyplass. Når det er sagt, må det nevnes at Kristiansund alltid har kommet sterkt tilbake etter noen nedturer. Det vil også skje denne gang. Men da må våre samarbeidspartnere spille på lag. Vi venter spendt på tilbakemelding.

 

Med hilsen
Aage G.Sivertsen, patriot for at mindre steder i Norge ikke bare har egen flyplass, men en flyplass som er i drift.

For mer lesning, følg nettavisen ksu.no

Molde i krise: Exit Solskjær

Eliteserien fotball 2017: Molde - Sogndal. Moldes manager Ole Gunnar Solskjær etter eliteseriekampen i fotball mellom Molde og Sogndal på Aker Stadion.

Ole Gunnar Solskjær intervjues etter at Molde tapte 2-1 mot Sogndal for omtrent tomme tribuner 16.mai på Røkkeløkka. Nervepresset stiger. Har moldenserne glemt hvilken ressurs de har eller blir det exit Solskjær ? Ambisjonsnivået er skyhøyt i Rosebyen og Solskjær balanser på en line, slik han gjorde i fjor. Forskjellen er at i år har det strammet seg til ganske tidlig i sesongen. 

Ole Gunnar Solskjær kom som en frelser for noen år siden til Rosenes by. Den 9. november 2010 ble Solskjær trener for Molde. Første året sikret han Moldes aller første seriegull. Året etterpå kom gull nummer to og 24. november 2013 ble Molde cupmester, etter å ha slått Rosenborg på Ullevål 4-2. For et eventyr. For en legendestatus Solskjær hadde på det tidspunktet i Molde. Det var magisk. Hva har skjedd siden den gang?

Intet tre vokser inn i himmelen, heller ikke Ole Gunnar

Fra han dro fra fra Clausenengen som 21-åring via Molde, til en av verdens mest populære klubber, Manchester United, måtte livet ha fortonet seg som en lang opptur. Ikke minst etter at han bøttet inn mål for de røde år etter år. For ikke å glemme at det var han som var med å sikre pokalen i Champions League, med sin scoring på overtid i 1999.

Han er sammen med Sir Bobby Charlton og Bryan Robson utnevnt til offisiell ambassadør for Manchester United. Konklusjonen får være at noen særlig større suksess som spiller, er det vanskelig å oppnå. Når han etter flere kneoperasjoner til slutt valgte å gi seg som spiller, begynte han som trener. I 2007 fikk han ansvaret for Uniteds spisser og året etter ble han trener for reservelaget.

Solskjær overtok som trener for Molde Fotballklubb 1.januar 2011. Tre år etterpå så det ut til at ordtaket "intet tre vokser inn i himmelen" fikk seg en ripe i lakken. Nærmere himmelen kan neppe Molde FK noen gang ha følt seg.

Frem og tilbake - like langt

Solskjær var mentalt klar for en trenerjobb ut i Europa. Selv ville han helst bli hovedtrener i sin gamle klubb Manchester United, men der fikk han ingen tilbud. Dog fikk han andre tilbud fra fotballøya. Først sa han nei til en spennende jobb i Aston Villa. Han hadde lyst, men Røkke fikk han til å bli i Molde. Ikke så lenge etterpå takket han ja - til Cardiff.  2.januar 2014 var både han, familien og deler av støtteapparatet han hadde i Molde, klare for neste steg. Skulle han lykkes i Cardiff, kunne han ha fått tilbud fra nesten hvem som helst etterpå. Slik skulle det ikke gå.

Magi varer ikke evig. Det kan gå over på noen sekunder. I Cardiff gikk det galt. Laget tapte og tapte fotballkamper og Solskjær må ha fått sin første store nedtur i livet. Som spiller scoret han mål som en slags Benny gullfot. Som trener i Molde virket det som om han kunne gå på vannet.

Noen verbal kunstner er han egentlig ikke, men hans enkle og ærlige væremåte ga både sympati og respekt. Etter å ha mislyktes som trener i Cardiff var det derfor ikke noe sjokk at han takket ja til et nytt tilbud fra Molde.

21.oktober 2015 var Solskjær tilbake som trener i jazzbyen. Ambisjonene både i klubbens ledelse og hos ham selv var å gjenta suksessen: Parkere Rosenborg og ta det endelige steget ut blant de store. Ut i Europa. Skal man få til noe stort, må man tenke stort. Bare spør Røkke.

I fjor var Solskjær en scoring fra exit

Forventningene var derfor skyhøye da sesongen 2016 ble satt i gang. Et kravstort publikum, sultne sponsorer og et uforutsigbart Tornekratt gjorde seg klare. De ble alle skuffet. For noen dager siden skrev lokalavisen Romsdal Budstikke at i fjor var Solskjær hellig og at det var uaktuelt å gi ham sparken i 2016. Nå mener avisen at han kan miste jobben om resultatene uteblir. Jeg mener Romsdal budstikke tar feil i første del av sin analyse. Solskjær var i ferd med å miste jobben i fjor. Lørdag 6.august 2016 skrev jeg på min blogg:

Det er likevel noe som ikke er normalt. Det er hva som skjer på Røkkeløkka. Når Molde møter Bodø-Glimt kl 15.30 i dag, lørdag 6.august, er dette årets viktigste kamp. 

Molde hadde tatt ett poeng på de siste seks kampene. Publikum hadde sviktet totalt og på den nevnte kampen var det så godt som tomme tribuner. Da stillingen var 3-2 til Molde ett minutt før slutt, skulle Bodø-Glimt hatt et straffespark. Det fikk de ikke og Molde vant 3-2. Så nær var Solskjærs exit i 2016.

Situasjonen mot Sogndal 16.mai var ikke ulik skjebnekampen mot Bodø-Glimt i fjor høst. Publikum sviktet, Solskjær følte presset etter å ha tapt to kamper på rad og i realiteten sagt farvel til seriegull. Og som i fjor: Hvis publikum svikter, har ikke styret noe valg.  Med andre ord er det folket som avgjør hvor lenge Solskjær blir sittende. Forskjellen fra fjoråret er at - krisen denne gangen dukker opp på våren, ikke høsten. Dessuten tapte Molde mot Sogndal

Det finnes én eneste mulighet

Fotballekspert i Eurosport, Bengt Eriksen, fortalte etter Sogndalkampen: "Det ser ut som om spillergleden i Molde er borte. Dette ser ikke bra ut". Kjetil Rekdal nikket samtykkende.

Hvordan skal Solskjær snu skuta enda en gang? Det har noe med motivasjon, energi og troen på egne krefter. Molde FK kan denne gangen håpe på en aladins lampe, som fører til at man vinner omtrent resten av kampene og derved tar gull. Eller de kan håpe på det som er realistisk; nemlig at laget vil bli en middelhavsfarer. Et tredje scenario er at laget fortsetter å tape kamper. Hvis laget taper to av de neste 3-4 kampene, går det over fra å være krise til katastrofe.

Hvis laget ikke snur opp ned på attituden og begynner å vinne kamper, tror jeg Solskjærs tid i Molde er historie. Jeg var selv tilstede og så Molde spille mot Sogndal. Rytmen i spillet var borte, klare målsjanser ble sløst bort, men det alvorligste var den labre innsatsen. 

Det er etter mitt skjønn bare en måte så snu denne trenden på. Det er at hele byen, Tornekrattet og spillerne støtter opp om sjefen, Ole Gunnar Solskjær. Der ligger eneste mulighet.

Selv holder jeg med Kristiansund, KBK. De har tre poeng mindre enn Molde og har en trener som ikke er så ulik Solskjær. Christian Michelsen fikk nettopp fornyet kontrakt med KBK i to år til, selv om laget ligger tredje sist. Forskjellen på de to klubbene er som natt og dag.

Når disse ordene blir skrevet, bør det legges til at jeg alltid har vært tilhenger av Ole Gunnar Solskjær.  Både som spiller og trener, men ikke minst som et flott menneske. Vi får se om moldenserne og spillerne forstår hvilken ressurs de har i sine rekker. Jeg tror det ikke før jeg ser det.

"Landssvik" kommer som dokumentarfilm

.

Neida, det var ikke bare Quisling som måtte stå til rette for seg i landssvikoppgjøret. De som var frekke nok til å kritisere regjeringen Nygaardsvold etter krigen, måtte svare for seg - i rettssalen. Nå planlegges en dokumentarfilm om Milorgsjef for Oslo-avdelingen, Oliver H.Langeland. Han var så dristig å skrive to bøker om hva han mente. Det ble for mye for regjeringen Gerhardsen.

27. juni 2015, Nordfjordeid i Sogn og Fjordane. 700 feststemte mennesker er samlet for å avduke Oliver H.Langeland for hans krigsinnsats. Langeland var Milorgleder i Oslo fra 1942-1944.

Ingen representanter fra Forsvaret er til stede for å hedre motstandsmannen. De har nektet å være med på markeringen. Og ikke nok med det, de har også avvist å støtte byste-markeringen økonomisk.

I 1948 utga Langeland boken «Dømmer ikke». I boken er han sterkt kritisk til en rekke forhold under krigen og spesielt rettsoppgjøret i etterkant. Boken rokker ved det norske selvbildet om stolte, nasjonale nordmenn som motarbeidet tyskerne og presenterer en fortid som er forsøkt tiet og truet i hjel. Ett kritisk syn på rettsoppgjøret kunne ikke Stortinget tillate. Året etterpå, i 1949, kom Langeland ut med enda en bok; For at I ikke skal dømmes. Begge bøkene ble forbudt.

Denne historien blir nå til en dokumentarfilm. Det er den rutinerte Alexander Kristiansen, produsent for Filmavdelingen A/S i Sandnes, som står bak prosjektet. Jeg bidrar med manuskript. Følg prosjektet fremover på KSU.no

 

Bjørn Rune Gjelsten-Keiserens nye klær


Bjørn Rune Gjelsten jakter nye milliarder. Her på et bilde fra 2016 sammen med Kjell Inge Røkke. 
 

Det står om milliarder. Et nasjonalt deponi for uorganisk farlig avfall skal plasseres enten på Raudsand i Romsdalen eller i Brevik. I utgangspunktet var det 12 forskjellige alternativ, men nå har man kommet til finalen. Raudsand mot Brevik. Bergmesteren A/S mot NOAH A/S.

NRK laget 29.februar i 2016 en sak på Bjørn Rune Gjelsten og hans selskap.  Tittelen var "Skittent maktspill om søppeldeponi".

https://www.nrk.no/norge/xl/skittent-maktspill-om-soppeldeponi-i-brevik-1.12797182

Her blir Gjelstens selskap NOAH A/S fremstilt i dårlig lys. Anklagene var at Gjelstens selskap drev et rått maktspill. Den tidligere utviklingssjefen i Telemark og tidligere bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet, Thor Kamfjord, sa til NRK: "NOAH forsøkte å bringe meg til taushet, fjerne tilliten til meg eller fjerne meg fra stillingen - de nådde målet sitt, sier Kamfjord.

Ett år etterpå er kampen om et nasjonalt deponi like giftig. Fremgangsmåten som NOAH bruker derimot endret. I NRK Møre og Romsdal ble det onsdag 19.april laget en sak om NOAHs motstander på Raudsand. Her er det en av Bjørn Rune Gjelstens forretningsvenner, nordmøringen Stig O.Jacobsen som blir intervjuet.  Jacobsen bor i Angvika, ikke langt i fra det tiltenkte deponiet. Han sier til NRK at de frykter omdømme for hele regionen.  Han mener også at det er stor fare for lekkasjer i grunnvannet og sier de er redd for eksplosjonsfare. Jacobsen fremstår som initiativtaker til en protestgruppe for at deponiet ikke skal havne på Raudsand. Selv besøker han bedrifter på Nordmøre for å få støttemedlemmer i aksjonsgruppa.

Hvilket spill er dette?

Bjørn Rune Gjelsten og Stig O. Jacobsen har vært venner i mange år. Gjelsten har eierandeler blant annet Angvik Areal A/S som delvis eies av Stig O. Jacobsen. Tilsammen  er Gjelsten og Jacobsen felles medeiere i 14 aksjeselskaper. De har samarbeidet i en rekke prosjekt, blant annet ved utbyggingen hotellet, Rica Seilet som ble ferdigstilt 11.oktober 2002..

Det synes åpenbart at Stig O.Jacobsen blir brukt i en strategisk plan. Planen er at forretningskamerat Bjørn Rune Gjelstens selskap NOAH skal få bygge avfallsdeponi i Brevik. Hadde det ikke vært slik, ville det ikke vært unaturlig at Jacobsen gikk generelt ut mot avfallsdeponi. Om det blir lagt i Raudsand, Brevik eller hvilken som helst plass i Norge, skulle man tro at faren for giftutslipp og eksplosjoner var like store. Risikoen blir ikke mindre om man fjerner det fra sin egen grend. Taktikken med å la en profilert forretningsmann samle sammen krefter for å hjelpe sin kamerat er kanskje smart. Tidligere utviklingssjef i Telemark Thor Kamfjord ble kneblet og fjernet fra stillingen. Denne gangen bruker Gjelsten en annen taktikk. Var det noen som nevnte keiserens nye klær?  Det er Miljøverndepartementet som tar den endelige avgjørelsen. 

Saken vil bli fulgt og oppdatert på ksu.no

Når psykologi avgjør fotballkamper




Jonas Slatlem og Arne Kjetil Dahle er både sponsorer og KBK-supportere. Da Kristiansund presterte å banke Brann 1-0 på hjemmebane på mandag, var publikum og supporterne, Uglan, en avgjørende faktor. Det nye intime stadion, med plass til cirka 4000 tilskuere, ga så mye lyd fra seg at spillerne løp som gale. Hele stadion ga respons på Uglans heiarop og da er det umulig at ikke spillerne gir noe tilbake. Før kampen i går hadde KBK null poeng etter to kamper. Først tapte de en jevn kamp mot Molde. Så ble de delvis overkjørt av Odd. Skulle de fortsette å tape?

Nei, publikum med supporterne i spissen, hadde bestemt seg. Dagen før kamp kom et leserinnlegg av en lidenskapelig Liverpoolsupporter,Roger Hojem. Han kritiserte Uglan for ikke å gi alt i første hjemmekamp mot Molde. I en positiv, men kritisk ånd, fyrte han løs. Litt uberettiget var det, fordi vinden og et forferdelig regnvær dempet heiaropene i Moldekampen. I går hadde derimot hele byen bestemt seg. Alle på tribunen ropte med når Uglan stemte opp: "Det er vi som er fra Kristian - Sund, Det er vi som er fra ..."

Det var magisk. Og når viljen fra tribunen er så sterk, flyttes energien til trenerne og spillerne. Uglan var helt utrolig fortalte KBKs trener Christian Michelsen etter kampen. Man kunne se hvor oppglødd trenerne og spillerne ble av heiaropene. Når vi vet hvor små marginer det er innenfor toppidrett, forstår man hvor mye det betyr å ha med 12.mann på laget. Noe bedre bevis på hvor mye en "ekstra spiller" kan bety, er det vanskelig å finne. Derfor: Skamros til Uglan som satte fyr på stadion da Brann kom på besøk. Med et slikt trykk på tribunen er det nesten umulig å tape fotballkamper.  Nå er det to bortekamper for dugnadsgjengen fra Klippfiskbyen, så er det snart klart for hjemmekamp igjen, i Løvens hule.

Vil du ha kommentarer, bilder, intervjuer: https://www.ksu.no

 

KBK-Brann: Psykologisk analyse


Ny stadion i Kristiansund! Veldig intim med plass til 4000 tilskuere. Brann og Bergen er elsket i klippfiskbyen. Dette blir en fest.

Det er mange fra Kristiansund som har et stort hjerte for Sportsklubben Brann. På mandag kommer rødtrøyene til klippfiskbyen. En rekke kristiansundere har spilt for Byen mellom de syv fjell. Det kan nevnes Anders Giske, Tore Strand, Ole Erik Stavrum, Arild Stavrum, Alf Dahl, Jan Erlend Kruse og Geir Soleim. Og vi kan legge til Pat Schanzenbecker som først spilte for Brann, men som kom motsatt vei og ble en CFKér.

Den kristiansunderen som derimot Bergenserne husker best, er Arve Mokkelbost. Han kom som trener for Djurgården, der laget under hans ledelse spilte 104 kamper og bare tapte fire av dem. I første sesong måtte laget vinne med 8 mål  mot byrival Varegg for å rykke opp.

-       Til pause ledet laget 3-1 på Krohnsminde. Mokkelbost var svært energisk og hadde en enkel taktikk i garderoben før de gikk ut til 2.omgang: Vi spilte ofte 3-2-5 når vi fant det riktig, sier han.

På slutten av kampen stod det 8-1. Da besvimte Mokkelbost. Det endte til slutt 9-1 og det gikk også bra med den særdeles karismatiske treneren. Bergenserne trykket familien Mokkelbost til sitt hjerte og slapp aldri taket. I sine 9 år som enten trener eller klubbdirektør fikk han være med på fire cup-finaler. Han er like høyt elsket i dag som den gang de rykket opp i øverste divisjon og samtidig tok cup-gull.

? Bergenserne e noke for seg?

Brann har rykket opp og ned fra øverste divisjon flere ganger. De har hatt problemer med å etablere en toppidrettskultur.Laget er kjent for å være ?manisk depressiv?. Så snart de har vunnet noen kamper, er byen i fyr og flamme. Da tror alle på gull. Hvis laget taper flere kamper på rad, er det som om all glød er borte.  Som Arild Stavrum fortalte på Fotballbadet i Kristiansund for en uke siden:  - Det var ingen elitekultur i Brann. Spillerne virket fornøyde bare de kunne få være med på laget.Men har du ikke vært på Brann stadion som tilskuer, da har du gått glipp av noe. Her er det en stemning som må oppleves. Når for eksempel Lillestrøm kommer på besøk, starter pipekonserten fra supporterne en time før kamp, ja, en time før kamp. Og kanskje har det sammenheng med at de aldri har vært glad i Ivar Hoff, Lillestrømmingen som en gang trente Brann, fikk sparken -og supporterne la igjen sin brune avføring på Hoffs bil, nærmere bestemt på panseret.

Sist sesong presterte laget å overgå alle spådommer. Under Lars Arne Nilsens ledelse presterte de å kapre sølvmedaljen. Det var nesten for godt til å være sant fordi de hadde nesten det samme laget som såvidt greide å rykke opp i elitedivisjon året i forveien. Patrioismen i Bergen er grenseløs. Her må man være født under de syv fjell for å være ekte bergenser. En trønder har ingen enkel oppgave om han flytter til det som en gang var Norges første hovedstad. For ikke å snakke om en østlending. Det var ikke uten grunn at Bergensbanen først ble ferdig i 1909. Det var 55 år etter den første jernbanen mellom Oslo og Eidsvoll. Bergenserne ville ikke ha noen forbindelse med hovedstaden og selv om Begensbanen ble påbegynt allerede i 1880-årene, nektet de omtrent å fullføre verket. Det var ikke få leserinnlegg som forsøkte å torpedere kontakten mellom landets to største byer.

Historisk sett er Brann kjent for å ha Norges beste tekniker gjennom tidene. Roald Kniksen Jensen var magisk med ballen. Han var den gangs svar på dagens Messi. Laget har selvsagt fostret gode spillere både før og etter det, men Kniksen er blitt et begrep og hvert år deler man ut Kniksen-prisen.

Med seier til KBK:Tre poeng bak Molde

Det som særpreger dagens Brannlag er at de virker mer sultne på suksess enn hva man er vant til fra den kanten. I mandagens kamp mot KBK er det slik at hjemmelaget nesten må ha poeng. Alt annet vil tære på selvtilliten. Når sant skal sies kan det være at KBK har fått tøffe motstandere de første tre kampene. Både Molde og Odd er utpekt som medaljekandidater. Så møter de Brann, som tok sølv i fjor. Man antar likevel at Brann er hakket svakere enn både Molde og Odd. Hvis Brann har litt av det manisk depressive i seg, kan kristiansunderne håpe på at bergenserne allerede er mentalt høyt oppe etter torsdagens utspilling av Strømsgodset. Uansett resultat, dette blir en ny thriller. KBK har noe å hevne fra sist de spilte sammen i 1.divisjon for to år siden. Brann vant 1-0 og sikret dermed opprykk, mens KBK måtte spille enda et år i Obosligaen. Det er to fargeklatter som møtes til dyst.

Det vil forundre meg meget om det ikke blir scoret mål i denne kampen. Ingen av lagene må vinne, men begge bør vinne. Det ene laget for å starte den lange veien mot sikker plass på tabellen, det andre laget bør vinne hvis de har ambisjoner om gull. Ingen skal fortelle meg at ikke bergenserne går for gull. KBK lærte mye av den siste kampen mot Odd. Begge målene kom på juniorfeil. På det første glemte keeperen å ta sats. Som keeper kan man ikke stå stille i feltet når motstanderen er 2 meter høy. På det andre målet glemte man å være først på ballen. Men en siste opplysning som kan være verdt å ta med seg: Hvis KBK slukker Brann, ligger de tre poeng bak Molde. 

Vil du vite mer om kampen KBK-Brann: Se ksu.no


 

KBK fikk en leksjon av Odd


Til høyre ser vi Andreas Hopmark. Han overtok kapteinsbindet da Ulvestad ble skadet. Hopmark spiller stor fotball til tross for at laget taper. I kveld fikk hele laget en forsmak på virkeligheten i elitedivisjon. Man kan ikke stå å se på når det står om livet, I midten sitter Andreas Røsand, en av de største talentene KBK har hatt. Han er utleid til Nest-Sotra frem til 16.august. Til venstre, ego. Bildet er tatt en uke før seriestart.


KBK fikk seg en leksjon de sent vil glemme da de tapte 2-0 mot Odd. Det er Johan Øiestad som sier dette til KSU.NO. Øiestad er mest kjent som komiker, forfatter og tannlege. Han spilte i sin tid på det fantastiske laget som Sunndal hadde på 1980-tallet. Øiestad var regnet for å være Norges største fotballtalent og fikk flere landskamper som junior. Dessuten har han skrevet bok om Norges 25 beste spillere gjennom tidene.

Johan Øiestad sier:

  • Odd hadde en klar taktikk på å omringe Kamer Qaka hver gang han fikk ballen. De har tydeligvis merket seg at han liker å holde på ballen, selv når han er rundt egen 16-meter. Han bør heller gjøre sine driblinger lenger frem på banen. Det blir fort livsfarlig når han mister ballen på egen halvdel.

  • Det første målet så ut som frispark, men keeper bør i alle fall forsøke å bokse ballen unna når det er for tett.

  • I andre omgang viste KBK at de ikke blir noen kasteball. Nå har de hatt to av de tøffeste motstanderne i elitedivisjon og allerede på mandag kan den første seieren komme, så her er det viktig å holde moralen opp.

  • Det andre målet var svakt forsvarspill av KBK. Var det unggutten Sørli som slapp sin mann, mon tro?

KBK var maksimalt uheldige da kaptein Dan Erik Ulvestad ble skadet etter 2 minutter. I andre omgang måtte også Qaka kaste inn håndkleet. Strengt tatt er de tre beste spillerne skadet før man har spilt kamp nummer tre. Espen Lund Næss kan bare holde seg i form. Det fortalte jeg ham allerede for en måned siden. Men nå må man spille med det man har og det spillematerialet er fortsatt veldig bra. Det positive fra denne kampen må være at man ikke blir fullstendig rundspilt av det som sannsynligvis er Norges nest beste lag. Vil du være orientert om KBK, se KSU.NO. Øverst i menyen trykker du på "KBK og lokal fotball". Ingen plussartikler.

 

Gunnar Stavrum: Seier tross tap



Sjefredaktør i Nettavisen bodde de to første årene av sitt liv i Kristiansund. Han sa allerede før kampen mellom KBK og Molde at Kristiansund har allerede vunnet sin kamp, nemlig å rykke opp i elitedivisjon. Etter at Molde hadde vunnet 1-0 var Stavrum opptatt av at det fortsatt er noen kamper igjen og spille før serien er over.

Stavrum var selv tilstede med stiv kuling i et pøsende regnvær. Molde vant en fortjent seier.

Hvordan opplevde du kampen  Gunnar Stavrum: Det var en jevn kamp hvor jeg mener KBK var best etter at Molde hadde scoret. Da hadde de også flere sjanser som burde gitt scoring. Stemningen på tribunen var utrolig bra og jeg er overbevist om at KBK vil komme sterkt tilbake. Det er fortsatt 29 kamper igjen.

Hvordan opplevde du å besøke byen denne gangen?

Det har vært en stor opplevelse. Tidligere har det vært litt dødt og trist her. Denne gangen var det fotballbad med mitt søskenbarn Arild Stavrum og jeg kom fremfor alt til en levende by. Mine to døgn her har, bortsett fra resultatet av kampen, vært enestående.

Det var stappfullt på alle byens restauranter dagen før den store kampen. Hvert sete var også utsolgt til KBKs debutkamp mot erkerival Molde. Trener Ole Gunnar Solskjær hadde nesten en umulig oppgave, siden han er fiendens hovedtrener. Han gjorde som lovet og ødela festen for KBK. Etter at Liridon Kalludra kom inn på banen i det 61.minutt,  festet KBK grepet og hadde det ene farlige angrepet etter det andre. Sondre Sørli var ikke langt unna å bli kveldens helt, men skuddet på slutten av kampen gikk like utenfor.

Den store oppturen, tross tap denne gangen var Andreas Hopmark, Sondre Sørli og Kamer Qaka. Sistnevnte var involvert i scoringen til Molde, dessverre. Utover det var han tidvis brilliant. Hopmark og Sørli imponerte også Ole Gunnar Solskjær. Han fortalte etter kampslutt: 

Hopmark spilte en kjempekamp. Folk sier han løper sakte, men det er feil. Han spilte glimrende. Dessuten var Sondre Sørlig artig. Jeg har såvidt trent ham da han var 11-12 år og husker ham godt. Han har en stor fremtid som fotballspiller.

Nå er det bare fire dager til neste kamp for KBK. Odd venter på bortebane. Odd på bortebane må bli en vrien oppgave. Skulle KBK ta poeng her, vil det være en overraskelse. Det er derimot ikke umulig. KBK får riktignok oppleve virkeligheten i elitedivisjon ganske raskt. I fjor vant de jevne kamper og scoret mange mål på slutten av kampene. I år er man helt avhengig av enda høyere lagmoral om det skal holde helt inn.

 

 

Arild Stavrum setter fyr på Molde


Arild Stavrum, mangeårig profesjonell fotballspiller, åpner sin bok "31 år på gress" på denne måten: Welcome to the asshole of the world. I mange år trodde jeg det var Marlon Brando som sa dette i Apocalypse Now. Det var det ikke. Men uansett hvem som sa det, vedkommende kan aldri ha satt sin fot i Rosenes by. Og har heller ikke vært bundet til en treårskontrakt med Molde Fotballklubb.

 Det er for jævlig å bo i Molde i femtien uker i året. Så kommer jazzfestivalen, da blir det enda verre

Slik beskriver forfatter Arild Stavrum Rosenes by mellom to permer. Boka forteller om hverdagen i en liten by med stort selvbilde. Det er en roman og strikken strekkes langt. Som f.eks. når han nevner eiendomsmeglernes tre krav til en god investering. Beliggenhet, beliggenhet og belliggenhet. Stavrum hadde fått en leilighet i sentrum, den lå ved sjøen, men den lå fortsatt i Molde.

Stavrum spilte flere sesonger i Molde og var også trener for klubben. Så bestemte han seg for å skrive bok om Romsdalsbyen. Det er få som kjenner byen bedre som innflytter. Lørdag 1.april er det tjuvstart i eliteserien. KBK møter Molde og for den som er i tvil: Dette er den største sportsbegivenhet som har skjedd noen gang på Nordmøre. Vi får måle det i engasjement og nerve. De siste årene har det vært krig mellom de to nabobyene, særlig på grunn av sykehussaken. Her er det bestemt at man skal ha et felles sykehus, men at det skal ligge i Molde. Fogderistriden har aldri vært større. Kristiansund Ballklubb har fått ny stadion. De 4105 setene er utsolgt for lenge siden.

Årets vorspiel  er derfor med Arild Stavrum i kveld klokka 20.15. Vi skal prate om oppveksten, proffkarrieren, trenerkarrieren og livet som familiefar. Stavrum har skrevet i alt seks bøker og det er mye å ta av. Vi skal også snakke om forskjellen på de to nabobyene. Kanskje er det ikke tilfeldig at Molde har hatt et lag i elitedivisjon i årevis, mens Kristiansund debuterer, i alle fall i moderne tid. Er det forskjell i lynne og kultur? Historiker Odd Williamsen fra Kristiansund, fortalte nylig at det er bedre stemning i en begravelse i Kristiansund, enn det er i et bryllup i Molde. Men hva er det Romsdalingene har gjort for å lykkes på så mange felt?

På Fotballbadet kommer også legendariske Ole Dukk Opp, Arilds pappa. Dessuten kommer Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum. Han er født i Kristiansund og er søskenbarn med Arild. Åge Hareide alias Johan Øiestad er også på plass.

Intervjuet med Stavrum vil ha fokus på lørdagens storkamp, men vi kommer selvsagt innom de seks bøkene han har skrevet. Blant annet barnebøkene om Maradonas Magi. Sendingen blir streamet og går "live" både hos Nettavisen, Tk.no, Rbnet.no og KSU.NO klokka 20.15. Og har du lyst å finne mer informasjon om selve fotballkampen, klikk deg inn på ksu.no.
 

Solskjær i dødens posisjon


Det er ikke årets siste kamp. Det er ikke cup-finale. Ingen av lagene rykker ned om de taper. Det er likevel den mest dramatiske og spennende kampen som har vært spilt i Kristiansund. Ikke siden krigens dager har det stått så mye på spill. Når dommeren blåser i fløyta lørdag 1.april klokka 18.00 er det ingen aprilspøk. Det er tvert imot dødsens alvor. Det er noen uker siden jeg snakket med Ole Gunnar Solskjær, men situasjonen er åpenbar av det urolige slaget.

Det er en sinnssyk stemniing i Kristiansund om dagen. Byen har vært sulteforet på toppfotball i tiårsvis. Årets første eliteseriekamp spilles på Kristiansunds nye stadion. Vi må få kalle det nytt fordi her er det kostet på nye tribuner - og bare flomlysanlegget hadde en prislapp på 10 millioner kroner. Entreprenører jobber febrilsk med å gjøre klar tribuner og banen før avspark. Krigen som skal utøves på den intime banen, er som alle forstår langt mer enn en vanlig fotballkamp. Det er et hatoppgjør mellom to byer. Bakgrunnen for hatet ligger ikke årevis tilbake i tid. Nei, det er kampen om det nye sykehuset som har satt sinnene i kok. To lokale sykehus skal bli til ett fellessykehus. Det er bare en hake ved den beslutningen: Det skal ligge i Molde. Kampen om sykehuset har derfor eskalert til nesten uforståelige høyder. Det sies at om det nye sykehuset blir bygget i Molde, så vil kristiansundere heller dø, enn å reise over fjellet til behandling. Så ille blir det kanskje ikke, men en historie fra lokalavisen bekrefter at ikke alt er som det skal. En innbygger fortalte i fjor at han skulle kjøre sin mor til sykehuset i Molde pga en spesiell operasjon som man ikke kunne utføre på Kristiansund sykehus: Jeg kjørte henne til Batnfjorden. Jeg fortalte henne at derfra måtte hun ta bussen. Jeg vil aldri innom Molde Kommune.

Det siste som har skjedd er at Kristiansund Kommune nekter å gi seg. Etter at de i fjor tapte rettssaken om å omgjøre sykehusvedtaket, har de anket saken til lagmannsretten. Om noen måneder vet man det endelige resultatet.

Men denne kampen er ikke bare spesiell på bakgrunn striden om et sykehus. Trener for Molde, er som man vet, kristiansunderen Ole Gunnar Solskjær. Byens desidert største fotballspiller gjennom tidene, byens ikon er trener for laget som - skal vi si - hele hans hjemby ikke liker. Solskjær innrømmer å være i dødens posisjon:

"På den ene siden vet jeg hvor viktig det er for KBK å få en god åpning på sesongen. På den andre siden må jeg selvsagt tenke på mitt eget lag og sørge for at vi vinner", sier den sympatiske Solskjær.

Sammenligner man fjorårets Molde med dagens, så ønsker Solskjær å påpeke én vesentlig ting:  "Mark Dempsey(trener) er kanskje den viktigste brikken vi har fått."

Dempsey var en del av den ekstreme suksessen Molde og Solskjær opplevde da han ble trener for klubben første gang. Kristiansundere bør ikke glemme én ting. Uten KBKs samarbeid med Molde Fotballklubb, ville laget aldri vært i elitedivisjon. De siste årene har det vært et nært samarbeid mellom de to klubbene og særlig har Solskjær vært positiv. En rekke spillere har vært på utlån og det er ingen tvil om at disse har hevet KBK fra det middelmådige til noe som ligner toppfotball. I fjor ble f.eks Senegaleseren Amidou Diop utleid fra Molde. Diop stortrivdes og spilte magisk fotball. Han var med å legge grunnlaget for opprykket til elitedivisjon. På høsten ble han tilbakekalt til Molde. Den siste tiden har han vært skadet. Nå må det legges til: Hva hadde Molde vært uten tilførsel av Solskjær, to bla Stavrum, Trond Andersen, Jan Erlend Kruse, Øyvind Leonardsen ...osv. I minst én landskamp spilte Leo, Andersen og Solskjær samtidig på A-landslaget, bare for å ha nevnt det.

Kampen er ikke bare viktig for KBK. Solskjær trenger ikke å ha god hukommelse for å huske hva som skjedde i 2016. I en periode tok Molde ett poeng av 18 mulige. Media og supporterne hadde begynt å tvile for alvor. Da laget spilte 2-2 mot Start og ikke lenge ettterpå såvidt vant 3-2 mot Bodø-Glimt, var det nesten for tomme tribuner. Jeg skriver såvidt 3-2 fordi i siste spilleminutt ble Bodø-Glimt snytt for et ganske opplagt straffespark. Jeg er redd for at Solskjær har måttet forlate Røkkeløkka for godt om ikke fru Fortuna var med dem i den viktige seieren over Bodø-Glimt. Det betyr minst en ting, Rosenes by, supporterne, tilskuerne har skyhøye ambisjoner. De vil slå Rosenborg, de skal ut i Europa igjen. Alt annet enn topp tre, er krise. Det betyr at laget ikke tåler å tape mot en av divisjonens dumpekandidater, KBK. Og får Molde en dårlig start, vil det neppe gå lang tid før hylekoret er i gang. Solskjær trenger ikke spørre hva som skjedde med Arild Stavrum den gangen han var trener i Rosebyen. Solskjær kan bare skru tiden tilbake i 6-7 måneder.

KBK og Molde spilte en privatkamp i fjor sommer. En jevn kamp endte 1-1 hvor banens beste var KBKs yndling, Kamer Qaka. Også kåret til 1.divisjons beste spiller i 2016. Vi får se om han og resten av lagkameratene vil tåle presset på hjemmebane i århundrets fotballkamp for Kristiansund sin del.


Trener for KBK Christian Michelsen blir intervjuet av Yngve Kruse på Christian Bar. Det er en spent trener for KBK som kan fortelle at laget er i rute og har gjort fremskritt i løpet av vinteren. Han vet at det er en trener på andre siden av fjellet som har dobbelt så stort press på seg denne helga. Til venstre for den dyktige konferansier Kruse ser vi keepertrener Trond Hjelle.

Alt taler for en jevn kamp. 0-0, 1-0 eller 0-1 ligger på lur, men siste dagers treninger hos KBK gir signal om at det er noe uforløst hos Michelsens menn. Vi så hvordan Coly hamret inn sitt mål mot Sandefjord i siste kamp i 2016. Og vi glemmer ikke hvordan Bamba scoret det avgjørende målet og sikret seriemesterskapet, fire minutter på overtid. I løpet av vinteren har ikke sulten blitt mindre. Psykologien avgjør derimot det første oppgjøret. Hvem holder hodet kaldt? Mitt tips er 3-0. 

Ps: Få med deg Fotballbad med Arild Stavrum fredag 31.mars kl.20.15, live på Nettavisen, Ksu.no, Tk.no og Rbnett.no.

IQ-testing av babyer

.

IQ-testing av et barn på 4 år er hovedårsaken til at Ringerike Tingrett bestemte at foreldrene mister retten til barnet og aldri får se det mer. En anonym bekymringsmelding førte til at det hele endte i rettssak. Først vant foreldrene retten til å beholde barnet i fylkesnemnda, men i tingretten tapte de. Dette melder TV2 på nyhetssendingen i kveld.

Barnet ble IQ-testet allerede flere ganger før det var ett år gammelt. Du leste riktig. Før det var ett år! De IQ-testet barnet første gangen når det var 6 uker. Vi vet fra før av at IQ-tester er sentral i barnevernets arbeid, og ikke minst i psykologers bruk av IQ-tester. Tidligere har det vært foreldres lave IQ som har vært avgjørende for om man får beholde omsorgen for et barn. Nå utvides denne testingen også til å gjelde barnet. Selvsagt er det som vanlig ting vi ikke vet, men bruken av IQ-tester i forbindelse med omsorg av barn, har jeg skrevet om flere ganger.

Testen«Ages and Stages Questionnaire», ble brukt da gutten var seks, ni og ti måneder gammel. Disse viste en helt normal utvikling Denne testen er normert for norske barn. Men før rettsaken om omsorgen startet, da gutten fortsatt var ti måneder, brukte en psykolog en annen type test:  «Bayley III». IQ-scoren ble satt til 55. Diagnosen var: "uspesifisert forstyrrelse av psykologisk utvikling" og dette ble hovedargumentet da retten besluttet tvangsadopsjon, ifølge TV2.

I dette tilfellet går til og med psykologer ut og mener at det å IQ-teste babyer, hvilket altså gjøres, neppe er smart. De samme psykologene mener derimot at IQ-testing av foreldrene er veldig viktig i omsorgssaker. I reportasjen er det lederpsykolog Jens Egeland som strekker seg til å si at det er betenkelig å gjennomføre IQ-tester på babyer. Når skal noen i psykologiforeningen gå imot sine egne kolleger og si at dette er den rene galskap? Det finnes en rekke eksempler på at foreldre har mistet omsorgsretten pga at mor eller far har for liten IQ. Denne gangen var et barn som hadde for liten IQ. Psykolog Ester Solberg var heldigvis klokkeklar. Hun mente at IQ-tester av babyer på 6 uker ikke gir noen mening. Man må ikke være utdannet psykolog for å konkludere slik. Får noen stoppet galskapen?

Reiste 924 mil - ble frelst

 


Jeg er nysgjerrig på hvordan andre land utenfor Cuba lager sigarer. Derfor valgte jeg å reise på sigarsafari til Nicaragua. Etter en liten uke var jeg frelst. Denne historien vil du nesten ikke tro er sann. Hvis denne historien er sann, og det er den jo, hvorfor sitter cubanerne på gjerdet uten å røre på seg?

Cuba er sigarens hjemland. Statusen til den cubanske sigaren er vanskelig å røre ved. Men like etter revolusjonen skjedde det ting på Cuba. Særlig de siste 10 årene har noen naboland for alvor begynt å jyppe seg. Spesielt Nicaragua produserer sigarer i stor målestokk. Der er sigarproduksjon en milliardindustri. I løpet av noen år vil sannsynligvis Cuba oppleve et sigarsjokk som de neppe greier å løse med det første. Hva er det som skjer?

Jeg har besøkt Cuba minst 15 ganger og har hatt  gleden av å nyte sigarer de siste 5-6 årene. For noen måneder siden skrev jeg artikkelen: verdens beste sigar. Den er å finne på plantasjen hos Hector Luis, et par timers kjøring fra Havanna. Da jeg fikk invitasjon av Håkon Aanonsen om å være med på et ukes sigarkurs til Nicaragua, slo jeg til. Aanonsen er en av dem som kan mest om sigarer i Norge. Han garanterte meg at det skulle bli et minne for livet. Og for en opplevelse det ble! I løpet av noen dager fikk jeg være med på hele prosessen - fra frø til ferdig sigar. Endelig skulle jeg få se hva som fører til at man kan holde en perfekt sigar i hånda. En prosess som går igjennom 3000 ledd. Jeg tuller ikke. 3000 ledd. På Cuba kan du trekke fra en null. Hvor ligger forskjellen?

Først del av sigarkurset var å overhøre et foredrag om frøet. En unik historie. På min pekefinger ser du mange frø. Kan du tenke deg hvor mange det er hvis man har et melkeglass fullt med frø? Måten sigarfabrikken Perdomo skiller ut de gode frøene fra de dårlige, er en spennende historie.Perdomo skiller mellom A og B-frø. De bruker kun A-frø, mens B-frøene blir destruert. A-frøene har en spiringsdyktighet på 96 %. Å se hvordan denne prosessen foregår, må oppleves. Likeledes den lange prosessen fra planten er ferdig utvokst, til den ligger klar i sigaresken. Det tar årevis.

Hva får fem nordmenn til å reise halve jorda rundt? Jo, søken etter den perfekte sigaren! Etter å ha fått lært om frøet og "survival of the fittest" bar det til plantasjen, som ligger en halvtimes kjøring fra Esteli sentrum, et par timers kjøring fra hovedstaden Managua. Bort fra Pan-American Highway hvor flere av de andre plantasjene ligger. Perdomo senior ønsket seg bort fra all forurensning. På selve sigarplantasjen er vi omringet av friske grønne planter. Først de små, så de mellomstore og så de største. På dette bildet er man klar for å kappe bladene, legge dem i kasser og bringe dem til fabrikken. Fra venstre har du ego, Rune Eriksen, Paul Trondsen, Håkon Aanonsen, Arnt Ånensen og kursleder Arthur Kemper, Vice President i Perdomo. Både Kemper og sjefen selv, Nick junior, bor i Miami. Flere ganger i året inviteres forhandlere og distributører som selger sigarer verden rundt. Særlig i USA, men også i Europa, deriblant Norge. Arthur ledet sigarkurset som jeg og fire sigarelskere fra Norge var med på. Et verbalt orakel som snakker flytende engelsk og spansk.

Etter at Fidel Castro overtok som diktator i 1959, ble det umulig for mange sigareksperter å være på Cuba. Private store plantasjer gikk, som alt annet, til å bli under statlig styring. Kommunismens inntog var nådeløs. Da han på slutten av 1960-tallet forbød all privat virksomhet, var katastrofen et faktum. Alle skulle jobbe for staten, i en eller annen fabrikk. Ikke som en privat frisør, ikke engang en frukthandler fikk drive eget utsalg. Av alle mistak som Fidel Castro har gjort, er nok dette inngrepet ved å stoppe all næringsvirksomhet, det aller mest dramatiske - og for å si det på godt norsk , kanskje det dummeste han gjorde. Mange cubanere vil aldri tilgi ham denne fadesen. Heldigvis har systemet endret seg noe.


Sarah Gonozahles og Aristides Gayola har vært med på en sigarrevolusjon. Kommunismens jerngrep og det superkontrollerte samfunnet, førte til at flere av de fremste ekspertene på sigarproduksjon, enten valgte å flykte ut av landet, eller de ble tvunget til det. Noen dro til Miami, Honduras, Den Dominikanske Republikk eller til Nicaragua.  Én av dem som etterhvert valgte Nicaragua var Nick Perdomo senior.  I 1996 hentet han en cubansk kvinnelig sigarekspert, Sarah Gonozahles, som også hadde flyktet til Miami. Hun kunne rulle sigarer som ingen andre. Sarah ble satt til å lære opp Nicaraguanske jenter. I år 2000 sendte han telegram til den fremste eksperten av dem alle, Aristides Gayoia. Han var den som hadde ansvaret for fermeteringsprosessen av tobakk både før og etter Fidels revolusjon. Fermeteringen skjer i tiden fra innhøstet blad til tobakken er klar for å bli rullet. En livsviktig prosess for å lage en god sigar. I 1994, som 60 åring, trakk Aristides seg tilbake og ble pensjonist. "Jeg takket straks ja på Pedormos forespørsel i år 2000 om å hjelpe til med å utvikle sigarproduksjonen i Nicaragua. Jeg reiste derfor straks til Esteli for å hjelpe min tidligere venn, Perdomo senior", forteller han meg med stor entusiasme.

I dag har Tabacalera Perdomo store plantasjeområder i flere deler av Nicaragua, en oppdatert fabrikk og 4000 ansatte. De har relativt gamle maskiner, men såvidt jeg vet er dette eneste sted på jord hvor man benytter seg av avansert maskinell hjelp for å lage sigarer. Niqaragua er kjent for å ha et veldig godt jordsmonn hvilket er et veldig godt utgangspunkt for å lage en god sigar. Et supereffektivt og presist vanningsanlegg er dessuten i ferd med å perfeksjonere fremstillingen. Det endelige produktet er en Perdomosigar.  Man kan si at den er et resultat av årevis med erfaring fra Cuba, kombinert med nye metoder i nabolandet . Man skal ikke glemme at Perdomo er en pioner på vitenskapelig sigarforskning. I dag eksporterer fabrikken allerede mellom 15 og 20 millioner sigarer i året, dog fortsatt langt mindre enn Cubas eksport. De eksakte eksporttallene fra Cuba er vanskelig å føle seg trygge på, men sannsynligvis er tallene 3-4 ganger høyere enn Perdomos. Men Perdomo øker stadig produksjonen. Nicaragua er også et land med en lang sigarhistorie og det er flere plantasjer og fabrikker i landet som selger tobakk.

Fremstillingen, fra et lite frø til at sigaren ligger i en innbydende sigarboks, er ikke til å tro. Her brukes metoder som cubanerne helt sikkert kunne lære noe av. En Israelsk vanningsekspert fikk i oppdrag å gi sigarplanten den perfekte fuktighet. I dag er moderne vanningsanlegg et must for de beste plantasjeeierne i Nicaragua. Noe tilsvarende finnes ikke på Cuba. I alle fall har ikke jeg sett slike vanningsanlegg på mine plantasjebesøk.

Fermeteringen, en slags kompostering, er så gjennomtenkt og så nøyaktig utført, at enhver cubansk sigarkjenner villemuligens fått bakoversveis om de visste hva som foregikk. Her ligger sannsynligvis også den store hemmeligheten. Slik er prosessen: Sigarplantens blader blir høstet inn, behandlet - så blir de lagret i årevis i store klimatiserte fabrikklokaler. Da først er sigarbladene endelig klar for sin siste fase, nemlig å ende opp som en sigar. Denne prosessen er så detaljert i systemet til Perdomo at man bør bruke minst et par dager på plantasjen og i fabrikken, for å forstå hva som foregår.

Enten vet ikke cubanerne om det som skjer i Nicaragua, eller så vil de ikke vite om det. Eller et tredje alternativ: De kjenner til den moderne prosessen som utføres i nabolandet, men de har ikke økonomiske ressurser til å gjennomføre det samme. Mest sannsynlig er ingen av  alternativene riktige, men et fjerde: Cubanerne lider av Dunning-Krüger. Det betyr at de er helt overbevist om at deres sigarer er verdens beste og med en god porsjon arroganse mener de at ingen andre i verden kan sammenligne seg med dem. Vi som har hatt æren av å nyte en god cubansk sigar, vet at på Cuba, og særlig i Havanna, er det mange som forsøker kopiere de beste merkene. Man skal ikke se bort i fra at halvparten av sigarene som man får kjøpt i Havanna, er "fake".


Nick Perdomo jr. er tredje generasjon sigarekspert. Han er i Esteli flere ganger i året. Noen dager før vi reiste tilbake mot vårt iskalde nord, kom han innom og hilste. Cuba er kjent for å ha verdens beste sigarer. Slik har det vært siden de startet å nyte de brune tørkede bladene for mer enn 500 år siden. Nå har de fått konkurranse fra minst én ambisiøs aktør.  Han overtok sin fars forretninger. En av de beste sigarene han har, heter Champagne. Jeg har sigarert den noen ganger og mener den kan måle seg med det beste som Cuba kan tilby, en Hector Luis-sigar. Perdomo ønsker å ha verdensherredømme av sigareksport. Mens man kan finne tusenvis av "fake" av Cohiba eller andre gode cubanske merker, finnes det ikke én "fake" av Perdomo. Ikke foreløpig. Det er nesten ikke mulig å fake en Perdomosigar. Den er så perfekt laget at en middelmådig sigarkjenner vil avsløre lureriet på ett sekund.

Nicks bestefar, Silvio, ble arrestert og satt i fengsel etter revolusjonen i 1959. Først i 1974 ble han sluppet fri og fikk reise til USA. Nick Senior var også antikommunist og emigrerte til USA.  På slutten av 1990-tallet hadde familien Perdomo bygget seg opp som sigarprodusent i USA og for alvor etablert seg i Esteli i Nicaragua. I 2001 haddeTabacalera Perdomo  622 arbeidere i Mellom-Amerika, mens  24 av dem jobbet i administrasjonen i Miami. I dag har de mer enn 4000 arbeidere på plantasjene og i fabrikken i Esteli.


Her ser vi Aristides posere i en av de store lagerhallene. Disse enorme pallene av sigarblader ligger 6-7 år på lager før de er klar for neste steg. Før den tid er bladene gjennom en fermetering, en prosess. På Cuba blir de ofte viderelevert etter noen uker, eller måneder, som ferdige sigarer. Mens en Perdomosigar først er klar for nytelse etter 10-12 års lagring, bør en cubasigar muligens lagres i like mange år for at den skal være av beste kvalitet. Sigarer er som vin, de blir bedre med årene. Vel og merke om de blir lagret etter riktig.



Bladene blir fuktet, stablet i på paller i et spesielt mønster, og dekket til. Hver morgen og kveld stikker denne mannen inn et digitalt apparat som måler temperaturen. Midt inne i pallen av blader stiger temperaturen kraftig på grunn av fuktigheten og tyngdetrykket. Derfor kreves det at pallene snus med jevne mellomrom. Dette gjøres helt til at fermeteringen er ferdig. Når denne prosessen er over, øker ikke temperaturen lengre og tobakken er klar for lagring.

På fabrikken sitter de parvis. Mannen gjør ofte en litt grovere jobb, mens kvinnen har ansvaret for dekkbladet, det ytterste bladet på sigaren. De sitter ikke sammen for moro skyld, de samarbeider. Hver Perdomosigar blir testet 17 ganger før den blir levert til forhandler. Dette er et petimetersystem der absolutt intet er overlatt til tilfeldighetene. De blir sjekket fra a til å. Perdomo produserer cirka 110 000 om dagen. Alle blir trykksjekket. Er dekkbladet helt? Er lengden og tykkelsene på millimeteren? Perdomosigaren har 32 fargevarianter. Er de 24 sigarene som legges i en eske av nøyaktig samme farge? Dette får være et lite hint til kvalitetskontrollen på Cuba, pay attention.



 




















 

 

 

 

 

 

 

 

Norge-Croatia 28-25. Herregud for et lag!


Herregud for en idrett!! Norge var nest best i fotball da de lå på andreplass på FIFA-rankingen under Drillo. I Håndball har de norske damene både blitt verdensmestre og OL-mestre, men nå, nå har Norge fått et herrelandslag i verdensklasse. Kampen mot Croatia var ellevill. Den inneholdt alt.

Siden jeg selv er fotballfan av mitt hjerte er det normalt sett vanskelig å bli superengasjert i andre lagidretter. Men når man ser slike håndballkamper som i kveld, skvetter pulsen ganske mange hakk. Dette er idrett på høyeste nivå. Sagosen, slegga fra Trøndelag eller keeper Bergerud, eller hva med angrepsspiller Bjørnsen? Dette er spillere med helt ekstreme kvaliteter som gjør relativt lunkne tilskuere som meg overivrig. Måtte reise meg foran tv´n siste minuttet av ordinær tid. Da tiden var ute og det var helt jevnt, fikk Croatia straffe. Men så redder Bergerud!!!! Og ekstraomgang! Disse gutta driver en idrett for Mannfolk. Her skal man helst løfte 130-140 kg i benkpress for å være aktuell. Ballkontroll er ikke nok. Her må du være råsterk!

På benken har Norge en rolig og intelligent trener i verdensklasse. Slik var han også som spiller. Genial. Spesielt var det å se på reaksjonen til Berge etter straffemissen til Croatia. Isteden for å bruke energi på å feire at det ble ekstraomganger, var han iskald og la planer for de siste ti minuttene. Vinnerskalle! Og så har de unge skrubbsultne spillere. Det er ikke sikkert de vinner VM-finalen, men dette blir snart verdens beste håndball-lag!

9 av spillerne er enda ikke blitt 25 år. Hvilken fremtid!! Skal man vinne kamper på dette nivået, er det ikke nok med en bra innstilling. Man må ha kvaliteter utenom det vanlige.

Min lille analyse:

  1. En trener - en person som leder laget under kamp - Mr. Christian Berge på høyeste nivå. Mens vi tidligere alltid har hørt fra ekspertkommentatorer at man skulle gjort det og det, er det nå ikke ofret et sekund til kritikk. Kan se ut som om han gjør alt riktig. Og så er han rolig. Istedenfor å tenke på hvor stort dette er, hvor stort det er å få komme til en finale i håndball-VM, hyller han sine egne spillere og ser ut til å ha mer enn trøndersk bakkekontakt. Sannsynligvis et trenergeni.
  2. En keeper i verdensklasse. I håndball er en keeper mye viktigere enn i fotball.
  3. Noen killere av noen spillere. Det er ikke bare Sagosen. Det er minst 3-4 spillere som virker rågode - i verdensklasse. Dessuten - gammelkaren selv, Bjarte Myrhol må bety mye for laget. I sum er de vinnerskaller.
  4. Begeistringen. Ved siden av selve kvaliteten på spillerne er det som den norske damelandslagstreneren sa forleden: Jeg merker meg begeistringen!
  5. Psyken. Dette er ingen idrett for puddinger. Laget flyter over av selvtillit. Helt nødvendig om man skal bli verdensmester.

De som lurer på forskjellen mellom toppidrett og vanlig idrett. Se på herrelandslaget i håndball. Og så får man lyst å legge til: Underholdningsverdien av en semifinale i fotball og håndball...kan dere se forskjellen? 

 

 

Havanna i bilder


Bilder sier som vi vet mye mer enn ord. Derfor legger jeg her ut bilder uten å kommentere dem. Har ikke lyst å ødelegge fantasien. Bildene er tatt i januar 2017 og er hovedsakelig i strøket fra Parque Central i sentrum mot Hotel Nationale de Cuba. Det øverste bilde er av min faste kokosselger. Måtte bare innom ham etter min daglige treningsrunde. Men har du tid kan du bruke den til å se på bildenes detaljer. Jeg føler at en del av gatebildet i Havanna kommer godt frem her. Om noen få år er det neppe slik mer.































 

Cuba snart ute av kontroll


Verdens beste sigarer kommer fra Pinar del Rio. I går var jeg innom den anerkjente Hector Luis da plantingen av et nytt område med sigarer var i gang. Hvis USA åpner dørene for å selge cubanske sigarer, vil det gi en formidabel og påtrengende vekst i inntektene for det fattige landet. Akkurat nå oversvømmes Cuba av amerikanske turister. Systemet er snart ute av kontroll, tror jeg.

Kontrastene i  Havanna er enorme. De fleste bor i forfalte bygninger, hvor man skal være glade om man man får varmt vann. Et eldorado for norsk barnevern eller for det norske mattilsynet. Ikke en eneste av de små gaterestuarantene ville overlevd med norske regler. Og alle barn ville blitt hentet uten diskusjon. Men slik lever de på Cuba. Og kanskje er de lykkeligere her enn i en norsk gjennomsnittsfamilie. Nå flommer det over av amerikanske turister i en av verdens fattigste hovedsteder. Hva skjer på Cuba? 

De siste 20 årene har jeg besøkt denne magiske øya årlig. Før det hadde jeg bestemt meg for å se mest mulig av verden, men etter halvgått løp så kom jeg til Cuba - og etter det tenkte jeg: Hvorfor reise land og strand når man har funnet sitt lille land? For  Cuba er et eldorado for en nysgjerrig turist. Her er fortsatt eldgamle amerikanske biler som Al Capon og Battistas menn har sittet i. Her er de beste sigarene i verden. Her er musikk på hvert et gatehjørne og her er kontrastene til vår vestlige verden. Mens man i Norge må gi bort gull og grønne skoger for at noen skal bli takknemlige, kan man gi bort en dollar eller to til en cubaner og de lyser opp av glede.

Fremfor alt er Cuba det tryggeste stedet en turist kan bevege seg. Som turist er du selve diamanten og blir behandlet deretter. Om du ikke er like dum som et par norske fotballfans som inntok byen for et par dager siden. Begge hadde blitt robbet og de forstod ikke opp ned på noe som helst. Årsaken? Jo, dette er ikke Costa del Sol eller en gresk øy, hvor man drikker seg full og synger: "Så seiler vi på fyllefest igjen". Nei, Cuba fungerer ikke slik. Ikke én gang på mine cirka 20 besøk har jeg opplevd å ha blitt robbet, ikke én gang har jeg opplevd ubehagelige cubanere som vil meg vondt. At de prøver å lure meg innimellom, ja, hvor skjer ikke det i denne delen av verden? Men så har jeg aldri ravet full mens jeg har vært her. I ett hvert land finnes det en kode. En av kodene på Cuba er at man ikke skal drikke seg fra sans og samling. Akkurat som det var noe hemmelighet:-). Heldigvis koster det noen kroner mer å reise hit enn til de populære fyllefestene i syden. Så slipper man de enkleste turistene.


Ove Brun (til høyre på bildet) har bodd her i 20 år. Han er gitarist og kjenner Havanna som sin egen bukselomme. Hver søndag spiller han til dans sammen med sitt cubanske rockeband. En kulturmønstring som trekker fulle hus. Litt upresist, selvsagt er det utendørs:-) : Når nordmenn kommer hit for å feste, da har de misforstått. Her er stedet for kultur, god musikk, dans, sigarer, arkitektur, vakre strender og gode samtaler, sier han.

For tiden bygges det nye hoteller på nesten hvert gatehjørne i Havanna. Prisene på de beste stedene har nesten doblet seg, og nå er det nesten europeiske priser på det meste her. I alle fall hvis man holder seg til de beste og dyreste stedene. 3 til 4 tusen kroner pr. natt må du ut med når det er høysesong. En drink får du fortsatt for en femtilapp, men det er bare ett år siden prisene var det halve. Nå er det lov å eie både egen bil og ha eget hus. Bare ett hus selvsagt. Man skal ikke tjene mer penger enn nødvendig. Foreløpig.

Ikke prøv å forstå Cuba!

Jeg tror ikke cubanerne vet hva de holder på med. Systemet, som vil ha kontroll over alt som skjer, er snart sjanseløst. Hundretusenvis av turister er kravstore. De er godt vant og når de betaler skjorta for å komme hit, for det er dyrt å reise til Cuba, da stiller man også krav.  Jeg kan ikke tenke meg at landet er klart for det som nå skjer. Politiet er i hopetall ute i gatene og passer på turistene. Det er fortsatt så godt som forbudt for den vanlige cubaner å snakke med en turist på gata. Da frykter politiet at de reisende skal bli lurt. Lurt til å kjøpe sigarer eller noe annet som kun skal kjøpes i butikkene. Eller de frykter at jentene skal selge seg til turistene. Prostitusjon er forbudt. Det er heller ikke lov for cubanere å reise til hovedstaden. Da må man ha en spesiell godkjenning. Enten må man ha en nær slektning å besøke, eller man kan få opphold ved å studere her på universitetet. Uten slike regler ville Havanna blitt en stor getto. For på landsbygda, utenfor byene, er fattigdommen ekstrem. Mye verre enn hva som formidles i turistbrosjyrer. Elektrisitet og vann er ingen selvfølge hvis man ikke bor i en by. Og mange av dem bor ikke i byer. Jeg er overbevist om at  fleste av de 11 millionene er lutfattige. Fattige på penger vel og merke.  Rusler man rundt utenfor sentrum av Havanna eller reiser rundt på bygda, som jeg har gjort flere ganger, da opplever man en annen virkelighet enn i Havannas mest populære handlegate, Obispo. Det er først når man rører på seg at man begynner å forstå Cuba. Ove Brun sier at er man her bare for noen uker; ikke prøv å forstå Cuba. Lev og nyt, sier han.

Glad for en soft-is!

På mine reiser har jeg fått besøkt noen fattige familier, og jeg har vanskelig for å forlate dem. Alt er ikke like dyrt på Cuba og man skulle tro at det ikke går med så mye penger når man er her. Men når man ser hvor glade cubanerne blir for å få den minste gave, det kan være en peso eller nesten hva som helst, da er lommeboka mer generøs enn noen gang. F.eks. da jeg spilte fotball med noen ungdommer i går. Da jeg dro ga jeg fra meg ballen i gave. Da var det som at alle av de 12 ungdommene hadde fått verdens beste julegave. Skulle jeg oppleve en liknende reaksjon fra en norsk gjeng med ungdommer, måtte jeg sannsynligvis ha investert i 12 ipader eller noe slikt. Skjønt, det har de jo fra før av. Vel, gleden av å gi bort noe må være undervurdert. Men da spørs det hvem som er mottaker. Nå har det nettopp vært jul og da tror jeg mange har opplevd å ha gitt bort ganske dyre gaver til både barn og ungdommer uten å få så mye som et takk tilbake. Moralen får være at hvis man ikke blir takket for de gavene man gir, får man heller finne andre som trenger gaven 100 ganger mer og som setter pris på den. På et tivoli i Baracoa, Cubas paradis, der hvor Columbus kom i land i 1492, kjøpte jeg en iskrem til en liten jente. Så glad hun ble!

Mister identiteten før du aner det

I hovedstaden er det et mysterium hvordan husene forfaller for hvert år som går. Rengjøringen av gatene noen meter fra hovedgata Prado er en skam. Reiser man derimot ut av Havanna, til hvilken som helst av de andre smellvakre byene: Trinidad, Santa Clara, Cienfuegos osv. er hygienen en helt annen. Her er det rent og pent, og i Trinidad er det så vakkert at man nesten ikke tror det man ser. Havanna bør derfor bare være en base hvor man lander og er noen dager. Deler av Havanna er også pusset opp. I strøket hvor Ove Brun bor, i Vedado, som er ambassadestrøket, er det både vakkert og sobert. For ikke å snakke om Habanna Viejo, Gamlebyen. Den er rehabilitert og er byens turistmagnet.

Etter at det er blitt lov å fly direkte fra USA til Cuba, er Havanna overfylt av turister. Rundt juletider, nyttårshelgen, påsken eller om sommeren, er det kø ved alle populære restauranter. Markedskreftene har gjort sitt inntog og det er kun et tidsspørsmål før Havanna mister sin identitet. Nå er det money talks.

Å samtale med Ove noe timer om Cuba er priceless. Han kan kodene for å få en billig taxi, for å finne de beste sigarer, for å finne det beste av cubansk musikk. Det jeg prøver å si, er at skal du til Cuba: Ta en prat med noen som har vært der før du drar. Da vil du få en bedre reise enn du kan forestille deg. Et russisk ordtak sier: Den som lærer av andres feil, er smart. Den som kun lærer av sine egne, er idiot.  

Selvsagt vil jeg svare på mail om du har noe å spørre om. Er du sigarelsker og lurer på en Cubatur, kan det være at jeg organiserer en liten gruppereise til våren. Med undertegnede som guide. Skal man unngå tropevarme, bør man stikke før påskemorgen. Min mail er: aag-siv@online.no

Hector Luis inspiserer beplantning av nye sigarer utenfor sin egen stuedør i Pinar del Rio.



 

Selvtillit: Et mysterium


Hva er selvtillit? Hvorfor er det så viktig? Hvorfor har noen en overdose av selvtillit, mens andre som burde ha bedre forutsetninger, har elendig selvtillit? Har selvtillit noe med kunnskap eller dyktighet å gjøre, eller er det medfødt? Fredrik Græsvik og Mah-Rukh Ali representerer inkarnasjonen på høy selvtillit. Trygg på seg selv, kunnskapsrike, elsker det de jobber med og fremfor alt - de er ikke så redd for å gjøre en feil. Bildet ble tatt for et års tid siden.

Selvtilliten kan avgjøre alt. Det vet du selv om du er ganske ung. Man kan være ekstremt dyktig i noe, men hvis man mangler selvtillit til å gjennomføre sin dyktighet, går det ofte galt avsted. Selv de beste idrettsutøverne er klar over utrolig mye det betyr å ha troen på egne ferdigheter. Den sportsmannen som var et ekstremt eksempel på hvordan selvtilliten påvirket resultatet, det var verdens beste bokser Muhammed Ali. Som 12-åring leste jeg en bok om ham. Foran store boksekamper kom han med noen sitater som var lett å huske: Gi meg en plass å stå på og jeg skal ta jorden over hodet. Eller hva med dette: Jeg er Gud og gud er en av mine disipler.

En annet godt eksempel var skøyteløperen Eric Heiden. På slutten av 1970-tallet hadde Norge de fire berømte s-ene; Sjøbrend, Stenshjemmet, Storholt og Stensen. De dominerte internasjonal skøytesport. Det var bare et dilemma: Amerikaneren  Eric Heiden. I et VM så presterte han å falle på 500-meter, men ble likevel verdensmester. Heiden var som et overmenneske. Han så ut til å være uslåelig. Den vakre, høye sjarmøren smilte og var alltid blid overfor pressen. En gang poserte han i bare trusen på Savalen i minus 10 grader. Det var mens de fire s-ene var redde for å bli forkjølet, en par uker før et nytt VM. Heiden var ikke bare best å gå på skøyter, han var også sterkest mentalt. Og så visste han å utnytte det.

Magnus Carlsen - hvor mye selvtillit har han?

