Historisk - psykologisk analyse: Derfor vinner Tyskland hele tiden

 

Inkarnasjonen på tysk selvtillit, Der Kaiser. Franz Beckenbauer var så god at motspillerne nærmest ikke våget å ta fra ham ballen. Etter fotballkarrieren ble han trener for det tyske landslaget.  Der Bomber, Gerd Müller., er også legendarisk. Han scoret på alt. Denne arven sitter i den moderne tyske fotballsjelen. Men de kunne også spille fotball før dette radarparet dukket opp. Nedenfor forklarer jeg litt om bakgrunnen til det tyske maskinlaget.

I kveld er det klart for gigantoppgjøret Tyskland - Italia. To store fotballnasjoner som borger for topp spenning og god fotball.I Italia er fotball religion. Jeg kjenner ikke en Italiener som ikke er interessert i spillet om lærkula. Men hvorfor er det slik at Tyskland nesten alltid vinner fotballkamper?

Alle hatet Tyskland

Det startet allerede med nederlaget i 1919. Tyskerne fikk skylden for 1.verdenskrig og ble straffet deretter. Men nederlaget i 1945 var enda verre. Det var totalt. Deler av Tyskland ble bombet sønder og sammen. De måtte starte på null. Nesten under null. Ikke bare det. De var hatet som pesten i den ganske verden. Frankrike, England, Skandinavia m.m fikk et hatforhold som ennå ikke har sluppet helt taket. Hva gjorde tyskerne for å komme tilbake?

Ved å bygge opp landet etter 2.verdenskrig, sten for sten, kom de sakte, men sikkert på fote. Det tok lang tid. Det tyske flagget var de redd for å bruke langt utpå 1970-tallet. Jubelen for tyske seire i alle mesterskap, uansett idrett, var ikke høylytt. Da jeg studerte tysk på Goethe-Institutt i Berlin i 1991, var det fortsatt tabu å snakke om krigen. Foreldrene og besteforeldrene til barna som vokste opp hadde ikke lov å snakke om hva som skjedde under 2.verdenskrig. Ikke en gang i skolen fikk den yngste generasjonen informasjon. Ikke før det hadde gått flere tiår.

Men når en hel nasjon blir ydmyket i årevis, gir det en indre styrke. Den tyske disiplin lå i sjelen. Hardtarbeidende tyskere ville ha revansj. Ikke med tanks og maskingevær, men med samhold. I lagspill gjør dette seg ekstra utslag.

Fra krig til krig, men sjokkerte verden i 1954

Tyskland ble nektet deltakelse både i OL i 1924 og mer enn 12 år etter at 1.verdenskrig var slutt, ble Tyskland også nektet å være med i VM, i 1930. Landet, som hadde ansvaret for å ha startet 1.verdenskrig, skulle straffes. I alle historiebøker står det at Versaillestraktaten, som ble undertegnet i 1919, var hovedårsaken til at det ble en ny krig. Den internasjonale fordømmelsen og ydmykelsen Tyskland fikk gjennomgå, både sportslig og kulturelt, var noe av årsaken til at Hitler fikk massene med seg.

Da Tyskerne endelig fikk delta i VM, i 1934, tok de bronse. I OL i 1936 tapte de 2-0  i innledende runde mot Norge. Det var da Hitler forlot stadion i frustrasjon. I 1938 hadde de innlemmet Østerrike og stilte med et forsterket landslag, men da røk de ut i første runde.Vest-Tyskland og Øst-Tyskland ble opprettet i 1949. Året etterpå var det nok en gang verdensmesterskap i fotball, men uten tysk deltakelse. Det var for tidlig. Krigens hendelser var for ferske.

Et meget avgjørende og viktig år i Tysk fotballs historie er 1954. Da sjokkerte Vest-Tyskland både seg selv og alle andre nasjoner.  De vant mot storfavoritten Ungarn i finalen. Den tyske seieren blir fortsatt kalt for «Das Wunder von Bern» (underet i Bern). For Vest-Tysk selvfølelse var denne seieren av enorm betydning. Begrepet «Wir sind wieder wer» («vi er noen igjen») dukket opp, salget av Adidas-sko («skoene som vant VM») og TV-apparater eksploderte. Grunnlaget for en langvarig periode med økonomisk, sportslig og kulturell opptur var lagt.

De fulgte opp med sterke resultater på løpende bånd. Man husker det dramatiske tapet mot England i 1966. Denne kampen må være den mest legendariske gjennom alle tider. Det var "The Battle of Britain" i reprise. Det var da Geoff Hurst scoret sitt omdiskuterte mål, der man ikke var sikker på om ballen hadde vært over mållinjen etter å ha truffet tverrliggeren. Men tyskerne kom tilbake og tok et nytt mesterskap i 1974, de to tapte finaler på åttitallet, før de igjen ble verdensmester i 1990. I tillegg fikk de med seg to europamesterskap i denne perioden.

Tysk spillestil og selvtillit

Da Tyskland tok hjem sitt første Europamesterskap i fotball i 1972, var det "Der Bomber", Gerd Müller og Franz Beckenbauer, "Der kaiser", som viste vei. Sistnevnte ble symbolet på tysk vinnervilje og selvtillit. En spiller med eleganse og arroganse. I norsk målestokk kan vi sammenligne Kaiser med Per Egil Ahlsen i sine velmaktsdager. Den gangen Ahlsen spilte for Brann på slutten av 1980-tallet, skrev Bergens Tidende-journalist Davy Watne: "Han driver en annen idrett". Slik var det med Der Kaiser også. Der Kaiser dro det litt lengre enn Ahlsen. Han ble trener for det tyske landslaget.

Det kjente utsagnet: En fotballkamp varer i 90 minutter, og så vinner Tyskland, sa den engelske storspilleren Gary Lineker. Utsagnet stemmer ikke helt, men psykologien bak sitatet er avslørende. Engelskmennene vant krigen, men siden tapte de både imperiet og selvtilliten. Det var Jan Åge Fjørtoft som nettopp hadde en presis kommentar før Islandskampen: I dag har ikke engelskmennene lenger de beste spillerne, bare de best betalte spillerne.

To av flere norske spillere som har gjort suksess i Bundesliga er Rune Bratseth og Anders Giske. De var som skapt for tysk fotball. Bratseth var på denne tiden verdens beste midtstopper. Min oppvekstkamerat, Kristiansunderen Anders Giske, var ikke langt unna. Da jeg besøkte ham og så hans lag Köln spille, var han satt til å markere en av verdens beste hodespillere. Uli Hoeness. Giske, med sine beskjedne 1,78 meter, fløy høyere i hver duell. Det var da "Der Kaiser" som tysk landslagssjef, sa at han gjerne ville bruke Giske på det tyske landslaget, om han hadde vært tysk. Giske hadde alt hva "Der Kaiser" var på jakt etter: Vinnerinstinkt, selvtillit, ekstrem hurtighet, høy lagmoral, disiplin og stor fotballforståelse. Slik var Giske bygd opp fra barneårene. Best i alt, enten det var bordtennis, langrenn, friidrett eller fotball. Det var han som åpnet døren og viste Solskjær og Leonardsen hvordan det kunne gjøres. Et forbilde. 

En annen norsk spiller, som ikke passet inn i tysk fotball, var vår fantastiske keeper Erik Thorstvedt. Han måtte slite reservebenken i Boruossia Münchengladbach. Hvorfor? Jo, den tyske spillestilen med knallharde skudd var ikke Thorstvedts styrke. Da han senere kom til Engelsk fotball, etter et opphold i IFK Göteborg, ble ballen banket inn fra alle slags retninger, uten mål og mening. Da kunne den lange målvakten, med uvanlig lange armer, gå ut i feltet å snappe alle ballene. Den som har vært på kamper i Bundesliga og i Premier League, vet om den store forskjellen: Gjør man én feilpasning i Tyskland, får man et hylekor av en annen verden. Gjør man to, blir man byttet ut. Det handler om perfeksjonisme. I England blir tilskuerne begeistret om en spiller knaller til ballen mest mulig. Det har riktig nok blitt bedre, men man glemmer ikke Stuart Pearce. Say no more. Men denne spillestilen ble Thorstvedts redning. Han var direkte deprimert i sin tid i Bundesliga.

Tyskland - best i alt, men i Italia kan vinne

Er det noen som kan slå Tyskland, så er det Italia. De har gjort det før. Får de den første scoringa, vet alle hva som vanligvis skjer: Det blir vanligvis 1-0. Men nok en gang skal de møte, ikke bare et fotball-lag med selvtillit, men en hel nasjon. Det er nemlig ikke bare som fotballnasjon at Tyskland viser maskinmessige ferdigheter. Det gjelder på alle områder. Litt overfladisk sagt er det de som er EU. Hadde Tyskland trukket seg fra EU, kunne man lagt ned det Europeiske Fellesskap på dagen. Det er med andre ord et lag med kultur for å vinne som Italia møter i kveld. Et lag som har enkeltspillere i toppklasse, men først og fremst er det et tonn av selvtillit som møter dem. Greier ikke Italia å score først, vil de bli slitt i stykker. Italias force ligger i fotballens status i hjemlandet. Fotball i Italia er forbundet med lidenskap på linje med hvilket som helst Søramerikansk land. Det er religion.

Kanskje minnes Italia semifinalen i 1970. Den omtales fortsatt av mange som århundrets kamp. Italia tok ledelsen 1-0 og holdt den til det nittiende minutt, da Vest-Tyskland utliknet. Kampen gikk til ekstraomganger, der Gerd Müller scoret og ga Vest-Tyskland ledelsen. Italia utliknet og tok ledelsen mot slutten av første ekstra omgang. Nok en gang scoret Müller, så det sto 3-3. Minuttet etterpå gikk Italia opp til 4-3 som også ble resultatet. Gode minner å ta med seg for de fotballgale italienerne. Nå har de også fått en trener som har samme engasjement som den islandske tv-reporteren. Jo, det er håp.

Jeg må si at den tyske spillestilen og tyskernes ferdigheter er fantastiske. For meg er det likevel viktig at spillerne gleder seg. At de smiler innimellom. Tysk fotball blir derfor litt for hard for meg. Gleden Wales viste i gårsdagens kamp -etter scoring, er mer etter min smak. De var som gale. Derfor er VM med de Sør-Amerikanske lagene, hvor de gråter om kapp med å smile, bedre underholdning for meg. Men nå er det snart klart for gigantoppgjøret mellom Tyskland og Italia. Kampen går kl 21.00. 

 

 

 

 

 

6 kommentarer

john olav wåtland

02.07.2016 kl.16:21

Bayern Munchen var så gode at de måtte bestikke dommeren for å sikkre seg Europa cup tittelen mot Leeds på 70 tallet.

De hadde 6 verdensmestere på laget den skjebne kvelden i Paris..Skulle tru at det var nok for å slå Leeds.

Den italienske dommeren har i ettertid innrømmet å være bestukket.

Feil dømmingen var så åpenbar at Leeds fansen i raseri raserte deler av stadion.

Som straff så ble Leeds utestengt i Europa i mange år..

Å skrive at Beckenbauer og co var så gode blir litt sånn patetisk når man tør å åpne øynene. ..

Bent

02.07.2016 kl.17:21

Det var Polen som tapte mot Norge i bronsefinalen. Tyskland ble slått i kvarten

Ssss

02.07.2016 kl.17:35

Haha Stuart Pierce, kongen av selvmål :)

Dan

02.07.2016 kl.20:26

"Derfor er VM med de Sør-Amerikanske lagene, hvor de gråter om kapp med å smile, bedre underholdning for meg." -> Jeg synes faktisk det er en befrielse å slippe å se de søramerikanske lagene. Jeg husker godt sist VM med kontinuerlig filming, tjuvtriks og oppstykket spill. Tidligere var det stort sett bare Italia som drev på med slikt, nå er det nesten hele Sør Amerika (unntatt Messi).

Det har vært positivt å se EM til nå, der det har vært svært lite filming og destruktivt spill i forhold til VM.

Halvor Sveen

03.07.2016 kl.00:54

Meget godt skrevet og gode vurderinger. Må bare le litt; jeg hadde Anders Giske som instruktør i Marinen på 80-tallet, og ja, han var en ener i alt innen idrett og tillegg en veldig hyggelig kar!

Bare Per

03.07.2016 kl.01:23

Joda, ingen overraskelse at Tyskland vant da det først ble straffer, selv om Italia spilte en fullstendig kompromissløs Drillostil var ikke det nok. Men det som vil være nok og mer enn nok er Drillostilen til Island. Etter at de så programmessig, så programmessig, har slått ut froskene i morgen, er det de som tyskerne skal møte i semifinalen. Der tar det tyske EM-eventyret slutt. Island møter Wales i EM-finalen, basta bom, jeg bare nevner det. Og i motsetning til kvart- og semifinalene, så er den kampen fullstendig vidåpen. Men jeg tror Wales med alle sine PL-stjerner blir for sterke og europamestre til slutt.

Skriv en ny kommentar

hits