hits

Fingran av fatet, Solskjær!

Nå tråkker Solskjær i salaten. KBKs suverene spiss, Benjamin Stokke, er på vei til Molde. Det sies at Molde vil gi fem millioner for spilleren som i fjor var en sensasjon i eliteserien. Romsdalingene er kjent for å ha kavet til seg statlige arbeidsplasser og det har vært fremfor alt vært urent spill i plassering av det nye fellessykehuset som også havnet i Molde. Nordmøringene har lidd de siste årene og de har hele tiden lagt skylden på Moldenserne.

Kristiansund har derimot noe som holder motet oppe: Fotballklubben. Men hvis Stokke blir kjøpt opp for skitt og ingenting, vil det svekke laget såpass kraftig at kan få dramatiske konsekvenser. Molde, som har sekken full av penger, kan bruke kikkerten og finne spillere til samme pris over hele Europa. Hvis de derimot velger å svekke KBK på denne måten, vil det dårlige forholdet mellom de to byene vare evig. 

Jeg har skrytt mye av Ole Gunnar Solskjær. Først og fremst fordi han er en så flott personlighet. Det spesielle er at han trener naboklubben, Molde. Det er på et vis et slags ran. Og det er mye psykologi i dette. Solskjær fortalte i høst at publikum på kampene i Molde applauderte da det ble opplyst at KBK hadde scoret mål. Han forstod derfor ikke hvorfor publikum i Kristiansund ikke gjorde det samme når Molde scoret mål.

Kjære Ole Gunnar: Det er helt utenkelig at en by som er blitt frastjålet hundrevis av arbeidsplasser, noen gang vil juble for at dere scorer mål. Hvis du denne gangen, noen uker før seriestart, henter spillere fra KBK, vil det aldri bli tilgitt. Vi har kunnet leve med at du trener Molde, men hvis du må hente spillere fra Kristiansund, vil det renne over for byen du kommer fra. Forlater Stokke Kristiansund, vil det bety en betydelig svekkelse for KBK. For Molde vil det muligens bli en forsterkning av stallen.

Mange vil si at ; det er slik fotballen er. Money talks. Nei, slik er det ikke. Molde kan finne spillere på Stokke sitt nivå andre steder. De trenger ikke hente ham fra KBK. Det er rett og slett et spark under beltestedet. Moldebyen har hersjet med Kristiansunderne i årevis. Hvis de nå også kødder med KBK, er punktum satt. Da kan Solskjær like gjerne flytte til Molde.

Overtar kvinnene snart Arbeiderpartiet?

Portrett av Jonas Gahr Støre, leder i Arbeiderpartiet.

Jonas Gahr Støre har hatt nok å henge fingrene i de siste ukene. Tiden vil vise om det er kvinnene som vil overta ledelsen i partiet. Det er også et spørsmål om hvor mye Støre vil påvirke en slik strategi. Og ingen vet med sikkerhet om det vil gjøre Arbeiderpartiet større. Det eneste man vet er at Ap står overfor mange veivalg. Både når det gjelder valg av ledelse og hvilken politikk de skal presentere. "Det er krise" sa veteranen Martin Kolberg like etter valget. Hva er det i så fall nå? Kollberg ville muligens svart; katastrofe. Det ordet betyr visstnok to ting på kinesisk: Krise - og mulighet. Kan Ap finne muligheten?

Skal Ap komme på rett kjøl igjen, må Jonas Gahr Støre analysere og fintenke. Skal de få tilbake folkets tillit og alle de tapte stemmene, starter det hele med en erkjennelse. Den kan være tung å fordøye, og den bør gå lengre tilbake enn noen uker eller måneder. Det stikker dypt. Det handler rett og slett om Arbeiderpartiets sjel. Hadia Tajik sa tirsdag at hun tror at Giskesaken er årsaken til Aps elendige oppslutning. Hvis ledelsen i Ap er enige, kan man like godt innse at storhetstiden for partiet er over for godt. Men den særdeles uredde Tajik er sannsynligvis kommet for å bli. For hva ellers skulle hun si? Og som kvinne vil hun neppe være alene om å styre Arbeiderpartiet. 

Veteranen Martin Kolberg sa rett etter høstens stortingsvalg: "Det er krise". Mange partifeller, deriblant partisekretær Kjersti Stenseng, avviste at det var noen krise. De hadde jo nesten vunnet valget. Mon tro om det har gått opp et lys for Stenseng?

Hvis man er ærlige nok til å analysere de interne maktkampene fra bunnen av, da kan det være håp for at partiet reiser seg igjen. Men det er minst tre vesentlige forskjeller på nåtidens Ap, under Støre, og datidens Ap, under Stoltenberg:

1. Stoltenbergere vokser ikke på trær

Jens Stoltenberg må sies å være politisk helt unik. Her florerer det av superlativer. Stoltenberg fikk ryddet Jagland av veien. Krigen mellom de to var hovedårsaken til det elendige valgresultatet i 2001. Etterpå fikk Stoltenberg endelig fred til å bygge opp tillit. Støre har fått ryddet bort Giske, enn så lenge. Det gjenstår å se om velgerne støtter opp om Tajik som nestleder. Meningsmålingene fremover vil delvis gi svar på det. At Støre skal kopiere Stoltenbergs comeback ved at han vinner det neste Stortingsvalget i 2021, er det vanskelig å forestille seg. 

2. Hva har skjedd mellom Ap og fagbevegelsen?

Forholdet mellom Ap og fagbevegelsen er ikke som det har vært. Det er en oppgave for historikerne å dokumentere hva som har skjedd, men det er opplagt at mange av de tapte stemmene har sin kilde herfra.

3. Søsterpartier til Ap har allerede sett mørket

Tiden har forandret seg radikalt de siste ti-femten årene. Sosialdemokratiets nederlag i omtrent hele Europa - særlig i Nederland, Frankrike, Spania, Hellas, Tyskland og Østerrike, er ikke til å misforstå. La oss se på tre eksempler: Nederland, Spania og Hellas: 

I Nederland fikk sosialdemokratene i fjor 5,7 prosent av stemmene. De mistet 29 av sine 38 representanter i nasjonalforsamlingen.

I Spania fikk sosialdemokratiske PSOE  22 % oppslutning i 2015. I 2008 var tallet 42,6 %.

I Hellas fikk sosialdemokratene 44 prosent av stemmene i 2009. I det første av to valg i 2015 fikk de 4,7 prosent.

Så kan man si at valgene i disse tre landene har hatt et litt spesielt bakteppe. Men jeg mener likevel disse eksemplene er representative for hva som skjer ute i Europa. Analyserer man hva som har skjedd i Frankrike, har sosialistpartiet også der kollapset.

Er det noen grunn til at Arbeiderpartiet ikke skal oppleve det samme? Gjett om søsterpartiene ute i Europa har gransket og analysert. Det må også ledelsen i Ap gjøre. Da holder det ikke med å legge skylden på Giske. Selvsagt har det påvirket ukens katastrofale meningsmåling, hvor Ap får 20,1 % oppslutning. Hadde det tallet vært en realitet ved et Stortingsvalg, ville det vært det svakeste på 94 år, står det å lese i riksavisene. Da bør man ha i bakhodet at dette er en meningsmåling.  Ap hadde for eksempel 14 % oppslutning under Jens Stoltenbergs ledelse. Det var på en måling gjort av Aftenposten, like etter katastrofevalget i 2001. 

Hvis Støre og resten av sentralstyret i Ap innser at Giske bare er en av årsakene til partiets manglende popularitet, er det tid for å lene seg bakover å fintenke. Det handler om maktkamper og politisk gangsyn. Her er en liten liste som kunne vært agenda på neste sentralstyremøte:

1. Kvinnene overtar

Dagens ledelse står foran en ny tid hvor kvinnene i partiet ser ut til å overta partiet. Vil det føre Ap på gamle høyder?  

2. Maktkampene
Maktkampene ser aldri ut til å ta slutt i Ap. Erkjenner man at det er like jævlig nå som det var mellom Gerhardsen og Lie, Gro og Reiulf og Jens og Thorbjørn? Hva gjør man med maktkampene som nå står for tur?

3. Sosialistenes kollaps i Europa

Ap bør analysere informasjonen om den kollektive kollapsen for sosialdemokratene i Europa. Se om det er likhetstrekk til det som skjer på hjemmebane.

4. Føye seg etter Fagbevegelsen?

Fagbevegelsen har ikke vært fornøyd med Ap de siste årene. Kan man komme på talefot uten å miste fotfeste?

Dette er ikke lett. I sum handler det først om å erkjenne virkeligheten. Det kan være avgjørende for Arbeiderpartiets fremtid. Hvis det er noe i den kinesiske tolkningen av ordet "katastrofe", og det er det jo, da gjenstår det å se om Ap finner muligheten. 

De som kommenterer bør skrive fullt navn. Informasjon eller spørsmål til meg kan også sendes: aag-siv@online.no

 

 

 

Nådeløse maktkamper i Ap

Hadia Tajik og Trond Giske under landstyremøtet til Arbeiderpartiet. Den gangen var det mer harmonisk.

De kunne ikke forutse det scenarioet som har vært de siste dagene. Arbeiderpartiet er inne i en av sine verste kriser noensinne. Kanskje med unntak av splittelsene på begynnelsene av 1920-tallet, muligens krisen i 1961, EF-striden i 1973 og Jens Stoltenbergs fatale resultat i 2001. Det er ikke første gang det er maktkamp i Arbeiderpartiet. Snoker man i Arbeiderpartiets historie, finner man mange episoder som kan ligne på dagens kaostilstander. Splittelser og maktkamper har preget AP i større grad enn i andre parti. Rart er kanskje ikke det: Med noen få unntak har de vært landets største parti - siden 1930-tallet.

Arbeiderpartiet opplevde i høst et av de svakeste valgresultatene gjennom tidene. Særlig på bakgrunn av at de var et opposisjonsparti, var resultatet bemerkelsesverdig. 27.4 % oppslutning er det nest svakeste resultatet siden 1924. Den gangen fikk de bare 18,4 % . Strategien i den siste valgkampen virket forunderlig svak. En ulykke kommer sjelden alene. Etter det dårlige valget skulle det blusse opp en ny alvorlig og negativ sak. Giskesaken. De siste ukene har ledelsen i Arbeiderpartiet opplevd et ragnarokk for åpen scene. 

La oss se på de mest kjente maktkampene i Arbeiderpartiet i et historisk perspektiv. Finnes det noen røde linjer til det inferno som nå utspiller seg? Kan ting som skjedde på 1950, 1960 eller 1970-tallet føre oss frem til noe av det som skjer i dag? Er maktkampen mellom Giske og Tajik enestående i partiets historie? Det er den absolutt ikke!

Den store forskjellen på nåtidens krisehåndtering og tidligere maktkamper i partiet, er bruken av sosiale media. Denne artikkelen gir selvsagt ingen fullstendig oversikt over maktkamper og misbruk av makt i AP,  men den gir et innblikk i en partikultur som kanskje ikke er kjent for folk flest. Ikke en gang for medlemmer av partiet. Det er fortsatt mange av dem. Det man foreløpig ikke aner er hvilke konsekvenser denne interne krisen får for Arbeiderpartiets oppslutning - på kort og på lang sikt. Det er lite sannsynlig at det skulle bli en splittelse i partiet, i form av at et nytt parti skal bli dannet. Det har riktignok skjedd tidligere, både i 1921-1923-1961 og sist med EF-striden i 1973. Skulle Giskesaken føre til at det blir dannet et nytt parti, da kan vi virkelig snakke om en langvarig krise.  Muligheten for det er som nevnt liten, så la oss heller forholde oss til den utfordringen partiet allerede er inne i.  

Her er en liste over de mest kjente maktkampene i Arbeiderpartiets moderne historie. Vi starter i 1945.

1. Nådeløs mot Johan Nygaardsvold i 1945.

Johan Nygaardsvold var ekstremt skuffet over at han ikke ble tatt med på råd da en ny regjering skulle dannes etter frigjøringen i mai 1945. Han ble skjøvet ut i kulden. Gubben, som han ble kalt, døde som en bitter mann. Han følte seg sviktet av sine egne i Arbeiderpartiet. Begrunnelsen for å holde ham utenfor regjeringsforhandlinger osv, var sannsynligvis av taktiske hensyn med tanke på det kommende stortingsvalget. Nygaardsvold hadde mistet mye av sin status på bakgrunn av sin famøse håndteringen av aprildagene i 1940.  Menneskelige hensyn kom i 2.rekke og Nyggardsvold ble aldri tatt inn i varmen igjen.

2. Nådeløs mot Oscar Torp i 1955

Oscar Torp statsminister i 1951, men opplevde sannsynligvis sin avgang i 1955 som et forræderi. Særlig måtte han følt seg sviktet av Haakon Lie, som Torp hadde hjulpet inn i politikken. Torp fikk bare beskjed om å fratre da "noen hadde snakket sammen". Han ønsket ikke å gå av, men partiet gikk foran alt. Haakon Lie ville ha Torp fjernet og måten Gerhardsen tok tilbake statsministerposten på, er neppe noe han var stolt over. Selv om hverken han eller Torp kommenterte dette offentlig, er det historikere som har analysert dette skitne maktspillet. Blant andre Hans Olav Lahlum.

3. Nådeløst mellom Haakon Lie og Einar Gerhardsen

Av alle maktkamper i Arbeiderpartiet er det én som overgår det meste. Hatet mellom generalsekretær Lie og landsfaderen Gerhardsen tok aldri slutt. Når man kan lese at Giske og Tajik ikke tåler hverandre, blir denne saken foreløpig som en spurv å regne, sett i forholdet til den interne krigen som var mellom Lie og Gerhardsen. Den startet allerede like etter krigen i 1945 da Gerhardsen forsøkte å slå sammen Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti. Det eskalerte i tiden frem mot dannelsen av NATO i 1949. Under den kalde krigen og frem til 1967 var forholdet mellom de to høvdingene i AP særdeles vanskelig. Det eksploderte i 1967 da Gerhardsen gikk på talerstolen og anbefalte at Lie ikke skulle gjenvelges som generalsekretær. Lie fikk likevel fortsette i to år. Etter den episoden snakket de kun sammen én gang. Det var da Gerhardsen ringte og inviterte seg selv til Lies 80-årsdag. Han fikk komme.

Bakgrunnen for konflikten var at Haakon Lie hatet kommunistene, var veldig USA-vennlig, støttet USA under Vietnamkrigen, snakket varmt for atomvåpen og var fremfor alt en kompromissløs administrator. Det er blitt skrevet at Gerhardsen måtte selge sjelen sin for at Lie skulle få viljen sin. Det er liten tvil om at det også skjedde. Haakon Lie er mannen som har bygget opp Arbeiderpartiets moderne attitude. Det er hans kompromissløse holdninger som har preget partiet i alle år. AP har siden Lie tok styringen som generalsekretær i 1945, alltid satt partiet foran enkeltmennesket. Det som skjer nå kan tolkes som et oppgjør med jernmannen fra etterkrigstiden. Når Lie sa at "Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole", lå det i kortene: her skulle man om nødvendig gå over lik for å beholde makten. Det er nesten merkelig at ikke Arbeiderpartiet har tatt et ordentlig oppgjør med Haakon Lies holdninger. 

4. Nådeløst rundt Reiulf Steen på 1960-tallet og utover.

Reiulf Steen var en av de yngre fremadstormende og talentfulle politikerne i AP. Han var imot atomvåpen og demonstrerte mot Vietnamkrigen. Sakte, men sikkert skulle Steen bli statsminister. Trodde man. Før man leser om maktkampen mellom Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen, anbefales det at man er over myndighetsalderen. Steen oppfattet Brundtland som en iskald fisk. Brundtland følte seg forrådt av Steen og det hun oppfattet som hans muldvarp, edderkoppen Arnfinn Engen. Ikke bare det. Gro mente Reiulf Steens alkoholproblemer var uforenelig med hans stilling i Arbeiderpartiet. Problemene til Steen startet likevel lenge før krigen mot Gro. Steen skriver i sin bok, "Maktkamp" fra 1989, at Arbeiderpartiet på begynnelsen av 1960-tallet hadde en ledelse som ikke snakket sammen: 

"Einar Gerhardsen og Haakon Lie oppfattet jeg som to tunge møllesteiner som malte meg i stykker mellom seg... Lie og Gerhardsen snakket ikke med hverandre. Bratteli snakket ikke med noen." 

Og i samme bok skriver han at det å forandre Haakon Lie, det var som "å få en tiger til å bli vegetarianer".

5. Thorbjørn og Jens - på helsa løs.

Hvem husker ikke den bitre feiden mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland? Etter katastrofevalget i 2001, som endte med 24,3 % av stemmene, la Jagland mye av skylden på Stoltenberg. Jagland ønsket dessuten å fortsette som partileder, med Stoltenberg som parlamentarisk leder. Stoltenberg, som aldri har vært kjent for å like konfrontasjoner, tok denne gangen opp hansken. Da Jagland fikk høre at Stoltenberg ikke hørte etter, og at han ville stille som partileder, fikk Jagland et illebefinnende og ble innlagt på sykehus. I februar 2002 sa han fra om at han ville trekke seg som partileder til høstens landsmøte. Stoltenberg overtok og fikk sin revansje. Det var mange som den gangen trodde at partiets storhetstid var over. De tok feil.

6. Gro, Thorbjørn og Jens med enda mer makt

De tre statsministrene Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg har minst én ting felles: De liker makt. Etter å ha gått gradene i Arbeiderpartiet, vært statsråd og til slutt statsminister, bar det en vei for dem alle sammen: til en ledende internasjonal politisk stilling. Av disse er det Torbjørn Jaglands karriere som er mest interessant. Hvordan har det vært mulig med hans manglende kompetanse å bli leder for Arbeiderpartiet, bli utenriksminister, bli statsminister og nå være leder for Europarådet? Det finnes sannsynligvis bare ett svar på dette: Han har gått alle trappetrinnene i Ap.

De fleste trappetrinnene har også Trond Giske gått. Nå gjenstår det å se om Giske fortsetter. Han har bare to trinn igjen. Målet er selvsagt å bli partileder og statsminister. Etter det venter en mer prestisjetung jobb ute i Europa. Alternativet er at det er "game over" og at de siste ukers varsler har satt en bråstopp for en politisk karriere. Alternativet kan være det samme som for en del andre Arbeiderpartifolk, som ikke finner seg helt til rette i partiet lengre: Konsulent i First House.

Hva Hadia Tajik foretar seg, gjenstår også å se. Mange trappetrinn til toppen har heller ikke hun. Men hennes utspill ved å lese opp noen av varslene på sentralstyremøtet sist tirsdag, har gjort henne kontroversiell. De siste trappetrinnene kan derfor bli en lengre tur enn hun setter pris på. Men forsvinner Giske, kan  karrieren gjøre et byks for Tajik.

Det som virker åpenbart, er at maktkampen ikke bare står mellom Giske og Tajik. Her er det et inferno av intriger. Det kan se ut som om at valget av Giske som nestleder ble for mye for deler av medlemsmassen. Så fikk de varslene rekende på ei fjøl. Når det hele har lagt seg er spørsmålet: Vil Arbeiderpartiet nok en gang være et ruvende politisk parti? De vet å komme seg etter kriser. Nå kan det se ut som om storhetstiden er over, men man skal aldri si aldri med AP.

Det som ikke er nevnt i denne artikkelen er alle de positive politiske tiltakene som partiet har gjennomført. De har vært en pådriver for oppbygging av velferdsstaten, og for at arbeidere har fått bedre vilkår og rettigheter. Frem til 1960 og 1970-tallet er det ingen tvil om at partiet har mye å være stolt av. De siste årene kan det se ut som om de har mistet litt av grepet. Det gjenstår å se om de greier å komme over den kneika de nå er inne i. De fikk 27.4 % oppslutning ved Stortingsvalget sist høst. Om ikke noe radikalt skjer, vil sannsynligheten for at dette tallet vil falle enda noen prosent, være stor. Hvis Arbeiderpartiet stabiliserer seg under 25 % velgeroppslutning, kan Giskesaken være det som kan bli et negativt vendepunkt i Arbeiderpartiets historie. De som tror at partiet går til grunne, bør likevel tro om igjen. Til det er medlemsmassen alt for trofast. 

Thorbjørn Jagland og Gro Harlem Brundtland i munter passiar. Men kampen om makten hviler aldri for lenge i Arbeiderpartiet.

Ps. Artikkelen ble skrevet to dager før Trond Giske valgte å trekke seg.

 

 

 

2018: Til helvete - på første klasse

Altea, Spania, nyttårsaften, et par tusen spanioler og noen turister samlet til fest. Fyrverkeiriet uteble. Det vil si, det varte i 27 sekunder og dett var dett. Kanskje har spaniolene andre ting å bruke pengene på. Mens man i Norge smeller noen hundre millioner opp i lufta, må andre tenke seg om. Mangelen på fyrverkeri la ingen demper på stemningen. 

2017 er historie. Klokka går. "Jeg ække lenger midt i livet, høsten den er her", synger Finn Kalvik. :-)  Den siste skiva til Kalvik er så depressiv at den samtidig blir usannsynlig morsom. Uttrykket: "Det handler ikke om hvordan man har det, men om hvordan man tar det," får sin mening.

Jeg har vært på en ukes sightseeing i Granada (magisk besøk i Alhambra), julegudstjeneste i den enorme katedralen i Sevilla, nesten litt vulgær(?), så en tur innom Marbella, som flyter over av luksus - og der hvor luksus er, lukter det også andre farger.

Den store nedturen var besøket på Gibraltar. Den britiske øya er mishandlet, nye og gamle bygninger er klasket sammen uten mål og mening. Når dette skrives, er jeg tilbake til Alicanteregionen, nærmere bestemt gamlebyen i Altea. Min reise, som startet i slutten av oktober, hadde nesten ingen mål og mening, bare ønsket om å miste fotfeste for en stund. Jeg tenkte som Finn Kalvik; bedre enn å miste seg selv. Men da Kalvik valgte å reise jorda rundt, for å finne sæ sjæl, "var han ikke der heller," sa Ole Paus. Så å lete etter seg selv, det tror jeg man kan droppe.

"Lykkelig er jeg ikke, men du verden så takknemlig jeg er", fortalte Morten Krogvold meg i et intervju i sommer. Han er ikke alene om det, Krogvold. Siden jeg er vagabond er det besynderlig å registrere hvordan takknemligheten i Norge fordufter i takt med pengene. Det er ingen tvil om at det materielle overflodssamfunnet gjør oss dummere. Derfor er det innimellom flaut å være norsk.

Nordmenn har et inntrykk av å være, om ikke verdens navle, så i hvert fall, veldig sentral. Vi er ikke det, har aldri vært det og vil sannsynligvis aldri bli det. Uansett hvor mange gull vi får i skisporet. Da jeg studerte tysk i Berlin for mange år siden, spurte min professor om jeg kunne nevne et kjent navn fra Norge. Litt kjapt svarte jeg Fridtjof Nansen. "Hva gjorde han", spurte professoren. "Han gikk til Nordpolen", sa jeg. "Det var nå ikke så langt å gå da", fikk jeg til svar. Til stor applaus fra de andre i foredragsalen.

Nå gikk Nansen aldri til Nordpolen, men svaret fra professoren, er til ettertanke. Vi er og har alltid vært, en utkant. Norge, Norwegen, Nordpolen. Er det noen tvil om at vi er et stykke ute i periferien? Svenskene har vært en stormakt. Det er ikke uten grunn at det finnes hundrevis av slott i Sverige og noen få i Norge. Norge er en særdeles ung nasjon, har stort sett bestått av bønder og fiskere, men vi vant i Lotto. Du og jeg. Alle har blitt ganske så mye rikere av olje- og gassnæringen. Det kan ikke være noen tvil om at denne overfloden gjør oss dummere. Det ser ut som om hjernen slutter å fungere. Kan det være slik at takknemligheten forsvinner med pengene? Må vi oppleve en ny verdenskrig? Må vi bombes tilbake til 1800-tallet for så å starte på nytt igjen? 

På Facebook kunne jeg forleden lese: "Herregud, oppvaskmaskina svikta. Det er tre dager til jul. Det er krise. Hva gjør jeg nå?" Det fikk meg til å tenke på mine mange besøk på Cuba. Der er det ganske mange som er overlykkelig om de har varmt vann. Kanskje skulle våre politikere hatt et obligatorisk utenlandsopphold før de ble valgt inn i styre og stell? Ikke en helgatur, men minst ett år i et land hvor det er mangel på rent vann og mat. Kunne det gitt en ny dimensjon? Hvis det fortsetter som nå, hvor svindyre udugelig rådgivere hjelper til, enten det er i Arbeiderpartiet eller i Idrettsforbundet, da vil det gå til helvete. 

Det ser heller ikke ut til at Norge forsøker å ta onde ved roten: Skolen fungerer fortsatt slik den har gjort i snart 100 år. Når man er rundt 19 år og har gått på skole i 12 av dem, er ord som depresjon,psykisk helse, psykososiale vansker, helseforetak, renter, budsjett, mellommenneskelige forhold, private foretak, arveregler, moms og noen tusen andre hverdagslige ord - fremmedord. Man holder fast ved de tradisjonelle fagene. Når skal ungdommen også få lære noe om livet mens de går på skolen? 

Det ble ingen lystig lesning inn i det nye året. Men det ble noen tanker. Man får trøste seg med det som Finn Kalvik synger mest om. Sola. Den har nettopp snudd. Det går mot varmere tider. Sola kryper litt høyere for hver dag som går. Snart er det sommer. Da er det viktig å svinge seg, før det blir kaldt igjen. Klokka går.

Til alle mine lesere, enten det er på bloggen i Nettavisen, på Facebook eller i avisen ksu.no: Jeg takker for følget i året som har vært. Dere skal vite at jeg er utrolig takknemlig for hyggelige - eller kritiske tilbakemeldinger. Måtte dere få et utrolig godt og tankefullt 2018. 

Kan et lite stjerneskudd gjøre samme nytten som et stort?

Magnus Carlsen: Slik kan det ikke fortsette

Carlsen Magnus under siste dag i VM i lynsjakk.

Magnus Carlsen hadde kun 7 poeng etter første dag av VM i lynsjakk i Saudi-Arabia. Nærmest en katastrofe. Da lå han 2 poeng bak ledende Karjakin. Dagen før hadde han snublet i hurtigsjakk og måtte se Vishy Anand stå opp fra de døde og bli verdensmester. Carlsen var selvsagt skuffet, men først og fremst over at han spilte så dårlig. I dagens finale som bestod av 10 partier presterte han å vinne i 8 av dem og spille to remiser. Flere ganger var det veldig jevne partier, men gang på gang utspilte han motstanderen i de siste sekundene. Etter å ha utspilt Sergej Karjakin i den 15.runden, var han alene i tet. 

Dagens prestasjon av Magnus Carlsen er et studie i hvordan en vinnerskalle tar revansj. Med unntak av det siste partiet, hvor han allerede var blitt verdensmester, spilte ikke Magnus en eneste gang for å få et uavgjort resultat. I omtrent halvparten av partiene han spilte, nektet han å akspetere en remis. Med en slik offensiv tankegang skulle man tro at enhver idrettsutøver, ethvert idrettslag har noe å lære. I bunn handler det om dyktighet, men når grunnmuren er av en slik støpning, ser det ikke ut til at det finnes grenser. 

Team Carlsen gjør seg nok noen tanker om hvorfor han varierer i spillerstyrke fra en dag til en annen. Jeg har selv påpekt flere ganger overfor pappa Henrik at det passer Magnus best at han - mens turneringen pågår - ikke er for omgjengelig for media. Sjakk er en fokussport fremfor noen og selv om enkelte spillere kan trives med å snakke med media, er det tydelig at Magnus- mens turneringen pågår -  ikke gjør det. Man fikk også et lite hint om dette da Magnus i dag var langt mer konsentrert og unngikk stort sett microfonen underveis. At han i tillegg må sprites opp med coca cola vet vi fra før av.

Seieren ga 2 millioner i lomma. Med noen hundre tusen kroner i tillegg i premie for 4.plassen i hurtigsjakken, ble det en bra ukelønn for en sjakkspiller som siste året har hatt en del motgang. Nå slo han tilbake. Konkurrentene fikk beviset på hvem som er verdens suverent beste lynsjakkspiller. Å vinne åtte av dagens ti parti, med to remiser, er det neppe noen andre spillere som noen gang kan gjennomføre. Magnus Carlsen er ikke bare best når det gjelder. Blir han køddet med   for mye, slår han alltid tilbake. Neste høst er det klart for ny VM-kamp i London. Her skal Magnus Carlsen forsvare sin VM-tittel i klassisk sjakk. Det er ti spillere som kjemper om å møte ham. Den som vinner den kommende kandidatturneringen, som vil starte 8.mars, vil prøve å dytte Carlsen ned fra tronen. En av dem er Sergej Karjakin, som var svært nær å vippe Magnus Carlsen av tronen i den siste VM-kampen i New York i 2016

I årets VM i lynsjakk ble det sølv til Vishy Anand og bronse til Sergej Karjakin.

Som nevnt i siste blogginnlegg er det uhørt at et VM arrangeres uten at alle verdens spillere kan delta. Denne gangen var spillere, blant annet fra Israel, ikke velkommen. De beste spillerne fra USA nektet dessuten å delta. I intervju med NRK i dag bekrefter også Magnus Carlsen at alle spillere må få delta og at "slik kan det ikke fortsette". Vi får tro det er siste gang VM arrangeres i et land uten at alle kan være med. Det er verdt å nevne at USAs beste lynsjakkspiller,  Hikaru Nakamura, ville vært den største utfordreren til å ta VM-tittelen. Men han stilte altså ikke opp.