hits

Nådeløse maktkamper i Ap

Hadia Tajik og Trond Giske under landstyremøtet til Arbeiderpartiet. Den gangen var det mer harmonisk.

De kunne ikke forutse det scenarioet som har vært de siste dagene. Arbeiderpartiet er inne i en av sine verste kriser noensinne. Kanskje med unntak av splittelsene på begynnelsene av 1920-tallet, muligens krisen i 1961, EF-striden i 1973 og Jens Stoltenbergs fatale resultat i 2001. Det er ikke første gang det er maktkamp i Arbeiderpartiet. Snoker man i Arbeiderpartiets historie, finner man mange episoder som kan ligne på dagens kaostilstander. Splittelser og maktkamper har preget AP i større grad enn i andre parti. Rart er kanskje ikke det: Med noen få unntak har de vært landets største parti - siden 1930-tallet.

Arbeiderpartiet opplevde i høst et av de svakeste valgresultatene gjennom tidene. Særlig på bakgrunn av at de var et opposisjonsparti, var resultatet bemerkelsesverdig. 27.4 % oppslutning er det nest svakeste resultatet siden 1924. Den gangen fikk de bare 18,4 % . Strategien i den siste valgkampen virket forunderlig svak. En ulykke kommer sjelden alene. Etter det dårlige valget skulle det blusse opp en ny alvorlig og negativ sak. Giskesaken. De siste ukene har ledelsen i Arbeiderpartiet opplevd et ragnarokk for åpen scene. 

La oss se på de mest kjente maktkampene i Arbeiderpartiet i et historisk perspektiv. Finnes det noen røde linjer til det inferno som nå utspiller seg? Kan ting som skjedde på 1950, 1960 eller 1970-tallet føre oss frem til noe av det som skjer i dag? Er maktkampen mellom Giske og Tajik enestående i partiets historie? Det er den absolutt ikke!

Den store forskjellen på nåtidens krisehåndtering og tidligere maktkamper i partiet, er bruken av sosiale media. Denne artikkelen gir selvsagt ingen fullstendig oversikt over maktkamper og misbruk av makt i AP,  men den gir et innblikk i en partikultur som kanskje ikke er kjent for folk flest. Ikke en gang for medlemmer av partiet. Det er fortsatt mange av dem. Det man foreløpig ikke aner er hvilke konsekvenser denne interne krisen får for Arbeiderpartiets oppslutning - på kort og på lang sikt. Det er lite sannsynlig at det skulle bli en splittelse i partiet, i form av at et nytt parti skal bli dannet. Det har riktignok skjedd tidligere, både i 1921-1923-1961 og sist med EF-striden i 1973. Skulle Giskesaken føre til at det blir dannet et nytt parti, da kan vi virkelig snakke om en langvarig krise.  Muligheten for det er som nevnt liten, så la oss heller forholde oss til den utfordringen partiet allerede er inne i.  

Her er en liste over de mest kjente maktkampene i Arbeiderpartiets moderne historie. Vi starter i 1945.

1. Nådeløs mot Johan Nygaardsvold i 1945.

Johan Nygaardsvold var ekstremt skuffet over at han ikke ble tatt med på råd da en ny regjering skulle dannes etter frigjøringen i mai 1945. Han ble skjøvet ut i kulden. Gubben, som han ble kalt, døde som en bitter mann. Han følte seg sviktet av sine egne i Arbeiderpartiet. Begrunnelsen for å holde ham utenfor regjeringsforhandlinger osv, var sannsynligvis av taktiske hensyn med tanke på det kommende stortingsvalget. Nygaardsvold hadde mistet mye av sin status på bakgrunn av sin famøse håndteringen av aprildagene i 1940.  Menneskelige hensyn kom i 2.rekke og Nyggardsvold ble aldri tatt inn i varmen igjen.

2. Nådeløs mot Oscar Torp i 1955

Oscar Torp statsminister i 1951, men opplevde sannsynligvis sin avgang i 1955 som et forræderi. Særlig måtte han følt seg sviktet av Haakon Lie, som Torp hadde hjulpet inn i politikken. Torp fikk bare beskjed om å fratre da "noen hadde snakket sammen". Han ønsket ikke å gå av, men partiet gikk foran alt. Haakon Lie ville ha Torp fjernet og måten Gerhardsen tok tilbake statsministerposten på, er neppe noe han var stolt over. Selv om hverken han eller Torp kommenterte dette offentlig, er det historikere som har analysert dette skitne maktspillet. Blant andre Hans Olav Lahlum.

3. Nådeløst mellom Haakon Lie og Einar Gerhardsen

Av alle maktkamper i Arbeiderpartiet er det én som overgår det meste. Hatet mellom generalsekretær Lie og landsfaderen Gerhardsen tok aldri slutt. Når man kan lese at Giske og Tajik ikke tåler hverandre, blir denne saken foreløpig som en spurv å regne, sett i forholdet til den interne krigen som var mellom Lie og Gerhardsen. Den startet allerede like etter krigen i 1945 da Gerhardsen forsøkte å slå sammen Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti. Det eskalerte i tiden frem mot dannelsen av NATO i 1949. Under den kalde krigen og frem til 1967 var forholdet mellom de to høvdingene i AP særdeles vanskelig. Det eksploderte i 1967 da Gerhardsen gikk på talerstolen og anbefalte at Lie ikke skulle gjenvelges som generalsekretær. Lie fikk likevel fortsette i to år. Etter den episoden snakket de kun sammen én gang. Det var da Gerhardsen ringte og inviterte seg selv til Lies 80-årsdag. Han fikk komme.

Bakgrunnen for konflikten var at Haakon Lie hatet kommunistene, var veldig USA-vennlig, støttet USA under Vietnamkrigen, snakket varmt for atomvåpen og var fremfor alt en kompromissløs administrator. Det er blitt skrevet at Gerhardsen måtte selge sjelen sin for at Lie skulle få viljen sin. Det er liten tvil om at det også skjedde. Haakon Lie er mannen som har bygget opp Arbeiderpartiets moderne attitude. Det er hans kompromissløse holdninger som har preget partiet i alle år. AP har siden Lie tok styringen som generalsekretær i 1945, alltid satt partiet foran enkeltmennesket. Det som skjer nå kan tolkes som et oppgjør med jernmannen fra etterkrigstiden. Når Lie sa at "Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole", lå det i kortene: her skulle man om nødvendig gå over lik for å beholde makten. Det er nesten merkelig at ikke Arbeiderpartiet har tatt et ordentlig oppgjør med Haakon Lies holdninger. 

4. Nådeløst rundt Reiulf Steen på 1960-tallet og utover.

Reiulf Steen var en av de yngre fremadstormende og talentfulle politikerne i AP. Han var imot atomvåpen og demonstrerte mot Vietnamkrigen. Sakte, men sikkert skulle Steen bli statsminister. Trodde man. Før man leser om maktkampen mellom Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen, anbefales det at man er over myndighetsalderen. Steen oppfattet Brundtland som en iskald fisk. Brundtland følte seg forrådt av Steen og det hun oppfattet som hans muldvarp, edderkoppen Arnfinn Engen. Ikke bare det. Gro mente Reiulf Steens alkoholproblemer var uforenelig med hans stilling i Arbeiderpartiet. Problemene til Steen startet likevel lenge før krigen mot Gro. Steen skriver i sin bok, "Maktkamp" fra 1989, at Arbeiderpartiet på begynnelsen av 1960-tallet hadde en ledelse som ikke snakket sammen: 

"Einar Gerhardsen og Haakon Lie oppfattet jeg som to tunge møllesteiner som malte meg i stykker mellom seg... Lie og Gerhardsen snakket ikke med hverandre. Bratteli snakket ikke med noen." 

Og i samme bok skriver han at det å forandre Haakon Lie, det var som "å få en tiger til å bli vegetarianer".

5. Thorbjørn og Jens - på helsa løs.

Hvem husker ikke den bitre feiden mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland? Etter katastrofevalget i 2001, som endte med 24,3 % av stemmene, la Jagland mye av skylden på Stoltenberg. Jagland ønsket dessuten å fortsette som partileder, med Stoltenberg som parlamentarisk leder. Stoltenberg, som aldri har vært kjent for å like konfrontasjoner, tok denne gangen opp hansken. Da Jagland fikk høre at Stoltenberg ikke hørte etter, og at han ville stille som partileder, fikk Jagland et illebefinnende og ble innlagt på sykehus. I februar 2002 sa han fra om at han ville trekke seg som partileder til høstens landsmøte. Stoltenberg overtok og fikk sin revansje. Det var mange som den gangen trodde at partiets storhetstid var over. De tok feil.

6. Gro, Thorbjørn og Jens med enda mer makt

De tre statsministrene Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg har minst én ting felles: De liker makt. Etter å ha gått gradene i Arbeiderpartiet, vært statsråd og til slutt statsminister, bar det en vei for dem alle sammen: til en ledende internasjonal politisk stilling. Av disse er det Torbjørn Jaglands karriere som er mest interessant. Hvordan har det vært mulig med hans manglende kompetanse å bli leder for Arbeiderpartiet, bli utenriksminister, bli statsminister og nå være leder for Europarådet? Det finnes sannsynligvis bare ett svar på dette: Han har gått alle trappetrinnene i Ap.

De fleste trappetrinnene har også Trond Giske gått. Nå gjenstår det å se om Giske fortsetter. Han har bare to trinn igjen. Målet er selvsagt å bli partileder og statsminister. Etter det venter en mer prestisjetung jobb ute i Europa. Alternativet er at det er "game over" og at de siste ukers varsler har satt en bråstopp for en politisk karriere. Alternativet kan være det samme som for en del andre Arbeiderpartifolk, som ikke finner seg helt til rette i partiet lengre: Konsulent i First House.

Hva Hadia Tajik foretar seg, gjenstår også å se. Mange trappetrinn til toppen har heller ikke hun. Men hennes utspill ved å lese opp noen av varslene på sentralstyremøtet sist tirsdag, har gjort henne kontroversiell. De siste trappetrinnene kan derfor bli en lengre tur enn hun setter pris på. Men forsvinner Giske, kan  karrieren gjøre et byks for Tajik.

Det som virker åpenbart, er at maktkampen ikke bare står mellom Giske og Tajik. Her er det et inferno av intriger. Det kan se ut som om at valget av Giske som nestleder ble for mye for deler av medlemsmassen. Så fikk de varslene rekende på ei fjøl. Når det hele har lagt seg er spørsmålet: Vil Arbeiderpartiet nok en gang være et ruvende politisk parti? De vet å komme seg etter kriser. Nå kan det se ut som om storhetstiden er over, men man skal aldri si aldri med AP.

Det som ikke er nevnt i denne artikkelen er alle de positive politiske tiltakene som partiet har gjennomført. De har vært en pådriver for oppbygging av velferdsstaten, og for at arbeidere har fått bedre vilkår og rettigheter. Frem til 1960 og 1970-tallet er det ingen tvil om at partiet har mye å være stolt av. De siste årene kan det se ut som om de har mistet litt av grepet. Det gjenstår å se om de greier å komme over den kneika de nå er inne i. De fikk 27.4 % oppslutning ved Stortingsvalget sist høst. Om ikke noe radikalt skjer, vil sannsynligheten for at dette tallet vil falle enda noen prosent, være stor. Hvis Arbeiderpartiet stabiliserer seg under 25 % velgeroppslutning, kan Giskesaken være det som kan bli et negativt vendepunkt i Arbeiderpartiets historie. De som tror at partiet går til grunne, bør likevel tro om igjen. Til det er medlemsmassen alt for trofast. 

