Reiste 924 mil - ble frelst

 


Jeg er nysgjerrig på hvordan andre land utenfor Cuba lager sigarer. Derfor valgte jeg å reise på sigarsafari til Nicaragua. Etter en liten uke var jeg frelst. Denne historien vil du nesten ikke tro er sann. Hvis denne historien er sann, og det er den jo, hvorfor sitter cubanerne på gjerdet uten å røre på seg?

Cuba er sigarens hjemland. Statusen til den cubanske sigaren er vanskelig å røre ved. Men like etter revolusjonen skjedde det ting på Cuba. Særlig de siste 10 årene har noen naboland for alvor begynt å jyppe seg. Spesielt Nicaragua produserer sigarer i stor målestokk. Der er sigarproduksjon en milliardindustri. I løpet av noen år vil sannsynligvis Cuba oppleve et sigarsjokk som de neppe greier å løse med det første. Hva er det som skjer?

Jeg har besøkt Cuba minst 15 ganger og har hatt  gleden av å nyte sigarer de siste 5-6 årene. For noen måneder siden skrev jeg artikkelen: verdens beste sigar. Den er å finne på plantasjen hos Hector Luis, et par timers kjøring fra Havanna. Da jeg fikk invitasjon av Håkon Aanonsen om å være med på et ukes sigarkurs til Nicaragua, slo jeg til. Aanonsen er en av dem som kan mest om sigarer i Norge. Han garanterte meg at det skulle bli et minne for livet. Og for en opplevelse det ble! I løpet av noen dager fikk jeg være med på hele prosessen - fra frø til ferdig sigar. Endelig skulle jeg få se hva som fører til at man kan holde en perfekt sigar i hånda. En prosess som går igjennom 3000 ledd. Jeg tuller ikke. 3000 ledd. På Cuba kan du trekke fra en null. Hvor ligger forskjellen?

Først del av sigarkurset var å overhøre et foredrag om frøet. En unik historie. På min pekefinger ser du mange frø. Kan du tenke deg hvor mange det er hvis man har et melkeglass fullt med frø? Måten sigarfabrikken Perdomo skiller ut de gode frøene fra de dårlige, er en spennende historie.Perdomo skiller mellom A og B-frø. De bruker kun A-frø, mens B-frøene blir destruert. A-frøene har en spiringsdyktighet på 96 %. Å se hvordan denne prosessen foregår, må oppleves. Likeledes den lange prosessen fra planten er ferdig utvokst, til den ligger klar i sigaresken. Det tar årevis.

Hva får fem nordmenn til å reise halve jorda rundt? Jo, søken etter den perfekte sigaren! Etter å ha fått lært om frøet og "survival of the fittest" bar det til plantasjen, som ligger en halvtimes kjøring fra Esteli sentrum, et par timers kjøring fra hovedstaden Managua. Bort fra Pan-American Highway hvor flere av de andre plantasjene ligger. Perdomo senior ønsket seg bort fra all forurensning. På selve sigarplantasjen er vi omringet av friske grønne planter. Først de små, så de mellomstore og så de største. På dette bildet er man klar for å kappe bladene, legge dem i kasser og bringe dem til fabrikken. Fra venstre har du ego, Rune Eriksen, Paul Trondsen, Håkon Aanonsen, Arnt Ånensen og kursleder Arthur Kemper, Vice President i Perdomo. Både Kemper og sjefen selv, Nick junior, bor i Miami. Flere ganger i året inviteres forhandlere og distributører som selger sigarer verden rundt. Særlig i USA, men også i Europa, deriblant Norge. Arthur ledet sigarkurset som jeg og fire sigarelskere fra Norge var med på. Et verbalt orakel som snakker flytende engelsk og spansk.

Etter at Fidel Castro overtok som diktator i 1959, ble det umulig for mange sigareksperter å være på Cuba. Private store plantasjer gikk, som alt annet, til å bli under statlig styring. Kommunismens inntog var nådeløs. Da han på slutten av 1960-tallet forbød all privat virksomhet, var katastrofen et faktum. Alle skulle jobbe for staten, i en eller annen fabrikk. Ikke som en privat frisør, ikke engang en frukthandler fikk drive eget utsalg. Av alle mistak som Fidel Castro har gjort, er nok dette inngrepet ved å stoppe all næringsvirksomhet, det aller mest dramatiske - og for å si det på godt norsk , kanskje det dummeste han gjorde. Mange cubanere vil aldri tilgi ham denne fadesen. Heldigvis har systemet endret seg noe.


Sarah Gonozahles og Aristides Gayola har vært med på en sigarrevolusjon. Kommunismens jerngrep og det superkontrollerte samfunnet, førte til at flere av de fremste ekspertene på sigarproduksjon, enten valgte å flykte ut av landet, eller de ble tvunget til det. Noen dro til Miami, Honduras, Den Dominikanske Republikk eller til Nicaragua.  Én av dem som etterhvert valgte Nicaragua var Nick Perdomo senior.  I 1996 hentet han en cubansk kvinnelig sigarekspert, Sarah Gonozahles, som også hadde flyktet til Miami. Hun kunne rulle sigarer som ingen andre. Sarah ble satt til å lære opp Nicaraguanske jenter. I år 2000 sendte han telegram til den fremste eksperten av dem alle, Aristides Gayoia. Han var den som hadde ansvaret for fermeteringsprosessen av tobakk både før og etter Fidels revolusjon. Fermeteringen skjer i tiden fra innhøstet blad til tobakken er klar for å bli rullet. En livsviktig prosess for å lage en god sigar. I 1994, som 60 åring, trakk Aristides seg tilbake og ble pensjonist. "Jeg takket straks ja på Pedormos forespørsel i år 2000 om å hjelpe til med å utvikle sigarproduksjonen i Nicaragua. Jeg reiste derfor straks til Esteli for å hjelpe min tidligere venn, Perdomo senior", forteller han meg med stor entusiasme.

I dag har Tabacalera Perdomo store plantasjeområder i flere deler av Nicaragua, en oppdatert fabrikk og 4000 ansatte. De har relativt gamle maskiner, men såvidt jeg vet er dette eneste sted på jord hvor man benytter seg av avansert maskinell hjelp for å lage sigarer. Niqaragua er kjent for å ha et veldig godt jordsmonn hvilket er et veldig godt utgangspunkt for å lage en god sigar. Et supereffektivt og presist vanningsanlegg er dessuten i ferd med å perfeksjonere fremstillingen. Det endelige produktet er en Perdomosigar.  Man kan si at den er et resultat av årevis med erfaring fra Cuba, kombinert med nye metoder i nabolandet . Man skal ikke glemme at Perdomo er en pioner på vitenskapelig sigarforskning. I dag eksporterer fabrikken allerede mellom 15 og 20 millioner sigarer i året, dog fortsatt langt mindre enn Cubas eksport. De eksakte eksporttallene fra Cuba er vanskelig å føle seg trygge på, men sannsynligvis er tallene 3-4 ganger høyere enn Perdomos. Men Perdomo øker stadig produksjonen. Nicaragua er også et land med en lang sigarhistorie og det er flere plantasjer og fabrikker i landet som selger tobakk.

Fremstillingen, fra et lite frø til at sigaren ligger i en innbydende sigarboks, er ikke til å tro. Her brukes metoder som cubanerne helt sikkert kunne lære noe av. En Israelsk vanningsekspert fikk i oppdrag å gi sigarplanten den perfekte fuktighet. I dag er moderne vanningsanlegg et must for de beste plantasjeeierne i Nicaragua. Noe tilsvarende finnes ikke på Cuba. I alle fall har ikke jeg sett slike vanningsanlegg på mine plantasjebesøk.

Fermeteringen, en slags kompostering, er så gjennomtenkt og så nøyaktig utført, at enhver cubansk sigarkjenner villemuligens fått bakoversveis om de visste hva som foregikk. Her ligger sannsynligvis også den store hemmeligheten. Slik er prosessen: Sigarplantens blader blir høstet inn, behandlet - så blir de lagret i årevis i store klimatiserte fabrikklokaler. Da først er sigarbladene endelig klar for sin siste fase, nemlig å ende opp som en sigar. Denne prosessen er så detaljert i systemet til Perdomo at man bør bruke minst et par dager på plantasjen og i fabrikken, for å forstå hva som foregår.

Enten vet ikke cubanerne om det som skjer i Nicaragua, eller så vil de ikke vite om det. Eller et tredje alternativ: De kjenner til den moderne prosessen som utføres i nabolandet, men de har ikke økonomiske ressurser til å gjennomføre det samme. Mest sannsynlig er ingen av  alternativene riktige, men et fjerde: Cubanerne lider av Dunning-Krüger. Det betyr at de er helt overbevist om at deres sigarer er verdens beste og med en god porsjon arroganse mener de at ingen andre i verden kan sammenligne seg med dem. Vi som har hatt æren av å nyte en god cubansk sigar, vet at på Cuba, og særlig i Havanna, er det mange som forsøker kopiere de beste merkene. Man skal ikke se bort i fra at halvparten av sigarene som man får kjøpt i Havanna, er "fake".


Nick Perdomo jr. er tredje generasjon sigarekspert. Han er i Esteli flere ganger i året. Noen dager før vi reiste tilbake mot vårt iskalde nord, kom han innom og hilste. Cuba er kjent for å ha verdens beste sigarer. Slik har det vært siden de startet å nyte de brune tørkede bladene for mer enn 500 år siden. Nå har de fått konkurranse fra minst én ambisiøs aktør.  Han overtok sin fars forretninger. En av de beste sigarene han har, heter Champagne. Jeg har sigarert den noen ganger og mener den kan måle seg med det beste som Cuba kan tilby, en Hector Luis-sigar. Perdomo ønsker å ha verdensherredømme av sigareksport. Mens man kan finne tusenvis av "fake" av Cohiba eller andre gode cubanske merker, finnes det ikke én "fake" av Perdomo. Ikke foreløpig. Det er nesten ikke mulig å fake en Perdomosigar. Den er så perfekt laget at en middelmådig sigarkjenner vil avsløre lureriet på ett sekund.

Nicks bestefar, Silvio, ble arrestert og satt i fengsel etter revolusjonen i 1959. Først i 1974 ble han sluppet fri og fikk reise til USA. Nick Senior var også antikommunist og emigrerte til USA.  På slutten av 1990-tallet hadde familien Perdomo bygget seg opp som sigarprodusent i USA og for alvor etablert seg i Esteli i Nicaragua. I 2001 haddeTabacalera Perdomo  622 arbeidere i Mellom-Amerika, mens  24 av dem jobbet i administrasjonen i Miami. I dag har de mer enn 4000 arbeidere på plantasjene og i fabrikken i Esteli.


Her ser vi Aristides posere i en av de store lagerhallene. Disse enorme pallene av sigarblader ligger 6-7 år på lager før de er klar for neste steg. Før den tid er bladene gjennom en fermetering, en prosess. På Cuba blir de ofte viderelevert etter noen uker, eller måneder, som ferdige sigarer. Mens en Perdomosigar først er klar for nytelse etter 10-12 års lagring, bør en cubasigar muligens lagres i like mange år for at den skal være av beste kvalitet. Sigarer er som vin, de blir bedre med årene. Vel og merke om de blir lagret etter riktig.



Bladene blir fuktet, stablet i på paller i et spesielt mønster, og dekket til. Hver morgen og kveld stikker denne mannen inn et digitalt apparat som måler temperaturen. Midt inne i pallen av blader stiger temperaturen kraftig på grunn av fuktigheten og tyngdetrykket. Derfor kreves det at pallene snus med jevne mellomrom. Dette gjøres helt til at fermeteringen er ferdig. Når denne prosessen er over, øker ikke temperaturen lengre og tobakken er klar for lagring.

På fabrikken sitter de parvis. Mannen gjør ofte en litt grovere jobb, mens kvinnen har ansvaret for dekkbladet, det ytterste bladet på sigaren. De sitter ikke sammen for moro skyld, de samarbeider. Hver Perdomosigar blir testet 17 ganger før den blir levert til forhandler. Dette er et petimetersystem der absolutt intet er overlatt til tilfeldighetene. De blir sjekket fra a til å. Perdomo produserer cirka 110 000 om dagen. Alle blir trykksjekket. Er dekkbladet helt? Er lengden og tykkelsene på millimeteren? Perdomosigaren har 32 fargevarianter. Er de 24 sigarene som legges i en eske av nøyaktig samme farge? Dette får være et lite hint til kvalitetskontrollen på Cuba, pay attention.



 




















 

 

 

 

 

 

 

 

Ã?n kommentar

Ole

20.02.2017 kl.07:26

Morsomt!

Skriv en ny kommentar

hits