Når Magnus Carlsen skulle forsvare sin VM-tittel i sjakk før jul i New York, var han, før det hele startet full av selvtillit. Han var godt forberedt, visste han var bedre enn sin motstander Karjakin og Carlsen var helt sikker på å vinne. Etter noen vanskelige åpningsrunder og etter at Karjakin vant det åttende partiet, var det ikke mer igjen av Carlsens selvtillit. Hverken han, Team Carlsen eller de norske journalistene visste hva som foregikk. Karjakin derimot økte sin selvtillit nærmest for hver runde som gikk. Og da han vant parti nummer 8, sluttet han også nesten å stamme på pressekonferansene. For første gang uttalte Magnus Carlsen at han kanskje kunne trenge en mental trener. Selvsagt trenger han det. En rådgiver på øverste hylle som forstår hva som foregår når alle planer slår feil. Mange kritiserte Carlsen for å stikke av fra pressekonferansen etter tapet i 8.runde og han har også fått samme kritikk for å være en dårlig taper i VM i hurtigsjakk og lynsjakk, som pågikk rett før nyåret. Mens det norske folk vil ha folkekjære helter som Hjallis, Dæhli eller Ole Gunnar Solskjær, så glemmer man en ting: Carlsen er verdensmester i sjakk. Det er en kampsport som er så brutal, mann mot mann, at jeg tviler på at det er plass for de folkekjære egenskapene. Noe av årsaken til at Carlsen har vært så suveren og fortsatt er det, har nettopp bakgrunn i hans ærlige og fandenvoldske oppførsel. De to eneste sjakkspillerne som, etter min mening, kan måle seg historisk med Magnus Carlsen, det er Bobby Fischer og Garry Kasparov. Fischer måtte ha ekstrem tillit til seg selv. Han hadde alle russerne som motstandere og på mange måter var det Fischer mot resten av verden. Fischer fikk et ego så stort at det tippet over. Kasparovs ego ligner. Han kjører sin linje og har glemt at sjakk og politikk er to forskjellige ting. Men som sjakkspiller fungerte Kasparovs enorme selvtillit. Jeg tror derfor at Magnus Carlsen må gjøre et valg: Forbli drittsekk og forbli verdensmester. Alternativt er å føye seg etter den norske folkesjela og gradvis bli en svakere sjakkspiller. Uansett hva Carlsen velger for strategi, vil det være risikabelt. Men han må velge, tror jeg. Et tredje alternativ er at Carlsen bruker sin hjerne til å utvikle seg utover sjakk og sportslige hendelser. I den hjernen er det plass til ganske mye. Hadde han lært seg et par ekstra språk som f.eks russisk og kinesisk, brukt noe av tiden til å utnytte sin enorme posisjon for å gjøre verden bedre, ja, da vil han mate sin selvtillit nok til også å åpne andre dører i seg selv. Tenk om vi kunne ha - ikke bare en verdensmester i sjakk, men også en som brukte noe av tiden til å gjøre verden bedre. Det hadde vært noe!

Hvorfor har guttene mer selvtillit?

På et mer menneskelig plan kan noen personer har for lite selvtillit til å utføre de enkleste tingene. Har du sett filmen om Elling? Han som kommer rett fra sykehus og er redd for å gå ut av sitt eget hus. Denne angsten er for mange vanskelig å forstå , men for de som har jobbet innenfor psykiatri eller har levd noen år, de har kjennskap til denne type selvtillit. Å overvinne angsten ved å møte andre mennesker, eller bare det å gjøre innkjøp i dagligvaren. Det handler om det samme: å ha selvtillit til å gjennomføre noe.I mine dager på videregående skole husker jeg hvor sikker guttene var på å få en god karakter etter å ha levert inn en prøve. Jentene var derimot helt sikre på å få en dårlig karakter. Og hva skjedde? Jo, jentene fikk stort sett toppkarakterer, mens vi guttene måtte innse at selvtilliten stod ikke i stil med utførelsen. I guttemiljø er det ikke bare viktig å være best, det er viktig å fortelle det.

Da er man inne på et annet fenomen. Dunning Krüger. Mennesker som tror de er eksperter på noe, men som i virkeligheten ikke kan bæra av det de snakker om. Et godt eksempel på dette er en del fotballspillere. Noen knallgode fotballspillere tjener penger i ultraklassen, de er veldig populære og de er kjendiser. Og så uttaler de seg om alt mulig rart. Da går det galt avsted. Særlig ille er det når noen fotballstjerner blir trenere etter fotballkarrieren. Å være trener for et fotball-lag, krever langt mer enn fotballmessige kvaliteter. Derfor ser man gang på gang trenere som ikke forstår opp ned på hva som foregår. Selvtilliten hos Kjetil Rekdal, Henning Berg og Ole Gunnar Solskjær må ha fått en knekk på ett eller annet tidspunkt. Siden ingen trær vokser inn i himmelen må de ha stoppet opp og tenkt: Hva er det jeg gjør galt? Rekdal må ha forstått at disiplin og jernhard vilje ikke er nok for å lykkes. Det er nemlig noe som heter: trivsel. Ole Gunnar Solskjær må ha lært mye i den tiden han var trener for Cardiff. Det er etter slike massive nederlag man får innsikt. Og innsikt er nødvendig for å lykkes på lang sikt. Innsikt og kunnskap er kjerneverdiene i selvtilliten. Da det norske fotball-landslaget lå på 2.plass på FIFA-rankingen, hadde Norge et lag som trodde kunne gå på vannet. De var ikke redd for noen motstandere. Hvorfor? Jo, fordi Drillo med sin ekstreme selvtillit, med sin kunnskap og innsikt i detaljene overførte denne til spillerne.

Når man står overfor en utfordring hvor man skal prestere, er det noe utenom innsikt og kunnskap som er viktig: evnen til å tenke positivt og unngå å være redd for konsekvensene. Hvis man har lest en par bøker om Auschwitz eller besøkt vår fattige del av verden, da blir ikke alt like viktig.

 

Anbefalt litteratur:

Magnus, Kagge 2014

Suksess på eksamen, NKI 2015

Sjakken eller livet


Skal Aryan Tari, en av verdens mest talentfulle sjakkspillere velge sjakken eller livet? Dette temaet omtaler forfatter Atle Grønn på fremragende vis. Han skriver så godt at boka "Sjakken eller livet", som er utgitt på Cappelen Damm forlag, fortjener en solid femmer på terningen.
"Sjakken eller livet" er en bok for de som har litt peiling på sjakk. Du bør ha fulgt med litt i timen, eller i det minste ha stor interesse for spillet for å få nytte av denne boka. Men er du innenfor den kategorien, er den fabelaktig. Forfatter Atle Grønn kom endelig med sine historier og anekdoter fra sjakkens verden, så vel på hjemmebane som internasjonalt.

Grønn er intet mindre enn professor i russisk. Han snakker også flytende fransk og har dessuten en følsom penn. I mange år har han hatt en ukentlig sjakkspalte i Dag og Tid. Nå skriver han også om sjakk for Aftenposten. Grønn er Internasjonal Mester i sjakk, har vært aktiv sjakkspiller siden han var liten gutt og er en av dem som nesten har ofret sitt liv for sjakken. Jeg er litt i tvil om han selv har valgt sjakken eller livet. Kanskje er han et bevis på at begge deler er mulig, slik at tittelen blir litt misvisende. For Grønn er nemlig tobarnspappa og med sin heltidsjobb på Universitet i Oslo, er det ikke mulig å "melde seg ut av livet", eller er det det?

Jeg har virkelig sans for tittelen, Sjakken eller livet. Grønn skriver: "Og det er først når man er villig til å fortape seg i spillet og glemme verden utenfor, at man kan bli en ekte sjakkspiller".  Siden jeg selv er lidenskapelig opptatt av dette vanvittige spillet, har jeg en mistanke om hva forfatteren ønsker å formidle.

Grønn har kalt Del 1 : De besatte.

Smak på de ordene. Å være besatt er sjelden noe positivt. Men skal man være en "hel" sjakkspiller, må man nesten være besatt. Og hvor mange er ikke det? Det gjelder ikke bare de aller beste. Det er svært mange sjakkspillere som er på et relativt svakt sjakklig nivå, men som likevel er besatt av spillet.

Det jeg savner i Grønns bok er hans vurderinger av hva som skjer med sjakkspillere som ofrer timevis hver dag over et sjakkbrett. Det er noen tusen spillere som faktisk sitter og ser på sjakk hver dag i mange timer. De aller beste, de som oppnår tittelen Grand Master og Internasjonal Master, har stort sett ofret livet sitt til sjakk. Men det er også ganske mange spillere som ikke er så gode, men som har sittet 3-4 timer i snitt daglig i tiårsvis (!) med sjakk som det viktigste i livet. Det ville derfor vært interessant om Grønn vurderte endel av disse personene - som mennesker, ikke som sjakkspillere. En gutt, for de er stort sett hankjønn de som blir omtalt i denne boka, som spiller sjakk fra han er 10-12 år og blir sjakkspiller, hvem er han? Hvordan er han som person? Normalt sett ganske nerdete på skolen vil jeg tro. I det voksne liv, kanskje familisert, gjerne med en jobb. Hverdagen for en god sjakkspiller i Norge består av jobb, familie, sjakk og søvn. Resultatet av et slikt liv er, slik jeg ser det, at  man lever et amputert liv. Å reise, lese bøker, ha venner man ikke bare snakker sjakk med, men snakker om livet med ? det er en viktig del av livet. En person som er besatt av sjakk er nærmest utelukket fra å delta i diskusjonen. Da forfatter og sjakkspiller, Hans Olav  Lahlum, ble spurt på NRK-Radio om hvordan utelivet er på Gjøvik, svarte han: "Jeg vet ikke, jeg har aldri vært på utelivet."

En fryd å lese

Med andre ord kunne Grønn med god samvittighet nevnt noe om risikoen av å velge sjakken - fremfor livet. For jeg er ikke i tvil om at mange av de beste sjakkspillerne, har en meget begrenset erfaring og forståelse av hvordan livet egentlig er. Høy rating har ingen relevans til at en person også er dyktig på andre felt i livet, utenom sjakk. Nesten tvert imot, tror jeg. Det kan synes som om Grønn også mener noe i den retning. Han skriver: "De fleste ekte sjakkspillere har trolig en diagnose " uten at det plager oss noe særlig." I seg selv litt av en påstand som det ikke snakkes så mye om. Som tidligere sjakklærer i fem år for unger, kan jeg tilføre at minst en av fire hadde en diagnose. Det bør legges til at veldig mange barn i dag får diagnose. ADHD, ADD er snart like vanlig som en forkjølelse. Grønn refererer til Stormester Leif Øgaard, som dro konklusjonen enda litt lengre og sa : Sjakk er en sykdom.

Forfatterens mange historier i boka er en fryd å lese. Atle Grønn er utømmelig. Som for eksempel når han nevner en av de store personlighetene i norsk sjakk, nå avdøde Knut Bøckmann. Bøckmann hadde spilt sjakk på Gausdal Høyfjellshotell en påske. Noen journalistkolleger ønsket å vite hvordan været hadde vært. Bøckmann svarte: "Jeg vet ikke, jeg hadde ikke vindusplass."

Like god er Grønn når han skriver om den synske Anna Elisabeth Westerlund, som var en ivrig sjakkentusiast. Som tilskuer til norgesmesterskapet i Skien i 1971 "hadde Leif Øgaard en fordel på brettet som normalt ville gi seier og NM-tittel da Westerlund, som en uvanlig interessert tilskuer, brøt tausperringene og satte seg ved brettet. Øgaard bukket bort partiet og seieren".

Fenomenet Garri Kasparov blir omtalt ved flere anledninger. Her er Grønn også usedvanlig god. Han forteller ikke bare om sjakkspilleren Kasparov, men om hvorfor russeren, med sitt enorme ego, taper alles sympati og dermed er sjanseløs til å bli valgt som ny president i FIDE, i Tromsø 2014.

Atle Grønn skriver at nesten halvparten av verdensmestrene i sjakk er jøder. Hvilket tema!. Tenk om vi kunne få vite litt mer om hvorfor det er slik. Den eneste boka jeg kjenner til om dette temaet er "Schach und Shalom", skrevet på tysk. Hvem vil gå i dybden her?

Unøyaktigheter

Noen unøyaktigheter er det i boka. Grønn skriver at da Carlsen møtte Anand til VM-kamp i 2013, var det første gang siden 1921 at verken mesteren eller utfordreren kunne russisk. Dette stemmer ikke. Da jeg var på ferietur sammen med Vishy Anand på Svalbard, besøkte vi Barentsburg. Her viste Anand at han kunne russisk. Det er mulig han ikke snakker språket, men han fortalte meg at det var nødvendig å lære seg alfabetet og noe av språket, for å være informert om russiske sjakkbøker. På samme måte som verdensmester Bobby Fischer.

Forfatteren kommenterer også Simen Agdesteins betydning i norsk sjakk. Fenomenet Agdestein spilte også på fotballandslaget. Men Grønn skriver litt banalt at han "løp så fort at Egil Drillo Olsen tok ham med på landslaget." Det var nok andre egenskaper som sørget for at Simen Agdestein fikk spille på landslaget.

I sum er denne boka lesverdig, interessant, humoristisk og særdeles informativ for alle som elsker sjakk.

Hurtigrutens pokerplan



Det spørs om Hurtigruten Kong Harald blir å se utenom de største havnene. Her ligger den til kai i Tromsø. Hurtigruten fikk i 2011 en garanti fra regjeringen på 5,1 milliarder. Et årlig tilskudd på 640 millioner i perioden 2012 til 2019. Ikke småpenger, får man si. I 2015 økte overskuddet i forhold til året før: fra 652 millioner til 923 millioner. Hurtigruten fosser frem, og nå tilbyr de reiser til Svalbard, Island og Grønland. Og snart også Nordpolen. De truer dessuten med å la være å besøke flere havner mellom Bergen og Kirkenes. Hva er det Hurtigruten holder på med?

Til tross for astronomiske støttebeløp fra staten og et eventyrlig overskudd, er ikke eierne fornøyd. Hurtigruten mener de betaler alt for mye i havneavgift og har satt i gang et landssvikoppgjør langs norskekysten. 26 av 34 havner fra Bergen til Kirkenes er satt under lupen. Hurtigruten krever tilbakebetaling, umiddelbart. Et ragnarokk med stevninger og rettssaker er under oppseiling.

Hurtigruten har vært i hardt vær siden de startet sin reise i 1893. Ikke minst har det vært økonomiske utfordringer. Men da staten for alvor grep inn i 2011, ble forholdene lagt til rette for nye investorer. I 2014 overtok det britiskeide Silk Bidco A/S 91,7 % av selskapet. Hva er det de nye eierne vil med Hurtigruten? Er de glad i Rørvik og Lofoten? Ønsker de for enhver pris å vise vårt lille land? Jeg er ikke skråsikker på det. Trygve Hegnar og Petter Stordalen, som var betydelige aksjonærer før det tidspunktet, hadde gjennom sine selskaper gjort jobben sin.

Hurtigruten med skjult agenda

Frykten for at Hurtigruten skal endre totalt struktur er ikke bare tilstede, den synes å nærme seg. Hurtigrutene er i dag luksusskip. Målet for de utenlandske eierne er å tjene penger. Selvsagt. Hva ellers? Å reise med dette cruiseskipet på sommertid, er ikke som det var. Joda, reiseopplevelsen er den samme. Bak hvert nes finner man en liten øde plass, gjerne med noen gamle hus og en nedlagt kirke. Trollfjorden forsvinner ikke og Lofoten går ikke ut på dato. Men skal du oppleve dette, må du betale skjorta. En tur med Midnattsol på sommertid er for rikfolk. Kanskje var ikke eks. stortingspolitiker Geir Kjetil Hansen sjøsyk da han 29.oktober 2014 fryktet at Hurtigruta skulle bli et rent cruiserederi? I dag tar ikke folk hurtigruta som et fremkomstmiddel. Det er blitt en opplevelsesreise, en ferie, en flytende luksus. La oss tenke oss år 2025: Hurtigruten har bare anløp til ti havner mot dagens 34. De mest populære turene er i arktiske strøk.

Hadde regjeringen og stortingspolitikerne dette i tankene da de besluttet å gi 5,1 milliarder ? Er dette strategien bak det kommende raidet av rettssaker? Er det derfor direktøren i Hurtigruten Daniel Skjelldam 30.september i år kunne fortelle følgende til NRK: Hadde vi hatt høve til å kutte ut Kristiansund, så hadde vi gjort det tvert.

Og han kunne lagt til flere havner. Kristiansund er på ingen måte enestående i denne sammenhengen. Tvert imot.

Fra Bergen til Kirkenes er det som nevnt 34 havner. 26 av dem er satt under lupen fordi man mener det er avkrevd for høye avgifter. Etter at Hurtigruten vant en rettssak mot Stranda Havnevesen i januar 2014, hvor sistnevnte ble dømt for å ha krevd inn for høye havneavgifter i Geiranger, har Hurtigruten fått blod på tann. De har satt to strek under svaret og mener resten av kystnorge må bli med i dragsuget. Bodø Havn, som også tapte i tingretten, har anket dommen. Harstad Havn ble stevnet 26.november 2016, mens Kristiansund Havn og kanskje 20 til, står for tur.  

På bakgrunn av dette har de fleste havner begynt å forberede seg til kamp. Fra Bergen til Kirkenes, små som store havner. Kristiansund har for eksempel engasjert konsulentselskapet EnviDam Momentum AS. Momentum er Norges største ekspert på denne type regnskap og har 290 kommuner som kunder. I en rapport fra 6.desember 2016 har Momentum utarbeidet en analyse for Kristiansund Havn. Her slakter de kystverkets utregninger og mener Kristiansund Havn har gjort det meste riktig. Hvis man legger Momentum regnestykke til grunn, blir det smuler igjen på Hurtigruten.

Rapporten fra Momentum er slett ikke lystig lesning for Kystverket. Prosedyrene for utregning av havneavgifter synes å være særdeles uklare. Det er Kystverkets oppgave og ansvar å utarbeide normer. Men man må si at de har ikke gjort jobben sin og dermed har de ulike havnene tolket reglene, i samarbeid med sine revisorer. Det er mulig at flere havner har krevd inn for mye penger, men måten å løse konflikten virker betenkelig. Har Hurtigruten en skjult agenda?

Hurtigruten tar loven i egne hender = Selvtekt

I Harstad sier havnesjef Ivar Hagenlund:

Vi har allerede brukt mye tid på anklagene fra Hurtigruta. Det virker meningsløst. Det kan man også si om saken i Kristiansund. Fremgangsmåten til Hurtigruta, ved at de stoppet å betale anløpsavgift, er hinsides enhver fornuft.

Hurtigruten har nemlig tatt saken i egne hender og har flere steder nektet å betale anløpsavgift. Med andre ord venter de ikke på noen endelig dom i rettsvesenet. Hagelund sier:

I over hundre år har det vært et godt forhold mellom Hurtigruta og kystens anløpssteder. Man bør ikke glemme at inntektene fra Hurtigruta er hovedinntektskilden for de fleste havner. Deres oppførsel i denne saken er uholdbar.

Hagelund får støtte fra Norsk Havneforening. I brev av 7.desember 2016 skriver direktør Arnt Einar Litsheim til statsråd Ketil Solvik-Olsen:  For utenforstående ser det ut som at Kystverket har godtatt de synspunkter som er fremmet av Hurtigruten, uten å stille nødvendige kritiske spørsmål.

Arbeidsgiver- og interesseorganisasjon KS-Bedrift er urolige. De er mer nøkterne i sine vurderinger, men skriver i et brev 9.desember 2016, attestert Samferdselsdepartementet:

KS -Bedrift er bekymret for at denne saken kan komme skjevt ut. Selvkost er et krevende felt og et område det sjelden kan settes to streker under svaret.

Og på slutten av brevet står det:

Generelt er vi av den oppfatning at denne saken illustrerer hvor vanskelig beregning av anløpsavgift kan være. Vi oppfordrer derfor til at en nå får på plass et godt undervisningsopplegg samt gode verktøy for havnenes arbeid på dette området.

Det kan se ut som om Kystverket går Hurtigrutens ærend. Motivet synes uklart. Det kan være at Kystverket selv ønsker å overta ansvaret for store deler av Havnevesenets oppgaver.

Hurtigrutens pokerplan

Hurtigruten spiller poker på flere nivå. For det første antar de at ingen havner tør å ta arrest i skipene. Det kan de nemlig gjøre hvis man ikke betaler anløpsavgift. Å ta arrest i skipet vil føre til bråk og Hurtigruten håper på at de ulike havnekontorene ikke tør å gå til et slikt skritt. For det andre synes det som om Hurtigruten ikke har noe kjærlighetsforhold til de 34 havnene, men at de tenker i kroner. Kanskje kan alle rettssakene føre til at de blir kvitt en del havner? Og for det tredje kan det se ut som om de vil tjene så mye penger at den nåværende statsstøtten ikke lenger er nødvendig. Med en liten milliard i overskudd pr.år, blir det neppe noen ny pakke på 5,1 milliarder under juletreet. Hvis Hurtigruten derimot vil søke om nye milliarder i statsstøtte - da bør de oppsøke nærmeste havn. Store skip kan tåle dårlig vær, men dukker det opp små skjær, for ikke å si et uventet isfjell, da forteller historien hvordan det kan gå. Man skal ikke undervurdere nordmenns lynne. Det norske folks kjærlighet til Hurtigruten er nemlig uslitelig. I det øyeblikk man fjerner en eneste havn, skal man ikke se bort i fra et folkeopprør. Det er kun Hurtigrutens styre som vet hva de holder på med. Vi andre kan bare synse. Det vi vet er at mye vil ha mer og Hurtigruten vil ha mest.


Bildet er tatt fra styremøte i Kristiansund Havn fredag 16.desember. Bilder viser daglig leder Arnt Honstad (med ryggen til). Fra høyre ser vi Momentums representant Odd Kjetil Krekvik, styreleder Roger Osen og Ståle Refstie, nå ordfører i Sunndal. Rett bak dem ser vi journalist Jan Arve Ødegård fra lokalavisen Tidens Krav.


Journalist Ødegård har fulgt prosessen mot Kristiansund Havn i lengre tid. Han har laget det ene sensasjonelle førstesideoppslaget etter det andre. Skyteskiven har vært  Kristiansund Havn. Ødegård har tatt kvelertak og fremstiller Kristiansund Havn, og dermed 26 av 34 havner som kjeltringer. I motsetning til f.eks. lokalavisen i Harstad, har Ødegård valgt - lenge før man ser utfallet av en dom - å støtte både Kystverket og dermed Hurtigruten i sine anklager. Det er fra sine egne man skal ha det.

 

 

 

Europas beste matopplevelse


Arild Dybvik er kokk og har vært det så lenge han kan huske. Livet er å lage mat. Jeg har spist mye restaurantmat i mitt liv og besøkt det beste av gode kjøkken i Europa. Etter en kveld hos Arild Dybvik, eller Jullum 6, som han kaller sitt originale spisested i Kristiansund, er jeg ikke i tvil. Bedre matopplevelse har jeg ikke opplevd.  Her tilbereder han indrefilet av svin med ravioli fylt med løk og fikenmarmelade, rødbetpurre, tyttebær og brønnkarse, samt hyppenkjeks med baconcrisp. En ivrig kokk sier: "Å lage en rødbetpurré er ganske krevende. Den smaker i utgangspunktet jord. Jeg koker den først tre timer i vann. Så kokes den i appelsinsaft og sukker, før den kjøres i kjøkkenmaskinen til en fin purre. Siden det er så mye fargestoffer i rødbeteren kjører jeg alltid litt gelatin inn i purren. Da rører jeg gelatinen inn i litt varm sukkerlake, før den siles inn i purren."

Skinnstekt torsk. Mandelpotetkrem med sauterte grønnsaker og krabbe. Eplebeurre-blanche med dill, romanesco og fritert pastinakk. 

Ostekrem med pasjonsfrukt. Melkesjokoladeis på sitronkrem med sjokoladecrumble, pasjonsfrukt fluid gel og lett kandiserte klementiner. Her er ikke noe overlatt til tilfeldighetene.

Gjestelisten var ikke tilfeldig denne kvelden. Det var dagen før man skulle feire at byen hadde fått et fotball-lag, KBK,  i elitedivisjon. Patrioter og klubbledelse var på plass. En lystig gjeng fikk en matopplevelse de sent vil glemme.

Arild Dybvik på kjøkkenet. Ikke hvilket som helst kjøkken. Konseptet er at han holder matkurs eller tar opp bestillinger fra gjester som vil ha noe utenom det vanlige. I oljebyen Kristiansund har kokken booket til langt ut i januar. Julebordssesongen var utsolgt i mai. Næringslivet bruker gjerne en slik kveld til team-building. Dybvik bor i huset og inviterer gjestene i sitt eget hjem. Han vet ikke om andre som har gjort det samme i Norge.

 

 

Magnus større enn Fischer og Kasparov

 

Magnus Carlsen er i ferd med å bli den største av de store. Han ble nummer én på verdensrankingen som nittenåring. I 2013 ble han verdensmester i Chennai, så forsvarte han tittelen året etterpå mot samme motstander i Sotsji - og i natt banket han en uslitelig russisk seig forsvarskjempe. 

Det første av fire hurtigsjakkparti endte remis. Karjakin fikk ikke noe ut av de hvite brikkene. I det andre partiet hadde Magnus Carlsen seieren inne på slutten, men han greide ikke å finne computertrekkene som ga seier. Russeren beviste nok en gang at han kunne overleve i en særdeles vanskelig stilling. Det er utrolig hvor godt han har spilt når han har vært under press. Selv med bare sekunder igjen på klokka greide han å finne de riktige forsvarstrekkene. Mange sjakkspillere er også interessert i fotball og de tenkte nok: Hvis Magnus presser for mye, kommer det en kontring i mot og vips taper man. Det var nettopp det som skjedde i det 5.langsjakkpartiet. Skulle det skje enda en gang? I det tredje hurtigsjakkpartiet fortalte computeren at Magnus hele tiden hadde en liten fordel med sorte brikker, men nok en gang greide Karjakin å forsvare seg. Og nok en gang kom han i tidsnød. Men, men, men - så ofret Magnus en bonde og endelig gjorde Karjakin en grov feil og da var den sultne krokodillen nådeløs. Før det siste partiet og før Magnus hadde blitt 26 år og én dag hadde han mer eller mindre sikret en ny VM-tittel. Magnus har alltid vært overtroisk. Han hadde en god følelse av at alt skulle avgjøres på bursdagen sin. I det fjerde og avgjørende partiet var pappa Henrik opptatt av at sønnen ikke skulle spille for passivt. I 2013, da han spilte mot Vishy Anand, fleipet Henrik Carlsen med at Magnus ikke skulle ta imot et remistilbud i siste parti. Det ble neppe fleipet om det samme nå: Hvis Karjakin, som på slutten av det fjerde partiet stod dårlig, skulle tilby remis, ville Carlsen ta imot? Det kom ikke noe remistilbud. Når Karjakin måtte prøve å vinne, tapte han. 

Før VM i New York,var det strengt tatt bare Bobby Fischer og Garri Kasparov som kunne sammenligne seg med verdens beste sjakkspiller. For hvert VM som Magnus vinner fremover, vil han distansere seg både fra Fischer og Kasparov. Man skal ikke glemme at Fischer omtrent vant mot en hel nasjon alene. Sovjetunionen. Og Sovjetunionen hadde verdens beste sjakkspillere. Slik sett var det Fischer mot resten av verden. Fischer ble likevel verdensmester i 1972. Etter 2.verdenskrig har Sovjet dominert på sjakkbrettet - og nesten helt frem til våre dager. Man kan ikke la være å nevne at Garri Kasparov var helt suveren i sin tid. Han forsvarte VM-tittelen fem ganger og var verdensmester i hele 15 år. Det som gjør Magnus Carlsen helt unik, er som Jon Ludvig Hammer sier: "En spiller som elsker å trene sjakk, har en fordel". Måten Magnus har lært seg sjakk på - og måten han har blitt bedre, har vært veldig forskjellig fra russernes knallharde disiplinerte metoder.

Superspennende blant den norske heiagjengen i New York. Her ser vi leder for Oslo Sjakkselskap, Ole Christian Moen, noget forskrekket under det andre hurtigsjakkpartiet hvor Magnus var centimetre fra å vinne. Til høyre for ham har vi tidligere president, Jøran Aulin-Jansson. Hver gang han er tilstede på et VM, vinner Magnus. Foto: Per Ødegaard

Brede Kvisvik er Magnus Carlsens lege. Han var også urolig midtveis i matchen, men etter at Magnus tapte det 8.partiet var han   ganske trygg på at Magnus ville slå tilbake. "Magnus har hatt ti ganger så stort press som Karjakin," fortalte Kvisvik til NRK. Han følte seg nesten helt trygg i dag. Helt trygg blir man jo aldri som lege.

Selv om Magnus i forkant av VM var stor favoritt, fikk man nok en gang bekreftet at VM er VM. Slik det var i 2012 i Moskva. Da var jeg også ringside og fulgte VM-matchen mellom verdensmester Vishy Anand og utfordrer Boris Gelfand. Vishy var kjent som en langt bedre sjakkspiller, men det ble superjevnt og Gelfand var også nær ved å vinne. Men det gikk til hurtigsjakk og her vant Anand 2,5-1,5. Like før VM i New York, spilte Magnus et slags uoffisielt VM i lynsjakk på internett. Her møtte han blant annet verdens nest beste lynsjakkspiller, Hikaru Nakamura. Magnus rundspilte Nakamura og gikk til VM i New York med en overdose selvtillit. Noen særlig bedre bekreftelse på at lynsjakkformen var på plass, var det vanskelig å oppdrive. Erfaringen med å ha lekt seg med Nakamura må ha sittet i bakhodet når Magnus valgte å tvinge frem en tidlig remis i det siste langpartiet. Dermed gikk det hele til dagens tie-break.

I det fjerde langpartiet var Magnus i ferd med å vinne mot Sergej Karjakin. Han var veldig nær. Hadde han vunnet det fjerde partiet, kunne VM allerede vært avgjort. Men Karjakin er kjent som verdens beste forsvarspiller i sjakk og holdt såvidt hodet over vannet. I det femte partiet glemte regelrett Magnus å notere ett trekk. Det stresset ham til å gjøre en dårlig vurdering, og plutselig stod mesteren med en fot i kvikksand. Frem til dette tidspunkt var det Magnus som styrte partiene.

Da Karjakin var nær ved å vinne det femte partiet, ga det et klart signal. Russerens strategi var ikke til å ta feil av. Han hadde frem til nå spilt forsiktig, bunnsolid og veldig passiv sjakk. Som en slange hadde han ligget og ventet på at motstanderen skulle slappe av ett sekund eller to. Det var nettopp det som skjedde i det femte partiet! Det fikk meg til å tenke på youtube: en fem timers kamp mellom en pythonslange og en 6 meter lang krokodille. Slangen hadde tatt kvelertak og til slutt var det ikke mer pust igjen hos krokodillen. Pythonslangen spiste byttet like etterpå og hadde nok mat for en måned fremover. Slik gikk det ikke i New York. Da Magnus fikk spørsmål om hvilket dyr han ville være i Chennai i 2013, svarte han krokodille. Den ser ut som om den ligger og sover før den glefser til. Det holdt mot Tigeren fra Madras og det holdt mot slangen fra Krim. 

I pressekonferansen etter det femte langpartiet fortalte Magnus at han var glad for at han berget remisen. Hvilken dramatisk psykologisk vending av matchen. Plutselig fikk det russiske teamet kraftig påfyll av selvtillit. Etter partiet var det ingen tvil om at nå - nå begynte Team Karjakin å tro på at de kunne vinne. Respekten for Magnus Carlsen før matchen startet, var enorm. Det var den også frem til det femte partiet. Men så viste det seg at verdenseneren også kunne trå feil. Og trår man feil på dette nivået, er det nesten umulig å berge seg. Det gjorde Magnus med et nødskrik. 

Team Carlsen var lettere sjokkert over det som hadde skjedd i det femte partiet. I månedsvis hadde de forberedt seg på å spille mot en russer som de faktisk ikke tok helt alvorlig. Magnus har vært verdens ledende sjakkspiller i årevis, mens Karjakin har rundt 55 ratingpoeng mindre enn ham. Mot slik motstand sliter Magnus med å sprite opp sitt energinivå. Mitt inntrykk er at både han og Team Carlsen var helt sikre på at han ville vinne. Det var andre spillere man fryktet langt mer enn russeren, som for eksempel Vladimir Kramnik, Levon Aronian - for ikke å snakke om Fabiano Caruana. De greide ikke kvalifisere seg.

Etter det femte partiet spilte ikke Magnus slik man håpet. Det femte partiet ble ingen vekker. Han ble usikker og når han tapte det 8.partiet, kom det som et sjokk både på ham selv og Team Carlsen. Han mistet litt av selvkontrollen, løp forbi journalistene, satte seg til pressekonferansen, men stakk etter halvannet minutt. 

Det som skjedde etter det partiet, på natten, det ble avgjørende for de neste fire partiene. Og for resten av matchen. Magnus fortalte sin manager Espen Agdestein: "Nå skal jeg slå ham en gang, og så skal jeg vinne over ham i tie-break." Magnus var nemlig i storform - tro det eller ei - denne natten. Han slo seg løs og tøyset om det meste. Først var det middag, så ble det kortspill på rommet, samt noen lynsjakkpartier mot sekundant Peter Heine Nielsen. Det var ikke bare Isklar i glassene denne kvelden. Det var denne natten som snudde VM!

Når de to neste langpartiene skulle spilles, hadde Magnus strategien klar: To remis uten å bruke krefter. Særlig det siste partiet, hvor han hadde hvite brikker, endte i en tidlig remis. Kynisk og risikabelt av Magnus. Men han hadde allerede bestemt seg etter  partiet i 8.runde, og den strategien holdt han fast ved. "En tabbe hvis han taper i tie-break, sa verdens nest beste sjakkspiller", Fabiano Caruana. Det var ingen tabbe. Det var et kvalifisert sjakktrekk å tvinge frem en kort remis, for så å være uthvilt til finaledagen.

Den sympatiske russeren, som egentlig er fra Ukraina, måtte til slutt strekke frem labben. I hurtigsjakkpartiene ble forskjellen i spillestyrke enda mer tydelig. Ikke bare førte Magnus de fire partiene, han brukte også langt mindre tid enn sin motstander. Du verden så godt og kontrollert Magnus spilte i kveld. For de som lurer på hva en vinnerskalle er: Finn ut hva Magnus Carlsen holder på med. Han har flere ganger fått spørsmål om å få hjelp av en idrettspsykolog. Da har han satt fingeren på tinningen og svart: "Jeg vil ikke at noen skal rote med noe her inne".

Magnus sin "barnslige" og litt umodne måte å være på, ved at han forsvinner fra pressekonferansen og ikke takler helt å tape, gjør han spesiell.  Magnus Carlsen er ikke som andre nordmenn. Han er verdensmester i sjakk.

*Jeg var tilstede en liten uke i New York og fikk være med på både Magnus` tap i runde 8 og seieren i runde 10. Når dette ble skrevet satt jeg i Kristiansund Sjakklubb, fulgte sendingene på tv, men takker for kontakten med blant annet Per Ødegaard i New York.

 

 

 

 


 

Nervene avgjør VM-matchen


Hviledager må utnyttes. Før det 10.partiet, hvor Magnus forvandlet sjakk til kunst, hadde jeg med meg sikkerhetssjef Bjørn Gunnar Nesse på en morgentur. Lenge før resten av Team Carlsen hadde våknet tok vi fergen over til Staten Island. Måsene var tamme som duer og spiste potetgull fra hånden min. Hvordan forbereder Magnus seg for de to sist partiene i New York?

Etter det tiende partiet, hvor Magnus tynte sin motstander til døde, var han gladere enn kanskje noen gang. VG´s glimrende reporter Ole Kristian Strøm har fulgt Carlsen ringside i årevis og kan ikke huske å ha sett ham så glad. Ikke en gang da han ble verdensmester i Chennai i 2013. Med andre ord var det en kolossal lettelse at han endelig greide å vinne ett parti mot Sergej Karjakin. Dagen etterpå, i går, var det fridag. Vanligvis står det sport på agendaen på alle fridager, men denne dagen ble et unntak. Magnus valgte å gå seg en lang tur og lot basketball, fotball og bordtennis få en time-out. Det tar på å spille 6-7 timer sjakk. Dessuten står det mye på spill. Penger. Berømmelse. Ære. Makt. I all viraken har Magnus en egen liten ambisjon. Han har lyst å slå Garry Kasparovs rekord. Kasparov forsvarte VM-tittelen 5 ganger. I så fall må Magnus forsvare VM-tittelen fire ganger til - etter å ha slått Sergej Karjakin. For å gå forbi Kasparov.

Denne matchen har vist at det er den som holder nervene i sjakk som vinner. For her har feiltrekkene florert. Gang på gang har spillerne gjort relativt svake trekk. Særlig siste del av matchen har vist at spillerne ikke er noen overmennesker. Magnus har faktisk kollapset et par ganger før i karrieren. Da han spilte kandidatturneringen i London i 2013, fikk han ikke sove foran et viktig parti, og på slutten av turneringen mistet han all kontroll. Til tross for dette presterte han å vinne hele turneringen fordi hans sterkeste motstander, Vladimir Kramnik, trodde at han måtte vinne det siste partiet. Og dermed tapte han mot en av de største sjakkgeniene, nervebunten Vassily Ivanchuk. Det var slik Magnus kvalifiserte seg for å spille om VM-tittelen i Chennai høsten 2013.

I fjor opplevde Magnus nok en gang å miste all selvtillit. Etter å ha blitt verdensmester i hurtigsjakk, gjorde han seg klar for VM i lynsjakk. Normalt sett er Magnus Carlsen helt suveren i lynsjakk, uansett motstander. Selv de som er nest best i verden taper så det synger mot ham. Men rett etter at han hadde blitt verdensmester i hurtigsjakk, opplevde han at ingenting stemte. Han ledet riktignok etter første dag, men så tapte han en rekke parti i siste del. Han kollapset. Ingenting fungerte. Årsaken var at han ergret seg så mye over det siste partiet på den første dagen av VM i lynsjakk. Da tapte han. Mot hvem? Jo, mot Sergej Karjakin. Det førte til at han ikke fikk sove, og dagen etterpå spilte han svakere lynsjakk enn noen gang. Det ble ikke en gang medalje. Vladimir Kramnik tok bronsemedaljen. En spiller som Magnus ville slått 9 av 10 ganger om det var nødvendig. Men nervene var ikke under kontroll. Og da kan alt skje.

Normalt sett er Magnus fornøyd med en remis i kveld fordi han har sorte brikker. Det er derfor en viss fare for at vi får et parti uten de store krumspring. Karjakin er dog klar over at hans sjanser neppe blir større om matchen går over i hurtigsjakk. Stillingen er nå 5-5. Det er to kamper igjen. Hvis det blir to remiser, vil det gå til hurtigsjakk. Her vil Magnus være en enda større favoritt, mener jeg. Det tror jeg også det russiske teamet er enig i. I så fall vil de forsøke å vinne i kveld. Alternativt er at de bygger sin strategi på at Magnus slites ut mentalt, og at Karjakin slår ham til slutt - enten i hurtigsjakk, eller om det skulle gå enda et steg videre - til lynsjakk.


Sergej Karjakins manager (t.v) er blitt superpopulær i Norge. På sin fanside på facebook fikk han 5000 norske venner i løpet av noen dager. Han var 25 kilo tyngre og glad i det søte liv for et halvt år siden, men da Karjakin kvalifiserte seg for å spille om VM-tittelen, bestemte han seg: "Jeg ville leve sunnere og sluttet helt å drikke alkohol", fortalte han meg for to dager siden. Til høyre på bilde har vi Magnus Carlsens kamerat. En av verdens beste spillere, på folkemunne kalt "Nepo". Mange tror han jobber som sekundant for Karjakin, men det benekter han selv.

Et fantastisk bilde og et historisk øyeblikk. Disse to herrene dukket opp for å se på matchen mellom Carlsen og Karjakin. Til venstre ser vi ingen ringere enn Bobby Fischers sekundant, William James Lombardy, og til høyre har vi Mr.Sjakk - Øystein Brekke. Lombardy fortalte Brekke at han var 17 år første gang han møtte Bobby Fischer, som den gang i 1954, var 11 år. Lombardy spurte Fischer første dagen han så ham om gutten hadde ambisjoner. Fischer svarte at han skulle bli verdensmester. Da må du lære deg sluttspill da min lille venn, svarte Lombardy. Noen dager senere traff han den unge gutten igjen. Da hadde Fischer fullstendig kontroll over alle sluttspillbøkene i Manhatten Chessclub. 

Foto: Bjørn Gunnar Nesse.

Dødelig presist av Magnus


Espen Agdestein har blitt roligere med årene. Her gjør han seg klar for å bli intervjuet av den utmerkede reporteren Ole Rolfsrud fra NRK. Nattens parti var en demonstrasjon i mental og intellektuell styrke av Magnus Carlsen. Mens computerne og ekspertene vurderte det hele til remis, begynte verdens beste sjakkspiller å presse blod ut av stein. For nesten hvert trekk som gikk, etter at de hadde kommet over til sluttspillet, forbedret Carlsen stillingen med noen ørsmå marginer. Tilslutt ble det for mye for Karjakin. 

Bård Vegard Solhjell sa det så presist i NRK-studio i begynnelsen av partiet. "Magnus har tre partier igjen. Det er dette partiet i kveld han bør vinne. Hvis ikke blir det utrolig vanskelig". Så rett, så rett. Nå er det 5-5 og jeg gir bort min beste Cohibasigar til min russiske venn Evgeny Romanov om ikke Magnus drar i land dette. Det vil ikke forundre meg om Magnus vinner før det går mot hurtigsjakk, men etter at han hadde tapt i det 8.partiet hadde han fortalt manager Espen Agdestein det som mange tenkte: "Jeg vil dra inn en seier og vil slå ham på oppløpet". 

For et par dager siden skrev jeg at "her vil det flyte blod". Jeg la også til at jeg anså at de siste fire partiene neppe ville ende med remis, og at man nå måtte holde seg våken om natta for å følge med. Så sant, så sant. Nå er slagsmålet i gang for alvor. 

Karjakins manager Kirill Zangalis forventet nesten det som skjedde i natt. I samtale med meg for noen timer siden fortalte han: "Dette er Karjakins livs sjanse. Du vet at kandidatturneringen med Kramnik, Aronian, Nakamura, Anand er neste umulig å vinne en gang til. Det er nå eller aldri." Mens vi snakket sammen hadde Karjakin muligens en liten fordel. "Oh my God," sier plutselig Zangalis. Karjakin kunne tatt remis ved gjentagelse, men prøver å vinne partiet." Zangalis går konstant rundt med sin mobilcomputer og ser på stillingen mens han prater med folk.

Noen timer etterpå må han konstantere at Magnus Carlsen hadde slått tilbake. Nå er stillingen 5-5. Det er to partier igjen. Hviledag i morgen, så spilles det sjakk på lørdag og mandag. For et drama.


Sikkerhetssjef Bjørn Gunnar Nesse fikk besøk av noen som har peiling på toppidrett: Eks.volleyballspillerne Jørre Kjemperud og Jan Kvalheim. Begge oppslukt av sjakk.Her er de avbildet rett utenfor spillelokalet. Samme dag dukket også superoptimist Jøran Jansson og Ole Ødegaard opp. Dermed har også stemningen snudd. 


Slik ser det ut når Magnus Carlsen kommer tilbake til hotellet i natt. Jeg tok en snartur innom og prøvesmakte.Thanksgiving Day sparer ikke på noe.
 

Sjakk-VM: Her vil det flyte blod


Team Carlsen med sikkerhetsansvarlig Bjørn Gunnar Nesse(t.v), pappa Henrik Carlsen og doktor Brede Kvisvik på vei til lunsj. Bildet er tatt noen timer før det dramatiske partiet som endte med seier til Karjakin. Noe tilsynelatende uforklarlig skjer for tiden i New York. Magnus spiller ikke på det nivået han pleier. Hvorfor?

De første 7 partiene i VM-matchen mellom Magnus Carlsen og Sergej Karjakin har ikke vært underholdning på øverst hylle. Tvert imot. Tv-serien "Hurtigruten minutt for minutt", fremstod som en klar konkurrent. Direktøren bak "Isklar", en av de store sponsorene til Magnus, følte seg ganske skyldig helt til i forigårs. Han er nemlig av fransk opprinnelse og bærer fornavnet "Remis". Om han følte en lettelse etter at Magnus tapte i 8.runde, vet jeg ikke. Mer lettelse var det nok å spore i den russiske leiren.

 
Karjakins manager Kirill Zangalis(t.v.) og Ian, med det umulige etternavnet Nepomniatchchi, var i sjokk etter at Magnus tapte det 8.partiet. De første to-tre minuttene etter at seieren var et faktum gikk Zangalis rundt og bare sa ett ord: unbelievable. Zangalis fortalte meg tidligere på dagen at de var fornøyd for hver remis som ble spilt. Han husket godt vår samtale for to år siden. Det var på dagen for to år siden i Sotsji at han fortalte at Magnus ville forbli verdensmester i minst ti år. På mandag, før det 8.partiet, hadde vi denne samtalen:

- Hvem tror du vinner?

- Vi er mer enn fornøyd med å ha kvalifisert oss for dette. Vi tror nesten ikke det er sant at Karjakin spiller for VM-tittelen. 

- Men han holdt på å vinne i det femte partiet?

- Ja, vi kan håpe på et mirakel, men er fornøyd for hver remis som dukker opp.

Et par timer etterpå hadde Magnus presset for hardt på vinst og Karjakin kunne til slutt vinne - med de sorte brikkene. Dette er ikke så uvanlig i sjakk, uansett nivå: I en lik stilling hvor en av partene forsøker å vinne, er det som regel den andre som vinner.  Når Magnus gjorde en kjempebrøler i tidsnøden, så ikke Karjakin blunderen. Da var det uro i den norske leiren. Det er ingen tvil om at det er Magnus som har vært den som har forsøkt å vinne, forsøkt å få den første seieren. Karjakin har, med sitt spill, sagt: "Bare kom å ta meg", for så å vente på den lille kontringssjansen. Den oppstod i det femte partiet og den oppstod på mandag. Som en slu pytonslange, ikke som en russisk bjørn, inviterer han en sulten krokodille på en runddans. Når krokodillen har gått rundt seg selv og blitt svimmel nok, angriper den og tar kvelertak. Det har vært taktikken. Så langt.

Noen minutter før avgjørelsen i det 8.partiet laget NRK-dagsrevyen en reportasje om hvor flink Magnus har blitt overfor media. Ellen, som selv er en gave til media, smilte og sa seg enig i at Magnus har forandret seg mye på det feltet. Mads Støstad og Emil Gukild som laget reportasjen for NRK, og Ellen måtte le litt ekstra den kvelden. Magnus var tilbake til sitt gamle "jeg" og forsvant fra pressekonferansen. Endelig, tenkte jeg, kom det en reaksjon som kan føre til at Magnus kommer seg inn på sporet igjen. Så får bare moralistene rope så høyt de vil. Selvsagt skal en utøver følge reglene. Ikke minst en nordmann må jo oppføre seg. Men Magnus tok en "Northug" og en verdensmester i sjakk gjør ikke alltid slik mora di sier. Bare spør Ole Paus.

Etter mandagens sjokk dro Team Carlsen til middag. Man skulle tro det var en trykket stemning, men ifølge manager Espen Agdestein var det veldig god stemning rundt bordet denne kvelden. Magnus har alltid hatt evne til å slå tilbake. Hvis Karjakin skulle holde Magnus til remis de siste fire partiene, eller hvis han greier å vinne enda ett parti, da fortjener han å bli verdensmester. Nok en gang, som så mange ganger før, er det psykologien og spillet som foregår utenfor brettet som blir avgjørende. For - det er ingen som helst tvil om at Magnus er den beste sjakkspilleren. Det som gjenstår å se, er om Magnus behersker den ekstraordinære situasjonen som har oppstått. For de som synes "Hurtigruten minutt for minutt" var bedre underholdning: Nå lover jeg et drama utenom det vanlige. Magnus MÅ vinne. Det kan bare bety en ting: Publikum vil få noen dirrende timer foran skjermen. For deg som har gått til sengs før midnatt: Det kan du glemme nå. Som Kasparov sa etter det fjerde partiet i Chennai i 2013: Her vil det flyte blod.

 

 


 

Magnus Carlsen med en fot i kvikksand



Her sitter jeg og forklarer Henrik Carlsen hvordan Magnus vil presse Karjakin, som om det skulle være de siste dråpene ut av en citron. Jeg forteller at russerne garantert vil bruke absolutt alle midler som finnes for å forsøke å vinne. Romavlytting, telefonavlytting,hacking osv. Har du sett filmen om Snowden?, spør jeg. Henrik lo godt underveis, men synes muligens underholdningsverdien var såpass stor at han spanderte lunsjen på Holmenkollen Restaurant. Noen dager før avreise. 

Sist gang Magnus spilte for å forsvare VM-tittelen, i Sotsji 2014, fulgte jeg Team Carlsen under hele turneringen. Det utviklet seg til å bli et psykologisk drama hvor Vishy Anand til slutt knakk sammen. Anand sa det selv: "Jeg var den som mistet kontrollen over nervene". Etter min mening er styrkeforholdet mellom Magnus og Karjakin større enn hva det var mellom Magnus og Anand. Magnus vet at han er en mye bedre sjakkspiller enn russeren. For alle oss som ikke forstår sjakk på dette nivået, så merkes det tydeligst på hva spillerne sier etter partiene.

I Sotsji samtalte jeg endel med Karjakins fargerike manager, Kyrrilos Zangalis. Det var en god stund før Karjakin var aktuell som VM-utfordrer. Zangalis fortalte hvilken enorm respekt alle i Russland hadde for Magnus. "Han er nesten uslåelig. Han har holdningen, kunnskapen,djevelskapen og arrogansen i seg. Jeg kan ikke se hvem som kan slå ham, "sa han. "Ikke Karjakin heller", spurte jeg. "Nei, han har for mye utenomsjakklige ting å tenke på", svarte Zangalis. Ting har forandret seg litt siden den gangen. Karjakin sjokkerte både seg selv og en hel sjakkverden ved å kvalifisere seg til denne VM-matchen. Og etter det forstår de fleste at nå handler dette om mye, mye mer enn om noen sjakkparti. Først og fremst er det Putin og Russlands mulighet til å gjenerobre den intellektuelle høyborg. Og da settes alle ressurser inn. Når det ble klart at Karjakin var klar til å møte Magnus Carlsen om VM-tittelen, ble alle ressurser satt inn. De beste trenerne, profesjonelle treningsleire, psykologisk trener på høyeste nivå, ja, her ble ingen verdens ting overlatt til tilfeldighetene. Derfor er Zangalizs utsagn om utenomsjakklig fokus historie. Nå står det om ære og makt. Det står om livet.


To sterke sjakkspillere som har grunnlag for å si noe adekvat om styrkeforholdet mellom Magnus Carlsen og Sergej Karjakin. Borki Predojevic(t.v) var en av verdens største sjakktalenter, vant mot Magnus i 2002, og kjenner ham gjennom felles venner i Vålerenga Sjakklubb. Det samme kan sies om Evgeny Romanov, som har vært verdensmester for aldersbestemte klasser både som 10-åring og som 12-åring.

De to representerer Vålerenga Sjakklubb. På en frokost for noen uker siden gjorde de en vurdering av VM-spillerne, som de begge var veldig enige i. De hevder at Magnus er en mye sterkere sjakkspiller enn Karjakin. Særlig i midtspillet. Her er han Karjakin helt overlegen. Karjakins lille mulighet ligger i åpningsforberedelsene og muligens nervepresset. Dessuten er han veldig seig og har en utrolig evne til å overleve "tapte" stillinger. Men i en match på 12 partier vil det være nesten utrolig om Karjakin skulle vinne.

Etter at man er halvspilt, er det liten tvil om at de to stormestrene har hatt rett i sine vurderinger. Magnus har vært i førersetet i alle parti. Han tynte Karjakin nesten til døde i parti fire og selv med de sorte brikkene har han hatt kontroll. Bortsett fra i ett parti. Da presterte Magnus å rote med noteringsskjemaet, slappet av ett sekund og gjorde et slapt trekk. Det var nok til at han kom i kjempetrøbbel og var i ferd med å tape. Han berget remis. Det var en statsmann som en gang sa under 2.verdenskrig: "Hvis jeg slapper av ett sekund, står jeg med en fot i kvikksand."

Det utsagnet gjelder i enda høyere grad motstander Karjakin. Siden det etter min mening er klasseforskjell på spillerne, vil det til slutt gi resultater. I løpet av de neste 2-3 partier vil Karjakin gjøre som Anand: Knekke sammen. Han vil ikke falle sammen eller kollapse, men hjernen er ikke i stand til å holde dette presset på avstand. Russerne kan håpe på et under, og ballen er også rund i sjakk. Det gjenstår å se hvor rund den er. Partiet hvor Magnus lot hjernen ta ett sekunds pause, gjorde ham godt. Det skjerpet ham. Men Karjakin har kanskje hørt om Anne Grete Preus: En millimeter er nok.

 

Veum gjør ap med krigshistorikerne



I sine tre bind NÅDELØSE NORDMENN hevder forfatter Eirik Veum at : ONDSKAPEN kan også være norsk. NRK-journalisten driver ap med norske historikere. Hva er årsaken til at han har solgt vanvittige 160 000 bøker de siste 7 årene? Hva er det Veum skriver om 2.verdenskrig som ikke historikerne har brydd seg om? Hvorfor vil ikke de store forlagene og historiestanden ta selvkritikk? Stikkord: Uaktsomme drap av jødene, norske nazister overgikk tyske SS-soldater i tortur, Hirdens rekrutterte barn fra 4-årsalderen, antall norske nazister i Statspolitiet var nærmere det dobbelte av tidligere antatt samt frontsøstre og frontkjempernes ukjente historier. Veum har med sine tre mursteiner på Kagge Forlag, dokumenterte historier som vi ikke ønsker skal være fra virkeligheten. Men det er de.


Eirik Veum er brennaktuell med boka "Det svenske sviket". Endelig kommer det presis informasjon som oppklarer det merkelige naboforholdet Norge har med svenskene. Ja visst var det utfordringer under unionstiden 1814-1905, men de fem årene fra 1940-1945 forklarer det meste. Påstanden om at Sverige var nøytral under 2.verdenskrig blir kappet til pinneved. Historien om hvordan svenskene de første 2-3 årene av krigen var bestevenner med Hitler, mens de snudde kappa etterhvert som de forstod at Tyskland tapte krigen, må være pinlig lesning for enhver svenske. Selvsagt er noe av det kjent fra før av. Men her fremkommer bakteppet av historien. Kong Haakon 7 og Gustaf 5 ledet hvert sitt land. Det samme gjorde statsminister Johan Nygaardsvold og Per Albin Hansson. Kong Haakon 7 ble ydmyket av sitt broderfolk. Nygaardsvold likeså. Sistnevnte sendte en nyttårshilsen til sin handelsminister Anders Frihagen i Stockholm. Her stod det at han skulle videresende følgende melding til statsministerkollega Hansson: Det er ingen, ingen, ingen som jeg hater så flammende vilt som Sverige. 

Det er etiske utfordringer som kan diskuteres ved Eirik Veums utgivelser. Dette og sentrale tema i hans forfatterskap vil være tema fredag 18.november klokka 19.15. Se BOKBADET, del 2 om det svenske sviket her:

Slik har du ikke hørt Hege Storhaug

 


Hege Storhaug bokbades fredag 11.november klokka 19.15 i Kristiansund. Samtalen med undertegnede vil bli streamet og vil gå live på Nettavisen.no. Storhaug vil få spørsmål hun ikke har fått før. Vi skal gjennom en liten reise i hennes forfatterliv og avslutter med utfordringene med Brexit og valget av USAs nye president. 

Hege Storhaug har skrevet 7 bøker om islam, innvandring og det som har med menneskerettigheter å gjøre. Den siste boka: Islam. Den 11.landeplage, har solgt i 49.000 eksemplarer i Norge. Den er utgitt både i Sverige og på Island. Snart vil den også bli utgitt i Polen. Bøkene til Storhaug er sterk og informativ lesning. Hun har vært i Pakistan 17 ganger med til sammen opphold på over to år. Reist, snakket med folk, fått mange nære venner og innsett at virkeligheten for mange kvinner og barn er helt forferdelig. Denne virkeligheten er beskrevet i flere av bøkene hennes.

Den siste boka, Islam. Den 11.landeplagen, er dyster lesning. De dokumenterte fakta er umulig å hoppe bukk over. Hennes arbeid for å belyse en del fakta er derimot bemerkelsesverdig. Finansavisens journalist Ole Asbjørn Ness, som også er forfatter og kunnskapsrik om temaet, skriver: 

"Hege Storhaug skriver seg med denne boken inn i norsk litteraturhistorie".

Ness mener at Arnulf Øverland, forfatter av foredraget «Kristendommen - den tiende landeplage",ville vært stolt av henne. Øverland, som bodde sine første år i Kristiansund, ble blasfemitiltalt for foredraget, men frikjent i 1933.

Hallgrim Berg(H) er en av de norske politikerne som har tatt islam på alvor. Han har selv utgitt bok innenfor samme tema. Berg skriver følgende om boka til Hege Storhaug:

"Ho vågar å vise kva land og folk har i vente. Mot slutten av boka drøftar ho moglege «løysingar» på det som no skjer. For å få folkeleg fart på eit livsviktig ordskifte i landet, burde opptil fleire kapittel bli sende som opplesingsserie i NRK."

Er du i Kristiansund, eller Gullkysten, som den også kalles, møt opp på Havnekontoret, PlanB. Norges fineste litteraturloft, fredag kveld kl.19.00. Møt damen som elsker muslimer, men som ikke liker imamer. Er du forhindret: se det hele på Nettavisen.no.

 

 
Her kan du se og høre hele bokbadet.

Café Ibsen: Et eventyr


Anita Nicolaysen er både eier og daglig leder av Café Ibsen. Det er ikke uten grunn at den har vært kåret til Norges koseligste café. Tenk at Henrik Ibsen bodde på andre siden av gaten, og at han frekventerte i disse bygningene! Ibsen både bodde og jobbet 15 meter herfra. Den gangen var det også café her. I dag er det både café og muligheter for overnatting. Ibsens nærvær, de gamle bygningene, den driftige, men særdeles hyggelige Anita, gjør hele atmosfæren eventyrlig. I Oslo oppkalte de et parkeringshus etter verdens største dramatiker, ved siden av Shakespeare. Fy skamme seg! I Grimstad er alt bevart. Det er nesten for godt til å være sant.

Å drive café og overnatting, krever at man er tilgjengelig 24 timer x 7 dager i uken. Anita gjør klar dagens smørbrød. Jeg må si det som det er: Hvor fint er det ikke at det finnes noen mennesker som gjør det de har mest lyst til. Anita kan fortelle: "Samtalene med kundene er hva jeg synes mest om. Gode tilbakemeldinger er viktigere enn kroner i kassen."

Da jeg besøkte Café Ibsen hører jeg damen til høyre si på ekte bergensdialekt: "Nå må eg bare få denne fantastiske brocollien. Eg kommer faktisk innom hit hver gang eg er i Grimstad og kjøper brocolli". Hun heter Linn Siri Sælemyr og skryter hemningsløst av hvor koselig det er å komme innom. Man skulle nesten tro den var en del av "Bryggen i Bergen". Sælemyr bor i Byen mellom de syv fjell, men holder kurs i Grimstad og kommer alltid på besøk hos Café Ibsen når hun er i byen.

Anita viser stolt frem det eldgamle kassa-apparatet. Man vet ikke med sikkerhet om noe av Ibsens lønn gikk i skuffen på denne flotte maskinen, men det er sannsynlig. Klenodiet står i oppgangen til værelsene som er en trapp opp. Å vandre opp en knirkende trapp til andre etasje, gjennom en liten entre og inn i en av de ærverdige rommene, er som å skru tiden tilbake til Ibsens tid. Bygningen er fra 1812 og møblene ser i hvert fall ut til å være i samme tidsånd. Man kan velge rom. Hva med "Nora"?


Å overnatte her, det er rett og slett en fryd. Tenk å bo i samme hus som Henrik Ibsen vanket?! Spise frokost med Ibsen i veggene. Og se på de møblene. Dette er bedre enn hvilket som helst 5 stjerners hotell. Jeg har reist nok til å vite føle meg trygg på det. For en person med den minste interesse for litteratur, kultur og historie, må jeg si at du skal lete lenge etter et mer inspirerende sted å bo. 


Noen få kilometer fra Grimstad sentrum ligger Nørholm. Min favorittforfatter Knut Hamsun gikk inn til sentrum og postet sine brev. I dag bor ett av barnebarna her. En fantastisk flott eiendom. For deg som tar en overnatting hos "Café Ibsen", kjør deg en tur og få en ny kulturopplevelse. Bare synet av Nørholm er god nok grunn til en Sørlandstur. Ti minutters kjøring fra Grimstad. Hamsun er fortsatt omdiskutert og er på ingen måte helt akseptert blant folket i Grimstad. Derfor er det ikke all verdens festivitas rundt hans navn. Dessverre. Men jeg prøver meg på et innspill: Når vi har Hamsundagene og et levende flott museum i Hamarøy, da bør man også markere Hamsun i hans "hjemby". Dessuten. Den gangen det het "Ibsens Parkeringshus" i Oslo, foreslo jeg på et møte med hele bystyret tilstede at det ble skiftet navn. Det var en skam, mente jeg. Det utrolige var at de hørte på meg og tvang igjennom et navneskifte. Uten sammenligning forøvrig: Grimstad Kommune bør forstå at Henrik Ibsens bolig og arbeidssted, som i dag er museum, bør holde åpent utover sommermånedene når det er turister. Noe må gjøres. Blir jeg hørt en gang til?
 


 

KBK seriemestre: Eventyret vil ikke ta slutt


Ett minutt etter at KBK hadde blitt seriemester i Kristiansund. Trener Christian Michelsen løper bort til spillerne for å bli kastet på gullstol. I bakgrunnen skriker Uglan av glede. En ny nervekamp hadde gått KBKs vei. Eventyret vil ikke ta slutt.

KBK ledet 2-0 over Sandefjord cirka 10 minutter ut i andre omgang. Men så utlignet Sandefjord to ganger, den siste scoringa kom i det 90.minutt. Sandefjord ledet serien før denne kampen, og ville greid seg med uavgjort. Det var derfor vill glede rundt trener Lars Bohinen. Det var en hake ved gleden. 2850 tilskuere og 11 disipler tok fram urkraften fra en ekte nordmøring. Andreas Hopmark sendte i vei en lang og presis pasning, den ble stusset bakover og banens beste spiller Daouda Bamba fikk æren av å score i det 95. minutt. Sandefjord rakk knapt å ta avspark, KBK hadde ikke bare rykket opp i Tippeligaen, de hadde vunnet Obosligaen, og klubben ble en halv million rikere. På grunn av Hopmarks presise pasning, på grunn av Bambas egenskaper som måltyv.


Like etter kampslutt var det kaos blant fotografene. Til høyre ser vi NRKs Roar Halten.

Det var høyreback Coly som fikk æren av å åpne ballet på Gressbanen i Kristiansund. Den råsterke forsvarspilleren førte ballen, de var tre mot to og alle ventet på at Coly skulle bruke sin medspiller på høyresiden. Like utenfor sektstenmeteren velger han derimot en annen løsning. Han klinker til og ikke siden storslegga til Pål Forsnes (eks.Lillestrøm og Mjøndalen) hamret inn mål på 90 tallet, har det vært skutt hardere på Gressebanen. Ballen gikk omtrent midt på mål, men den hadde så stor fart og fikk i tillegg en aldeles merkelig inngang mot keeper. Et par meter før den banket i tverrligger og inn, skiftet den nemlig nok retning slik at Sandefjords målvakt var sjanseløs. Jeg har ikke sett et mer brutalt mål på denne stadion siden Christoffer Michelsen hamret inn noe lignende. Forøvrig bror av dagens trener Christian Michelsen, Christoffer smelte i vei et skudd fra død vinkel, nesten 16 meter fra mål. Prosjektilet gikk utrolig nok via tverrliggeren og i mål. Dagens kanonkule var nok viktigere.

Kampens gigant var Daouda Bamba. Han er så leken og lett. En spiss i toppklasse. I dag var han på sitt beste, og da kan jeg ikke se hvor mange spisser i Norge som er bedre. Sist jeg så noen på dette nivået på Gressbanen var da KFKs Kjell Wiik herjet med motstanderne. Utover teknikken har Bamba en annen egenskap som få målscorere har. Han løper som en gal. Hele tiden. For en skatt av en fotballspiller. Sitt første mål for dagen var et elegant kunststykke hvor keeper ble paralysert og latterliggjort. Ballen smøg seg mellom beina på ham, og etterpå var det bare å skyve ballen i mål fra rundt tyve meter.

Jeg ble litt skeptisk da årets spiller i !.divisjon Kamer Qaka måtte gå av banen kvarteret før slutt. Også i dag var han solid og blant banens beste spillere. Det skulle vise seg at lagmoral - og en spiss i toppform - var nok til å lage et historisk punktum. Stadion eksploderte, Uglan ville nesten ikke tro det de så. Stillingen var 3-2 og det var 30 sekunder igjen av 2016 sesongen. Seriemester i Obosligaen heter KBK. 


Leder for KBK Finn Backer sammen med sin datter. Dagens seier ga 500 000 kroner ekstra i kassen. Ikke rart de smiler.


Nå gjenstår bare fyrverkeri på havna, åpen lastebil med spillerne rullende nedover byens paradegate, noen taler og en fest som ikke vil ta slutt før sola står opp. Gratulerer KBK. Gratulerer Kristiansund. Byen som ikke ville la seg kneble. Politikere, næringsliv og øvrige innbyggere på Nordmøre får takke en seiglivet gjeng fotballspillere for innsatsen. Mange sponsorer. En uslitelig dugnadsgjeng. Hva tenker Erik Rolfsen, som var den sentrale personen som sørget for at KFK og CFK ville samarbeid om et felles topplag? Hva tenker Odd E.Folland og Sparebank 1 som har støttet klubben fra første dag? Hva tenker Vidar Sollid, som var klubbens første formann, og senere gjennom KBBL har vært en av klubbens største sponsorer. Hva med Anton Slatlem, Erik Pettersen, Erik Ohr, Knut Olsen, Leif Inge Karlsen og ikke minst Alf Dahl. Det kunne jo ikke blitt noe av dette uten dere? Og så til slutt Kjetil Thorsen - og en hau andre støttespillere. Dere fortjener all ære. Det er ingen tvil: Når man tror nok på noe, så får man det til.

