Sjakken eller livet


Skal Aryan Tari, en av verdens mest talentfulle sjakkspillere velge sjakken eller livet? Dette temaet omtaler forfatter Atle Grønn på fremragende vis. Han skriver så godt at boka "Sjakken eller livet", som er utgitt på Cappelen Damm forlag, fortjener en solid femmer på terningen.
"Sjakken eller livet" er en bok for de som har litt peiling på sjakk. Du bør ha fulgt med litt i timen, eller i det minste ha stor interesse for spillet for å få nytte av denne boka. Men er du innenfor den kategorien, er den fabelaktig. Forfatter Atle Grønn kom endelig med sine historier og anekdoter fra sjakkens verden, så vel på hjemmebane som internasjonalt.

Grønn er intet mindre enn professor i russisk. Han snakker også flytende fransk og har dessuten en følsom penn. I mange år har han hatt en ukentlig sjakkspalte i Dag og Tid. Nå skriver han også om sjakk for Aftenposten. Grønn er Internasjonal Mester i sjakk, har vært aktiv sjakkspiller siden han var liten gutt og er en av dem som nesten har ofret sitt liv for sjakken. Jeg er litt i tvil om han selv har valgt sjakken eller livet. Kanskje er han et bevis på at begge deler er mulig, slik at tittelen blir litt misvisende. For Grønn er nemlig tobarnspappa og med sin heltidsjobb på Universitet i Oslo, er det ikke mulig å "melde seg ut av livet", eller er det det?

Jeg har virkelig sans for tittelen, Sjakken eller livet. Grønn skriver: "Og det er først når man er villig til å fortape seg i spillet og glemme verden utenfor, at man kan bli en ekte sjakkspiller".  Siden jeg selv er lidenskapelig opptatt av dette vanvittige spillet, har jeg en mistanke om hva forfatteren ønsker å formidle.

Grønn har kalt Del 1 : De besatte.

Smak på de ordene. Å være besatt er sjelden noe positivt. Men skal man være en "hel" sjakkspiller, må man nesten være besatt. Og hvor mange er ikke det? Det gjelder ikke bare de aller beste. Det er svært mange sjakkspillere som er på et relativt svakt sjakklig nivå, men som likevel er besatt av spillet.

Det jeg savner i Grønns bok er hans vurderinger av hva som skjer med sjakkspillere som ofrer timevis hver dag over et sjakkbrett. Det er noen tusen spillere som faktisk sitter og ser på sjakk hver dag i mange timer. De aller beste, de som oppnår tittelen Grand Master og Internasjonal Master, har stort sett ofret livet sitt til sjakk. Men det er også ganske mange spillere som ikke er så gode, men som har sittet 3-4 timer i snitt daglig i tiårsvis (!) med sjakk som det viktigste i livet. Det ville derfor vært interessant om Grønn vurderte endel av disse personene - som mennesker, ikke som sjakkspillere. En gutt, for de er stort sett hankjønn de som blir omtalt i denne boka, som spiller sjakk fra han er 10-12 år og blir sjakkspiller, hvem er han? Hvordan er han som person? Normalt sett ganske nerdete på skolen vil jeg tro. I det voksne liv, kanskje familisert, gjerne med en jobb. Hverdagen for en god sjakkspiller i Norge består av jobb, familie, sjakk og søvn. Resultatet av et slikt liv er, slik jeg ser det, at  man lever et amputert liv. Å reise, lese bøker, ha venner man ikke bare snakker sjakk med, men snakker om livet med ? det er en viktig del av livet. En person som er besatt av sjakk er nærmest utelukket fra å delta i diskusjonen. Da forfatter og sjakkspiller, Hans Olav  Lahlum, ble spurt på NRK-Radio om hvordan utelivet er på Gjøvik, svarte han: "Jeg vet ikke, jeg har aldri vært på utelivet."

En fryd å lese

Med andre ord kunne Grønn med god samvittighet nevnt noe om risikoen av å velge sjakken - fremfor livet. For jeg er ikke i tvil om at mange av de beste sjakkspillerne, har en meget begrenset erfaring og forståelse av hvordan livet egentlig er. Høy rating har ingen relevans til at en person også er dyktig på andre felt i livet, utenom sjakk. Nesten tvert imot, tror jeg. Det kan synes som om Grønn også mener noe i den retning. Han skriver: "De fleste ekte sjakkspillere har trolig en diagnose " uten at det plager oss noe særlig." I seg selv litt av en påstand som det ikke snakkes så mye om. Som tidligere sjakklærer i fem år for unger, kan jeg tilføre at minst en av fire hadde en diagnose. Det bør legges til at veldig mange barn i dag får diagnose. ADHD, ADD er snart like vanlig som en forkjølelse. Grønn refererer til Stormester Leif Øgaard, som dro konklusjonen enda litt lengre og sa : Sjakk er en sykdom.

Forfatterens mange historier i boka er en fryd å lese. Atle Grønn er utømmelig. Som for eksempel når han nevner en av de store personlighetene i norsk sjakk, nå avdøde Knut Bøckmann. Bøckmann hadde spilt sjakk på Gausdal Høyfjellshotell en påske. Noen journalistkolleger ønsket å vite hvordan været hadde vært. Bøckmann svarte: "Jeg vet ikke, jeg hadde ikke vindusplass."

Like god er Grønn når han skriver om den synske Anna Elisabeth Westerlund, som var en ivrig sjakkentusiast. Som tilskuer til norgesmesterskapet i Skien i 1971 "hadde Leif Øgaard en fordel på brettet som normalt ville gi seier og NM-tittel da Westerlund, som en uvanlig interessert tilskuer, brøt tausperringene og satte seg ved brettet. Øgaard bukket bort partiet og seieren".

Fenomenet Garri Kasparov blir omtalt ved flere anledninger. Her er Grønn også usedvanlig god. Han forteller ikke bare om sjakkspilleren Kasparov, men om hvorfor russeren, med sitt enorme ego, taper alles sympati og dermed er sjanseløs til å bli valgt som ny president i FIDE, i Tromsø 2014.

Atle Grønn skriver at nesten halvparten av verdensmestrene i sjakk er jøder. Hvilket tema!. Tenk om vi kunne få vite litt mer om hvorfor det er slik. Den eneste boka jeg kjenner til om dette temaet er "Schach und Shalom", skrevet på tysk. Hvem vil gå i dybden her?

Unøyaktigheter

Noen unøyaktigheter er det i boka. Grønn skriver at da Carlsen møtte Anand til VM-kamp i 2013, var det første gang siden 1921 at verken mesteren eller utfordreren kunne russisk. Dette stemmer ikke. Da jeg var på ferietur sammen med Vishy Anand på Svalbard, besøkte vi Barentsburg. Her viste Anand at han kunne russisk. Det er mulig han ikke snakker språket, men han fortalte meg at det var nødvendig å lære seg alfabetet og noe av språket, for å være informert om russiske sjakkbøker. På samme måte som verdensmester Bobby Fischer.

Forfatteren kommenterer også Simen Agdesteins betydning i norsk sjakk. Fenomenet Agdestein spilte også på fotballandslaget. Men Grønn skriver litt banalt at han "løp så fort at Egil Drillo Olsen tok ham med på landslaget." Det var nok andre egenskaper som sørget for at Simen Agdestein fikk spille på landslaget.

I sum er denne boka lesverdig, interessant, humoristisk og særdeles informativ for alle som elsker sjakk.

2 kommentarer

Bare Per

29.12.2016 kl.14:58

Jada. Jaaaaaaaaaaaaaaaada!!! Selvsagt blir Kong Aryan best i verden i fremtiden! Rett og slett fordi vi skal jo være best, selv etter at Magnus en gang legger opp skal Norge bli verdensmester i sjakk. Så enkelt er det med den saken. Men Drillo tok vel aldri Agdestein ut på landslaget, han var jo ikke akkurat verken noen Leo eller noen Jostein med deres ekstreme kvaliteter. Nei, det var vel Stadheim som tok ut sjakkspilleren, skulle jeg tro.

Odd Ristesund

29.12.2016 kl.21:27

Dette egger til noen motsigelser. Du er altfor kategorisk.

Atle Grønn har ifl. avismelding nylig trappet ned til halv stilling ved Universitet. pga. sine omfattende sjakklige engasjementer. Det er en grense - selv for ham - for hvor mye en mann kan utrette.

Du overdriver sjakkspillernes annerledeshet. At en bruker mye tid på sjakk, betyr ikke at en går glipp av så mye mer som andre opplever. Folk som har en sterk intellektuell interesse har ofte et rikere liv enn folk som ikke har noen spesielle interesser, men tilbringer mye av fritiden foran TV-skjermen,på pub eller i sofaen.

Jeg er f. eks.blitt imponert av en del sjakkspillere, som i intervjusituasjoner eller av omtale har utmerket med sine allsidige kunnskaper. Smyslov er ett eksempel, Bent Larsen et annet. Hans Ree skriver om et langt møte han hadde med Larsen. Uansett hvilket tema som kom opp i samtalen, hadde Larsen en begrunnet oppfatning om det. Larsens brede utenomsjakklige bakgrunn gjør seg jo også gjeldende i hans velskrevne og fengslende sjakkbøker.

Du bommer når du påstår at Grønn tar feil vedrørende Anands beherskelse av russisk.

Det å kunne et språk, innebærer alminnelig lese-og taleferdighet i språket. At Anand har lært seg litt for å ha utbytte av russiske sjakkbøker, betyr ikke at han KAN språket. Også jeg har hatt utbytte av russiske sjakkbøker, og en selvinstruksjonsbok i russisk som jeg i hylla. Men jeg vil ikke påstå meg å KUNNE språket av den grunn.

Skriv en ny kommentar

hits