Hvem må slukke lyset?

Jazzfestivalen vil fortsette i Molde. Det samme vil Molde fotballklubb. Men hva som skjer med byen hvis Møre og Romsdal forsvinner fra kartet, det vet ingen. Da kan det gå over fra lett skydekke til frustrasjon og depresjon. Når bestemmelsen om at 19 fylker går over til å bli rundt 10 regioner innen våren 2017, vil enten Kristiansund eller Molde sitte igjen med svarteper. Slik det ser ut i dag, vil det være Molde.

Kristiansund og Molde går inn i sine viktigste måneder siden de fikk bystatus i 1742. I denne delen av landet er regionreformen mer dramatisk enn mange kan forestille seg. Hvis nordmøringene velger å dra nordover, kan det se ut som om romsdalingene må slukke lyset. Dessuten: Til tross for beslutningen om et nytt fellessykehus like utenfor Molde, nekter kristiansunderne å legge ned sitt lokale sykehus. Alt henger sammen med alt.

Hvor realistisk er det at Nordmøre blir en del av Trøndelag, og hva vil da skje med Molde? Kan Møre og Romsdal rives i filler uten Nordmøres bidrag? Hvordan vil regionvalget påvirke sykehussaken? Mens politikerne har tatt seg en lang ferie, eskalerer dramatikken for hver måned, for ikke å si hver uke. Uten at folk aner hva som foregår, løper tiden raskere enn noen gang. Molde leder 1-0, og kampen går på overtid. I slike kamper pleier det å legges til godt med ekstratid. Det er nervøst i begge leire. Moldenserne har erfaring med å slippe inn både ett og to mål etter at det er spilt 90 minutter. Da forutsettes det at Kristiansund scorer på åpne målsjanser. Det ligger nemlig en ball på fem-meteren nå. Noen må putte. Det er ikke ordfører Nergaard. Han er for langt unna ballen. Men kanskje kommer det en "Ole dukk opp" og scorer med tåa. Først en gang. Så en gang til. Og blir det borteseier, blir det protest og omkamp. Det er som med livet, noen kamper ender aldri uavgjort.

I min artikkel Molde taper alt, http://aagesiv.blogg.no/1465389018_molde_taper_alt.html, listet jeg opp flere argumenter for at Nordmøringen bør søke nordover. Nedenfor nevner jeg noen ekstra momenter. Man blir fristet til å skrive at det advares mot sterk lesning.

*Klokka er noen minutter på 12.00

Det er et par år siden regjeringen foreslo at man skulle dele inn landet i færre regioner, fremfor dagens 19 fylker. 8.juni 2016 bestemte Stortinget seg for å støtte regjeringens forslag om at fylkeskommunene blir nedlagt. Samme dag besluttet også Stortinget at Nord- og Sør-Trøndelag fylke kunne slå seg sammen til en region. Merk deg denne tidsplanen: I april 2017 skal regioninndelingene være klare. Før sommeren 2017 vil inndelingen formelt bli godkjent i Stortinget. Vi får si det er alvor.

*Ordfører Nergaard - nå må du ut av startgropa!

Når den formelle avgjørelsen skal taes i Stortinget før sommeren, er alt klappet og klart. Beslutningene vil i realiteten være klare i januar eller februar 2017. En utredning med spørsmålet om Nordmørsbyen skal søke seg nordover, gjennomføres nå av Orkidé. Den burde vært ferdig for minst ett år siden. Om utredningen ikke kommer før jul, er den meningsløs. Kristiansunds ordfører Kjell Nergaard fortalte i forrige uke at han "ikke har landet i forhold til trøndelagspørsmålet". Det kan se ut som om den farkosten ordfører Nergaard skal lande med, ennå ikke har lettet. Er du bekymret for Averøy, Nergaard? Øya som ikke vil slå seg sammen med Kristiansund og som heller ikke vil nordover.  Min kommentar er at det vil alltid være noen som være uenige. Før Atlanterhavsveien ble bygget, var det visstnok rundt 700 averøyinger som protesterte i en underskriftskampanje. Det var fint ikke de fikk viljen sin. Denne gangen står det om Nordmøres - jeg vil si - to be or not to be. Da får man trekke de store linjene. Om det viser seg at en ordfører over fjorden ikke er enig, kan vi ikke la det avgjøre fremtiden.   

*Møre og Romsdal - hva skjer?

 I en utredning og foreløpig rapport fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, pr. 5.juli 2016, om fylkesmannens fremtidige struktur, fremkommer det avslørende opplysninger. Rapporten som er på 100 sider, vurderer tre forskjellige regionalternativer. De tre er om landet skal bestå av 4-7, 8-12 eller 14-17 regioner. Som det fremgår av dokumentet, kan det se ut som om det kun er alternativet med 8-12 regioner som er realistisk. Det konkluderer med at Møre og Romsdal vil bestå som egen region. I så fall vil Møre og Romsdal bli en av de minste, kanskje den minst slagferdige regionen i landet med sine 265.000 innbyggere. Skal det være noe håp i å endre på denne planen, må politikerne og næringslivet på banen. 

*Nordmøre til Trøndelag

Det kan se ut som om eneste muligheten for at Møre og Romsdal vil forsvinne som egen region, er at nordmøringene søker seg nordover, eller at sunnmøringene søker seg sørover. Skulle det være et klart ønske fra nordmøringene om å bli en del av det nye Trøndelag, er det store muligheter for at det kan bli en realitet. Andre N. Skjelstad (V) har vært sentral i planleggingen av den nye regionstrategien. Han har vært med på å utarbeide innstillingen fra kommunal- og forvaltningskomiteen om de nye regionene. Den lå ferdig 2.juni i år. Skjelstad sier i en samtale med meg mandag 22.august: Muligheten for at Stortinget sommeren i 2017 vil overprøve Nordmøres ønsker er små. Og her ligger Nordmøres muligheter. Det kan se ut som om at Møre og Romsdal skal bestå som fylke, eller region. Det kan også se ut som om at det eneste som kan rikke på dette, er at det kommer et ønske fra Nordmøre om å dra nordover. Dette er ikke helt riktig.

*Moldenserne blir femte hjul på vogna

Om nordmøringene blir en del av Trøndelag, kan man risikere at romsdalingene vil følge etter. Hvor skal ellers Molde dra? De er ikke ønsket sør-vestover mot Bergen. Vonde tunger vil ha det til at de vil havne mellom to stoler, og dra i retning Hedemark og Oppland fylke. Det er urealistisk. Skulle det skje, kan de like godt slukke lyset i Rosenes by. Og det vet de. Det er verdt å merke seg at hvis Møre og Romsdal blir oppløst, vil Molde uansett miste 130-140 arbeidsplasser og selvsagt sin status som administrasjonsby. Molde ble i 1614 et ladested under Trondheim. Det er et spøkelse som ligger å lurer. Skulle de være så (u)heldige å få bli med nordmøringene nordover en gang til, berger de stumpene, men vil miste sin posisjon for all fremtid. Dog vil det være hakket bedre for dem å dra nordover enn sørover. Moldenserne ser for seg den nye regionreformen som et valg mellom pest og kolera. Det eneste som er tilfredsstillende for dem, er at Møre og Romsdal består. Da vil også Molde bestå.