.
Så glad blir publikum når laget har scoret det siste målet.


Spillere og trenere på lasteplanet nedover Kaibakken. Tusenvis av folk kranser seg rundt og venter på å hylle dem nede ved Rådhuset.


Ikke én ledig plass på Kaia i Kristiansund. Ikke en gang på 17.mai er det i nærheten av å være så mye folk.


Før man samles i Festiviteten er det fyrverkeri nede ved havna.










 

 



 

 

 

Det er noe Churchillsk over Kristiansund


Kristiansunderne har hatt tøffe tider det siste året. De tapte kampen om beliggenheten av det nye sykehuset, har blitt behandlet som spedalske hunder av lederne i sin egen fylkeskommune og har måttet trappet ned oljevirksomheten kraftig. Politikerne som er fra Nordmøre, deres egne politikere med Jenny Klinge og Pål Farstad i spissen, snakker byen midt imot og nekter dem å slå seg sammen med Trøndelag. Men folket på de fire øyene lar seg ikke knekke. Det er noe Churchillsk over dem. 

Se nøye på mannen til venstre. Det er Christian Michelsen. Hørt navnet før? Ja, det var han som samlet Norge til ett rike og kappet forbindelsen med Sverige. Men det er ikke han. Det er treneren til den nye fotballklubben i Kristiansund, KBK. Her blir han gratulert av TV2´s Davy Watne i garderoben. I bakgrunnen er det verdens mest engasjerte fotballkommentator, Rune Edøy, som er på jobb for lokalavisa TIdens Krav. 


Denne klubben bærer hverandre. Øverst sitter Erlend Sivertsen, en av fjorårets beste spillere i 1.divisjon. I år slet han akillesen, ikke en gang, men to. Men neste år er han tilbake igjen, vær sikker på det. Snart spiller han på landslaget. Må bare bli frisk først.


Her har vi to av personlighetene som mange miljø kan misunne KBK. Til venstre har vi hjelpetrener Ole Olsen. Det er ankeret og Ole Gunnar Solskjærs gamle trener. Han står ofte i bakgrunnen, snakker lavt, men har ryggrad og holdninger som hører hjemme en divisjon opp. Her går han sammen Kjetil Thorsen, klubbens daglige leder. Sistnevnte er klubbens uslitelige hjerte. Bokstavlig talt går han inn penger for klubben. Et par langturer har det vært. En gang gikk han fra Dombås og sist fra Levanger, med innkomst til Kristiansund Stadion. Til full jubel og cirka 900 000 kroner mer på konto.


To klassespillere. Kamer Qaka til venstre måtte stå over kampen i dag pga av for mange gule kort. Gutten er god nok til å spille på hvilket som helst lag. Til høyre sitter Daouda Bamba, en matchvinner fordi hans 18.scoring for sesongen sikret opprykk. Når Qaka ikke kunne spille i dag var det en annen som tok over sjefsrollen på midtbanen. Det var Liridon Kaludra. Du verden for en kamp svensken spilte. Disse guttene er sultne på mer suksess. Først skal man banke Sandefjord til helga, så gleder man seg til Tippeligaen. 20 sponsorer gir litt hver. Det har vært blod, svette og tårer både på fotballbanen -og utenfor. Som en av verdens største forfattere Knut Hamsun en gang sa: Du kan få meg ned på knær, men så er det stopp. Kristiansunderne lukter på nye seire. Den nye regionreformen kan gi dem vind i seilene. Pass opp romsdalinger og sunnmøringer. Siste ord er ikke sagt.
 

KBK danser med ulver


Våkn opp folk! KBK og Jerv spiller en historisk kamp på Levermyr Stadion i Grimstad klokka 13.00. Spiller KBK uavgjort eller vinner, så er de klar for Tippeligaen. Ingen kan danse som denne gjengen. Jerv betyr "ulv" og i dag vil KBK danse med ulver. Den største artisten er Liridon Kaludra. Den elegante svenske midtbanespilleren viser to tomler når klokka er 9.30. De er på vei inn i frokostsalen på Scandic Hotell i Grimstad. Humøret er upåklagelig. Lite bryr de seg om at Henrik Ibsen, verdens største dramatiker ved siden av Shakespeare, brukte mange år av sin ungdomstid i nabogården, 100 meter nedi gaten. 


Norges beste hodespiller er litt småtrøtt, men i dag får vi se ham krige litt lengre frem på banen. Andreas Hopmark trives i krigen. I dag er det krig.


Denne gjengen har ansvaret for at alt går riktig for seg i dag. Når klokka var 9.45 var de i full sving. Småkaldt, litt regn og litt vind. Ekte nordmørsvær med andre ord. Sørlendingene trives best når man kan spise reker utendørs. Det kan de ikke i dag. Fra venstre: Trond Kristoffersen, markedssjef, ansvarlig for billetter og supporterutstyr Jens C.S.Knutsen og til høyre Carsten Jacobsen,arrangementsansvarlig.

Espen Skalleberg har allerde vært på jobb noen timer når klokka er 9.55. Det er mye å forberede, sier den snakkesalige mediasjefen. Han husker godt den gangen Ole Stavrum trente klubben og roser ham opp i skyene. "Vi var en av de første klubbene i landet til å hente engelske trenere. Med noen unntak var de elendige. Men så fikk vi blant andre Ole Stavrum. Det var hel ved. En herlig familie." Han snakket også varmt om Ole Erik og Arild. Han hadde mest lyst til å si at det var her grunnlaget ble lagt. De spilte aldersbestemt fotball i Grimstad, forteller han. Dessuten fikk vel Arild inspirasjon og skrivekløe av at Henrik Ibsen skrev sin første roman her.



Morsomt gjensyn med Arne Sandstø. Klokka er 10.32 og denne herlige fyren dukker opp. Trener for Jerv, Arne Sandstø, var selv en meget god fotballspiller med erfaring fra øverste divisjon. Da jeg bodde i Bergen på slutten av 1980-tallet, spilte han for Varegg. Jeg hadde lagt opp som fotballspiller, men var innom treningene med Varegg. Det husker Arne godt. Han var jo en teknikker:-)Dessuten følger han med mine blogger på Nettavisen. I dag stiller de med fullt lag, men det er en liten usikkerhet om Brockmann spiller. Han sliter litt med ryggen, sier Arne.


Mens KBK spiste frokost hadde jeg min daglige treningstur. De som kjenner meg vet at jeg er best med ball, men hva gjør man ikke for å holde ting på plass. En av de få forfatterne som kunne matche Ibsen, Knut Hamsun, så én fotballkamp i sitt liv. Etterpå konkluderte han:" Kroppen er kun til for å holde hodet oppe."Det er lenge siden jeg spilte fotball på Levermyr. Men KFK hadde treningsleir her på begynnelsen av 1980-tallet, og jeg mener vi spilte mot Jerv. Vår trener var Ole Stavrum. I dag testet jeg også gressmatta: Den er knallhard, men ganske jevn. Det har regnet en del det siste døgnet, og hvordan den vil se ut på slutten av 2.omgang er ikke godt å si. Er du klar for avspark? Det er jeg.
 

2 av 139 vil beholde Møre og Romsdal



Senterpartiets Jenny Klinge og én nordmøring til vil beholde Nordmøre i Møre og Romsdal. Hvem er den andre? Etter at 139 har stemt i lokalavisen TIdens Krav, er det tilsynelatende 15 personer av 139 som mener Nordmøre bør være fornøyd med å forbli i Møre og Romsdal. Av de 15 antar jeg det er 90 % som er romsdalinger eller sunnmøringer. Selvsagt har lokalavisen noen abonnenter utover bare nordmøringer. I realiteten sitter vi igjen med cirka 1 til 2 % nordmøringer som vil forbli i fylket. Jenny Klinge er en av dem. Hvem er den andre?
For noen uker siden etterlyste jeg to ting hos Tidens Krav: 1.En meningsmåling 2. At Tidens Krav tok et valg for Nordmøre i regiondebatten. Svaret fra redaktør Ole Knut Alnæs var at hverken folket eller Tidens Krav var godt nok orientert til å avgi stemme. Alnæs skrev:

"Selv om vi er enig i at det haster med å forhandle og beslutte, er det ingen endelig dato for når en kommune kan søke om å endre fylke. Derfor er det all grunn til å vente på mer fakta før man gjør en endelig beslutning. Det vil også være en fordel å få vite mer om hva en slik endring kan bety før man lager en meningsmåling."
Nå kom en liten meningsmåling. Hvor lenge vil avisa vente med å si hva de mener? Klokka går.

Obosligaen avgjøres i siste sekund


Stig Rovik er speaker og hadde forberedt seg på en kanonfest i Kristiansund. Men i kveld ser det ut til at han bare serverer kaffe. Det var lagt opp til stor fest i byens hovedgate, Kaibakken. Senere på kvelden håpet man på en samling av noen hundre i byens storstue, Festiviteten. Fyrverkeri var også bestilt, men hele festen ble satt på vent.

KBK kjørte over Fredrikstad som en veivalse i 2.omgang, men fikk aldri ballen i mål. To ganger smalt det i stengene. Først var det Rocky R.Lekaj som i det 63.minutt sendte i vei en ladning på innsiden av venstre stang, helt oppe i krysset. Noen minutter etterpå klinket Victor E.Grodås ballen i tverrliggeren og ned. De 3100 tilskuerne holdt på å dåne. Kamer Qaka herjet som om han skulle holde på med en annen idrett på KBKs midtbane. Men det holdt bare nesten i dag. 0-0 og ett poeng, ble dagens fangst for den gamle klippfiskbyen.

Mr.KBK, daglig leder, Kjetil Thorsen, så ikke blid ut de siste fem minuttene. Ved siden av ham står sportslig leder, Kenneth Leren, og gnir seg i skjegget. Da det var noen få minutter igjen, var det 0-0 i kampen Sandefjord- Strømmen, mens kampen KFUM-Jerv, også var 0-0 . Men så scoret både Sandefjord og Jerv. Dermed ble festen utsatt. Nå leder KBK ligaen med 2 poeng til Sandefjord og 6 poeng til Jerv. Det gjenstår to kamper å spille. Hvem KBK skal spille mot? Jo, neste helg er det Jerv på bortebane, og helgen etterpå er siste kamp mot Sandefjord på hjemmebane. "Jeg tror ikke dette avgjøres før i siste sekund", sier Kjetil Thorsen.

I Kristiansund diskuteres det om man skal ha et fullverdig sykehus eller bare et DMS, et Distriktsmedisinsk senter. Med slike fotballkamper som i dag bør man i hvert fall ha noen hjertestartere tilgjengelig.

Smølabonan viser vei

Foto: Wigdis Wollan

Inger Lise Bøe Bævre og Smøla Janitsjar representerer det beste av Smølabonan. For 15 år siden hadde den lille øykommunen ytterst i havgapet 50 gjestesenger. I dag har den 750. Øya står på hodet nesten hele året. Her er festivaler, Gurispelet, konserter og ser man i Kulturkalenderen for 2016 finner man det ene arrangementet etter det andre. 90 % av barna går på kulturskole. Her er intet overlatt til tilfeldighetene. Hvordan er en slik suksess mulig?

Foto: Wigdis Wollan
Asgeir Gjøstøl er et av Smølas musikkgenier. Han synger, lager tekster og spiller på flere instrumenter. Han har vært med i Smøla Janitsjar i 20 år. Det var han som komponerte musikken til Fru Guri i 1990. Sist helg inntok Smølabonan Kristiansund. Her ser vi ham på scenen i Braatthallen, sammen med kordamene og resten av orkesteret. 1100 tilskuere, mange av dem langveis fra, fikk høre musikk på høyt nivå.

Foto: Wigdis Wollan
Slik ser det ut i Gågata i Kristiansund når Smølabonan kommer på besøk. Her selges den berømte Smølagulrota og alt av havets delikatesser. Det er 17.mai og julaften på samme dag. Bildet er tatt sist lørdag da bonan inntok byen. De viser vei og ser seg ikke tilbake. Kristiansunderne forstår ikke helt hvordan det er mulig. Det er Smøla som har regien fra A til Å og det er de som står for utgiftene. For 14.året på rad laget de liv i byen.

Foto: Wigdis Wollan
Mannen med solbriller er Egil Holberg. Han synger, er dirigent og tar gjerne frem gitaren om det passer. Hele Smøla er ham stor takk skyldig. Energien er ustoppelig og han tenker positivt hele tiden. I den grad man kan si noen lager gull av gråstein, er det Mr.Holberg. Det er ikke rart at nabokommuner blir misunnelig på slike musikalske sjeler. Batteriet ser aldri ut til å gå tomt.

Foto: Wigdis Wollan
"Ska vi laga litt fest i na byn her?" Einar WIkan er den største bonen av alle på Smøla. Han har vært med på en 30 år lang fest i øykommunen, og sammen med Egil Holberg har de vært ansvarlige pådrivere for en utrolig aktivitet. Her ser vi ham på scenen i Gågata i Kristiansund. Wikan roser Smølas engasjement og dugnadsånd. "Det er ikke noen få som står bak denne drivkraften", sier han. "Sist vi arrangerte Gurispelet brukte jeg 1 time og 20 minutter på å skaffe 28 frivillige. De som ikke kunne være med var lei seg for at de måtte på reise bort den uka." Det er bare å bøye seg i støvet. Kommuner som sliter med økonomien, humøret eller evnen til å kommunisere; ta kontakt med Wikan eller Holberg.

Smøla Kommune er den absolutt største bidragsyter til alle arrangement. Heldigvis kan Kristiansund skryte av å ha Sparebank 1 og en mann ved navn Anton Slatlem. De sørget for at konserten sist helg var mulig å gjennomføre. Det skulle bare mangle at de ikke fikk oppmerksomhet. 

Tusen takk til deg Wigdis Wollan, for fantastiske bilder. De som vil se litt mer av Smøla: wigdiswollan.no, bedre naturbilder skal du lete lenge etter.

 

 

KBK kan tape alle tre

 

Denne gjengen vil avgjøre om det blir tippeligaspill for KBK neste år. I går, mot Ullensaker Kisa, trodde ikke publikum det de så. Da spilte KBK så svakt - i første omgang- at selv den største optimist måtte gni seg i øynene. Nå er det tre kamper igjen. KBK kan tape mot topplagene Sandefjord og Jerv. De kan også tape mot aristokraten Fredrikstad. Selv den enkleste sjel kan se hvilken makt den mentale psyken påvirker prestasjonene. Tåler KBK presset?

For en par måneder siden satt jeg sammen med trenerne Christian Michelsen og Ole Olsen på Vestnesferga. Laget hadde tapt mot Hødd. Vi diskuterte hvor mange poeng KBK måtte ha for å rykke opp. 59 mente jeg. "Tror du man trenger så mange," svarte hovedtrener Michelsen. I dag har de 57 poeng. Med et par uavgjorte på de tre siste har de landet en eventyrlig sesong. 

Allerede før kampen i går var det uro. To av de mest sentrale spillerne hadde blitt skadet på trening. Monsteret av en venstreback, Coly, og sirkusartisten Kalludra var ikke aktuelle. Dermed ble det rokeringer.  Ikke minst ble det psykologiske utfordringer. Dette var i realiteten årets første matchball. Alle visste før kampen, aller mest trenerne, at en seier mot Kisa ville så godt som sikre et opprykk. Så nære, så langt unna. Fordi etter første omgang på Jessheim, byen som har flere heisekraner enn busser, ble bortelaget gjort til latter. Jessheim bygger nye boliger, sykehus og skole. Derfor ser hele byen ut som en byggeplass. Hjemmelaget hadde vunnet de seks siste kampene. Kanskje ikke så rart at dette laget spiller med selvtillit på hjemmebane. Det ser jo ut som om byen skal løfte seg fra å være et landsted til å vokse inn i himmelen.  Det var i alle fall merkelig å observere hvordan relativt ordinære Kisaspillere dominerte og lekte kattens lek med musen. Etter første omgang fikk jeg denne meldingen fra en superpatriot fra Kristiansund: "Med slikt spill blir det Obosligaen i mange år. Jeg får ondt av å se på. "Mitt svar på meldingen var: "De må tørre å stå høyere. De må løpe mer."  

Analysen av 2.omgang: Ullensaker Kisa tålte ikke presset. Det stod for mye på spill også for dem. De kjempet om å unngå nedrykk. KBK fjernet en back, satte inn en sulten Mendy på topp, og presset hjemmelaget til å bli usikre. Bortelagets supportere startet med fire Ugler. Før 1.omgang var ferdig var det kommet 100 til. Og i 2.omgang ropte de som om det var noe Churchilsk over dem. Ydmyket i krigens første del, men nekter å gi seg. Uglan hadde trua. Det fikk også spillerne etterhvert. 2-0 er en farlig ledelse. Først kommer én i mot. Så kommer én til - og så kommer den tredje. Psykisk terror, heter det.

Laget leder nå med 8 poeng foran nummer tre på tabellen. Jovisst, kan KBK tape de tre siste, samt at Jerv kan vinne de tre siste. Som den største pessimist skrev på sin gravstøtte: "Hva var det jeg sa". KBK er ikke der. Tvert imot har laget med seg en synlig og en usynlig hjelper. Den første er supporterne. Det er ikke bare de fire som møtte opp en time før kamp. Det er en hel by som står bak dette laget. De bestemte seg for å rykke opp allerede i mai. Den usynlige hjelperen er ikke like lett å beskrive. Det er en fru fortuna. Enten er det vår herre, eller så er det noe annet der ute. Kanskje kan det være som Rune Bratseth en gang sa da laget ble utspilt, rundspilt og gjort til latter - da Norge spilte mot Nederland. Ballen gikk på keeper, i stolpen, kom i retur for så gå i tverrliggeren. Men den gikk ikke i mål. Flaks er ikke tilfeldig. Bare les hva jeg skriver i boka om verdensmesteren i sjakk, Magnus Carlsen. Når det står om noen millimetre, får man hjelpe til litt selv. Om 14 dager ønskes Fredrikstad velkommen. Jeg tipper det kommer 3000 tilskuere. Så får vi se hva det gjør med KBK.



KBKs daglige leder, Kjetil Thorsen, gråt i går. Ikke en tåre eller to. Det regnet tårer. I hele andre omgang stod han bak en stor mast for seg selv. Bak det ene målet. Hadde ikke nerver til å se straffesparkene. Han har gått fra Dombås - og han har gått fra Levanger. På asfalt mot Kristiansund. For å samle inn penger. Neste hjemmekamp om 14 dager vil 3000 tilskuere støtte Kjetil Thorsen og KBK.

 

 

Norges beste barneskole foreslås nedlagt

 

 



Denne plakaten ser du på veggen til en av landets beste barneskoler. Innlandet Barneskole i Kristiansund kom i 2014 på 2.plass i testen over beste barneskole for 5.trinn. De ble bare slått av en privatskole. Nå er det planlagt nedleggelse, og elevene skal  tvinges til en stor skole som havnet på 904 plass i samme test. I 1988 forsøkte også politikerne å legge ned skolen. Den gangen gikk det 59 elever her. Nå er det litt over 100. Innlandet, eller Tahiti som det kalles, er et populært sted å bo. 5.oktober går høringsfristen ut og det hele skal avgjøres 8.november.

De siste årene har Innlandet barneskole vært blant de beste i landet. Av 2375 barneskoler kom Innlandet for eksempel på en fjerdeplass i 2015. Dette kommer frem av resultatlisten over nasjonale prøver. Nå kan skolen bli lagt ned - muligens av ren misunnelse. Skolen tilhører et lite miljø på den minste av byens fire øyer, og resultatene er selvsagt ikke tilfeldige. Men slike skoler vil ikke byen ha. De andre 8 barneskolene i byen er dog ikke i nærheten av å oppnå tilsvarende resultater. Man vet av erfaring at suksess ikke tåles i Norge - og Kristiansund er ikke  noe unntak. Kan det virkelig være så ille?

Noe av årsaken til at flere Kristiansundere har flyttet tilbake til byen ved storhavet er nettopp den unike barneskolen. Innlandet er mer kjent som Frode Alnæs sitt "Tahiti". Øya er kjent for å ha et av byens beste boligstrøk , og det er her Ole Gunnar Solskjær slo seg ned når han kom tilbake fra England. Familien ønsket en trygg og god skole for sine barn. Barneskolen ble bygget samtidig med at øya fikk fastlandsforbindelse i 1963. Den har siden vært øyas hjerte og samlingssted.

Det er ikke første gangen politikerne forsøker å smadre det kjæreste man har. Høsten 1988 skulle kommunen spare penger. Også den gangen mente politikerne, med rådmann i spissen, at barneskolen på Innlandet skulle legges ned. Foreldrene gikk derimot til sivil ulydighet, og én av dagene holdt de til og med barna hjemme fra skolen. Arbeiderpartiets ordfører, Øyvind Jensen, møtte opp til fellesmøte og nervene stod i høyspenn. Den gangen var det en uerfaren politiker, Asgeir Jordahl på 24 år, som talte sin egen ordfører midt imot:

"Jeg vet egentlig ikke hva som gikk av meg. Uten å tenke særlig på konsekvensene gikk jeg på talerstolen og fortalte at det var mulig å spare noen kroner både her og der, på andre poster. Det ble mottatt med øredøvende applaus og resultatet endte til slutt med at skolen ikke ble lagt ned. Jeg var medlem både av skolestyret og Arbeiderpartiet", kan Jordahl fortelle. Det kan se ut som om Arbeiderpartiet nok en gang kan ha behov for en Jordahl, som tør lage litt uro i eget reir. I motsetning til i 1988 har kommunen denne gangen laget en utredning på 64 sider. Det er dette som er grunnlaget for forslaget om legge ned Innlandet barneskole. Her finnes detaljert teoretisk informasjon, særlig i et økonomisk perspektiv.

Skolens ekstremt gode resultater de siste årene er ikke spesifisert. Heller ikke årsakene til at den fenomenale rektoren Gerd Inger Endreseth, ja vi må få lov til å kalle henne det etter en researchrunde. Hennes mange lærere er også en viktig del av årsaken til at ikke bare skolen gjør seg bemerket i tester; her prioriteres et godt miljø. I et eget brev til kommunen skriver aksjonsgruppa for skolen: (Brevet er redigert av undertegnede):

Skolen har økt kompetansen i personalet de siste 10 årene og systematisk hevet læringsstrategiene i basisfagene. Innlandet skole bør bestå fordi de har bygget en pedagogisk grunnmur hvor de kan dokumentere gode resultater uavhengig av klassestørrelser. Skolen scorer også høyt på medarbeidertilfredshet, 5.4 på siste undersøkelse. Dette er langt høyere enn snittet i kommunen som var 4.5 og blant skolene i Norge, hvor det er 4.7. Selv om enkelte skoleledere ikke tror motivasjon og trivsel påvirker kvaliteten, burde kvaliteten ved Innlandet skole skapt nysgjerrighet i stedet for å hige etter en skolestruktur, hvor løsningen til kvalitet blir store enheter på mer enn 450 elever. Det er ingen dokumentasjon som viser at store skoler vil score bedre på kvalitet enn små skoler, noe også utredningen selv nevner.

I rapporten står det svært lite om hvilken betydning en slik skole utgjør i nærmiljøet. Det kan med andre ord se ut som om at de viktigste faktorene for å ha det bra som barn, er utelatt. I alle fall er de sterkt undervurdert. De som står for utredningen burde virkelig vært nysgjerrige på hvorfor Innlandet barneskole gjør det så uvanlig bra. Som i september 1988 er argumentasjonen for å legge ned skolen, myntet på økonomi. Utredningen er laget med akademisk penn, og har noen vurderinger som kan være til nytte. Men mangelen på å tenke helhetlig gjør den usmakelig. Det er noe råttent over den. Arbeiderpartiet er fortsatt det største partiet i denne byen, slik det var det i 1988. En må be dem om å ta til vettet, slik de gjorde for 30 år siden. For noen uker siden gikk Senterpartiets leder og forlangte at Innlandet barneskole ikke ble nedlagt. I samme artikkel kunne man lese at Arbeiderpartiet ville vente med ta en avgjørelse. Istedenfor å benytte utredninger som utelater viktig informasjon, burde byens politikere brukt den unike barneskolen i sin markedsføring. Skrytt den opp i skyene. Hva med: "Flytt hjem til Kristiansund! Vi har en av verdens beste barneskoler!".

Istedenfor å fremelske en av landet beste skoler, gjør man det motsatte. I utredningen legges det opp til at Innlandet barneskole skal bli en del av en stor skole i sentrum av byen. Hvis man søker resultater for nasjonale prøver i 2014, ser man: Innlandet Barneskole ligger på 2.plass, kun slått av en privat skole. I realiteten må man da få lov å si at man er landets beste. Den store sentrumsskolen ligger på en 904 plass. Det kan legges til at sentrumsskolen har et fantastisk uteområde og slett ikke er noen dårlig skole. En 904 plass forteller nemlig ikke alt.

Fra en undersøkelse, som ble publisert i Nettavisen, kan man  lese resultater for de nasjonale prøver for 5.trinn i 2014: På topp av resultatlisten er privatskolen Childrens International School i Fredrikstad i Østfold. Legger man sammen resultatene for prøvene i lesing, regning og engelsk, får skolen et gjennomsnittlig resultat på 61,3. Like bak havner Innlandet skole i Møre og Romsdal, som får et snitt på 60,3, Korsvoll skole i Oslo (60), Krapfoss skole i Østfold (59,7), Slemdal skole i Oslo (59,3), Saksvik skole i Sør-Trøndelag (59,3), Bestum skole i Oslo (59) og Smestad skole i Oslo (59). Se http://www.nettavisen.no/dittoslo/her-er-de-50-beste-barneskolene/8519702.html

Resultatene av de nasjonale prøvene trenger ikke være et bevis på at en skole er "bedre" enn en annen. Likevel må man anta at de nasjonale prøver ikke er laget for moro skyld. Man er nesten tvunget til å ta hensyn til dem, hvis ikke blir det meningsløst. Det må vel også legges til at resultatene for Innlandet barneskole er fantastiske. Når de nasjonale prøvene knapt nok er nevnt i rapporten, svekker det troverdigheten.

Onsdag 5.oktober er datoen for høringsfristen. Alle som ønsker å si noe om denne saken, bør si fra før det. 8. november skal det hele avgjøres. De politikerne som stemmer for å legge ned denne skolen, tror jeg kan finne seg noe annet å gjøre etter neste kommunevalg. Høyres Dagfinn Ripnes kan fortelle at "nedleggelse skal ikke skje, det blir i så fall over mitt lik." Rødt og FrP har også vært tydelige på at de ikke ønsker en nedleggelse. Det betyr at man venter på Arbeiderpartiet. Man vet heller ikke at alle representanter fra de øvrige partiene vil gå imot en nedleggelse. Derfor er det med hjertet i halsen at 107 elever, deres foreldre og noen lærere venter på D-dagen.

Sørsundbrua er det som knytter Innlandet til sentrum av byen. I storm og kav er det ikke ufarlig å ferdes her. Dessuten er brua bygget for noe helt annet enn dagens trafikk. En av beboerne sendte nylig en bekymringsmelding, en forespørsel til Vegvesenet i Møre og Romsdal som ga følgende svar: "Vi ser (for øvrig) ingen muligheter til å etablere en god trafikksikkerhetsmessig løsning for myke trafikanter med de begrensninger dagens bru har i forhold til bredde." Brevet er signert Stig Svenøy. Trafikkforholdene bør absolutt være et moment når mer enn 100 skolebarn, i alderen 6-13 år, skal ferdes over brua. 

Politikerne som ønsker å legge ned Innlandet barneskole har snakket seg i mellom, de har også engasjert flere personer som i månedsvis har laget en detaljert, men ufullstendig utredning. Denne vil rådmann, Arne Ingebrigtsen, bruke som sitt fremste våpen for at debet og kredit skal harmonere. Med bakgrunn i rapporten som er laget, vil rådmannen foreslå nedleggelse av Innlandet barneskole. Rådmannen er forøvrig styreleder i "Kristiansund International School". En tiltenkt kommende privatskole. I disse vanskelige tider for oljeselskapene er kanskje ikke privatskolen like aktuell, hva vet jeg. I tillegg er han styreleder i Notar A/S. Det er ikke sagt med ett ord her at den tiltenkte privatskolen kommer i konflikt med nedleggelsen av en kommunal skole. Det er heller ikke nevnt med ett ord - og jeg har ingen informasjon som tilsier at meglerfirmaet Notar vil bry seg om tomme nedlagte barneskoler. Rådmannen er mest vant til å gi råd. Denne gangen kan han få ett: Hold tunga rett i munnen.

Til slutt skal politikerne forsøke å finne ut av alle alternative løsninger. Hvis alt annet slår feil, prøv med sunn fornuft.

Resultater for nasjonale prøver: http://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/sk-her-er-de-beste-barneskolene-i-landet/3423166122.html

 



 

Åpent brev til NRKs sjef



Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og daværende kulturminister Thorhild Widvey. Bildet er tatt 19.juni 2015 etter presentasjonen av Stortingsmeldingen om allmennkringkasting. Meldingen heter Open og opplyst - allmennkringkastning og mediemangfold. I gårsdagens distriktsending fra Møre og Romsdal fikk man et bevis på at NRK hverken er åpne eller opplyste. Det var betenkelig journalistikk som ble presentert.

Thor Gjermund Eriksen,

Kringkastingsjef.                                                    Oslo 28.9.2016

 

Denne høsten er mer dramatisk for enkelte fylker og kommuner enn normalt. Dermed er også denne høsten mer dramatisk for det enkelte menneske enn de fleste er klar over. For noen fylker står det faktisk om et være eller ikke være. I den tilspissede debatten om regionreformen, som har sin klare målsetting om å redusere antall fylker fra 19 til cirka 10 regioner, avslører både politikere og journalister seg. I går var det NRKs tur til å trampe i salaten. Avslørende, ikke desto mindre alvorlig.

Gårsdagens hovedoppslag på NRK Møre og Romsdals nettside ble kalt "Nordmøre er velkommen, men for sene". I den påfølgende tv-reportasjen er hovedbudskapet at Nordmøre ønsker seg mot Trøndelag, men at de er alt for sent ute. For sent ute for hva? Som det fremgår i reportasjens siste del er reportasjen tendensiøs og direkte misvisende. NRKs ekspertkommentator, Trond Vestre, sier at det er mye som nordmøringene kan forhandle seg til i et samarbeid med Trøndelag. Vestre berger stumpene i reportasjen, men langt fra nok til at man kan lene seg tilbake og si at dette var helt ok journalistikk. For det var det ikke.

Jeg har fire spørsmål:

1.  Journalisten som presenterer reportasjen, Ann Eli Nøsen, er bosatt i Molde.  Fra før er det kjent at det sannsynligvis er krise for Moldenserne om nordmøre velger seg nytt fylke. Kan det være at hun fremlegger saken til det beste for sin by? (I så fall burde NRKs redaktør i Møre og Romsdal,Hallstein Vemøy, tatt jobben på alvor og ikke tillatt den fremstillingen som seerne ble presentert.)

2. Hvis Nordmøre søker seg til Trøndelag, vil Møre og Romsdal slutte å eksistere. Det betyr at Romsdal - og selvsagt også Sunnmøre - må finne nye venner. Dette er dramatiske konsekvenser. Er det slik at NRK Møre og Romsdal med hovedkontor på Sunnmøre også er redde for at fylket smuldres opp og dermed gjør sitt for å forsvare det?

3. Det kan virke som om de lokale aktørene som styrer NRK Møre og Romsdal ønsker at fylket skal bestå. Kan du som sjef love å ta en alvorsprat med dine ansatte på Nordvestlandet ?

4. Kan NRK beklage reportasjen og innrømme at dette var svak journalistikk?

På Nordmøre og særlig i Kristiansund er folket opprørte på sosiale media etter denne reportasjen. Man kan også se på Tor O.Sandviks kommentar at han er overrasket over hva som ble laget på tv i går. Han skriver på sin Facebookside : "Fascinerende vinkel fra NRK...". Man skal ikke ha mye fantasi for å forstå hva fylkesrådmannen mener om reportasjen. I alle fall er ikke Arbeiderpartiets nestleder, Arne Grødahl,  i Kristiansund i tvil. Han skriver i dag en kommentar under Sandviks tidslinje:  "NRK Møre og Romsdal er en aktør i denne saken og mindre et uhildet presseorgan. Spesielt gjelder dette kontoret til NRK i Molde..."

Denne reportasjen er bare et lite eksempel på de utfordringene som både NRK og øvrig norsk presse står overfor. Da intensjonsavtalen om at Vestlandet ønsket å bli en region for noen uker siden, ble det slått opp som en hovedsak i NRK. Både på nettsiden og i nyhetene. Men i Romsdal Budstikke og i Sunnmørsposten skulle det gå et døgn før det ble nevnt med en bokstav. Neppe helt tilfeldig.

Hilsen Aage G.Sivertsen,

forfatter og blogger for Nettavisen.

Kopi: Hallstein Vemøy, redaktør NRK 

* For de som ikke har sett innslaget: https://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-moere-og-romsdal: 

Reportasjen påpeker at fylkeskommunale arbeidsplasser er fordelt og det blir ikke noe omkamp om dem. Det betyr at spørsmålet om Møre og Romsdal fylke skal slå seg sammen med trønderne er uaktuelt. Men det betyr selvsagt ikke at nordmøringene ikke kan søke seg nordover. Slik det er i dag har ikke Kristiansund noen arbeidsplasser som er tilknyttet fylkesadministrasjonen. Man går fra 0 til 0, men det er mange andre utfordringer som nordmøringen ser som fordeler av å søke seg nordover. Til tross for at ingen har foretatt en holdbar meningsmåling på Nordmøre, er det ikke måte på hvor mange som ytrer seg til fordel for Trøndelag på sosiale media.

Kongens Nei: Kjipe anmeldere

 


Skuespiller Erik Hivju spiller kommandant Birger Eriksen i "Kongens Nei". Det gjør både han og flere av de andre skuespillerne til den store gullmedalje. Eriksen, som regelrett ble mobbet i årene etter krigen, får sin fortjente plass i denne fantastiske filmen. Det merkelige er at ikke filmanmeldere og historikere strekker strikken helt ut og gir team Poppe den kreditt den fortjener. For dette er utmerket håndverk. Kanskje man ikke kjenner historien godt nok til å tørre å skryte litt av sine egne? Eller er det noen historikere som kan historien så godt at man vil ikke at andre skal tukle med den. Selv ikke på kino?

En rekke avisanmeldere er forsiktige med å gi en toppkarakter til filmen "Kongens Nei". Flere av dem mener at filmen ikke holder dokumentarisk mål. Filmen er "basert på en sann historie" og er "inspirert av Alf R.Jacobsen bok". Det står det å lese på rulleteksten. Så hva forventer man seg? Det er ingen sann historie og Alf R.Jacobsen er overhodet ingen professor i historie. De som ønsker djevelsk korrekt informasjon kan holde seg langt unna kinosalen. For hadde dette vært en dokumentarfilm, ville den blitt slaktet. Det er den ikke. Regissør Erik Poppe har derimot laget en fantastisk film. 

I lørdagens Dagbladet kan man lese: "Du slurver ikke med fakta om aprildagene 1940. Da får du sannhetsministeriet etter deg", skriver en av de fremste eksperter på krigshisstorie, Hans Fredrik Dahl. Jo, herr Dahl, som jeg har den største respekt for: Poppe kan slurve med fakta. Det er en del av hans jobb som regissør. Hvorfor skulle han ikke det. Oppgaven til Poppe har ikke vært å lage en film som skal applauderes av historikere. Han har laget en film som folk vil se, en levende beretning så nær virkeligheten som det lar seg gjøre. De kunstneriske utfordringene må nødvendigvis skyve "den vedtatte sannhet" litt til side. 

Noen faktiske feil og noen tolkninger, som forekommer i filmen, er til å leve med. Her er en liten liste:

- Da utenriksminister Koht, ved midnatt 9.april, ringte Slottet og adjutant Bjart Ording informerte Kong Haakon om at fiendtlige krigsskip var på vei inn Oslofjorden:

Filmen kunne lagt større vekt på Kong Haakons reaksjon. Kongen tok, ifølge Ording, meldingen "med ro og fatning". Hvordan kunne kongen finne på å gå til sengs etter slik informasjon? Det hadde nå vært fint om filmen brukte 30 sekunder til på den scenen.

- I stortingsmøtet på Hamar 9.april velger Erik Poppe å la både Kong Haakon 7 og kronprins Olav være tll stede. I filmen reiser Kongen seg og snakker Nygaardsvold midt imot:

Kongen var selvsagt ikke tilstede på stortingsmøtet på Hamar. Denne detaljen er nok til at filmen aldri kan være noen dokumentarfilm som brukes i undervisning, i alle fall ikke uten at en lærer veileder sine studenter. 

- Disputtene og kranglingen mellom Kong Haakon 7 og kronprins Olav er filmens røde tråd:

Samtalene mellom dem antar jeg er ren diktning. Dog er innholdet slett ikke usannsynlig. Kong Haakon og kronprinsen kranglet helt sikkert i timene før avreise fra Tromsø 7.juni 1940. Kronprinsen ville ikke reise fra landet. Hvorfor skulle de ikke gjøre det i aprildagene 1940? Samtalene gjør filmen ekstra spennende.

-Sendemann Curt Braüer, som gjør alt for å forhandle seg frem til fred, opptrer sammen med sin hissige kone. Hun går verbalt i strupen på ham og ber ham holde seg unna forhandlinger med den norske regjeringen. 

Sannsynligvis er dette ren fiksjon, men det berører ikke filmens helhet. En småsint kone påvriker ikke utfallet av de dramatiske aprildagene.

Det er flere som har påpekt at kampene ved Midtskogen, natt til 10.april, skjedde i tjukkeste mørket:

Hvordan skal man filme noe som skjer i mørket. Jo, man må tllføre lys. Man kan kritisere regissøren for litt av hvert, men det finnes en grense. Som det ble sagt fra en av skuespillerne: Noen vil helst at vi skulle brukt snø fra 1940.

Så, med disse små kommentarene er undertegnede en av historikerne som finner denne filmen: Fantastisk. Fordi skuespillerne som har hovedrollene er helt utrolige, fordi filmingen og intensiteten rundt senkingen av Blücher er genial, fordi den røde tråd i filmen - forholdet mellom far og sønn fremstilles slik det sannsynligvis var. 

For dem som ønsker å være informert om detaljene, les boka "9.april 1940- et historisk bedrag", skrevet av undertegndede. For dem som vil ha et par timers underholdning om norgeshistoriens mest dramatiske døgn: Gå og se "Kongens nei." 

Og de som er ekstra interessert i hvorfor Kong Haakon 7 gikk til sengs ved midnatt 9.april 1940, les min tidligere blogg: http://aagesiv.blogg.no/1460131001_9april_1940_kong_haak.html. Her vil du forstå at det var regjeringens nei 9.april klokka 4.30, og ikke kongens nei, som var det egentlige nei til tyskerne. Men med en slik forståelse av historien, ville det jo ikke blitt noen film :-).



 

 

Verdens vakreste by


Bygninger fra 1300-tallet, en lun havn, en kunstnermagnet uten kjøpesenter, ingen Hennes og Mauritz eller Cubus, ingen store butikker, ingen store hoteller. Ikke en trailer å se. Det er ikke plass til den. Byen hadde 8000 innbyggere for et par hundre år siden. I dag er folketallet også 8000. Men byen er stappfull av kultiverte turister. Hvor er vi?

Som frankofil har jeg forkjærlighet både for Paris og Cote d´Azur. Selvsagt er jeg ikke i Paris denne gangen. Det kunne vært St.Tropez, men båtene er for små, bygningene for gamle og sigaren er byttet ut med penn eller pensel.  Denne idylliske byen er kjent for å ha tiltrukket seg kunstnere i århundrer. Den er så vakker og full av kjærlighet at selv sukkerbitene på kaféne er formet som hjerter. Jeg er der hvor Claude Monet fikk sin inspirasjon. I Normandie. Store deler av Normandie ble bombet i ruiner under 2.verdenskrig. D-dagen, 6.juni 1944, da den allierte invasjonen med sine 130 000 soldater gikk i land på strendene i Nord-Frankrike, gjorde ødeleggelser som var uopprettelige. Men litt lenger nord, mellom Omaha Beach og Le Havre var det en liten lunge som slapp unna bomberegnet. 


Elita, med sin lille venn, bor i Paris, men hun er på sin månedlige tur på besøk i det som konkurrerer med Montmartre som Frankrikes kunstnersted. De siste 15 årene har hun besøkt sitt paradis på jord. Ingen terror, ingen t-baner, men haugevis av kaféer og små butikker. Prisene er som i Paris. Politikerne har forstått at de kan ta seg betalt. I motsetning til andre steder i Europa, som har revet ned gamle bygninger, har man her nektet å gi etter for store kjøpesentre og tonnevis med asfalt. Her er brostein og charme. Det er som en reise 700 år tilbake i tid. 



De gamle bygningene er bevart. Her ser vi byens bibliotek og turistinformasjon, omringet av et praktfullt glassbygg. Fransk småbyliv er ivaretatt. De har nektet å modernisere slik resten av Europa har gjort. Hva er resultatet? Jo, det har ført til en turistflom. Franskmenn og utlendinger i skjønn forening. Turistene raver ikke halvfulle rundt og lager støy. De er her fordi de er nysgjerrige, for å bli inspirert. Slik som meg. Man slipper å rope for å bli hørt. Her finner du ikke store badebasseng eller støyende diskotek. Nærmeste disco er i nabobyen Trouville, et par mil unna. Derfor har ungdommene rømt byen. Men for den som er opptatt av harmoni, kunst, kultur og mye utenom det vanlige - her er byen å besøke.



Det finnes mer enn hundre bittesmå butikker. Du kan få kjøpt din spesielle Calvados eller rochefort, bilder av de beste kunstnere, klær laget for spesielt interesserte, eller du kan slappe av med en rosévin i klyngen av restauranter nede ved havnen. Det er ikke mulig å bli lei av rusle langs bryggekanten. Hver butikk gir utløp for sin egen historie. Ingen neonlys er å se, ingen dørvakter som forteller at du ikke kan ta med ditt lille glass utenfor døra. 



Alle byer har sin egen kirke. Denne er også helt spesiell. Frankrikes største trekirke, Saint-Catherine. Selve kirketårnet er bygget separat, og står bak hovedbygget. Gatene er akkurat brede nok til at et par 2CVér kan passere forbi hverandre. I motsetning til Bryggen i Bergen er det ikke bare ved havna at denne byen er bevart i gammel stil. Her har man en hel, liten by slik den var for mange hundre år siden. 



Har man lyst til å lage sin egen pic-nic gjør man det. Som forfatter kan man ikke ønske seg bedre inspirasjon enn å være noen dager i byen, som jeg mener er det vakreste og mest spesielle jeg har opplevd. Jeg var på besøk her for første gang for 20 år siden. Denne gangen ble jeg enda mer betatt. At myndighetene har tatt vare på alt som er av gamle bygninger, og ikke latt seg friste til å jevne alt med jorda for å få det "funksjonelt og moderne", varmer en med skrivekløe. For deg som gir sinnet rom for tankeflukt, besøk en av de få stedene som nekter å gi slipp på sin identitet: Honfleur.

Så kom sjokket: Vestlandet blir ett fylke

Møre og Romsdal Fylke vil være historie om planene om den nye Vestlandsregionen blir en realitet. Vil Sunnmøre gå mot sør, Nordmøre mot nord og Molde, romsdalingene - hvor vil de gjøre av seg? Partene ble enige om det meste sa fylkesrådmann i Sogn og Fjordane, Tore Eriksen, da  intensjonsavtalen om det nye fylket ble lagt frem klokka 10 i dag. Den ble forhandlet frem i løpet av natten og morgentimene. De tre fylkene Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane signerer sannsynligvis avtalen i løpet av dagen. Til slutt skal det vedtas i de tre fylkestingene i løpet av høsten.

Det nye navnet blir Vestlandsregionen, og Bergen blir selvsagt hovedsetet. Her vil den politiske ledelse og fylkesrådmannen sitte. Næring og opplæring blir plassert i Stavanger. Det samme gjelder kollektivtransport og idrett. Sogn og Fjordane får ansvaret for vei og kultur.

Det store spørsmålet nå er hva som skjer med resten av landet. Møre og Romsdal vil neppe bestå som eget fylke. Den nye Vestlandsregionen får et innbyggertall på rundt 1.1 million. I Møre og Romsdal bor det cirka 265 000. Say no more. Hva skjer med Trøndelag? Nord- og Sør Trøndelag har allerede besluttet å slå seg sammen, men selv de blir lillebror etter dette sjokket fra vest. Og hva skjer på Østlandet?

Fra min artikkel, Hvem må slukke lyset, fra 24.august kan du lese:

Det er ikke bare scenariet med at Nordmøre går nordover som fører til at Møre og Romsdal rives i filler.  I går tirsdag 23.august var det et møte i Bergen. Her var representanter fra de tre fylkesutvalgene i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. I tillegg var en statssekretær og prosjektleder for regionreformen, Jørund Nilsen, tilstede. De tre fylkeskommunene forhandlet om sammenslåing av de tre fylkene til en Vestlandsregion, og var ganske offensive. En slik region vil få ca 1,1 mill innbyggere, og vil være i stand til å overta de fleste regionale oppgaver fra staten. På Østlandet er det vist stor interesse for en tilsvarende stor Østlandsregion. Da vil ikke Stortinget tillate at Møre og Romsdal blir fredet. "Staten må ikke godta at Møre og Romsdal får feige ut", var noe som ble nevnt flere ganger. Møre og Romsdal vil i dette alternativet risikere å bli med i dragsuget. Dette møtet viser at det er ikke bare nordmøringene som kan rive Møre og Romsdal i filler.

Denne artikkelen ble sendt både til lokalavisen Tidens Krav og Romsdal Budstikke, under tittelen; Hvem må slukke lyset? Men ingen av avisene satte artikkelen på trykk. Mente de den var for urealistisk?  Nå våknet man iallefall opp av dvalen.

Bergenserne setter med dette vedtaket både østlendinger og trøndere litt sjakk-matt. Bergen, som var Norges hovedstad på slutten av 1200-tallet, har aldri fått sin mektige posisjon tilbake. De har aldri vært glad i folk fra Oslo-området og da den planlagte Bergensbanen skulle bygges, var det ikke akkurat applaus fra Byen mellom de syv fjell. De ønsket helst ingen kontakt over fjellet. Derfor tok det årevis, eller nøyaktig 26 år, fra den ble startet til den stod klar til bruk i 1909. I moderne tid har nok både rogalendingen og bergenseren sett seg irritert på at makteliten, både innenfor økonomi, politikk og kultur har vært sentrert i Oslo. Dette vil de nå gjøre noe med, tror jeg. 

Et kjempestort sjokk burde det ikke være for dem som følger min blogg.

Les 

 http://aagesiv.blogg.no/1465389018_molde_taper_alt.html 

http://aagesiv.blogg.no/1472053364_hvem_m_slukke_lyset.html

 

 

Råsterkt i Sjakk-OL

 

Til tross for at Aryan Tari tapte dagens parti, var hans prestasjon under OL i Baku meget sterk. Gutten blir bedre og bedre for hver dag som går.  I dag spilte Norge 2-2 mot India. Frode Urkedal vant på fjerdebord, mens Aryan Tari tapte på tredjebord. Magnus Carlsen og Jon Ludvig Hammer spilte remis. USA tok gull,  Ukraina sølv og Russland bronse. Her er Aryan avbildet sammen med sin far Siamak, etter at Aryan ble seriemester med Vålerenga i vår. 


Med seier mot India ville man trolig fått en 4.plass. Nå ble det poengdeling og Norge fikk utrolig nok en femteplass. Hadde Jon Ludvig Hammer spilt på sitt normale nivå ville dette endt med en medalje. Dette er den sterkeste prestasjonen Norge noen gang har gjort i OL. Norge fikk en 10.plass i Haifa-OL i 1976, men det ble boikottet av Øst-blokken. Derfor er egentlig Norges sterkeste plassering, før i år, 13.plassen i Havanna-OL i 1966. Her vant man forøvrig mot USA, som hadde Bobby Fischer på laget. 

Magnus Carlsen spilte solid i Baku. Han sa før turneringen at det norske laget vil gjøre det litt bedre for hvert år fremover. Hvis fremgangen fortsetter, vil Norge bli verdens beste sjakknasjon. Det forutsetter at Aryan Tari fortsetter sin fremgang, hvilket det ikke er noen grunn til å tvile på. Samtidig må Jon Ludvig Hammer finne seg sjæl. Og så mangler man to stabile spillere rundt 2650-2700 i rating. Det kan ta litt tid, men med inspirasjon fra Magnus er alt mulig. 

 


Slik så førstesiden ut i Lierposten for en tid tilbake. Avisen kan rydde ny plass for Norges største sjakkstjerne, etter Magnus Carlsen selvsagt. Det er riktig at både Jon Ludvig Hammer og Simen Agdestein har mer i rating, men det vil ikke vare så lenge.
 

Sjakkeksperter kritisk til juksedommen

 
Den blinde sjakkspilleren Stein Bjørnsen ønsket selv å la seg teste. Her sitter han i Veritas sine lokaler. Veggene er polstret slik at det ikke skal være mulig å sende signaler hverken inn eller ut av rommet. Bjørnsen behersket ikke situasjonen og spilte, ifølge ham selv, langt svakere enn han pleier. Bjørnsen spilte to sjakkparti mot en spiller med antatt samme spillestyrke. Dagen etterpå ble det gjennomført en teoretisk test i Norges Sjakkforbunds (NSFs) lokaler i Oslo. To av nestorene i norsk sjakk, Johs.Kjeken og Øystein Brekke, er svært kritiske til NSFs behandling av saken. De savner bevis.

Johs.Kjeken har siden cirka år 2000 ledet de fleste Norgesmesterskap for synshemmede, flere landskamper og Nordiske mesterskap for synshemmede. Han har også vært lagleder for det norske laget i mange Nordiske mesterskap, og har vært lagkaptein i tre sjakk-OL for synshemmede. Han er den i Norge som har enestående erfaring med blinde sjakkspillere. Spørsmålet er: Hvorfor tok ikke NSF eller Reglementsutvalget, RU, kontakt med Kjeken før de gjennomførte testen av Stein Bjørnsen? 

RU ble i forkant til og med informert og anbefalt å ta kontakt med Johs. Kjeken.  Kjeken skriver selv i sin rapport, etter at testen ble foretatt, at folk tror at blinde sjakkspillere kan behandles som om de hadde syn, men han understreker: Man kan f.eks ikke teste en blind sjakkspiller som man tester en som ser. De som er blinde øver sjelden på taktiske oppgaver, og har vanskeligheter også med å analysere flere varianter i partier. De fleste er helt avhengig av å røre på brikkene mens de spiller og den eneste form for god testing av en blind spiller er å la ham spille sjakkparti. 

Johs.Kjeken fikk tilgang til informasjon i forkant av dommen. 31.juli , i god tid før dommen ble avsagt, skriver han i sin rapport til RU: 

"... den største skandalen vil være hvis han er uskyldig og blir dømt. Jeg vet ikke svaret, det er det NSF og Reglementsutvalget som må ta seg av. En anklaget skal alltid betraktes som uskyldig inntil det motsatte er bevist.  I tilfellet Bjørnsen kan det nesten synes som om det motsatte er tilfelle. Hvis RU skulle komme til at han er skyldig, håper jeg virkelig de har mer håndfaste bevis enn det jeg har sett hittil, både når det gjelder grunnlaget for NSFs dom, og konklusjonene fra det nedsatte utvalg. Så vidt jeg har oppfattet er det eneste konkrete faktum at han ved noen anledninger har brukt en øreplugg som teoretisk kan brukes til å kommunisere med. Men mulighet er ikke det samme som skyld. Jeg håper RU er seg sitt ansvar bevisst og feller en korrekt dom basert på konkrete fakta."

Kjeken kan fortelle at Reglementsutvalgets dom er endelig, men at det er en mulighet å prøve å saken opp på kongressen.  Da undertegnede spurte ham om en kommentar til dommen, skrev han følgende:

En test utført av 3 personer, helt uten erfaring med blinde (synshemmede) spillere blir tydelig tillagt stor vekt. Mitt epos har tydeligvis falt på steingrunn, men at de bedømmer Bjørnsens spillestyrke til under 1000 Elo er uforståelig.

Øystein Brekke har vært Internasjonal dommer (IA) i FIDE siden 1980. Han har vært generalsekretær i Norges Sjakkforbund, redaktør i Norsk Sjakkblad fra 1975 og har selv vært mesterspiller siden 1977. Dessuten har han skrevet en rekke bøker om norsk sjakk. Han har bistått Stein Bjørnsen og ga følgende kommentar på mail til undertegnede:

- Tildels grusom saksbehandling, og jeg ser det fortsatt ikke bevist at Bjørnsen har jukset. Blir pinlig for Norges Sjakkforbund, og alle som er skråsikre på nettet - hvis han senere i praksis viser å ha vært uskyldig.

 

Stein Bjørnsen sendte i går ut en pressemelding om hvordan han vurderte dommen: http://www.bergensjakk.no/pressemelding_stein_bjornsen_09.09.2016.pdf

Se også gårsdagens innlegg: http://aagesiv.blogg.no/1473410044_sjakkspiller_dmt_for_.html

 

 

Sjakkspiller dømt for juks

Stein Bjørnsen stilte opp til en sjakktest. For at det ikke skulle være noen tvil om at han ikke jukset mens testen pågikk, måtte han til Veritas spesialrom utenfor Oslo. 

Den blinde sjakkspilleren, Stein Bjørnsen, fikk i går dommen fra Reglementsutvalget, RU, som er ankeinstansen i Norges Sjakkforbund.  23.april i år ble han dømt av Norges Sjakkforbund for å ha jukset. Bjørnsen anket dommen uten at det hjalp. Dommen på to års utestengelse blir stående. 

I går fikk Bjørnsen tilsendt dommen på mail. RU er en egen komité på tre medlemmer som jobber under Norges Sjakkforbund. I løpet av kort tid vil både Stein Bjørnsen og Norges Sjakkforbund komme med en pressemelding.

Her er Reglementsutvalgets konklusjon.

1.  Bjørnsen har turneringsresultater som er så gode i forhold til hans sannsynlige reelle spillestyrke at det er uhyre usannsynlig at de er oppnådd uten juks. Nøyaktig hvor usannsynlige resultatene er og kan diskuteres, og er avhengig av hvilken reell spillestyrke man antar, men uansett utgangspunktet er resultatene svært lite sannsynlige.

2. Bjørnsen har brutt sjakkreglementet ved å bruke ulovlig utstyr som gjør det mulig å kommunisere trådløst under partiene.

3. Det er påvist en svært høy grad av samsvar mellom trekkene i Bjørnsens partier og trekkvalgene til vanlige sjakkprogrammer. Et slikt samsvar er uvanlig, selv for spillere på svært høyt nivå.

4.  Både en rekke vitneutsagn og den avholdte testen av spillestyrke viser en grad av sjakkompetanse og sjakkforståelse som ikke er forenlig med de resultatene Bjørnsen har oppnådd.

5. Reglementsutvalget er klar over at selv usannsynlige resultater av og til forekommer, men punkt 1 sammenholdt med punkt 2 og 3 ovenfor gjør at RU finner det bevist utover enhver rimelig tvil at resultatene har vært oppnådd gjennom juks.

Reglementsutvalget 08.09.2016

Eirik T. Gullaksen, Arne Tjølsen, Trond Romsdal 

 Brukte 100 000 kroner til advokat

Stein Bjørnsen leverte sin anke som bestod av cirka 130 sider. Han engasjerte advokat, men måtte takke nei til videre arbeid da han ikke hadde nok penger til å fortsette. Etter dette fikk han en av nestorene i norsk sjakk, Øystein Brekke, til å hjelpe seg. 

Johs.Kjeken er den som har mest erfaring med blinde sjakkspillere i Norge. Kjeken sendte et eget skriv til RU hvor han mente at sjakktesten som ble gjennomført ikke var holdbar. Dette ble heller ikke tatt hensyn til av RU. 

Det er uvisst hvilke muligheter Stein Bjørnsen nå har. Det er ikke usannsynlig at dommen fra Reglementsutvalget vil bli den endelige dommen. Mulighetene for å kjøre saken innenfor det norske rettsapparatet er tilstede.  Hvorvidt saken kan ankes innenfor sjakkens organer, er uvisst. Norges Sjakkforbund er underlagt FIDE, men det er lite trolig de vil engasjere seg, eller om det overhodet er mulig å anke saken til FIDE.

Saken vil bli oppdatert.

Norges Sjakkforbunds pressemelding ble lagt ut 9.september klokka 10.30 : http://www.sjakk.no

 

 

Kan Facebook styre en by?


Det er stille før stormen i Kristiansund. Tirsdag 6.september vil politikerne ta en historisk viktig avgjørelse. På Facebook var det en som skrev: Vi har gått i fakkeltog, demonstrert og skrevet hundrevis av leserinnlegg. Om dere ikke anker sykehussaken, vil dere aldri se meg mer med en fakkel i min hånd. 
 

Når politikerne ikke fungerer som de skal, eller innbyggerne ikke er fornøyd med lokalavisa, da dukker det opp en ny scene: Facebook. Et godt eksemplet på dette finner man i disse dager i Kristiansund. I forbindelse med sykehusdebatten er temperaturen så høy på Facebook at politikerne sannsynligvis ikke tør annet enn å føye seg. Et interessant fenomen.

Tirsdag 6.september er en historisk dag for Kristiansund. Da vil bystyret bestemme seg for om de vil anke rettssaken som de tapte. Forspillet, som sannsynligvis fører til at byen mister sitt sykehus, var så råttent at hverken folket eller politikerne var i tvil: Her måtte man gå rettens vei. Innbyggerne samlet inn mer enn 900 000 kroner. Rettssaken mot Helse Midt-Norge endte, likevel med nederlag. Å vinne over staten er vanskelig. Å vinne i første runde er nesten umulig. Det visste politikerne på forhånd. Derfor er en anke logisk.

For noen dager siden intervjuet lokalavisene Tidens Krav og Romsdal Budstikke noen sentrale politikere i Kristiansund. Her fremkommer det at nesten alle er imot at rettssaken skal ankes. Men - etter at artiklene er publisert - følger det kraftige reaksjoner fra Kristiansunds innbyggere. Ikke i avisene, nei, folket ytrer seg i hovedsak på Facebook. Og dommen er ikke nådig. 

Kristiansunderne har gått i fakkeltog, samlet seg i demonstrasjoner og skrevet hundrevis av leserinnlegg. Når lokalavisen, Tidens Krav, for noen dager siden skrev på lederplass at man bør la være å anke, da ble det rene sankthansbålet på Facebook. Én etter èn av politikerne fikk gjennomgå. Det førte til at enkelte fikk en god porsjon med nerver. Noen av dem var straks inne, og fortalte at de stod bak folket - og ville anke.

Mange av dem ønsker å tro at om 100 år er alt glemt. Det samme sa Knut Hamsun da han, halvt døv og halvt blind, forsøkte å forsvare seg i retten. Hamsun har aldri vært mer aktuell.  Politikerne i Byen ved Storhavet skal ikke føle seg sikre på at det ikke blir skrevet en bok om det som nå skjer. Der vil ordene bli trykket og bevart til evig tid. 

Kristiansund opplever, med unntak av da byen brant i 1940, sitt mest dramatiske år siden den fikk bystatus i 1742. Sykehusdramatikken og spørsmålet om byen skal søke seg nordover mot Trøndelag i den nye regionformen, vil sette spor etter seg. I den første saken presterte politikerne å innhente råd fra en advokat. Imens gikk både uker og måneder. Ferietid heter det. I denne superdramatiske og viktige perioden, var det to måneders ferie. Nå er det ni dager til ankefristen går ut. Det er til å få fnatt av. Akkurat samme prosedyre ble benyttet i spørsmålet når kommunen skulle vurdere å søke seg mot Trøndelag. Istedenfor å finne ut av dette i den informasjonen som allerede forelå, bestemte bystyret at det skulle foretas en utredning. Regionreformen har vært kjent i minst halvannet år. Alle innspill fra kommunene, og samtaler fylkene skal ha seg i mellom, skal skje før 14.oktober. De som skal utføre utredningen, Orkidé, skriver på Facebook at den skal være ferdig innen 1.november*. Det er 2-3 måneder til regionreformen begynner å ta form, mens politikerne i Kristiansund ønsker å vente på en utredning - som i realiteten kommer etter at de store linjene allerede er lagt. Disse datoene har selvsagt spredt frustrasjon og forbannelse på Facebook.

Spørsmålet om sykehusnedleggelse og hvilken region man skal tilhøre, er ikke spesielt for Kristiansund. Hvis andre kommuner bruker samme strategi, og lar humla suse, er det ikke rart Facebook får sin scene. Hvis man skal utrede, nøle og feriere i beste sendetid, får man heller finne seg noe annet å gjøre. Folket lar seg ikke lure i det uendelige. 

Oppdatering: Kristiansund Kommune valgte med 28 mot 17 stemmer å anke dommen i sykehussaken. Ordfører Kjell Nergaard (Ap) og de fleste fra hans parti valgte å stemme mot å anke. På forhånd ba Nergaard om et klart flertall for en av delene. Det fikk han.

Her er et par artikler jeg har skrevet tidligere og som gir god bakgrunn for at man bør anke i sykehussaken:

http://aagesiv.blogg.no/1472053364_hvem_m_slukke_lyset.html

http://aagesiv.blogg.no/1469122080_bent_hie_og_rtten_fru.html

*Finn Backer, ny leder i KNN, Kristiansund og Nordmøre Næringsforum, skriver på Facebook at Orkidés arbeid skal være ferdig innen 1.november.

 

 

Per-Mathias Høgmos ørkenvandring


Tom Nordlie var "optimist" og mente muligheten for norsk seier var rundt 5 %. Etter at Tyskland ledet 2-0 til pause, hadde prosenten gått ned til 1 %, mente han. Det var mange som var av samme oppfatning. Når hverken spillere, trener eller publikum har helt troen, er muligheten for seier på frysepunktet. I går ble Per -Mathias Høgmo spurt om hva han synes om sine tre første år som landslagstrener. Han svarte: Vi har et av Europas yngste lag. Resultatene vil derfor variere. Problemet er at resultatene varierer ikke noe særlig. De er stabilt svake. I kveld ble det 0-3. Prøv å gjør noe du ikke har tro på og vær helt sikker på at det ikke går. Hvor lenge skal han få holde på?

Søndagens forestilling bød opp til dans. Alt lå til rette for en stor fest. Det var knapt et sete som var ledig, Til og med været var godt. Det var bare en liten ting som manglet. En detalj: Selvtillit. Allerede før kampen kunne man merke det. Det virket som om hverken publikum eller pressen hadde helt troen. Heiaropene var  der bare det første kvarteret. Allerede tidlig i første omgang var det et par tusen tyske fans, som overdøvet stadion med Deutschland, Deutschland. Noen hundre norske supportere holdt ut, som på trass, og må få ros for det, men tyskerne dominerte. 

Når Joshua King fikk sin store mulighet til å score ganske tidlig i omgangen, så det ut som om han satset alt på å treffe ballen, skyte den så hardt at han aldri fikk se den mer. Fra rundt 16 meter dro han til. Kula føk over tverrliggeren. Han hadde tid til å spille den til en bedre plassert Berisha, eller han kunne gjort som Solskjær gjorde, styrt den til siden for keeper. Men hverken Joshua eller de andre spillerne, hadde troen på å vinne.

En treners aller viktigste oppgave er å overføre selvtillit til spillerne. Mister han, eller mangler han denne egenskapen, merkes det først blant spillerne, så hos pressen og til slutt hos publikum.  Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, savnet i forkant av kampen, supporternes entusiasme. Prøv å spill sjakk etter at du har mistet dronningen, Gunnar!  Spillerne, hjelpeapparatet, supporterne, publikum - de må ledes. Mister du dronningen, mister du alt. Det er som en båt uten ror. Når Drillo ledet dette laget i storhetstiden, trodde spillerne at de kunne gå på vannet. Spør Rune Bratseth og han vil si: Vi trodde vi kunne slå absolutt alle. Spør Island om hvorfor de slo England i EM. Spør hvilken som helst idrettsspsykolog om hvorfor Vålerenga begynte å vinne når spillerne fikk vite at Ronny Deihla skulle bli lagets neste trener. 

Det handler om lederskap. Høgmo har hatt suksess om fotballtrener i andre klubber. Han har også på sine tre år som landslagstrener avslørt at han ikke behersker det han holder på med. Norge har ikke råd til å vente å se om man greier å kvalifisere seg for VM. Høgmo har ikke personligheten til å si fra selv. Noen  i fotballforbundet bør innse litt av denne virkeligheten. Finn en autoritet som kan få Joshua King til å senke skuldrene. Alternativet er å stresse videre, la Høgmo fortsette sin ørkenvandring og vente til at det stopper av seg selv.

Magisk om "Magnus".

Filmen "Magnus" hadde premiere på Klingenberg i går. Øyvind Asbjørnsen har vært svært sentral i produksjonen. Uten Asbjørnsens unike råmateriale ville resultatet blitt annerledes. Til høyre for ham sitter familien Carlsen og regissør Benjamin Ree. Bildet er tatt noen minutter før filmen startet.

 

Det tok den unge regissøren Benjamin Ree tre år og 500 timer med opptak før det til slutt ble film. Dagene før premieren var han og en av bidragsyterne, filmskaper Øyvind Asbjørnsen svært spent. Ville folk komme, ville de bli fornøyde, ville den selge i andre byer osv. Nervene stod i høyspenn. Men det var egentlig liten grunn til bekymring. En stappfull sal med 700 inviterte gjester virket å være storfornøyde. I alle fall ville applausen nesten ikke ta slutt. 

