Bjørn Rune Gjelsten-Keiserens nye klær


Bjørn Rune Gjelsten jakter nye milliarder. Her på et bilde fra 2016 sammen med Kjell Inge Røkke. 
 

Det står om milliarder. Et nasjonalt deponi for uorganisk farlig avfall skal plasseres enten på Raudsand i Romsdalen eller i Brevik. I utgangspunktet var det 12 forskjellige alternativ, men nå har man kommet til finalen. Raudsand mot Brevik. Bergmesteren A/S mot NOAH A/S.

NRK laget 29.februar i 2016 en sak på Bjørn Rune Gjelsten og hans selskap.  Tittelen var "Skittent maktspill om søppeldeponi".

https://www.nrk.no/norge/xl/skittent-maktspill-om-soppeldeponi-i-brevik-1.12797182

Her blir Gjelstens selskap NOAH A/S fremstilt i dårlig lys. Anklagene var at Gjelstens selskap drev et rått maktspill. Den tidligere utviklingssjefen i Telemark og tidligere bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet, Thor Kamfjord, sa til NRK: "NOAH forsøkte å bringe meg til taushet, fjerne tilliten til meg eller fjerne meg fra stillingen - de nådde målet sitt, sier Kamfjord.

Ett år etterpå er kampen om et nasjonalt deponi like giftig. Fremgangsmåten som NOAH bruker derimot endret. I NRK Møre og Romsdal ble det onsdag 19.april laget en sak om NOAHs motstander på Raudsand. Her er det en av Bjørn Rune Gjelstens forretningsvenner, nordmøringen Stig O.Jacobsen som blir intervjuet.  Jacobsen bor i Angvika, ikke langt i fra det tiltenkte deponiet. Han sier til NRK at de frykter omdømme for hele regionen.  Han mener også at det er stor fare for lekkasjer i grunnvannet og sier de er redd for eksplosjonsfare. Jacobsen fremstår som initiativtaker til en protestgruppe for at deponiet ikke skal havne på Raudsand. Selv besøker han bedrifter på Nordmøre for å få støttemedlemmer i aksjonsgruppa.

Hvilket spill er dette?

Bjørn Rune Gjelsten og Stig O. Jacobsen har vært venner i mange år. Gjelsten har eierandeler blant annet Angvik Areal A/S som delvis eies av Stig O. Jacobsen. Tilsammen  er Gjelsten og Jacobsen felles medeiere i 14 aksjeselskaper. De har samarbeidet i en rekke prosjekt, blant annet ved utbyggingen hotellet, Rica Seilet som ble ferdigstilt 11.oktober 2002..

Det synes åpenbart at Stig O.Jacobsen blir brukt i en strategisk plan. Planen er at forretningskamerat Bjørn Rune Gjelstens selskap NOAH skal få bygge avfallsdeponi i Brevik. Hadde det ikke vært slik, ville det ikke vært unaturlig at Jacobsen gikk generelt ut mot avfallsdeponi. Om det blir lagt i Raudsand, Brevik eller hvilken som helst plass i Norge, skulle man tro at faren for giftutslipp og eksplosjoner var like store. Risikoen blir ikke mindre om man fjerner det fra sin egen grend. Taktikken med å la en profilert forretningsmann samle sammen krefter for å hjelpe sin kamerat er kanskje smart. Tidligere utviklingssjef i Telemark Thor Kamfjord ble kneblet og fjernet fra stillingen. Denne gangen bruker Gjelsten en annen taktikk. Var det noen som nevnte keiserens nye klær?  Det er Miljøverndepartementet som tar den endelige avgjørelsen. 

Saken vil bli fulgt og oppdatert på ksu.no

Når psykologi avgjør fotballkamper




Jonas Slatlem og Arne Kjetil Dahle er både sponsorer og KBK-supportere. Da Kristiansund presterte å banke Brann 1-0 på hjemmebane på mandag, var publikum og supporterne, Uglan, en avgjørende faktor. Det nye intime stadion, med plass til cirka 4000 tilskuere, ga så mye lyd fra seg at spillerne løp som gale. Hele stadion ga respons på Uglans heiarop og da er det umulig at ikke spillerne gir noe tilbake. Før kampen i går hadde KBK null poeng etter to kamper. Først tapte de en jevn kamp mot Molde. Så ble de delvis overkjørt av Odd. Skulle de fortsette å tape?

Nei, publikum med supporterne i spissen, hadde bestemt seg. Dagen før kamp kom et leserinnlegg av en lidenskapelig Liverpoolsupporter,Roger Hojem. Han kritiserte Uglan for ikke å gi alt i første hjemmekamp mot Molde. I en positiv, men kritisk ånd, fyrte han løs. Litt uberettiget var det, fordi vinden og et forferdelig regnvær dempet heiaropene i Moldekampen. I går hadde derimot hele byen bestemt seg. Alle på tribunen ropte med når Uglan stemte opp: "Det er vi som er fra Kristian - Sund, Det er vi som er fra ..."

Det var magisk. Og når viljen fra tribunen er så sterk, flyttes energien til trenerne og spillerne. Uglan var helt utrolig fortalte KBKs trener Christian Michelsen etter kampen. Man kunne se hvor oppglødd trenerne og spillerne ble av heiaropene. Når vi vet hvor små marginer det er innenfor toppidrett, forstår man hvor mye det betyr å ha med 12.mann på laget. Noe bedre bevis på hvor mye en "ekstra spiller" kan bety, er det vanskelig å finne. Derfor: Skamros til Uglan som satte fyr på stadion da Brann kom på besøk. Med et slikt trykk på tribunen er det nesten umulig å tape fotballkamper.  Nå er det to bortekamper for dugnadsgjengen fra Klippfiskbyen, så er det snart klart for hjemmekamp igjen, i Løvens hule.