*Nordmøre velkomne i Trøndelag

Rindal kommune har allerede offentliggjort at de vil søke seg nordover. De er velkomne i den nye regionen, og det er også resten av Nordmøre. Ikke av alle selvsagt, men av flertallet. Rindal ønsker riktignok å bestå som egen kommune. Det hevder ordfører Ola T.Heggem, etter et møte han hadde med fylkesmennene for Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal fredag 19.august. Assisterende fylkesmann, Rigmor Brøste, sa at dette var en liten sak for Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Det stiller seg annerledes om hele Nordmøre går til Trøndelag. Da frykter også de at sistemann må slukke lyset.

Useriøst møte mellom fylkeslederne

Samtidig med at fiskerimessa i Trondheim pågikk var det et ikke uvesentlig møte. Fylkesordfører Jon Aasen(Ap), fylkesvaraordfører Gunn Berit Gjerde (V), Høyres Charles Tøsse og fylkesrådmann Ottar Brage Guttelvik diskuterte fremtiden med lederne fra Nord- og Sør-Trøndelag. I følge Sunnmørsposten var ikke nordmøringene velkomne nordover: Fylkesvaraordfører Gunn Berit Gjerde mener derfor at  vedtaket i fylkestinget om at Møre og Romsdal skal fortsette som egen region er blitt styrket etter møtet i Trondheim, skriver Sunnmørsposten. Møtet som vedvarte en halvtimes tid, kan ikke bli tatt på alvor.  Det ble f.eks. ikke diskutert hva som skjedde hvis nordmøringene ønsket seg nordover. Og som fylkesordfører Tore O. Sandvik sier i sosiale media: «Det ble slått uttrykkelig fast at spørsmålet om hvilken region kommunene på Nordmøre vil tilhøre, er opp til dem selv og Stortinget å bestemme. De som ønsker seg til Trøndelag er fortsatt velkommen, men det er ikke Trøndelag som bestemmer det.» Møtet gir signaler om at Nordmøringen bør kjenne sin besøkelsestid. Her får man ikke noe gratis.

*Møre og Romsdal rives i filler

Det er ikke bare scenariet med at Nordmøre går nordover som fører til at Møre og Romsdal rives i filler. Tirsdag 23.august var det et møte i Bergen. Her var representanter fra de tre fylkesutvalgene i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. I tillegg var en statssekretær og prosjektleder for regionreformen, Jørund Nilsen, tilstede. De tre fylkeskommunene forhandlet om sammenslåing av de tre fylkene til en Vestlandsregion, og var ganske offensive. En slik region vil få ca 1,1 mill innbyggere, og vil være i stand til å overta de fleste regionale oppgaver fra staten. På Østlandet er det vist stor interesse for en tilsvarende stor Østlandsregion. Da vil ikke Stortinget tillate at Møre og Romsdal blir fredet. "Staten må ikke godta at Møre og Romsdal får feige ut", var noe som ble nevnt flere ganger. Møre og Romsdal vil i dette alternativet risikere å bli med i dragsuget. Dette møtet viser at det er ikke bare nordmøringene som kan rive Møre og Romsdal i filler.

*Akutt, føde og barneavdeling - må bestå.

Da Kristiansunds størst arbeidsplass, skipsverftet Umoe Sterkoder gikk i oppløsning på slutten av 1990-tallet, ble byen på de fire øyene berget av oljeeventyret. Nå er utviklingen innenfor oljenæringen bekymringsfull. Men noe er enda mer kritisk: Nedleggelse av lokalsykehuset. For å si det enkelt: Byen greier seg ikke uten sykehuset. Her er det nemlig to katastrofer. Den ene er den medisinske. Men en ulykke kommer sjelden alene. Legger man ned sykehuset, forsvinner minst 1000 arbeidsplasser. En ting er antall ansatte som er direkte tilknyttet sykehuset. En like stor konsekvens er når leverandører og underleverandører forsvinner.

Hva kan Moldenserne gjøre?

Moldenserne burde bidratt til at nabobyen fikk beholde sitt sykehus. Om de er smart nok til å gjøre det, gjenstår å se. De burde også lagt arbeid i å danne Møre-Universitetet, i samarbeid med sine to nabobyer. Nå nylig har høgskolene Gjøvik og Ålesund valgt et samarbeid med NTNU. Hvorfor har ikke vårt fylket samarbeidet om et universitet? Jeg er redd for at moldenserne har sittet på nøkkelen i denne sammenhengen. Kan dere tåle den kritikken kjære moldensere? Har dere vært for egenrådig og glemt de store linjene? Evnen til samarbeid over bygrensene har vært mangelvare. Man kan ikke bare skylde på romsdalingene for dette. Spørsmålet er derimot om romsdalingene har evnen til å innse at de også har litt av skylden. Benytter de mulighetene som ligger på bordet denne høsten? De kan håpe på at Nergaard hverken letter eller lander. Jeg tror de tar feil. Nergaard er ingen rakett, men han er seig. Dessuten er det en trøndervind i Nordmørsbyen. Den blir ikke lett å stoppe.

*Sykehuset på Hjelseth får lide

Hvis Nordmøringene velger seg Trøndelag, vil det bety at det påtenkte sykehuset på Hjelseth vil bli redusert. Noe av pasientgrunnlaget vil falle bort. I verste fall kan det føre til at sykehuset ikke blir bygget. Av økonomiske hensyn. Blir Nordmøre en del av Trøndelag, vil det være naturlig at de fleste kommuner i denne regionen søker seg mot St.Olavs Hospital i Trondheim. Muligheten for å få beholde det sykehuset som allerede er i Kristiansund, vil bli større om man søker nordover. Som Adresseavisen skrev 1.august 2014: Nordmøre har alt og vinne, Molde mest å tape.

*Anke sykehussaken

Kristiansund Kommune fikk cirka 900 000 i gave fra byens innbyggere for å føre rettssak. Det var politisk enighet om at man måtte få frem uredeligheter i prosessen, noe som førte til avgjørelsen om beliggenheten av det nye sykehuset. Når Kristiansund Kommune møtte i tingretten, visste de at man skulle møte et lag i elitedivisjon. Å vinne mot staten er nesten umulig. Når man i tillegg stiller med et 4.divisjonslag, var resultatet klart før dommeren hadde blåst for avspark. Etter at undertegnede har snakket med vitner, og sett deler av rettssaken i reprise, er det ett ord som er dekkende: pinlig.