Benjamin Ree (t.h) var lettet og veldig, veldig glad for at premieren var over. Den gode følelsen kom tidlig, og etter filmen inviterte han et par hundre spesielle gjester til champagne og coldtbord. På taket av VG-huset i Akersgata. En dokumentarfilm kan ikke inneholde alt, men denne forestillingen har  humor, nerve, følelse og nærhet. Nærhet til Magnus, nærhet til familien. Det kan være en utfordring å lage film om en idrettsstjerne. Det aller viktigste er kanskje å få de som ikke har peiling på sjakk, til å like filmen. Og det er det som gjør dette til terningkast 6. For de som vil vite litt mer, tør jeg anbefale boka med samme navn, "Magnus", med undertegnede som forfatter. Der vil du få detaljer om genene, oppveksten og psykologiens uransakelige stier.


Mads A.Andersen (t.v) fra VGTV hadde tryllet frem billetter til premieren. Han stod også for regien på nachspiel.


Manager Espen Agdestein var selvsagt tilstede på den rød løper. Behersker også rollen når han får spille andrefiolin.


På nachspiel viste Mads A.Andersen frem råopptak som ikke ble med i filmen. Det som skapte mest latter var da regissøren inviterte seg selv på fjelltur. Han var ikke klar over at familien Carlsen går oppover fjellparti som normale mennesker rusler i lett nedoverbakke. Det ble noen morsomme kommentarer og scener ut av det. Magnus syntes synd på Ree og hjalp ham med å bære kamera, men det hjalp ikke. Ree fikk en innføring Carlsenfamiliens hobby: hoppe fra fjelltopp til fjelltopp. Ree fortalte om sin lidelse til stor applaus. På bildet ser vi forfatter og sjakkentusiast Hans Olav Lahlum sitte sammen med sin søster Ida (t.v.).

 

Hvem må slukke lyset?

Jazzfestivalen vil fortsette i Molde. Det samme vil Molde fotballklubb. Men hva som skjer med byen hvis Møre og Romsdal forsvinner fra kartet, det vet ingen. Da kan det gå fra lett skydekke til frustrasjon og depresjon. Når bestemmelsen om at 19 fylker går over til å bli rundt 10 regioner innen våren 2017, vil enten Kristiansund eller Molde sitte igjen med svarteper. Slik det ser ut i dag, vil det være Molde.

Kristiansund og Molde går inn i sine viktigste måneder siden de fikk bystatus i 1742. I denne delen av landet er regionreformen mer dramatisk enn mange kan forestille seg. Hvis nordmøringene velger å dra nordover, kan det se ut som om romsdalingene må slukke lyset. Dessuten: Til tross for beslutningen om et nytt fellessykehus like utenfor Molde, nekter kristiansunderne å legge ned sitt lokale sykehus. Alt henger sammen med alt.

# I et brev som Jan Tore Sanner sendte til alle fylkeskommunene 22.august, altså for tre dager siden, kan man lese: Dere er bedt om å fatte vedtak om sammenslåing innen 1. desember 2016. Videre står det at : Fristen for å gi innspill til den faglige utredningen er satt til 14. oktober 2016 . Leder for Orkidé Ola Rognskog forteller at Orkidé skal ha sin utredning klar til 1.desember. Han mener sannsynligvis før 1.desember. Ordfører Kjell Nergaard oppfordres til å svare på hva som foregår. Fristen fra Sanner er egentlig ikke kort. Den har vært kjent i over ett år. Men visste du eller dere i Arbeiderpartiet om dette, Kjell Nergaard? Den nye lederen av Kristiansund og Nordmøre Næringsforum, Finn Backer, skriver i en mail til meg at de er i ferd med at gjøre en utredning for Orkidé. Er Backer kjent med fristene fra Sanner? At moldenserne er orientert, er det liten grunn til å tvile på. 

Hvor realistisk er det at Nordmøre blir en del av Trøndelag, og hva vil da skje med Molde? Kan Møre og Romsdal rives i filler uten Nordmøres bidrag? Hvordan vil regionvalget påvirke sykehussaken? Mens politikerne har tatt seg en lang ferie, eskalerer dramatikken for hver måned, for ikke å si hver uke. Uten at folk aner hva som foregår, løper tiden raskere enn noen gang. Molde leder 1-0, og kampen går på overtid. I slike kamper pleier det å legges til godt med ekstratid. Det er nervøst i begge leire. Moldenserne har erfaring med å slippe inn både ett og to mål etter at det er spilt 90 minutter. Da forutsettes det at Kristiansund scorer på åpne målsjanser. Det ligger nemlig en ball på fem-meteren nå. Noen må putte. Det er ikke ordfører Nergaard. Han er for langt unna ballen. Men kanskje kommer det en "Ole dukk opp" og scorer med tåa. Først en gang. Så en gang til. Og blir det borteseier, blir det protest og omkamp. Det er som med livet, noen kamper ender aldri uavgjort.

I min artikkel Molde taper alt, http://aagesiv.blogg.no/1465389018_molde_taper_alt.html, listet jeg opp flere argumenter for at Nordmøringen bør søke nordover. Nedenfor nevner jeg noen ekstra momenter. Man blir fristet til å skrive at det advares mot sterk lesning.

*Klokka er noen minutter på 12.00

Det er et par år siden regjeringen foreslo at man skulle dele inn landet i færre regioner, fremfor dagens 19 fylker. 8.juni 2016 bestemte Stortinget seg for å støtte regjeringens forslag om at fylkeskommunene blir nedlagt. Samme dag besluttet også Stortinget at Nord- og Sør-Trøndelag fylke kunne slå seg sammen til en region. Merk deg denne tidsplanen: I april 2017 skal regioninndelingene være klare. Før sommeren 2017 vil inndelingen formelt bli godkjent i Stortinget. Vi får si det er alvor.

*Ordfører Nergaard - nå må du ut av startgropa!

Når den formelle avgjørelsen skal taes i Stortinget før sommeren, er alt klappet og klart. Beslutningene vil i realiteten være klare i januar eller februar 2017. En utredning med spørsmålet om Nordmørsbyen skal søke seg nordover, gjennomføres nå av Orkidé. Den burde vært ferdig for minst ett år siden. Om utredningen ikke kommer om noen uker er den meningsløs. Kristiansunds ordfører Kjell Nergaard fortalte i forrige uke at han "ikke har landet i forhold til trøndelagspørsmålet". Det kan se ut som om den farkosten ordfører Nergaard skal lande med, ennå ikke har lettet. Er du bekymret for Averøy, Nergaard? Øya som ikke vil slå seg sammen med Kristiansund og som heller ikke vil nordover.  Min kommentar er at det vil alltid være noen som være uenige. Før Atlanterhavsveien ble bygget, var det visstnok rundt 700 averøyinger som protesterte i en underskriftskampanje. Det var fint ikke de fikk viljen sin. Denne gangen står det om Nordmøres - jeg vil si - to be or not to be. Da får man trekke de store linjene. Om det viser seg at en ordfører over fjorden ikke er enig, kan vi ikke la det avgjøre fremtiden.   

*Møre og Romsdal - hva skjer?

 I en utredning og foreløpig rapport fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, pr. 5.juli 2016, om fylkesmannens fremtidige struktur, fremkommer det avslørende opplysninger. Rapporten som er på 100 sider, vurderer tre forskjellige regionalternativer. De tre er om landet skal bestå av 4-7, 8-12 eller 14-17 regioner. Som det fremgår av dokumentet, kan det se ut som om det kun er alternativet med 8-12 regioner som er realistisk. Det konkluderer med at Møre og Romsdal vil bestå som egen region. I så fall vil Møre og Romsdal bli en av de minste, kanskje den minst slagferdige regionen i landet med sine 265.000 innbyggere. Skal det være noe håp i å endre på denne planen, må politikerne og næringslivet på banen. 

*Nordmøre til Trøndelag

Det kan se ut som om eneste muligheten for at Møre og Romsdal vil forsvinne som egen region, er at nordmøringene søker seg nordover, eller at sunnmøringene søker seg sørover. Skulle det være et klart ønske fra nordmøringene om å bli en del av det nye Trøndelag, er det store muligheter for at det kan bli en realitet. Andre N. Skjelstad (V) har vært sentral i planleggingen av den nye regionstrategien. Han har vært med på å utarbeide innstillingen fra kommunal- og forvaltningskomiteen om de nye regionene. Den lå ferdig 2.juni i år. Skjelstad sier i en samtale med meg mandag 22.august: Muligheten for at Stortinget sommeren i 2017 vil overprøve Nordmøres ønsker er små. Og her ligger Nordmøres muligheter. Det kan se ut som om at Møre og Romsdal skal bestå som fylke, eller region. Det kan også se ut som om at det eneste som kan rikke på dette, er at det kommer et ønske fra Nordmøre om å dra nordover. Dette er ikke helt riktig.

*Moldenserne blir femte hjul på vogna

Om nordmøringene blir en del av Trøndelag, kan man risikere at romsdalingene vil følge etter. Hvor skal ellers Molde dra? De er ikke ønsket sør-vestover mot Bergen. Vonde tunger vil ha det til at de vil havne mellom to stoler, og dra i retning Hedemark og Oppland fylke. Det er urealistisk. Skulle det skje, kan de like godt slukke lyset i Rosenes by. Og det vet de. Det er verdt å merke seg at hvis Møre og Romsdal blir oppløst, vil Molde uansett miste 130-140 arbeidsplasser og selvsagt sin status som administrasjonsby. Molde ble i 1614 et ladested under Trondheim. Det er et spøkelse som ligger å lurer. Skulle de være så (u)heldige å få bli med nordmøringene nordover en gang til, berger de stumpene, men vil miste sin posisjon for all fremtid. Dog vil det være hakket bedre for dem å dra nordover enn sørover. Moldenserne ser for seg den nye regionreformen som et valg mellom pest og kolera. Det eneste som er tilfredsstillende for dem, er at Møre og Romsdal består. Da vil også Molde bestå.

*Nordmøre velkomne i Trøndelag

Rindal kommune har allerede offentliggjort at de vil søke seg nordover. De er velkomne i den nye regionen, og det er også resten av Nordmøre. Ikke av alle selvsagt, men av flertallet. Rindal ønsker riktignok å bestå som egen kommune. Det hevder ordfører Ola T.Heggem, etter et møte han hadde med fylkesmennene for Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal fredag 19.august. Assisterende fylkesmann, Rigmor Brøste, sa at dette var en liten sak for Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Det stiller seg annerledes om hele Nordmøre går til Trøndelag. Da frykter også de at sistemann må slukke lyset.

Useriøst møte mellom fylkeslederne

Samtidig med at fiskerimessa i Trondheim pågikk var det et ikke uvesentlig møte. Fylkesordfører Jon Aasen(Ap), fylkesvaraordfører Gunn Berit Gjerde (V), Høyres Charles Tøsse og fylkesrådmann Ottar Brage Guttelvik diskuterte fremtiden med lederne fra Nord- og Sør-Trøndelag. I følge Sunnmørsposten var ikke nordmøringene velkomne nordover: Fylkesvaraordfører Gunn Berit Gjerde mener derfor at  vedtaket i fylkestinget om at Møre og Romsdal skal fortsette som egen region er blitt styrket etter møtet i Trondheim, skriver Sunnmørsposten. Møtet som vedvarte en halvtimes tid, kan ikke bli tatt på alvor.  Det ble f.eks. ikke diskutert hva som skjedde hvis nordmøringene ønsket seg nordover. Og som fylkesordfører Tore O. Sandvik sier i sosiale media: «Det ble slått uttrykkelig fast at spørsmålet om hvilken region kommunene på Nordmøre vil tilhøre, er opp til dem selv og Stortinget å bestemme. De som ønsker seg til Trøndelag er fortsatt velkommen, men det er ikke Trøndelag som bestemmer det.» Møtet gir signaler om at Nordmøringen bør kjenne sin besøkelsestid. Her får man ikke noe gratis.

*Møre og Romsdal rives i filler

Det er ikke bare scenariet med at Nordmøre går nordover som fører til at Møre og Romsdal rives i filler. Tirsdag 23.august var det et møte i Bergen. Her var representanter fra de tre fylkesutvalgene i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. I tillegg var en statssekretær og prosjektleder for regionreformen, Jørund Nilsen, tilstede. De tre fylkeskommunene forhandlet om sammenslåing av de tre fylkene til en Vestlandsregion, og var ganske offensive. En slik region vil få ca 1,1 mill innbyggere, og vil være i stand til å overta de fleste regionale oppgaver fra staten. På Østlandet er det vist stor interesse for en tilsvarende stor Østlandsregion. Da vil ikke Stortinget tillate at Møre og Romsdal blir fredet. "Staten må ikke godta at Møre og Romsdal får feige ut", var noe som ble nevnt flere ganger. Møre og Romsdal vil i dette alternativet risikere å bli med i dragsuget. Dette møtet viser at det er ikke bare nordmøringene som kan rive Møre og Romsdal i filler.

*Akutt, føde og barneavdeling - må bestå.

Da Kristiansunds størst arbeidsplass, skipsverftet Umoe Sterkoder gikk i oppløsning på slutten av 1990-tallet, ble byen på de fire øyene berget av oljeeventyret. Nå er utviklingen innenfor oljenæringen bekymringsfull. Men noe er enda mer kritisk: Nedleggelse av lokalsykehuset. For å si det enkelt: Byen greier seg ikke uten sykehuset. Her er det nemlig to katastrofer. Den ene er den medisinske. Men en ulykke kommer sjelden alene. Legger man ned sykehuset, forsvinner minst 1000 arbeidsplasser. En ting er antall ansatte som er direkte tilknyttet sykehuset. En like stor konsekvens er når leverandører og underleverandører forsvinner.

Hva kan Moldenserne gjøre?

Moldenserne burde bidratt til at nabobyen fikk beholde sitt sykehus. Om de er smart nok til å gjøre det, gjenstår å se. De burde også lagt arbeid i å danne Møre-Universitetet, i samarbeid med sine to nabobyer. Nå nylig har høgskolene Gjøvik og Ålesund valgt et samarbeid med NTNU. Hvorfor har ikke vårt fylket samarbeidet om et universitet? Jeg er redd for at moldenserne har sittet på nøkkelen i denne sammenhengen. Kan dere tåle den kritikken kjære moldensere? Har dere vært for egenrådig og glemt de store linjene? Evnen til samarbeid over bygrensene har vært mangelvare. Man kan ikke bare skylde på romsdalingene for dette. Spørsmålet er derimot om romsdalingene har evnen til å innse at de også har litt av skylden. Benytter de mulighetene som ligger på bordet denne høsten? De kan håpe på at Nergaard hverken letter eller lander. Jeg tror de tar feil. Nergaard er ingen rakett, men han er seig. Dessuten er det en trøndervind i Nordmørsbyen. Den blir ikke lett å stoppe.

*Sykehuset på Hjelseth får lide

Hvis Nordmøringene velger seg Trøndelag, vil det bety at det påtenkte sykehuset på Hjelseth vil bli redusert. Noe av pasientgrunnlaget vil falle bort. I verste fall kan det føre til at sykehuset ikke blir bygget. Av økonomiske hensyn. Blir Nordmøre en del av Trøndelag, vil det være naturlig at de fleste kommuner i denne regionen søker seg mot St.Olavs Hospital i Trondheim. Muligheten for å få beholde det sykehuset som allerede er i Kristiansund, vil bli større om man søker nordover. Som Adresseavisen skrev 1.august 2014: Nordmøre har alt og vinne, Molde mest å tape.

*Anke sykehussaken

Kristiansund Kommune fikk cirka 900 000 i gave fra byens innbyggere for å føre rettssak. Det var politisk enighet om at man måtte få frem uredeligheter i prosessen, noe som førte til avgjørelsen om beliggenheten av det nye sykehuset. Når Kristiansund Kommune møtte i tingretten, visste de at man skulle møte et lag i elitedivisjon. Å vinne mot staten er nesten umulig. Når man i tillegg stiller med et 4.divisjonslag, var resultatet klart før dommeren hadde blåst for avspark. Etter at undertegnede har snakket med vitner, og sett deler av rettssaken i reprise, er det ett ord som er dekkende: pinlig.

Kristiansund Kommune måtte betale 360.000 kroner i saksomkostninger. En ny runde i retten vil koste noen kroner til. Men har man samlet inn penger fra folket, kan man ikke å lure seg unna med halen mellom beina. Man må følge Ibsens sitat: "Det som du er, vær fullt og helt, ikke stykkevis og delt." Den nye rådgiveren, som tidligere har jobbet som regjeringsadvokat, skal nå vurdere om det er grunnlag for å kjøre saken videre i lagmannsretten. Han mener, ifølge lokalavisen Tidens Krav, at kommunen har kommet skjevt ut fra hoppkanten. Og avisen mener at byens omdømme vil bli skadet, om man anker dommen. Heldigvis er det slik at kommunen får et nytt hopp, og man får til og med mulighet til å skifte utøver. Det bør utgjøre en forskjell. Byens omdømme blir neppe skadet av å anke tingrettens dom. Tvert imot bør man stille med et a-lag som er moden for oppgaven. Hvorfor var ikke Dagfinn Ripnes, Jan Erik Larsen, Ellen Engdahl, Steinar Berge osv innkalt som vitner? Hvorfor stilte man ikke med en topp advokat? Noen av disse navnene har verbale egenskaper som vil få selv en ringrev av en dommer, ut av komfortsonen.

Hovedårsaken til at man bør anke saken, uavhengig av hva én juridiske konsulent skulle finne på å foreslå er:

1.    Greier man å bevise at det har vært saksbehandlingsfeil eller andre uredeligheter, kan det føre til at det nye fellessykehuset ikke bli bygd. En anke har som mål å frembringe at prosessen i sykehussaken var under enhver kritikk. Det var også årsaken til at man gikk til rettssak.

2.    Avsløringer i lagmannsretten vil kunne føre til at akutt, føde og barneavdeling vil bestå i byens nåværende sykehus. Det er ikke urimelig at slike hensyn blir tatt. Det kan være at Molde får bygge sitt sykehus på Hjelseth, men hvis avgjørelsen har foregått på en måte som ikke tåler dagens lys, kan i det minste Kristiansunderne få beholde sitt lokalsykehus.

3.    Respekten og forpliktelsen overfor de som har gitt penger til denne rettssaken, er god nok grunn til å anke. Et annet valg vil for ettertiden bli stående som, ja, som pinlig. Enda en gang.

En venn av meg, Tor Johansen, kommenterte forholdet til moldenserne slik: Mentalt er vi allerede separert. Dessverre står det nå bare igjen å finne en god ordning for barna. Da legger jeg til: En separasjon er ikke alltid er ensbetydende med et endelig brudd. Men skal et slikt langvarig ekteskap repareres, er det moldenserne, for ikke å si fylkeskommunen Møre og Romsdal, som bør innse at nordmøringene er lei av å få litt mindre enn ingenting.

 

Oppdateringer:

# Opplysningene som står i halvfet er oppdatert torsdag 25.august. 

#http://www.orkideportalen.no/files/dmfile/KM10_16-regionreform4.pdf

#I innholdet av Orkidés oppgaver i regionreformen, laget før sommeren, fremkommer det: Kristiansund bystyre ba i vedtak 31.05.16 regionrådet om å «snarest ta initiativ til å kartlegge Nordmørskommunenes interesse for å utrede fordeler og ulemper knyttet til en eventuell regionstilknytning til Trøndelag. Utredningen må sammenholde dette mot en fortsatt regionstilknyttning til dagens Møre og Romsdal fylke.» Styret for Kristiansund og Nordmøre Næringsforum har også gjort vedtak om en tilsvarende oppfordring. 

#Tidsrammen er også nevnt: Fylkeskommunene skal levere sin informasjon før 1.desember. Så skal departementet og senere Stortinget avgjøre. Møre og Romsdal fylkeskommune har per dags dato ikke startet sin prosess. Orkidé bør levere sin utredning i god tid før 1.desember, ikke minst bør kommunene på Nordmøre være kjent med utredningen slik at de kan påvirke den nye regionen.

 

 

 

 

 

Da ingen forstod noe i Dagsnytt 18

Våren 2014 var jeg lærervikar ved en barneskole. Det ble en rar opplevelse både for lærer og elev. I dag er det vanlig med 26 elever i en klasse. Til tross for at lønnsutgiftene blant lærer økte med 1,5 milliarder og vi fikk 453 flere lærere i grunnskolen i 2015, greier man ikke å redusere antall elever pr.klasse. I gårsdagens Dagsnytt 18 var det ikke mangel på folk med høy utdanning, men ingen forstod hvor det blir av milliardene. Hvor ligger hunden begravet?

Lang utdanning=negativt.

De siste årene har jeg vært forfatter på heltid, bortsett fra våren 2014. Da syntes jeg det ble litt ensomt. Jeg tok kontakt med noen barneskoler og spurte etter rektor. De to første takket nei. Den ene, på Slemdal, hadde riktignok behov for vikarer, men jeg hadde for lang utdannelse og ansiennitet! Det førte nemlig til at jeg ble ganske dyr i drift og rektoren måtte unnskylde seg med et smil om munnen: "Slik er virkeligheten", sa han.  Det fikk meg til å tenke på all kritikken hvor det blir sagt at lærervikarer uten utdanning får jobb på dagen. En person uten både utdanning og arbeidserfaring starter selvsagt nederst på lønnsstigen. Da blir det lettere for skolen å holde seg innenfor budsjettet. Dessverre er dette mentaliteten og regelen.

Minst én diagnose i alle klasser

Neste barneskole sa ja. Her var det en offensiv og hyggelig rektor.  Han syntes min lange utdanning var spennende og etter en liten samtale fikk jeg begynne neste dag. Behovet for vikarer var stort denne våren. Jeg fikk derfor jobbe ganske mye.  Det ble en rar erfaring. Både for meg og ikke minst for mange av elevene. En av årsakene til det store behovet for ekstra vikarer, er at mange elever får en diagnose. Det er nemlig slik at hvis en skole har en veldig urolig eller spesiell elev, ser det ut som om eleven bør få en diagnose.  Er eleven "umulig" eller vanskelig vil den utredes.

Ingen forstod noe i Dagsnytt 18

I gårsdagens Dagsnytt 18 var det en skoledebatt. Det var umulig å forstå for både programlederen, utdanningsministeren og lytterne hvordan man kunne fortsatt ha 26 elever i klasserommet. For tyve år siden ble det bestemt i Stortinget at en klasse på mer enn 18 elever skulle ha tilgang til en ekstra lærer. Ifølge programlederen økte lønnsutgiftene i grunnskolen med 1,5 milliarder i 2015. Ikke nok med det. Man fikk også 453 flere lærere i grunnskolen dette året. Pengene forsvinner på veien, sa leder i utdanningsforbundet Steffen Handal. Kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, sa at det ikke er slik at ingen vet hvor de pengene går. Han var inne på svaret uten man ble så veldig mye klokere. Jeg kan hjelpe ham: I dag er det svært ofte en eller to elever i klassen som trenger spesialundervisning. De vil ofte få tilført en ekstra lærer, slik at man av og til har to lærere i en klasse på 26 elever. Problemet er derimot at den ekstra læreren ikke hjelper halvparten av klassen. Den ekstra læreren vil hovedsakelig ta seg av undervisningen av den ene eleven, som har behov for ekstra oppmerksomhet eller læring. Det er ingen grunn til at denne utviklingen ikke fortsetter. Tvert imot. Norge står i fremste rekke når det gjelder å finne diagnoser på barn. Antall barn som har fått diagnoser som ADHD eller ADD er ikke hyggelig statistikk. Med andre ord er behovet for nye lærere i grunnskolen langt større enn hva man har tenkt. Alternativt er at de elevene som har diagnose, eller som trenger spesiell tilrettelegging blir plassert i egne klasser. Det siste vil ikke nordmenn høre snakk om. Her skal alle være like og om en elev ikke er som alle de andre, skal han være en del av fellesskapet.

"Tullingen" kan være en stjerne

I en andreklasse var det slik at hovedlæreren var syk, slik at jeg fikk ansvaret for klassen alene. Klassen hadde en elev med ADHD. La oss kalle ham "Geir". Jeg hadde på forhånd fått informasjon om at Geir var umulig og at de andre elevene visste om at Geir hadde ADHD. Siden jeg selv hadde skrevet en bok om ADHD ble denne timen ekstra spennende. På forhånd hadde jeg fått informasjon om at Geir var hyperaktiv og ikke greide å sitte i ro. Jeg åpnet religionstimen med noe helt annet enn pensum. Før Geir rakk å gjøre så mye av seg begynte jeg å snakke om ham. Jeg spurte de andre elevene om de var klar over at de muligens hadde et geni i klassen. Alle elevene hadde fått informasjon om at Geir hadde en diagnose, lenge før jeg var innsatt som vikar. Det er ikke uvanlig at foreldre og lærere blir enige om at man skal snakke åpent om slikt. En ADHD-elev kan være en ekstraordinær elev med supre evner, men som ikke får vist dem frem, fortalte jeg klassen. Det ble stille. Jeg fortsatte: "Kanskje er det slik at Geir er den smarteste av dere alle sammen? Vet dere hvor mange superstjerner som har ADHD", spurte jeg. Det var fortsatt musestille. Geir var helt satt ut, han sa ikke et ord. De andre lurte på hva dette var for historie. Så ramset jeg opp noen kjente navn, som slett ikke hadde vært noen skolelys, men som hadde gjort stor suksess. Poenget mitt var todelt. Det ene var ønsket om å gi Geir et bedre selvbilde, få ham til å forstå at han kunne bli noe.  Det andre var å få de andre ungene til å forstå at Geir ikke var den tullingen de trodde. Vi brukte halve timen på å diskutere Geir. Resten av timen handlet om Jesus og disiplene hans.

Idioter kan være genier.

En annen dag hadde jeg en syvendeklasse i matematikk.  I forkant hadde jeg fått beskjed om at denne klasse var særdeles flink i realfag. Det var mange ambisiøse elever her, ble jeg fortalt.  Klassen bestod bare av 18 elever denne dagen. Jeg begynte timen med to spørsmål:
Er det mange av dere som elsker matte? Det var 6. Neste spørsmål var: Er det mange elever som hater matte? Fem rakk opp hånda. Så holdt jeg et foredrag på ti minutter for dem. 25 % av mattetimen gikk med til å fortelle om det som kunne være geniene i klassen.

Matematikk kan være et grusomt fag. Elevene som hater matte faller av tidlig, og kan oppleve at hele grunnskolen blir et mareritt. For hvis du hater matte, får du ikke bare en elendig karakter: Du blir sett på som en idiot. Det var dette jeg holdt foredrag om. Jeg fortalte at de fem elevene som hatet matte, sannsynligvis hadde større forutsetninger for å bli noe "stort", enn de som elsket matte.  Jeg fortalte at disse fem elevene ganske sikkert har evner som mange andre ikke har. Det er mer sjelden at for eksempel kunstnere, musikere, forfattere eller skuespillere har matte som favorittfag. Tvert imot hører man ofte at slike typer genier hater matematikk. Å være vikar kan være en utfordring. Da pleier elevene å benytte seg og de lager litt ekstra bråk. Mens jeg snakket om de fantastiske fem "idiotene" i klassen, var det stille som i graven. Dette hadde de ikke hørt før. 

"Trine" lærte mer på 40 minutter enn på tre år.

En dag var jeg vikar for en fjerdeklasse i matematikk. Vi var to lærere, hvilket ikke er uvanlig, fordi nesten alle klasser har minst en elev med en diagnose eller lærevansker. Denne dagen var eleven som hadde diagnose syk, så jeg skulle jeg vandre fritt og hjelpe de som ba om hjelp. Tilfeldigvis satt jeg meg ned med en jente som vi kaller "Trine".  Det viste seg at hun forstod ikke de enkleste regnestykker. 4+4  var helt grønt for henne. Den ti års gamle jenta med sine musefletter, hadde en eller annen sperre. Etter å ha sittet med henne nesten hele timen, brukt appelsiner, epler, bananer, lagt sammen to og to epler, fire og fire appelsiner, forklart henne med personlig innlevelse, så skjedde det noe rart. På slutten av timen hadde jeg inntrykk av at hun hadde lært mer på en skoletime enn på de tre årene hun hadde hadde bak seg. Hun greide både å legge sammen og trekke fra.

Etter timen besøkte jeg rektor. Jeg fortalte ham om at jeg var ganske sikker på at det var flere elever som ville hatt godt av litt ekstra undervisning i matte. Selvfølgelig var jeg klar over at dette har man ikke penger til. Jeg måtte likevel fortelle ham min historie, og at historien med Trine var en sterk opplevelse for meg. Rektor hadde forståelse, men kunne ikke foreta seg noe. Han hadde mer enn nok med å få kabalen til å gå opp uten ekstra kostnader. Som rektoren på Slemdal fortalte meg: Slik er virkeligheten.

Ødelagt selvbilde

Jeg tror at mange elever - og lærere opplever hverdagen i skolen som tragisk. Tenk å få ødelagt så viktige år av sitt liv fordi systemet ikke kan endres. Det handler om å tilpasse seg elevene. Utgangspunktet "Geir", "Trine" og de andre såkalte "idiotene" er helt forferdelig. Etter ti år på grunnskolen har minst 1/3 av elevene et selvbilde som gjør resten av livet vanskelig. 

En annen diskusjon er hva man skal med denne matematikken. Da jeg underviste elevene i 7.klasse, var de 6 elevene som elsket matte, virkelige flinke. Men det var ingen av dem som hadde hørt om ordet "rente" eller hva "avdrag" var for noe. Å regne ut kubikkinnholdet av en tønne eller flateinnholdet av en trekant, se det var de flinke til. For å si det slik: 99,5 % av elevene i grunnskolen vil aldri få nytte av den matematikken de bruker årevis i å lære seg. Den praktiske matten de burde lært seg, må de finne ut av selv når de en gang blir voksne. Skal man endre norsk skole, er det nok å ta fatt på. Det var merkelig å lytte til gårsdagens Dagsnytt 18, hvor hverken programleder Fredrik Solvang, lederen i utdanningsforbundet eller kunnskapsministeren kunne forstå hvorfor nye milliarder ikke hjelper. Det er systemet det er noe galt med. Som nestleder i Arbeiderpartiet,Trond Giske, såvidt fikk sagt på et telefonintervju i sendingen: Man må ikke tro at man kan ta antall lærere, dele på antall elever og at man dermed får gruppestørrelsen. 

 

Dommerskandale gir trolig omkamp

KBKs venstreback forstod ingen verdens ting da han ble utvist i kampen mot Sandnes Ulf. Han var ikke i nærheten av situasjonen som skulle gitt en annen spiller, Kamer Qaka, gult kort. Istedet fikk Torske det gule kortet. Da han hadde gult fra før, førte det til marsjordre. En dramatisk avgjørelse som snudde opp ned på kampen. KBK ledet 2-1 til det røde kortet dukket opp i det 71. minutt. Da kampen var ferdig hadde Sandnes Ulf vunnet -3-2. Publikum var i sjokk.

I en særdeles viktig fotballkamp i Kristiansund i kveld fikk publikum oppleve en dommerskandale som de aldri vil glemme. Dommer, Kim Rune Borgersen, valgte å la spillet gå videre etter en stygg tackling utført av en Kristiansund (KBK) spiller. Etterpå ga dommeren et gult kort for forseelsen, men han ga det til feil spiller. Tor Erik Torske hadde gult kort fra før av og fikk dermed marsjordre. Tross protester og samtaler med linjemann og fjerdedommer stod dommeren på sin avgjørelse. Dermed fikk Torske feilaktig rødt kort. Hadde Kamer Qaka fått det gule kortet, ville ikke det ført til noen utvisninger på KBKs lag. Fordi Qaka ikke hadde gult kort fra før.

Frem til denne famøse avgjørelsen ledet KBK kampen 2-1, de hadde spilt årsbeste og hadde kampen i sin hule hånd. Etter dommerskandalen mistet hjemmelaget fullstendig grepet. Sandnes Ulf rullet opp det ene angrepet etter det andre, og de scoret også to mål før kampen var over. Dommertrioen måtte ha eskorte ut av banen, og publikum var ikke nådig i sin dom. 

Hvis en dommer gir feilaktig rødt kort for en tackling eller lignende, vil en protest og påfølgende omkamp ikke komme på tale. Men i en situasjon hvor dommeren rett og slett viser ut en spiller som ikke har gjort noe galt, bør det være grunnlag for protest. Med tanke på at KBK kjemper om opprykk til elitedivisjon, vil det ikke være unaturlig å sende en klage. 

En lignende dommerskandale, med en spiller som fikk to gule kort uten å bli utvist, skjedde mellom Fram Larvik og FK Tønsberg i 2. divisjon tidligere i sommer. Etter protest måtte kampen spilles på nytt. Denne dommerfeilen ligner veldig. Jeg vil tro det finnes flere eksempler som gir presedens for hva som blir utfallet i denne saken. 

Sportslig leder i KBK, advokat Kenneth A.Leren, vurderer å legge inn protest. Noe annet vil være rart. Når klokka er 22.45 sitter fortsatt KBKs ledelse i møte for å vurdere hva de skal gjøre. Laget hadde før denne kampen vunnet 8 kamper på rad. Det kan virke litt puslete å kreve omkamp for en feil dommeravgjørelse, men det som skjedde her var så spesielt at om laget velger å ikke legge inn protest, vil det vekke oppsikt. 


Publikum i Kristiansund var sjokkert. Kampen vil gå over i historiebøkene. En uforglemmelig dommeravgjørelse.

Da de fire dommerne gikk av banen, måtte de ha fått en mistanke om at noe ikke var som det skulle være.

Oppdatering: KBK har besluttet å sende inn protest. Sannsynligvis viser de til NFFs lover § 5-3.Grunnlag for protest punkt c og e.

c) grove feil ved dommerens forståelse av regelverket, men ikke feil i dommerens skjønnsutøvelse,
e) andre vesentlige forhold som har ledet til at kampen ikke ble avviklet på sportslige vilkår.

Samt  § 5-12.Avgjørelsen av protester på grunnlag av dommerfeil

Finner avgjørelsesmyndigheten at det er begått slike feil av dommeren som nevnt i § 5-3 (1) bokstav c skal kampen spilles på nytt dersom avgjørelsesmyndigheten finner det overveiende sannsynlig at feilen har påvirket kamputfallet. I øvrige tilfeller skal protesten forkastes og kampresultatet opprettholdes.

Klippet fra Aftenbladet: "Det eneste riktige her vil være omkamp. Jeg tror dommer Borgersen kommer til å innrømme feilen. Alle ser jo hvor avgjørende denne feilen er for kampbildet, så jeg tror dette blir omkamp, sier tidligere toppdommer og nåværende dommerekspert i TV2, Per Ivar Staberg til Aftenbladet.

Han begrunner dette med at avgjørelsen til Borgersen ikke handlet om en skjønnsmessig vurdering ? men rett og slett var riv, ruskende gal."

Kommentar til Aftenposten og lokalavisen TIdens Krav: Aftenposten skriver at dommerene utviste feil spiller. Dette utsagnet blir veldig feil. Hadde han gjort det, ville grunnlaget for en omkamp vært mye mindre. Poenget var at Torske hadde gult fra før av og fikk med to gule, rødt kort. Spilleren som skulle hatt det gule kortet, Kamer Qaka, hadde ingen gule fra før av i denne kampen og ville ikke blitt utvist. Det har skjedd flere ganger at feil spiller har blitt utvist, men det er ikke tilfellet her - fordi ingen spiller burde vært utvist.

Lokalavisen Tidens Krav skriver at 2500 tilskuere så det som ikke dommeren så. Jeg vil tro at det var et fåtall av tilskuerne som forstod noe som helst da dommeren ga det gule kortet. Spillet ble ikke stoppet før det hadde gått en god stund, og det avventende gule kortet var ikke så lett å se uten at man fikk se hendelsen i reprise på tv. Og det fikk ikke tilskuerne. I den grad man kan forsvare dommeren, hadde han ikke noe valg med å utvise Torske siden han hadde gitt ham gult kort tidligere i kampen. De tre andre dommerne, eller de to som stod på den siden av banen, hadde heller ikke sett det som "alle" hadde sett. Dermed gjorde dommeren en tabbe som man må si var høyst menneskelig. Hadde man hatt videodømming, kunne han også dommeren sett hendelsen i reprise. Det fikk han ikke. 

Fjerdedommer på ferietur. I kampens hete, før dommeren hadde satt spillet i gang, hadde fjerdedommeren bekreftet at det var Tor Erik Torske som skulle ha det gule kortet. Han stod så godt plassert at han i det minste kunne sagt at han var usikker. Det gjorde han ikke. Dommeren vil få en karantene etter denne kampen, men det bør i så fall fjerdedommeren også få. 

Bengt Sæternes, trener hos Sandnes Ulf, forteller til Tidens Krav at det kan ikke bli omkamp hver gang en dommer gjør feil. Han henviser til at det andre målet til KBK burde vært annulert fordi spilleren som scoret dyttet sin motspiller i forkant. Dette er det som det siktes til i NFFs lover i paragraf 5-3 c om skjønnsutøvelse. Således vil aldri en slik protest føre til omkamp.

Det kan ta uker før en endelig avgjørelse er klar i NFF. Dommen i Fram-Tønsberg-saken tok åtte uker før den var ferdigbehandlet i ankeutvalget.

Tidens Krav snakket onsdag 17.august med samtlige klubber på nivå to i norsk herrefotball. Bortsett fra Levanger-trener Magnus Powell, som hevdet han ikke hadde sett hva som foregikk på Kristiansund stadion mandag, var alle klar på at kampen bør spilles på nytt.

Fredag 26.august bestemte NFF at det blir omkamp. Beslutningen var enstemmig. Men Sandnes Ulf har muligheten til å anke avgjørelsen og det vil de gjøre. Sannsynligheten for at det blir omkamp er dermed blitt mye større. Skulle det bli omkamp og skulle KBK vinne denne, er det nesten bare teoretiske muligheter for at laget ikke vil havne blant de to beste i avdelingen og dermed rykke opp i elitedivisjon. Men det er et hvis her. Psykologien gjør sin inntreden for alvor i de siste 7 kampene. Det er lov å komme å forsøke seg med en analyse. Med omkamp har KBK 8 kamper igjen å spille. Sier vi 3 seire, to uavgjorte og to tap, tror jeg det vil holde. Da bør jeg legge til at 11 poeng på de 8 siste kampene er å regne som en kriseavsluttning for KBK. Sandefjord var så dårlige når de spilte mot KBK i sommer at jeg nesten ble sjokkert. Like sjokkert er jeg ikke over at de har begynt å tape kamper. Jeg tror derfor ikke troen på dem. Jerv presterte å tape mot Sandefjord, men jeg mener de avslørte seg i den kampen og jeg skrev allerede den gangen at de ville bli blant de to beste lagene. Dessuten skal Jerv og Sandefjord møtes. Begge lagene kan umulig vinne den kampen:-) Den store overraskelsen er Levangers kollaps. De er det eneste laget som faktisk har utspilt KBK på deres egen hjemmebane. Men i dag hadde de sin siste sjanse for å ta igjen KBK og den benyttet de ikke. Kanskje kan de likevel finne på å bli nummer to? Jeg vet ikke hva som foregår i Levanger, men noe rart er det. Det som jeg vet er at innspurten blir dyrisk spennende. KBKs brede stall bør avgjøre dette. Jeg liker ikke at Torske er satt på benken. Hans offensive kvaliteter har gitt en masse mål. Men nå har laget tre spillere på benken som kanskje er vel så gode som de 11 som startet dagens kamp. Jo, det går veien. Man må bare holde hodet kaldt. Og så må man lære seg at ikke verden går under om man leder 1-0.  Kampene mot Sandnes Ulf og Kongsvinger ga noen mistenkelige mentale avsløringer. I begge kampene ledet man ikke bare med ett mål. De hadde lekt seg med motstanderen helt til det gjenstod cirka 20 minutter. Men i begge disse kampene sviktet de radikalt. Selv i den første kampen hvor det endte med ti mann, var det utilgivelig å se hvordan hele laget nærmest ble lammet. De får lære seg å sette inn et par, tre mål. Marginene vil ikke hele tiden være på KBKs side. Slik det var tilfellet nesten i hele vårsesongen. Tvi, tvi:-)

Torsdag 8.september: Sandnes Ulf anket saken og fikk i dag medhold. Dermed blir det ikke omkamp.

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

Ålesunds eventyr tar en pause

Fantastisk stemning før dagens kamp. Molde vant fortjent 2-0 og det var klasseforskjell på lagene.

Ålesund hadde sin livs mulighet til å vinne mot Molde i dag. Trodde man. Sunnmøringene hadde ikke vunnet mot Molde siden 2003, men nå var romsdalingene inne i en blindgate. Før forrige helg hadde de tatt ett poeng av 18 mulige. Så fikk de en knepen seier mot Bodø-Glimt. Ålesund hadde vunnet sine to siste kamper. Men det som ble prestert av sunnmøringene på Color Line Stadion i dag, var avslørende svakt. 

Det er ikke ofte man kan se på oppvarmingen hvem som vinner en fotballkamp. Men når AaFK spilte five a side, gikk ikke ballen som den burde. Her var det lett å se at flere spillere hadde mangel på tekniske ferdigheter. Når kampen var i gang, ble dette enda tydeligere. I løpet av første omgang hadde laget én målsjanse, en corner som nesten gikk i mål. Det var klasseforskjell på lagene og Molde kunne vunnet denne kampen med mange mål. Riktignok hadde Ålesund sine muligheter i 2.omgang, men kampen er til ettertanke. Ifølge noen av pressefolkene som satt rundt meg, var dette i tillegg en av de bedre kampene i år av Ålesund. Hvis det er tilfellet, er det forståelig hvorfor klubben ikke greier å fylle tribunen lenger. I dag var det skikkelig trøkk fra tribunen og det var nesten fullt, men med Molde som gjester, er det alltid ekstra interesse. Det er én gang i året.

For noen år siden hadde AaFK stappfullt hus på hver hjemmekamp. Kvaliteten på dagens AaFK-lag er så svakt at klubben bør ta en evaluering. Hvis målet er å være blant de beste i Tippeligaen, må noe gjøres. Hvis man lar være å gjøre noe, tror jeg det blir mindre og mindre tilskuere.

Tre lag fra Møre i Tippeligaen.

Det går mot en spennende innspurt for de tre beste lagene i Mørefylket: Jeg tror denne seieren tilfører Moldenserne energi. Ikke minst Ole G.Solskjær trengte dette. De har en solid stall, og dagens kamp viste at laget er blant de beste i Norge. Det vil ikke forundre meg om jakten på en bronse lykkes. AaFK har trøbbel. Jeg håper inderlig, som Tor Hogne Årøy sa til meg under kampen; "Jeg håper de klarer seg". Den legendariske spissen på 2.04 er forøvrig trener for Spjelkavik. De oransje er en fargeklatt. Her er mye energi og sunnmøringene kan få til hva som helst. Hadde de fått en onkel Røkke, ville de vunnet Champions League.Hos lillebror lengst nord, Kristiansund Ballklubb (KBK), som topper Obosligaen, er det fotballfeber. Her er det små 19 sponsorer og et par tusen tilskuere som holder liv i det som nærmer seg Tippeligaen - for hver runde som går. I morgen har de Sandnes Ulf på besøk. Vinner KBK, er det 9 poeng ned til lag nummer tre, Jerv og da er det ni kamper igjen. Neste år har sannsynligvis Møre og Romsdal tre lag i elitedivisjon. Men bare ett av dem har ressurser og vilje til å se utover i Europa.


To store fotballtalenter som er AaFK´s fremtid.

Til venstre har vi Nikolai sammen med Tengel, sistnevnte er sønn av dagens hovedtrener i AaFK :-)

Jeg gjorde en deal med guttene: De lovet å spille på landslaget om 5-6 år. Jeg lovet å komme å se på dem.


 

 

Voldtektssaken: Refleksjoner og lovendring



Det som har opprørt flest nordmenn denne uken er voldtektssaken i Hemsedal. I alle saker som handler om voldtekter, settes det vanntette krav til bevis. Det som skjedde for to år siden i Hemsedal, viser at muligheten for å bli dømt for gruppevoldtekt er mikroskopisk. I så fall ser det ut til at man først må drepe offeret.

Men snowboardgjengen drepte ikke jenta, i alle fall ikke fysisk. Dermed slapp de fengselsstraff. De må riktignok betale 300.000 kroner i erstatning til henne fordi det er "klar sannsynlighetsovervekt" at de voldtok henne. Mens "bare sannsynlig" er ikke nok i juridisk sammenheng.

Et sammendrag av dommen med mine kommentarer:

En jente på 18 år mente seg voldtatt av tre menn  i 2014. To av dem var 32 år, den siste 28 år. To av dem er småbarnsforeldre og er i samboerforhold. En bodde i Hemsedal, de to andre reiste fra Oslo. De skulle på snowboardtur.  Jenta var også på tur til Hemsedal sammen med moren, søsteren og en venninne av søsteren.

Min kommentar: Vi antar at tre voksne menn har vært ute en vinternatt før. De skal på helgafest og Hemsedal er kjent for å være insted nummer én på vinterstid. Aldersforskjellen mellom de tre mennene og jenta får man si er betydelig. Hun er to år over den seksuelle lavalder.

I forkant hadde de tre mennene kjøpt inn hasj, MDMA(ecstasy), marijuana og 1 sopp inneholdende narkotiske stoff og kokain. Dette ble delvis konsumert natt  til søndag 23. mars 2014, på en hytte i Hemsedal.

Min kommentar: Dette hørtes da ikke helt vanlig ut? Eller? Jo, jeg har forstått at dette faktisk er ganske vanlig. Vel, tre menn på tur med lommene fulle av narkotika. Da aner man at alt kan skje. Det vet også tre menn som er ferdig med tenåringstida for en god stund siden. Straffeloven er allerede brutt. Dog er ikke straffen for å bruke narkotika særlig høy. Så vidt jeg vet er dette mer vanlig enn folk snakker høyt om. Blandingen av alkohol og drugs er kjent for å være livsfarlig. Min erfaring med dette temaet er:  I 2006 skrev jeg  en bok om hvorfor ganske vanlige mennesker begår drap. Jeg undersøkte 113 drapssaker fra virkeligheten, via psykiatriske rettsrapporter. Den utløsende årsak til drap var særdeles ofte alkohol, men blandingen av alkohol og narkotiske stoff er kjent for å være sprengstoff. Det er ikke første gang disse mennene forsøker seg på denne kombinasjonen, ifølge idommen. Man må forutsette at dommer, aktor, forsvarer og legdommere er klar over hvilken dynamitt som er i ferd med å antennes. Hvem som har ansvaret for at lunta blir tent, kan det ikke være særlig tvil om.

Litt etter midnatt hadde jenta truffet på de tre mennene. Hun hadde blitt avvist på en restaurant fordi hun var for ung. De kjente ikke hverandre fra før av og hun hadde tenkt å ta drosje hjem. Alle hadde drukket alkohol. Det fremkommer ikke i dommen at noen av dem på dette tidspunkt var overstadig beruset. Isteden for å ta drosje hjem, ble jenta med mennene på en hytte.

Min kommentar: Tre menn  tar med en 18-årsgammel jente på nachspiel. Det fremkommer ikke at det var andre tilstede på denne hytta enn de fire. Det er ikke ulovlig å dra på nachspiel. Slett ikke. Det er heller ikke ulovlig å ta med seg en jente på 18 år. Hva var årsaken til at mennene tok med seg jenta på nachspiel ?Var det for å snakke om livets mysterier? For å danse med henne? Var det for at noen av mennene vurderte henne som en kommende kjæreste? Var det bare for å ha det gøy? Eller kunne det være at de hadde  tenkt å ha sex med henne, noe som heller ikke er ulovlig? Det fremkommer ikke av dommen om noen av de tre mennene hadde betenkeligheter med å ha med en så ung jente. Uansett, ingen paragraf i straffeloven sier at de ikke hadde lov til å ha med seg en jente  på hytta midt på natta. I dommen står det heller ikke noe om hvorfor jenta valgte å bli med.

I hytta fikk jenta alkohol og hun ble tilbudt å ta noen tabletter som hun ikke visste hva var for noe. De medisinske undersøkelsene i ettertid viste at det var snakk om: Ecstasy  (MDMA) og to vivaltabletter som inneholdt det narkotiske virkestoffet diazepam. Alle tre guttene gikk på en blanding av hasj, ecstasy og  alkohol.

Min kommentar: Hva i alle dager? At tre voksne menn har med seg en 18-åring på nachspiel er som nevnt betenkelig, men slett ikke straffbart. At de tilbyr jenta livsfarlig narkotika er for meg utilgivelig og straffbart. Noe av narkotikaen (Diazepam) er et sovemiddel, så hvilken hensikt skulle det ha utover at hun skule sløves? Det er mulig jeg er av den gammeldagse sorten og reagerer litt for kraftig. Hadde det ennå vært tre gutter på samme alder som jenta. Kunne jeg tilgitt dem da? Nei, jeg kunne ikke det. Når tre voksne menn tilbyr en jente på 18 år en blanding av sprit og narkotika, mener jeg det bør få konsekvenser. Visste de hva de gjorde? Var de så ruset at de ikke visste hva de gjorde? Eller burde de visst hva de gjorde? I det siste tilfelle var det i så fall  grov uaktsomhet- og således må de dømmes deretter. Det er også dette advokat John. Christian Elden legger vekt på i sitt forslag til hvordan en anke til høyesterett kunne sett ut. Det må legges til at fristen for anke til Høyesterett er gått ut. At saken ikke ble anket er i seg selv ikke bare betenkelig. Det er tragisk.

http://johnchristianelden.blogg.no/1470735037_slik_kunne_en_anke_se.html.

I sitt tenkte ankeforslag skriver forøvrig Elden: De hadde erfaring med virkningene av MDMA. Tiltalte nr 3 erkjente i tingretten og er dømt for å ha gitt henne Vival inneholdende diazepam, jfr tiltalens post III. Diazepam er et sovemiddel, og det er vanskelig å se hvilket legitime formål en slik overlevering kan ha.

Fra dommen kan man lese:

Jenta forklarte at hun 20 til 30 minutter etter inntaket av MDMA ble veldig kvalm. Deretter begynte det å prikke i armer, ben og lepper. Hun fikk en nummen følelse og begynte å se dobbelt. Hun opplevde at menneskene rundt henne snakket veldig fort og at lys fløy rundt i rommet. Hun satt i en stol og opplevde å se seg selv utenfra. Hun så seg selv danse og drikke, men vet ikke om hun faktiske gjorde det.

Min kommentar: Skal man ikke stole på hva jenta her forklarer? Skal man i stedet stole på mennene som sier at hun var seg selv bevisst hele tiden denne natten? Det var det mindretallet gjorde. Av mindretallets vurdering oser det dobbeltmoral. Skikkelige jenter drar ikke på fest med tre eldre gutter, og når hun sier ja til å ta inn ukjente tabletter, er det ingen unnskyldning å hente. Var det slik legdommerne tenkte og konkluderte? De trodde ikke på henne. Altså trodde de på mannfolkene som tilbød jenta sprit og dop.

Da hun gikk ned trappa falt hun, og etter det ble alt «svart», og jenta husker bare glimtvis hva som skjedde.Etter dette dro de alle fire i taxi fra hytta til en campingvogn. Jenta har forklart at hun ble båret ut i en bil, at hun hadde ansiktet ned og at hun så snø. Deretter ble hun båret på nytt, etter at taxien hadde stoppet. Dette bekreftes av taxisjåføren, som er vitne i retten: Hun ble båret som en potetsekk. Hun hadde øynene åpne, men hun så bare rett opp, sier han.

I denne campingvognen, hvor mennene bodde, hadde de alle tre seksuell omgang med jenta. De byttet på å ha sex med henne.

Min kommentar: Man blir kvalm av langt mindre.

Overlege Marianne Arnestad ved Folkehelseinstituttet har forklart at den mengden MDMA som ble funnet i jentas blod, viser at hun må ha inntatt en vesentlig større mengde MDMA enn 125 mg. Den dosen jenta fikk i seg kunne medført alvorlig forgiftning og død.

Lagmannsretten kom frem til at den ene mannen fikk 3 000 kroner, subsidiært fengsel i seks dager. Den andre fikk en bot på     2 000 kroner. Den tredje hadde hovedsakelig ansvaret for narkotikaen og da var en ubetinget straff aktuell. Men siden han erkjente forholdene umiddelbart og at det hadde gått lang tid siden forholdene ble begått, slapp han fengsel. Han fikk betinget fengselsstraff, som passende kunne settes til 21 dager og med en prøvetid på to år.

I sum fikk de tre mennene omtrent samme straff som om man skulle kjørt 15 km for fort i en 60 sone. Det blir cirka 5000 kroner i bot. Et flertall på dommere kom til at de tiltalte var skyldige og at de skulle betale oppreisning, mens et mindretall på tre dommere kom til at det ikke var bevist at de tiltalte forsto at fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingene. Mindretallets syn ble lagt til grunn for skyldspørsmålet i straffesaken, mens flertallets syn ble lagt til grunn for oppreisningskravet.

I mitt siste blogginnlegg Pinlig om barnevernet, http://aagesiv.blogg.no/1470336944_pinlig_om_barnevernet.html savner jeg et initiativ fra advokatstanden. Jeg stilte spørsmålet: Det kan da ikke bare finnes  pyser i disse laugene? Spørsmålet er relevant også i denne saken. De er kjent for å synge i kor.

Umusikalsk av Stabell og Bliksrud

Den profilerte advokaten Harald Stabell, går ut på samme tid som dommen blir offentliggjort, og proklamerer at straffene i voldtektssaker er for strenge. Noe særlig bedre er ikke advokat Henrik Bliksrud som på samme tid hevder at fornuften - og dermed rettssikkerheten - i noen grad har veket plass for følelser og forventning i slike sake, sier han.

Istedenfor at det dukker opp én blant 9500 advokater i Norge som kan finne denne dommen betenkelig, er det Stabell og Bliksrud som strør salt i såret. Etter Stabell og Bliksruds uttalelser, kommer spesialist i voldtektssaker, Hege Salomon, på banen. Hun forsøker å sette skapet på plass. Salomon skriver på NRKs nettavis at det er for få voldtekter som fører til domfellelser. Denne saken bør gi støtte for hennes påstand. Et blomst sendes også til John C.Elden. Hvis det er noen muligheter for å anke denne saken til EMK, håper jeg Elden kan bidra. Og uansett endelig resultat av denne dommen, håper jeg Elden og hans kolleger innser at noe ikke er som det skal være innenfor lovverket, eller utøvelsen av den, eller begge deler.

Forslag til endring av loven

På bakgrunn av denne saken og de tusenvis av voldtektssaker som fortjener sin oppmerksomhet i rettssystemet har jeg et forslag til en endring av loven:

Hvis en person gir en annen et narkotisk middel av alvorlig art, er det en straffbar handling i seg selv. Hvis man så har sex etter dette, og den som mottar det narkotiske stoffet anmelder giveren, mener jeg personen bør bli dømt for voldtekt.

Hadde man hatt en slik regel, ville alle tre blitt dømt, uten særlig diskusjon. Så kan du si at slik er ikke loven i dag, og dermed kan de gå fri. Men slik burde loven vært.

Tingretten dømte de tre til 6,5 års fengsel. Istedenfor at lagmannsretten gjorde det samme, eller fant en dom mellom 0 og 6,5 års fengsel, endte den opp med et par  parkeringsbøter. Hvis alle paragrafer er saumfart, kan man til slutt forsøke med sunn fornuft. Hvis det norske rettssystem tror at denne praksis vil vare evig, tar de feil. Bare vent og se.

 

Oppdatering: Etter at innlegget er publisert er det flere som reagerer på at denne artikkel er en del av lynsjestemningen mot de som ble frikjent for voldtekt, og de meddommerne som var i mindretall. Jeg understreker at det overhodet ikke er mitt motiv, tvert imot. Siden jeg også ønsker en endring i loven og kommer med forslag til det, skulle man tro at det underbygger dette.

Dommen kan I sin helhet leses her: https://lovdata.no/dokument/LBSTR/avgjorelse/lb-2015-85818?q=mdma

  • Selv har jeg ingen juridisk utdanning. Jeg har derimot hovedfag i kriminologi, og i de studieårene lærte jeg at det ikke var alltid paragrafene som avgjorde skjebnen i rettssalen.

 

 

Fotball uten lokale spillere: En stor misforståelse



Røkkeløkka er uvirkelig. Det er et av Nordens flotteste stadion som andre lag i Norge bare kan drømme om. Men uteblir resultatene, uteblir også publikum. Lillebror KBK har stor nytte av samarbeidet med Molde, men skal førstnevnte overleve som klubb, må de også satse på lokale spillere. Det gjelder de fleste klubber. Man undervurderer verdien av lokal tilhørighet.

Det er dager igjen til at overgangsvinduet for norske fotballklubber stenger. Nesten halvparten av alle klubbene lukter enten medalje, eller de er redde for å rykke ned. Altså må man handle! Snart finnes det ikke én spiller med lokal tilhørighet på gressmatta. Særlig i de to øverste divisjonene er det en overvekt av innkjøpte eller innleide spillere.  Elitedivisjonsklubbene og landslaget sakter akterut. De holder et pinlig nivå. Hva er det det som skjer for tiden i norsk fotball?

Sist helg besøkte jeg det fantastiske anlegget på Høddvold. En lokal og liten fotballklubb satser skjorta for å unngå nedrykk. Her måtte det være stort lokalt engasjement og patrioisme i bygda, tenkte jeg. Publikumsoppmøte viste noe annet, men helt tomt var det nå ikke. De spilte mot Kristiansund (KBK) som satser på opprykk. De er en klubb hvor man også satser maksimalt. Ikke på unngå nedrykk, men for å rykke opp blant de store, i elitedivisjon.

Alle går konkurs - en dag.

Hødd stilte med én lokal spiller i sin startelver. KBK hadde to som kommer fra Kristiansund. Da speakeren leste opp lagoppstillingen, slet han med å uttale navnene på en del av spillerne. Rart var ikke det. Her burde man være språkmektig. Begge lag har hentet inn forsterkninger et godt stykke utenfor  mørekysten. Hødd og KBK makter ikke å mønstre lag med lokale talenter som er gode nok for norsk 1.divisjon.  Klubbene driftes som en ferskvareavdeling på et supermarked: Fersk fisk blir liggende en stund, varer fra lokale leverandører er uaktuelle og umoden frukt går i søpla.

Mange av disse spillerne mislykkes. De trives ikke, de får tilbud fra en ny klubb eller klubben de er i går rett og slett konkurs. Konkurs går de snart alle sammen.  Det trenger man ikke ha lasersyn for å se, eller for å spå. For hvilke norske klubber i de to øverste divisjonene har ikke hatt, eller har, store problemer med økonomien? En av de mest sentrale spørsmålene er: Hvordan i alle dager er det mulig å finne lokale sponsorer og engasjement i slike fotballklubber?

Wrigth tok feil

Da KBK ble stiftet i 2003 ble byens to beste fotball-lag Clausenengen(CFK) og Kristiansund Fotballklubb (KFK) enige om å satse på et felles a-lag. De beste spillerne ble samlet i den nye klubben, KBK. Laget som spilte mot Hødd hadde én spiller som er hentet fra de to opprinnelige klubbene. Det er egentlig ganske sprøtt. Istedenfor å satse på unge lokale talenter, henter man spillere fra land og strand, langt, langt unna nærområdet. Da den ambisiøse Geir Midtsian overtok treneransvaret for KBK, den gangen laget spilte i 2.divisjon, begynte klubben å hente spillere utenifra. De var ikke så mye bedre enn lokale spillere, men hentet dem likevel. Det var som i gamle dager hvor norske klubber var invadert av ubrukbare engelske fotballtrenere. Man trodde de importerte trenerne var bedre enn norske fordi man innbilte seg at engelsk fotball var god. Hvilket den slett ikke var. Selv har jeg spilt både for CFK og KFK. Det ene året skulle KFK satse for alvor. En rådyr trener ved navn Charlie Wrigth ble hentet. Han hadde vært keepertrener i Bolton, og han var også kjent som en god bokser. Men Wrigth hadde sjelden rett. Hverken spillere eller ledere forstod noe av hva han holdt på med. Sannsynligvis ikke han selv heller. Etter noen måneder ble han sendt hjem. Siden har ikke byen hentet trenere fra de britiske øyer.

 

Minst 90 % tapere

Nå henter derimot KBK spillere fra Afrika, Molde, eller fra der det måtte være. Noen av dem er veldig gode, men noen er ikke bedre enn byens lokale talenter. Hvis klubben rykker opp i elitedivisjon, hvilket det er store muligheter for, er virkeligheten: Man trenger forsterkninger. Et par av de lokale spillerne som har vært med å bygd opp dette laget i årevis, får neppe tilbud om enda ett år. Det er for dumt. En ting er at de sannsynligvis er sportslig god nok. Noe annet er at de representerer klubbens sjel. Vi snakker om Tor Erik Torske og Andreas Røsand.

Når denne artikkelen skrives, har KBK blitt enige om å kjøpe en angrepspiller fra Raufoss. Faktum er at skal klubben rykke opp, trenger de faktisk 3-4 forsterkninger. Da kan de like gjerne kjøpe dem nå. Noen som skal forsterke Obosligaens beste lag, må nødvendigvis være bedre enn de spillerne som spiller på laget i dag. Dermed må man grave i pengepungen. Det er som en bedrift som skulle satse alt på ett kort, ta opp de største lån, satse på at renten går mot null og at banken aldri ber om at det blir betalt avdrag. Enkelt sagt drives mange av Norges fotballklubber som et slags pokerlag. Innimellom er det "all in". Man går konkurs og starter kanskje på nytt.

De lokale sponsorene vil vanligvis være med så lenge laget vinner. I motgang svikter både sponsorer og publikum. Derfor vil de fleste fotballklubber, slik de i dag fungerer, gå konkurs med jevne mellomrom.  Vikings svenske trener, Kjell Jonevret, sa nettopp at: Om laget vinner, er det ikke så viktig med lokale spillere. Da vil publikum uansett komme på kamp. Jonevret har rett. Men da forutsetter han at laget vinner! I elitedivisjon er det én vinner. Sølv er som kjent første taper. Og er man ikke blant de tre øverste, får man ikke engang spille i Europacupen. Med andre ord er det her, som i all annen idrett, minst 90 % tapere. Fotballklubber nekter muligens å tenke at det er slik. Ledere i Norges Fotballforbund og i fotballklubbene er ikke kjent for å være av de skarpeste knivene i skuffen. Når sportsklubben Brann hadde en omsetning på mer enn hundre millioner, forstår man at kun suksess er godt nok. Når Rosenborg tapte på overtid mot Apoel i forrige uke, gikk de visstnok glipp av å tjene 300 millioner. Men hvilke andre klubber kan satse på denne måten? Molde kan det. De har et par styrtrike onkler. Å besøke Røkkeløkka, kanskje Nordens flotteste fotballstadion, er uvirkelig. Andre klubber i Norge kan bare drømme om slike muligheter. Jeg snakker med andre ord ikke om Molde, Rosenborg og Brann. Jeg snakker om alle de andre. De 30 -40 andre klubbene som satser på å nå toppen i norsk fotball.

Slik satser man på unge spillere

På kort sikt har ikke KBK noe valg. De har bydd opp til dans. Laget har nettopp måtte gi fra seg tre gode spillere, og nå må de erstatte disse om de skal forberede seg for elitedivisjon. Blir det spill i Tippeligaen, må de også hente inn enda flere spillere.  Men hverken klubben eller byen har råd til denne strategien i fremtiden. Skulle sponsorinntektene, eller publikumsinntektene kollapse, er KBK historie. De kan takke sin evige hovedsponsor Sparebank 1 og banksjef Odd Folland. Ikke på Røkkenivå, men nok oksygen til å puste - i medgang, vel å merke. KBKs utfordringer er identisk med svært mange andre lag. Etter at oljekrisen har herjet en stund, kan man heller ikke forvente at store firma sparker penger etter fotballklubben.


Banksjef i Sparebank 1 Nordvest, Odd Folland, til høyre, er hovedårsaken til at KBK eksisterer. Ekte patriot med stort lokalt engasjement. Til venstre står Petter Ingeborgvik eks.CFK-spiller. Bildet er tatt fra dagens kamp hvor KBK vant mot Strømmen. De to på bildet er supportere både i med- og motgang, men begge liker at så mange spillere som mulig er fra nærområdet.

For ti år siden satte jeg i gang et fotballakademi i Kristiansund. To ganger i uken fikk 11-14 års gamle gutter og jenter muligheten til å trene om morgenen før skolestart. Etter inspirasjon fra Ajax, som er en foregangsklubb i å satse på unge fotballtalent. De kyndige trenerne, Kjetil Johnsen og Kjetil Johannessen, holdt det gående et par år. Sistnevnte var også trener for Ole Gunnar Solskjær da han holdt på med morgentreninger - med de samme tekniske øvelsene. Trening med en liten håndball, brukt som en fotball, var noe av oppskriften for å få ungdommene til å forbedre sin teknikk. Slike initiativ koster penger. Solskjær har selv sagt at det er bedre om man bruker penger på dyktige fotballtrenere for barn, enn at trenere nedover i divisjonene for voksne får masse penger.  Jeg tror det kun er denne modellen som kan føre frem til at lag som KBK kan overleve på sikt.

Så glad blir den supersympatiske direktøren, Øystein Nerland, i det øyeblikk Molde vinner gårsdagens kamp mot Bodø-Glimt. Det er bare 2-3 klubber i Norge som kan matche Moldes ressurser. Resten av klubbene er nødt til å stikke minst en finger i jorda, og stille seg selv spørsmålet om hva man holder på med. 

Satsningen på lokale talenter burde vært obligatorisk i alle klubber. En fotballklubb sluker markedet for sponsorpenger. De går med til å betale lønnsutgiftene til middelmådige spillere, som ikke en gang har røtter i hjembyen. Kanskje burde det vært en regel om at for eksempel halvparten av spillerne skulle rekrutteres fra lokalmiljøet. Om ikke annet burde det være en uskreven regel. Kun på denne måten kan et ekte supportermiljø holdes vedlike. Hvis norske fotballklubber ikke bryr seg om langsiktige strategier, må de også innse at de vil ramle sammen som det de er, et korthus. Kun ved å vise ekte interesse for egne talenter vil man kunne opprettholde fotballinteressen. Og dette er også eneste strategien for å forsvare at en klubb støvsuger rundt 90 % av sponsormarkedet. Det finnes andre aktiviteter enn fotball her i livet. Ganske mange også. Men fotball er det som er lettest å få respons på. Dog varer ikke responsen evig. Man kan lure noe av folket ganske lenge, men man kan ikke lure hele folket hele tiden.