Thorbjørn Jagland og Gro Harlem Brundtland i munter passiar. Men kampen om makten hviler aldri for lenge i Arbeiderpartiet.

Ps. Artikkelen ble skrevet to dager før Trond Giske valgte å trekke seg.

 

 

 

8 kommentarer

Splittelse og maktkamp har nok preget dette partiet i tiår. I mindre grad har god og fungerende politikk for folk og næringsliv preget folket på Youngstorget. De har ikke bidratt til personlig trygghet for en stabil inntekt på mange tiår. Når politikken ikke fungerer og man taper valg blir det ikke bare splittelse og maktkamp, da bites hestene og maktmisbruket blir synlig...

http://altomlitt.no/index.php/2018/01/05/ein-ny-vestleg-var/

Henning Nielsen

Henning Nielsen

"Alternativet kan være det samme som for en del andre Arbeiderpartifolk som ikke finner seg helt til rette i partiet lengre: Konsulent i First house."

Eller kanskje "Last Station" for ex-Ap'ere?

Arbeiderpartiet, SV og Venstre på stortinget vil gi mer makt til politikere i absolutt alle saker og mye mye mer tvang enn idag folkens.

Tidligere AUF og Arbeiderparti medlem

Giske-saken er i tråd med tidligere makt-kamper i Arbeiderpartiet- tilfeldigheter?

Varslene som er kommet lukter av tilfeldigheter, og absolutt ikke noe å ta alvorlig

Alle som er voksne idag vet, og svært mange har vært i kontakt med slike episoder uten at de har vært særlig alvorlig ment- sen kveld- noe alkohol og fest stemning- og glemt dagen derpå

Det som imidlertid er svært alvorlig er åpning like før jul- er det tilfeldig eller nøye planlagt for størst mulig oppmerksomhet???

Husk partileder hadde ett dårlig valg, og meget lav tillit blant mange- og har vel ett sterkt ønske om å rette opp dette problem for seg snarest mulig

Giske-saken er bare en liten parentes blant de fleste av oss, og ikke noe vi tar særlig alvorlig, men det er meget alvorlig når dette ødelegger- kanskje resten av livet- for i dette tilfelle en av de beste politiske hjerner vi har idag - og dette såvidt jeg kan se- utenmulighet til å imøtegå riktigheten

Nei se eller på andre i partiets ledelse- om de er flinke nok og ikke bare maktsyke

GEIR BJØRNVIK

GEIR BJØRNVIK

....er ikke medlem av AP, men "noen" har tydeligvis store ambisjoner... en vis mann sa, for lenge siden, mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves...Støre...du er ikke i mål....

Innsiktsfull historikk!

Men Harald då...:

".. men det er meget alvorlig når dette ødelegger- kanskje resten av livet- for i dette tilfelle en av de beste politiske hjerner vi har idag"

Kva del av hjernen siktar du til? Mannen er jo fullstendig uten integritet.

"Would you buy used car from that guy?"

Det er ikke over i AP. Tipper Støre er neste som skal ryddes av veien.

De lukkede Kvinnenettverkene har fått blod på tann og skal rydde flere menn av veien. Det sitter en diger edderkopp i APs feministiske nettverk og trekker i trådene - med tråder langt inn i norske redaksjoner.

Anklager, tårer, og vonde historier skal være nok til å fjerne "hvite middelaldrende menn" fra makt og jobber - med hekseprosesser og gapestokk.

Hvorfor har både AP og Høyre egne Kvinnegrupper i 2018 - der kvinner har adgang og menn stenges ute? Er dette demokrati og likestilling - annet enn rå kjønnskamp?

AP er ikke bare råttent - det er også begynt å lukte.

Skriv en ny kommentar