Kristiansund Kommune måtte betale 360.000 kroner i saksomkostninger. En ny runde i retten vil koste noen kroner til. Men har man samlet inn penger fra folket, kan man ikke å lure seg unna med halen mellom beina. Man må følge Ibsens sitat: "Det som du er, vær fullt og helt, ikke stykkevis og delt." Den nye rådgiveren, som tidligere har jobbet som regjeringsadvokat, skal nå vurdere om det er grunnlag for å kjøre saken videre i lagmannsretten. Han mener, ifølge lokalavisen Tidens Krav, at kommunen har kommet skjevt ut fra hoppkanten. Og avisen mener at byens omdømme vil bli skadet, om man anker dommen. Heldigvis er det slik at kommunen får et nytt hopp, og man får til og med mulighet til å skifte utøver. Det bør utgjøre en forskjell. Byens omdømme blir neppe skadet av å anke tingrettens dom. Tvert imot bør man stille med et a-lag som er moden for oppgaven. Hvorfor var ikke Dagfinn Ripnes, Jan Erik Larsen, Ellen Engdahl, Steinar Berge osv innkalt som vitner? Hvorfor stilte man ikke med en topp advokat? Noen av disse navnene har verbale egenskaper som vil få selv en ringrev av en dommer, ut av komfortsonen.

Hovedårsaken til at man bør anke saken, uavhengig av hva én juridiske konsulent skulle finne på å foreslå er:

1.    Greier man å bevise at det har vært saksbehandlingsfeil eller andre uredeligheter, kan det føre til at det nye fellessykehuset ikke bli bygd. En anke har som mål å frembringe at prosessen i sykehussaken var under enhver kritikk. Det var også årsaken til at man gikk til rettssak.

2.    Avsløringer i lagmannsretten vil kunne føre til at akutt, føde og barneavdeling vil bestå i byens nåværende sykehus. Det er ikke urimelig at slike hensyn blir tatt. Det kan være at Molde får bygge sitt sykehus på Hjelseth, men hvis avgjørelsen har foregått på en måte som ikke tåler dagens lys, kan i det minste Kristiansunderne få beholde sitt lokalsykehus.

3.    Respekten og forpliktelsen overfor de som har gitt penger til denne rettssaken, er god nok grunn til å anke. Et annet valg vil for ettertiden bli stående som, ja, som pinlig. Enda en gang.

En venn av meg, Tor Johansen, kommenterte forholdet til moldenserne slik: Mentalt er vi allerede separert. Dessverre står det nå bare igjen å finne en god ordning for barna. Da legger jeg til: En separasjon er ikke alltid er ensbetydende med et endelig brudd. Men skal et slikt langvarig ekteskap repareres, er det moldenserne, for ikke å si fylkeskommunen Møre og Romsdal, som bør innse at nordmøringene er lei av å få litt mindre enn ingenting.

 

 

 

Da ingen forstod noe i Dagsnytt 18

Våren 2014 var jeg lærervikar ved en barneskole. Det ble en rar opplevelse både for lærer og elev. I dag er det vanlig med 26 elever i en klasse. Til tross for at lønnsutgiftene blant lærer økte med 1,5 milliarder og vi fikk 453 flere lærere i grunnskolen i 2015, greier man ikke å redusere antall elever pr.klasse. I gårsdagens Dagsnytt 18 var det ikke mangel på folk med høy utdanning, men ingen forstod hvor det blir av milliardene. Hvor ligger hunden begravet?

Lang utdanning=negativt.

De siste årene har jeg vært forfatter på heltid, bortsett fra våren 2014. Da syntes jeg det ble litt ensomt. Jeg tok kontakt med noen barneskoler og spurte etter rektor. De to første takket nei. Den ene, på Slemdal, hadde riktignok behov for vikarer, men jeg hadde for lang utdannelse og ansiennitet! Det førte nemlig til at jeg ble ganske dyr i drift og rektoren måtte unnskylde seg med et smil om munnen: "Slik er virkeligheten", sa han.  Det fikk meg til å tenke på all kritikken hvor det blir sagt at lærervikarer uten utdanning får jobb på dagen. En person uten både utdanning og arbeidserfaring starter selvsagt nederst på lønnsstigen. Da blir det lettere for skolen å holde seg innenfor budsjettet. Dessverre er dette mentaliteten og regelen.

Minst én diagnose i alle klasser

Neste barneskole sa ja. Her var det en offensiv og hyggelig rektor.  Han syntes min lange utdanning var spennende og etter en liten samtale fikk jeg begynne neste dag. Behovet for vikarer var stort denne våren. Jeg fikk derfor jobbe ganske mye.  Det ble en rar erfaring. Både for meg og ikke minst for mange av elevene. En av årsakene til det store behovet for ekstra vikarer, er at mange elever får en diagnose. Det er nemlig slik at hvis en skole har en veldig urolig eller spesiell elev, ser det ut som om eleven bør få en diagnose.  Er eleven "umulig" eller vanskelig vil den utredes.

Ingen forstod noe i Dagsnytt 18

I gårsdagens Dagsnytt 18 var det en skoledebatt. Det var umulig å forstå for både programlederen, utdanningsministeren og lytterne hvordan man kunne fortsatt ha 26 elever i klasserommet. For tyve år siden ble det bestemt i Stortinget at en klasse på mer enn 18 elever skulle ha tilgang til en ekstra lærer. Ifølge programlederen økte lønnsutgiftene i grunnskolen med 1,5 milliarder i 2015. Ikke nok med det. Man fikk også 453 flere lærere i grunnskolen dette året. Pengene forsvinner på veien, sa leder i utdanningsforbundet Steffen Handal. Kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, sa at det ikke er slik at ingen vet hvor de pengene går. Han var inne på svaret uten man ble så veldig mye klokere. Jeg kan hjelpe ham: I dag er det svært ofte en eller to elever i klassen som trenger spesialundervisning. De vil ofte få tilført en ekstra lærer, slik at man av og til har to lærere i en klasse på 26 elever. Problemet er derimot at den ekstra læreren ikke hjelper halvparten av klassen. Den ekstra læreren vil hovedsakelig ta seg av undervisningen av den ene eleven, som har behov for ekstra oppmerksomhet eller læring. Det er ingen grunn til at denne utviklingen ikke fortsetter. Tvert imot. Norge står i fremste rekke når det gjelder å finne diagnoser på barn. Antall barn som har fått diagnoser som ADHD eller ADD er ikke hyggelig statistikk. Med andre ord er behovet for nye lærere i grunnskolen langt større enn hva man har tenkt. Alternativt er at de elevene som har diagnose, eller som trenger spesiell tilrettelegging blir plassert i egne klasser. Det siste vil ikke nordmenn høre snakk om. Her skal alle være like og om en elev ikke er som alle de andre, skal han være en del av fellesskapet.

"Tullingen" kan være en stjerne

I en andreklasse var det slik at hovedlæreren var syk, slik at jeg fikk ansvaret for klassen alene. Klassen hadde en elev med ADHD. La oss kalle ham "Geir". Jeg hadde på forhånd fått informasjon om at Geir var umulig og at de andre elevene visste om at Geir hadde ADHD. Siden jeg selv hadde skrevet en bok om ADHD ble denne timen ekstra spennende. På forhånd hadde jeg fått informasjon om at Geir var hyperaktiv og ikke greide å sitte i ro. Jeg åpnet religionstimen med noe helt annet enn pensum. Før Geir rakk å gjøre så mye av seg begynte jeg å snakke om ham. Jeg spurte de andre elevene om de var klar over at de muligens hadde et geni i klassen. Alle elevene hadde fått informasjon om at Geir hadde en diagnose, lenge før jeg var innsatt som vikar. Det er ikke uvanlig at foreldre og lærere blir enige om at man skal snakke åpent om slikt. En ADHD-elev kan være en ekstraordinær elev med supre evner, men som ikke får vist dem frem, fortalte jeg klassen. Det ble stille. Jeg fortsatte: "Kanskje er det slik at Geir er den smarteste av dere alle sammen? Vet dere hvor mange superstjerner som har ADHD", spurte jeg. Det var fortsatt musestille. Geir var helt satt ut, han sa ikke et ord. De andre lurte på hva dette var for historie. Så ramset jeg opp noen kjente navn, som slett ikke hadde vært noen skolelys, men som hadde gjort stor suksess. Poenget mitt var todelt. Det ene var ønsket om å gi Geir et bedre selvbilde, få ham til å forstå at han kunne bli noe.  Det andre var å få de andre ungene til å forstå at Geir ikke var den tullingen de trodde. Vi brukte halve timen på å diskutere Geir. Resten av timen handlet om Jesus og disiplene hans.

Idioter kan være genier.

En annen dag hadde jeg en syvendeklasse i matematikk.  I forkant hadde jeg fått beskjed om at denne klasse var særdeles flink i realfag. Det var mange ambisiøse elever her, ble jeg fortalt.  Klassen bestod bare av 18 elever denne dagen. Jeg begynte timen med to spørsmål:
Er det mange av dere som elsker matte? Det var 6. Neste spørsmål var: Er det mange elever som hater matte? Fem rakk opp hånda. Så holdt jeg et foredrag på ti minutter for dem. 25 % av mattetimen gikk med til å fortelle om det som kunne være geniene i klassen.

Matematikk kan være et grusomt fag. Elevene som hater matte faller av tidlig, og kan oppleve at hele grunnskolen blir et mareritt. For hvis du hater matte, får du ikke bare en elendig karakter: Du blir sett på som en idiot. Det var dette jeg holdt foredrag om. Jeg fortalte at de fem elevene som hatet matte, sannsynligvis hadde større forutsetninger for å bli noe "stort", enn de som elsket matte.  Jeg fortalte at disse fem elevene ganske sikkert har evner som mange andre ikke har. Det er mer sjelden at for eksempel kunstnere, musikere, forfattere eller skuespillere har matte som favorittfag. Tvert imot hører man ofte at slike typer genier hater matematikk. Å være vikar kan være en utfordring. Da pleier elevene å benytte seg og de lager litt ekstra bråk. Mens jeg snakket om de fantastiske fem "idiotene" i klassen, var det stille som i graven. Dette hadde de ikke hørt før. 

"Trine" lærte mer på 40 minutter enn på tre år.

En dag var jeg vikar for en fjerdeklasse i matematikk. Vi var to lærere, hvilket ikke er uvanlig, fordi nesten alle klasser har minst en elev med en diagnose eller lærevansker. Denne dagen var eleven som hadde diagnose syk, så jeg skulle jeg vandre fritt og hjelpe de som ba om hjelp. Tilfeldigvis satt jeg meg ned med en jente som vi kaller "Trine".  Det viste seg at hun forstod ikke de enkleste regnestykker. 4+4  var helt grønt for henne. Den ti års gamle jenta med sine musefletter, hadde en eller annen sperre. Etter å ha sittet med henne nesten hele timen, brukt appelsiner, epler, bananer, lagt sammen to og to epler, fire og fire appelsiner, forklart henne med personlig innlevelse, så skjedde det noe rart. På slutten av timen hadde jeg inntrykk av at hun hadde lært mer på en skoletime enn på de tre årene hun hadde hadde bak seg. Hun greide både å legge sammen og trekke fra.

Etter timen besøkte jeg rektor. Jeg fortalte ham om at jeg var ganske sikker på at det var flere elever som ville hatt godt av litt ekstra undervisning i matte. Selvfølgelig var jeg klar over at dette har man ikke penger til. Jeg måtte likevel fortelle ham min historie, og at historien med Trine var en sterk opplevelse for meg. Rektor hadde forståelse, men kunne ikke foreta seg noe. Han hadde mer enn nok med å få kabalen til å gå opp uten ekstra kostnader. Som rektoren på Slemdal fortalte meg: Slik er virkeligheten.

Ødelagt selvbilde

Jeg tror at mange elever - og lærere opplever hverdagen i skolen som tragisk. Tenk å få ødelagt så viktige år av sitt liv fordi systemet ikke kan endres. Det handler om å tilpasse seg elevene. Utgangspunktet "Geir", "Trine" og de andre såkalte "idiotene" er helt forferdelig. Etter ti år på grunnskolen har minst 1/3 av elevene et selvbilde som gjør resten av livet vanskelig. 

En annen diskusjon er hva man skal med denne matematikken. Da jeg underviste elevene i 7.klasse, var de 6 elevene som elsket matte, virkelige flinke. Men det var ingen av dem som hadde hørt om ordet "rente" eller hva "avdrag" var for noe. Å regne ut kubikkinnholdet av en tønne eller flateinnholdet av en trekant, se det var de flinke til. For å si det slik: 99,5 % av elevene i grunnskolen vil aldri få nytte av den matematikken de bruker årevis i å lære seg. Den praktiske matten de burde lært seg, må de finne ut av selv når de en gang blir voksne. Skal man endre norsk skole, er det nok å ta fatt på. Det var merkelig å lytte til gårsdagens Dagsnytt 18, hvor hverken programleder Fredrik Solvang, lederen i utdanningsforbundet eller kunnskapsministeren kunne forstå hvorfor nye milliarder ikke hjelper. Det er systemet det er noe galt med. Som nestleder i Arbeiderpartiet,Trond Giske, såvidt fikk sagt på et telefonintervju i sendingen: Man må ikke tro at man kan ta antall lærere, dele på antall elever og at man dermed får gruppestørrelsen. 

 

Dommerskandale gir trolig omkamp

KBKs venstreback forstod ingen verdens ting da han ble utvist i kampen mot Sandnes Ulf. Han var ikke i nærheten av situasjonen som skulle gitt en annen spiller, Kamer Qaka, gult kort. Istedet fikk Torske det gule kortet. Da han hadde gult fra før, førte det til marsjordre. En dramatisk avgjørelse som snudde opp ned på kampen. KBK ledet 2-1 til det røde kortet dukket opp i det 71. minutt. Da kampen var ferdig hadde Sandnes Ulf vunnet -3-2. Publikum var i sjokk.

I en særdeles viktig fotballkamp i Kristiansund i kveld fikk publikum oppleve en dommerskandale som de aldri vil glemme. Dommer, Kim Rune Borgersen, valgte å la spillet gå videre etter en stygg tackling utført av en Kristiansund (KBK) spiller. Etterpå ga dommeren et gult kort for forseelsen, men han ga det til feil spiller. Tor Erik Torske hadde gult kort fra før av og fikk dermed marsjordre. Tross protester og samtaler med linjemann og fjerdedommer stod dommeren på sin avgjørelse. Dermed fikk Torske feilaktig rødt kort. Hadde Kamer Qaka fått det gule kortet, ville ikke det ført til noen utvisninger på KBKs lag. Fordi Qaka ikke hadde gult kort fra før.

Frem til denne famøse avgjørelsen ledet KBK kampen 2-1, de hadde spilt årsbeste og hadde kampen i sin hule hånd. Etter dommerskandalen mistet hjemmelaget fullstendig grepet. Sandnes Ulf rullet opp det ene angrepet etter det andre, og de scoret også to mål før kampen var over. Dommertrioen måtte ha eskorte ut av banen, og publikum var ikke nådig i sin dom. 

Hvis en dommer gir feilaktig rødt kort for en tackling eller lignende, vil en protest og påfølgende omkamp ikke komme på tale. Men i en situasjon hvor dommeren rett og slett viser ut en spiller som ikke har gjort noe galt, bør det være grunnlag for protest. Med tanke på at KBK kjemper om opprykk til elitedivisjon, vil det ikke være unaturlig å sende en klage. 

En lignende dommerskandale, med en spiller som fikk to gule kort uten å bli utvist, skjedde mellom Fram Larvik og FK Tønsberg i 2. divisjon tidligere i sommer. Etter protest måtte kampen spilles på nytt. Denne dommerfeilen ligner veldig. Jeg vil tro det finnes flere eksempler som gir presedens for hva som blir utfallet i denne saken. 

Sportslig leder i KBK, advokat Kenneth A.Leren, vurderer å legge inn protest. Noe annet vil være rart. Når klokka er 22.45 sitter fortsatt KBKs ledelse i møte for å vurdere hva de skal gjøre. Laget hadde før denne kampen vunnet 8 kamper på rad. Det kan virke litt puslete å kreve omkamp for en feil dommeravgjørelse, men det som skjedde her var så spesielt at om laget velger å ikke legge inn protest, vil det vekke oppsikt. 


Publikum i Kristiansund var sjokkert. Kampen vil gå over i historiebøkene. En uforglemmelig dommeravgjørelse.

Da de fire dommerne gikk av banen, måtte de ha fått en mistanke om at noe ikke var som det skulle være.

Oppdatering: KBK har besluttet å sende inn protest. Sannsynligvis viser de til NFFs lover § 5-3.Grunnlag for protest punkt c og e.

c) grove feil ved dommerens forståelse av regelverket, men ikke feil i dommerens skjønnsutøvelse,
e) andre vesentlige forhold som har ledet til at kampen ikke ble avviklet på sportslige vilkår.

Samt  § 5-12.Avgjørelsen av protester på grunnlag av dommerfeil

Finner avgjørelsesmyndigheten at det er begått slike feil av dommeren som nevnt i § 5-3 (1) bokstav c skal kampen spilles på nytt dersom avgjørelsesmyndigheten finner det overveiende sannsynlig at feilen har påvirket kamputfallet. I øvrige tilfeller skal protesten forkastes og kampresultatet opprettholdes.

Klippet fra Aftenbladet: "Det eneste riktige her vil være omkamp. Jeg tror dommer Borgersen kommer til å innrømme feilen. Alle ser jo hvor avgjørende denne feilen er for kampbildet, så jeg tror dette blir omkamp, sier tidligere toppdommer og nåværende dommerekspert i TV2, Per Ivar Staberg til Aftenbladet.

Han begrunner dette med at avgjørelsen til Borgersen ikke handlet om en skjønnsmessig vurdering ? men rett og slett var riv, ruskende gal."

Kommentar til Aftenposten og lokalavisen TIdens Krav: Aftenposten skriver at dommerene utviste feil spiller. Dette utsagnet blir veldig feil. Hadde han gjort det, ville grunnlaget for en omkamp vært mye mindre. Poenget var at Torske hadde gult fra før av og fikk med to gule, rødt kort. Spilleren som skulle hatt det gule kortet, Kamer Qaka, hadde ingen gule fra før av i denne kampen og ville ikke blitt utvist. Det har skjedd flere ganger at feil spiller har blitt utvist, men det er ikke tilfellet her - fordi ingen spiller burde vært utvist.

Lokalavisen Tidens Krav skriver at 2500 tilskuere så det som ikke dommeren så. Jeg vil tro at det var et fåtall av tilskuerne som forstod noe som helst da dommeren ga det gule kortet. Spillet ble ikke stoppet før det hadde gått en god stund, og det avventende gule kortet var ikke så lett å se uten at man fikk se hendelsen i reprise på tv. Og det fikk ikke tilskuerne. I den grad man kan forsvare dommeren, hadde han ikke noe valg med å utvise Torske siden han hadde gitt ham gult kort tidligere i kampen. De tre andre dommerne, eller de to som stod på den siden av banen, hadde heller ikke sett det som "alle" hadde sett. Dermed gjorde dommeren en tabbe som man må si var høyst menneskelig. Hadde man hatt videodømming, kunne han også dommeren sett hendelsen i reprise. Det fikk han ikke. 

Fjerdedommer på ferietur. I kampens hete, før dommeren hadde satt spillet i gang, hadde fjerdedommeren bekreftet at det var Tor Erik Torske som skulle ha det gule kortet. Han stod så godt plassert at han i det minste kunne sagt at han var usikker. Det gjorde han ikke. Dommeren vil få en karantene etter denne kampen, men det bør i så fall fjerdedommeren også få. 

Bengt Sæternes, trener hos Sandnes Ulf, forteller til Tidens Krav at det kan ikke bli omkamp hver gang en dommer gjør feil. Han henviser til at det andre målet til KBK burde vært annulert fordi spilleren som scoret dyttet sin motspiller i forkant. Dette er det som det siktes til i NFFs lover i paragraf 5-3 c om skjønnsutøvelse. Således vil aldri en slik protest føre til omkamp.

Det kan ta uker før en endelig avgjørelse er klar i NFF. Dommen i Fram-Tønsberg-saken tok åtte uker før den var ferdigbehandlet i ankeutvalget.

Tidens Krav snakket onsdag 17.august med samtlige klubber på nivå to i norsk herrefotball. Bortsett fra Levanger-trener Magnus Powell, som hevdet han ikke hadde sett hva som foregikk på Kristiansund stadion mandag, var alle klar på at kampen bør spilles på nytt.

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

Ålesunds eventyr tar en pause

Fantastisk stemning før dagens kamp. Molde vant fortjent 2-0 og det var klasseforskjell på lagene.