Molde: Årets viktigste kamp



Ole Gunnar Solskjær skal lede Molde til årets viktigste kamp. Blir det ikke tre poeng på Røkkeløkka i dag, er min spådom at klokka allerede er noen minutter over 12. 

Det er en ganske alminnelig lørdag. Alt er nesten som normalt i Rosenes by. Jazzfestivalen ble en ny suksess, det er lett sommertemperatur og ordfører Torgeir Dahl er som de fleste andre moldensere på ferie. Det er likevel noe som ikke er normalt. Det er hva som skjer på Røkkeløkka. Når Molde møter Bodø-Glimt kl 15.30 i dag, lørdag 6.august, er dette årets viktigste kamp. 

Hvorfor er en ordinær kamp mot en høyst ordinær motstander årets viktigste? Jo, her skal du få vite det:

1. Farvel topp tre

Hvis Molde spiller uavgjort eller taper denne kampen, vil muligheten for å komme blant de tre beste i serien kun være teori.  Da vil man ikke bli kvalifisert for spill i Europa, og det er mer enn vondt. Fotball handler like mye om penger som sport. Uten suksess på fotballbanen, er det umulig å tjene mye penger. 

2. Nedrykk

Molde har 25 poeng og ligger fortsatt trygt på tabellen - i forhold til det å rykke ned. Men ett poeng på de siste 6 kampene forteller at nedrykksspøkelset er høyst reelt om man ikke tar poeng i dagens kamp. I den grad man kan snakke om katastrofe, vil timingen være riktig. 

3. Solskjærs farvel

Ole Gunnar Solskjær er den mest sympatiske fotballtreneren jeg vet om. Isteden for en ilsint Rekdal eller Henning Berg, har jeg veldig sans for en smilende og blid Solskjær. Det er ingen tvil om at Solskjær har en fantastisk personlighet. Det blir sagt at han aldri vil få sparken i Molde. Solskjær er like rolig nå som han var for seks kamper siden. Det er bare ett problem. I det øyeblikket publikum ikke kommer på kamp, har ikke ledelsen noe valg. Derfor er dagens kamp årets viktigste. Skulle publikum fortsette pipekonserten slik de har gjort de siste kampene, er den mulig å leve med. Men uten publikum kan selv ikke Røkke leve.

Dagens kamp er derfor noe utenom det vanlige. Denne gang er det ikke nok å spille bra uten å score mål. Det sies at fotball-laget gjenspeiler samfunnet forøvrig. Hva er det som uroer moldenserne for tiden? 

 

Pinlig om barnevernet

Demonstrasjoner foran Stortinget vil aldri ta slutt om ikke norske politikere tar til vettet. For 40-50 år siden var det lignende overgrep mot taterbarn i Norge. Taterne var ingen sterk gruppe og demonstrasjoner fantes ikke. Men nå - nå er det engasjement ikke bare fra norske foreldre, men fra foreldre og organisasjoner i mer enn 60 land. 
 

For tretten år siden ble Svanhild Jensen(36) fratatt omsorgen for sine to barn. Et mer pinlig overtramp fra den norske stat skal man lete lenge etter. Denne saken tilhører det som en dag vil bli omhandlet som skammens historie. Siden den gang har det ikke blitt bedre. Norsk barnevern er i ferd med å bli verdensberømt. Årsaken er at maktapparatet behandler klager og kritikk som luft. 

En historie blir ikke til før den er fortalt. Fullt og helt. Det spesielle med slike historier, er at det ofte går tiårsvis før sannheten kommer fram i lyset. Det siste året har det vært en rekke demonstrasjoner i mange land mot barnevernet i Norge. Til tross for tydelige overtramp fra det norske rettssystemet, nekter de ansvarlige myndigheter å ta innover seg virkeligheten. Dette minner om da den norske stat hentet taterjenter fra familier som ikke hadde fast bopel. Minst 500 jenter ble tvangssterilisert i Norge i perioden 1934-1977. Det var få som visste hva som foregikk den gangen. Og de som foretok disse overgrepene, de hadde steriliseringsloven fra 1934 som sitt alibi.

I dag blir fler og fler klar over hva som foregår innenfor norsk barnevern.  Og en dag må noen forandre regelverket. Du kan lure noe av folket hele tiden, eller hele folket noe av tiden, men du kan ikke lure hele folket hele tiden, sa Abraham Lincoln.

To psykologer i Svanhild-saken fant ut at hun ikke hadde gode nok ?kognitive evner?. Jeg setter det i anførselstegn fordi det er bare psykologene selv om forstår hva kognitive evner har med omsorgsevner å gjøre. To psykologer mente i fullt alvor at Svanhild hadde:

-for liten IQ til å være en god mor

-for dårlige intellektuelle evner til å hjelpe sine barn med fremtidig skolearbeid.

Og det verste av alt: Svanhild hadde et meget godt og omsorgsfullt nettverk med gode foreldre og slektninger som kunne blitt fosterforeldre. De jobbet alle innenfor enten skoleverket eller i helsevesenet. Men det hadde gått prestisje i saken.

Evnen til å innrømme feil ser ut til å være like fraværende i dag som den gangen. Det får meg til å tenke på hvor ufeilbare nordmenn tror de er. Jeg husker fra studietiden i Paris. Min professor spurte alle elevene om vi kunne nevne en kjent person fra vårt hjemland. Studentene var fra 15 forskjellige land og jeg svarte litt kjapt, Fridtjof Nansen. Han gikk til Nordpolen, sa jeg. Da svarte professoren: Tja, det var nå ikke så langt å gå da.

Nansen gikk ikke til Nordpolen, men folk ute i den store verden har inntrykk av at vi ligger like ved. Vår behandlingen av barnevernsaker forsterker dette inntrykket. Vi er en utpost, og det ser ikke ut til at vi er i stand til å ta imot signaler fra andre land. Vi vet best selv, visstnok.

I ettertid har det blitt påpekt at det ikke kunne være Svanhilds teoretiske ferdigheter eller intelligens som fratok henne barna. Men jeg har lest igjennom dokumentene fra fylkesnemnda, tingretten og til slutt i lagmannsretten. Der får man sannheten.  Man trenger ikke kognitive evner for å forstå hva som ligger til grunn. Det er nok å lese. Denne IQ-testen har såvidt jeg forstår like høy status hos psykologer og barnevernseksperter i dag som den hadde for 13 år siden. Det i seg selv er en gåte.

De sakkyndige ble engasjert og betalt av barnevernet. Rapportene støttet (og det gjør den nesten alltid) opp om barnevernets opprinnelige syn. Hvordan skal en dommer overkjøre en sakkyndig? Mors eller fars vitner er ofte venner, foreldre og i beste fall en leder i barnehagen. Barnevernet har et profesjonelt apparat med egne ansatte og flere spesialister med mange års erfaring.

Man er derfor så godt som sjanseløs. Hvorfor stiller man ikke spørsmålstegn ved at den sakkyndige er engasjert og betalt av barnevernet? Psykologens inntekt er ofte avhengig av denne type arbeid. Det tragiske ved en anke er at psykologer støtter hverandre. Resultatet blir det samme. Advokater som er engasjert av barnevernet ser helt sikkert galskapen i dette, men de velger å kjøre saken. Det er tross alt sitt eget levebrød det er snakk om. Når skal vi få en gruppe psykologer eller advokater som reagerer på dagens praksis? Finnes det ikke én ærlig sjel i disse laugene som kan rope ut? Er omkostningene ved å skille seg ut og si hva man mener for stor. Er det så ille? Det kan da ikke finnes bare pyser i disse laugene.

Psykologenes rolle i Svanhildsaken og i barnevernsaker generelt, er ikke en rettsstat verdig. Det er en dårlig skjult sannhet at de sakkyndiges fungerer som dommere. Det gjorde sitt til at Svanhild mistet omsorgen for sine to barn. Siden den gangen har hun fått tre nye barn. Hun har de siste 10 årene jobbet som hjelpepleier og fungerer som en god mor.  Svanhildsaken er bare et eksempel på en av noen tusen overtramp.

Når skal det norske Storting endre lover og regler for barnevernet? Når skal politikerne ta til vettet?

*Undertegnede skriver bok om Svanhild Jensen.

 

 

 

ADHD - Galskap uten grenser


I 2007 skrev Joar Tranøy og undertegnede denne boka. Diagnosen ADHD er en synsediagnose som har mange hemmeligheter. Er barn hyperaktige, skal de medisineres. Og er de for rolige, skal de også få tabletter. 

I 1935 ble en gris lobotomert i Italia. Den var hysterisk og de måtte få den til å roe seg ned. Etter operasjonen viste det seg at den ble svært rolig og medgjørlig. Da tenkte man at dette kunne man også gjøre med mennesker. Titusenvis av personer med forstyrrelser - og som ikke var helt som de skulle være, ble lobotomert.

Noen år senere i 1949 fikk legen Egas Moniz Nobelprisen i medisin. God forskning innenfor lobotomering med begrunnelsen om at han hadde løst et pleieproblem innenfor psykiatrien. Det ble et gjennombrudd for psykiatrien. Pasientene ble som grisen, snille som lam. At de mistet evnen til å le, glede seg, inspirasjon eller enkelt sagt at de mistet sin personlighet var ikke så nøye. Det viktigste var at de ble rolige.

Skammens historie

Den siste lobotomering i Norge ble foretatt i 1974. Ikke fordi det ble forbudt, men fordi folket til slutt mente det var en ufin metode. I dag kan man ikke begripe hvordan slike barbariske metoder ble brukt med loven i hånd. Dessverre skjer barbariske overgrep i dag i enda større skala enn tidligere. Som mye annet blir det derimot ikke oppdaget før det går noen tiår, før skadeomfanget er avdekket. Pussig nok reagerer ikke de medisinske ekspertene før den vanlig mann i gata reagerer. For et par år siden ble det skrevet en bok med tittelen "Skammens historie". Denne viser hvor slapp og blind samfunnet er for det som noen tiår etterpå vurderes som groteske overgrep.

En  skjult industri

Om noen år vil diagnosen ADHD, Attention Deficit Hyperactivity Disorder, være en del av skammens historie. Det vil gå alt fra 10 til 40 år, antar jeg. Men en dag vil alle forstå at å medisinere, eller rettere sagt, å dope ned barn med tabletter for at de skal oppføre seg slik systemet ønsker, det er et overgrep. Og når alle forstår det, vil også legestanden forstå det, og gi etter. Ingen får straff. Fordi legen, som for eksempel skriver ut Ritalin, (amfetamin) til et 4 års gammelt barn, har ikke bare lov til det. Han har plikt til det. Nekter legen, kan det få konsekvenser for ham. Hvis barnet allerede har fått en diagnose, skal det mye til at legen ikke følger opp og åpner døren for et liv inn i et pillehelvete. For man blir avhengig av disse pillene, og de gir både virkninger og bivirkninger som ikke leger eller foreldre tar innover seg.  

Den farmasøytiske industri er et eget kapittel i populariseringen og den enorme markedsføringen av ADHD-diagnosen. De som produserer tabletter, og de som selger dem blir styrtrike. En dag blir diagnosen avslørt til å være det den er: Noen meningsløse bokstaver som skal hjelpe systemet, barnehagen, skoleverket, foreldre, idrettslag osv. I 1963 var det ingen i hele verden som hadde diagnosen ADHD. Noen år etterpå i 1967 kom gjennombruddet. I USA gikk de inn for å teste urolige og ukonsentrerte barn på ghettoskolene i Baltimore. De ble tvunget til å ta det narkotiske stoffet Ritalin. Det ble en suksess og i dag vet vi resultatet. Fra USA har hele den vestlige verden tatt imot diagnosen med åpne armer. Men noen land er mer kritiske enn andre. F.eks har Frankrike vært svært strenge. Norge er blant de land som er flinkest i å lage diagnoser på barn. Salget av ulike tabletter, ikke bare Ritalin, har eksplodert. Til farmasiens store begeistring.

Galskapen sier stopp - en dag.

I 2007 skrev jeg en bok sammen med forfatter og psykolog Joar Tranøy. Den har tittelen ADHD-piller på avveie. På samme tid var jeg i debatt i TV2. Her var lederen for ADHD-foreningen i Norge tilstede. Han kunne fortelle om sitt barn, som heldigvis fikk medisinering allerede da han var tre år. Denne galskapen, ja, jeg kan ikke finne et bedre ord for det, vil en dag bli tatt på alvor. Men det vil sannsynligvis gå enda noen tiår. Alle de som overlevde lobotomeringen i Norge fikk, etter mye kamp, 100.000 kroner i erstatning fra staten i annen halvdel av 1990-tallet. Noen unnskyldning fra psykiatrien, eller staten fikk de aldri. Om noen år er det hakk i plata. Den kamuflerte kjemiske lobotomeringen sier stopp en dag. Alt som er galt sier stopp.

Jeg vil legge til at jeg er helt overbevist om at både barn og voksne har utfordringer som krever oppfølging. Noen av dem må også få medisinering. I dag er det slik at er man for urolig, er det galt. Og er man for rolig, er det også galt. Begge deler fører til at man ofte får diagnose. Men diagnosen ADHD er ikke noe som kan bevises gjennom en blodprøve. ADHD er en synsing basert på amerikansk farmasøytisk industri.  Man kan ikke stole på det som kommer fra USA, aller minst hvis det er tabletter.



 

 

 

 

7 råd til Solskjær & Molde

Ole Gunnar Solskjær og hans Molde spilte mot KBK i går. Litt før kampen snakket han med lokalavisas journalist Trygve Strand Joakimsen. I neste kamp mot Vålerenga kan han vente seg større mediainteresse. Det kan se ut som om at Moldensere tror Ole Gunnar skal trylle. Det kan han ikke.

Gårsdagens privatkamp mellom KBK og Molde endte 1-1.  Kristiansund beviste at det ikke er tilfeldig at laget topper Obosligaen. Banens desidert beste spiller var KBKs midtbanespiller Kamer Qaka. Fortsetter spilleren fremgangen han har hatt, bør gutten være klar for større oppgaver. Dessuten fikk man se et av de flotteste målene som er scoret i denne byen. Ballen gikk som trommestikker inntil KBKs Liridon Kaludra hamret den i mål. Molde hadde nok ballen mest, men hva hjelper det?  Mot Sarpsborg var det bare ett lag på banen i 2.omgang. De tapte. Som jeg skrev for en måneds tid siden, magien er borte. KBK kan prise seg lykkelig over samarbeidet med Molde, og de gjør det. I den klubben opplever de det motsatte av hva som skjer hos de blåhvite. Her er spillerglede, troen på å lykkes, sulten og flaksen på rett side av stanga. Hvis man tror at det er Solskjær som alene skal endre atmosfæren i Molde Fotballklubb, tar man feil. Her er 7 råd.  Noen til Ole Gunnar Solskjær, noen til de som står rundt ham.

1. Hent en spiller som kan skyte fra mer enn 7 meter.

Før overgangsvinduet er stengt 18.august bør Solskjær få inn minst en spiller som kan skyte ballen i mål fra mer enn en distanse på 16 meter. Spillere fra sydligere breddegrader har en genetisk tendens som får oss til å tro at de er lært opp til at målet ikke er 2,4 meter høyt, men 24. Faktum er at de er trenet opp til å drible seg helt inn til der målet står før de avslutter. Nå vet man også at Molde har gitt fra seg et par spillere som kunne skyte fra distanse.

2. Mido Diop - la ham bli stadions yndling.

Diop har nesten drevet sin egen idrett denne vårsesongen. Den elegante midtbanespilleren har vært på utlån til KBK. Sist kamp kom han inn i 2.omgang for Molde mot Sarpsborg. Dette er en av landets beste fotballspillere. Dessuten er det en fryd å se på ham. En slags antilope med ballfølelse.

3.Thompson Ekpe - til leie eller salg.

Midtbanespilleren fra Nigeria, nå Molde, spilte denne kampen for KBK. Han er aktuell for Oboslaget denne høsten.  Det er ingen tvil om at spilleren pr. i dag ikke har noe å gjøre på et topplag. I løpet av kampen mistet han ballen fire ganger, og hver gang førte det til livsfarlige sjanser for Molde. Gutten trenger trygghet og oppmuntring. Det får han ikke slik situasjonen er i Molde for tiden. Det er ikke noe å tenke på. KBK neste stopp. Qaka bør lære ham hvordan man skjermer ballen før han får fast plass på laget.

4.Psykologien avgjør

Solskjær har selv forstått det, og har selv fortalt flere ganger at nå sitter det ikke i beina, men i hodet. Det er nesten sant. Salget av flere toppspillere fører til at dette ikke bare handler om psykologi. Men når laget blir svakere, følger også selvtilliten med på kjøpet (eller rettere sagt salget). Man er derfor avhengig av at laget, ja at hele klubben, hele byen, tar et løft. Det har spredt seg uro i Rosenes by.

5.Publikum - slutt med buingen.

Etter de siste kampene har publikum i Molde gitt laget en pipekonsert etter kampslutt. På søndag spilte de Sarpsborg trill rundt i 2.omgang, hadde 3-4 megasjanser og alle ventet bare på en scoring. Likevel presterer publikum å pipe etter kamp. Hvis man ønsker Solskjær sendt hjem og ikke ønsker at laget skal vinne flere kamper, kan moldenserne fortsette å pipe. For oss mer nøytrale tilskuere var det merkelig at hele stadion reagerte slik etter kamp. Når publikum piper etter kamp, er det normalt sett et signal på at man ønsker trenerskifte. Det neste steget er at supporterne slutter å gå på kamp. Da har ikke klubben noen valg, men er man kommet allerede dit i Molde? Spiller man svakt og ikke får målsjanser, er det fotballens språk å si fra. Men når laget er inne i en svak periode, bør man ikke bryte laget ned i gjørma. Hvis man går inn for å ikke lykkes, skal jeg garantere at man oppnår hva man ønsker.

6.Klubbledelsens ansvar

Solskjær kunne omtrent trylle med ballen. Ja, av og til trodde man nesten ikke det man så. Som manager var han også magisk de første årene i Molde. Moldenserne må innse at denne tiden er forbi. Solskjær kan ikke trylle. Han trenger rett og slett bistand. Før kampen mot KBK i går fortalte han meg : Vi begynner snart å score mål. Jeg er ikke bekymret for det.  Det er klubbledelsens ansvar å bidra til at forholdene ligger til rette for at Solskjær fortsatt kan beholde den troen. Den dagen han mister selvtilliten, er det hele over. Sånn er lagspill. Det krever en leder med klokketro. Å besøke Molde Stadion, som journalist eller gjest i 4.etasje, er en sann fornøyelse. Her blir man møtt av gjestfrihet og fasiliteter som bare et fåtall lag i Norden kan drømme om. De har selvsagt erfaring med å legge forholdene til rette. Denne atmosfæren må spres til garderoben, blant spillerne og treneren. I en klubb som kjøper og selger fotballspillere som om det var tomflasker, er det ikke like lett å skape en hyggelig stemning. Og det siste er den mest avgjørende faktoren for å få frem vinnertyper. Se reprise av dokumentarfilmen som er laget om Rosenborg. Skal man lykkes på dette nivået, må man ville hverandre godt og gjøre hverandre gode. Da Mini Jacobsen ble benket mot århundrets kamp mot AC Milan, var han som reserve den som jublet mest for seier. Har Molde og andre klubber noe å lære av disse trønderne? Klart de har. Og det er ikke Solskjær sitt hovedansvar. Han trenger konkret hjelp i den situasjonen klubben er i.

7.Flaks

Flaks kommer ikke av seg selv. Skal man få stang inn, må man hjelpe til. Gustav Vigeland sa en gang: Jeg gikk og gikk i Københavns gater, men ble aldri oppdaget. Flaksen står den kjekke bi. Den som vil noe. Må man gjøre noe ekstra for at ballen skal gå stang inn. Flere enn Solskjær må ville det. Hele laget må ville det. Hele klubben. Hele byen. Min siste bok var en fortelling om verdens beste sjakkspiller, Magnus Carlsen. Når han har vært nede i bølgedaler og innimellom spilt elendig, har han hatt et apparat rundt seg som har støttet ham. Særlig familien. Familien til en trener i Molde Fotballklubb er lederne i klubben og byens befolkning. Det er derfor nødvendig at de forstår det, og støtter sin utvalgte leder. Uten slik støtte vil flaks være et lysår unna.

Derfor kjære moldensere, som jeg har vært så kritiske til denne våren. Ole Gunnar er Kristiansunder. Siden han laget mål ut av ingenting i en av verdens største og beste fotballklubber, har jeg vært stolt av å være fra samme klubb, og fra samme by. Hvis dere vil ham godt, bør klubben og Molde by gi ham den støtten han fortjener. Den som gir pleier å få noe tilbake. 

9.april og 22.juli: Hva har datoene til felles?


Kronprinsesse Mette-Marit legger ned krans under minnemarkeringen i regjeringskvartalet i Oslo fredag morgen, fem år etter terrorangrepene. Det er en sorgens dag. På samme måte som det har blitt lagt ned kranser hundrevis av ganger i markeringen av 9.april 1940, vil 22.juli 2011 bestå som en merkedag i norsk historie.

Finnes det fellestrekk mellom 9.april 1940 og 22.juli 2011? Javisst. Her er noen punkter til ettertanke:

  • Lyn fra klar himmel

Begge hendelser er beskrevet som om de kom som lyn fra klar himmel. For 9.april 1940 er det ingen tvil om at det utsagnet er ren løgn. Det tok mange år og noen tusen bøker før man innså løgnen, men i dag er selv professorene på Universitetene enig om det. Det er også på de få årene som har gått siden 22.juli 2011 fremkommet  dokumentasjon på at man burde tatt signaler på noe var på gang.

  • Sjokk

Begge hendelser kom som et sjokk på de to statsministrene Nygaardsvold og Stoltenberg. Nygaardsvold fikk et nervøst sammenbrudd og ba om at både han og regjeringen fikk fratre sine embeter. Stoltenberg var mer sindig, men også han følelsesladet.

  • Mentalt forberedt

Dagene før de to angrepene var ingen av regjeringsmedlemmene, hverken i 1939 eller i 20111 mentalt forberedt på et overfall eller en terrorhandling. Nygaardsvold ante fred og ingen fare kvelden 8.april 1940. Tross engelsk minelegging langs norskekysten og stadige meldinger i norske aviser om at krigshandlingene nærmet seg Norden. Noen dager før 22.juli var Stoltenberg på besøk i Isfjorden hvor han på et møte fortalte at Norge var et veldig trygt land å bo i. Dagen før 22.juli var han ute på en joggetur, uten sikkerhetsvakt. Det bør nevnes at selve angrepsnatta 9.april presterte utenriksminister Koht å prioritere en elskerinne. Han var ikke engang tilgjengelig på telefon. Her kan man si at Nygaardsvoldregjeringen i sum er hakket mer likegyldig enn Stoltenberges stab.

  • Etterretningsapparat

Nygaardsvold hadde strengt tatt intet etterretningsapparat. Det hadde Stoltenberg, men det fungerte ikke i forkant av 22.juli. Det sviktet totalt.

  • Kaos eller kontroll

Om natten 9.april var det fullstendig kaos i hodene på regjeringen Nygaardsvold. De visste ikke hvem fienden var, de bestemte seg for å mobilisere, men sendte ut ordren om mobilisering pr.brev, hvilket tok 2-4 dager, ledelsen var preget av panikk, både kongen, regjering og stortingets medlemmer rømte ut av Oslo. Apparatet rundt Stoltenberg forstod ingenting av bombeksplosjonen ved regjeringskvartalet. Når skytingen startet på Utøya, kan tiden fra de får beskjed til et helikopter kommer seg i lufta sammenlignes med Nygaardsvolds mobilisering som foregikk pr.post. Tregheten i systemet er en fellesnevner.

  • Helter

9.april var det Carl J.Hambros klartenkte hjerne som berget situasjonen. Samt at Birger Eriksen på Oscarsborg tok saken i egne hender og senket Blücher, uten at det var gitt instruks fra regjeringen.  22.juli er det vanskelig å finne slike helter utover de frivillige som bidro på Utøya mens skytingen pågikk.

  • Svikere

At regjeringen og Kong Haakon 7 velger å rømme fra Oslo var ingen selvfølge 9.april 1940. Det at de kommanderte det militære til å oppgi Oslo kan det derimot ikke være noen tvil om var et svik. Den som svek mest 22.juli, er diskutabelt. Var det Stoltenberg som ikke var forberedt? Var det systemet som ikke greide å ta livet av Brevik på et langt tidligere tidspunkt? Var det politiet som ikke forstod opp ned på hva som foregikk og som ikke reagerte på innkomne telefonsamtaler?

* Naive

Dette fellestrekket er av de aller tydeligste. Både Nygaardsvold og Stoltenberg nektet å ta innover seg virkelighetene. Begge trodde på illusjoner. Den manglende realisme ble stilt i bakgrunnen. Den sterke viljen savnes hos begge statsministre. Evnen til å ta upopulære men nødvendige avgjørelser synes å være et klart fellestrekk.

  • Ansvarsfølelse

Regjeringen Nygaardsvold burde vært stilt for riksrett. Særlig Nygaardsvold, utenriksminister Koht og forsvarsminister Ljungbergs håndtering av aprildagene 1940 kvalifiserte for straff. Ingen av dem stod til rette for hva de hadde gjort, eller unnlatt å gjøre. De innså mer enn de har villet innrømme. Stoltenberg er om mulig enda mer uskyldig i egne øyne. Han mente til og med at han tok ansvar ved å fortsette som statsminister uten engang å vurdere sin egen stilling. Andre personer innenfor etterretning, politiet eller det militære ble heller ikke gått etter i sømmene. Det syntes som om at sorgen over å ha mistet så mange flotte ungdommer ikke trengte noen upopulære etterdønninger.

Det skulle gå nesten 60-70 år før sannheten om 9.april 1940 kom på bordet. Det tar også noen år til før detaljene rundt 22.juli kommer på plass. Siste ord er ikke skrevet hverken om 9.april eller 22.juli. Det som ikke var legalt eller populært å skrive like etter krigen, måtte en dag komme for dagen. Slik er det også med 22.juli. Det som ikke kunne sies og skrives like etter Breiviks galskap, kommer også sakte, men sikkert opp i dagen.

Oppdatering: På grunn av sterke reaksjoner fra leserne har jeg valgt å fjerne kommentarer om AUF-lederen i denne artikkelen. Jeg har forståelse for lesernes reaksjoner og har ingen problemer med å beklage at dette blir feil fokus. Særlig på en dag som er satt av til sorg, og ikke til debatt om skyld. Nå er det fortsatt lesere som er i harnisk over artikkelen forøvrig, men resten av innholdet er dessverre holdbart. Her må det tåles debatt. Jeg brukte fem år på å forske på de fire dagene 8-11.april 1940. Arbeidet ble presentert i boka "9.april 1940-et historisk bedrag". Bedraget lå først og fremst i fremstillingen av aprildagene 1940. Stoltenberg var en fantastisk leder i etterkant, og samlet folket på uforglemmelig vis. Men som øverste ansvarlig for beredskapen denne dagen og i forkant av den, må det vær lov til å ha en annen mening enn hans partifeller. Dessuten er jeg redd for at beredskapen ikke er særlig bedre i dag enn for fem år siden. I en tid hvor Europa brenner bør det være interessant, selv for de mest kritiske leserne.

 

Bent Høie og råtten frukt

Helse- og omsorgsminister Bent Høie legger fram nasjonal helse- og sykehusplan fredag ettermiddag på Ringerike sykehus.
Bent Høie forsøker å holde tunga bent i munnen. Det har ikke vært lett i sykehusstriden i Møre og Romsdal. Her får du litt av bakteppet i det som må sies å ha vært en råtten prosess.  Siden 2005 har Molde og Kristiansund vært i sykehuskrig. Et tilbakeblikk viser at det har vært, og fortsatt er, råtne frukt i korgen. Om den er råtten nok til å få konsekvenser, er ikke lett å forutse. Men det kan se slik ut.

Etter en nylig avsluttet rettssak, der Kristiansund stevnet Helse Midt-Norge for retten, vurderes en anke. Sist uke fortalte lederne i de politiske partiene Rødt og FRP at en ankesak kunne skade byens omdømme. Stein Kristiansen i Rødt mente at dommen i tingretten var så tydelig at man ikke skulle ta en ny runde. Det er fare for at flere er enig med Kristiansen. Men - er en slik beslutning gjennomtenkt?

Kampen om nytt sykehus har preget lokalavisene i de to byene i årevis. Når det endelig kom til en avgjørelse, gikk den i favør av Molde. Man kan ikke la være å beundre nabobyen for sin dyktighet. De er flinke på veldig mange områder. I sykehussaken gjorde de også hjemmeleksen. Etter at de borgerlige overtok regjeringsmakten i 2013 har selvsagt romsdalingene benyttet seg av sine forbindelser. Som administrasjonsby for hele fylket har de flere kontakter i det politiske systemet enn det som er vanlig. Ordfører Torgeir Dahl måtte ha skremt vannet av helseminister Bent Høie.  Hvem ville stemt Høyre i Molde om det nye sykehuset ikke havnet der? Akkurat slik Kristiansund gjorde den gangen Jens Stoltenberg var statsminister. Da var Jan Erik Larsen mer enn en døråpner.  Det blir derfor feil å klage på moldenserne for at de har benyttet seg av systemet. Politikerne i Kristiansund ville gjort akkurat det samme om muligheten var tilstede. Derom ingen tvil.

En innføring i svineriet.

Historikken viser et spill som ikke tåler dagens lys. Beslutningen om å legge det nye fellessykehuset på Hjelseth, istedenfor på Storbakken, er preget av uredeligheter. Saksbehandlingen har vært under enhver kritikk. Det var årsaken til at Kristiansund Kommune bestemte seg for å gå til rettssak. De ville ha vedtaket om byggingen av nytt sykehus omgjort.

Når Kristiansund Kommune bestemte seg for å gå rettens vei, burde man også ha forstått at det å vinne en sak mot staten, det er nesten umulig. Det gjelder på generelt grunnlag. Denne saken er ikke noe unntak. Det skrev jeg på min blogg i forkant av rettsaken, og det er dessverre også utgangspunktet før saken ankes til lagmannsretten. Saken kan sammenlignes med de gamle hekseprosessene: En tilfeldig kvinne ble bundet på hender og føtter for så å bli kastet i vannet. Fløt hun var hun en hekse, og ble brent på bålet. Sank hun og druknet, var hun uskyldig.

Det er dette som også er situasjonen for Byen ved Storhavet. I tingretten fikk man ikke gehør for et eneste argument og gikk til bunns. I lagmannsretten bør man få avdekket uredeligheter i saksbehandlingen. Det vil neppe føre til at det nye sykehuset vil bli bygget på Storbakken. Men man kan oppnå at lagmannsretten avslører det skitne spillet som har foregått. På denne måten kan Kristiansund stå opp fra de døde og fortsatt bli flytende.

En ny behandling i lagmannsretten kan få konsekvenser for fremtidig sykehusdrift i Kristiansund. Det er det viktigste argumentet for å anke dommen i tingretten. Skulle man greie å bevise at det er grove saksbehandlingsfeil som har ført til avgjørelsene om å bygge det nye sykehuset på Hjelset, vil det neppe sette en stopper for første spadetak. Men - og her er et livsviktig men: I fremtidens drift av det eksisterende sykehuset i Kristiansund kan en slik rettssak bli helt avgjørende. En dom som påpeker uredeligheter kan føre til at Kristiansunderne vil få opprettholdt store deler av de livsviktige funksjonene. Vi snakker om akutt- føde - og barneavdeling. Derfor er rådet om å anke tingrettsdommen så viktig.

Råtten frukt nr.1. Brudd på helseforetaksloven.

Statsråden sparket adm.direktør i helse Midt-Norge Trond Michael Andersen etter en bekymringsmelding av Bernd Müller. Det er sannsynlig å anta at moldenseren Müller ønsket Andersen fjernet i frykt for hans holdninger. Han var en Astrid Eidsvik tilhenger og Molde ville aldri forsøkt å avsatt ham hvis han var for Hjelseth.

Erstatter for Andersen ble Daniel Haga, Kristiansundsdødaren. Han hadde to ganger tidligere forsøkt å legge ned Kristiansund Sykehus. Han var leder for en utredning om nytt sykehus i Nordmøre og Romsdal. Flertallet i det Molde-dominerte Helse Nordmøre og Romsdal, presterte å foreslå nedleggelse av akutt- og fødeavdeling i Kristiansund - til fordel for et nytt sykehus i Molde. Her startet krigen for alvor. Planene ble stoppet av Statsminister Stoltenberg, men de behandlet statsministerens ord som luft og nektet å gi seg. På et styremøte i Vikaneset i 2010 ble vedtaket fra 2005 gjentatt. Uavhengig av hva Statsministeren mente. Det var på dette tidspunkt at Kristiansunderne følte seg overkjørt. De ble satt i dødens posisjon. Dermed hadde de muligens ikke noe valg og gikk inn for utredning av et nytt fellessykehus mellom de to byene. Den tok tre år. Hadde det ikke vært for pillråtten frukt i sluttfasen, ville prosessen sannsynligvis endt opp med at sykehuset ville ha blitt bygget i Kristiansund. Det kan derfor virke som om kommunens beslutning om fellessykehus var riktig, men man undervurderte bakterieflommen både i Molde og i Helse Midt-Norge. Hva ville moldenserne gjort hvis et helseforetak hadde lagt ned akutt- føde- og barneavdeling i Rosenes by? Samtidig som at nabobyen fikk bygge et nytt sykehus. Det skulle tatt seg ut.

Råtten frukt nr.2. Brudd på forvaltning- og offentlighetsloven.

Helse Midt-Norge og Helse Møre og Romsdal ble forsøkt knadd sammen, som styreleder Stein Kinserdal i Helse Møre og Romsdal så fint sa det. Han mente at de to styrene skulle være enige før man fattet et endelig vedtak. Helse Midt-Norge innkalte til 7 av ti styremøter - uten formell agenda og uten referat. Med andre ord hemmelige møter. 

Råtten frukt nr.3. Brudd på arbeidsmiljøloven.

Astrid Eidsvik fikk mail fra Kinserdal og ble stilt i utsikt en bedre sluttavtale. Det var visst hun kunne vente noen måneder med å gå av som leder i Helse Midt-Norge til etter nyåret. Hensikten med å vente var å finne en eller annen begrunnelse for hvorfor hun gikk av. Eidsvik gikk av fordi hun ikke ville la seg presse til å gjøre noe annet enn det hun mente var riktig, nemlig at hun ville legge det nye sykehuset på Storbakken.

Min analyse:

  • Det var med hodet under armen at Kristiansund Kommune gikk til rettssak uten å hyre inn landets beste advokater. Særlig Dagfinn Ripnes, via lokalavisen Tidens Krav, brukte store bokstaver for å understreke dette i forkant av rettssaken.
  • Det er samlet inn i underkant av en million kroner fra folket til å gå til rettssak. Mens jeg sitter å skriver denne artikkelen på en av byens kafeér kommer en forretningsmann bort til mitt bord. Han kan fortelle at han ga et betydelig beløp i sykehussaken, men føler seg ført folket bak lyset. Det vil være flaut å avslutte denne prosessen med minnene fra tingretten.
  • Ordfører Kjell Neergaard fortalte under rettssaken at han var mer optimistisk enn noen gang. Noen må fortelle Neergaard at skal man vinne en slik sak, må man ikke bare ha aktører på øverste hylle, man må også rådføre seg på øverste hylle. På vegne av byens befolkning ber jeg om at ordføreren tar første fly hjem fra sin ferietur på Kreta. Skuta er under vann og timingen for solbading er dårlig.
  • Hvis saken går til lagmannsretten, starter man med blanke ark. De nye dommerne vil se saken med nye øyne, saken blir presentert på en ny måte, man har lært av feilene man gjorde i tingretten samt at dommerne har bredere erfaring. Kommuneadvokaten får være med som balast, men han får ikke sitte i rorhuset.
  • Kommunen bør ikke bare innhente en eller to eksperter på forvaltnings-jus. En av dem må også kunne snakke for seg. Når man skal opp til muntligeksamen, er det å kunne snakke ikke uvesentlig. Klok av skade.
  • Inntil jeg selv påpekte det på min blogg, var det meningen at Helge Hegerberg og Per Sefland skulle være telefonvitner. Dette ble senere endret. Selvsagt må vitner, som innehar kompetanse og verbale kvaliteter, opp på scenen. Aktører som har vært med på prosessen i årevis kan ikke sitte som tilskuere, med henda i fanget. De må være en del av et lag som møter opp i retten - og som går derfra - med rak rygg.
  • Den som kan mer enn de fleste i sykehusstriden er tidligere høyreordfører Dagfinn Ripnes. Hvorfor har de ikke utnyttet Ripnes´kompetanse i denne saken? Det er mulig han tilhører feilt parti, men her bør partiboka være underordnet. Han rådet kommunen til å stille med det beste innenfor advokatstanden lenge før rettssaken tok til. Det gjorde de ikke. Nå får byen en ny mulighet, og da må det mobiliseres fra øverste hylle.

Jeg tror det kun er på denne måten at man får rensket korga. At man får fjernet all den råtne frukta, er likevel for optimistisk.

Oppdatering: I forbindelse med kommuneadvokaten i Kristiansund så nevnte jeg i en tidligere utgave av artikkelen at han var under press for å miste advokatbevillingen i 2006. Da det var tvil om navnet "Kjetil Iversen", valgte jeg å fjerne dette avsnittet. Bildet var identisk med Mathisen, men ikke navnet. Nå viser det seg at kommuneadvokaten har skiftet navn fra Iversen til Mathisen. Dermed skulle jeg ha mine ord i behold. Og en snodig sak får man si at dette var.

Bakgrunn for at Kristiansund måtte velge å gå for fellessykehus, les Steinar Berges artikkel i Romsdal Budstikke, 22.juli 2016:http://www.rbnett.no/meninger/leserinnlegg/2016/07/22/Hvorfor-snudde-kristiansundpolitikerne-til-fellessykehus-13073401.ece

 

 

Dagens kystperle: Grip

Ferietur på Nordvestlandet? Nordmøre med 20 grader og sol gjør sydenturer meningsløse. For noen uker siden besøkte jeg Veiholmen. En øy ute i havet som man kan kjøre bil til via Smøla. Denne gangen har jeg besøkt noe som er enda mer ekstremt, nemlig Grip. Helt frem til 1964 var dette Norges minste kommune. Med sine 47 hus, som står der fortsatt, kan man bare tenke seg hvordan det var å bo her. Når stormene herjet, følte man seg neppe helt trygg. 



Familien Johnsen inviterte på et glass rødvin i sin lille oase. Gjøran Johnsen kjøpte tilbake det lille huset som hans far bodde i. Hver helg siden påske har familien besøkt Grip. Her ser vi fotballentusiasten Gøran i rød drakt, sammen med gjester i Griphaven. Trøndernes svar på Palmehaven. Den er godt påpasset av Norges minste stavkirke, hvor det fortsatt er gudstjenester. Til venstre står dr.Scheide som er i stuss på om han skal ta sjansen på å lure seg inn porten.


Bodde man på Grip var det dårlig med sosialtrygd og sykepenger. Her måtte man jobbe for føden. Tiril og Marte ser heller ingen fremtid i å Nave. De har derfor startet sitt eget utsalg, og Marte har full kontroll over hva varene koster. To ganger om dagen kommer turistene på besøk. En ekte krambod.


I sterk konkurranse med den mer naturskjønne Kramboden har vi Gripkroa. Noen minutter før båten til Ole Tønder legger til kai, ringer man for å høre om hvor mange turister som er med. Da kan man forberede seg litt på kjøkkenet. Gripkroa har eksistert i 40-50 år. Her tilbyr man også overnatting.
 


De eneste fastboende på Grip i dag er måsene. Her er det tre måsunger som tripper smånervøse på nakne berg. Det vi ikke ser er 15-20 Stormåser som flyver rett over hodet på meg. De var redde for barna sine og var ikke i godt humør. 


Man stresser ikke i solveggen. 



For dem som har skarpe øyne: Det er alltid en Thomassen på Grip.


Norges eneste ekte dekkhotell! Når Tønder legger til kai, er det dette synet som møter turistene. Her har måsen laget reir i bildekkene, og her kan man se at eggene ligger godt beskyttet. Ifølge Gripelsker Petter Ingeborgvik, er dette Krykkje. Begge kjønn deltar i ruging og mating av ungene. Under næringsjakten lagrer de maten, og når de skal mate, gulper de den opp til ungene. Ungene har tett dundrakt ved klekkingen, og går litt omkring så snart de er blitt tørre, slik som vi ser på bildet lenger opp. Jeg stusser på hvordan den første spaserturen foregår. Plumper de rett ned i vannet eller blir de flydd direkte på bergan? 



Ole Tønder fortjener ros, omtale og all den støtte som finnes. Han gjør en jobb for seg selv, men ikke minst for kommunen. Stolt skipper og henrykte turister. Daglige avganger kl 10.30 og 14.30, fra Piren i Kristiansund. En tidligere redningsskøyte gjør den halvtimes sjøreisen til en nytelse. Er Kristiansunderne flinke nok til å støtte ham?

 

Molde og Solskjær: Magien er borte

Da Ole Gunnar Solskjær ble trener for Molde for fem år siden, gikk alt riktig vei. De ble både seriemestre og cup-mestre. Jevne kamper ble vunnet. Det var noe magisk over det. I mellomtiden har Solskjær vært med på livets brutale skole i Cardiff. Før dagens runde ligger Molde på 7.plass, eller seks plasser under det som var planlagt. Supporterne er allerede fly forbanna. Hva er det som skjer i Rosenes by? 

Et eventyr fra virkeligheten

Ole Gunnar Solskjær er et eventyr fra virkeligheten. Jeg husker godt tegneserien Benny Gullfot. Han scoret bare når han hadde på seg de rette fotballskoene. Historien til Ole Gunnar ligner, og er nesten for god til å være sann. Før gutten fikk tilbud fra Molde, spilte hans moderklubb Clausenengen(CFK), i 2.divisjon. Her møtte de 2.laget til Rosenborg, lå under 2-0, men så scoret Ole Gunnar tre mål. Klart han fikk tilbud fra andre klubber, og Molde kjøpte han for 200 000 kroner. Mye penger for en liten klubb som CFK. Han fortsatte å score mål både i Molde, Manchester United og på landslaget. Allerede på den første treningen i United imponerte han manager Ferguson. På oppvarmingen la han ballen på 20-meter, og dunket den i krysset. Det irriterte keeperlegenden Schmeichel, som tok på seg hanskene, og lot ham få en ny sjanse. Det neste skuddet sendte Ole Gunnar i motsatt kryss, med Ferguson som tilskuer.

Har Solskjær lest Stavrums roman?

Gutten fra Kristiansund fikk legendestatus, riktignok ikke i sin hjemby, for der er det ikke lov å ha slike tanker, men han fikk det i Manchester. Etter at han scoret det uforglemmelige målet i Champions League i 1999, skrev jeg et lite leserinnlegg i lokalavisen, Tidens Krav. Jeg foreslo at de burde sette opp en statue av Solskjær. La turistene valfarte som om det skulle være Nidarosdomen, mente jeg. Når John Arne Riise får en statue, bør det være rom for ganske mange. Statuen av sunnmøringen utenfor Color-Line Stadion, er et bevis på at man ikke har kriterier utover at man er en glimrende fotballspiller. Forslaget om Solskjærstatue ble bombardert av negative motforestillinger. Slik skulle man ikke ha noe av. På fleip sies det at det kommer en statue av en fotballspiller også i Kristiansund, men det blir i så fall av Arild Stavrum. Han trente som kjent Molde ned til 1.divisjon, og slikt setter nabobyen pris på. For dem som ikke forstår bakgrunnen for hatet mellom de to byene, kan mye forklares i kampen om sykehussaken. Det er bestemt at byene skal ha felles sykehus. Det skal ligge i Molde, men Kristiansunderne gikk til rettssak. Her vant Molde første runde. Signalene er at den saken blir anket.

Jeg er litt nysgjerrig på om den mer berømte Solskjær har lest Stavrums roman, "30 år på gress". Det burde han. Her forteller Stavrum i begynnelsen av boka at det å bo i Molde er helt jævlig 51 uker i året. Den siste uka er det Jazzfestival, og da er det enda verre. Det er tydelig at Stavrum ikke fant seg helt til rette, hverken som spiller eller trener. Det er ikke måte på hvordan han mistrivdes. Man kan lese at det ikke er leiligheten han bor i som det er noe galt med. Den hadde tilsynelatende de tre meglerkravene om beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Men bare tilsynelatende. Den lå i sentrum, den lå ved vannet, men den lå fortsatt i Molde.

Molde et springbrett

Solskjærs retur til den vakre byen, som er omringet av fjord og fjell, kom som et sjokk. Etter noen katastrofale måneder som trener i Cardiff, dro han og familien tilbake til hjembyen Kristiansund. Men så gikk det ikke lang tid før han nok en gang slo til på et tilbud på andre siden av fjellet. Nedturen i Cardiff ga ikke nye interessante nok tilbud. Han måtte ta til takke med Molde. Det er vanskelig å tolke det annerledes.

Molde Fotballklubb var et springbrett, slik at Solskjær kunne bli manager i England. Det er det fortsatt. Molde er et springbrett. Han har nemlig ambisjoner som trener. Men hvis Molde ligger på 7.plass på tabellen, er det ikke mange storklubber som fatter interesse for ham. Solskjær må prestere. Det er dette det handler om. Solskjærs liv begynner derfor å normalisere seg litt som hos andre mennesker. Vi har både opp- og nedturer.  Det som skjer i Molde er nesten dømt til å bli en nedtur. Både for Molde og Solskjær. Målet var sannsynligvis å vinne både cupen og seriemesterskapet. I alle fall er det viktig å komme blant de tre beste i serien slik at man kvalifiserer seg til spill i Europaleague. De røk ut av cupen mot Stjørdals Blink, et lag som forsøker å unngå nedrykk til 3.divisjon. De er sjanseløse på å vinne serien, og muligheten for at også topp tre ryker, er ganske stor. For nå er magien borte.

Når en hel by tviler

Etter tapet mot Sogndal sist helg fortalte Solskjær at spillerne hadde mistet selvtilliten. Man kan si det slik at, for å være helt sikker på at et lag mister selvtilliten, så kan man fortelle dem det. I går bekreftet kaptein Joona Toivio det samme i et intervju i Romsdal Budstikke.  Det handler om det mentale, sier han. Sist gang Solskjær trente Molde tapte de også noen kamper, men den gangen var det en annen Solskjær som trente laget.  Stemningen var ikke slik den er i dag.

Det mentale henger sammen med hvor dyktig man er. Er man veldig gode, gir det økt selvtillit. Men spillerne i Molde er ikke veldig gode. De har i tillegg valgt å selge noen av sine beste spillere. Skal Molde komme blant topp tre, må noe skje. Hvis man ikke innser det, vil det få konsekvenser.

Det har spredt seg en usikkerhet i Rosenes by. Ikke bare rundt fotball-laget. Når nabobyen Kristiansund sannsynligvis velger å dra mot Trøndelag, i den nye regionsamlingen, vil romsdalingene bli tvunget sørover. Sunnmøringer og bergensere har andre kommuner enn Molde øverst på gjestelisten. Slike realiteter gir ikke selvtillit. Og når byens stolthet begynner å tape fotballkamper, speiler det resten av samfunnet. Det er ikke bare elleve spillere og en trener som tviler. Det er en hel by. Dagens kamp mot Start vinner de. Alt annet vil være en katastrofe. Det er et sterkt ord, men berettiget. En fotballtrener, også ved navn Solskjær, er avhengig av resultater.

 

Alene hos Hamsun


Kan det bli vakrere. Hamsun var født i Gudbrandsdalen, men familien flyttet hit da han var tre år.
 

Jeg sitter nå på trappen til Hamsuns barndomshjem i Hamarøy. Det er natt og klokka er 03.25. Sola gikk aldri ned og lyser over fjelltoppene. Huset er omkranset av vakre trær og blomster. Det er bare meg her. Alt er stille. Ikke et menneske å se, bare trrær, fjell, blomster og en gammel sti. Det er bare noen fugler som kvitrer. Det er magisk. 

Det var torsdag og jeg hadde bestemt meg for å utforske Nord-Norge. Jeg startet i min barndomsby, Kristiansund. Min neste bok handler om ei dame som ble fratatt to barn av barnevernet. Hun bor cirka 25 mil nord for Tromsø.  Vi hadde avtale om å gjøre et intervju. Jeg hadde aldri kjørt bil nord for Steinkjer, men gledet meg veldig til å se den nord-norske naturen fra innlandet. Det får man kalle en langtur. I 1992 var jeg med hurtigruta fra Bergen til Kirkenes, en ubegripelig og uforglemmelig sjøreise.

Mitt første stopp var Mosjøen. Her overnattet jeg på Fru Haugans Hotell. En bortgjemt perle. Et nydelig hotell restaurert i gammel stil. På baksiden er det en kjempestor og aldeles nydelig hage. Den er godt passet på av et stort fjell og mellom dem er det vann. Det hele er litt trolsk.  Fra hotellet og i retning nord har vi Sjøgata. Her blir man satt noen hundre år tilbake i tid. I 1969 tok Mosjøen den dramatiske avgjørelsen. Valget mellom enten å bevare Sjøgata, eller å bygge parkeringsplasser. Resultatet er at alle som er på tur nordover til Hamsuns Hamarøy, bør ta seg en overnatting på Fru Haugans hotell. Da er du allerede noen hundre år tilbake i tid. Sjøgata byr på en historisk reise.


Sjøgata i Mosjøen. Det er festival og det er party. Et perfekt vorspiel før man besøker Hamsuns rike. Her finner man den største samlingen av bevarte gamle trehus i Nord-Norge:  butikker, museum, brukskunstnere, kafeer, gallerier, vertshus, boliger og sjøhus.

Siden jeg hadde en avtale 100 mil lenger nord, valgte jeg å kjøre forbi Hamarøy. Jeg ville vente med desserten til hjemturen. Neste stopp ble derfor Narvik. Jeg gledet meg enormt til å besøke byen som påførte Hitlers første nederlag. Jeg ble ikke skuffet. Her hadde de nettopp bygget opp et nytt fantastisk krigsmuseum. Historien om jernmalm, kampene mot tyskerne og min helt General Fleischer blir presentert meget profesjonelt.

Turen gikk videre nordover. Jeg stoppet opp i Tromsø. Nordens Paris er vill og vakker. Turistene tror ikke hva de får se. Jeg hadde tenkt å kjøre helt til Alta for å besøke enda et museum: Tirpitzmuseet. Det var fristende, men jeg droppet de 20 ekstra milene. Hitlers stolthet, verdens største og kanskje mest berømte slagskip, lå inne i Altafjorden i to år. Til liten nytte får man si. Det ble senket på slutten av krigen, hevet etter krigen og noe av det ble til et museum, i Alta! 


Tromsø sentrum med Ishavskatedralen litt gjemt i bakgrunnen. En symbiose av fjord, fjell og hyggelige folk.

På vei hjemover var det tid for å besøke Hamsuns rike, Hamarøy. Gåten Knut Pedersen, som skiftet navn til stedet som han var så sterkt knyttet til. Selv fikk jeg inn romanene og historien om den ekstreme forfatteren nesten fra morsmelken. Særlig var jeg betatt av mesterverkene Sult og Markens Grøde. Den første tolket jeg som en biografi om hvordan stoltheten fører til at man kunne få Hamsun ned på knær, men ikke lengre. Den siste var en fortelling hvor hovedpersonen Isak Sellanrå minnet så mye om min egen far, at jeg syntes det var skremmende.


Slik ser det ut noen minutter før jeg kommer til Hamarøy. 

Når jeg nå sitter på trappen til huset hvor Hamsun vokste opp, forstår jeg litt mer av hvordan han kunne skrive bøker som Markens Grøde og Landstrykere. Var det her han som guttunge gjorde seg sine tanker som senere ble til verdens beste litteratur? Langt bort fra folk, øde og forlatt, må man nesten si. Særlig på vinterstid måtte det ha vært spesielt å leve her. På sommeren, slik som nå, er eiendommen med fjøset, den lille boden og det praktfulle huset et lite eventyr. Etter å ha lest hva den store forfatteren selv har skrevet og biografiene om Hamsun, er det godt å endelig ha besøkt Hamarøy.


Det er skrevet en rekke gode bøker om personen Knut Hamsun. Her nevnes: Den subjektive "Prosessen mot Hamsun", av Thorkild Hansen, "Gåten Knut Hamsun", av Robert Fergusson, "Min far Knut Hamsun", av sønnen Tore, eller de to siste bøkene skrevet av fenomenet Ingar Sletten Kolloen. Dokumentarfilmen om ham er også verdt å nevne. Særlig er historien om forholdet mellom Knut og hans siste kone Marie særdeles sterkt fremstilt i filmen. Det samme gjelder fortellingen om hvordan Hamsun blir behandlet som spedalsk av to gale psykiatere. De presterte å konkludere med at den nesten 86 år gamle forfatteren hadde varige svekkede sjelsevner. Etter at diagnosen var satt skrev han en av sine beste romaner, Paa gjengrodde stier. Han var da 90 år. En bok som handler om behandlingen han fikk av psykiaterne og det norske rettssystemet. Slikt gjør man ikke om man ikke har evner langt utover det vanlige. Forlaget ville til å begynne med ikke utgi boka fordi Hamsun hadde navngitt psykiaterne. Forlagssjef Grieg fortalte kona Marie at man måtte vente til Hamsun døde med å utgi den. Da svarte Marie at Hamsun har bestemt seg for ikke å dø før boka kommer ut. Og slik ble det.


Det er natt, men sola skinner i Hamsuns rike. 

Psykiaterne - og folk flest-  måtte ha en forklaring på hvorfor Hamsun kunne støtte tyskerne under krigen. Derfor var han satt under utredning og observasjon på Gaustad sinnssykehus i fire måneder. Mannen som støttet tyskerne og som presterte å skrive en positiv nekrolog over Hitler, er og forblir en gåte. 

Livredde for Ronaldo

 



Da Real Madrid og Ronaldo senket Atletico Madrid i Champions Leagues kvartfinale i 2015, feiret ikke Ronaldo "riktig"  ifølge norske fotballeksperter. Det er ikke så mye å bry seg om.

Når Portugal spiller mot Frankrike i kveldens EM-finale klokka 21.00, er det er det mer enn fotball det handler om. Sentralt står en av verdens beste spillere, Christiano Ronaldo. Skulle Portugal vinne, vil folket gå bananas. For i Vasco da Gamas rike er det rom for følelser, også Ronaldos. Spilleren, som tre ganger er kåret til verdens beste, ville ikke passet inn på et norsk topplag.

Portugals stolthet

På 1500-tallet ble Portugal en verdensmakt gjennom sine erobringer Sør-Amerika, Afrika og Asia. Langs Afrikakysten søkte de gull, elfenben og slaver. Men de to neste århundrene mistet Portugal mye av sin rikdom og status til Frankrike (samt Nederland og England). De overtok slavehandelen som var det økonomiske grunnlaget for Portugals makt.

Fire år etter at Christopher Columbus kom tilbake fra sin første reise i til Amerika, reiste Vasco da Gama mot øst i 1497 for å fullføre Portugals prosjekt for å nå India. Reisen ble startskuddet til det portugisiske imperiet. Her ligger også Portugals stolthet. Da Vasco da Gama i 1498 nådde India, startet Portugals økonomiske gullalder. Det portugisiske imperiet var det første verdensomspennende imperiet i historien, og det eldste og mest langvarige av de Vest-Europeiske kolonirikene. Imperiet varte fra 1415-1999. Frankrike kan vise til Solkongen, Napoleon og Eiffeltårnet, men Portugiserne er stolt av sin historie. Det er derfor ingen miniputt franskmennene møter.

Et område som Portugal hadde kolonisert viste seg å bli mer verdifull enn Portugal hadde tenkt seg; nemlig Brasil. Fra 1530 begynte etableringen av sukkerrørplantasjer som ga Portugal gode inntekter. Negerslaver ble hentet fra handelsstasjonene i Afrika.

Under Napoleonskrigene inngikk Napoleon en avtale med Spanias konge om fri gjennommarsj for å invadere Portugal. Da franskmennene marsjerte fram, flyktet det portugisiske kongehuset til Brasil og ble der under resten av Napoleonskrigene. Portugiserne fikk hjelp av britene og i 1813 drev de franskmennene på flukt. Slike episoder blir ikke glemt. Det kan sammenlignes med Norges løsrivelse fra Sverige i 1905.

Gjennom Portugisisk historie finner vi også bakgrunnen for at det snakkes portugisisk i verdens mest populære fotballnasjon, Brasil. Da Napoleonskrigene var over i 1815, ble den portugisiske kronprinsen igjen i Brasil. Da kongen forsøkte å tvinge ham tilbake til Portugal i 1822, ble han utropt som keiser av Brasil, dermed løsrev de seg fra Portugal. Portugal er ikke så rent lite stolt over å ha en "halvbror" som heter Brasil. Landet som er kjent for verdens vakreste damer, samba og Pele. Med slike gener i blodet forstår man også at det er lov å dyrke fotballspillere som Ronaldo. Portugal har sin egen Pele: Eusebio. Den sorte panteren. Et fotballgeni. Denne type fotballspillere vil aldri vokse opp i Norge.

Nordmenn kan ikke bestemme hvordan Ronaldo skal feire

Ronaldo ville blitt reserve på Rosenborg. Inntil han hadde begynt å oppføre seg. Han ville ikke passet inn. Ronaldo jubler ikke riktig etter scoring, opptrer i bar overkropp og er for opptatt av seg selv. Etter at han har scoret mål, skal man ikke juble hemningsløst. Glemmer man å takke lagkameraten som sendte ham pasningen, er det en forbrytelse.

Da Real Madrid, i Champions Leagues-kvartfinale mot byrival Atletico i fjor vant 1-0, feiret ikke Ronaldo "riktig". Denne gangen scoret han ikke det avgjørende målet. Cristiano Ronaldo var regissøren bak målet, skled ned på knærne og var mest opptatt av å juble mot publikum, uten at han ga målscorer Hernandez særlig oppmerksomhet. Da reagert fotballekspert Morten Langli og Rune Bratseth med flere: Slik skal man ikke reagere!

Dette ligner også på en historie som handler om et av Norges aller største spillere gjennom tidene. I Rosenborg var han et supertalent som ikke passet inn. Han var riktignok en fantastiske fotballspiller: scoret mål, var sterkest, høyest og raskest. Men han tenkte for mye på seg selv. Og så gikk han med gullkjeder. Vi snakker selvsagt om John Carew. Da han litt senere spilte for Valencia fant han seg til rette og presterte på topp internasjonalt nivå. Jeg hadde en uforglemmelig opplevelse 19.mars 2003 på Estadio de Mestalla. Da spilte Valencia kvartfinale i Champions League mot Arsenal. Jeg satt på tribunen og ble vitne til at laget ble utspilt i to omganger. Valencia hadde to angrep. Carew scoret på begge og de vant 2-1. Dette var stort for spanjolene. Tilskuerne stod igjen og klappet etter kampen. Etter at alle var gått inn i garderoben, nektet publikum å forlate stadion. Da kom Carew joggende ut. Stilte seg midt på banen, og hevet hendene over hodet. Stående applaus for én eneste spiller, en nordmann, som ikke passet inn i Rosenborg. Kunne det skjedd i Norge? Nei, laget måtte i så fall blitt med Carew ut. Da kunne det kanskje blitt godkjent. Carew fortalte senere i et intervju: "Dette er livet. Her får jeg være meg selv. Det er ingen som reagerer på hvordan jeg går kledd, eller om jeg har et gullsmykke rundt halsen".

Kan Ronaldos magi alene vinne over Les Bleus?

Da Frankrike ble utspilt av Tyskland i semifinalen, møtte de et lag som manglet det lille ekstra: Noen som kunne score mål. Helt uvesentlig er ikke det i fotball. Om noen timer vet de at de møter en stolt fotballnasjon, Fremfor alt vet de at Portugal har en spiller som er umulig å temme. Der ligger Portugisernes mulighet.

I mine analyser i dette VM skrev jeg i forkant av kampene om:

-hvorfor Island kunne slå England, jamfør Englands manglende selvtillit.

-hva som ikke fungerte hos tyskerne før kampen mot Frankrike. Her henviste jeg til en bemerkelsesverdig straffekonkurranse mot Italia. Den avslørte at ikke alt var som det skulle være.

Når jeg nå vurderer Frankrike mot Portugal, vil det forundre meg meget om ikke Les Bleus tar hjem pokalen foran 80 000 tilskuere i Paris. Jeg mener de har spilt på seg selvtillit og har flere enkeltspillere som kan, det Tyskland ikke kunne, nemlig å score mål. Selvsagt frykter jeg, som hele Frankrike, herr Ronaldo. Fra gutten var liten har han alltid blitt sur når han taper, eller når laget spiller dårlig. Hvis Frankrike greier å få Ronaldo sur, er mye gjort.

Jeg tror og håper Frankrike vil score ett mål mer enn Portugal.  De siste ti møtene mellom de to lagene har endt med seier til Les Bleus. Det er med andre ord ikke tvil om hvem som har den psykologiske fordelen. Portugal har snublet seg fram til finale, med unntak av siste kamp mot Wales. Skulle de snuble seg fram til seier i EM, er det ikke bare portugisere som vil bli overrasket.

Men hvis Ronaldo setter inn en ny magisk goal og blir matchvinner, skal han få posere og juble så mye han vil for meg. Også i bar overkropp. Da gir jeg ham stående applaus. Qui vivra verra!

 

.

 

 

 

 

Tyskland-Frankrike: Historien avslører alt

 

 

"Tragedien i Sevilla" er den blitt kalt. Tidenes styggeste takling. Keeperkjempen Harald Schumacher var regissør.

 

Frankeriket, som det het den gangen, ble opprettet av Karl den Store 25.desember i år 800. Førtitre år senere ble riket splittet, og den østlige delen fikk navnet Det Tysk-Romerske riket. Siden den gang har de to landene kriget og kjempet om å  være sjef over det som i dag heter Sentral-Europa. Det som så ut til å ebbe ut i noe som lignet på vennskap, fikk en bråstopp i 1982. Tragedien fra Sevilla, som den er blitt kalt, endret fransk fotball. 

I kveld klokka 21.00 spilles semifinalen i Europamesterskapet. Her får du innsyn i den evige rivaliseringen som er mellom de to nasjonene.

Krig, krig og krig

Begge land har hatt et selvbilde på øverste hylle. For Frankrike toppet det seg på 1600-tallet under Solkongen Ludvig 14. Han oppførte seg som om han skulle være Gud. En av hans sitater var: Staten, det er meg.  Hvis du ikke har besøkt slottet i Versailles, like utenfor Paris, ta en tur. Da forstår du mer av bakgrunnen for den franske revolusjon. Da Napoleon kronet seg selv i Notre Dame i 1803, var ikke selvbilde så mye mindre. Tross nedturene har Frankrike beholdt troen på at de er noe utenom det vanlige. De snakker engelsk like dårlig som en nordmann snakker dansk, og turister liker de egentlig ikke. Og de blir ikke bedre. Hovmod står ikke alltid for fall.

Tyskernes historie er mindre glamorøs. Den totalitære perioden fra begynnelsen av 1930-tallet og ut krigen, fikk en hel verden til å hate dem. Etter krigen bygget de opp selvtilliten, bokstavelig talt sten for sten. Tyskerne har til tross sin epoke med nazisme kommet tilbake. Kanskje sterkere enn noen gang. Man kan si det slik: Tyskerne er best i det meste, men franskmenn nekter å innse det.

I moderne tid er det tre kriger som stikker seg ut: Den Fransk-Tyske krig i 1870-71, samt 1.og 2.verdenskrig. I 1870-71 var tyskerne helt overlegne. Under 1.verdenskrig kjempet man i skyttergravene i fem år, hvor Tyskland til slutt valgte å gi seg. Da tyskerne angrep Frankrike under 2.verdenskrig var det hele over på 5-6 uker. Franskmennene la seg på rygg. De lot seg voldta. Indre strid preget fransk ledelse. Hadde Hitler bombet Paris, ville vennskapet mellom de to landene vært ødelagt for evig tid. Heldigvis gjorde han ikke det. Når man kjenner historien til disse to store fotballnasjonene, utenfor fotballbanen, forstår man hvorfor det kan gå ganske lang tid før de blir venner. Man vet ikke helt om det noen gang kommer til å skje.

Den tilsynelatende evige rivaliseringen mellom de to landene kan sammenlignes med Norges forhold til Sverige. Etter at vi ble tvunget i union med Sverige i 1814 var det et tidsspørsmål før vi kom oss ut av elendigheten. Det bygget opp til krig i 1905, men det var først under 2.verdenskrig at svenskehatet fikk fotfeste. Da Johan Nygaardsvold var i ferd med å rømme over til Sverige i aprildagene 1940, fikk han melding om at de var uønsket. Det var etter dette at den trauste statsministeren skrev i brev til sin minister Frihagen i Sverige: Det er ingen, ingen, ingen jeg hater så flammende og vilt som Sverige.

Frankrike = indre strid og kaos

Indre strid er noe som har preget det franske fotball-landslaget siden fødselen. Se på dette lille historiske tilbakeblikket:

I OL i 1908 stilte Frankrike med to lag. B-lag tapte 0-9 for Danmark, mens A-laget tapte hele 1-17 for Danmark, etter 10 mål av Sophus Nielsen. Dette sjokkerte Frankrike så mye at de trakk A-laget fra bronsekampen.

I OL i 1920 tapte Frankrike 1-4 mot Tsjekkoslovakia. Frankrike var dermed slått ut i semifinalen, og flesteparten av lagets spillere dro hjem. Da Tsjekkoslovakia ble diskvalifisert i finalen etter å ha gått av i protest, skulle Frankrike ha spilt omspill om sølvet. Men Frankrike manglet mange spillere, og nektet å spille. De fikk dermed fjerdeplassen.

I moderne tid husker vi stjernespillerne Cantona og Zidane. Cantona trakk seg fra landslagsspill etter at han som Manchester-United spiller angrep en tilskuer på Selhurst-Park. Zinedine Zidane, en av verdens beste spillere gjennom tidene, stanget hodet i brystkassen på Marco Materazzi i VM-finalen mot Italia i 2006. Han fikk ikke bare rødt kort. Fotballkarrieren var over. Perioden etter Zidanes brutale reaksjon ble fulgt av splid og uro på landslaget.

Mesterskapet som tar kaka, hva indre uro gjelder, er Nicolas Anelkas oppførsel i VM i Sør-Afrika i 2010. Da han ble hjemsendt og fikk 18 kamper karantene, ble hele nasjonen gjort til latter. Når alle disse fadesene er nevnt skal man ikke glemme:

Frankrike slo Spania 2-0 i 1984 og ble Europamestre. To måneder etterpå tok de OL-gull.

I 1998 var det VM på hjemmebane. I finalen var Brasil var favoritter, men etter at Ronaldo fikk et anfall før kampen, så det ut til at lufta gikk ut av ballongen. Frankrike var det dominerende laget, vant 3-0 etter scoring av Petit og to av Zidane. Frankrike ble for første gang verdensmestre, og merk dere: på hjemmebane.

I EM i 2000 møtte de Italia i finalen. Italia ledet til siste spilleminutt, da Wiltord utliknet. I ekstraomgangene scoret Trezeguet vinnermålet for Frankrike, og ble Europamestre.

Tragedien som endret fransk fotball

Tyskland har fått mange tilhengere på grunn av måten de spiller fotball på. Etter krigen var det vanskelig for laget (og landet) å få internasjonal sympati. Dette ble bedre med årene, men en episode som fortsatt sitter i hodet når disse lagene spiller, er det som er blitt kalt Tragedien i Sevilla. I semifinalen i VM i 1982 ble man vitne til den styggeste fotballtakling gjennom tidene. Tysklands keeperkjempe Harald "Toni" Schumacher overfalt den franske angriperen, Patrick Battiston. Tacklingen var så stygg at sistnevnte ble en kort stund liggende i koma. Han påførte Battiston brukket kjeve, tre ribbeinsbrudd og tre utslåtte fortenner. Schumachers reaksjon, ved at han ikke brydde seg om Battiston mens han lå nede, og hans uttalelser like etter kampen, har ikke vært god reklame for det tyske laget. Keeperens utsagn til pressen etter kampen førte til raseri i Frankrike. Han sa: 

"Var det alt? Jeg får vel betale for kronene til tennene".

Både Schumachers overfall av Battiston og keeperens uttalelse, førte til raseri i Frankrike. Sentralbordet til sportsavisen L'Equipe kollapset fordi det var så mange franskmenn som ringte for å fortelle hva de syntes om tyskerne. Biler med tyske registreringsnumre ble ramponert. Schumacher ble utropt til tidenes verste tysker, med god margin ned til nummer to - Adolf Hitler. I et halvt år måtte to livvakter passe på keeperen og hans familie.

Stemningen var så opphetet at den tyske kansleren, Helmut Schmid,t sendte et åpent brev til Frankrikes president, François Mitterrand, for å roe ned gemyttene. Det er lenge siden, men slike episoder blir ikke glemt.

Det mentale avgjør

Tyskland har en merittliste som slår Frankrike. Men de har ikke for vane å vinne EM og VM. Siste kamp mot Italia avslørte også en liten, men kanskje ikke uvesentlig detalj. De bommet nemlig på straffespark som om det skulle være førstereisgutter. Kapteinen skjøt en elendig straffe og av de fem første, bommet de på tre. Det forteller at ikke alt er som det skal. Tyskerne vil ikke få denne straffekonken ut av hodet med det første, selv om de vant den. Det betyr at de vil gjøre alt de kan for å avgjøre kampen fremfor at laget utsettes for en ny mental terrortest.

I kveld er ikke nervepresset noe mindre for hjemmelaget Frankrike. Trener Didier Deschamps' siste kamp som spiller, var i EM for 16 år siden. Den gangen var han kaptein, og de ble Europamestre.

Før kampen Frankrike-Island skrev jeg at når to lag har like sterk psyke, er det nesten alltid det beste laget som vinner. I kveld tror jeg psyken kan avgjøre. Det laget som takler nervepresset går til finalen. Vinner av dette oppgjøret tror jeg også tar hjem pokalen.

 

 

 

 

 

 

 

Slik fikk jeg 100 000 lesere

 

 

 

En blogg fungerer som en liten avis. Og avisbransjen er i fritt fall. Papirutgavene er straks historie. 

I slutten av januar opprettet jeg en blogg. Istedenfor å sende kronikker til ulike aviser, for så å vente på om de ville ha det på trykk, kunne jeg publisere alt jeg ville, på mine egen "avis". En blogg. Det tok meg fem minutter å opprette en profil på blogg.no

For noen år siden skrev jeg kronikker i VG, Dagbladet og Aftenposten. Men nå er det trangere om beinet. Jeg har inntrykk av at både de store og små avisene har mer enn nok å tenke på. Opplaget på papirutgavene i 99 % av landets aviser faller som, ja , det ser ut som om de fleste bare venter på at "Mannen" i Romsdalen skal kollapse.  

Det går den veien høna sparker

Dagens faktum, som nesten ingen aviser vil innse, er at dette går ikke bra. Når opplagstallene blir offentliggjort en gang i året, i slutten av februar, stuper strutsen nesetuppen i sanden og sier: Vi har økt antall lesere! I mange tilfeller stemmer dette, men hva har skjedd: Leserne forlater papirutgaven. Mange av dem går over til nettutgaven og noen abonnerer på nettutgaven. Slik opprettholder "avisa", om vi skal kalle den det, antall lesere. Til og med er det flere som øker antall lesere. Men det er et kjempestort MEN her: Å abonnere på en nettavis er langt billigere enn en papiravis. Dessuten er annonseinntektene bare mellom 10 og 20 % sammenlignet med en papirutgave. Inntektene for en avis kommer via abonnenter/løssalg og annonser. Konklusjonen: Dette går den veien høna sparker.

Og det går fort. Mye raskere enn man tror. VG og Dagbladet er fortsatt i stupet. Aftenposten henger på hjul. Det er ikke uten grunn at interessen for å utdanne seg som journalist følger samme kurve. For hva skal man med en grundig og god utdannelse i journalistikk hvis gullroten ikke eksisterer lengre? I beste fall kan noen av dem få jobbe i en liten nettavis, lage noen overskrifter og små artikler som forsvinner før man har rukket å drukket sin kopp med kaffe. Denne omstillingen er det noen få aviser som har tatt på alvor. Min spådom er at de andre trenger ikke tenke så lenge. Det kommer til å rase med konkurser og nedleggelser i mediebransjen.

Sosiale medier og nettsteder som Facebook, Twitter, Google etc stjeler annonsekroner og oppmerksomhet som ravner i dagslys. Her er ingen redaktør, ingen vær varsom-plakat, intet ansvar. Her er noen faktaopplysninger som er verdt å ha i bakhodet:


I 1995 leste over ni av ti en dagsavis hver dag. I 2015 var fem av ti. 

I 1995 leste gjennomsnittet to aviser om dagen. I 2015 var tallet 0,8.

I 1995 var det ingen som hadde internett. I dag har alle det, eller nesten alle.

63 prosent av oss bruker daglig mobilen til å finne innhold på nettet.

TV 2 har kjempeproblemer og gir alle en sluttpakke. NRK vet ikke helt hva de skal gjøre med sin lisens. Fra en topp på godt over 80 prosent, har bruken falt til 71 prosent.

I 1997 hadde Dagbladet en million daglige lesere/brukere. Nå er tallet rundt 1,5 millioner.

Med utgangspunkt i den siste opplysningen: Dagbladet har en halv million flere leser i dag enn i 1997. Likevel blir det færre ansatte, papirutgaven fortsetter salgsnedgangen, papirutgaven kommer ikke ut på søndager og økonomien i bedriften kan neppe berges.

Fra 170 til 17000 lesere over natten

Da jeg skrev mitt første blogginnlegg, la jeg det ut på Facebook. Det fikk 170 lesere. Jeg var ganske stolt over det. Men så leste jeg at flere bloggere hadde daglig rundt 40-50, ja 60 000 lesere. Altså måtte jeg finne på noe. Jeg valgte å skrive en artikkel om hvordan Fotballforbundet brukte penger som fulle sjøfolk. Den ble også lagt ut på Facebook, men noen hadde i tillegg tipset Nettavisen. Dermed fikk den plutselig 17 000 lesere. Så viste det seg at de neste artiklene var av og til så interessante at flere aviser snappet dem opp. For noen uker siden skrev jeg en kontrakt med Nettavisen og dermed kan du nå lese det jeg har på hjertet her. Det var slik jeg fikk mine 100 000 lesere. 

Har du en journalistdrøm i magen, kan du gjøre som meg. Lage din egen blogg, den fungerer nesten som en liten avis. Jeg har ingen ansatte, ingen kontorleie, ingen strømutgifter. Alt jeg trenger er en mac. Siden jeg både skriver på en ny bok og underviser hos NKI, blir det ingen daglig blogging. Men siste måned har jeg hatt i underkant av 2000 lesere hver dag. Nå har det vært mye fotball på grunn av EM. Men på søndag er det finale. Etter det skal vi grave frem nye artikler :-)

 

 

 

 

 

 

Frankrike-Island: En psykologisk thriller

 

Kan man vinne fotballkamper ved å tro på at alt er mulig? Hva er det egentlig som ligger bak det Islandske miraklet?

Før kampen mot England sist mandag skrev jeg hvorfor Island kunne slå England: Sagaøyas samhold, troen på egne krefter, noen gode spillere samt at de hadde hele folket i ryggen. Kampen mot Frankrike i kveld, klokka 21.00, har de samme forutsetningene. Men det er noen vesentlige forskjeller.

I 2012 var Island på 132.plass på FIFA-rankingen. Når dette EM er ferdigspilt vil de ligge blant de 30 beste nasjonene i verden. Det som har skjedd med Islandsk fotball, er et fotballmirakel. Enten Island vinner eller taper mot et råsterkt fransk landslag i kveld, må det gå opp et lys for mer etablerte fotballnasjoner: Psykologien avgjør.

Barna får konkurrere på Island

Vi får bla litt bak resultatene. I Norge har man har en trist regel som sier at barn ikke skal konkurrere før de er 12-13 år. Islendingene lar de beste barna, allerede fra 6-årsalderen, leke med hverandre. Hvis en klubb i Norge har 35 guttespillere i 10-årsalderen, er det høyst vanlig at man skal fordele de beste spillerne på tre lag. Ja, jeg tror det er ulovlig å toppe laget. På sikt er dette en meningsløs strategi. I alle fall om man ønsker å bli best mulig. Men selvsagt er det også upopulært å ha en mening som går i mot det "sosialistiske" systemet. Dette er en av de viktigste årsakene til at norsk fotball vil være sjanseløse i fremtiden. Det er verdt å nevne at Norges Sjakkforbund lot være å søke om medlemskap i Norges Idrettsforbund, nettopp på grunn av regelen om at barn under 12 år ikke skal få lov å konkurrere. Magnus Carlsen var i verdenstoppen som 12-åring, så er det nevnt.

Lars Lagerbäck- betyr han noe?

Øya som har verdens korteste sommer, hvor gress ikke trives, men hvor barna får lov til å konkurrere fra de er små, har en svensk trener som sprer selvtillit. Hvor ofte hører man ikke, etter at et lag gjør det dårlig, at det er spillernes skyld. Man skal ikke klage på treneren. Men så viser det seg at enkelte trenere har evnen til å få frem det beste i spillerne, evnen til å få spillerne til å jobbe for hverandre. Dette var Drillos styrke. Han hadde en bemerkelsesverdig selvtillit. Spillerne trodde de kunne gå på vannet. Slik er det også med det Islandske landslaget. De har en svensk trener som fremstår som et trenergeni. Med slike trenere finnes det ingen grenser.

Forskjell på Frankrike og England - mentalt.

På mandag møtte de et engelsk lag uten selvtillit. England hadde nettopp sagt nei til EU og det var knyttet stor spenning til hvordan spillerne reagerte på den merkelige beslutningen om å forlate fellesskapet. Til tross for at de ledet 1-0 etter 3 minutter, greide de ikke vinne mot EM´s antatt svakeste lag. Man skulle tro Island fikk seg en psykisk knekk etter en slik åpning av kampen. Jeg tenkte derimot at landslaget til Island er så vant til å få scoringer i mot at det nærmest var en lettelse å slippe inn en tidlig goal. Det skulle da også vise seg at de ga seg blaffen i den dårlige åpningen, slo tilbake og ikke bare vant de 2-1. Det var fullt fortjent! Den engelske treneren, Hodgson, presterte til og med å trekke seg som landslagssjef før kvelden var omme. Det sier noe om hvor lite man trodde på avansement. Man forbereder seg ikke på en plan B når man spiller avgjørende fotballkamper.

Frankrike er mer sulten enn noen gang på suksess. I VM i 2010 var det opprør i den franske troppen og de spilte elendig fotball. De røk ut i innledende runder og mentaliteten, samholdet var helt forferdelig. Spillerne ga treneren skylden. Men folket slaktet sine egne spillere. Frankrike kom til VM i Sør-Afrika, men ble utslått i innledende runder etter intern krangel. Og det var ikke måte på. Anelka ble sendt hjem før turneringen var ferdig. Dagen etter at Anelka ble utestengt, protesterte resten av laget, og uteble fra treningen, mens treneren måtte lese en pressemelding fra spillerne til pressen.Anelka fikk 18 kampers karantene. Både han og resten av laget ble i pressen fremstilt som umodne og barnslige.

Jeg husker ukene like etter denne fadesen. Restauranter i Paris hadde hengt opp bilder av 22 spillere med overskriften: 22 idioter. Siden har det rettet på seg. Men det er ikke helt glemt. Laget og landet ønsker å heve seg. Ny trener har overtatt og de spiller på hjemmebane. Man kan si at presset er enormt, men fotballhistorien viser at hjemmebane i store mesterskap er en fordel.

Frankrike - Island, psykologi fra a til z, men ikke å.

Islandsk seier over England blir sett på som en bragd. Mentalt sett er det veldig vanskelig å nullstille seg etter en slik seier. Selv Islandske spillere og ledere må lade batteriene. Før kampen mot England var spillerne skrubbsultne. Ved å vinne mot en av fotballens storheter, fikk de en overdose av næring. Det skal noe til å "restarte" mageregionen. Island har hele nasjonen, hele folket i ryggen. Ja, sannsynligvis enhver Islending, som har synet synet i orden, vil se kampen. Denne entusiasmen er derimot ikke noe særlig mindre rundt det Franske landslaget. De er riktignok et intellektuelt folkeferd og det vil ikke forundre meg om halvparten av folket ikke bryr seg så mye om fotball. Men halverer vi befolkningen, har vi fortsatt rundt 34 millioner å ta av. Og de er som franskmenn flest, lidenskapelige, også når det gjelder fotball. I motsetning til Englandskampen, som var spesiell på grunn av folkeavstemmingen mot EU, møter sagafolket et langt mer entusiastisk publikum enn det engelske. I kampen mot England kan det ikke være tvil om at Island hadde fordel med den 12.mann på tribunen. Dette er utlignet i kveld.  Psykologiske faktorer kan være avgjørende for å vinne fotballkamper. Kampen mellom Wales og Belgia er et bevis på det. Det er liten tvil om at Belgia har et bedre lag enn Wales, men så du gleden blant spillere og ledere når Waliserne scoret? Den samme entusiasmen har både det Islandske og det franske landslaget.

Terrorhandlingene som har skjedd i Paris det siste året, har gjort noe med det franske folket. De står mer samlet. Det franske fotball-landslaget gir en ekstra mulighet til å være nasjonale og dermed fordømme krefter som forsøker å spre frykt og splittelse. En seier på fotballbanen betyr derfor mer enn en vanlig seier. Det betyr at man samler seg. Landslaget kan bli et symbol, en mental styrke, for å overvinne tragediene som har rammet dem. Frankrike fikk internasjonal støtte etter de meningsløse bombene og hvis landslaget skulle vinne Europamesterskapet, kan det hende at sympatien trekker seg utover landegrensene.

 

Hvis man står likt mentalt, vinner den som er best

Under normale omstendigheter er det slik at kvaliteten på det man besitter er viktigere enn psykologien. Men om to lag er like sterke mentalt, vil normalt sett det beste laget vinne. I fotball er det ikke noe som er normalt. Der ligger Islandsk håp.

Island møter et fotball-lag med ekstreme tekniske ferdigheter. Paul Pogba(23), som til daglig spiller for Juventus, er bare én av dem. Den tidligere Manchester United-spilleren er en blanding av Messi og Ronaldo. Resten av laget er ikke så langt etter. Som frankofil håper jeg Frankrike vinner EM. Skulle Island greie å vinne i kveld, blir jeg derimot ikke lei meg. Tvert imot. Taper sagafolket, vil de uansett få trampeklapp fra 60 000 tilskuere. Vinner de, må man skrive nye kapitler i psykologiens betydning innenfor toppidrett.

Ps: Ved å bla nedover i min blogg kan du lese om hvorfor Tyskland alltid vinner og om hvordan Island kunne vinne mot England. Begge artiklene var skrevet før kampene ble spilt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Historisk - psykologisk analyse: Derfor vinner Tyskland hele tiden

 

Inkarnasjonen på tysk selvtillit, Der Kaiser. Franz Beckenbauer var så god at motspillerne nærmest ikke våget å ta fra ham ballen. Etter fotballkarrieren ble han trener for det tyske landslaget.  Der Bomber, Gerd Müller., er også legendarisk. Han scoret på alt. Denne arven sitter i den moderne tyske fotballsjelen. Men de kunne også spille fotball før dette radarparet dukket opp. Nedenfor forklarer jeg litt om bakgrunnen til det tyske maskinlaget.

I kveld er det klart for gigantoppgjøret Tyskland - Italia. To store fotballnasjoner som borger for topp spenning og god fotball.I Italia er fotball religion. Jeg kjenner ikke en Italiener som ikke er interessert i spillet om lærkula. Men hvorfor er det slik at Tyskland nesten alltid vinner fotballkamper?

Alle hatet Tyskland

Det startet allerede med nederlaget i 1919. Tyskerne fikk skylden for 1.verdenskrig og ble straffet deretter. Men nederlaget i 1945 var enda verre. Det var totalt. Deler av Tyskland ble bombet sønder og sammen. De måtte starte på null. Nesten under null. Ikke bare det. De var hatet som pesten i den ganske verden. Frankrike, England, Skandinavia m.m fikk et hatforhold som ennå ikke har sluppet helt taket. Hva gjorde tyskerne for å komme tilbake?

Ved å bygge opp landet etter 2.verdenskrig, sten for sten, kom de sakte, men sikkert på fote. Det tok lang tid. Det tyske flagget var de redd for å bruke langt utpå 1970-tallet. Jubelen for tyske seire i alle mesterskap, uansett idrett, var ikke høylytt. Da jeg studerte tysk på Goethe-Institutt i Berlin i 1991, var det fortsatt tabu å snakke om krigen. Foreldrene og besteforeldrene til barna som vokste opp hadde ikke lov å snakke om hva som skjedde under 2.verdenskrig. Ikke en gang i skolen fikk den yngste generasjonen informasjon. Ikke før det hadde gått flere tiår.

Men når en hel nasjon blir ydmyket i årevis, gir det en indre styrke. Den tyske disiplin lå i sjelen. Hardtarbeidende tyskere ville ha revansj. Ikke med tanks og maskingevær, men med samhold. I lagspill gjør dette seg ekstra utslag.

Fra krig til krig, men sjokkerte verden i 1954

Tyskland ble nektet deltakelse både i OL i 1924 og mer enn 12 år etter at 1.verdenskrig var slutt, ble Tyskland også nektet å være med i VM, i 1930. Landet, som hadde ansvaret for å ha startet 1.verdenskrig, skulle straffes. I alle historiebøker står det at Versaillestraktaten, som ble undertegnet i 1919, var hovedårsaken til at det ble en ny krig. Den internasjonale fordømmelsen og ydmykelsen Tyskland fikk gjennomgå, både sportslig og kulturelt, var noe av årsaken til at Hitler fikk massene med seg.

Da Tyskerne endelig fikk delta i VM, i 1934, tok de bronse. I OL i 1936 tapte de 2-0  i innledende runde mot Norge. Det var da Hitler forlot stadion i frustrasjon. I 1938 hadde de innlemmet Østerrike og stilte med et forsterket landslag, men da røk de ut i første runde.Vest-Tyskland og Øst-Tyskland ble opprettet i 1949. Året etterpå var det nok en gang verdensmesterskap i fotball, men uten tysk deltakelse. Det var for tidlig. Krigens hendelser var for ferske.

Et meget avgjørende og viktig år i Tysk fotballs historie er 1954. Da sjokkerte Vest-Tyskland både seg selv og alle andre nasjoner.  De vant mot storfavoritten Ungarn i finalen. Den tyske seieren blir fortsatt kalt for «Das Wunder von Bern» (underet i Bern). For Vest-Tysk selvfølelse var denne seieren av enorm betydning. Begrepet «Wir sind wieder wer» («vi er noen igjen») dukket opp, salget av Adidas-sko («skoene som vant VM») og TV-apparater eksploderte. Grunnlaget for en langvarig periode med økonomisk, sportslig og kulturell opptur var lagt.

De fulgte opp med sterke resultater på løpende bånd. Man husker det dramatiske tapet mot England i 1966. Denne kampen må være den mest legendariske gjennom alle tider. Det var "The Battle of Britain" i reprise. Det var da Geoff Hurst scoret sitt omdiskuterte mål, der man ikke var sikker på om ballen hadde vært over mållinjen etter å ha truffet tverrliggeren. Men tyskerne kom tilbake og tok et nytt mesterskap i 1974, de to tapte finaler på åttitallet, før de igjen ble verdensmester i 1990. I tillegg fikk de med seg to europamesterskap i denne perioden.

Tysk spillestil og selvtillit

Da Tyskland tok hjem sitt første Europamesterskap i fotball i 1972, var det "Der Bomber", Gerd Müller og Franz Beckenbauer, "Der kaiser", som viste vei. Sistnevnte ble symbolet på tysk vinnervilje og selvtillit. En spiller med eleganse og arroganse. I norsk målestokk kan vi sammenligne Kaiser med Per Egil Ahlsen i sine velmaktsdager. Den gangen Ahlsen spilte for Brann på slutten av 1980-tallet, skrev Bergens Tidende-journalist Davy Watne: "Han driver en annen idrett". Slik var det med Der Kaiser også. Der Kaiser dro det litt lengre enn Ahlsen. Han ble trener for det tyske landslaget.

Det kjente utsagnet: En fotballkamp varer i 90 minutter, og så vinner Tyskland, sa den engelske storspilleren Gary Lineker. Utsagnet stemmer ikke helt, men psykologien bak sitatet er avslørende. Engelskmennene vant krigen, men siden tapte de både imperiet og selvtilliten. Det var Jan Åge Fjørtoft som nettopp hadde en presis kommentar før Islandskampen: I dag har ikke engelskmennene lenger de beste spillerne, bare de best betalte spillerne.

To av flere norske spillere som har gjort suksess i Bundesliga er Rune Bratseth og Anders Giske. De var som skapt for tysk fotball. Bratseth var på denne tiden verdens beste midtstopper. Min oppvekstkamerat, Kristiansunderen Anders Giske, var ikke langt unna. Da jeg besøkte ham og så hans lag Köln spille, var han satt til å markere en av verdens beste hodespillere. Uli Hoeness. Giske, med sine beskjedne 1,78 meter, fløy høyere i hver duell. Det var da "Der Kaiser" som tysk landslagssjef, sa at han gjerne ville bruke Giske på det tyske landslaget, om han hadde vært tysk. Giske hadde alt hva "Der Kaiser" var på jakt etter: Vinnerinstinkt, selvtillit, ekstrem hurtighet, høy lagmoral, disiplin og stor fotballforståelse. Slik var Giske bygd opp fra barneårene. Best i alt, enten det var bordtennis, langrenn, friidrett eller fotball. Det var han som åpnet døren og viste Solskjær og Leonardsen hvordan det kunne gjøres. Et forbilde. 

En annen norsk spiller, som ikke passet inn i tysk fotball, var vår fantastiske keeper Erik Thorstvedt. Han måtte slite reservebenken i Boruossia Münchengladbach. Hvorfor? Jo, den tyske spillestilen med knallharde skudd var ikke Thorstvedts styrke. Da han senere kom til Engelsk fotball, etter et opphold i IFK Göteborg, ble ballen banket inn fra alle slags retninger, uten mål og mening. Da kunne den lange målvakten, med uvanlig lange armer, gå ut i feltet å snappe alle ballene. Den som har vært på kamper i Bundesliga og i Premier League, vet om den store forskjellen: Gjør man én feilpasning i Tyskland, får man et hylekor av en annen verden. Gjør man to, blir man byttet ut. Det handler om perfeksjonisme. I England blir tilskuerne begeistret om en spiller knaller til ballen mest mulig. Det har riktig nok blitt bedre, men man glemmer ikke Stuart Pearce. Say no more. Men denne spillestilen ble Thorstvedts redning. Han var direkte deprimert i sin tid i Bundesliga.

Tyskland - best i alt, men i Italia kan vinne

Er det noen som kan slå Tyskland, så er det Italia. De har gjort det før. Får de den første scoringa, vet alle hva som vanligvis skjer: Det blir vanligvis 1-0. Men nok en gang skal de møte, ikke bare et fotball-lag med selvtillit, men en hel nasjon. Det er nemlig ikke bare som fotballnasjon at Tyskland viser maskinmessige ferdigheter. Det gjelder på alle områder. Litt overfladisk sagt er det de som er EU. Hadde Tyskland trukket seg fra EU, kunne man lagt ned det Europeiske Fellesskap på dagen. Det er med andre ord et lag med kultur for å vinne som Italia møter i kveld. Et lag som har enkeltspillere i toppklasse, men først og fremst er det et tonn av selvtillit som møter dem. Greier ikke Italia å score først, vil de bli slitt i stykker. Italias force ligger i fotballens status i hjemlandet. Fotball i Italia er forbundet med lidenskap på linje med hvilket som helst Søramerikansk land. Det er religion.

Kanskje minnes Italia semifinalen i 1970. Den omtales fortsatt av mange som århundrets kamp. Italia tok ledelsen 1-0 og holdt den til det nittiende minutt, da Vest-Tyskland utliknet. Kampen gikk til ekstraomganger, der Gerd Müller scoret og ga Vest-Tyskland ledelsen. Italia utliknet og tok ledelsen mot slutten av første ekstra omgang. Nok en gang scoret Müller, så det sto 3-3. Minuttet etterpå gikk Italia opp til 4-3 som også ble resultatet. Gode minner å ta med seg for de fotballgale italienerne. Nå har de også fått en trener som har samme engasjement som den islandske tv-reporteren. Jo, det er håp.

Jeg må si at den tyske spillestilen og tyskernes ferdigheter er fantastiske. For meg er det likevel viktig at spillerne gleder seg. At de smiler innimellom. Tysk fotball blir derfor litt for hard for meg. Gleden Wales viste i gårsdagens kamp -etter scoring, er mer etter min smak. De var som gale. Derfor er VM med de Sør-Amerikanske lagene, hvor de gråter om kapp med å smile, bedre underholdning for meg. Men nå er det snart klart for gigantoppgjøret mellom Tyskland og Italia. Kampen går kl 21.00. 

 

 

 

 

 

Endelig sommerferie: Studer på internett!

 

 Tar du ferie, eller gidder du å bli klok i sommer?

Det er godt med sommerferie:-) De som har litt ekstra energi kan velge å studere i ferien. Enten man er 18 eller 80 år, kan man i dag studere hva som helst via internett. Det er en rekke tilbud. Det er bare å google.

Flere universiteter har nettstudier. Jeg har selv studert engelsk på Høyskolen i Volda for ett års tid siden, og jeg kan garantere at det er et skikkelig opplegg. Jeg har også venner som har studert via nettet på andre steder, og stort sett er det profesjonelle folk som har ansvaret. Det må legges til at flere studier kan være krevende. Derfor bør man være forsiktig med å hoppe på et fulltidsstudium om man har dårlig med tid. Men i sommer? Da har du ikke dårlig tid, har du?

Det er en prioritering. Det koster noen kroner, så vær deg bevisst før valget er tatt.

Siden jeg selv er nettlærer hos NKI, har jeg ingen problemer med å anbefale det. De har 350 kurs og studier på alle nivå; videregående skole, fagskole, høyskole og mer yrkesrettet utdanning. Er du heldig, kan du til og med få meg som nettlærer:-) Da lover jeg entusiasme fra første setning:-).

Det fine med NKI er at du kan starte hver dag hele året. Tilbudet kan variere fra korte enkeltkurs, som koster et par tusen kroner, til en bachelor som gjerne krever et sekssifret beløp. Lurer du på noe, skriv gjerne en mail til meg, eller gå inn på nettsiden: www.nki.no

La meg fortelle en kort historie til slutt: Det var noen som lurte på hvordan Erling Kagge kunne få tid til å rusle til Nordpolen, Sydpolen, bestige Mont Everest og avlegge jus-eksamen på noen få år. Svaret ligger i å bestemme seg. Kagge bestemte seg. Han kuttet ut fjernkontrollen, helgafestene og tok fatt på et spennende liv. Vi vet alle hva han står for i dag. Det hører også med til historien at han aldri var noe skolelys. Tvert imot var han en av de svakeste elevene i klassen, på grunnskolen. "Jeg var ikke engang flink i gym", fortalte han meg forleden.

Hva venter du på?

 

 

 

KBK senket Ull-Kisa: Forbereder seg på Champions League

 

 


Ordfører Kjell Nergaard intervjuer KBKs trener Christian Michelsen

Er det rart KBK vinner. Med innstillingen til denne mannen: Bjørn Michelsen,

vinner man det meste. Og hvem Bjørn, jo han er pappa til trener Christian.

Vegard Skogheim kom med sitt B-lag.  Fryktet tap og fikk det.


En time før kampen var ordføreren i Kristiansund, Kjell Nergård, konferansier foran en ellevill heiagjeng. 100 inviterte sponsorer og trenerne for begge lagene. Her kom det frem at planleggingen av spill i elitedivisjon allerede var i gang. NFF krever flomlys, som er kvalifisert for Champions League! Like før kampen var en arbeidsgruppe nedsatt for å vurdere hvordan lysmastene skulle plasseres. Samtaler med Norges Fotballforbund er i gang, og lokalavisas journalist Rune Edøy la ikke skjul på optimismen som råder. Selv er han den største av dem alle: Det er ikke sikkert vi vinner elitedivisjon neste år, men det er bare teoretiske muligheter for at laget ikke rykker opp nå.

Vegard Skogheim, bortelagets trener, fortalte at de hadde 8 spillere enten skadet eller med røde kort -  og spilte med et B-lag. Det skulle da også vise seg. Det var divisjonsforskjell på lagene. KBK styrte hele første omgang med sporadiske Kisa-angrep. Rett før pause scoret også KBK på et nydelig angrep. Andreas Hopmark spilte genialt gjennom Tor E.Torske, som like elegant la inn til Mendy som scoret. I andre omgang fikk Skogheims menn være mer med, men halvsjanser ble til ingenting. Dette førte til livsfarlige kontringer fra KBK og det var mer enn en gang laget bommet på noen kjempesjanser. Merkelig nok spilte ikke KBK ballen ut på sidene og fikk innlegg, med unntak av scoringen. Som også ble den eneste scoringen i kampen. De skulle tråkle seg igjennom i midten og da vet man at det er lettere å forsvare seg. I dag fikk vi se en Kalludra gjøre ap med motstanderne, en Mido i sine vante klyv, en revansjesugen Næss tilbake fra skade og en keeper som nekter å slippe inn mål.:-)

KBK bestod også eksamen når de fikk mot en svak motstander. Med unntak av Rosenborg, tror jeg ikke noen elitelag ville hatt noen flere poeng enn KBK etter 15 kamper. Nå har de 36 poeng, ett poeng foran Sandefjord, men hele 10 poeng foran Levanger på tredjeplass. Det eneste som kan stoppe dette laget nå, er at overgangsmarkedet om en måneds tid blir uheldig. En av de beste spillerne, Espen Næss Lund,  har derimot kjøpt seg hus noen hundre meter fra Stadion i dag. Kanskje det er like greit å spille elitedivisjon for KBK.




Tidens Kravs redaktør, Ole Knut Alnæs, samtaler med sin egen sportsjournalist, Rune Edøy. 

Han parkerer den islandske kommentator som radiojournalist. I kveld kunne han fortelle at KBK er tvunget av Norges 

Fotballforbund til å forberede seg for elitedivisjon, som om de skulle spille i Champions League. Det gjelder flomlysanlegg til 6-8 millioner.. 

KBK går spennende tider i møte. De tre siste hjemmekampene har de spilt svak fotball, men vunnet. De hever seg mot gode lag, men bør nok skjerpe seg om fremgangen skal fortsette i samme tempo. Mot bunnlaget i dag lot de bortelaget styre deler av 2.omgangen. Mot Levanger reddet de seg med et nødskrik og kampen før det var det Hødd som hadde ballen mest. Men så var det dette med å score mål da. Så lenge de holder tett bakover, holder det med ett mål pr.kamp. 
 

Island mot England: Vulkanutbrudd er umulig å forutse

 

Island mot England. Går det mot nytt vulkanutbrudd? Kampstart kl 21.00. Dobbel exit tror jeg ikke England tåler.

 

Kan Europa og England få oppleve sitt andre vulkanutbrudd på under en uke? For tre dager siden sa grasrota i England nei til EU. Kveldens fotballkamp mot miniputten Island bør ikke tapes. Blir det dobbel-exit, vil Englands selvtillit bli rystet. Denne gangen har de ikke en Churchill som blåste all tvil bort med sin sigar. De har heller ikke en Thatcher som behandlet stormkast som om det var fønvind. Hvem glemmer hennes tilsvar da hele nasjonen ba om endring og hun svarte på tv: "Turn yourself". I dag har de en gråtende Cameron som ønsker å utsette EU-exit´n. Det spørs. For de som så dokumentaren om det Islandske landslaget på NRK på lørdag: De forstår at vulkanutbrudd kommer når man minst venter det.

Island en gåte - eller finnes det svar?

Hva er hemmeligheten bak Sagaøyas suksess? Det er ikke bare fotball-landslaget som viser resultater. De er også en håndballnasjon i verdenstoppen. Hvordan er det mulig at et land med 325.000 innbyggere kan prestere å hevde seg i så prestisjetunge idretter? Utifra innbyggertallet har de også usedvanlig gode sjakkspillere. Hva er det som er så spesielt med dette øyfolket?

På 1980-tallet ble jeg godt kjent med Teitur Thordarson. Han var trener for Brann på slutten av 1980-tallet. På denne tiden bodde jeg i Byen mellom de syv fjell. Teitur er et godt eksempel på hva Island står for: Han er asketisk, hardtarbeidende, seig og gjennomført ærlig. I motsetning til Norge, så er ikke innbyggerne på Sagaøya blitt bortskjemte i samme grad. Mens det svarte gullet har gjort vårt fotball-landslag dårligere de siste 20 årene, er spiriten og sulten holdt oppe lenger vest. Mens millionene har rullet inn i- og man må i høyeste grad også si ut av Norges Fotballforbund, er det tæring etter næring som er grunnmuren i det islandske eventyr.

Solskjær og Leo må ha røtter fra Sagaøya

Hvem husker ikke Solskjær, Leonardsen, Andersen og Stavrum? De kom fra samme klubb, og spilte alle på landslaget! Clausenengen var rene talentfabrikken. Det var den gangen kunstgress såvidt hadde sett dagens lys, det var den gangen spillerne var glade om de fikk gratis fotballsko. Nærmeste nabo vest for Kristiansund er Island. Er det herfra ryggraden, staheten og talentet kommer fra?

I dag har byen riktignok et lag som lukter elitedivisjon, men "halve laget" er fra Afrika. I år finnes det bare én Kristiansunder som har spilt fast på laget. Det er nå mer enn 10 år siden byen har eksportert en lokal spiller til elitedivisjon. Årsaken er ikke mangel på fotballbaner eller idrettshaller. For dem er det blitt mange av. Mens Solskjær og Leo spilte gratis for Clausenengen, har 22 mann i dag en snittlønn på 300 000 kroner. Nei, den store forskjellen mellom Kristiansund -  i dag - og den gangen Solskjær vokste opp- er at ungdommen er bortskjemte. De får alt servert på et fat og konsekvensen er at sulten etter suksess krympes. Som en av de største stjernene på Island, Eldur Gudjonsen, fortalte i dokumentaren: "Når man trener innendørs på kunstgress hele vinteren, er jeg redd for at tøffheten kan forsvinne."

Noe av forklaringen på Islandsk suksess er ikke import av utenlandske spillere eller at landet er styrtrike. Tvert imot. Island var så heldige (ja, du leste riktig) å bli utsatt for finanskrisen i 2008. Etter noen kriseår har de samlet seg på nytt. Nå går de fremover med stål i ben og armer, nok en gang.  Det er fundamentale forskjeller mellom Island og Norge i måten å drive talentarbeid . På Island får man kvalifiserte trenere med utdanning fra tidlig av, mens man i Norge kan risikere at trenerrollen går på rundgang blant foreldrene. Og da kan man ha foreldre som ikke vet forskjellen på et frispark og en corner. Barn med talent på Island blir tatt vare på. De spiller gjerne både fotball og håndball.

Vulkanutbrudd er umulig å forutse!

Interessen for fotball på Sagaøya er blitt sydlandsk. Til enkelte kamper i Frankrike har det vært rundt 10 000 tilskuere - fra Island! Det er bare demonstrasjonene ved en ny finanskrise som kan skape like stort engasjement.

Psykologi betyr mye i enhver idrett. Når England møter Island i kveld, er det mye som står på spill. Taper England, vil det være en sportslig krise. Kanskje vil treneren få sparken. Det finnes større kriser enn at en fotballtrener får sparken, sier du. Og du har helt rett. Denne gangen er det mye mere som står på spill! Siden England nettopp har sagt nei til EU, blir kampen mot Island en første psykologisk test. Hvordan reagerer spillerne på det sjokkerende valget? Et nei til Europa er neppe den beste medisin du gir til spillere, som gjerne får sin lønn i euro. Skulle laget finne på å tape, blir det spennende å se hvilket psykologisk utslag dette gjør for den nye politiske retningen. Vil børsen reagere? Vil ungdommen miste troen på sine egne? Akkurat nå, mandag ettermiddag, gjør bankaksjer i London svalestup, mens pundet ikke har vært lavere på 30 år. Med andre ord er det Island som har alt å vinne.

Den gangen Norge og Drillo herjet - og lå på andreplass på FIFA-rankingen, trodde spillerne de kunne gå på vannet.  I denne tiden laget jeg en radiodokumentar om Drillo for NRK. Rune Bratseth fortalte meg at laget hadde uhemmet med selvtillit: "Vi kan slå hvem som helst, hvilket vi også gjør, sa han." I enkelte kamper så det ut som om Norge hadde mer flaks enn det som kunne være mulig. Som for eksempel mot Nederland da de var fullstendig rundspilt. På ett av angrepene så det ut som om de oransje spilte vegg med stengene. Ballen ville ikke i mål og folk trodde Gud var norsk.  En som kanskje husker denne kampen spesielt godt, var venstreback Stig Inge Bjørneby. I første omgang ble han så utspilt og svimmel av Mark Overmars at han burde hatt ledsager for å finne garderoben. 

I kveld er det David mot Goliat. Vi vet hvordan det pleier å gå. I 19 av 20 tilfeller vinner Goliat. Men så spørs det om psykologien kan ta overhånd. Britene møter ikke norske fjordinger. De møter et Lag med stor L som jobber for hverandre. Til de av dere som lurer på hvordan høyst ordinære lag kan vinne mot antatt langt sterkere motstand; gjør en research på Islandsk idretskultur. 

Vulkanutbrudd er umulig å forutsi. Akkurat som fotballresultater. Skulle det skje at islandsk stolthet vinner mot litt blaserte engelskmenn, vil lavaen bli liggende. Først som en brennende masse. Siden vil iden vil den størkne og bli vanskelig å fjerne. Øyriket holder pusten.

 

 

 

KBK surfer videre etter ny sterk borteseier.

KBK kjørte fullstendig over Sandnes Ulf i 1.omgang. Sistnevnte har flere spillere som har spilt for Viking, men fikk seg en fotball-leksjon av møringene. For tredje bortekamp på rad spilte KBK med selvtillit fra start. Allerede etter tre minutter scoret Diop, populært kalt Mido. Han fikk ikke rent treff, men nok til at ballen gikk som et bananskudd i mål. Det ble kampens eneste.I hele førsteomgang spilte KBK teknisk god fotball uten å spille seg frem til mange gode sjanser. Sandes Ulf så ut til å være tatt på senga, men hadde én god mulighet. Det var på KBKs høyreside at Sandes Ulf kom til enkelte sjanser. Joackim Bjerkås, som vikarierte for Aliou Coly, virket litt rusten.

Sandes Ulf var best i 2.omgang uten å skape de store sjansene. Dog var det et par sjanser som kunne resultert i mål. KBK hadde også sine overgangsmuligheter og var nære på å legge på til 0-2. Diop lekte seg nok en gang på midtbanen. Supertalentet Qaka(21) var også periodevis suveren. Gutten fra Sarpsborg, spilte elitefotball allerede som 16-åring for Vålerenga. 

Med seier i dag suser KBK mot opprykk. De har 33 poeng etter 14 kamper. Sannsynligvis trenger laget bare 22 poeng til for å rykke opp. Kanskje også 2-3 poeng mindre kan holde.  Laget må med andre ord kollapse fullstendig for å unngå et direkte opprykk. Årsaken er at avstanden ned til det tredje beste laget allerede er på 11 poeng. Riktignok før de andre lagene spiller sine kamper,i morgen søndag 26 juni. Lagets daglige leder, Kjetil Thorsen, har reklamert med at han vil gå fra Levanger til Kristiansund - for å samle inn penger til neste års sesong. Det er en spasertur på 27 mil. Pengene kan komme godt med. Spill i elitedivisjon krever noen kroner ekstra. Det kan bli stemningsfullt når Molde kommer på besøk til Gressbanen neste år. 




Topp stemning og mange Ugler på Christian Bar. Til tross for at kampen

gikk klokka 13.00, var oppmøtet veldig bra. Her jubles det da dommeren

blåser i fløyten, 5 minutter på overtid. 



KBKs trener, Christian Michelsen, smiler om kapp med sola. Dagens 0-1 seier over en av de aller beste lagene, Sandnes Ulf, var en ny viktig borteseier.

Verdens beste cigar!



Hector Luis viser stolt sitt nye område like utenfor Pinar del Rio, hvor han skal plante nye frø for å få fantastisk gode cigarer. 

Hvor får man tak verdens beste cigar? På Cuba  sier du. Men hvor på Cuba? Hvor kan man få tak i verdens beste cigar?  Ja, jeg skriver cigar med c. Den smakes best med c.

Kan man kjøpe en Cohiba på en sigarbutikk i Norge, på tax-free eller på gaten i Havanna  og så føle seg sikker på at man har gjort et knallkjøp. Svaret er definitivt nei.  En mulighet for å få tak i veldig gode sigarer i Norge, er hos Håkon Aanonsen. Se www.sigar.com. Han driver med sigarutsalg og har gjort det i 25 år. Anbefales. Det må legges til at han har en cigar fra Nicaragua som er irriterende god! Den heter Perdomo Reserve. Men er du en mann med lidenskap for cigarer da tar du turen til Cuba.

Jeg har røykt èn sigarett, dvs jeg tok to trekk og ga meg. Da var jeg 13 år. Etter det har jeg ikke rørt sigaretter. Det er da også livsfarlig, og jeg er glad jeg har sluppet unna. Men, en cigar, det er noe helt annet. Det røker man ikke. Den nyter man. Da jeg besøkte Cuba første gang 1999, gikk alle menn med en cigar i kjeften. Jeg tenkte, om jeg skulle bli en del av folket, måtte jeg lære meg å røyke cigar. Jeg prøvde - og brukte tre dager på den første lille cigaren.  I dag tar jeg en cigar når det passer meg. Min lege sier det er sundt, og jeg tror ham.  En par ganger i uka finner jeg roen med en god og rund cigar. Men jeg har blitt kresen.

Man kan være heldig å få kjøpt en god sigar på de nevnte alternativene, men for dem som legger lista høyere, er det bare to løsninger: 1. Besøke verdens beste sigarplantasje, Hector Luis, som ligger et par timers kjøring fra Havanna. 2. Alternativt er å ha kontakter med noen som videreselger sigarer fra denne plantasjen. Det siste alternativet betyr at du bør innom en fabrikk på Cuba og be om cigarer fra Hector Luis. Jeg tror ikke det går bra. Men det første alternativet er fantastisk. Her er oppskriften:

Du tar flyet til Havanna. Her er det flust av gode private overnattingsmuligheter. F.eks kan du kontakte Sr.Kiki, med mailadressen kikid@nauta.cu og telefonummer (7)861-8226. Kiki leier ut ett rom for circa 30 pesos pr.natt.Cirka 250 kroner. Boligen ligger midt  i sentrum av Havanna og kvaliteten er helt grei. Rent er det, varmt vann og hyggelig vertskap. Her får du en bra frokost, får nøkkel til huset og du bor trygt. 100 meter lenger oppe i gata ligger Havannas beste spiserestaurant, California.Til priser som er nesten like høye som i Norge. Går du enda !00 meter møter du Malecon, den enorme og velkjente havna. 

Kiki er å stole på. Han tilbyr seg å kjøre deg til plantasjen, som heter Hector Luis. Du kan også få en overnatting i den spesielle byen Pinar del Rio, som er kjent for å ligge midt i strøket hvor de beste sigarer i verden lages. For kjøring, tur-retur, overnatting i Pinar, samt et besøk innom Vinales, tar han circa 200 pesos. Cirka 1600 kroner. Vinales må oppleves. Kanskje det vakreste stedet på Cuba. Hvis man ønsker å reise på egen hånd, er det selvsagt en mulighet. Buss eller å leie egen bil er alternativene. Å leie bil koster omtrent det samme som i Norge, altså ganske dyrt. Å ta buss er en mulighet. Da må du ta drosje fra Pinar og videre til plantasjen. Er du heldig kan du få overnatting på selve plantasjen til en overkommelig penge. Hvis du velger å kjøre selv, bør du ikke være redd for å stoppe ganske ofte for å komme deg ut av Havanna sentrum. Ikke vær redd for å ta på haikere! De er lokalkjente og er vanligvis snille som lam.

Når du kommer frem til Hector Luis, bør du spørre om å få en omvisning. Er du ekstra heldig får du også hilse på sjefen selv: Hector Luis. Han har samme navn som far, farfar og tippoldefar.  Denne plantasjen er sett på som det beste som finnes på Cuba av sigarer. Den gangen Fidel Castro og Che Guevara ikke kunne greie seg uten den store brune, var det Hector Luis som var leverandør. I dag er Luis kjent for å ha den ypperste kvalitet på sigarene og derfor er han ettertraktet. Du kan ikke forvente å få kjøpe for mange av ham, men får du kjøpt noen av de største, får du en opplevelse for livet.

Omvisningen er verdt å ta med seg. Her får du orientering på engelsk, om hvordan en cigar blir til, fra frø til den er ferdig rullet. Noe av årsaken til at sigarene smaker best akkurat hos Hector, er det ingen fasitsvar på. Klima og jordsmonn er nøkkelord. Men det renner en fin liten elv gjennom store deler av området. Den fører til fuktighet, noe som gjør at plantene trives ekstra godt.  De er også avhengig av nedbør. Når bladene henges til tørk, er det også viktig at det kommer perioder med regn. Skulle det være et år nesten uten nedbør, vil det ikke bli gode cigarer. Slik sett kan man også risikere å få en cigar fra Hector Luis som ikke er optimal.

Når du kjøper av Hector Luis, vil ikke din cigar ha magebelte. Det er det fabrikkene som setter på. Du skal ikke se bort i fra at om du kjøper en eske med Cohiba, er de kjøpt fra Hector Luis. Men for å være sikker, for de som har lidenskap for cigar: besøk verdens beste sigarplantasje; Hector Luis.



Her er jeg inne i bygningen hvor bladene oppevares og henger til tørk. Kommer det ikke nok nedbør, pøser de på med vann på gulvet slik at dampen fukter bladene.





Her er doktor Brede Kvisvik, mer kjent som Magnus Carlsens private lege. Han spiller sjakk med cubanere i Havanna. Til høyre har vi Yosnei (32), som jeg har kjent og besøkt hvert år de siste 15 årene. Han er sjakkspiller, judomester og cigarfrelst. Etter partiene er det klart for en Hector Luis.
Pinar del Rio

Ego og Dr.Kvisvik på plantasjen. Vi ble servert cigar og expresso.

 

KBK slapp med skrekken: Topper obosligaen


Bamba på vei ut til kamp. En tryllekunstner.

Assistentrener Ole Olsen. Selvtilliten blomstrer før kampstart.


Levanger kjørte i perioder over topplaget Kristiansund (KBK), fikk straffespark og flere gode sjanser. Men de bommet på alt. Dessuten har KBK to diamanter. Den ene, Daouda Bamba, er lagets store stjerne. I dag skrudde han ballen elegant i venstre hjørne for keeper i det 74.minutt. Før det hadde Levanger rullet opp det ene angrepet etter det andre. De hadde et par spillere som neppe var mer enn 1,60 over gresset, men de to spilte veldig god fotball. Det holdt derimot ikke og dermed ble det 1-0 og hjemmeseier. 

Daouda Bamba(21), som er fra Elfenbenkysten, har nå 10 mål i Obosligaen. Her snakker vi ikke bare om en måljeger. Han har utsøkt teknikk. I KBKs første alvorlige eksamen i år, mot Sandefjord for en uke siden, lekte han seg med det laget som antas å være divisjonens beste. I dag var han også livsfarlig flere ganger.

Den andre diamanten er Amadiou Diop(24). Diop har vært på prøvespill både for Lyon, Nancy og Molde. I fjor spilte han for Mjøndalen. Sist helg måtte han stå over i kampen mot Sandefjord på grunn av tre gule kort. Mot Levanger var den 197 cm høye midtbanespilleren på plass. For en fryd det er å se denne tynne og henglsete, men særdeles elegante Senegaleseren spille fotball. Han koser med ballen gjerne i høy hastighet. Diop er utlånt fra Molde. 1.august vet man om KBK får beholde ham ut sesongen eller om han må tilbake. Det bør legges til at KBKs midtstoppere flyver høyere enn alle andre. Begge to kan spille seg inn på de fleste elitelag. Men det slipper de å tenke på. Neste år er KBK sannsynligvis selv i elitedivisjon.
Sandefjord, som lå på andreplass før denne runden, vant også sin kamp, borte mot Bryne. Det betyr at de to lagene kryper sakte, men sikkert fra resten. Nå har KBK 30 poeng. De leder foran Sandefjord på 29.

Nå er det viktig at ikke KBK mister noen av sine beste spillere når overgangsvinduet stenger 1.august. Ikke minst vil vi at midtbanespiller Kamer Qaka(21) skal fortsette. Gutten er god. Vil bli veldig god. 

De to øverste lagene rykker direkte opp. Laget som ligger på tredjeplass er Levanger. Trønderlaget var langt bedre enn forrige motstander, Sandefjord, så de trenger ikke henge med hodet. Kristiansunderne trodde ikke helt det de så. Å vinne på slike dager, betyr at det går veien. 



Det var en strålende opplagt trener, Christian Michelsen, jeg snakket med etter kampen. Her sitter han og deler inntrykk fra kampen sammen med Christian Sager, en av mange som bidrar i felleskapet. 

Michelsen smiler fra øre til øre. Med et slikt navn skal det godtgjøres å ikke lykkes til slutt:-)

For de som ikke er helt oppdatert på historie; Christian Michelsen-navnet er forpliktende. Det er ikke mange personer som har hatt så stor betydning for norsk historie.

Treneren mente laget hadde to matchvinnere i dag: "Det var Bamba som scoret og så var det keeper Conny Månsson. En glimrende strafferedning, men han var også suveren i hele kampen." Og han la til: "Det handler om marginer. Vi var best den første halvtimen, uten å score. Så hadde Levanger noen sjanser, uten å score. Kristiansund har spilt nok av kamper hvor de har vært best og tapt kamper. Vi er lei av det."

 

 

 

Dette visste du ikke om 9.april 1940.



 






I ettermiddag har jeg holdt et foredrag for Senterpartiet på Akershus Festning. Det handlet om de utrolige historiene rundt 9.april 1940. I disse dager hvor det diskuteres hvor stor fare det er for at det kan bli krig, kan det være greit å se litt på historien.

Her er litt underholdning:

* 8.april 1940 hadde Engelskmennene 20 000 soldater som var i ferd med å gå ombord-  for å invadere Norges Kyst. De ombestemte seg da fikk høre om de tyske planene.

* Kong Haakon gikk til sengs 9.april 1940 da han fikk beskjed om at fiendtlige krigsskip var på vei inn ytre Oslofjord. Det var Koht som ringte og informerte ham.

* Statsminister Johan Nygaardsvold hadde lagt seg og mistet fullstendig evnen til å tenke klart i dagene 8 til 11.april.

* Halvdan Koht prioriterte ikke bare sin elskerinne natt til 9.april. Han fant seg enda en elskerinne i de påfølgende dagene - og på båten "Glasgow" fra Molde på vei til Tromsø, var det elskov omtrent for åpen scene. De fleste hørte hva utenriksministeren holdt på med, hvilket er nedtegnet i en av dagbøkene til passasjerene.

* Koht hadde tatt med seg svenske mynter og trodde de skulle til Sverige da de rømte fra Oslo om morgenen 9.april.

* Quisling hadde hadde et hemmelig møte med tyskerne i København 3.april 940. Her var han tydelig på at de ikke burde gå forbi Oscarsborg, men ankre opp før det.

*I et møte i Sikkerhetskomitéen 11.november 1918 bestemte de seg for å gjøre våpen ubrukelig. De var redd for revolusjon og for at arbeidere skulle bryte seg inn å stjele våpen. Derfor lot de våpnet ligge en plass og sluttstykket et annet. Når 1940 kom, viste det seg at soldatene ikke fikk våpen på flere dager fordi våpnene var ubrukbare. Det var generalstaben som påskyndet dette i 1918 og det ble altså ikke ordnet opp i før det var for sent, 22. år etterpå.

*Skulle man skyte på engelskmennene om de kom for å stoppe jernmalmtrafikken i Narvik? Det r innlysende at regjeringen ikke var nøytrale. Koht skfitet da også mening. Først skrev han i sin bok, "Fra skanse til skanse",at han hadde fortalt Sundlo i Narvik at det skulle skytes. 10 år etterpå skrev han at han hadde gitt motsatt beskjed. De skulle nok ikke skyte mot britene, selv om de var "nøytrale".

* Hverken Kong Haakon eller kronprins Olav ønsket å reise over til England 7.juni 1940, men de ble tvunget. Dette og mer til kan du lese mer om i boka som jeg skrev: 9.april 1940 - Et historisk bedrag. 2.opplaget er straks utsolgt fra Kagge Forlag. De neste dagene skal jeg fylle på med mer informasjon, flere punkter som folk flest neppe kjenner til. Det er nok å ta av.

 

På ferie til Cuba? Da bør du lese dette først!




Øverst ser du Diego Maradona og ego. Jeg trodde selvsagt ikke mine egne øyne da fotballguden dukket opp på takterassen av Park Central Hotell i Havanna. Hyggelig var han også. Det finnes knapt en person med respekt for seg selv som ikke har tatt turen til Castros rike. Cuba er et skattekammer for fotografer. Etter at Cuba har åpnet døren på gløtt til USA, begynner det å haste med et besøk. Det kan være at du allerede er sent ute. Maradona elsker Cuba og Castro elsker Maradona. Skal man treffe på fotball-legenden fra Argentina, er Havanna et godt alternativ.

Under: Hemingways skrivemaskin.

 

På ferie til Cuba? Da bør du lese dette først!

De siste 15 årene har jeg vært innom Cuba hvert år. Som du forstår har jeg blitt utrolig glad i dette eksotiske landet.  I musikerne, i danserne, i sigarene, i vennligheten - ja egentlig har jeg blitt glad i alt som Cuba har å by på. Hvis du kun skal være et par uker, kan det være greit å få med seg noen ferske tips. De siste fire årene har jeg vært der fra desember til rundt 1.februar, en periode hvor temperaturen passer meg utmerket, litt mer enn 20 grader på kveldstid.

Når bør du reise?

Sommermånedene på Cuba er vanligvis gloheite. Allerede fra april/mai er det normalt med temperaturer rundt 30 grader. I perioden juni-september skal du være veldig glad i sola om du skal trives. 35 grader er ikke unormalt om sommeren. Aircondition er ikke alltid installert og det kan bli vel klamt. Det er kun de dyreste hotellene som har gode luftannlegg. Er du blant de som reiser i skoleferien, trenger du med andre ord ikke ta med så mye, utover en shorts og noen lette t-skjorter. Fordelen med å reise om sommeren er at det er et yrende liv, særlig i de største byene.

Hotel Nacionale de Cuba

Hvis flyet ditt lander i Varadero og du har tenkt å være der i 14 dager, lykke til. Det er sol, strand, hyggelige cubanere, men hovedsakelig treffer du turister. Det er langt kortere og billigere å reise til Spania eller Hellas. Hvis man kun har ønske om å legge seg på stranda er det nesten for dumt å reise helt til Cuba. Har du derimot lyst å utforske Cuba, da er utgangspunktet perfekt. Treffe innfødte, høre musikk, danse, lytte, lukte og være nysgjerrig på hva dette er for noe- det er et godt utgangspunkt. I Havanna blir du satt noen år tilbake i tid, kanskje 50-60 år. For en opplevelse! Tenk at man fortsatt kan se at nesten halvparten av alle biler er amerikanere.

Man kan lande i Varadero, ta en par overnattinger der for  så å komme seg til  Havanna så snart som mulig. Det tar en par-tre timer med buss. Bussene på Cuba er moderne og har gode airconditionanlegg. Buss anbefales. Tog er håpløst. De er eldgamle og ukomfortable. Jeg har faktisk aldri forsøkt å ta toget, men har hørt om hvor ille det er. Et Cubabesøk uten å være innom Havanna, er ikke bra. Man trenger ikke være i denne fantastiske byen hele tiden, men en par-tre dager er det minste man bør sette av.

I Havanna vil jeg anbefale minst noen timer på den gigantiske "terrassen" på Hotel Nationale. Her besøker du, etter mitt skjønn, en av verdens mest fasinerende hotell. En mojito i solnedgangen eller en svart god kaffe i soloppgangen, er ikke feil. Har du flust med penger og er litt lat, kan du ta hele oppholdet på Hotel Nacionale. Du kan til og med velge rom utifra hvilke kjendiser som har bodd der før deg. Vil du bo på suiten til Al Capone, rommet til Jean Paul Sartre eller Sophia Loren? Da spør du om det på forhånd. Internettforbindelsen er sånn passe, maten ganske god, svømmebassenget ganske romslig og servicen holder mål. Det som slår alle andre hotell er: Den utrolige utsikten og hotellets særegenhet. Her er alt gammelt, men godt bevart. Selv eksteriøret på heisene er av den gamle sorten. På kveldstid er det nesten som å være med i gangsterfilm. Bortsett fra at det er supertrygt. Det er bare åå skru tiden tilbake. Mafian var aktive her før Fidel Castro gjorde kort prosess. Det er en stund siden mafian herjet på Cuba. Den "nye mafian", altså Castroene, passer på turistene.

Familieferie? Kjærlighetstur?Guttetur?

Hvis man har to-tre små barn, vil jeg ikke anbefale Cuba. For det første bør man ha respekt for varmen. Den kan bli tøff for både unger og de aller eldste. Dessuten er det ikke lagt opp med all verdens aktiviteter for unger på Cuba. Det er mulig badestranden Varadero kan være et alternativ, men da har man som sagt kastet bort noen titusener på noe som man får utenfor stuedøra i Europa. Det finnes derfor bedre familieturer enn å besøke Cuba.

En kjærlighetstur vil på den annen side anbefales på det sterkeste. Er man to-sammen, er denne øya perfekt. Du kan finne egne private strender hvor du ikke ser annet enn hav og palmer. Man kan besøke de beste musikkbarer, eller man kan kjøre bil eller buss fra sted til sted. Bor man i Havanna vil jeg anbefale en tur innom "Casa del Musica". Her fremføres et uforglemmelig danseshow. Nesten hver kveld.

Er man en gjeng gutter, bør man være optimist. Muligheten for å finne en sensuell kvinne er ganske stor, om man ikke er svaksynt da. Damene på Cuba har danset siden de kunne gå. Derfor har de også en kropp som oppfører seg og ser ut som det.  I sentrum av Havanna er de fleste damene dessverre prostituerte. Derfor bør man være på vakt for å ikke la seg lure. Det sies at de vakreste damene kommer fra Guatanamo, og jeg er enig. Når det er sommer, kommer tusenvis av dansende damer inn til Havanna for å finne lykken. De har ikke lov til å besøke byen uten at de har fått skriftlig oppholdstillatelse, men de tar sjansen. Myndighetene nekter folk i å flytte til Havanna fordi det allerede er overfylt av fattige folk.

Ernest Hemingways residens- eller Floridita? Ja, takk. Begge deler!

Cirka 20 minutter med bil fra Havanna ligger Hemingways residens. Han er kanskje verdens beste forfatter  og han forelsket seg i Cuba. Det var gjensidig. Cubanerne elsket ham. Amerikaneren flyttet hit og bodde luksuriøst de siste 20 årene, før han valgte selv å gjøre det slutt. Huset, eller residensen, som er en bedre betegnelse, står akkurat slik han forlot det. Ikke en stol, ikke en bok skal være rørt. Du betaler kun 5 pesos, cirka 40 kroner, for å komme inn. Det vil si, inn får du ikke. Boligen er derimot full av vinduer og store terrassedører slik at du får full oversikt. De står åpne. Skrivemaskinen står der, effektene fra hans tid som krigsreporter er der, gjesterommet hvor Frank Zinatra brukte, er ryddig med malerier fra Hemingways eventyr i Afrika. En fantastisk opplevelse for alle som er glad i denne legenden. For de som ikke er så glad i å lese bøker, eller som gir seg katten i litteratur; ta en tur innom Floridita. Dette er baren hvor Hemingway vanket. Prisene her er som på Aker Brygge. De har lært seg å ta betalt. Baren ligger bare 100 meter fra parken, midt i sentrum av Havanna.

Kjøp sigar fra fabrikk - eller helst fra plantasjen!
Kjøp ikke sigarer på gaten! De er sannsynligvis ganske billige, men muligheten for at de er gode sigarer, er små. Skal du kjøpe sigarer, og være helt sikker på kvaliteten: ta turen til Pinar del Rio! Det ligger en par timers kjøring fra Havanna. Man kan dra med buss, leie en bil eller leie en sjåfør. Å leie bil er like dyrt som i Norge. Veiene er ganske greie, men jeg vil være litt forsiktig med å kjøre etter at sola har gått ned. Utfordringen er at det kan være noen hull i veibanen og de er ikke lett å få øye på i mørket. Gatebelysning er veldig uvanlig på Cuba, i alle fall  om man er et stykke unna de store byene. Utenfor de store byene er det hestekjerrer som dominerer veiene på kveldene. De er livsfarlige fordi man ser dem ikke før det er for sent.

Å leie en sjåfør som har egen bil, er en god løsning. Det vil koste deg cirka et par tusen kroner for et døgn. Da vil du ofte få en overnatting med på kjøpet. Skulle du velge å besøke en sigarplantasje i Pinar, ta et stopp i Vinales. Denne lille landsbyen er kjent for å være en av Cubas vakreste. Pittoreske, romantiske, små hus hvor det kryr av gode restauranter. Her kan du også velge å ta liten safari til hest, under trygge veiledere. Vinales ligger mellom Havanna og Pinar del Rio. Er du først kommet til Pinar del Rio for å kjøpe sigarer, bør du spørre etter plantasjen til "Hector Louis". Den ligger 15-20 minutters kjøring fra sentrum. Her vil du få kjøpe verdens beste sigarer til en rimelig penge. En sigar som du betaler 400 kroner for i Norge, vil du få for cirka 40 kroner. Prisen er en ting, men her vil du også få en omvisning "fra frø til produkt". De som er litt sigarkjennere, vil sammenligne Hectors sigarer med den beste vaniljesaus. Det er en slik nytelse å røyke sigarer fra denne plantasjen, at de som bare har røyket sigaretter i sitt liv, vil risikere å bli sigarrøykere. Hvilket selvsagt er mye smartere enn å røyke disse livsfarlige sigarettene, hvor all nikotin blir dratt ned i lungene.

Er det farlig på Cuba?

Jeg har reist jorda rundt, besøkt mer enn 50 land, bodd i store byer og noen ganger har jeg følt meg utrygg. Men på Cuba kan jeg telle på en hånd de gangene jeg har vært i nærhetene av trøbbel. Kriminaliteten forsvant med Fidel for 57 år siden. I Havanna f.eks. kryr det av politi så snart det er blitt mørkt. Turistene er hellige. De skal beskyttes for enhver pris. Skulle en cubaner være så dum at han stjeler solbrillene til en turist, kan han risikere ett års fengsel. Særlig hvis han har fått noen "prikker" fra før. Det merkelige er at turister kan vandre nattetid i Havannas gater, uten noen som helst frykt. Jeg har aldri opplevd å ha blitt ranet eller vært utsatt for noe mens jeg har vært på Cuba. Jeg har sikkert gått tusen netter alene i denne byen på vei hjem til hotellet eller til en privat bolig. Det kan selvsagt skje, men min følelse er at det er 100 ganger tryggere her enn i hvilken som helst storby i Europa. Man bør selvsagt holde seg noenlunde edru. Drikker man for mye, er man et lett offer, uansett hvor man er i verden.

