Da ingen forstod noe i Dagsnytt 18

Våren 2014 var jeg lærervikar ved en barneskole. Det ble en rar opplevelse både for lærer og elev. I dag er det vanlig med 26 elever i en klasse. Til tross for at lønnsutgiftene blant lærer økte med 1,5 milliarder og vi fikk 453 flere lærere i grunnskolen i 2015, greier man ikke å redusere antall elever pr.klasse. I gårsdagens Dagsnytt 18 var det ikke mangel på folk med høy utdanning, men ingen forstod hvor det blir av milliardene. Hvor ligger hunden begravet?

Lang utdanning=negativt.

De siste årene har jeg vært forfatter på heltid, bortsett fra våren 2014. Da syntes jeg det ble litt ensomt. Jeg tok kontakt med noen barneskoler og spurte etter rektor. De to første takket nei. Den ene, på Slemdal, hadde riktignok behov for vikarer, men jeg hadde for lang utdannelse og ansiennitet! Det førte nemlig til at jeg ble ganske dyr i drift og rektoren måtte unnskylde seg med et smil om munnen: "Slik er virkeligheten", sa han.  Det fikk meg til å tenke på all kritikken hvor det blir sagt at lærervikarer uten utdanning får jobb på dagen. En person uten både utdanning og arbeidserfaring starter selvsagt nederst på lønnsstigen. Da blir det lettere for skolen å holde seg innenfor budsjettet. Dessverre er dette mentaliteten og regelen.

Minst én diagnose i alle klasser

Neste barneskole sa ja. Her var det en offensiv og hyggelig rektor.  Han syntes min lange utdanning var spennende og etter en liten samtale fikk jeg begynne neste dag. Behovet for vikarer var stort denne våren. Jeg fikk derfor jobbe ganske mye.  Det ble en rar erfaring. Både for meg og ikke minst for mange av elevene. En av årsakene til det store behovet for ekstra vikarer, er at mange elever får en diagnose. Det er nemlig slik at hvis en skole har en veldig urolig eller spesiell elev, ser det ut som om eleven bør få en diagnose.  Er eleven "umulig" eller vanskelig vil den utredes.

Ingen forstod noe i Dagsnytt 18

I gårsdagens Dagsnytt 18 var det en skoledebatt. Det var umulig å forstå for både programlederen, utdanningsministeren og lytterne hvordan man kunne fortsatt ha 26 elever i klasserommet. For tyve år siden ble det bestemt i Stortinget at en klasse på mer enn 18 elever skulle ha tilgang til en ekstra lærer. Ifølge programlederen økte lønnsutgiftene i grunnskolen med 1,5 milliarder i 2015. Ikke nok med det. Man fikk også 453 flere lærere i grunnskolen dette året. Pengene forsvinner på veien, sa leder i utdanningsforbundet Steffen Handal. Kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, sa at det ikke er slik at ingen vet hvor de pengene går. Han var inne på svaret uten man ble så veldig mye klokere. Jeg kan hjelpe ham: I dag er det svært ofte en eller to elever i klassen som trenger spesialundervisning. De vil ofte få tilført en ekstra lærer, slik at man av og til har to lærere i en klasse på 26 elever. Problemet er derimot at den ekstra læreren ikke hjelper halvparten av klassen. Den ekstra læreren vil hovedsakelig ta seg av undervisningen av den ene eleven, som har behov for ekstra oppmerksomhet eller læring. Det er ingen grunn til at denne utviklingen ikke fortsetter. Tvert imot. Norge står i fremste rekke når det gjelder å finne diagnoser på barn. Antall barn som har fått diagnoser som ADHD eller ADD er ikke hyggelig statistikk. Med andre ord er behovet for nye lærere i grunnskolen langt større enn hva man har tenkt. Alternativt er at de elevene som har diagnose, eller som trenger spesiell tilrettelegging blir plassert i egne klasser. Det siste vil ikke nordmenn høre snakk om. Her skal alle være like og om en elev ikke er som alle de andre, skal han være en del av fellesskapet.

"Tullingen" kan være en stjerne

I en andreklasse var det slik at hovedlæreren var syk, slik at jeg fikk ansvaret for klassen alene. Klassen hadde en elev med ADHD. La oss kalle ham "Geir". Jeg hadde på forhånd fått informasjon om at Geir var umulig og at de andre elevene visste om at Geir hadde ADHD. Siden jeg selv hadde skrevet en bok om ADHD ble denne timen ekstra spennende. På forhånd hadde jeg fått informasjon om at Geir var hyperaktiv og ikke greide å sitte i ro. Jeg åpnet religionstimen med noe helt annet enn pensum. Før Geir rakk å gjøre så mye av seg begynte jeg å snakke om ham. Jeg spurte de andre elevene om de var klar over at de muligens hadde et geni i klassen. Alle elevene hadde fått informasjon om at Geir hadde en diagnose, lenge før jeg var innsatt som vikar. Det er ikke uvanlig at foreldre og lærere blir enige om at man skal snakke åpent om slikt. En ADHD-elev kan være en ekstraordinær elev med supre evner, men som ikke får vist dem frem, fortalte jeg klassen. Det ble stille. Jeg fortsatte: "Kanskje er det slik at Geir er den smarteste av dere alle sammen? Vet dere hvor mange superstjerner som har ADHD", spurte jeg. Det var fortsatt musestille. Geir var helt satt ut, han sa ikke et ord. De andre lurte på hva dette var for historie. Så ramset jeg opp noen kjente navn, som slett ikke hadde vært noen skolelys, men som hadde gjort stor suksess. Poenget mitt var todelt. Det ene var ønsket om å gi Geir et bedre selvbilde, få ham til å forstå at han kunne bli noe.  Det andre var å få de andre ungene til å forstå at Geir ikke var den tullingen de trodde. Vi brukte halve timen på å diskutere Geir. Resten av timen handlet om Jesus og disiplene hans.