Ålesund hadde sin livs mulighet til å vinne mot Molde i dag. Trodde man. Sunnmøringene hadde ikke vunnet mot Molde siden 2003, men nå var romsdalingene inne i en blindgate. Før forrige helg hadde de tatt ett poeng av 18 mulige. Så fikk de en knepen seier mot Bodø-Glimt. Ålesund hadde vunnet sine to siste kamper. Men det som ble prestert av sunnmøringene på Color Line Stadion i dag, var avslørende svakt. 

Det er ikke ofte man kan se på oppvarmingen hvem som vinner en fotballkamp. Men når AaFK spilte five a side, gikk ikke ballen som den burde. Her var det lett å se at flere spillere hadde mangel på tekniske ferdigheter. Når kampen var i gang, ble dette enda tydeligere. I løpet av første omgang hadde laget én målsjanse, en corner som nesten gikk i mål. Det var klasseforskjell på lagene og Molde kunne vunnet denne kampen med mange mål. Riktignok hadde Ålesund sine muligheter i 2.omgang, men kampen er til ettertanke. Ifølge noen av pressefolkene som satt rundt meg, var dette i tillegg en av de bedre kampene i år av Ålesund. Hvis det er tilfellet, er det forståelig hvorfor klubben ikke greier å fylle tribunen lenger. I dag var det skikkelig trøkk fra tribunen og det var nesten fullt, men med Molde som gjester, er det alltid ekstra interesse. Det er én gang i året.

For noen år siden hadde AaFK stappfullt hus på hver hjemmekamp. Kvaliteten på dagens AaFK-lag er så svakt at klubben bør ta en evaluering. Hvis målet er å være blant de beste i Tippeligaen, må noe gjøres. Hvis man lar være å gjøre noe, tror jeg det blir mindre og mindre tilskuere.

Tre lag fra Møre i Tippeligaen.

Det går mot en spennende innspurt for de tre beste lagene i Mørefylket: Jeg tror denne seieren tilfører Moldenserne energi. Ikke minst Ole G.Solskjær trengte dette. De har en solid stall, og dagens kamp viste at laget er blant de beste i Norge. Det vil ikke forundre meg om jakten på en bronse lykkes. AaFK har trøbbel. Jeg håper inderlig, som Tor Hogne Årøy sa til meg under kampen; "Jeg håper de klarer seg". Den legendariske spissen på 2.04 er forøvrig trener for Spjelkavik. De oransje er en fargeklatt. Her er mye energi og sunnmøringene kan få til hva som helst. Hadde de fått en onkel Røkke, ville de vunnet Champions League.Hos lillebror lengst nord, Kristiansund Ballklubb (KBK), som topper Obosligaen, er det fotballfeber. Her er det små 19 sponsorer og et par tusen tilskuere som holder liv i det som nærmer seg Tippeligaen - for hver runde som går. I morgen har de Sandnes Ulf på besøk. Vinner KBK, er det 9 poeng ned til lag nummer tre, Jerv og da er det ni kamper igjen. Neste år har sannsynligvis Møre og Romsdal tre lag i elitedivisjon. Men bare ett av dem har ressurser og vilje til å se utover i Europa.


To store fotballtalenter som er AaFK´s fremtid.

Til venstre har vi Nikolai sammen med Tengel, sistnevnte er sønn av dagens hovedtrener i AaFK :-)

Jeg gjorde en deal med guttene: De lovet å spille på landslaget om 5-6 år. Jeg lovet å komme å se på dem.


 

 

Voldtektssaken: Refleksjoner og lovendring



Det som har opprørt flest nordmenn denne uken er voldtektssaken i Hemsedal. I alle saker som handler om voldtekter, settes det vanntette krav til bevis. Det som skjedde for to år siden i Hemsedal, viser at muligheten for å bli dømt for gruppevoldtekt er mikroskopisk. I så fall ser det ut til at man først må drepe offeret.

Men snowboardgjengen drepte ikke jenta, i alle fall ikke fysisk. Dermed slapp de fengselsstraff. De må riktignok betale 300.000 kroner i erstatning til henne fordi det er "klar sannsynlighetsovervekt" at de voldtok henne. Mens "bare sannsynlig" er ikke nok i juridisk sammenheng.

Et sammendrag av dommen med mine kommentarer:

En jente på 18 år mente seg voldtatt av tre menn  i 2014. To av dem var 32 år, den siste 28 år. To av dem er småbarnsforeldre og er i samboerforhold. En bodde i Hemsedal, de to andre reiste fra Oslo. De skulle på snowboardtur.  Jenta var også på tur til Hemsedal sammen med moren, søsteren og en venninne av søsteren.

Min kommentar: Vi antar at tre voksne menn har vært ute en vinternatt før. De skal på helgafest og Hemsedal er kjent for å være insted nummer én på vinterstid. Aldersforskjellen mellom de tre mennene og jenta får man si er betydelig. Hun er to år over den seksuelle lavalder.

I forkant hadde de tre mennene kjøpt inn hasj, MDMA(ecstasy), marijuana og 1 sopp inneholdende narkotiske stoff og kokain. Dette ble delvis konsumert natt  til søndag 23. mars 2014, på en hytte i Hemsedal.

Min kommentar: Dette hørtes da ikke helt vanlig ut? Eller? Jo, jeg har forstått at dette faktisk er ganske vanlig. Vel, tre menn på tur med lommene fulle av narkotika. Da aner man at alt kan skje. Det vet også tre menn som er ferdig med tenåringstida for en god stund siden. Straffeloven er allerede brutt. Dog er ikke straffen for å bruke narkotika særlig høy. Så vidt jeg vet er dette mer vanlig enn folk snakker høyt om. Blandingen av alkohol og drugs er kjent for å være livsfarlig. Min erfaring med dette temaet er:  I 2006 skrev jeg  en bok om hvorfor ganske vanlige mennesker begår drap. Jeg undersøkte 113 drapssaker fra virkeligheten, via psykiatriske rettsrapporter. Den utløsende årsak til drap var særdeles ofte alkohol, men blandingen av alkohol og narkotiske stoff er kjent for å være sprengstoff. Det er ikke første gang disse mennene forsøker seg på denne kombinasjonen, ifølge idommen. Man må forutsette at dommer, aktor, forsvarer og legdommere er klar over hvilken dynamitt som er i ferd med å antennes. Hvem som har ansvaret for at lunta blir tent, kan det ikke være særlig tvil om.

Litt etter midnatt hadde jenta truffet på de tre mennene. Hun hadde blitt avvist på en restaurant fordi hun var for ung. De kjente ikke hverandre fra før av og hun hadde tenkt å ta drosje hjem. Alle hadde drukket alkohol. Det fremkommer ikke i dommen at noen av dem på dette tidspunkt var overstadig beruset. Isteden for å ta drosje hjem, ble jenta med mennene på en hytte.