Besøk andre steder en Havanna

Har man kun en ukes tid, er Havanna mer enn nok å utforske. Det samme kan man si om to uker, men da har man i alle fall muligheten til å røre litt på seg. En tur til Trinidad, som ligger en 4-5 timers busstur unna, er en kjempegod idé. Denne byen er en av Unescos utvalgte (verdensarveliste) og man blir ikke lei av å vandre gatelangs. Det er som å være minst 50-60 år tilbake i tid. Er man glad i å fotografere, blir man aldri ferdig i denne byen. Det er relativt rimelig å overnatte, særlig privat. Man betaler rundt 300 kroner for en dobbeltseng, og man bor både rent og pent. For de under 40 kan det være et tips å besøke verdens mest spesielle diskotek. Du følger en sti ut fra sentrum av byen i cirka 25-20 minutter, går ned et par hundre trappetrinn og havner i kjempediger grotte. Her er flere avdelinger av musikk. Levende musikk, diskotek, bar eller store åpne ganger. En sterk opplevelse. Her er det like mange turister som det er fastboende.

Cubas beste sandstrand?

Hvis du bor i Havanna og har veldig lyst på en sandstrand er det flere muligheter. Du kan velge en tur like utenfor Havanna. Det tar 20 minutter å kjøre og du betaler rundt 20 pesos med offentlig drosje. Eller du kan hyre en av de gode gamle amerikanske private bilene og bare betale halvparten. 1 pesos er verdt omtrent en dollar, eller litt mindre. Har du lyst å besøke en av Cubas flotteste strender, reiser du til Cien Fuego, retning Trinidad. En busstur på 2-3 timer. Stranden ligger et par mil utenfor sentrum og alle fastboende kjenner til den. Her vil du oppleve den fineste sand, vennlighet og bra mat. Det ligger et par eventyrhotell som er ganske dyre her, men booker du deg inn privat, får du overnatte nesten for skitt og ingenting. Jeg kaller det eventyrhotell fordi det er luksushotell som ligger "ute i havet". Et utmerket alternativ for rikfolk. Priser fra 1500 kroner pr.natt og oppover.

Santiago, Guantanamo eller Baracoa?

Har man lengre tid enn en par uker og er litt vagabond, bør man enten sykle fra syd til nord, eller ta bussen langt bort i fra Havanna. Skulle man ha muligheten til å besøke Santiago, Guantanamo, for ikke å snakke om Baracoa da har man fått noe ekstra ut av oppholdet. Sistnevnte ligger helt syd og er en perle på jord. Det var her Christopher Columbus kom i land første gang på "Amerikansk jord" i 1492. Han hadde aldri sett noe så vakkert. 

På Baracoa reiser også cubanerne på ferie. De som har penger. Det er ikke mange. Det er en par hundre mil fra Havanna, men det er verdt turen. Tre ganger har jeg kjørt strekningen Havanna-Baracoa. Det går med noen døgn, men så er det også spennende å stoppe underveis. Jeg får skrive mer om det neste gang.

God tur og gled deg til den tryggeste ferieopplevelsen du noen gang har vært med på. Du vil komme hjem som et rikere menneske. Reis før alle amerikanske biler er byttet ut med kjipe europeiske og japanske bilmerker.

 

Landeveien på Cuba er ikke som andre. 

 


Fra en sidegate i Havanna. Yosnai, som betrakter hundene, har jeg kjent siden han var 14 år. 

Nå er han 32. Sjakkspiller, judomester og altmuligmann. Alt jeg kan om Cuba, har jeg lært av ham.



Denne karen har jeg truffet to år på rad, langs landeveien. Han går rundt med sine geiter, ikke så langt fra Vinales. 

Han kommer i godt humør når han får en sigar av meg. Penger vil han ikke høre snakk om.

KBK skremte Sandefjord og topper Obosligaen

Uglan fra Kristiansund kjørte over heiagjengen til Sandefjord. Foto:Geir Gerhard Greger

Kristiansund viste mental styrke i toppkampen mot Sandefjord. Til tross for 0-0 var det masse sjanser til å score mål. I slutten av første omgang og i løpet av 2.omgang hadde KBK en rekke store sjanser til å avgjøre kampen. Særlig i 2.omgang var KBK veldig gode. Med tanke på at dette var på bortebane mot divisjonens beste lag, er det imponerende av KBK og styre kampen. Men unntak av det siste kvarteret var det klasseforskjell på lagene. Ulvestad/Hopmark vant alle dueller mot Norges antatt beste hodespiller, Peter Kovács. (eks Strømsgodset).

Bamba var som vanlig farlig, men skjøt midt på keeper på et par kjempesjanser. Det bør legges til at Sandefjord hadde en kanon av et frispark som keeper reddet mesterlig. Det var forunderlig å se Sandefjord. Her hadde jeg ventet mer. Jeg kunne nesten ikke se profiler som kunne holde godt elitedivisjonsnivå. Når de er divisjonens nest beste lag(?), blir jeg optimistisk på vegne av KBK. En velspilt kamp av bortelaget, der særlig den defensive jobbinga var utmerket. Det ble lagt ned en enorm innsats foran de 3200 tilskuerne i sommervarmen. 

 

 

Skrubbsultne møringer på tokt


Tor Erik Torske og assistenttrener Ole Olsen i duell. Best uten ball sa Drillo :-) Olsen er med på oppvarmingene og holder seg i fin form. Høyrebacken hadde bra ballkontroll, mens Torske har blitt omskolert fra spiss til venstreback. Da han ble hentet fra fotballbygda Sunndalen, herjet han og scoret mål på hvert andre angrep :-)

Nervepress

EM i fotball må spille 2.fiolin på søndag! Da spilles nemlig toppoppgjøret i Obosligaen, Sandefjord mot Kristiansund. Kristiansund Ballklubb (KBK) har to ganger vært nær ved å rykke opp i elitedivisjon. Særlig i fjor var det mange som trodde at det kunne gå. Men det gikk ikke. I år topper laget fra klippfiskbyen Obosligaen, og søndag kl 13.00 skal de opp til årets første alvorlige eksamen.  Tåler de nervepresset?

Det er fortsatt 19 kamper igjen å spille. Det kan være 57 poeng. Likevel er det mange som mener at dette er årets viktigste kamp. For første gang i år skal Kristiansunderne bevise at de takler presset.  De vet at om de vinner mot favoritten Sandefjord, da har de et psykisk overtak. Derfor handler kampen om noe mer enn tre poeng.

Bambas språk: score mål

Sportslig har KBK kvaliteter som går utenpå de fleste lag i avdelingen. De har hatt flere gode spillere skadet, men hver gang det har kommet inn en erstatter, har han vært minst like god. Den jevne stallen er klubbens styrke. I tillegg har de flere utlendinger. Mer presist er det noen skrubbsultne afrikanere med ambisjoner. De er hevet over norsk landsbymentalitet og har bestemt seg for suksess. De jakter mål hele tiden. Det sies litt fleipete at fransktalende Daouda Bamba ikke forstår hva trenerne sier. Men det er ett språk den atleten forstår, det er fotballspråket. Bamba er toppscorer i divisjonen med sine 9 mål.

Klubben har ingen rik onkel som sine naboer i Molde. Her er det ingen Røkke som stiller opp med 100 millioner til storslått stadion og ny spillerstall. Her er det rett og slett et næringsliv som har gått med i et spleiselag. I front har de en daglig leder som er oppfinnsom og uslitelig; Kjetil Thorsen. I fjor var hovedstuntet at han gikk 25 mil, fra Dombås til Kristiansund. Det tok et par døgn. Han avsluttet sin spasertur ved å komme inn på stadion rett før kamp. Da hadde han samlet inn 400.000 kroner. For noen dager siden satte han i gang et nytt dugnadsløft: En KBK t-skjorte som skal gi noen hundre tusen. Med et budsjett på 20 millioner blir det mye dugnad. Skulle KBK rykke opp i elitedivisjon, stiller NFF nye krav.

Thorsen sier: "NFF krever et flomlysanlegg som koster 6-8 millioner. Jeg vet ikke helt hvordan vi skal få tak i de pengene, men jeg tror også det går."

For kristiansunderne er dette et snålt krav. Her går sola knapt ned, før den reiser seg igjen. Det er nemlig lyst hele døgnet fra mai til september. Strengt tatt kan man spille fotball på natten, uten et talglys.

Hvordan er det mentale nivået i KBK?

Solen skinner sterkere enn noen gang på KBK. Teknikkeren Tor Erik Torske, den eneste lokale spilleren som har vært fast på første-elveren i vår, er som resten av laget, i perlehumør:

"Vi spillere forstår ikke helt hva som foregår. Alt går vår vei. Vi spiller godt, vinner og de andre lagene, utenom Sandefjord, sloss seg i mellom."

Klubbens hovedtrener, Christian Michelsen, har vært toppscorer i Stabekk. Han mener hele spillerstallen er sugne på suksess: "Den som ikke har ambisjoner, enten som trener eller spiller på dette nivået, bør finne seg noe annet å gjøre."

Selv har han nettopp vær på en ukes trenerkurs med Dan Eggen og det lyser energi ut av øynene på den unge, og man må si uerfarne, treneren. Michelsens hjelpetrener, Ole Olsen, er vanskeligere å lese. Han har spilt 17 sesonger for CFK, er norgesmester i bryting og har jobbet noen tiår i Norges Bank. Med andre ord, ikke noe slinger i valsen. Olsen er mer kjent som tidligere trener for Ole Gunnar Solskjær. For de som lurer på hvorfor Solskjær ikke tar helt av i medgang: Foruten foreldrene har han gått i lære hos bankmannen. Olsens varemerke er nøkternhet, god moral og beinhard jobbing. Han er ikke den som vil selge noen bjørn før den er skutt. Han vil også ha den partert først. Da jeg spurte materialforvalter "Snæbbus", Ole R.Gregersen, om det går mot opprykk, svarte han: "Ole Olsen er opptatt av at vi skal få 35 poeng. Da er vi sikker på å ikke rykke ned en 2.divisjon. Vi er ni poeng fra første målsetting."

Det er dette som møter Sandefjord:

En målbevisst og seig hjelpetrener, en skrubbsulten hovedtrener, 11 spillere som ikke vet hva nerver er for noe - og en buss med ville supportere, som heller ikke forstår helt hva som foregår. Dessuten har laget med seg byens svar på Bjørge Lillelien. Lokalavisas journalist, Rune Edøy, kommenterer alle kampene "live". Mer "live" er det vanskelig å bli.  Man trenger ikke være interessert i fotball for å høre på Edøy. Hvert angrep til KBK er livsfarlig.

Så spørs det om dette er nok til å slå et lag som rykket ned fra elitedivisjon. Jeg tar turen og besøker hvalfangerbyen. En rapport vil foreligge etter kampen. 

SISTE NYTT: ÅRSBESTE AV KBK. SANDEFJORD SLAPP MED SKREKKEN. DET ENDTE 0-0.

 

 

Molde taper alt

Molde taper alt

8.juni 2016 ble en historisk dag. Da bestemte Stortinget seg for å støtte regjeringens forslag om at fylkeskommunene i praksis blir nedlagt. Man ønsker at landet blir delt opp i ti store regioner. Dette kan føre til et nervøst sammenbrudd hos flere. Deriblant Molde. De vil komme i dødens posisjon. Når Nordmøringene velger seg Trøndelag, vil Molde måtte godta å bli sendt sørover. Det er krise for Rosenes by. 8.juni 2016 besluttet også Stortinget at Nord- og Sør-Trøndelag fylke kan slå seg sammen til en region.

I løpet av det siste året har Kristiansunderne og andre deler av Nordmøre sagt ja til å skifte fylke.  Hvorfor vil den gamle fiskerbyen klippe snøret til Romsdalingene, og hvorfor er politikerne i Rosenes by nervøse for en slik beslutning?

Fylkeskommunen har i årevis behandlet Kristiansunderne med venstrehånden. Byen har blitt systematisk ranet for arbeidsplasser og har slett ikke blitt prioritert i nye tildelinger. Det er ikke måte på hvor mange ganger Byen ved Storhavet har blitt ydmyket. Som oftest til fordel for Molde, men også lengre sør. At Kristiansund tapte kampen om plasseringen av sykehuset, gjorde ikke forholdene med nabobyen Molde bedre. Det er faktisk så ille nå at man nesten ikke finner én Kristiansunder som vil ta ordet "Molde" i sin munn. 

Byene Kristiansund, Molde og Ålesund representerer hvert sitt "språk", hver sin kultur og det er ingen åpning for å finne løsninger for fellesskapet. Ser man det hele litt i perspektiv, vil man se noe barnslig og egoistisk. Her finnes ingen evner til samarbeid over bygrensene.

Molde med svarteper

Det er en grense for hva som kan fordøyes for den jevne nordmøring. Administrasjonen av fylkeskommunen, med cirka 140 arbeidsplasser, er plassert i Molde. Når det ene store tiltaket etter det andre, blir skjøvet ut av Kristiansund, er nok - nok. I en tid hvor det også er store utfordringer innenfor oljesektoren, har nesten ikke byen på de fire øyene noe valg. De vil snu nesen nordover.

Fylkesordfører for Sør-Trøndelag, Tore O.Sandvik, gikk ut i lokalavisen Tidens Krav, og ønsket Kristiansund velkommen. Og han la til: "Vi setter grensen ved Bremsnesfjorden". Og her ligger utfordringen for moldenserne.

Hvis Kristiansund blir enige med trønderne om å skifte fylke, vil Molde bli tvunget til å søke seg sørover i et nytt stort fylke. Her vil naturlig nok Bergen bli hovedsetet. Ikke nok med det. Ålesund vil fremstå som en klar nummer to- by. Dermed vil Molde bli sittende igjen med svarteper. Og den er svart den.

Ender Molde opp som et landsted?

Som nordligste by i et fylke fra Bergen til og med Romsdalen, vil Molde plutselig bli mindre enn lillebror. Dette er de fullstendig klar over. Det kan se ut som om de må klamre seg til sin årlige Jazzfestival. Fotballen kan de heller ikke stole på. Solskjærmagien er borte. Etter at han for første gang i sitt liv opplevde sportslig motgang med Cardiff i England, vinner ikke Molde hele tiden. En by kan dessuten ikke baseres på jazz og fotball. "Mollingene", som de kalles i Nordmørsbyen, kan derfor ende opp som et landsted. Slik var det også i gamle dager. For bare 60-70 år siden hadde Kristiansunderne hyttene sine på Hjelset og innover mot sentrum av Molde.

Det er derfor med en viss bismak og usikkerhet de nå forbereder seg på å bygge et stort sykehus, som i verste fall kan få problemer med pasienttilgangen. Før en Nordmøring besøker det nye sykehuset i Molde, vil han sannsynligvis dø. Nordmøringene vil søke seg mot St.Olavs Hospital, mens sunnmøringene allerede har et stort sykehus.

Derfor søker Nordmøre seg nordover:

  • De har ingen ting å tape. Etter å ha blitt behandlet som spedalske hunder av fylkeskommunen i Møre og Romsdal, kan det ikke bli verre enn det er.
  • Kulturelt er det ingen tvil om at Nordmøringen har mye mer til felles med Trondheim enn med Molde. Trønderne har humør og lynne som passer Nordmøringen mye bedre enn "finfolket" over fjellet.
  • Fylkesordfører  i Sør-Trøndelag, Tore O. Sandvik har allerede signalisert at de ønsker Kristiansunderne velkomne. Det samme kan man ikke si om samboerne i det nåværende ekteskap.
  • Rindal stilte ultimatum ovenfor Surnadal, Halsa og Aure om flytting til Sør-Trøndelag, dersom Rindal skulle bli med på en sammenslåing.
  • Universitetet i Trondheim er gull verdt for Nordmørsbyen. Skulle man finne på å si nei til invitasjon fra trønderne, kan man ikke se bort i fra at Hurtigbåten, som går mellom de to byene, også vil forsvinne.
  • Det ble servert salt i såret da Nordmøringene mente prosessen i sykehusstriden var uredelig. Det vil ta tiårsvis å lege dette. Og kanskje enda lengre tid om man fortsetter å la Molde være midtpunkt i fylket.
  • Folketallet på Nordmøre har ikke økt siden 1965! I løpet av de siste 50 år har folketallet økt med 39% i Norge I Møre og Romsdal er økningen vel 20%.  For Nordmøre er det 0%, Romsdal 23% og Sunnmøre 33%.
  • Innenfor olje og gass har Trøndelag utviklet en stor og kunnskapsbasert leverandørindustri. Reinertsen gruppen er en av de mest betydningsfulle leverandørene nasjonalt, både av utstyr og teknologi til oljeindustrien. NTNU har bred spisskompetanse og forskningskapasitet også innen petrokjemi.
  • Trønderske selskaper og NTNU er i ferd med å utvikle et tungt senter innen akvakultur på Frøya og Hitra. Dette er kommuner som Nordmøre historisk liker å bli nevnt sammen med. For lokale selskaper vil det være viktig å ta del i denne utviklingen
  • Regionsentret Trondheim er en vesentlig turistmagnet. Nordmøre bør utnytte dette.
  • Trønderne har ikke samme fogderistrid som eksisterer i Møre og Romsdal
  • Trønderne representerer en vinnerkultur. Særlig gjelder dette innenfor vinteridrett, men også i fotball har de en mentalitet som bør gjøre Nordmøringene godt.
  • Med fortsatt utbygging av Møreaksen, Langfjordtunnelen og kryssing av Halsafjorden vil Kristiansund være innen rekkevidde for over 0,6 mill mennesker innen 3 timers reise.
  • Nord- og Sør-Trøndelag besluttet i møte 27.april på Stiklestad å søke Stortinget om sammenslåing. Et historisk beslutning på et historisk sted. Stortinget behandler søknaden nå. Skulle det bli slik at fylkeskommunene får viljen sin, vil det bli en solid region å tilhøre. Fra før av er Kristiansunderne kalt reservetrøndere. Snart kan de bli med på A-laget.
  • Trøndersk næringsliv har en positiv holdning til Nordmøre.  Nordmøringen bør søke seg tilbake til sine røtter. Det er nærmest naturstridig å tro at man kan samarbeide med romsdalingene. Eksemplets makt har bevist det de siste 50 årene.

Alle som heier på Rosenborg  - til Trondheim

På næringsområdet er det særlig olje- og gassvirksomheten som de senere tiår har ført til tette næringsrelasjoner mellom Trøndelag og Nordmøre. Kristiansunderen Erling Bergh var med på utarbeidelsen av prosjektet som er i ferd med å føre de to fylkene Nord- og Sør-Trøndelag sammen. Etter to år er det laget en rapport, som litt humoristisk også nevner at alle som heier på Rosenborg, bør være med i det nye fylket. Molde heier ikke på Rosenborg. Og det er viktig. Som den tidligere rådmannen i Kristiansund, Anton Monge, sier:

"Det er viktig at ikke nissen følger med på lasset."

Det er et stort flyttelass som skal fraktes. Som alltid i lange ekteskap vil det være noe man må gi avkall på. Denne gangen tar Nordmøringene farvel med Molde. De fleste Kristiansundere mener at de har vært med på større tap.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

KBK topper Obosligaen!

KBK topper OBOS-ligaen, slo Strømmen 3-1:

Arne Scheie heier på KBK!

KBK viste tidvis storspill mot Strømmen. De herjet periodevis med hjemmelaget. Kaludra er skadefri og finspilte som på sitt beste. Bamba virker ustoppelig og det er tydelig at laget har noe som mange andre ikke har: Spillere som kan score mål. Selv kunne jeg tenkt meg Tor Erik Torske lengre frem på banen. Men dette laget virker mer solid enn noen gang. Før 1.omgang var over, hadde Bamba og Diop scoret hvert sitt mål. I 2.omgang lot de Strømmen komme inn i kampen og etter redusering i det 81.minutt ble det nerve i kampen. Men så slo KBK tilbake da Diop scoret sitt andre et par minutter før slutt. Siden Sandefjord tapte, leder nå KBK 1.divisjon!

Arne Scheie fulgte landslaget denne kvelden, men  følger med fotball minst like mye som i sin kommentatortid i NRK. Han heier på KBK og synes det vil være utrolig morsomt om laget tok steget opp i elitedivisjon. Scheie har sett flere kamper av KBK i år.Han forteller på telefon at han er imponert over hvordan KBK har reist seg etter den svake starten mot Mjøndalen. Scheie har sine venner som informerer ham fra klippfiskbyen. Han vet navnet på enkeltspillere og snakker særlig varmt om lagets offensive raske spillere.  Så sier han:

  • Er Ole Olsen og ser på treningene til Molde også nå?

Da Solskjær trente Molde til suksess for noen år siden, var Ole Olsen fast gjest på treningene.  Den legendariske CFK-spilleren, som nå er assistenttrener for Christian Michelsen i KBK, fortalte undertegnede den gangen, at han lærte utrolig mye av treningene som Solskjær hadde. Det forundrer meg om ikke Olsen og Solskjær har tett kontakt.

Michelsen var innom sin stamkafe Dromedar i Gågata i går.  Her kunne han fortelle meg at det ser lovende ut og at han hadde tro på en veldig god sesong. På spørsmål om han har ambisjoner som trener, svarte den tidligere toppspilleren:Hvis man ikke har ambisjoner i dette gamet, har man valgt feil.

Den jordnære og sympatiske treneren avslører at han er skrubbsulten. Man skulle tro at hans assisten, Ole Olsen, ikke er mindre sulten. Olsen er mest kjent som Solskjærs trener før han dro til Molde. For dem som lurer på hvorfor Solskjær er av den jordnære sorten: ta en research på hans tidligere trener.

Pyskologien kan bli avgjørende. KBK har de to siste årene hatt muligheten til å kvalifisere seg for elitedivisjon, ikke minst sist sesong. Nå kan de i beste fall rykke rett opp, om de havner som nummer én eller to. Skulle de få en luke ned til det tredje laget, slipper de nervepresset, som etter min mening har knust tidligere muligheter. Neste helg står Sandefjord for tur. Man må ikke vinne den kampen. Men - skulle det skje - er det kun mentale utfordringer som gjenstår. Fordi stallen er god nok til å bli blant de to beste.

På gjensyn om en ukes tid. Hvalfangerne tar imot klippfisk.

 

 

 

 

 

Norsk sjakksensasjon

Norsk sjakksensasjon av Aryan Tari

Aage G.Sivertsen,

forfatter

 

Aryan Tari (16), fra Vålerenga Sjakklubb, stod for en av tidenes norske sjakkbragder. I dag greide han å kvalifisere seg for neste års World Cup. Med sin 22 plass, i et råsterkt EM-felt, er dette den største sjakkprestasjonen siden Magnus Carlsens gjennombrudd.

Fem seire, fem remiser og kun ett tap var status etter elleve partier. Det betyr at han stiller i neste års VM-kvalifisering i Georgia i september.

Aryan Tari forteller på telefon i kveld at han drømte om dette på forhånd  - og forstod at det kunne gå en runde før slutt:

- Jeg  er overlykkelig. Min tidligere trener Axel Smith og min nåværende trener Evgeny Romanov, skal ha en del av æren for dette. Nå gleder jeg meg stort til å ta enda et steg i riktig retning.

Jon Ludvig Hammer var rangert blant de ti beste på forhånd. Han kom til slutt på 82 plass. Det sier noe om kvaliteten på Taris prestasjon.

Øystein Brekke, som har skrevet flere sjakkbøker og fulgt internasjonal sjakk i årevis, sier:

- Bare Magnus Carlsen gjorde noen bedre norske resultater som 16-åring, og Aryans resultat måler seg med det beste av Simen Agdestein på samme alder. En fantastisk prestasjon av Aryan Tari.

Tari spilte for Asker, men som 11-åring gikk han et helt år uten å ha noen særlig fremgang. Så fikk han tilbud om å spille for Kristiansund Sjakklubb. Det første året fikk han kyndig veiledning av klubbens trener, svensken Axel Smith. Tari gjorde bemerkelsesverdig fremgang og økte sin rating for hver måned som gikk. Da Kristiansund la ned sitt elitelag i 2012 begynte Aryan Tari i den nyopprykkede klubben Vålerenga Sjakklubb. Her ble han klubbvenn med blant andre Evgeny Romanov. Sistnevnte har inspirert unggutten til å utvikle seg videre. I 2012 ble han også valgt ut til "Dream Team". Syv av de mest talentfulle spillerne i Norge fikk Romanov som hovedtrener. Det siste året har han også vært elev hos Simen Agdestein (NTG) i Bærum. Det skal bli spennende å se hvor langt denne gutten kan nå. Selv kan jeg ikke se noen "sjakklige" grenser for ham.

Nicolai Getz var tredje nordmann som deltok. Han har hatt en formidabel formstigning siste året og gjorde en veldig god figur ved å bli nummer 84. 

For mer lesning, se matt&patt.no,bergensjakk.no og sjakknytt.no

BOKBAD i Kristiansund

BOKBAD I Kr.Sund

 

Aage G.Sivertsen

forfatter

 

Endelig er det tid for Bokbad i Kristiansund. En samtale mellom meg og ARKs Kjell Jul var nok. Etter et noen timer hadde vi landet:

To av Norges mest kjente forfattere.

Bestemt oss for lokaliteter, dato og tidspunkt.

Etter enda et par timer fikk vi med oss et profesjonelt kamerateam og fikk ordnet en avtale om livesending.  

Så kjære Nordmøringer, gled dere til byens første Bokbad!

Vi starter med to Bokbad på denne siden av året og håper på at det kan bli et fast innslag i byen i tiden fremover. Første Bokbad er satt til siste helg i november. All informasjon vil selvsagt bli lagt ut i god tid.

Skulle noen ha tips for å bidra til å utvikle konseptet, ta kontakt med undertegnede på mail: aag-siv@online.no

17.mai 2016!

Gratulerer med dagen!!

Særlig til de som bor i Kristiansund og på Nordmøre. Byen fikk en fabelaktig start på dagen da KBK slo Hødd og topper Obosligaen.

Byens representant på Eidsvoll i 1814 må vi anta var jøde, og den skammeligste paragrafen i grunnloven ble den gang innført : jøder nektes adgang til riket! Det måtte være en spesiell opplevelse for den styrtrike forettningsmannen. Det er tre byer jeg har et forhold til i Norge. Det er hjembyen, det er Byen mellom de syv fjell og det er byen Hamsun sultet i. I TIgerstaden er Karl Johan med overfylte bunader og norske flagg som peker mot slottet nesten uslåelig. Svenskene tåler ikke at vi kan ha det så bra denne dagen. Men Bergen slår Oslo. I Bergen er hele byen i rus på 17.mai. Særlig hvis Brann vinner på Stadion 16.mai og det gjorde de i går! Jeg bodde der i fire år og som globetrotter og eks.kollega i NRK Jens A.Riisnæs sa: Der finnes bare en by i Norge. Han tenkte på Hansabryggene, den vannvittige utsikt fra Fløyen og arkitekturen.Men har Riisnæs vært i Byen ved Storhavet på 17.mai? Denne dagen er alle som kan krype og gå, i sentrum. Laaaange tog trekker inn mot Kaibakken. Barnetog og borgertoget tar ingen slutt. Når de første nærmer seg mål, har ikke de siste startet. Det bor visstnok 17 000 på de fire øyene, men på 17.mai er alle på Kirklandet. Og nå er Frei en del av byen og de trekker også innover mot Oasen. Her får man årets første softis. Byen har hatt noen tøffe tider, men når det ser som mørkest ut reiser den seg alltid. Det råder allerede optimisme i Byen ved Storhavet. Jeg gleder meg til å blogge om en rekke godsaker fremover. De står i kø. Gratulerer med dagen. Vi sees i sentrum!

KBK banket Hødd - rykker opp!

t
En fantastisk stemning allerede før kampen startet! Her i KFK- hallen.Det var en fantastisk ramme rundt kampen på Kristiansund Stadion. 2402 tilskuere er ikke dagligdags. Forventningene var skrudd over skydekke. Med seier ville KBK toppe Obosligaen. Det endte 2-0.

Hødd åpnet best og hadde det meste av spillet i 1.omgang. Det var som å se KFK i gamle dager. De eide ballen, men kom ikke til de kjempestore sjansene og tapte vanligvis 1-0. Det var nedfelt i murene å tape 1-0 på Gressbanen, sa en gang Øystein Lian. Volleyballtreneren som vant alt i idretten som krever spenst og lange hender. Men nå har banen skiftet navn og murene har blitt tildekket slik at vi har et topp moderne anlegg. Her trenger man ikke investere en krone om det skulle bli spill i eliteserien. Bortsett fra et nytt lysanlegg til 7-8 millioner.

KBK lå lavt og ble delvis overspilt av en god sunnmørsk midtbane i første omgang. Backfirern og keeper virker derimot bunnsolid. Særlig keeper Conny Månson. KBK har noen klassespillere. I begynnelsen av 2.omgang kjørte de kampen. Kombinasjoner mellom Liridon Kalludra og Amidou Diop var en fryd å se på. Diop - som å se gode gamle Glenn Hoddle. En utrolig slepen teknikk og et herlig overblikk.

Daouda Bamba scoret i det 61.minutt etter at Hødd sovnet fullstendig på en corner. Dermed var Bamba toppscorer i 1.divisjon med sine 7 fulltreffere. Og i det 85.minutt puttet han inn enda en ball.

Her er årsaken til at jeg tror KBK rykker opp i elitedivisjon:

  1. De har en stall som er bunnsolid. Tross flere på skadelisten er de i toppen.
  2. De har flere klassespillere som er gode nok for elitedivisjon.
  3. De har et trenerteam som ikke har vunnet noe ennå - på høyere nivå. De er sultne.
  4. De har en god keeper. Har man en dårlig keeper er det nesten umulig å vinne serien.
  5. De har en høyreback, Aliou Coly, som har mye å gå på i forhold til dagens prestasjon - og i dag var han likevel god. De to i midtforsvaret er blant landets beste. Venstreback Tor Erik Torske er undervurdert på grunn av sine avgjørende offensive kvaliteter.

KICK OFF: KBK -HØDD

KICK OFF: KBK-HØDD

 

To timer før avspark mellom KBK og Hødd var det Kick Off. Levende musikk, stappfullt av rødruss, supportere med KBK-skjerf og noen til gjorde seg klar til kamp. Intervju av begge trenerne er standard 50 minutter før avspark. Hødd sliter og har kun fem poeng på 7 kamper hvilket er krise. De har skiftet trener i år. Hans Erik Eriksen kom fra Follo og er kjent for å like en teknisk spillestil. Det lover bra for en underholdende kamp!

Hjemmelaget er store favoritter og nå vet vi at Levanger tapte 2-1 mot Ranheim. Vinner KBK i dag, topper de tabellen på samme poengsum som Levanger! Dette kan være historisk. KBK har aldri ledet 1.divisjon etter 8 serierunder.

Alt annet enn seier i dag er dundrende nedtur. Nå har man sjansen til å vise mental styrke. Laget vet de er best. Tør de vise det...

Kan være justismord

TRIST: En nedtrykt Stein Bjørnsen møtte Gjengangeren
Sjakkspiller Stein Bjørnsen Foto: Martin Moland/Gjengangeren



 

Øystein Brekke, sjakkautoritet støtter blinde Stein Bjørnsen:

"KAN være justismord"

Aage G.Sivertsen

forfatter

 

«Bjørnsen-saken» i norsk sjakk, er blitt en kjent sak. Den blinde Stein Bjørnsen ble nylig dømt av Norges Sjakkforbund for å ha jukset. Ifølge Sjakkforbundet skulle han ha hatt tilgang til et analyseprogram eller en computer. Øystein Brekke, også kjent som den som kan mest om norsk sjakk, er særdeles kritisk til grunnlagsmateriale i dommen. Brekke er betenkt over kildene som legges frem og antyder dermed at spilleren kan være uskyldig dømt.

Brekke har analysert 9 partier fra NM som er brukt som kilde. Han begriper ikke hvordan man ut ifra disse partiene kan konkludere med juks. De ni partiene i NM er en viktig del av forbundets bevis i saken. Den andre turneringen som ligger til grunn for dommen er fra Fagernes, hvor Bjørnsen også spilte 9 partier.

Brekke er selv en god sjakkspiller. Han har vært Internasjonal FIDE- dommer siden 1980 og mangeårig styremedlem i Norges Sjakkforbund. Dessuten har han vært leder og medlem av Reglementsutvalget, et underorgan i Norges Sjakkforbund(NSF). Det er de som skal behandle Bjørnsens anke.

Bjørnsen mener han er uskyldig dømt, og har bestemt seg for å anke dommen. Reglementsutvalget (RU)vil ta den endelige avgjørelsen. Her sitter tre personer som skal gå igjennom forbundets dokumentasjon, samt at de skal vurdere hva Bjørnsen har å legge frem. Skulle RU også komme frem til at han er skyldig, vil likevel ikke Bjørnsen gi seg. Han vil da gå til sivil sak i det norske rettssystemet. Dette forteller Bjørnsen i en samtale med undertegnede søndag 8.mai. Skulle Reglementsutvalget komme frem til at Bjørnsen er uskyldig, kan ikke saken unngå å bli omtalt som en skandale.

Nedenfor gjengis deler av et brev som Øystein Brekke offentliggjør, noen uker før Reglementsutvalget skal fatte sitt vedtak. Her bør det nevnes at Brekke kritiserer også FIDEs jobb i denne saken. FIDE er sjakkens øverste organ, men det er uklart hvilken rolle FIDE har i saken. I dommen henviser NSF til at de har fått rapport fra FIDE.  Men Kenneth Regan som har analysert partiene til Bjørnsen, sitter ikke i denne komiteen. Han er en selvstendig konsulent sier, Yuri Garrett, på telefon i dag. Garrett er sekretær i anti-juks komiteen til FIDE.

Siste nytt, se følgende to lenker: 

http://www.sjakknytt.no/viktig-parti-landsturneringens-klasse-2-2015/

http://mattogpatt.no/2016/05/11/oystein-brekke-oppsiktsvekkende-angrep-pa-stein-bjornsen-dommen/

Brekkes brev som vil bli brukt i ankesaken vil helt sikkert i sin helhet bli offentliggjort i ulike sjakkfora som sjakknytt.no og matt&patt.no. Her er et utdrag av Brekkes rapport, hvor det er kun selve partiene som ikke er med: 

 

Stein Bjørnsens partier i klasse 2 i NM 2015

En betenkning av Øystein Brekke

Med en viss undring og bekymring har jeg gjennom de første månedene av 2016 registrert utviklingen av «Bjørnsen-saken» i norsk sjakk, som har kulminert med en fellende dom fra Norges Sjakkforbunds sentralstyre på 2 års utestengelse fra spill og tillitsverv i norsk sjakk. Stein Bjørnsen, Horten Sjakklubb dømmes for å ha jukset seg gjennom turneringene Klasse 2 i Landsturneringen (NM) i Oslo 2015 og Gruppe B i TV2 Fagernes International 2015-16, med konsekvensen at resultatene hans fra disse to turneringene rett og slett skal fjernes.

Jeg føler å ha opplevd en sak der i realiteten noen sentrale, dyktige personer i norsk sjakkliv har gått ut offentlig med så skråsikre, sterke meninger at det er skapt et bilde som gjør at nærmest «alle» er enige om at denne juksemakeren må straffes hardt. Vi er alle, på bakgrunn av noen historier fra den store verden, naturlig bekymret over at moderne metoder for å jukse i sjakk skal gjøre inntog i norsk sjakk, og vet at dette kan skje når som helst og hvor som helst. Derfor er det grunn til å holde sansene åpne og også viktig å ta bekymringsmeldinger som kommer inn på alvor, og forbedre rutinene våre på å håndtere slik mistanker på en seriøs måte. Derunder må jo turneringsledere og andre klare å avbalansere dette mot risikoen for en unødig sterk mistankekultur i sjakklivet som kan gjøre turneringene til utrivelige arrangementer.

Som turneringsspiller i sjakk siden 1972, som turneringsarrangør siden 1974, som Internasjonal FIDE- dommer siden 1980, som tidligere redaktør av Norsk Sjakkblad i drøyt 7 år, som tidligere mangeårig styremedlem i Norges Sjakkforbund og også mange år leder og medlem av Reglementsutvalget i Norges Sjakkforbund blir jeg selvfølgelig trist og betenkt av en sak som denne.

Jeg har i noen kommentarer på nettet bedt folk besinne seg litt i det som uansett har vært en massiv forhåndsdømming fra første dag da saken ble lagt ut på sjakkbloggen som nå heter mattogpatt.no. Håndteringen av saken i norsk sjakk har ikke vært et vakkert syn. Sjelden har vi opplevd noen presentert som mer «skyldig til det motsatte eventuelt ble bevist». Jeg har til slutt ikke visst om jeg ville bli tristest og/eller sintest dersom det etter seriøse undersøkelser skulle vise seg at mannen er skyldig, eller uskyldig. Sannheten kan vel være bare være ett av to?

Hva er denne sannheten? Jeg kan ikke vite sikkert. Jeg har ingen direkte rolle i forhold til saken, og ikke alle sakens dokumenter og heller ingen ambisjon om å opphøye meg til mer enn sivilist og medmenneske, med en generell faglig bakgrunn og mer eller mindre kjennskap til alle de involverte sjakkspillere, pressefolk og tillitsvalgte. Men det ligger i at jeg skriver denne betenkningen om saken at jeg fortsatt har en ubehagelig følelse av at dette KAN være et «justismord» fra sentralstyrets side, selv om medlemmene hver for seg sikkert har gjort en samvittighetsfull beslutning.

Spørsmålet her blir vel om saksforberedelsene holder mål? Påstandene som også Norges Sjakkforbunds dom etter min vurdering bygger på, er i offentligheten enkelt beskrevet omtrent slik:
«Stein Bjørnsen er egentlig en svak sjakkspiller ? med en reell spillestyrke kanskje ikke mer enn cirka 1000-1200 ratingpoeng(?) ? som så fra en gang i 2015 har startet å jukse konsekvent i partiene sine gjennom å motta signaler før utførelsen av hvert trekk, slik at resultatene sensasjonelt raskt har utviklet seg til prestasjoner på et utrolig mye høyere nivå, bevist av 66 partier på rad spilt uten tap og trekk med så stort samsvar med sterke spilleprogrammer at han må ha fått formidlet trekk fra ett eller flere slike. Det har til og med vært beskrevet at Stein Bjørnsen har spilt som en sterk stormester og hatt like stort samsvar med sjakkmotorene som Magnus Carlsen.»

Da jeg så dommen fra Norges Sjakkforbund, var jeg mest spontant overrasket over å lese at spillet (partiene) til Stein Bjørnsen i klasse 2 i NM 2015 skulle være en del av en «juksehistorie» som beskrevet. Jeg hadde tidligere sett et par av disse partiene og ikke funnet dem eller Stein Bjørnsens spill mistenkelig

eller på et mesternivå. Jeg forstår at alle de ni NM-partiene hans har ligget greit tilgjengelig på nettet. Like før dommen falt, oppdaget jeg også at partiene hans i denne turneringen er lagt fram og gjennomgått med computerhjelp fra Stockfish på den utmerkede bloggen sjakknytt.no: http://www.sjakknytt.no/partier/liste/navn/Stein%20Tholo%20Bj%C3%B8rnsen

Jeg har etterpå lastet ned partiene og gått gjennom dem noen ganger med en egen vurdering supplert med analysehjelp mest fra sjakkmotoren Houdini 4 og med Fritz 11 løpende ved siden av.
Jeg har forsøkt å bedømme nøkternt hva som egentlig utspilte seg i partiene til Stein Bjørnsen da han vant klasse 2 i NM 2015 med det glimrende resultatet 8 poeng på 9 partier.

page2image6080

R.

Motspiller

Motspillers rating

Bjørnsens resultat

Antall trekk

Bjørnsens førstevalg Stockfish

Motspillers førstevalg Stockfish

1

Jan M. Svensen, uten klubb

ingen

1

44

18

18

2

Knut Abrahamsen, Nordstrand

1662

1

43

22

19

3

Bjørn W. Fosdahl, Stjernen

1642

1⁄2

54

26

24

4

Per Blikra, Stavanger

1692

1

page2image44800

37

22

page2image47512

11

5

Holger Lange, Follo

1596

1

page2image52760

39

22

page2image55472

16

6

Svein Erik Lurdalen, Kongsberg

1704

1

page2image60760

38

23

page2image63472

10

7

Bibek Liu, Lørenskog

1641

1

page2image68720

56

32

page2image71432

23

8

Eirik Søreng, Akademisk

1632

1

page2image76680

23

15

page2image79392

9

9

Andreas Skotheim, Tønsberg

1570

page2image85040

1⁄2

page2image86960 page2image87120

37

page2image88888

17

page2image90544

13

Ved gjennomgang av de 9 partiene vurderer jeg Stein Bjørnsens spill som både alminnelig menneskelig og temmelig normalt for en spiller som vinner eller kommer høyt opp i klasse 2 i Landsturneringen. Partiene er gjennomgående noenlunde jevnspilte, men noen av motspillerne gjør klare unøyaktigheter som gir Bjørnsen et visst overtak. I det eneste partiet som blir vunnet før 35 trekk, overser motspilleren hans en direkte sjanse til å vinne partiet.

Stein Bjørnsens spill i NM 2015 er slett ikke fritt for klare taktiske feil, slik det har vært hevdet på nettet fra svært kyndig hold, som sannsynligvis må ha uttalt dette uten å ha sett partiene. To av motspillerne ? Bjørn Fosdahl og Eirik Søreng ? fikk servert direkte sjanser til å vinne.....

HER ER BREKKES ANALYSER OG DIAGRAM KLIPPET UT DA DE IKKE LOT SEG GJØRE Å KOPIERE,MEN HER HENVISES TIL SJAKKNYTT:http://www.sjakknytt.no/stein-bjornsens-partier-klasse-2-nm-2015/ som har også lagt ut partiene.

 

De angitte kommentarene til disse fem partiene er ikke perfekt gjennomarbeidet, men kan gi et rimelig inntrykk av spill og sjanser, med Stein Bjørnsens taktiske feil og motspillernes ditto feil og muligheter som det sentrale.

Stein Bjørnsens ni partier viser etter min vurdering uansett en ganske god spillestyrke per juli 2015, kanskje tilsvarende en ratingstyrke 1850 ? 1900, som cirka gjennomsnittet av styrke og prestasjoner tilspillere på seierspallen i klasse 2 i landsturneringene. Pallen vil naturlig romme noen av de sterkeste spillerne i klassen og dem som ved denne anledningen har noen marginer på sin side.

Konklusjon: Etter gjennomgang av de ni NM-partiene hver for seg og samlet kan jeg ikke se noen rimelige tegn til at Stein Bjørnsen skal ha mottatt computerhjelp eller annen hjelp utenfra med å spille dem, som i realiteten er halvparten av dommen fra Norges Sjakkforbunds sentralstyre. Det er vanskelig å forstå at noen etter å ha sett partiene kan mene at Bjørnsens spill i klasse 2 i NM 2015 har vært basert på juks.

Hvis et analyseverktøy som FIDE disponerer, konkluderer med at Stein Bjørnsen sannsynligvis har jukset i gjennomføringen av partiene sine i klasse 2 i landsturneringen 2015, er dette analyseverktøyet neppe av tilstrekkelig kvalitet i alle fall til å vurdere partier på disse nivåene, og i tillegg «stilt inn» feil, altså med en forventning om feil styrkenivå. Partiene til Stein Bjørnsen i NM 2015 burde nok eventuelt vurderes etter antatt ratingstyrke 1850 eller 1900.

Det vi nå selvfølgelig må unngå, for hele sjakkmiljøets del, er å ha et «antijukse-verktøy» svevende i bakgrunnen som i praksis gir spillere i sterk framgang eller spillere i toppen av NM-klasser og lignende turneringer generell frykt for at ekstra sterke prestasjoner eller partier i seg selv gir protester for juks som på toppen av alt kan bli publisert lignende som i denne «Bjørnsen-saken».

Jeg har i denne betenkningen bare gått inn på Stein Bjørnsens ni partier i klasse 2 i NM 2015 og supplert med noen generelle kommentarer. Gjennomgangen min er ikke gjort på initiativ eller oppdrag fra andre enn meg selv, men den blir naturligvis gjort tilgjengelig for anken som Stein Bjørnsen har varslet til Norges Sjakkforbunds ankeinstans Reglementsutvalget, RU.

Åmot, 09.05.2016 Øystein Brekke 

Tålmodighet på frysepunktet

Tirsdag 10.mai 2016 vil politikerne i Kristiansund bestemme seg for om skøytebanen skal få tak over hodet. Det få tenker på er at beslutningen handler om noe langt mer enn et stort tak. Det handler om byens fremtid. Tålmodigheten er over. Vi tåler ikke flere dårlige valg.

Det er noe rart med Kristiansund for tiden. Selv på Facebook kan man registrere en viss resignasjon blant byens innbyggere. Det er ikke like mange som fryder seg over en tur på Freikollen lenger. Byen er i ferd med å gå inn i en depresjon. Arbeiderpartiets leder, Arne Grødahl, lurer på hva man gjør galt og om man ikke roper høyt nok. Det er ikke antall desibel som er det vesentlige.

Etter mitt skjønn er det mulig å komme ut av denne fordervelsen. Det første er da å innse at man ikke har gjort alt riktig. Det andre er å forsøke å endre på dette i fremtiden.  I en tid når alt ser mørkt ut, stilles det enda større krav. Rådmann Arne Ingebrigtsen har ikke som oppgave å bli populær. Hans jobb er å tenke økonomi. I denne saken går han riktignok utover sin myndighet. Han skrev nemlig et leserbrev for å forklare hvorfor han ville ha fotballbane istedenfor ishall. Det er høyst uvanlig at en rådmann skriver leserinnlegg for å dokumentere hva han mener. Noen dager etterpå gikk også Tidens Krav ut og støttet rådmannen- på lederplass. Nå er det ikke rådmannen eller Tidens Krav som bestemmer hvilke store valg som skal gjøres for Kristiansund Kommune. Men de er begge sentrale aktører med stor makt.

Her er 5 gode grunner til at vi sier ja til en fantastisk skøytehall:

  1. Unikt tilbud

En skøytehall, istedenfor en kunstgressbane, vil være utrolig positivt for byen. Tilbudet om å gå på skøyter i alle slags varianter vil bli unikt. Barn og ungdom har veldig behov for allsidig trening og aktivitet. Det halvåret den ikke vil ha skøyteis, kan den kunne brukes til ulike arrangement.

  1. Støttespiller i Braatthallen

Til og med daglig leder i "konkurrenten" Braatthallen, Kjell Otto Hoel, ønsker en skøytehall velkommen. Mannen som var kjent for å skyte cornere, er ganske presis også i vurderingen av en ny skøytehall. Han går midt i strupen på rådmannen og ønsker hallen velkommen. Vi som husker kampen om å få bygget Bratthallen og Badeland, vrir oss i stolen. Bratthallen hadde vi ikke behov for - fordi vi hadde idrettshallen. Badeland ble for dyrt - fordi vi kunne pusse opp den gamle svømmehallen. Ytterligere kommentar unødvendig.

  1. Mentalt

Hvis man i en tid, hvor alt ser mørkt ut for Byen ved Storhavet, også skal bytte ut en fantastisk skøytehall med nok en kunstgressbane, da vil man grave seg ennå lengre ned. Mentalt sett trenger byen et lysglimt. En skøytehall er rett og slett superpositivt. Moldenserne vil bli, slik de ble da vi fikk badeland, grønne av misunnelse. De vil også bygge skøytehall, men vi får et forsprang.

  1. Økonomisk

Man kan ikke bare bygge en ny hall fordi man trenger en opptur. Mine tall fra Stein Ohr, som er en edruelig person, sier at: verdien på skøytebanen i dag er cirka 65 milioner. Skal man da legge den brakk og bygge en kunstgressbane til 10 millioner?

Tak over skøytehallen koster cirka 37,5 millioner, hvorav cirka 28 millioner allerede er gitt som "gaver" fra tippemidler, fylket og staten. Man sitter igjen med en prislapp på cirka 9,5 millioner. FRP sier at "det vil være galskap å legge ned skøytebanen". Jeg mistenker at Ohr ikke alltid er enig med FRP, men her gir han dem medhold.

  1. Tiltrekker seg nye innbyggere

Både de som har vært borte fra byen noen år, og de som vurderer å flytte til Kristiansund, vil sette veldig stor pris på en innendørs skøytebane. Når Sterkoder i sin tid måtte nedbemanne eller permittere folk, var det dramatisk. Direktør Arnfinn Kamsvåg kunne fortelle meg at noe av det største problemet han hadde, var å få ingeniører, eller høyt utdannede arbeidsfolk til å flytte til Kristiansund. Politikerne bør innse at fotball ikke er alt. Et allsidig idrettstilbud vil være avgjørende for fremtiden. En skøytehall vil slik sett bli gull verdt.

Når Tidens Krav og rådmannen er så pågående for å bytte ut skøytebane med fotballbane, er det trist. Og til ettertanke - uansett resultat på tirsdag. Når lokalavisen for noen uker siden skiftet redaktør, burde det være tid for å tenke nytt. Være visjonær, tenke fremtid og bygge plattformer. Se muligheter. Hvilke muligheter gir det å lage enda en kunstgressbane når man har - er det ti fra før? Man kan si at den nye redaktøren, Ole Knut Alnæs, er på tynn is.

Kan man håpe på at næringslivet går over fra å være gjerrig, til å se det store bildet? Jeg tenker ikke på at flere store firma støtter KBK hvert år. Nei, jeg tenker på fundamentale investeringer som kulturhus, skøytehall og kanskje en høgskole? Javisst er dette statlige og kommunale oppgaver, men kjære nyrike Eirik Ohr, Leif Inge Karlsvik og Knut Olsen: Har dere evner til å se stort, på byens vegne? Da klokka var fem på tolv, forsøkte Knut Olsen og et par til, å redde Ello. Hva med en storstue av en Skøytehall som mangler noen skarve millioner? Kjell Inge Røkke ga Molde et fotballstadion. For en raushet! Kan vi  forvente at våre nyrike tenker i slike baner? Jeg har aldri blitt imponert over rike direktører. Det er først når de fordeler pengene og begynner å gi bort litt, at det står respekt av dem. Slik som Anne Kamsvåg har gjort i 20 år. Hvorfor er det ingen som tar etter henne?

Tidens Krav har vært inne i en dyp krise. På noen få år er antall ansatte redusert fra 74 ti 24 ansatte. Tidens Krav vant over Nordmørsposten. De kjøpte opp ei ukeavis og la den ned. De overtok også lokal-tv og nær-radio.

Men nå - nå er de ikke alene lengre. Nærradioen ble født på ny. Et lokal-tv kan oppstå. Ikke minst er det slik at nesten hvem som helst kan starte en ny avis. Papirutgaven til Tidens Krav er snart historie. Det erkjenner også redaktør Alnæs. Tar det ett år- tar det fem år? Det vet ingen. Forskjellen på den gangen TK kjøpte opp alt rundt seg og nå, er vesentlig. Nå kan alle starte avis. På nett. Man trenger bare noen journalister. Og man trenger ikke 24. Kanskje bare fire. Det er nok Tidens Krav klar over. Det er derfor med visse forventninger man setter krav til morgendagens media.

Skøytehallen er en viktig investering. Man må forvente at rådmann Ingebrigtsen og Tidens Krav forstår det. Det har dere ikke gjort så langt. Så spørs det hva de sier de som skal bestemme. Politikerne. Tålmodigheten er på frysepunktet. En skøytehall bør hverken nedstemmes eller legges på is. Fremtiden er nå. Den starter med et vedtak som kan være avgjørende for svært mye.

 

KRISTIANSUND OG MOLDE I KRIG

 

Det er bare noen dager igjen til rettssaken, som handler om sykehussaken i Møre og Romsdal. Molde og Kristiansund skal få et felles sykehus. Det er bestemt at det skal ligge i Molde:-) Kristiansunderne mener at det både er saksbehandlingsfeil og maktmisbruk. Det går derfor mot rettssak om noen dager. Jeg leste i kveld igjennom prosesskrivet fra Kristiansund Kommune til Inntrøndelag Tingrett. Kristiansunderen, advokat Steinar W.Sørvik, som bare er en entusiast i saken, har allerede tolket prosesskrivet. Han skriver på sin facebookside i dag at prosesskrivet er "et godt håndtverk". Jeg er ydmyk, men har noen spørsmål til Sørvik, eller de som føler kompetanse til å svare. Saksøker er Kristiansund Kommune og den saksøkte er Helse Midt-Norge.

Under punkt 3. Den gyldne time og fjernvitner

I prosesskrivet nevnes "den gyldne timen" hvor Romsdalingene får to akuttsykehus, innen en times avstand, (Ålesund og Molde), mens Nordmøre ikke får noen sykehus: Her burde det vel vært nevnt prosenten av befolkningen på Nordmøre som når Hjelset innen en time?

Ser at vitnene olejekspert Helge Hegeberg og politimester Per Sefland skal være fjernvitner. Når man legger ned millioner på en rettssak, så bør man vel koste på seg at alle vitner er tilstede i rettssaken. Særlig når de kan snakke så godt for seg som Hegeberg?

Under punkt 4. Bent Høie slipper å møte?

Høie skal heller ikke møte for retten, slik jeg forstår det. Særlig i saken om maktmisbruk, som kan bli et avgjørende punkt, så burde han vært tvunget til å møte opp. Når han ikke blir det, er det slik at staten i realiteten egentlig tar parti og overkjører lille David? Det som står under "Stikkord" virker vrient for Høie å komme seg unna? Jeg mener bestemt at han burde stått oppreist og svart for seg i rettssalen. Fristet til å si at det er en skandale at han ikke må møte.

Under punkt 5. Sviktet Jonas Gahr Støre også?

Selv om daværende helseminister Gahr Støre slaktes for ikke å følge loven, virker dette punktet svakt. Er du enig Sørvik? Er det derfor de ikke har brukt mer tid på punkt 5? Under samme punkt gjentas nøkkelordet "maktmisbruk". Hvis det skal være noen mulighet for Kristiansunderne å vinne denne saken, mener jeg også dette punktet bør vektlegges enda mer.

God sak, men er løpet kjørt?

Overflatisk sett virker det som om at Kristiansund har en god sak. Men er det ikke slik som i mange saker i rettssystemet: at løpet er kjørt på forhånd? Er dette en typisk sak i så henseende, hvor man angriper staten, som er ganske god venn med rettsapparatet?

Uansett resultat vil jeg tro at den som taper saken, anker dommen. Mens millionene ruller videre. Det bør legges til at undertegnede er vokst opp i Kristiansund og har fulgt saken nøye nok til å forstå at det er ugler i mosen. 

Her er lenke til prosesskrivet: http://www.kristiansund.kommune.no/Handlers/fh.ashx?MId1=1575&FilId=4496

Blind sjakkspiller utestengt i to år

Den blinde sjakkspilleren Stein Bjørnsen:

Utestengt i to år

Aage G.Sivertsen,

forfatter

Stein Bjørnsen fikk i dag dommen fra Norges Sjakkforbund:

På grunnlag av de framlagte fakta anser Sentralstyret i Norges Sjakkforbund det som hevet ut over enhver rimelig tvil at det er brudd på FIDEs lover for sjakk, §11.3.a og §11.3.b, ved at Bjørnsen ved bruk av Bluetooth øretelefoner har mottatt informasjon enten fra analyseprogram eller med ekstern hjelp.

Ifølge president i Norges Sjakkforbund, Bjørn Salvesen, var det dumt av Stein Bjørnsen å ikke stille opp til en test. I dommen står det:

Når Bjørnsen har avslått en test, avslår han også sin mulighet til å vise at antagelsen bak FIDEs analyser er feil. NSF mener bestemt at en test kunne fastslått Stein Bjørnsens spillestyrke innenfor en rimelig feilmargin. Forbundet legger derfor avgjørende vekt på at spilleren nekter å samarbeide for å løse saken til alles beste.

Dette kan ikke tolkes på annen måte enn at Stein Bjørnsen kunne hatt en mulighet til å renvaske seg, ved å bevise i en test, at han holder et nivå som tilsvarer sin rating. Nå spørs det om Bjørnsen får denne sjansen på nytt. Hans siste sjanse er at han anker saken til Reglementsutvalget, RU. I en Facebook-melding skriver han til meg at han helt sikker vil anke saken. Det er likevel ingen selvfølge, slik jeg ser det, at RU vil gi Bjørnsen en ny sjanse ved at de tester ham.

Det tok nesten fire måneder før det kom en dom. Min kritikk har ligget i håndteringen av saken. Ikke resultatet. Informasjon har lekket som en sil og pressen har utnyttet det. Nå ble det endelig tatt en beslutning. Sist NSF besluttet å utestenge en spiller for juks, i 2012, ble også saken anket til RU. Den gang ble spilleren frikjent.

Stein Bjørnsen har sin siste mulighet i en anke innenfor NSF. Jeg kan ikke se at det går mot en sivil rettssak hvis han også skulle bli dømt i RU.

Det må legges til at Bjørnsen har en stor oppgave foran seg.

 

* For dere som ikke er oppdatert på saken i forkant, les igjennom mine tidligere blogginnlegg om saken:

aagesiv.blogg.no/14562403...lind_sjakkspiller_er.html

aagesiv.blogg.no/14562403...lind_sjakkspiller_er.html

aagesiv.blogg.no/14575253...stein_bjrnsen_er_dmt.html

 

 

 

Idrettsplassen er hellig

Sinnene er satt i kok i Kristiansund. På idrettsfronten står viktige avgjørelser for tur. Boliger på Idrettsplassen? Når vil falleferdige Atlanten Stadion rustes opp? Får vi tak over isbanen eller vil vi ha fotballbane også der?

For å ta det viktigste: Idrett, og da mener jeg Idrettsplassen, den er hellig. Den har historikk og er av like stor verdi som Festiviteten eller Lossiusgården. Gjør man om Idrett til boliger, mener jeg det er punktum finale. Jeg kunne skrevet en bok om bakgrunnen for mitt standpunkt. Nå forstår jeg det slik at kommunen vil at penger fra salg av Idrett skal gå til å ruste opp Atlanten. Legge ned et idrettsanlegg for å bygge et nytt. Ulogisk. Et makabert og unødvendig sjakktrekk av kommunen. Idrett er en del av byens hjerte. Atlanten burde vært ordnet for lenge siden. Helt uavhengig av Idrettsplassen.

Skøytehall ?

Jeg vil sammenligne det med kampen for å få Bratthall og Badeland. Det tok årevis før man forstod hvilken positiv effekt prosjektene hadde. En skøytehall er superpositiv for byen. Moldenserne vil bli grønne av misunnelse. Slik som de ble når vi fikk badeland. Dessuten kan en skøytehall bli litt av en storstue om man bruker fantasien jamfør mulige arrangement. At den er en allsidig arena for barna er også et stor pluss. For alle de som tror at det bare er fotball som finnes i denne verden: En skøytebane er kjempepositivt for enhver fotballspiller. Allsidighet og glede er nøkkelord.

Atlanten Stadion-huffa meg.

Slik anlegget har sett ut de siste 20 årene: En skandale. Problematikken om naturgress eller kunstgress forstår jeg er historie? Eller har rådmannen en skjult agenda her: Jo, dere kan få tak over skøytebanen hvis vi kan få kunstgress på Atlanten. Er det det han egentlig vil? Fordi det er kostnadsbesparende med hensyn til oppvarming eventuelt vedlikehold?

Clausenengen er vel snart den eneste fotballklubben på Nordmøre som ikke har en bane å trene på. Slik sett forstår jeg deres argument om at Atlanten bør ha kunstgress. Men når alle andre lag som Dale, Nordlandet, Frei osv. greier å bygge sine egne kunstgressbaner, da bør vel CFK også makte det. Kanskje den første Solskjærmillionen går til en ny kunstgressbane. Noen kroner må han vel gi tilbake?

KBK - uten Kristiansundere

Jeg har jeg lyst å legge ved en ekstra kommentar, som ikke har så mye med gress, grus eller kunstgress: Byen har sluttet å produsere fotballspillere på øverste nivå. Når var det sist en fra Kristiansund spilte for en elitedivisjonsklubb? Og  - hos KBK er det snart ikke én spiller fra byen som stiller i første-elveren. Hva er det egentlig som er i ferd med å skje på fotballfronten i Kristiansund?  Det er ikke rart at andre lag og organisasjoner er i harnisk når fotballen får alle sponsorpengene. Jeg har vært fotballentusiast et langt liv, men er ikke hjernevasket til å tro at det ikke finnes andre aktiviteter som er like bra. Strategien med å ikke ha et minimum av lokale spillere på et lokalt lag som skal bli best i Norge, har jeg aldri vært tilhenger av. Da jeg var leder i volleyballklubben og i sjakklubben, var vi veldig bevisst på at lokale spillere måtte være en del av suksessen. Uten det ble det meningsløst, syntes vi. Geir Midtsian tenkte ikke slik, dessverre. Og trenerne tenker gjerne ikke slik. Men det bør kanskje være uskrevne lover for dette.

Jeg får avslutte med å si:  Gjør hva dere vil, men Idrett er hellig.

 

Norges pinligste rettssak

Norges pinligste rettssak

 

Av Aage G.Sivertsen,

forfatter

 

For tretten år siden ble Svanhild Jensen fratatt omsorgen for sine to barn. Et mer pinlig og alvorlig overtramp fra den norske stat er det vanskelig å finne. Denne saken tilhører det som bør omhandles som skammens historie. En historie blir ikke til før den er fortalt. Snart kommer hele historien. Fullt og helt. 

Denne helgen var det nok en gang demonstrasjoner i en rekke land mot barnevernet i Norge. Til tross for at overtramp fra det norske rettssystemet finner sted, nekter de ansvarlige myndigheter å ta innover seg virkeligheten. Dette minner om da den norske stat hentet taterjenter fra familier som ikke hadde fast bopel. Minst 200 taterjenter ble tvangssterilisert i perioden 1934-1977. Det var få som visste hva som foregikk den gangen. Og de som foretok det som egentlig var et overgrep, de hadde steriliseringsloven fra 1934 som sitt alibi.

I dag blir flere og flere klar over hva som foregår innenfor norsk barnevern.  Du kan lure noe av folket hele tiden eller hele folket noe av tiden, men du kan ikke lure hele folket hele tiden, sa Abraham Lincoln. Dommerne ble lurt til å tro at Svanhild Jensen ikke var skikket til å ha omsorgen for sine to barn. Barna ble derfor hentet med politi i Svanhilds hjem i Kvænangen kommune. Det skjedde etter at hun hadde tapt en av de pinligste rettssaker som sannsynligvis har vært i Norge.

Svanhild var bare 23 år gammel i 2003, men hadde omsorgsevner utover det vanlige. Med arbeidserfaring, spesielt fra barnehage, var hun en eksemplarisk mor. Men det var noen sakkyndige, i denne sammenhengen psykologer, som fant ut at hun ikke hadde gode nok kognitive evner.  Jeg setter det i kursiv fordi det er bare psykologene selv om forstår hva kognitive evner har med omsorgsevner å gjøre. To psykologer mente i fullt alvor at Svanhild hadde:

-for liten IQ til å være en god mor

-for dårlige intellektuelle evner til å hjelpe sine barn med fremtidig skolearbeid.

 

I ettertid har det blitt påpekt at det ikke kunne være Svanhilds teoretiske ferdigheter eller intelligens som fratok henne barna. Men går man igjennom dokumentene fra fylkesnemnda, tingretten og til slutt i lagmannsretten, får man sannheten.  Man trenger ikke kognitive evner for å forstå hva som ligger til grunn. Det er nok å lese. De sakkyndige ble engasjert og ble betalt av av barnevernet.

Rapporten støttet (og det gjør den nesten alltid) opp om barnevernets opprinnelige syn.

Hvordan skal en dommer overkjøre en sakkyndig? Mors vitner var venninner, foreldre og en leder i barnehagen som sa hun var en god mor. Barnevernet hadde egne ansatte og flere spesialister med mange års erfaring. Svanhild var sjanseløs. Hvorfor stiller man ikke spørsmålstegn ved at den sakkyndige er engasjert og betalt av barnevernet? Psykologens inntekt er ofte avhengig av denne type arbeid.

Det tragiske ved en anke er at psykologer støtter hverandre. Resultatet blir det samme. Psykologenes rolle i Svanhildsaken og i barnevernsaker generelt, er ikke en rettsstat verdig. Det er en dårlig skjult sannhet at de sakkyndiges rolle i slike saker fungerer som dommere. Det gjorde sitt til at Svanhild mistet omsorgen for sine to barn. Når skal det bli en endring på denne uverdige fremgangsmåten i norsk rett?

 

*Undertegnede skriver bok om Svanhild Jensen.

 

Kristiansund synker, men ikke til bunns

Byen ved storhavet er for tiden nede i en forbigående depresjon. Først satset byen alt på ett kort og mistet sykehuset til Molde. Så ble det kamp om hvor politimesteren skulle plasseres. Politimesteren havnet på Sunnmøre. Siste nytt er at Orklaeide Ello, den tradisjonsrike bedriften med rundt 75 ansatte, skal flyttes til Sverige.

Som om ikke dette er nok: Olje og gass, som har vært byens viktigste næring de siste 20 årene, er nede for telling. Byen synker og det minner om skipet som kom med Rattuss rattuss til Bergen i 1349.  Midt oppi alt dette skal byen ta et av sine viktigste valg: Samarbeide med Trøndelag, eller fortsette som en del av Møre og Romsdal. For å ikke surre for mye rundt grøten: Nedadgående konjukturer og depresjoner er ikke noe nytt for denne byen. Man kan bare nevne trelast, klippfisk og sild. Historisk sett har det gått i bølger. I stormkast og stille. Nå er det stille.

Selvmål og rødt kort

En selvransakelse forteller at byen har kjempet imot (!) utdanning i årevis. Etter krigen var det flaut å gå på gymnaset i denne Arbeiderpartistyrte bastionen. Finn deg en jobb!, var parolen. Den har så vidt sluppet taket. En slik dramatisk og tragisk visjon måtte få konsekvenser på sikt. Nå ser vi noe av resultatet. Byen får en scoring i mot for nesten hver måned som går. Utdanning er viktig av flere årsaker. Den ene er selve læringen. Den andre er at man kommer seg bort fra holmene noen år. Og det tredje er at man lærer litt om det å samarbeide.

Byens tidligere ordfører vekslet fra å enten være ordfører for Arbeiderpartiet, eller så var han redaktør i lokalavisa Tidens Krav.  Hans motto var at "alt utenfor Omsundbrua var utenrikspolitikk". For den som er lite kjent: Omsundbrua ligger 10 minutters kjøring fra sentrum. Slike utsagn er som å score selvmål. Dette var både selvmål og rødt kort. Med en slik holdning til tilværelsen, sliter byen i dag med å dra i samme tau. Det beste rådet man kan gi ungdommer som bor i enhver småby, er at man etter videregående skole bør stikke av så tidlig som mulig, få seg noen år langt unna Omsundbrua, gjerne utenlands. Etter 5-10 år kan man vurdere å flytte hjem for å spre sin kunnskap og glede.

Tidligere statssekretær for Jens Stoltenberg, Jan Erik Larsen, hudflettet sin egen ordfører på et møte for et par måneder siden. Han fortalte at politikerne måtte skjønne at toget ikke bare er i ferd med å gå, nei, det går også kun en vei , nemlig nordover.  Noen dager etterpå skrev sjefen i Sparebanken, Knut Olsen, et innlegg i lokalavisa. Det han skrev kunne like gjerne stått med store bokstaver, for det var ikke noe alternativ. Nå må byen se mot Trøndelag, roper styrelederen. Både Larsen og Olsen mener ballen ligger på straffemerket. Noen må ta straffesparket, mener de. Det spørs om dette er den smarte måten å overbevise en sta Nordmøring.

Drikker ikke kaffe med Hagen

Selvransakelsen ligger i å innrømme. Kan byens politikere i dag innse at de som har styrt skuta ikke har vært dyktige? Vi kan like gjerne se på lokalavisa Tidens Krav. "Pravda" som den også ble kalt. Skulle man få jobb i Tidens Krav, måtte man stemme AP. Og journalister med utdanning var et fremmedord. Tror dere ikke dette har påvirket byen i tiårsvis? Tidens Krav var forutseende(?) og kjøpte opp både nærradioen og nærtv´n. Med andre ord tok de monopol på meninger. Et moderne Pravda. De ville ikke ha andre lag på banen. Bare for noen måneder siden ble både radio- og tv-sendingene avsluttet. Tidens Krav måtte spare penger. Visstnok fordi papirutgaven av avisa mistet lesere, daglig.

Ello er neste sten som synker. Kan det være slik at Stein Erik Hagen har snakket sammen med sine venner i Romsdalen (brødrene Jacobsen), som ønsker å vri om nøkkelen i kista? Det ville være paranoid å tenke slik. Uansett er det useriøst å legge ned en bedrift som går med overskudd. Skamme seg Hagen! Erkjennelsen for Kristiansund må være at byen ikke har bedrifter eller enkeltpersoner som drikker kaffe med direktører som Hagen. Han bor jo langt utenfor Omsundbrua.

Sykehussaken- stadion ble mørklagt

Men den største og viktigste skandalen er sykehussaken. Her snakker vi ikke bare om selvmål eller rødt kort. Her var det kortslutning over hele linja. Lyset gikk og kampen ble avlyst. Hvordan kunne man satse alt på ett kort? Hadde Kristiansund vunnet saken og fått sykehuset i sin kommune, ville det vært Molde som hylte og begynte å gå i fakkeltog. Man måtte da forstå at dette var poker på høyeste nivå? Og det er ikke etterpåklokskap fra min side. Jeg har nok av venner som jeg fortalte; Hvordan tør byens politikere og lokalavis satse alt på ett kort? Etter at resultatet kom, har byen brukt penger på en rettssak, som sannsynligvis er tapt før den starter. Rettsaker er sjelden rettferdige.

Sykehus-saken var 100 % politisk bestemt. Når Stoltenberg var statsminister og Jan Erik Larsen drakk sin kaffe med ham, hadde byen full kontroll. Men så ble det regjeringsskifte. Man skiftet dommer uten at noen oppdaget det. Plutselig fikk man ikke hjemmekamp lenger. Høyre overtok og de hadde tette bånd til Molde. Kunne det bli noe annet enn Molde som fikk sykehuset? 80-20 regelen sier man på fotballspråket. Det er nesten umulig å vinne kamper når dommere holder med hjemmelaget.

Synker, men ikke til bunns.

I går ble det ekstra mange baller å hente fra eget nett. I cupens 1.runde tapte KFK for Molde med seks mål. Mens byens antatt beste lag, KBK, bommet på noen straffer for et dårlig lag på Sunnmøre. I all denne elendigheten bør man erkjenne at byen er klar for en ny spennende periode. Superspennende faktisk. Fordi det er i krisetider at det er muligheter og fordi Kristiansund alltid har reist seg etter dårlige tider. Da skipsverftet Sterkoder, med sine 800 ansatte, trappet ned på slutten av 1990-tallet, trodde folk at byen var ferdig. De siste gikk ut portene på Dale i 2003. Byen reiste seg! Det sies at en seilskute ikke kan synke til bunns. Når det blir dypt nok, blir den lettere enn vannet og vil holde seg flytende. Nå er det dypt nok.

 

9.april 1940: Kong Haakon 7. gikk til sengs

 

Hvorfor gikk Kong Haakon til sengs natt til 9.april 1940?

 

Av Aage G.Sivertsen,

forfatter.

 

9. april 1940 er den mest dramatiske dagen i Norges historie. Da angrep tyskerne.  Et av de merkeligste spørsmål om Norge og 2.verdenskrig er: Hvorfor gikk kong Haakon natt til 9.april 1940 til sengs? Det som er enda merkeligere er hvorfor historikere ikke har skrevet om kongens reaksjon. Ved midnatt hadde kongen fått telefon fra utenriksminister Halvdan Koht. Koht var på besøk hos sin elskerinne. Han tok seg likevel tid til å ringe Slottet. Koht kunne fortelle at fiendtlige skip var på vei inn Oslofjorden.

Utenriksministeren besøkte elskerinna og kong Haakon 7. tok det piano

8.april 1940 var det fullstendig kaos i regjeringen Nygaardsvold. Allerede 6.april var britiske miner lagt ut ved Mørekysten. To dager senere kom holdbare meldinger om en rekke tyske krigsskip som passerte Kattegat. Dette ble for meget for de som styrte landet denne dagen. Etter flere regjeringsmøter var det fortsatt ikke tatt noen beslutning om at man skulle mobilisere styrkene. Det til tross for at et tysk transportskip allerede var blitt senket 8.april kl.12.50 utenfor Justøya, av en polsk ubåt. Det tyske mannskapet, som alle var i uniform, ble reddet i land av velvillige nordmenn. Da en av dem ble spurt om hvorfor de brukte uniform, svarte han at i Tyskland brukte alle uniformer. At skipet også hadde med hester burde gitt et ekstra hint om at det ikke var turister som kom på besøk.

Om kvelden den 8.april dro regjeringsmedlemmene hjem til sitt og sine. Bortsett fra utenriksminister Halvdan Koht. Han dro til sin elskerinne, Sigri Welhaven Krag. Hun bodde i Harbitz gate, noen steinkast bak Slottet. Forfatter Åsmund Svendsen holdt på i ti år med å skrive biografien om Halvdan Koht. Det ble en god bok. Han innså derimot aldri at fru Krag var Kohts elskerinne. Det til tross for at det var kjent i samtiden. Koht fridde også til den vakre kunstnerinnen[1]. Ikke nok med det. Utenriksministeren var ikke tilgjengelig for regjeringen denne kvelden. Ingen visste hvor han var da flyalarmen gikk litt før midnatt. "Jeg tok ikke alarmen særlig høytidelig", skrev Koht i en av sine bøker etter krigen. Da han fikk summet seg, ringte han departementet. Her fikk han beskjed om å møte opp til regjeringskonferanse klokka 01.30 på Victoria Terrasse.

Før Koht forlot sin elskerinne, ringte han Slottet. Rittmester Bjarte Ording tok telefonen:  "Jeg vil bare meddele at Rauer og Bolærne er i kamp med inntrengende skip. Vil de meddele kongen det dersom det passer?" Kongen hadde ikke gått til sengs. Han fikk beskjeden av adjutant Ording. Adjutanten skriver i sin dagbok at "Kongen tok meddelelsen med ro og fatning". Kongen sa at han ønsket å bli informert om noe spesielt skulle skje. Så gikk han til sengs.

Hysj, hysj-historie som ingen vil ta tak i

Kongen fungerte som leder også i en krigssituasjon. Det får man bevis for i de dagene som kommer. Den eneste forfatteren som har hatt tilgang til hva som skjedde på Slottet denne natten, Tor Bomann-Larsen, er sparsommelig med opplysninger. Han skriver i en av sine bøker om kong Haakon 7:

"At kong Haakon tok meldingen med fatning, kunne bare bety at han følte seg sikker på at det var ´tyske skip´. Britiske fartøyer i kamp med norsk marine ville - i kong Haakons øyne - vært den absolutte fallitt for alt han hadde representert i Norge."

Det siste er nok riktig av Bomann-Larsen. Men at kongen skulle ta det med fatning at tyske skip kom inn Oslofjorden, det blir rart. Og enda rarere: at han går til sengs. I hvertfall blir det rart om man ikke kjenner bakgrunnen for at kongen reagerer på denne måten. Det er et faktum at regjeringen og kongen fryktet og trodde at britene ville innta kysten. Etter mineleggingen 6.april var det store muligheter for det. Engelskmennene hadde da også soldater og skip klare for å invadere Norges kyst. Hovedårsaken var at de ville hindre jernmalmen som ble ført fra Narvik til Tyskland.

Puslespillet snart på plass

Puslespillet i historien om aprildagene 1940 har alltid manglet en brikke. Så lenge ikke historikere eller journalister tør røre ved kongens rolle denne viktige natten, vil man måtte vente på at den lille brikken faller på plass. Når regjeringen til slutt mobiliserte med såkalt "stille mobilisering", skjedde innkallingen med brev. Fienden var allerede i landet. Så en innkalling pr.post virket absurd. Utenriksminister Koht vet ikke selv om han snakker sant når han gir to helt forskjellige synspunkter i to bøker, som han selv har skrevet. Admiral Diesen ønsket å vite om de skulle skyte både på tyskere og engelskmenn hvis de ankom Narvik. I den ene boka, "Fra skanse til skanse", i 1947, skriver Koht at det skulle skytes mot tyskerne, men ikke mot britene. Ti år etterpå endrer Koht mening. I boka, "For fred og fridom i krigstid", skriver han at : "...eg tenkte meg om og svarte ja."

Summen av disse små hendelsene gir grunnlag for det som mange har tenkt, men ikke tør å skrive: Det var sannsynligvis en stille enighet mellom kongen og regjeringen om at man ikke skulle mobilisere- fordi man var redd for å komme i krig med England. Det kan legges til at det ble ikke mye søvn på kong Haakon natt til 9.april 1940.

 

*Jeg kritiserer innledningsvis at historikere ikke har skrevet om kongens reaksjon natten til 9.april. Da må jeg legge til at jeg selv er historiker og satte av fem årsverk på å studere dagene 8.,-9.,-10., og 11. april 1940. Resultatet ble boka "9.april 1940- et historisk bedrag", utgitt på Kagge Forlag i 2014. Alle opplysningene i denne artikkelen er dokumentert i den boka. Skulle fortsatt noe være uklart, skriv til aag-siv@online.no

Løpet er kjørt

Terroren vil fortsette:

"Løpet er kjørt"

 

Av Aage G.Sivertsen

Forfatter

Terroren sprer seg. Belgia er våken døgnet rundt. Paris har synlig politi mer enn noen gang. I Malmø tør ikke "den vanlige svenske" gå ut av døra etter mørkets frembrudd. I Norge har urolighetene ført til at flere tør å skrive om hva som foregår. Tør vi nok?

For nå er det alvor. Det har de fleste land innsett. Også Norge. For noen dager siden skulle jeg ta Metroen i Paris. Det var på ettermiddagen og det var stappfullt av folk. Da kom en melding over høyttaleren: "Metroen er nå stengt. Det er uvisst når den igjen åpner". Hundrevis av mennesker ble helt stille. Vi bare så på hverandre. Ingen sa noe. Det var en veldig rar opplevelse. Det var Ingen panikk, men det var heller ingen tvil om at de fleste hadde terror i tankene. Etter ganske kort tid begynte de fleste å gå mot utgangen, inkludert meg selv. Jeg fant en drosje ved Chãtelet, i sentrum av kjærlighetens by.

Jeg fortalte drosjesjåføren om hendelsen og han sa: "Løpet er kjørt." Han forklarte seg litt nærmere og sa at "terroren kan ikke bekjempes. Det er gått for langt." Dagen etterpå fikk jeg vite at det hadde blitt plassert en bag på "Gare du Nord", en T-banestasjon like i nærheten av Chãtelet. Det var ingen bombe denne gangen. Bare noen som hadde glemt bagen sin.

 

En familie fra Brüssel

Hendelsen kunne vært hvor som helst i Europa, også i Oslo. I Paris er antall politifolk flerdoblet etter at de siste bombene smalt i Brüssel. Det går ikke én dag uten at avisene i Paris omtaler terror. Likevel har jeg ikke inntrykk av at man snakker så mye om terror her. Det virker som om de fleste håper alt alt skal ordne seg. Når jeg kommer innpå temaet, slår de flest ut armene og er mest oppgitt. Tilfeldigvis traff jeg en familie som var fra Brüssel. De satt ved siden av meg på en uterestaurant ved Montmartre. Familien bodde en halvtimes kjøring fra sentrum av Brüssel, men besøkte Paris en gang i året. Det gikk ikke mange minuttene før vi begynte å snakke om bombene i Brüssel. Her var det mer enn 30 personer som ble drept, mens flere hundre ble skadet. De kunne fortelle at de hadde ventet i lengre tid på en slik terrorhandling. Moren, som var i 40-årene, fortalte at hun var servitør på en restaurant. Hun sa at hun fryktet å miste jobben. Årsaken var at muslimene, som var i flertall blant gjestene, nektet å bli servert av en kvinne.

 

Kan Bondevik, Stoltenberg og Støre be om unnskyldning?

George Bush, Barack Obama, David Cameron og sjefen i Nato, Jens Stoltenberg, har fortalt gang på gang at  "Krigen mot terror, den skal vi vinne". Men kan man egentlig vinne den? Jeg tror dessverre ikke det. I alle fall ikke på kort sikt og overhodet ikke med den strategien som brukes. Bush brukte noen hundre milliarder for prøve å ta livet av Osama Bin Laden. Både i England og i Frankrike fyller man på med politi og etterretning. En ting å straffe potensielle selvmordsbombere. Noe annet og langt vanskeligere er å finne dem. De kan være overalt.

Rekrutteringen til IS skjer også i vesten. Diskusjonen er ikke om IS har noe med islam å gjøre eller ikke. Spørsmålet er om islam, slik religionen utøves, er modent for et sekulært samfunn. Vi kommer stadig til utfordringer hvor vi må velge standpunkt. Jeg har Kjell Magne Bondevik i bakhodet. Vebjørn Selbekk var redaktør i "Magasinet"i 2006. Her kopierte han noen av karikaturtegningene av Muhammed, som allerede hadde blitt publisert i Jyllandsposten. Bondeviks reaksjon var: "Vi skal ikke forby ytringer, men vi skal ha respekt for andres tro."  I Dagbladet skrev han hva han mente om Selbekk: "Denne handlingen vitner om mangelfull respekt for Islam." Lørdag 4.februar samme år, ble den norske ambassaden i Damaskus brent ned til grunnen. Rasende demonstranter stod bak. I et intervju med VG ga Jens Stoltenberg kritikk til Selbekks publisering av karikaturtegningene for det som skjedde i Damaskus. Utenriksdepartementet med fulgte opp. Utenriksminister Jonas Gahr støres statssekretær Kjetil Skogrand, stilte opp i Dagsnytt 18. Her fortalte han at Selbekks handlinger "bidro til strid og til å fremme hat mellom religioner og kulturer." Vebjørn Selbekk ble etterpå jaktet vilt av muslimer.

Har tidene endret seg siden 2006? Bondevik, Stoltenberg og Støre har kanskje en annen mening i dag? I så fall ville ikke en unnskyldning overfor Selbekk vært helt urimelig.

Kan man stenge noen moskeer?

Skal man få slutt på terrorhandlingene, må man forebygge. Med andre ord må man rett og slett starte i motsatt ende. Som med all kriminalitet. Hvis man innser at  løpet er kjørt, ved at man ikke kan greie å stoppe gale muslimer som sprenger seg selv i luften, hva skal man da gjøre?

Jeg er for religionsfrihet. På samme måte som det bygges moskeer i Europa, bør det være lov til å bygge kirker i Mekka. Den religionen som utøves bør dog ikke forbindes med kriminell aktivitet. Heller ikke bør man akseptere ekstreme holdninger som ikke samsvarer i demokratiets ånd. Det sistnevnte bør være høyaktuelt:

Imamene, som er lederne for moskeene, er utdannet fra steder hvor Islam er hovedreligionen som f.eks. i Saudi-Arabia, Iran eller Irak. Jeg tror ikke det finnes én imam som er født og oppvokst i et vestlig/sekularisert land. Imamene kan koranen utenat og ønsker å spre Islam til så mange som mulig. Noen av lederne i disse moskeene står for helt andre verdier enn det som det vestlige demokratiet er bygget på.

Selv om ikke på langt nær alle moskeer er radikale, er det opplagt at flere av dem har et verdisyn som ikke er forenelig med det moderne Europa. Herunder nevnes undertrykkelsen av kvinner, synet på homofile og ikke minst barns rettigheter.

Grimhøj-moskeen i Århus og Finsbury-Park moskeen i London gir eksempler på ledere som har gått langt over streken. Kristin Clemet skriver i sin blogg at det som danske journalister har avdekket med skjult kamera, bør også være mulig å gjøre i Norge. Her kom det frem at danske imamer blant annet ønsket å spre islam til hele verden. Spørsmålet er om man trenger et skjult kamera. Er det ikke sannsynlig at de fleste religioner ønsker at resten av verden skal følge etter? Kan man ikke heller lage lover som stenger døra hvis ikke de følger normene som er forbundet med et vestlig demokrati?

I mitt siste blogginnlegg, "Hva er det med Hege Storhaug?", kritiserer jeg henne for flere ting. Men jeg påpeker på slutten av innlegget at moskeer får statlig støtte i millionklassen. Her nevnes også at Norges største moske Jamaat E-Ahle-Sunnat i Oslo er en av dem som får slik støtte. Imam Nehmat Ali Shahs demonstrerte for noen uker siden sammen med et hundretalls andre muslimer, utenfor den Pakistanske ambassade på Frogner. Bakgrunnen kjenner vi. De ga støtte til en morder fra Pakistan. Når så denne moskeen ikke reagerer spontant og ekskluderer sin leder, da burde norsk lov gjøre det. Hva gjør man med moskeer som mener:

  • at homofile skal ha dødsstraff.
  • at unge jenter skal tvangsgiftes
  • at de som tegner Muhammed skal ha dødsstraff

Moskeer som ikke tar avstand fra handlinger som strider mot all fornuft bør under lupen.Det er ikke riktig at staten skal finansierer dem.

 

Tør Aftenposten?

Sofia N. Srour, 21 år gammel muslimsk blogger, skriver i Aftenposten 28.mars: "Vi har imamer som promoterer vold som om det skulle vært helt vanlig, og imamer som oppmuntrer til krig med propaganda, som sier man vil «belønnes av Allah» om man reiser ned til Syria og kriger med Daesh." Kan det være sant det Sofia N.Srour skriver? Aftenposten må få honnør for å ha skrevet mye om det islamske miljøet i Norge. Jeg savner derimot en presentasjon over hvem som er imamer i Norge og hva de står for. Slik journalistikk er krevende og dristig. Det er også kostbart. Andre aviser har normalt sett ikke råd til å drive med denne type arbeid. Fordi det er for tidkrevende. Men Aftenposten har ressurser. Om de tør.

Drosjesjåføren i Paris er presis. "Løpet er kjørt", sier han. Å få stoppet terrorhandlinger som den i Brüssel eller i Paris, er nesten umulig. Men det å finne ut hva som skjer i tusenvis av moskeer rundt om i Europa, det er ikke umulig. Der er ikke løpet kjørt. Siden moskene i Norge er finansiert av staten, har vi også en unik mulighet til å få innsyn. Den bør vi benytte oss av.

 

Magnus Carlsen, Vålerenga og Norges Sjakkforbund

Skråblikk på norsk sjakk:

Magnus Carlsen, Vålerenga og Norges Sjakkforbund

Etter noen forrykende uker med sjakk på Fagernes og en kandidaturnering i Moskva, er det tid for en evaluering. Takket være glimrende oppdatering av både matt&patt samt hjemmesiden til Bergens, er det lett å følge med bare man har tilgang til internett. Selv har jeg daglig fulgt bataljene fra Frankrike.

Magnus Carlsens vil vinne 9 av 9 ganger mot Karjakin hvis...

Sergeij Karjakin holdt hodet kaldt i siste parti og blir Magnus´ motstander i New York. Magnus kan prise seg lykkelig over akkurat det. Som Garri Kasparov fortalte meg på en av sine Norgesbesøk: "Caruana is the only challenger. Perhaps Kramnik." Karjakin nevnte han ikke en gang. Giri lo han av. Det er ikke uten grunn at verdens beste sjakkspiller gjennom tidene har denne oppfatningen. Caruana er muligens like god som Magnus i en match over 3 uker. Det får vi ikke svaret på, denne gangen. Karjakin viste i siste partiet i Moskva at han holdt nervene under kontroll. Psykologien før denne turneringen var at Karjakin må ha følt seg mer sulten enn noen gang. Irritert over å ha blitt skviset på invitasjonslisten i Norway Chess, etter å ha vunnet de to første turneringene. Caruana på sin side, viste nok selv at han var favoritt til å vinne, men det ble stang ut. Jeg tror det handler om selvtillit.

Beholder Magnus den gode sjakkformen han har hatt det siste halvåret, beholder han også den selvtillit som skal til for å vinne mot Karjakin. Det kan ikke være tvil om at Magnus er en bedre spiller enn russeren. Men nå settes hjulene i gang. I en slik match vil sekundantteamet kunne bli avgjørende. Jeg glemmer ikke matchen hvor Anand forsvarte sin VM-tittel mot Gelfand i Moskva i 2012. Anand var mye bedre enn sin motstander. Likevel var det nesten et under at han ikke tapte tittelen etter at Gelfand hadde oversett en enkel gaffel. Anand overså også en enkel vinst i Sotsji da hele sjakkverden holdt pusten i ett minutt og fire sekunder. Anand så ikke tabbetrekket til Magnus. Skal man vinne mot de beste må man score for åpent mål. Og sånn kan det også komme til å bli i New York. For Magnus handler det derfor om to ting: 1. Beholde sjakkformen 2. Beholde selvtilliten.

Hvis han greier det, er muligheten for en Karjakinseier smuldret bort, etter min mening.

Med andre ord ligger Karjakins muligheter i at motstanderen kommer i ulage. Skulle man gitt et råd til Magnus måtte det være min lille klassiker av et sitat: "Du vet du er best, han vet du er best. La oss vinne."

Så får vi se hva russerne har å stille opp med. Anand hentet inn Peter Leko i sekundant-teamet i Chennai, det hjalp ikke. I Sotsji kom Anand mer avslappende enn noen gang. Det hjalp ganske mye, men ikke nok.

Hva vil det russiske teamet finne på? Her står det mye på spill. Tenk om Verdensmesteren i sjakk nok en gang kan bli russisk. "Gullet ska hem", som de sier i Brann og Bergen. Karjakins manager imponerte oss med sin åpenhet i Sotsji. På avslutningsfesten, sang han sammen med NTBs Marius Helge Larsen til sola stod opp. Russerne viste en voldsom respekt for Team Carlsen og for oss som heiet på Magnus. De vet hvem de har å gjøre med. Skal Karjakin vinne, må noe skje. Russisk vodka får dem til å tenke utenfor boksen. Det er nødvendig.

 

Vålerenga. Tåler resten av sjakknorge denne suksessen?

Da Kristiansund lot være å stille lag i elitedivisjon i 2012 var det fire svensker som var ledige på overgangsmarkedet. Det var derfor ingen tilfeldighet at akkurat Nils fikk tilbud om å spille for Vålerenga. Aksel Smith, Hans Tikkanen og Tiger Hillarp fikk ikke det tilbudet. Nå skal Nils spille mot verdens beste i Norway Chess og vil dermed ta et nytt steg mot toppen. Vålerenga har et lag med klassespillere. Også internasjonalt. De kommende Europacupene vil vise om klubben tenker langsiktig og blander seg inn i teten blant verdens beste. Til ergrelser for flere. Jon Ludvig Hammer var en av dem som kommenterte dette på twitter samme dag som siste eliteserihelg startet. Han skrev: "Hvis Vålerenga har så mye penger at de kan stille med seks stormestre, så fortjener de å vinne." Vi stilte ikke med seks Gm´er, hadde verken penger eller ønske om det, men vi vant likevel.

På kongressen i 2012 ble undertegnede hudflettet fordi Kristiansund Sjakklubb hadde hentet to GM´er. Man skulle ikke la spillere komme utenifra på denne måten. Mitt svar var den gangen at jeg trodde ikke norsk sjakk ble dårligere av at OSS og de andre fikk litt konkurranse. Det samme gjelder nå. At man benytter seg av å la utlendinger spille på de to øverste bordene hever nivået i alle klubber, tror jeg. Jeg vil nesten gå så langt som å si at har man ikke en GM på laget, vil det nesten være umulig å inspirere de andre på laget til å bli bedre.

Det mest bemerkelsesverdige med Vålerenga er hvordan de øvrige norske yngre spillerne hever seg. Både Aryan Tari, Johan Sebastian Christiansen og Kristian Stuvik Holm har gjort formidable fremskritt de siste årene. Her finnes også noen enkeltresultater som jeg tror har sammenheng med det gode miljøet. Både Magne Sagafoss og Odin Blikra spilte til den store gullmedalje i Europacupen sist høst. Noe av årsaken er den fantastiske inspirasjonen og lærdommen de har fått av særlig Evgeny Romanov og Borki Predojevic. Opplegget med å hente dem noen dager før store turneringer, samtalene på internett, samlingene vi har under og etter siste runde, kan ikke undervurderes. Påstanden om at Vålerenga har så mye penger er forøvrig rent vås. Noen enkeltpersoner har gitt noen skarve tusenkroner i en tynn klubbkasse. Det er flere klubber som har langt sterkere økonomi enn oss. En stor stjerne til Dag Danielsen som tok med seg halve styret til Skopje. I beste Nils Arne Eggen-stil ble det  samhandling fra a til å.

Det å iallefall ha en solid GM på førstebord gir de andre lagkameratene kvaliteter som kommer norsk sjakk tilgode. Det spesielle med Vålerenga er den elitekulturen som er skapt på rekordtid. Klubben har en langsiktig plan om å hevde seg i Europa. Skulle det skje vil norsk sjakk heve seg. Nå vet man at suksess tåles ikke. Vi får håpe Vålerenga ikke bryr seg om det.

 

Norges Sjakkforbund - to trekk frem og ett tilbake.

Norsk sjakk er fortsatt i fødselen av å bli en god sjakknasjon. Til tross for at Magnus er norsk, er nivået langt under pari både på spillesiden og administrativt. Her er det en lang vei å gå. Det vil ta tiår å utvikle.

Når enkelte klubber satser slik som både OSS og Vålerenga, vil de andre følge etter. Dette stiller noen krav. Når Stavanger i nest siste runde kom for sent pga værproblemer med flyet, ble matchen mot Vålerenga utsatt. Undertegnede sendte et brev til NSF og ba om regler som klargjorde når et lag kunne kreve å få utsette matchen. NSF tok ikke tak i dette. Dermed skjedde akkurat det samme også i siste runde hvor Stavanger påberopte seg "force majeure": Flyet ble hindret og to av spillerne kom nok en gang for sent. Denne gangen tok ikke NSF hensyn og satte i gang klokkene, hvilket også burde skjedd første gangen. Eliteserielagene bør bestille et fly som gir rom for at det kan bli kansellert, slik at man kan ta neste fly. Det gjorde nykommerne Sotra. Hvis det også skulle bli hindret, bør man kunne kreve "force majeure". Før neste sesong starter bør dette være avklart. Egentlig ikke en sak for Kongressen, men en styresak.

Nå har NSF mer enn én ting å tenke på. Bjørnsensaken henger over dem og president Bjørn Salvesen sendte meg melding der han fortalte at saken var så alvorlig at de ville bruke lang tid på den.

Små og store saker må løses. Snart er snøen smeltet. Kanskje er det slik at det som kan gjøres i dag, trenger man ikke utsette til i morgen. Når det er sagt, er mitt inntrykk at Geir Nesheim jobber iherdig. Han er ikke flink til å svare på mailer, men han er flink til veldig mye annet.  Hans viktigste oppgave var å utvide sponsorlisten fra 0 til mange. Det er i gang. Bytte av spillelokaler fra Haraldsheim eller lokalene i OSS, til gode hoteller er et kvantesprang.  Vi venter på flere. Det er mye som ser lyst ut for norsk sjakk. Etter noen tiår kan dette bli veldig bra. Vi får smi mens det er varmt. Verdensmesteren har vi ikke til evig tid.

 

Paris, 29.mars 2016.

Sjokket som lærervikar

Sjokket som lærervikar

Av Aage G.Sivertsen

Forfatter

 

Våren 2014 var jeg lærervikar ved en barneskole i Oslo. Det ble en rar opplevelse både for lærer og elev. De var nemlig vant til ordinær undervisning og når elevene plutselig ble tvunget til å tenke utenfor rammen, fikk de regelrett sjokk. Det var i alle fall slik jeg opplevde det.

Lang utdanning=negativt.

De siste årene har jeg vært forfatter på heltid, bortsett fra våren 2014. Da syntes jeg det ble litt ensomt. Det er noen barneskoler like ved der jeg bor, på Majorstua Med god gammeldags metode ved å banke på døra, besøkte jeg alle tre. Jeg fortalte at jeg kunne tenke meg å være vikar og spurte etter rektor.  De to første takket nei. Den ene, på Slemdal, hadde riktignok behov for vikarer, men jeg hadde for lang utdannelse og ansiennitet.(!) Det førte nemlig til at jeg ble ganske dyr i drift og rektoren måtte unnskylde seg med et smil om munnen: "Slik er virkeligheten", sa han.  Det fikk meg til å tenke på all kritikken hvor det blir sagt at lærervikarer uten utdanning får jobb på dagen. En person uten både utdanning og arbeidserfaring starter selvsagt nederst på lønnsstigen. Da blir det lettere for skolen å holde seg innenfor budsjettet.

Diagnose gir penger?

Litt pessimistisk ruslet jeg neste barneskole. Her møtte jeg en offensiv og hyggelig rektor.  Han syntes min lange utdanning var spennende og etter en liten samtale fikk jeg begynne neste dag.

Behovet for vikarer var stort denne våren. Jeg fikk derfor jobbe ganske mye.  Det ble en rar erfaring. Både for meg og ikke minst for mange av elevene. En av årsakene til det store behovet for ekstra vikarer er at mange elever får en diagnose. Det er nemlig slik at hvis en skole har en veldig urolig eller spesiell elev, ser det ut som om eleven bør få en diagnose.  Er eleven umulig eller vanskelig vil den utredes. Hvis mange elever får en diagnose er muligheten sannsynligvis større for at skolen kan få tilført ekstra midler. 

Første sjokk- "Tullingen" kan være en stjerne

I en andreklasse var det slik at hovedlæreren var syk slik at jeg fikk ansvaret for klassen alene. Klassen hadde en elev med ADHD. La oss kalle ham Geir. Jeg hadde på forhånd fått informasjon om at Geir var umulig og at de andre elevene visste om at Geir hadde ADHD. Siden jeg selv hadde skrevet en bok om ADHD ble denne timen ekstra spennende. På forhånd hadde jeg fått informasjon om at Geir var hyperaktiv og ikke greide å sitte i ro.

Jeg åpnet religionstimen med noe helt annet enn pensum. Før Geir rakk å gjøre så mye av seg begynte jeg å snakke om ham. Jeg spurte de andre elevene om de var klar over at de muligens hadde et geni i klassen. En ekstraordinær elev som kan ha supre evner, men som ikke får vist dem frem? Det ble stille. Jeg fortsatte: "Kanskje er det slik at Geir er den smarteste av dere alle sammen? Vet dere hvor mange superstjerner som har ADHD", spurte jeg. Det var fortsatt musestille. Geir var helt satt ut, sa ikke et ord. De andre lurte på hva dette var for historie. Så ramset jeg opp noen kjente navn, som slett ikke hadde vært noen skolelys, men som hadde gjort stor suksess. Poenget mitt var todelt. Det ene var ønsket om å gi Geir et bedre selvbilde, få ham til å forstå at han kunne bli noe.  Det andre var å få de andre ungene til å forstå at Geir ikke var den tullingen de trodde. Vi brukte halve timen på å diskutere Geir. Resten av timen handlet om Jesus og disiplene hans.

Andre sjokk- Idioter kan være genier.

En annen dag hadde jeg en syvendeklasse i matematikk.  I forkant hadde jeg fått beskjed om at denne klasse var særdeles flink i realfag. Det var mange ambisiøse elever her, ble jeg fortalt.  Klassen bestod bare av 18 elever denne dagen. Jeg begynte timen med to spørsmål:
Er det mange av dere som elsker matte? Det var 6. Neste spørsmål var: Er det mange elever som hater matte? Fem rakk opp hånda. Så holdt jeg et foredrag på ti minutter for dem. 25 % av mattetimen gikk med til å fortelle om det som kunne være geniene i klassen.

Matematikk kan være et grusomt fag. Elevene som hater matte faller av tidlig og kan oppleve at hele grunnskolen blir et mareritt. For hvis du hater matte, får du ikke bare en elendig karakter: Du blir sett på som en idiot. Det var dette jeg holdt foredrag om. Jeg fortalte at de fem elevene som hatet matte sannsynligvis hadde større forutsetninger for å bli noe "stort" enn de som elsket matte.  Jeg fortalte at disse fem elevene ganske sikkert har evner som mange andre ikke har. Det er mer sjelden at for eksempel kunstnere, musikere, forfattere eller skuespillere har matte som favorittfag. Tvert imot hører man ofte at slike typer genier hater matematikk.

Å være vikar kan være en utfordring. Da pleier elevene å benytte seg og de lager litt ekstra bråk. Mens jeg snakket om de fantastiske fem "idiotene" i klassen, var det stille som i graven. Dette hadde de ikke hørt før. Elvene var i en slags sjokktilstand.

"Trine" lærte mer på 40 minutter enn på tre år.

En dag var jeg vikar for en fjerdeklasse i matematikk. Vi var to lærere, hvilket er høyst vanlig på de fleste skoler fordi nesten alle klasser har minst en elev med en diagnose eller lærevansker. Helst diagnose for da er det lettere for skolen å få tilskudd. Denne dagen skulle jeg vandre fritt og hjelpe de som ba om hjelp. Tilfeldigvis satt jeg meg ned med en jente som vi kaller Trine.  Det viste seg at hun forstod ikke de enkleste regnestykker. 4+4  var helt grønt for henne. Den ti års gamle jenta med musefletter, hadde en eller annen sperre. Etter å ha sittet med henne nesten hele timen, brukt appelsiner, epler, bananer,lagt sammen to og to epler, fire og fire appelsiner, forklart henne med personlig innlevelse, så skjedde det noe rart. På slutten av timen hadde jeg inntrykk av at hun hadde lært mer enn de tre årene med matte som hun hadde bak seg. Hun greide både å legge sammen tall og trekke fra.

Etter timen besøkte jeg rektor. Jeg fortalte ham om at jeg var ganske sikker på at det var flere elever som ville hatt godt av litt ekstra undervisning i matte. Selvfølgelig var jeg klar over at dette har man ikke penger til. Jeg måtte likevel fortelle ham min historie og at historien med Trine var en sterk opplevelse for meg. Rektor hadde forståelse for historien, men kunne ikke foreta seg noe. Han hadde mer enn nok med å få kabalen til å gå opp uten ekstra kostnader. Som rektoren på Slemdal fortalte meg: Slik er virkeligheten.

Ødelagt selvbilde

Jeg må legge til at virkeligheten på norske skoler er for mange elever tragisk. Tenk å få ødelagt så viktige år av sitt liv fordi systemet ikke kan endres. Det handler om å tilpasse seg elevene. Utgangspunktet "Geir", "Trine" og de andre såkalte "idiotene" er helt forferdelig. Etter ti år på grunnskolen har minst 1/3 av elevene et selvbilde som gjør resten av livet vanskelig. Virkeligheten er dessverre slik at faller man av i matematikk vil man aldri oppnå å få studere på et universitet. Da er det rart å tenke på hvor lite som skal til for å komme på et bedre spor.

En annen diskusjon er hva man skal med denne matematikken. Da jeg underviste elevene i 7.klasse, var de 6 elevene som elsket matte virkelige flinke. Men det var ingen av dem som hadde hørt om ordet "rente" eller hva "avdrag" var for noe. Å regne ut kubikkinnholdet av en tønne eller flateinnholdet av en trekant, se det var de flinke til. For å si det slik: 99,5 % av elevene i grunnskolen vil aldri få nytte av den matematikken de bruker årevis i å lære seg. Den praktiske matten de burde lært seg, må de finne ut av selv når de en gang blir voksne.

Jeg må legge til at tiden som vikar var en god opplevelse. Det var smertefullt å se hvordan man var bundet av "systemet", men den hyggelige rektoren gjorde hva han kunne under de rammene han hadde fått tildelt.

Hva er det med Hege Storhaug?

Hva er det med Hege Storhaug?

Av Aage G.Sivertsen

Forfatter

Hva er det med Hege Storhaug? I det ene øyeblikket kommer hun med dokumenterte upopulære fakta, men i neste øyeblikk slenger hun ut dumme følelsesmessige påstander. Som hun gjerne angrer og beklager rett etterpå.

Hege Storhaugs siste bok "Islam, den 11.landeplagen"  er trykket  i 47000 eksemplarer. Til tross for at Storhaug oppnår salgssuksess og massiv omtale, presterer hun å klage over for lite oppmerksomhet. Hun savner anmeldelser og invitasjoner til TV-studioer. Dette til tross for at hun de siste ukene er både på TV eller i radio, hyppigere enn noen annen forfatter. Så hva er det med Hege Storhaug?

Salgstallene gjør henne tydeligvis ikke fornøyd. Hun vil ha mer. Som et ekstra PR-fremstøt roper hun ut sitt budskap: Koranen må omskrives. Gjerder må bygges ved Norges grenser. Hva er det med Hege Storhaug?

Hun må tåle sammenligningen med diktatoriske ideologier. Å endre religiøse skrifter eller å foreslå gjerder for å stoppe flyktninger, er i beste fall lite gjennomtenkt. Disse utsagnene gjør at reflekterte personer blir i tvil. Det betyr ikke at alt hun sier er galt, for det er det slett ikke. Men hun har gitt sine motstandere godt med agn og de vet å bruke det.

 

Morgenbladet bommer

Morgenbladet er ikke nådig. Olav Elgvin er forsker fra Universitetet i Bergen. Han anmelder Storhaugs bok og hadde han gitt terningkast, ville det muligens blitt en éner. Null finnes jo ikke. Elgvin slakter Storhaug for sin kunnskapsløshet om Islams historie: "Med denne boken har Hege Storhaug meldt seg ut av debatten om islam og muslimer i Norge. "Farvel Hege," skriver forskeren. Morgenbladets skribent burde ha søkelys på det som boken i hovedsak dreier seg om: Frykten for Islam i Norge og Europa. Det er også her boka er interessant. Hege Storhaug hevder at flere moskeer, og som hun skriver, "langt de fleste", har som mål å opptre under "shariaens fane".  Om dette er virkeligheten, bør man ta Storhaugs signal på alvor.

Moskeer med 5,1 million i statsstøtte

Skal vi tro Storhaug, er det kommet 2000 nye moskeer i Frankrike de siste 15 årene. I Norge bygges det visstnok bare et par-tre moskeer i året. Mens det blir færre og færre som besøker norske kirker, har moskeer en blomstringstid. Disse moskeene får på linje med norske kirker statsstøtte. For hvert medlem får man cirka 800  kroner. Det betyr at for eksempel moskeen i Åkerbergveien på Grønland i Oslo fikk 5,1 millioner i 2014. Da får de også finne seg i at vi gransker litt. Selvsagt skal ikke skattebetalerne betale millioner i året for at moskeer skal oppfordre til ekstrem islam.

Aftenpostens Harald Stanghelle vil ikke si hva han mener

Harald Stanghelle, redaktør i Aftenposten, føler seg tråkket på tærne av Hege Storhaug. Han kommer raskt i skyttergraven når Storhaug kritiserer norsk presse for å være redd. Norsk presse er forsiktige med å omtale muslimer og Islam, for ikke å si å tegne karikaturer. Med god grunn får man si. Med tanke på hva som skjedde i Danmark i Jyllands-posten og nå sist med Charlie Hebdo i Frankrike, kunne Stanghelle være så ærlig å si at Hege Storhaug har rett. I stedet velger Stanghelle  22.januar å skrive:

"Det er rett og slett ikke sant at de fleste politikere, akademikere og mediefolk fortier deler av virkeligheten av pur redsel eller av hensyn til vår muslimske minoritet. " Stanghelle vet bedre enn noen andre at Islam, det kødder man ikke med. Stanghelle har ikke glemt dette:

 

*Forlagsredaktør William Nygaard utgav Sataniske vers. Han ble skutt 11.oktober 1993.

*3.februar 2010 valgte Dagbladet å publisere en tegning av Muhammed som en gris. Tre dager etter aksjonerte 1000 taxisjåfører i Oslo ved å parkere sine biler i to timer. Seks dager senere var det en ny aksjon hvor 3000 personer aksjonerte. De hevdet at norske medier kjørte et korstog mot Islam.

* Olav Versto i VG kommenterte i en kronikk i mars 2011 hvorfor han ikke ville skrive om Halvor Tjønns biografi om Muhammed:  "Jeg tør ikke. Folk er blitt drept av mindre", skrev Versto.

Tegneren Roar Hagen la til:

"Muhammed er det eneste menneske i verdenshistorien som jeg ikke kan tegne."

Hagen tegnet en stol.

Redaktør i VG den gangen, Bernt Olufsen, ville verken skrive detaljert om Islam eller tegne karikaturer Det er for så vidt greit, for man blir jo bombet i hjel om man gjør det, men da bør man også innrømme det. Det gjorde journalist Olav Versto. Det samme burde Aftenpostens Stanghelle gjøre.

Da NRKs Otto Jespersen (TV2) satte fyr på bibelen i 2006, ble han spurt om hvorfor han ikke brente koranen i stedet. Han svarte: "Jeg antar jeg har fortsatt 20 gode år igjen å leve, så det droppet jeg."

Hva om alle aviser i hele Europa har gått sammen og bestemt seg for å karikere Muhammed? Det ville vært den mest naturlige støtteaksjon etter Charlie-Hebdo makabren. Alle redaksjoner ville neppe bli bombet. Vi snakker tross alt om noen tusen aviseredaksjoner.

 

Virkeligheten er ikke lett å innse

Til tross for Storhaugs mange merkelige og radikale uttalelser er "Islam, den 11.landeplage", en debattbok. Her er noe som både Morgenbladet og Aftenposten hopper bukk over:

* Radikale sentrale muslimer har sin tilhørighet i islamske moskeer. Hvis moskeer mener at de som tegner Muhammed skal straffes med døden, eller har et kvinnesyn som tilhører middelalderen, bør dørene stenges.

  • Islams kvinnesyn er den største utfordringen for det sekulariserte samfunn.
  • Muhammeds rolle i koranen er nyttig lesning. Ifølge Storhaug består de hellige skrifter i koranen av 86 % om Muhammed, mens resterende 14 % handler om Allah.
  • Muhammed er det største forbilde for islamer.

Muhammeds liv er en fortelling om holdninger som ikke er forenelig med dagens verdier både hva moral og lover gjelder.Hans krigerske livsførsel er ikke noe bra utgangspunkt.

  • Muhammed giftet seg med en ni år gammel jente. Istedenfor at religionen har "utviklet" seg, eller i beste fall tilpasset seg resten av samfunnet, forsøker man å holde fast på tradisjoner. Det bør legges til at jomfru Maria neppe var mer enn 13 år da hun fødte Jesus. Og far til Jesus er Gud. Aldersforskjellen er påtagelig også i kristendommens forbilder.
  • Storhaug argumenterer for at de makabre terroraksjonene som for eksempel 11.september, angrepet på Jyllands-posten og Charlie-Hebdo er direkte tilknyttet Islam. Hun henviser til George Bush og Englands statsminister David Cameron. Busch og Cameron hevdet at terrorangrepene ikke hadde noe med Islam å gjøre. Cameron ombestemte seg og sa senere: ??å benekte en forbindelse mellom islam og ekstremisme fungerer ikke?. Her er det ikke klare skillelinjer, men koranen synes å være en felles ledetråd uavhengig av hvilken "grad" av islam man tilhører.

Selv om Hege Storhaug sier mye dumt, har hun også et budskap som man bør ta hensyn til. Uten å bli stemplet som rasist. Søndag 6.mars ble en muslim hyllet i en demonstrasjon på Frogner i Oslo. Mumtaz Qadri hadde drept en guvernør som prøvde å bli kvitt dødsstraffen for blasfemi i Pakistan. Blant dem som holdt appell var imam Nehmat Ali Shah. Han leder en av Norges eldste og største moskeer i Oslo, Central Jamaat. Jeg har ikke sjekket hvor mange medlemmer den har og hvor mange millioner de får i statsstøtte .

 

 

 

 

 

 

 

Stein Bjørnsen er dømt

Stein Bjørnsen er dømt, eller?

Av Aage G.Sivertsen

Forfatter

Redaktør Tarjei Joten Svensen skriver på sitt nettsted "mattogpatt.no":

"Bevisene mot Stein Bjørnsen er fullstendig knusende. Til slutt kan saken bare få et utfall: Stein Bjørnsen må utestenges fra all offisiell turneringssjakk i minst tre år."

Mine tidligere innlegg har hevdet at pressen har forhåndsdømt den blinde sjakkspilleren Stein Bjørnsen. Nå blir dette bekreftet av Svensen.Han hopper bukk over pressens "vær varsom-plakaten". Den inneholder etiske normer som man bør ta hensyn til.  F.eks. tar han ikke hensyn til punkt 4.5.

"Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere."

Istedenfor å bare belyse saken, velger Svensen både å dømme og ilegge straff. Advokat Morten Sands innlegg, som hevder at Bjørnsen er uskyldig inntil en dom eventuelt faller, gjelder visstnok ikke denne gangen. Dermed kan Norges Sjakkforbund (NSF) slippe å behandle saken.  

Stein Bjørnsen er dømt. For juks. Til tre års utestengelse. Av pressen.

Det gjenstår likevel å se hva NSF foretar seg.

 

 

 

 

Norges Fotballforbund har minst 15 ansatte med millionlønn: NFFs ansatte tror de er Guder.

Norges Fotballforbund har minst 15 ansatte med millionlønn:

NFFs ansatte tror de er Guder.

 

Av Aage G. Sivertsen

Forfatter

 

Norge har et av verdens svakeste fotballandslag. Vi ligger som nummer 54 på verdensrankingen. En nasjon som Island, med 325 000 innbyggere, ligger på 36.plass. Mot land vi liker å sammenligne oss med som Finland, Danmark og Sverige ligger vi også etter.

Til tross for den pinlige erkjennelse av å være blant de dårligste fotballagene i verden, har mange av lederne i NFF mer enn én million i lønn.

For 2014 har vi noen eksempler:

Landslagstrener Per-Mathias Høgmo 3,4 millioner,

Fotballpresident Yngve Hallén 1,2 millioner,

Generalsekretær Kjetil Siem 2,25 millioner, Toppfotballsjef Nils Johan Semb 2,67 millioner, Assisterende generalsekretær Kai-Erik Arstad  1,6 millioner

*Tallene er hentet fra VG 25.2.2016

Jo dårligere resultater, jo bedre lønninger.

På fotballtinget ,som ble avviklet i forrige uke, ble forslaget om å sette tak på lønninger i administrasjonen nedstemt.  Jamfør intervju i VG 25.februar sier generalsekretær Siem at "NFF betaler for kvalitet". Da spør jeg meg: Hvilken kvalitet er det han snakker om? Det kan ikke være resultatene for verken A-landslaget eller i de aldersbestemte klassene. Uten å gå i detalj, har A-landslaget hatt forferdelige resultater etter at Drillo var sjef. Arvtaker Nils Johan Semb hadde brukbare resultater, men kom den gangen til duk og dekket bord. Drillos hadde ikke tapt hjemme på Ullevål på over 50 kamper. Man kan si at lønningene har økt omvendt proporsjonalt med A-landslagets resultater. Generalsekretæren hadde en lønn i 2006 på cirka 800 000 kroner. Den er i dag 2,8 millioner.

Mens fotballandslaget nesten ikke har gjort noe annet enn å spille uavgjort eller helst tape. Vi var på 2.plass under Drillo på midten av 1990-tallet. På slutten av 2014 lå landslaget på 67.plass på rankingen. Da er vi i grunnen på bånn. De lagene som lå etter oss på det tidspunktet hadde knapt innbyggere eller hadde ikke ressurser til å satse på fotball. De hadde i alle fall ikke 122 ansatte og 810 millioner i inntekter, som NFF hadde i 2014.

Kanskje vil NFF forsvare seg med at de gjør en jobb som går langt utover A-landslaget for herrer. Det stemmer sikkert, men man kan vel ha lønninger over en million for å organisere barneidrett?

Si meg speil på veggen der, finnes det andre Guder enn meg her?

Foruten lederlønninger godt over skylaget er reiseutgifter og administrasjonskostnader rundt A-landslaget i ultraklassen. De bor på 5 stjerners hotell, reiser med eget fly og det spares ikke på noe. Det er ikke uforståelig at engelske, tyske, spanske eller Italienske stjernelag godter seg i luksus. Det samme gjelder landslag som tilhører verdenstoppen. Men lille Norge, med våre udugelige kvaliteter og resultater, bør ikke følge denne karusellen. Først bør vi i så fall vise til resultater, så får eventuelt lønna og luksusen øke.

Hva er det med fotballspillere og fotballedere som tror de kan være verdt sin vekt i gull? Hvorfor har de et selvbilde som nærmest er et speilbilde på Gud?

Det kan være at NFF ser opp til de høye herrer i FIFA og blir smittet av galskapen derfra.  Eller at miljøet innenfor fotball er hakket dummere enn i andre organisasjoner.  I 1896 ble det nedsatt en komité på Stortinget som skulle registrere alle idioter i Norge. De som ikke hadde fast bopel eller var analfabet var nedskrevet. Noen fotballedere ville kanskje i dag ligge i faresonen om en slik komité fikk et tilsvarende mandat med litt andre kriterier.

*Det ble for øvrig registrert flest idioter i Arendal fordi de hadde så mange sjøsamer.

Har ikke peiling, tror de kan alt

Det er en diagnose som heter "Dunning-Kruger-effekten". Denne diagnosen går i korthet ut på personer som er inkompetente, men som overvurderer sine ferdigheter. Effekten fikk navn etter David Dunning og Justin Kruger da de i en forskningsartikkel i 1999 kom frem til at personer som ikke har peiling, tror de kan alt. Mon tro hvor mange som kjenner seg igjen i fotballforbundet?

Ingen tør si fra

Norges Fotballforbund består av rundt 1900 klubber og 375 000 spillere. Nesten alle disse har dugnad som sitt grunnlag for eksistens. Ja, selv toppklubbene har titalls, for ikke å si hundretalls frivillige. Man kan si at foruten 16 elitelag er alle de andre lagene avhengig av folk som stiller opp gratis. Det betyr at mer enn 99 % av alle fotball-lag i Norge har minimale inntekter. Med unntak av de aller største klubbene er det ingen, så vidt jeg vet, som har i nærheten av en million i inntekt for å administrere en klubb.

Jeg "jobbet" for Kristiansund Ballklubb i 2006 og 2007.  De var den gangen i 2.divisjon. Da var det ingen i administrasjonen som fikk penger. Det var utenkelig. Alle pengene som kom inn gikk til drift. Slik er det også for omtrent alle fotballklubber i dag. De lagene som spiller i 1. eller 2.divisjon er i ferd med å bli mer profesjonelle. Men jeg lurer på hva de tenker når NFF ikke tar hensyn til grasrota. For det kan ikke Siem få oss til å tro at NFF gjør. Vi som ser dette fra utsiden er ikke idioter.  Det er heller ikke de tusenvis av frivillige som jobber i de ulike klubbene. Men det er mulig det er en terskel å gå over: Man tør ikke si fra. Selv etter at det kom kjempeoppslag i media om disse lederlønningene, har fotballtinget godtatt at slik skal det være.

Ren svada

Signalene NFF sender ut ved å leve som luksusdyr, nekte innsyn i reiseutgifter og kjefte internt på hverandre, må være veldig ødeleggende for idretten. Den nye presidenten, Terje Svendsen, fortalte på Dagsnytt 18 mandag 28.februar: Nådeløs åpenhet er livsviktig. Og han la til: Nøkternhet er like viktig.  Som man forstår er utfordringen å gjøre om ord til handling. Det spranget er i kvantestørrelse. Beklager forhåndsdømmingen, men det punktet om nøkternhet er ren svada. Bortskjemte ledere og spillere vil slite med å gå et trinn eller tre ned. Det første punktet om nådeløs åpenhet, høres i det minste flott ut. Svendsen blir ikke vurdert utifra hva han sier før han begynner i jobben. Han blir vurdert etter hva han får gjort. Og det gjenstår å se. Nøkternhet ser det ut til at han kan glemme. Utsagnet er desverre ren svada.

Når de beste lederne får skyhøye lønninger, burde man i det minste stille krav til resultater. En grunnlønn på en million burde da holde? Så fikk man heller bedre betalt om resultatene ble veldig gode. En bonusordning. For resultatene er målbare i fotball. Tabellen lyver ikke. Og Norge er nr. 54.

 

*Artikkelen er skrevet med researchbidrag fra Geir G.Greger

 

 

 

 

 

Stein Bjørnsensaken: Hekseprosessen må stoppe

Hekseprosessen må stoppe

Aage G. Sivertsen

Forfatter

Norges Sjakkforbund finner ingen løsning mot den blinde sjakkspilleren som anklages for juks. Morten Sands grundige innlegg i mattogpatt.no gir gode råd, men fortjener noen kommentarer:

Advokat Sand er en av de best kvalifiserte til å si noe om denne saken. Han har bred erfaring fra denne type utfordringer og han gjorde en utmerket jobb da han fikk frikjent den siste som i utgangspunktet ble dømt til utestengelse av NSF for noen år tilbake. Saken ble anket til RU som støttet Sands argumenter. Når det er sagt; jeg er ikke ute etter å frikjenne Bjørnsen. Heller ikke ønsker jeg å dømme ham. Jeg mener selve prosessen uverdig.

For det første: NSF burde selvsagt grepet inn på et mye tidligere tidspunkt. En av dommerne i NM rapporterte direkte til FIDE, med kopi til NSF antar jeg. Hvorfor tok ikke NSF forhåndsvarslet alvorlig til neste turnering?

Når de så ikke gjorde det, burde alle bevis vært sendt til NSF og ikke vært publisert i en rekke artikler, hovedsakelig i Sjakkbloggen.no, nå endret navn til mattogpatt.no.

Når det ene bevis etter det andre kommer frem, mener jeg dette burde vært sendt direkte til NSF og så må man vente til de tar en avgjørelse. Slik som det skjedde, synes tydeligvis alle at bevisene mot Bjørnsen har vært så gode at han må dømmes - og det straks. Gjennom sosiale media og VG har saken blitt en hekseprosess. Denne forsøker Sand å rette på.

Nå velger NSF selv hvem de ønsker av juridisk hjelp. Dette er tydeligvis ikke Morten Sand. Hadde Sand vært inne i bildet tidligere hadde saken vært løst, tror jeg.

For det andre er ikke det Morten Sand skriver fasiten. Her er noen kommentarer til hans lange utredning:

Sand bruker sin egen sjakkutvikling som en forklaring på hvor usannsynlig det er at en spiller kan forbedre seg over så kort tid. Min erfaring, og det er også fra virkeligheten, er at svært mange spillere kan gjøre veldig store fremskritt i sjakk, mens andre kan holde på i tiårsvis og likevel ikke bli bedre (jamfør Sand). Dette er individuelt! Noen spillere har et talent og noen har begrensninger. Jeg kjenner en rekke spillere som har sett på sjakk, spilt sjakk flere timer om dagen i årevis uten å forbedre sin rating. Andre kan gjøre et kjempehopp i rating på noen måneder. Om dette gjelder Bjørnsen gjenstår fortsatt å se.

For de som mener at Bjørnsen bør gå gjennom en test for å sjekke om han er så god som ratingen tilsier, så er jeg enig i det. Men han må også få spille flere turneringer. Hvilket Sand er enig i.

Hvis ikke NSF lar han spille flere turneringer innrømmer de at de 1. Burde tatt han i juks før en test finner sted og punkt 2 som er viktigere: For all fremtid kan de ikke avdekke om folk jukser. Dette er betenkelig. NSF må ha turneringsledere som gjør jobben sin og som greier å sjekke om spillere jukser eller ikke.

Når det gjelder saken som Sand nevner, med hensyn til at ørepluggene ikke kan kommunisere med diktafonen, så kan Bjørnsen ha et forklaringsproblem. Slik jeg ser det kan det være et viktig bevis for at han jukser. Men da må det bevises. Dette hadde NSF muligheten til å gjøre i de tilfellene Bjørnsen har spilt, ikke minst i den siste turneringen hvor konkrete mistanker om juks ble presentert turneringsledelsen. Såvidt jeg vet skjedde dette både under landsturneringen og på Fagernes i den siste turneringen.

Ved siden av denne kritikken blir det feil i saksgangen når enkeltpersoner presenterer bevisene og anklagene via sosiale media. Alle bevis burde vært sendt NSF og da er det forbundets plikt å samle trådene. Slik som Sand også foreslår.

Summere anklager, bevis, innhente alle informasjon for så å komme frem til en konklusjon. Denne konklusjonen venter vi fortsatt på.

Nok en gang gjentar jeg at praktisk spill er eneste utvei for å konkludere. Skulle Bjørnsen både nekte en test og å spille, vil NSF ha en utfordring. Ifølge Sand kan man således dømme han for juks, slik jeg forstår ham. Jeg er ikke helt sikker på det.

Dog forstår jeg det slik at Bjørnsen ønsker å spille, men at han ikke ønsker en test. Det kan ikke være særlig tvil om at praktisk spill vil gi en langt sterkere indikasjon på hva som er realiteten i hans spillestyrke. Selvsagt er jeg enig med Sand i at Bjørnsen må finne seg i at det her blir foretatt grundige undersøkelser og at han må finne seg i å være behjelpelig med løse saken.

Nå står saken i vranglås fordi Bjørnsen ikke vil la seg teste og fordi NSF nekter ham å spille en ny turnering. Det er mulig NSF kan nekte ham å spille utifra de opplysninger man sitter inne med. I så fall vil nok Bjørnsen sitte igjen med svarteper fordi han ikke får spille mer sjakk. Men NSF vil aldri bli helt sikre på om han virkelig har jukset og det er man ikke tjent med.

Hvis mitt innlegg oppfattes som en støtte til Bjørnsen, i den forstand at jeg utelukker at han har jukset er ikke det riktig. Min støtte går i form av at en hekseprosess ikke er en verdig fremgangsmåte.

At partene treffes og finner en løsning må være mitt beste råd. NSF, sjakk-Norge, Horten Sjakklubb og Stein Bjørnsen er ikke tjent med at saken aldri blir oppklart.

Blind sjakkspiller er forhåndsdømt: David mot Goliat

David mot Goliat:

Stein Bjørnsen kan være uskyldig

 

Av Aage G.Sivertsen

Forfatter

 

Den blinde sjakkspilleren Stein Bjørnsen er mer eller mindre dømt for juks før dommen skal avsies i Norges Sjakkforbund om kort tid. Man må si hele sjakk-Norge, med noen få unntak, har konkludert med at han har jukset. Jeg mener de kan ha vurdert feil og ikke minst er forhåndsdømmingen uverdig.

 

Stein Bjørnsen har spilt 66 sjakkpartier på rad uten å tape. 50-åringen, som ble blind da han var fem år, spiller med øreplugg. Han har gjort sjakktrekk som er omtrent identisk med de beste computerne. Anklagen går på at Bjørnsen mottar trekk fra en medhjelper via mobiltelefon. Sterke sjakkspillere som Atle Grønn og Frode Urkedal kan ikke se at det er muligheter for at han ikke har jukset. Dette er spillere som har god peiling på hva de snakker om. Særlig  professor Atle Grønn har bred erfaring og må regnes som en av Norges beste sjakkjournalister. Det samme sier sjakktrener og sjakkjournalist Ole Vallaker. En av de mest populære nettstedene for sjakk i Norge, Sjakkbloggen.no, slakter også Bjørnsen. Som om ikke dette var nok: Norges Sjakkforbunds president Bjørn Salvesen gikk ut for en ukes tid siden og sa: "A-prøven er positiv."

 

Bakgrunnen for presidentens sleivspark, er at han støtter seg til FIDE. Det internasjonale sjakkforbundet har gått gjennom alle partiene til Bjørnsen og mener det er helt urimelig at en spiller skal ha hatt så stor fremgang og spille så godt.  De fleste vet at å teste positivt på A-prøven innenfor idrett er ensbetydende med at man er skyldig, eller rettere sagt dopet. Salvesen sier i realiteten at Stein Bjørnsen er skyldig, men for orden skyld tar man en ekstra test. Ordet "A-prøven" har derimot aldri eksistert i sjakk.

 

På bakgrunn av medias fremstilling i saken har flere latt seg rive med og fordømt Bjørnsen. Noen spillere nekter å stille opp mot ham, andre skriver rett ut at han burde skamme seg over å lure barn, fordi mange av motstanderne har vært barn. Og naturlig er det at massen følger etter ekspertene. Dessuten kan Bjørnsen selv fortelle at han føler seg uthengt og at barna hans blir mobbet på skolen på grunn av den ensidige fremstillingen av saken.

 

Det er dog noen aktører som mener noe annet. Men når ekspertisen med både stor sjakk-kunnskap og høy rating fordømmer ham, sliter de med å få gjennomslag. Her er noen av argumentene som bør komme tiltalte tilgode inntil en avgjørelse er falt.

 

  • Nicolai Getz er en sjakkspiller i Norgestoppen. Han tvilte på den unormale fremgangen og tok en prat med Bjørnsen etter den siste turneringen på Fagernes. Han snakket med Bjørnsen etterpå om treningsmetodene og mener blinde kan gjøre trekk som ikke er like naturlige for sjakkspillere som ser.
  • Øystein Brekke, en god sjakkspiller og bedre kjent som Mr.Sjakk i Norge. Særlig på bakgrunn av å være sjakkhistoriker, sjakkforfatter, tidligere generalsekretær i NSF osv. Han sier: ?Han kan være uskyldig. Hvis resultatene hadde kommet mot langt sterkere spillere, ville mistanken vært mye større?.
  • Espen Idås er psykolog, oppvekstkamerat og styremedlem i klubben som Bjørnsen spiller i, Horten Sjakklubb. Han sier:  "Steins synshemming har gjort det nødvendig å utvikle en unik hukommelse.  Han har imponert oss ukentlig det siste året med sine sjakkferdigheter. Vi i sjakklubben ser det som helt utenkelig at han har jukset."

Det støttes av formann i Horten Sjakklubb, Tom Richard Evensen. Han har selv rundt 2000 i rating og spilte remis mot Stein i siste turneringsparti. Med andre ord: Hvis Bjørnsen  har jukset, har han gjort det hele tiden, også mot sine egne klubbmedlemmer. Man kan ikke utelukke noe som helst, men jeg må få legge til at det vil virke sprøtt.

 

 

Det merkelige er at Norges Sjakkforbund har latt Bjørnsen spille med disse øreproppene. Nå har han selv sagt at han kan spille uten ørepropper. Hvis en person virkelig går inn for å jukse, er det svært vanskelig å avsløre. Men hvis man er oppmerksom i forkant skal det ikke være noe problem å kontrollere.

 

NSF har tilbudt å teste Stein Bjørnsen. Det er satt ned en gruppe på tre medlemmer som skal utforme denne testen. Greier ikke Bjørnsen bestå, med det press som følger med, vil han bli dømt for juks og sannsynligvis bli utestengt fra sjakkturneringer en periode. Består Bjørnsen denne testen er han frikjent. I så fall vil det ikke være urimelig om det ble etterspill. Det er derimot en utfordring: Bjørnsen synes ikke noe om denne testen. Han ønsker å spille sjakkturneringer for å bevise at han ikke jukser.

 

NSF burde la Stein Bjørnsen få spille et par turneringer. De kan gjerne være lukket i den forstand at alle spillere er klar over og godkjenner at han er med. En test som blir foretatt av Norges Sjakkforbund kunne gi en god pekepinn om mannen har jukset eller ikke. Skal man gå til bunns i saken, og det bør man jo, så er eneste løsning at han får spille sjakk.

Hvis NSF nekter Bjørnsen å spille, ut i fra dagens bevisførsel, antar jeg at spillet ikke er slutt. Her er det viktig å unngå selvmål. Eller selvmatt, som det heter på sjakkspråket.

 

 

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen