Norges pinligste rettssak

Norges pinligste rettssak

 

Av Aage G.Sivertsen,

forfatter

 

For tretten år siden ble Svanhild Jensen fratatt omsorgen for sine to barn. Et mer pinlig og alvorlig overtramp fra den norske stat er det vanskelig å finne. Denne saken tilhører det som bør omhandles som skammens historie. En historie blir ikke til før den er fortalt. Snart kommer hele historien. Fullt og helt. 

Denne helgen var det nok en gang demonstrasjoner i en rekke land mot barnevernet i Norge. Til tross for at overtramp fra det norske rettssystemet finner sted, nekter de ansvarlige myndigheter å ta innover seg virkeligheten. Dette minner om da den norske stat hentet taterjenter fra familier som ikke hadde fast bopel. Minst 200 taterjenter ble tvangssterilisert i perioden 1934-1977. Det var få som visste hva som foregikk den gangen. Og de som foretok det som egentlig var et overgrep, de hadde steriliseringsloven fra 1934 som sitt alibi.

I dag blir flere og flere klar over hva som foregår innenfor norsk barnevern.  Du kan lure noe av folket hele tiden eller hele folket noe av tiden, men du kan ikke lure hele folket hele tiden, sa Abraham Lincoln. Dommerne ble lurt til å tro at Svanhild Jensen ikke var skikket til å ha omsorgen for sine to barn. Barna ble derfor hentet med politi i Svanhilds hjem i Kvænangen kommune. Det skjedde etter at hun hadde tapt en av de pinligste rettssaker som sannsynligvis har vært i Norge.

Svanhild var bare 23 år gammel i 2003, men hadde omsorgsevner utover det vanlige. Med arbeidserfaring, spesielt fra barnehage, var hun en eksemplarisk mor. Men det var noen sakkyndige, i denne sammenhengen psykologer, som fant ut at hun ikke hadde gode nok kognitive evner.  Jeg setter det i kursiv fordi det er bare psykologene selv om forstår hva kognitive evner har med omsorgsevner å gjøre. To psykologer mente i fullt alvor at Svanhild hadde:

-for liten IQ til å være en god mor

-for dårlige intellektuelle evner til å hjelpe sine barn med fremtidig skolearbeid.

 

I ettertid har det blitt påpekt at det ikke kunne være Svanhilds teoretiske ferdigheter eller intelligens som fratok henne barna. Men går man igjennom dokumentene fra fylkesnemnda, tingretten og til slutt i lagmannsretten, får man sannheten.  Man trenger ikke kognitive evner for å forstå hva som ligger til grunn. Det er nok å lese. De sakkyndige ble engasjert og ble betalt av av barnevernet.

Rapporten støttet (og det gjør den nesten alltid) opp om barnevernets opprinnelige syn.

Hvordan skal en dommer overkjøre en sakkyndig? Mors vitner var venninner, foreldre og en leder i barnehagen som sa hun var en god mor. Barnevernet hadde egne ansatte og flere spesialister med mange års erfaring. Svanhild var sjanseløs. Hvorfor stiller man ikke spørsmålstegn ved at den sakkyndige er engasjert og betalt av barnevernet? Psykologens inntekt er ofte avhengig av denne type arbeid.

Det tragiske ved en anke er at psykologer støtter hverandre. Resultatet blir det samme. Psykologenes rolle i Svanhildsaken og i barnevernsaker generelt, er ikke en rettsstat verdig. Det er en dårlig skjult sannhet at de sakkyndiges rolle i slike saker fungerer som dommere. Det gjorde sitt til at Svanhild mistet omsorgen for sine to barn. Når skal det bli en endring på denne uverdige fremgangsmåten i norsk rett?

 

*Undertegnede skriver bok om Svanhild Jensen.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits