Sjokket som lærervikar

Sjokket som lærervikar

Av Aage G.Sivertsen

Forfatter

 

Våren 2014 var jeg lærervikar ved en barneskole i Oslo. Det ble en rar opplevelse både for lærer og elev. De var nemlig vant til ordinær undervisning og når elevene plutselig ble tvunget til å tenke utenfor rammen, fikk de regelrett sjokk. Det var i alle fall slik jeg opplevde det.

Lang utdanning=negativt.

De siste årene har jeg vært forfatter på heltid, bortsett fra våren 2014. Da syntes jeg det ble litt ensomt. Det er noen barneskoler like ved der jeg bor, på Majorstua Med god gammeldags metode ved å banke på døra, besøkte jeg alle tre. Jeg fortalte at jeg kunne tenke meg å være vikar og spurte etter rektor.  De to første takket nei. Den ene, på Slemdal, hadde riktignok behov for vikarer, men jeg hadde for lang utdannelse og ansiennitet.(!) Det førte nemlig til at jeg ble ganske dyr i drift og rektoren måtte unnskylde seg med et smil om munnen: "Slik er virkeligheten", sa han.  Det fikk meg til å tenke på all kritikken hvor det blir sagt at lærervikarer uten utdanning får jobb på dagen. En person uten både utdanning og arbeidserfaring starter selvsagt nederst på lønnsstigen. Da blir det lettere for skolen å holde seg innenfor budsjettet.

Diagnose gir penger?

Litt pessimistisk ruslet jeg neste barneskole. Her møtte jeg en offensiv og hyggelig rektor.  Han syntes min lange utdanning var spennende og etter en liten samtale fikk jeg begynne neste dag.

Behovet for vikarer var stort denne våren. Jeg fikk derfor jobbe ganske mye.  Det ble en rar erfaring. Både for meg og ikke minst for mange av elevene. En av årsakene til det store behovet for ekstra vikarer er at mange elever får en diagnose. Det er nemlig slik at hvis en skole har en veldig urolig eller spesiell elev, ser det ut som om eleven bør få en diagnose.  Er eleven umulig eller vanskelig vil den utredes. Hvis mange elever får en diagnose er muligheten sannsynligvis større for at skolen kan få tilført ekstra midler. 

Første sjokk- "Tullingen" kan være en stjerne

I en andreklasse var det slik at hovedlæreren var syk slik at jeg fikk ansvaret for klassen alene. Klassen hadde en elev med ADHD. La oss kalle ham Geir. Jeg hadde på forhånd fått informasjon om at Geir var umulig og at de andre elevene visste om at Geir hadde ADHD. Siden jeg selv hadde skrevet en bok om ADHD ble denne timen ekstra spennende. På forhånd hadde jeg fått informasjon om at Geir var hyperaktiv og ikke greide å sitte i ro.

Jeg åpnet religionstimen med noe helt annet enn pensum. Før Geir rakk å gjøre så mye av seg begynte jeg å snakke om ham. Jeg spurte de andre elevene om de var klar over at de muligens hadde et geni i klassen. En ekstraordinær elev som kan ha supre evner, men som ikke får vist dem frem? Det ble stille. Jeg fortsatte: "Kanskje er det slik at Geir er den smarteste av dere alle sammen? Vet dere hvor mange superstjerner som har ADHD", spurte jeg. Det var fortsatt musestille. Geir var helt satt ut, sa ikke et ord. De andre lurte på hva dette var for historie. Så ramset jeg opp noen kjente navn, som slett ikke hadde vært noen skolelys, men som hadde gjort stor suksess. Poenget mitt var todelt. Det ene var ønsket om å gi Geir et bedre selvbilde, få ham til å forstå at han kunne bli noe.  Det andre var å få de andre ungene til å forstå at Geir ikke var den tullingen de trodde. Vi brukte halve timen på å diskutere Geir. Resten av timen handlet om Jesus og disiplene hans.

Andre sjokk- Idioter kan være genier.

En annen dag hadde jeg en syvendeklasse i matematikk.  I forkant hadde jeg fått beskjed om at denne klasse var særdeles flink i realfag. Det var mange ambisiøse elever her, ble jeg fortalt.  Klassen bestod bare av 18 elever denne dagen. Jeg begynte timen med to spørsmål:
Er det mange av dere som elsker matte? Det var 6. Neste spørsmål var: Er det mange elever som hater matte? Fem rakk opp hånda. Så holdt jeg et foredrag på ti minutter for dem. 25 % av mattetimen gikk med til å fortelle om det som kunne være geniene i klassen.