Idioter kan være genier.

En annen dag hadde jeg en syvendeklasse i matematikk.  I forkant hadde jeg fått beskjed om at denne klasse var særdeles flink i realfag. Det var mange ambisiøse elever her, ble jeg fortalt.  Klassen bestod bare av 18 elever denne dagen. Jeg begynte timen med to spørsmål:
Er det mange av dere som elsker matte? Det var 6. Neste spørsmål var: Er det mange elever som hater matte? Fem rakk opp hånda. Så holdt jeg et foredrag på ti minutter for dem. 25 % av mattetimen gikk med til å fortelle om det som kunne være geniene i klassen.

Matematikk kan være et grusomt fag. Elevene som hater matte faller av tidlig, og kan oppleve at hele grunnskolen blir et mareritt. For hvis du hater matte, får du ikke bare en elendig karakter: Du blir sett på som en idiot. Det var dette jeg holdt foredrag om. Jeg fortalte at de fem elevene som hatet matte, sannsynligvis hadde større forutsetninger for å bli noe "stort", enn de som elsket matte.  Jeg fortalte at disse fem elevene ganske sikkert har evner som mange andre ikke har. Det er mer sjelden at for eksempel kunstnere, musikere, forfattere eller skuespillere har matte som favorittfag. Tvert imot hører man ofte at slike typer genier hater matematikk. Å være vikar kan være en utfordring. Da pleier elevene å benytte seg og de lager litt ekstra bråk. Mens jeg snakket om de fantastiske fem "idiotene" i klassen, var det stille som i graven. Dette hadde de ikke hørt før. 

"Trine" lærte mer på 40 minutter enn på tre år.

En dag var jeg vikar for en fjerdeklasse i matematikk. Vi var to lærere, hvilket ikke er uvanlig, fordi nesten alle klasser har minst en elev med en diagnose eller lærevansker. Denne dagen var eleven som hadde diagnose syk, så jeg skulle jeg vandre fritt og hjelpe de som ba om hjelp. Tilfeldigvis satt jeg meg ned med en jente som vi kaller "Trine".  Det viste seg at hun forstod ikke de enkleste regnestykker. 4+4  var helt grønt for henne. Den ti års gamle jenta med sine musefletter, hadde en eller annen sperre. Etter å ha sittet med henne nesten hele timen, brukt appelsiner, epler, bananer, lagt sammen to og to epler, fire og fire appelsiner, forklart henne med personlig innlevelse, så skjedde det noe rart. På slutten av timen hadde jeg inntrykk av at hun hadde lært mer på en skoletime enn på de tre årene hun hadde hadde bak seg. Hun greide både å legge sammen og trekke fra.

Etter timen besøkte jeg rektor. Jeg fortalte ham om at jeg var ganske sikker på at det var flere elever som ville hatt godt av litt ekstra undervisning i matte. Selvfølgelig var jeg klar over at dette har man ikke penger til. Jeg måtte likevel fortelle ham min historie, og at historien med Trine var en sterk opplevelse for meg. Rektor hadde forståelse, men kunne ikke foreta seg noe. Han hadde mer enn nok med å få kabalen til å gå opp uten ekstra kostnader. Som rektoren på Slemdal fortalte meg: Slik er virkeligheten.

Ødelagt selvbilde

Jeg tror at mange elever - og lærere opplever hverdagen i skolen som tragisk. Tenk å få ødelagt så viktige år av sitt liv fordi systemet ikke kan endres. Det handler om å tilpasse seg elevene. Utgangspunktet "Geir", "Trine" og de andre såkalte "idiotene" er helt forferdelig. Etter ti år på grunnskolen har minst 1/3 av elevene et selvbilde som gjør resten av livet vanskelig. 

En annen diskusjon er hva man skal med denne matematikken. Da jeg underviste elevene i 7.klasse, var de 6 elevene som elsket matte, virkelige flinke. Men det var ingen av dem som hadde hørt om ordet "rente" eller hva "avdrag" var for noe. Å regne ut kubikkinnholdet av en tønne eller flateinnholdet av en trekant, se det var de flinke til. For å si det slik: 99,5 % av elevene i grunnskolen vil aldri få nytte av den matematikken de bruker årevis i å lære seg. Den praktiske matten de burde lært seg, må de finne ut av selv når de en gang blir voksne. Skal man endre norsk skole, er det nok å ta fatt på. Det var merkelig å lytte til gårsdagens Dagsnytt 18, hvor hverken programleder Fredrik Solvang, lederen i utdanningsforbundet eller kunnskapsministeren kunne forstå hvorfor nye milliarder ikke hjelper. Det er systemet det er noe galt med. Som nestleder i Arbeiderpartiet,Trond Giske, såvidt fikk sagt på et telefonintervju i sendingen: Man må ikke tro at man kan ta antall lærere, dele på antall elever og at man dermed får gruppestørrelsen. 

 

Ã?n kommentar

Harald B

23.08.2016 kl.20:36

25 %

Det var vel ikke så mange I hele klassen?

Bra - men mon tro det er for mye tro på metoder enn øving og terping og retting?

Skriv en ny kommentar

hits