Vil du ha kommentarer, bilder, intervjuer: https://www.ksu.no

 

KBK-Brann: Psykologisk analyse


Ny stadion i Kristiansund! Veldig intim med plass til 4000 tilskuere. Brann og Bergen er elsket i klippfiskbyen. Dette blir en fest.

Det er mange fra Kristiansund som har et stort hjerte for Sportsklubben Brann. På mandag kommer rødtrøyene til klippfiskbyen. En rekke kristiansundere har spilt for Byen mellom de syv fjell. Det kan nevnes Anders Giske, Tore Strand, Ole Erik Stavrum, Arild Stavrum, Alf Dahl, Jan Erlend Kruse og Geir Soleim. Og vi kan legge til Pat Schanzenbecker som først spilte for Brann, men som kom motsatt vei og ble en CFKér.

Den kristiansunderen som derimot Bergenserne husker best, er Arve Mokkelbost. Han kom som trener for Djurgården, der laget under hans ledelse spilte 104 kamper og bare tapte fire av dem. I første sesong måtte laget vinne med 8 mål  mot byrival Varegg for å rykke opp.

-       Til pause ledet laget 3-1 på Krohnsminde. Mokkelbost var svært energisk og hadde en enkel taktikk i garderoben før de gikk ut til 2.omgang: Vi spilte ofte 3-2-5 når vi fant det riktig, sier han.

På slutten av kampen stod det 8-1. Da besvimte Mokkelbost. Det endte til slutt 9-1 og det gikk også bra med den særdeles karismatiske treneren. Bergenserne trykket familien Mokkelbost til sitt hjerte og slapp aldri taket. I sine 9 år som enten trener eller klubbdirektør fikk han være med på fire cup-finaler. Han er like høyt elsket i dag som den gang de rykket opp i øverste divisjon og samtidig tok cup-gull.

? Bergenserne e noke for seg?

Brann har rykket opp og ned fra øverste divisjon flere ganger. De har hatt problemer med å etablere en toppidrettskultur.Laget er kjent for å være ?manisk depressiv?. Så snart de har vunnet noen kamper, er byen i fyr og flamme. Da tror alle på gull. Hvis laget taper flere kamper på rad, er det som om all glød er borte.  Som Arild Stavrum fortalte på Fotballbadet i Kristiansund for en uke siden:  - Det var ingen elitekultur i Brann. Spillerne virket fornøyde bare de kunne få være med på laget.Men har du ikke vært på Brann stadion som tilskuer, da har du gått glipp av noe. Her er det en stemning som må oppleves. Når for eksempel Lillestrøm kommer på besøk, starter pipekonserten fra supporterne en time før kamp, ja, en time før kamp. Og kanskje har det sammenheng med at de aldri har vært glad i Ivar Hoff, Lillestrømmingen som en gang trente Brann, fikk sparken -og supporterne la igjen sin brune avføring på Hoffs bil, nærmere bestemt på panseret.

Sist sesong presterte laget å overgå alle spådommer. Under Lars Arne Nilsens ledelse presterte de å kapre sølvmedaljen. Det var nesten for godt til å være sant fordi de hadde nesten det samme laget som såvidt greide å rykke opp i elitedivisjon året i forveien. Patrioismen i Bergen er grenseløs. Her må man være født under de syv fjell for å være ekte bergenser. En trønder har ingen enkel oppgave om han flytter til det som en gang var Norges første hovedstad. For ikke å snakke om en østlending. Det var ikke uten grunn at Bergensbanen først ble ferdig i 1909. Det var 55 år etter den første jernbanen mellom Oslo og Eidsvoll. Bergenserne ville ikke ha noen forbindelse med hovedstaden og selv om Begensbanen ble påbegynt allerede i 1880-årene, nektet de omtrent å fullføre verket. Det var ikke få leserinnlegg som forsøkte å torpedere kontakten mellom landets to største byer.

Historisk sett er Brann kjent for å ha Norges beste tekniker gjennom tidene. Roald Kniksen Jensen var magisk med ballen. Han var den gangs svar på dagens Messi. Laget har selvsagt fostret gode spillere både før og etter det, men Kniksen er blitt et begrep og hvert år deler man ut Kniksen-prisen.

Med seier til KBK:Tre poeng bak Molde

Det som særpreger dagens Brannlag er at de virker mer sultne på suksess enn hva man er vant til fra den kanten. I mandagens kamp mot KBK er det slik at hjemmelaget nesten må ha poeng. Alt annet vil tære på selvtilliten. Når sant skal sies kan det være at KBK har fått tøffe motstandere de første tre kampene. Både Molde og Odd er utpekt som medaljekandidater. Så møter de Brann, som tok sølv i fjor. Man antar likevel at Brann er hakket svakere enn både Molde og Odd. Hvis Brann har litt av det manisk depressive i seg, kan kristiansunderne håpe på at bergenserne allerede er mentalt høyt oppe etter torsdagens utspilling av Strømsgodset. Uansett resultat, dette blir en ny thriller. KBK har noe å hevne fra sist de spilte sammen i 1.divisjon for to år siden. Brann vant 1-0 og sikret dermed opprykk, mens KBK måtte spille enda et år i Obosligaen. Det er to fargeklatter som møtes til dyst.

Det vil forundre meg meget om det ikke blir scoret mål i denne kampen. Ingen av lagene må vinne, men begge bør vinne. Det ene laget for å starte den lange veien mot sikker plass på tabellen, det andre laget bør vinne hvis de har ambisjoner om gull. Ingen skal fortelle meg at ikke bergenserne går for gull. KBK lærte mye av den siste kampen mot Odd. Begge målene kom på juniorfeil. På det første glemte keeperen å ta sats. Som keeper kan man ikke stå stille i feltet når motstanderen er 2 meter høy. På det andre målet glemte man å være først på ballen. Men en siste opplysning som kan være verdt å ta med seg: Hvis KBK slukker Brann, ligger de tre poeng bak Molde. 

Vil du vite mer om kampen KBK-Brann: Se ksu.no


 

KBK fikk en leksjon av Odd


Til høyre ser vi Andreas Hopmark. Han overtok kapteinsbindet da Ulvestad ble skadet. Hopmark spiller stor fotball til tross for at laget taper. I kveld fikk hele laget en forsmak på virkeligheten i elitedivisjon. Man kan ikke stå å se på når det står om livet, I midten sitter Andreas Røsand, en av de største talentene KBK har hatt. Han er utleid til Nest-Sotra frem til 16.august. Til venstre, ego. Bildet er tatt en uke før seriestart.


KBK fikk seg en leksjon de sent vil glemme da de tapte 2-0 mot Odd. Det er Johan Øiestad som sier dette til KSU.NO. Øiestad er mest kjent som komiker, forfatter og tannlege. Han spilte i sin tid på det fantastiske laget som Sunndal hadde på 1980-tallet. Øiestad var regnet for å være Norges største fotballtalent og fikk flere landskamper som junior. Dessuten har han skrevet bok om Norges 25 beste spillere gjennom tidene.

Johan Øiestad sier:

  • Odd hadde en klar taktikk på å omringe Kamer Qaka hver gang han fikk ballen. De har tydeligvis merket seg at han liker å holde på ballen, selv når han er rundt egen 16-meter. Han bør heller gjøre sine driblinger lenger frem på banen. Det blir fort livsfarlig når han mister ballen på egen halvdel.

  • Det første målet så ut som frispark, men keeper bør i alle fall forsøke å bokse ballen unna når det er for tett.

  • I andre omgang viste KBK at de ikke blir noen kasteball. Nå har de hatt to av de tøffeste motstanderne i elitedivisjon og allerede på mandag kan den første seieren komme, så her er det viktig å holde moralen opp.

  • Det andre målet var svakt forsvarspill av KBK. Var det unggutten Sørli som slapp sin mann, mon tro?

KBK var maksimalt uheldige da kaptein Dan Erik Ulvestad ble skadet etter 2 minutter. I andre omgang måtte også Qaka kaste inn håndkleet. Strengt tatt er de tre beste spillerne skadet før man har spilt kamp nummer tre. Espen Lund Næss kan bare holde seg i form. Det fortalte jeg ham allerede for en måned siden. Men nå må man spille med det man har og det spillematerialet er fortsatt veldig bra. Det positive fra denne kampen må være at man ikke blir fullstendig rundspilt av det som sannsynligvis er Norges nest beste lag. Vil du være orientert om KBK, se KSU.NO. Øverst i menyen trykker du på "KBK og lokal fotball". Ingen plussartikler.

 

Gunnar Stavrum: Seier tross tap



Sjefredaktør i Nettavisen bodde de to første årene av sitt liv i Kristiansund. Han sa allerede før kampen mellom KBK og Molde at Kristiansund har allerede vunnet sin kamp, nemlig å rykke opp i elitedivisjon. Etter at Molde hadde vunnet 1-0 var Stavrum opptatt av at det fortsatt er noen kamper igjen og spille før serien er over.

Stavrum var selv tilstede med stiv kuling i et pøsende regnvær. Molde vant en fortjent seier.

Hvordan opplevde du kampen  Gunnar Stavrum: Det var en jevn kamp hvor jeg mener KBK var best etter at Molde hadde scoret. Da hadde de også flere sjanser som burde gitt scoring. Stemningen på tribunen var utrolig bra og jeg er overbevist om at KBK vil komme sterkt tilbake. Det er fortsatt 29 kamper igjen.

Hvordan opplevde du å besøke byen denne gangen?

Det har vært en stor opplevelse. Tidligere har det vært litt dødt og trist her. Denne gangen var det fotballbad med mitt søskenbarn Arild Stavrum og jeg kom fremfor alt til en levende by. Mine to døgn her har, bortsett fra resultatet av kampen, vært enestående.

Det var stappfullt på alle byens restauranter dagen før den store kampen. Hvert sete var også utsolgt til KBKs debutkamp mot erkerival Molde. Trener Ole Gunnar Solskjær hadde nesten en umulig oppgave, siden han er fiendens hovedtrener. Han gjorde som lovet og ødela festen for KBK. Etter at Liridon Kalludra kom inn på banen i det 61.minutt,  festet KBK grepet og hadde det ene farlige angrepet etter det andre. Sondre Sørli var ikke langt unna å bli kveldens helt, men skuddet på slutten av kampen gikk like utenfor.

Den store oppturen, tross tap denne gangen var Andreas Hopmark, Sondre Sørli og Kamer Qaka. Sistnevnte var involvert i scoringen til Molde, dessverre. Utover det var han tidvis brilliant. Hopmark og Sørli imponerte også Ole Gunnar Solskjær. Han fortalte etter kampslutt: 

Hopmark spilte en kjempekamp. Folk sier han løper sakte, men det er feil. Han spilte glimrende. Dessuten var Sondre Sørlig artig. Jeg har såvidt trent ham da han var 11-12 år og husker ham godt. Han har en stor fremtid som fotballspiller.

Nå er det bare fire dager til neste kamp for KBK. Odd venter på bortebane. Odd på bortebane må bli en vrien oppgave. Skulle KBK ta poeng her, vil det være en overraskelse. Det er derimot ikke umulig. KBK får riktignok oppleve virkeligheten i elitedivisjon ganske raskt. I fjor vant de jevne kamper og scoret mange mål på slutten av kampene. I år er man helt avhengig av enda høyere lagmoral om det skal holde helt inn.

 

 

Arild Stavrum setter fyr på Molde


Arild Stavrum, mangeårig profesjonell fotballspiller, åpner sin bok "31 år på gress" på denne måten: Welcome to the asshole of the world. I mange år trodde jeg det var Marlon Brando som sa dette i Apocalypse Now. Det var det ikke. Men uansett hvem som sa det, vedkommende kan aldri ha satt sin fot i Rosenes by. Og har heller ikke vært bundet til en treårskontrakt med Molde Fotballklubb.

 Det er for jævlig å bo i Molde i femtien uker i året. Så kommer jazzfestivalen, da blir det enda verre

Slik beskriver forfatter Arild Stavrum Rosenes by mellom to permer. Boka forteller om hverdagen i en liten by med stort selvbilde. Det er en roman og strikken strekkes langt. Som f.eks. når han nevner eiendomsmeglernes tre krav til en god investering. Beliggenhet, beliggenhet og belliggenhet. Stavrum hadde fått en leilighet i sentrum, den lå ved sjøen, men den lå fortsatt i Molde.

Stavrum spilte flere sesonger i Molde og var også trener for klubben. Så bestemte han seg for å skrive bok om Romsdalsbyen. Det er få som kjenner byen bedre som innflytter. Lørdag 1.april er det tjuvstart i eliteserien. KBK møter Molde og for den som er i tvil: Dette er den største sportsbegivenhet som har skjedd noen gang på Nordmøre. Vi får måle det i engasjement og nerve. De siste årene har det vært krig mellom de to nabobyene, særlig på grunn av sykehussaken. Her er det bestemt at man skal ha et felles sykehus, men at det skal ligge i Molde. Fogderistriden har aldri vært større. Kristiansund Ballklubb har fått ny stadion. De 4105 setene er utsolgt for lenge siden.

Årets vorspiel  er derfor med Arild Stavrum i kveld klokka 20.15. Vi skal prate om oppveksten, proffkarrieren, trenerkarrieren og livet som familiefar. Stavrum har skrevet i alt seks bøker og det er mye å ta av. Vi skal også snakke om forskjellen på de to nabobyene. Kanskje er det ikke tilfeldig at Molde har hatt et lag i elitedivisjon i årevis, mens Kristiansund debuterer, i alle fall i moderne tid. Er det forskjell i lynne og kultur? Historiker Odd Williamsen fra Kristiansund, fortalte nylig at det er bedre stemning i en begravelse i Kristiansund, enn det er i et bryllup i Molde. Men hva er det Romsdalingene har gjort for å lykkes på så mange felt?

På Fotballbadet kommer også legendariske Ole Dukk Opp, Arilds pappa. Dessuten kommer Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum. Han er født i Kristiansund og er søskenbarn med Arild. Åge Hareide alias Johan Øiestad er også på plass.

Intervjuet med Stavrum vil ha fokus på lørdagens storkamp, men vi kommer selvsagt innom de seks bøkene han har skrevet. Blant annet barnebøkene om Maradonas Magi. Sendingen blir streamet og går "live" både hos Nettavisen, Tk.no, Rbnet.no og KSU.NO klokka 20.15. Og har du lyst å finne mer informasjon om selve fotballkampen, klikk deg inn på ksu.no.
 

Solskjær i dødens posisjon


Det er ikke årets siste kamp. Det er ikke cup-finale. Ingen av lagene rykker ned om de taper. Det er likevel den mest dramatiske og spennende kampen som har vært spilt i Kristiansund. Ikke siden krigens dager har det stått så mye på spill. Når dommeren blåser i fløyta lørdag 1.april klokka 18.00 er det ingen aprilspøk. Det er tvert imot dødsens alvor. Det er noen uker siden jeg snakket med Ole Gunnar Solskjær, men situasjonen er åpenbar av det urolige slaget.

Det er en sinnssyk stemniing i Kristiansund om dagen. Byen har vært sulteforet på toppfotball i tiårsvis. Årets første eliteseriekamp spilles på Kristiansunds nye stadion. Vi må få kalle det nytt fordi her er det kostet på nye tribuner - og bare flomlysanlegget hadde en prislapp på 10 millioner kroner. Entreprenører jobber febrilsk med å gjøre klar tribuner og banen før avspark. Krigen som skal utøves på den intime banen, er som alle forstår langt mer enn en vanlig fotballkamp. Det er et hatoppgjør mellom to byer. Bakgrunnen for hatet ligger ikke årevis tilbake i tid. Nei, det er kampen om det nye sykehuset som har satt sinnene i kok. To lokale sykehus skal bli til ett fellessykehus. Det er bare en hake ved den beslutningen: Det skal ligge i Molde. Kampen om sykehuset har derfor eskalert til nesten uforståelige høyder. Det sies at om det nye sykehuset blir bygget i Molde, så vil kristiansundere heller dø, enn å reise over fjellet til behandling. Så ille blir det kanskje ikke, men en historie fra lokalavisen bekrefter at ikke alt er som det skal. En innbygger fortalte i fjor at han skulle kjøre sin mor til sykehuset i Molde pga en spesiell operasjon som man ikke kunne utføre på Kristiansund sykehus: Jeg kjørte henne til Batnfjorden. Jeg fortalte henne at derfra måtte hun ta bussen. Jeg vil aldri innom Molde Kommune.

Det siste som har skjedd er at Kristiansund Kommune nekter å gi seg. Etter at de i fjor tapte rettssaken om å omgjøre sykehusvedtaket, har de anket saken til lagmannsretten. Om noen måneder vet man det endelige resultatet.