Min kommentar: Tre menn  tar med en 18-årsgammel jente på nachspiel. Det fremkommer ikke at det var andre tilstede på denne hytta enn de fire. Det er ikke ulovlig å dra på nachspiel. Slett ikke. Det er heller ikke ulovlig å ta med seg en jente på 18 år. Hva var årsaken til at mennene tok med seg jenta på nachspiel ?Var det for å snakke om livets mysterier? For å danse med henne? Var det for at noen av mennene vurderte henne som en kommende kjæreste? Var det bare for å ha det gøy? Eller kunne det være at de hadde  tenkt å ha sex med henne, noe som heller ikke er ulovlig? Det fremkommer ikke av dommen om noen av de tre mennene hadde betenkeligheter med å ha med en så ung jente. Uansett, ingen paragraf i straffeloven sier at de ikke hadde lov til å ha med seg en jente  på hytta midt på natta. I dommen står det heller ikke noe om hvorfor jenta valgte å bli med.

I hytta fikk jenta alkohol og hun ble tilbudt å ta noen tabletter som hun ikke visste hva var for noe. De medisinske undersøkelsene i ettertid viste at det var snakk om: Ecstasy  (MDMA) og to vivaltabletter som inneholdt det narkotiske virkestoffet diazepam. Alle tre guttene gikk på en blanding av hasj, ecstasy og  alkohol.

Min kommentar: Hva i alle dager? At tre voksne menn har med seg en 18-åring på nachspiel er som nevnt betenkelig, men slett ikke straffbart. At de tilbyr jenta livsfarlig narkotika er for meg utilgivelig og straffbart. Noe av narkotikaen (Diazepam) er et sovemiddel, så hvilken hensikt skulle det ha utover at hun skule sløves? Det er mulig jeg er av den gammeldagse sorten og reagerer litt for kraftig. Hadde det ennå vært tre gutter på samme alder som jenta. Kunne jeg tilgitt dem da? Nei, jeg kunne ikke det. Når tre voksne menn tilbyr en jente på 18 år en blanding av sprit og narkotika, mener jeg det bør få konsekvenser. Visste de hva de gjorde? Var de så ruset at de ikke visste hva de gjorde? Eller burde de visst hva de gjorde? I det siste tilfelle var det i så fall  grov uaktsomhet- og således må de dømmes deretter. Det er også dette advokat John. Christian Elden legger vekt på i sitt forslag til hvordan en anke til høyesterett kunne sett ut. Det må legges til at fristen for anke til Høyesterett er gått ut. At saken ikke ble anket er i seg selv ikke bare betenkelig. Det er tragisk.

http://johnchristianelden.blogg.no/1470735037_slik_kunne_en_anke_se.html.

I sitt tenkte ankeforslag skriver forøvrig Elden: De hadde erfaring med virkningene av MDMA. Tiltalte nr 3 erkjente i tingretten og er dømt for å ha gitt henne Vival inneholdende diazepam, jfr tiltalens post III. Diazepam er et sovemiddel, og det er vanskelig å se hvilket legitime formål en slik overlevering kan ha.

Fra dommen kan man lese:

Jenta forklarte at hun 20 til 30 minutter etter inntaket av MDMA ble veldig kvalm. Deretter begynte det å prikke i armer, ben og lepper. Hun fikk en nummen følelse og begynte å se dobbelt. Hun opplevde at menneskene rundt henne snakket veldig fort og at lys fløy rundt i rommet. Hun satt i en stol og opplevde å se seg selv utenfra. Hun så seg selv danse og drikke, men vet ikke om hun faktiske gjorde det.

Min kommentar: Skal man ikke stole på hva jenta her forklarer? Skal man i stedet stole på mennene som sier at hun var seg selv bevisst hele tiden denne natten? Det var det mindretallet gjorde. Av mindretallets vurdering oser det dobbeltmoral. Skikkelige jenter drar ikke på fest med tre eldre gutter, og når hun sier ja til å ta inn ukjente tabletter, er det ingen unnskyldning å hente. Var det slik legdommerne tenkte og konkluderte? De trodde ikke på henne. Altså trodde de på mannfolkene som tilbød jenta sprit og dop.

Da hun gikk ned trappa falt hun, og etter det ble alt «svart», og jenta husker bare glimtvis hva som skjedde.Etter dette dro de alle fire i taxi fra hytta til en campingvogn. Jenta har forklart at hun ble båret ut i en bil, at hun hadde ansiktet ned og at hun så snø. Deretter ble hun båret på nytt, etter at taxien hadde stoppet. Dette bekreftes av taxisjåføren, som er vitne i retten: Hun ble båret som en potetsekk. Hun hadde øynene åpne, men hun så bare rett opp, sier han.

I denne campingvognen, hvor mennene bodde, hadde de alle tre seksuell omgang med jenta. De byttet på å ha sex med henne.

Min kommentar: Man blir kvalm av langt mindre.

Overlege Marianne Arnestad ved Folkehelseinstituttet har forklart at den mengden MDMA som ble funnet i jentas blod, viser at hun må ha inntatt en vesentlig større mengde MDMA enn 125 mg. Den dosen jenta fikk i seg kunne medført alvorlig forgiftning og død.

Lagmannsretten kom frem til at den ene mannen fikk 3 000 kroner, subsidiært fengsel i seks dager. Den andre fikk en bot på     2 000 kroner. Den tredje hadde hovedsakelig ansvaret for narkotikaen og da var en ubetinget straff aktuell. Men siden han erkjente forholdene umiddelbart og at det hadde gått lang tid siden forholdene ble begått, slapp han fengsel. Han fikk betinget fengselsstraff, som passende kunne settes til 21 dager og med en prøvetid på to år.

I sum fikk de tre mennene omtrent samme straff som om man skulle kjørt 15 km for fort i en 60 sone. Det blir cirka 5000 kroner i bot. Et flertall på dommere kom til at de tiltalte var skyldige og at de skulle betale oppreisning, mens et mindretall på tre dommere kom til at det ikke var bevist at de tiltalte forsto at fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingene. Mindretallets syn ble lagt til grunn for skyldspørsmålet i straffesaken, mens flertallets syn ble lagt til grunn for oppreisningskravet.

I mitt siste blogginnlegg Pinlig om barnevernet, http://aagesiv.blogg.no/1470336944_pinlig_om_barnevernet.html savner jeg et initiativ fra advokatstanden. Jeg stilte spørsmålet: Det kan da ikke bare finnes  pyser i disse laugene? Spørsmålet er relevant også i denne saken. De er kjent for å synge i kor.

Umusikalsk av Stabell og Bliksrud

Den profilerte advokaten Harald Stabell, går ut på samme tid som dommen blir offentliggjort, og proklamerer at straffene i voldtektssaker er for strenge. Noe særlig bedre er ikke advokat Henrik Bliksrud som på samme tid hevder at fornuften - og dermed rettssikkerheten - i noen grad har veket plass for følelser og forventning i slike sake, sier han.