Matematikk kan være et grusomt fag. Elevene som hater matte faller av tidlig og kan oppleve at hele grunnskolen blir et mareritt. For hvis du hater matte, får du ikke bare en elendig karakter: Du blir sett på som en idiot. Det var dette jeg holdt foredrag om. Jeg fortalte at de fem elevene som hatet matte sannsynligvis hadde større forutsetninger for å bli noe "stort" enn de som elsket matte.  Jeg fortalte at disse fem elevene ganske sikkert har evner som mange andre ikke har. Det er mer sjelden at for eksempel kunstnere, musikere, forfattere eller skuespillere har matte som favorittfag. Tvert imot hører man ofte at slike typer genier hater matematikk.

Å være vikar kan være en utfordring. Da pleier elevene å benytte seg og de lager litt ekstra bråk. Mens jeg snakket om de fantastiske fem "idiotene" i klassen, var det stille som i graven. Dette hadde de ikke hørt før. Elvene var i en slags sjokktilstand.

"Trine" lærte mer på 40 minutter enn på tre år.

En dag var jeg vikar for en fjerdeklasse i matematikk. Vi var to lærere, hvilket er høyst vanlig på de fleste skoler fordi nesten alle klasser har minst en elev med en diagnose eller lærevansker. Helst diagnose for da er det lettere for skolen å få tilskudd. Denne dagen skulle jeg vandre fritt og hjelpe de som ba om hjelp. Tilfeldigvis satt jeg meg ned med en jente som vi kaller Trine.  Det viste seg at hun forstod ikke de enkleste regnestykker. 4+4  var helt grønt for henne. Den ti års gamle jenta med musefletter, hadde en eller annen sperre. Etter å ha sittet med henne nesten hele timen, brukt appelsiner, epler, bananer,lagt sammen to og to epler, fire og fire appelsiner, forklart henne med personlig innlevelse, så skjedde det noe rart. På slutten av timen hadde jeg inntrykk av at hun hadde lært mer enn de tre årene med matte som hun hadde bak seg. Hun greide både å legge sammen tall og trekke fra.

Etter timen besøkte jeg rektor. Jeg fortalte ham om at jeg var ganske sikker på at det var flere elever som ville hatt godt av litt ekstra undervisning i matte. Selvfølgelig var jeg klar over at dette har man ikke penger til. Jeg måtte likevel fortelle ham min historie og at historien med Trine var en sterk opplevelse for meg. Rektor hadde forståelse for historien, men kunne ikke foreta seg noe. Han hadde mer enn nok med å få kabalen til å gå opp uten ekstra kostnader. Som rektoren på Slemdal fortalte meg: Slik er virkeligheten.

Ødelagt selvbilde

Jeg må legge til at virkeligheten på norske skoler er for mange elever tragisk. Tenk å få ødelagt så viktige år av sitt liv fordi systemet ikke kan endres. Det handler om å tilpasse seg elevene. Utgangspunktet "Geir", "Trine" og de andre såkalte "idiotene" er helt forferdelig. Etter ti år på grunnskolen har minst 1/3 av elevene et selvbilde som gjør resten av livet vanskelig. Virkeligheten er dessverre slik at faller man av i matematikk vil man aldri oppnå å få studere på et universitet. Da er det rart å tenke på hvor lite som skal til for å komme på et bedre spor.

En annen diskusjon er hva man skal med denne matematikken. Da jeg underviste elevene i 7.klasse, var de 6 elevene som elsket matte virkelige flinke. Men det var ingen av dem som hadde hørt om ordet "rente" eller hva "avdrag" var for noe. Å regne ut kubikkinnholdet av en tønne eller flateinnholdet av en trekant, se det var de flinke til. For å si det slik: 99,5 % av elevene i grunnskolen vil aldri få nytte av den matematikken de bruker årevis i å lære seg. Den praktiske matten de burde lært seg, må de finne ut av selv når de en gang blir voksne.

Jeg må legge til at tiden som vikar var en god opplevelse. Det var smertefullt å se hvordan man var bundet av "systemet", men den hyggelige rektoren gjorde hva han kunne under de rammene han hadde fått tildelt.

3 kommentarer

Joachim Solberg

17.03.2016 kl.14:26

Interessante betraktninger, Aage.

aage georg sivertsen

18.03.2016 kl.07:34

En lærers viktigste egenskap i dag er forhandlingsteknikken, tror jeg. Greier han å kommunisere, få respekt med elevene? For ikke så mange år siden var læreryrket høystatus. Nå finnes det nesten ikke sanksjoner lenger, for hva gjør man hvis en elev bråker?

15.04.2016 kl.08:58

Jeg gikk på skolen, den gang vi gikk bort fra praktisk regning, og begynte med mattematikk. Se der....da var løpet kjørt

Skriv en ny kommentar

hits