Men denne kampen er ikke bare spesiell på bakgrunn striden om et sykehus. Trener for Molde, er som man vet, kristiansunderen Ole Gunnar Solskjær. Byens desidert største fotballspiller gjennom tidene, byens ikon er trener for laget som - skal vi si - hele hans hjemby ikke liker. Solskjær innrømmer å være i dødens posisjon:

"På den ene siden vet jeg hvor viktig det er for KBK å få en god åpning på sesongen. På den andre siden må jeg selvsagt tenke på mitt eget lag og sørge for at vi vinner", sier den sympatiske Solskjær.

Sammenligner man fjorårets Molde med dagens, så ønsker Solskjær å påpeke én vesentlig ting:  "Mark Dempsey(trener) er kanskje den viktigste brikken vi har fått."

Dempsey var en del av den ekstreme suksessen Molde og Solskjær opplevde da han ble trener for klubben første gang. Kristiansundere bør ikke glemme én ting. Uten KBKs samarbeid med Molde Fotballklubb, ville laget aldri vært i elitedivisjon. De siste årene har det vært et nært samarbeid mellom de to klubbene og særlig har Solskjær vært positiv. En rekke spillere har vært på utlån og det er ingen tvil om at disse har hevet KBK fra det middelmådige til noe som ligner toppfotball. I fjor ble f.eks Senegaleseren Amidou Diop utleid fra Molde. Diop stortrivdes og spilte magisk fotball. Han var med å legge grunnlaget for opprykket til elitedivisjon. På høsten ble han tilbakekalt til Molde. Den siste tiden har han vært skadet. Nå må det legges til: Hva hadde Molde vært uten tilførsel av Solskjær, to bla Stavrum, Trond Andersen, Jan Erlend Kruse, Øyvind Leonardsen ...osv. I minst én landskamp spilte Leo, Andersen og Solskjær samtidig på A-landslaget, bare for å ha nevnt det.

Kampen er ikke bare viktig for KBK. Solskjær trenger ikke å ha god hukommelse for å huske hva som skjedde i 2016. I en periode tok Molde ett poeng av 18 mulige. Media og supporterne hadde begynt å tvile for alvor. Da laget spilte 2-2 mot Start og ikke lenge ettterpå såvidt vant 3-2 mot Bodø-Glimt, var det nesten for tomme tribuner. Jeg skriver såvidt 3-2 fordi i siste spilleminutt ble Bodø-Glimt snytt for et ganske opplagt straffespark. Jeg er redd for at Solskjær har måttet forlate Røkkeløkka for godt om ikke fru Fortuna var med dem i den viktige seieren over Bodø-Glimt. Det betyr minst en ting, Rosenes by, supporterne, tilskuerne har skyhøye ambisjoner. De vil slå Rosenborg, de skal ut i Europa igjen. Alt annet enn topp tre, er krise. Det betyr at laget ikke tåler å tape mot en av divisjonens dumpekandidater, KBK. Og får Molde en dårlig start, vil det neppe gå lang tid før hylekoret er i gang. Solskjær trenger ikke spørre hva som skjedde med Arild Stavrum den gangen han var trener i Rosebyen. Solskjær kan bare skru tiden tilbake i 6-7 måneder.

KBK og Molde spilte en privatkamp i fjor sommer. En jevn kamp endte 1-1 hvor banens beste var KBKs yndling, Kamer Qaka. Også kåret til 1.divisjons beste spiller i 2016. Vi får se om han og resten av lagkameratene vil tåle presset på hjemmebane i århundrets fotballkamp for Kristiansund sin del.


Trener for KBK Christian Michelsen blir intervjuet av Yngve Kruse på Christian Bar. Det er en spent trener for KBK som kan fortelle at laget er i rute og har gjort fremskritt i løpet av vinteren. Han vet at det er en trener på andre siden av fjellet som har dobbelt så stort press på seg denne helga. Til venstre for den dyktige konferansier Kruse ser vi keepertrener Trond Hjelle.

Alt taler for en jevn kamp. 0-0, 1-0 eller 0-1 ligger på lur, men siste dagers treninger hos KBK gir signal om at det er noe uforløst hos Michelsens menn. Vi så hvordan Coly hamret inn sitt mål mot Sandefjord i siste kamp i 2016. Og vi glemmer ikke hvordan Bamba scoret det avgjørende målet og sikret seriemesterskapet, fire minutter på overtid. I løpet av vinteren har ikke sulten blitt mindre. Psykologien avgjør derimot det første oppgjøret. Hvem holder hodet kaldt? Mitt tips er 3-0. 

Ps: Få med deg Fotballbad med Arild Stavrum fredag 31.mars kl.20.15, live på Nettavisen, Ksu.no, Tk.no og Rbnett.no.

IQ-testing av babyer

.

IQ-testing av et barn på 4 år er hovedårsaken til at Ringerike Tingrett bestemte at foreldrene mister retten til barnet og aldri får se det mer. En anonym bekymringsmelding førte til at det hele endte i rettssak. Først vant foreldrene retten til å beholde barnet i fylkesnemnda, men i tingretten tapte de. Dette melder TV2 på nyhetssendingen i kveld.

Barnet ble IQ-testet allerede flere ganger før det var ett år gammelt. Du leste riktig. Før det var ett år! De IQ-testet barnet første gangen når det var 6 uker. Vi vet fra før av at IQ-tester er sentral i barnevernets arbeid, og ikke minst i psykologers bruk av IQ-tester. Tidligere har det vært foreldres lave IQ som har vært avgjørende for om man får beholde omsorgen for et barn. Nå utvides denne testingen også til å gjelde barnet. Selvsagt er det som vanlig ting vi ikke vet, men bruken av IQ-tester i forbindelse med omsorg av barn, har jeg skrevet om flere ganger.

Testen«Ages and Stages Questionnaire», ble brukt da gutten var seks, ni og ti måneder gammel. Disse viste en helt normal utvikling Denne testen er normert for norske barn. Men før rettsaken om omsorgen startet, da gutten fortsatt var ti måneder, brukte en psykolog en annen type test:  «Bayley III». IQ-scoren ble satt til 55. Diagnosen var: "uspesifisert forstyrrelse av psykologisk utvikling" og dette ble hovedargumentet da retten besluttet tvangsadopsjon, ifølge TV2.

I dette tilfellet går til og med psykologer ut og mener at det å IQ-teste babyer, hvilket altså gjøres, neppe er smart. De samme psykologene mener derimot at IQ-testing av foreldrene er veldig viktig i omsorgssaker. I reportasjen er det lederpsykolog Jens Egeland som strekker seg til å si at det er betenkelig å gjennomføre IQ-tester på babyer. Når skal noen i psykologiforeningen gå imot sine egne kolleger og si at dette er den rene galskap? Det finnes en rekke eksempler på at foreldre har mistet omsorgsretten pga at mor eller far har for liten IQ. Denne gangen var et barn som hadde for liten IQ. Psykolog Ester Solberg var heldigvis klokkeklar. Hun mente at IQ-tester av babyer på 6 uker ikke gir noen mening. Man må ikke være utdannet psykolog for å konkludere slik. Får noen stoppet galskapen?

Reiste 924 mil - ble frelst

 


Jeg er nysgjerrig på hvordan andre land utenfor Cuba lager sigarer. Derfor valgte jeg å reise på sigarsafari til Nicaragua. Etter en liten uke var jeg frelst. Denne historien vil du nesten ikke tro er sann. Hvis denne historien er sann, og det er den jo, hvorfor sitter cubanerne på gjerdet uten å røre på seg?

Cuba er sigarens hjemland. Statusen til den cubanske sigaren er vanskelig å røre ved. Men like etter revolusjonen skjedde det ting på Cuba. Særlig de siste 10 årene har noen naboland for alvor begynt å jyppe seg. Spesielt Nicaragua produserer sigarer i stor målestokk. Der er sigarproduksjon en milliardindustri. I løpet av noen år vil sannsynligvis Cuba oppleve et sigarsjokk som de neppe greier å løse med det første. Hva er det som skjer?

Jeg har besøkt Cuba minst 15 ganger og har hatt  gleden av å nyte sigarer de siste 5-6 årene. For noen måneder siden skrev jeg artikkelen: verdens beste sigar. Den er å finne på plantasjen hos Hector Luis, et par timers kjøring fra Havanna. Da jeg fikk invitasjon av Håkon Aanonsen om å være med på et ukes sigarkurs til Nicaragua, slo jeg til. Aanonsen er en av dem som kan mest om sigarer i Norge. Han garanterte meg at det skulle bli et minne for livet. Og for en opplevelse det ble! I løpet av noen dager fikk jeg være med på hele prosessen - fra frø til ferdig sigar. Endelig skulle jeg få se hva som fører til at man kan holde en perfekt sigar i hånda. En prosess som går igjennom 3000 ledd. Jeg tuller ikke. 3000 ledd. På Cuba kan du trekke fra en null. Hvor ligger forskjellen?

Først del av sigarkurset var å overhøre et foredrag om frøet. En unik historie. På min pekefinger ser du mange frø. Kan du tenke deg hvor mange det er hvis man har et melkeglass fullt med frø? Måten sigarfabrikken Perdomo skiller ut de gode frøene fra de dårlige, er en spennende historie.Perdomo skiller mellom A og B-frø. De bruker kun A-frø, mens B-frøene blir destruert. A-frøene har en spiringsdyktighet på 96 %. Å se hvordan denne prosessen foregår, må oppleves. Likeledes den lange prosessen fra planten er ferdig utvokst, til den ligger klar i sigaresken. Det tar årevis.

Hva får fem nordmenn til å reise halve jorda rundt? Jo, søken etter den perfekte sigaren! Etter å ha fått lært om frøet og "survival of the fittest" bar det til plantasjen, som ligger en halvtimes kjøring fra Esteli sentrum, et par timers kjøring fra hovedstaden Managua. Bort fra Pan-American Highway hvor flere av de andre plantasjene ligger. Perdomo senior ønsket seg bort fra all forurensning. På selve sigarplantasjen er vi omringet av friske grønne planter. Først de små, så de mellomstore og så de største. På dette bildet er man klar for å kappe bladene, legge dem i kasser og bringe dem til fabrikken. Fra venstre har du ego, Rune Eriksen, Paul Trondsen, Håkon Aanonsen, Arnt Ånensen og kursleder Arthur Kemper, Vice President i Perdomo. Både Kemper og sjefen selv, Nick junior, bor i Miami. Flere ganger i året inviteres forhandlere og distributører som selger sigarer verden rundt. Særlig i USA, men også i Europa, deriblant Norge. Arthur ledet sigarkurset som jeg og fire sigarelskere fra Norge var med på. Et verbalt orakel som snakker flytende engelsk og spansk.

Etter at Fidel Castro overtok som diktator i 1959, ble det umulig for mange sigareksperter å være på Cuba. Private store plantasjer gikk, som alt annet, til å bli under statlig styring. Kommunismens inntog var nådeløs. Da han på slutten av 1960-tallet forbød all privat virksomhet, var katastrofen et faktum. Alle skulle jobbe for staten, i en eller annen fabrikk. Ikke som en privat frisør, ikke engang en frukthandler fikk drive eget utsalg. Av alle mistak som Fidel Castro har gjort, er nok dette inngrepet ved å stoppe all næringsvirksomhet, det aller mest dramatiske - og for å si det på godt norsk , kanskje det dummeste han gjorde. Mange cubanere vil aldri tilgi ham denne fadesen. Heldigvis har systemet endret seg noe.


Sarah Gonozahles og Aristides Gayola har vært med på en sigarrevolusjon. Kommunismens jerngrep og det superkontrollerte samfunnet, førte til at flere av de fremste ekspertene på sigarproduksjon, enten valgte å flykte ut av landet, eller de ble tvunget til det. Noen dro til Miami, Honduras, Den Dominikanske Republikk eller til Nicaragua.  Én av dem som etterhvert valgte Nicaragua var Nick Perdomo senior.  I 1996 hentet han en cubansk kvinnelig sigarekspert, Sarah Gonozahles, som også hadde flyktet til Miami. Hun kunne rulle sigarer som ingen andre. Sarah ble satt til å lære opp Nicaraguanske jenter. I år 2000 sendte han telegram til den fremste eksperten av dem alle, Aristides Gayoia. Han var den som hadde ansvaret for fermeteringsprosessen av tobakk både før og etter Fidels revolusjon. Fermeteringen skjer i tiden fra innhøstet blad til tobakken er klar for å bli rullet. En livsviktig prosess for å lage en god sigar. I 1994, som 60 åring, trakk Aristides seg tilbake og ble pensjonist. "Jeg takket straks ja på Pedormos forespørsel i år 2000 om å hjelpe til med å utvikle sigarproduksjonen i Nicaragua. Jeg reiste derfor straks til Esteli for å hjelpe min tidligere venn, Perdomo senior", forteller han meg med stor entusiasme.

I dag har Tabacalera Perdomo store plantasjeområder i flere deler av Nicaragua, en oppdatert fabrikk og 4000 ansatte. De har relativt gamle maskiner, men såvidt jeg vet er dette eneste sted på jord hvor man benytter seg av avansert maskinell hjelp for å lage sigarer. Niqaragua er kjent for å ha et veldig godt jordsmonn hvilket er et veldig godt utgangspunkt for å lage en god sigar. Et supereffektivt og presist vanningsanlegg er dessuten i ferd med å perfeksjonere fremstillingen. Det endelige produktet er en Perdomosigar.  Man kan si at den er et resultat av årevis med erfaring fra Cuba, kombinert med nye metoder i nabolandet . Man skal ikke glemme at Perdomo er en pioner på vitenskapelig sigarforskning. I dag eksporterer fabrikken allerede mellom 15 og 20 millioner sigarer i året, dog fortsatt langt mindre enn Cubas eksport. De eksakte eksporttallene fra Cuba er vanskelig å føle seg trygge på, men sannsynligvis er tallene 3-4 ganger høyere enn Perdomos. Men Perdomo øker stadig produksjonen. Nicaragua er også et land med en lang sigarhistorie og det er flere plantasjer og fabrikker i landet som selger tobakk.

Fremstillingen, fra et lite frø til at sigaren ligger i en innbydende sigarboks, er ikke til å tro. Her brukes metoder som cubanerne helt sikkert kunne lære noe av. En Israelsk vanningsekspert fikk i oppdrag å gi sigarplanten den perfekte fuktighet. I dag er moderne vanningsanlegg et must for de beste plantasjeeierne i Nicaragua. Noe tilsvarende finnes ikke på Cuba. I alle fall har ikke jeg sett slike vanningsanlegg på mine plantasjebesøk.

Fermeteringen, en slags kompostering, er så gjennomtenkt og så nøyaktig utført, at enhver cubansk sigarkjenner villemuligens fått bakoversveis om de visste hva som foregikk. Her ligger sannsynligvis også den store hemmeligheten. Slik er prosessen: Sigarplantens blader blir høstet inn, behandlet - så blir de lagret i årevis i store klimatiserte fabrikklokaler. Da først er sigarbladene endelig klar for sin siste fase, nemlig å ende opp som en sigar. Denne prosessen er så detaljert i systemet til Perdomo at man bør bruke minst et par dager på plantasjen og i fabrikken, for å forstå hva som foregår.

Enten vet ikke cubanerne om det som skjer i Nicaragua, eller så vil de ikke vite om det. Eller et tredje alternativ: De kjenner til den moderne prosessen som utføres i nabolandet, men de har ikke økonomiske ressurser til å gjennomføre det samme. Mest sannsynlig er ingen av  alternativene riktige, men et fjerde: Cubanerne lider av Dunning-Krüger. Det betyr at de er helt overbevist om at deres sigarer er verdens beste og med en god porsjon arroganse mener de at ingen andre i verden kan sammenligne seg med dem. Vi som har hatt æren av å nyte en god cubansk sigar, vet at på Cuba, og særlig i Havanna, er det mange som forsøker kopiere de beste merkene. Man skal ikke se bort i fra at halvparten av sigarene som man får kjøpt i Havanna, er "fake".


Nick Perdomo jr. er tredje generasjon sigarekspert. Han er i Esteli flere ganger i året. Noen dager før vi reiste tilbake mot vårt iskalde nord, kom han innom og hilste. Cuba er kjent for å ha verdens beste sigarer. Slik har det vært siden de startet å nyte de brune tørkede bladene for mer enn 500 år siden. Nå har de fått konkurranse fra minst én ambisiøs aktør.  Han overtok sin fars forretninger. En av de beste sigarene han har, heter Champagne. Jeg har sigarert den noen ganger og mener den kan måle seg med det beste som Cuba kan tilby, en Hector Luis-sigar. Perdomo ønsker å ha verdensherredømme av sigareksport. Mens man kan finne tusenvis av "fake" av Cohiba eller andre gode cubanske merker, finnes det ikke én "fake" av Perdomo. Ikke foreløpig. Det er nesten ikke mulig å fake en Perdomosigar. Den er så perfekt laget at en middelmådig sigarkjenner vil avsløre lureriet på ett sekund.

Nicks bestefar, Silvio, ble arrestert og satt i fengsel etter revolusjonen i 1959. Først i 1974 ble han sluppet fri og fikk reise til USA. Nick Senior var også antikommunist og emigrerte til USA.  På slutten av 1990-tallet hadde familien Perdomo bygget seg opp som sigarprodusent i USA og for alvor etablert seg i Esteli i Nicaragua. I 2001 haddeTabacalera Perdomo  622 arbeidere i Mellom-Amerika, mens  24 av dem jobbet i administrasjonen i Miami. I dag har de mer enn 4000 arbeidere på plantasjene og i fabrikken i Esteli.


Her ser vi Aristides posere i en av de store lagerhallene. Disse enorme pallene av sigarblader ligger 6-7 år på lager før de er klar for neste steg. Før den tid er bladene gjennom en fermetering, en prosess. På Cuba blir de ofte viderelevert etter noen uker, eller måneder, som ferdige sigarer. Mens en Perdomosigar først er klar for nytelse etter 10-12 års lagring, bør en cubasigar muligens lagres i like mange år for at den skal være av beste kvalitet. Sigarer er som vin, de blir bedre med årene. Vel og merke om de blir lagret etter riktig.



Bladene blir fuktet, stablet i på paller i et spesielt mønster, og dekket til. Hver morgen og kveld stikker denne mannen inn et digitalt apparat som måler temperaturen. Midt inne i pallen av blader stiger temperaturen kraftig på grunn av fuktigheten og tyngdetrykket. Derfor kreves det at pallene snus med jevne mellomrom. Dette gjøres helt til at fermeteringen er ferdig. Når denne prosessen er over, øker ikke temperaturen lengre og tobakken er klar for lagring.

På fabrikken sitter de parvis. Mannen gjør ofte en litt grovere jobb, mens kvinnen har ansvaret for dekkbladet, det ytterste bladet på sigaren. De sitter ikke sammen for moro skyld, de samarbeider. Hver Perdomosigar blir testet 17 ganger før den blir levert til forhandler. Dette er et petimetersystem der absolutt intet er overlatt til tilfeldighetene. De blir sjekket fra a til å. Perdomo produserer cirka 110 000 om dagen. Alle blir trykksjekket. Er dekkbladet helt? Er lengden og tykkelsene på millimeteren? Perdomosigaren har 32 fargevarianter. Er de 24 sigarene som legges i en eske av nøyaktig samme farge? Dette får være et lite hint til kvalitetskontrollen på Cuba, pay attention.



 




















 

 

 

 

 

 

 

 

Norge-Croatia 28-25. Herregud for et lag!


Herregud for en idrett!! Norge var nest best i fotball da de lå på andreplass på FIFA-rankingen under Drillo. I Håndball har de norske damene både blitt verdensmestre og OL-mestre, men nå, nå har Norge fått et herrelandslag i verdensklasse. Kampen mot Croatia var ellevill. Den inneholdt alt.

Siden jeg selv er fotballfan av mitt hjerte er det normalt sett vanskelig å bli superengasjert i andre lagidretter. Men når man ser slike håndballkamper som i kveld, skvetter pulsen ganske mange hakk. Dette er idrett på høyeste nivå. Sagosen, slegga fra Trøndelag eller keeper Bergerud, eller hva med angrepsspiller Bjørnsen? Dette er spillere med helt ekstreme kvaliteter som gjør relativt lunkne tilskuere som meg overivrig. Måtte reise meg foran tv´n siste minuttet av ordinær tid. Da tiden var ute og det var helt jevnt, fikk Croatia straffe. Men så redder Bergerud!!!! Og ekstraomgang! Disse gutta driver en idrett for Mannfolk. Her skal man helst løfte 130-140 kg i benkpress for å være aktuell. Ballkontroll er ikke nok. Her må du være råsterk!

På benken har Norge en rolig og intelligent trener i verdensklasse. Slik var han også som spiller. Genial. Spesielt var det å se på reaksjonen til Berge etter straffemissen til Croatia. Isteden for å bruke energi på å feire at det ble ekstraomganger, var han iskald og la planer for de siste ti minuttene. Vinnerskalle! Og så har de unge skrubbsultne spillere. Det er ikke sikkert de vinner VM-finalen, men dette blir snart verdens beste håndball-lag!

9 av spillerne er enda ikke blitt 25 år. Hvilken fremtid!! Skal man vinne kamper på dette nivået, er det ikke nok med en bra innstilling. Man må ha kvaliteter utenom det vanlige.

Min lille analyse:

  1. En trener - en person som leder laget under kamp - Mr. Christian Berge på høyeste nivå. Mens vi tidligere alltid har hørt fra ekspertkommentatorer at man skulle gjort det og det, er det nå ikke ofret et sekund til kritikk. Kan se ut som om han gjør alt riktig. Og så er han rolig. Istedenfor å tenke på hvor stort dette er, hvor stort det er å få komme til en finale i håndball-VM, hyller han sine egne spillere og ser ut til å ha mer enn trøndersk bakkekontakt. Sannsynligvis et trenergeni.
  2. En keeper i verdensklasse. I håndball er en keeper mye viktigere enn i fotball.
  3. Noen killere av noen spillere. Det er ikke bare Sagosen. Det er minst 3-4 spillere som virker rågode - i verdensklasse. Dessuten - gammelkaren selv, Bjarte Myrhol må bety mye for laget. I sum er de vinnerskaller.
  4. Begeistringen. Ved siden av selve kvaliteten på spillerne er det som den norske damelandslagstreneren sa forleden: Jeg merker meg begeistringen!
  5. Psyken. Dette er ingen idrett for puddinger. Laget flyter over av selvtillit. Helt nødvendig om man skal bli verdensmester.

De som lurer på forskjellen mellom toppidrett og vanlig idrett. Se på herrelandslaget i håndball. Og så får man lyst å legge til: Underholdningsverdien av en semifinale i fotball og håndball...kan dere se forskjellen? 

 

 

hits