Istedenfor at det dukker opp én blant 9500 advokater i Norge som kan finne denne dommen betenkelig, er det Stabell og Bliksrud som strør salt i såret. Etter Stabell og Bliksruds uttalelser, kommer spesialist i voldtektssaker, Hege Salomon, på banen. Hun forsøker å sette skapet på plass. Salomon skriver på NRKs nettavis at det er for få voldtekter som fører til domfellelser. Denne saken bør gi støtte for hennes påstand. Et blomst sendes også til John C.Elden. Hvis det er noen muligheter for å anke denne saken til EMK, håper jeg Elden kan bidra. Og uansett endelig resultat av denne dommen, håper jeg Elden og hans kolleger innser at noe ikke er som det skal være innenfor lovverket, eller utøvelsen av den, eller begge deler.

Forslag til endring av loven

På bakgrunn av denne saken og de tusenvis av voldtektssaker som fortjener sin oppmerksomhet i rettssystemet har jeg et forslag til en endring av loven:

Hvis en person gir en annen et narkotisk middel av alvorlig art, er det en straffbar handling i seg selv. Hvis man så har sex etter dette, og den som mottar det narkotiske stoffet anmelder giveren, mener jeg personen bør bli dømt for voldtekt.

Hadde man hatt en slik regel, ville alle tre blitt dømt, uten særlig diskusjon. Så kan du si at slik er ikke loven i dag, og dermed kan de gå fri. Men slik burde loven vært.

Tingretten dømte de tre til 6,5 års fengsel. Istedenfor at lagmannsretten gjorde det samme, eller fant en dom mellom 0 og 6,5 års fengsel, endte den opp med et par  parkeringsbøter. Hvis alle paragrafer er saumfart, kan man til slutt forsøke med sunn fornuft. Hvis det norske rettssystem tror at denne praksis vil vare evig, tar de feil. Bare vent og se.

 

Oppdatering: Etter at innlegget er publisert er det flere som reagerer på at denne artikkel er en del av lynsjestemningen mot de som ble frikjent for voldtekt, og de meddommerne som var i mindretall. Jeg understreker at det overhodet ikke er mitt motiv, tvert imot. Siden jeg også ønsker en endring i loven og kommer med forslag til det, skulle man tro at det underbygger dette.

Dommen kan I sin helhet leses her: https://lovdata.no/dokument/LBSTR/avgjorelse/lb-2015-85818?q=mdma

  • Selv har jeg ingen juridisk utdanning. Jeg har derimot hovedfag i kriminologi, og i de studieårene lærte jeg at det ikke var alltid paragrafene som avgjorde skjebnen i rettssalen.

 

 

Fotball uten lokale spillere: En stor misforståelse



Røkkeløkka er uvirkelig. Det er et av Nordens flotteste stadion som andre lag i Norge bare kan drømme om. Men uteblir resultatene, uteblir også publikum. Lillebror KBK har stor nytte av samarbeidet med Molde, men skal førstnevnte overleve som klubb, må de også satse på lokale spillere. Det gjelder de fleste klubber. Man undervurderer verdien av lokal tilhørighet.

Det er dager igjen til at overgangsvinduet for norske fotballklubber stenger. Nesten halvparten av alle klubbene lukter enten medalje, eller de er redde for å rykke ned. Altså må man handle! Snart finnes det ikke én spiller med lokal tilhørighet på gressmatta. Særlig i de to øverste divisjonene er det en overvekt av innkjøpte eller innleide spillere.  Elitedivisjonsklubbene og landslaget sakter akterut. De holder et pinlig nivå. Hva er det det som skjer for tiden i norsk fotball?

Sist helg besøkte jeg det fantastiske anlegget på Høddvold. En lokal og liten fotballklubb satser skjorta for å unngå nedrykk. Her måtte det være stort lokalt engasjement og patrioisme i bygda, tenkte jeg. Publikumsoppmøte viste noe annet, men helt tomt var det nå ikke. De spilte mot Kristiansund (KBK) som satser på opprykk. De er en klubb hvor man også satser maksimalt. Ikke på unngå nedrykk, men for å rykke opp blant de store, i elitedivisjon.

Alle går konkurs - en dag.

Hødd stilte med én lokal spiller i sin startelver. KBK hadde to som kommer fra Kristiansund. Da speakeren leste opp lagoppstillingen, slet han med å uttale navnene på en del av spillerne. Rart var ikke det. Her burde man være språkmektig. Begge lag har hentet inn forsterkninger et godt stykke utenfor  mørekysten. Hødd og KBK makter ikke å mønstre lag med lokale talenter som er gode nok for norsk 1.divisjon.  Klubbene driftes som en ferskvareavdeling på et supermarked: Fersk fisk blir liggende en stund, varer fra lokale leverandører er uaktuelle og umoden frukt går i søpla.

Mange av disse spillerne mislykkes. De trives ikke, de får tilbud fra en ny klubb eller klubben de er i går rett og slett konkurs. Konkurs går de snart alle sammen.  Det trenger man ikke ha lasersyn for å se, eller for å spå. For hvilke norske klubber i de to øverste divisjonene har ikke hatt, eller har, store problemer med økonomien? En av de mest sentrale spørsmålene er: Hvordan i alle dager er det mulig å finne lokale sponsorer og engasjement i slike fotballklubber?

Wrigth tok feil

Da KBK ble stiftet i 2003 ble byens to beste fotball-lag Clausenengen(CFK) og Kristiansund Fotballklubb (KFK) enige om å satse på et felles a-lag. De beste spillerne ble samlet i den nye klubben, KBK. Laget som spilte mot Hødd hadde én spiller som er hentet fra de to opprinnelige klubbene. Det er egentlig ganske sprøtt. Istedenfor å satse på unge lokale talenter, henter man spillere fra land og strand, langt, langt unna nærområdet. Da den ambisiøse Geir Midtsian overtok treneransvaret for KBK, den gangen laget spilte i 2.divisjon, begynte klubben å hente spillere utenifra. De var ikke så mye bedre enn lokale spillere, men hentet dem likevel. Det var som i gamle dager hvor norske klubber var invadert av ubrukbare engelske fotballtrenere. Man trodde de importerte trenerne var bedre enn norske fordi man innbilte seg at engelsk fotball var god. Hvilket den slett ikke var. Selv har jeg spilt både for CFK og KFK. Det ene året skulle KFK satse for alvor. En rådyr trener ved navn Charlie Wrigth ble hentet. Han hadde vært keepertrener i Bolton, og han var også kjent som en god bokser. Men Wrigth hadde sjelden rett. Hverken spillere eller ledere forstod noe av hva han holdt på med. Sannsynligvis ikke han selv heller. Etter noen måneder ble han sendt hjem. Siden har ikke byen hentet trenere fra de britiske øyer.

 

Minst 90 % tapere

Nå henter derimot KBK spillere fra Afrika, Molde, eller fra der det måtte være. Noen av dem er veldig gode, men noen er ikke bedre enn byens lokale talenter. Hvis klubben rykker opp i elitedivisjon, hvilket det er store muligheter for, er virkeligheten: Man trenger forsterkninger. Et par av de lokale spillerne som har vært med å bygd opp dette laget i årevis, får neppe tilbud om enda ett år. Det er for dumt. En ting er at de sannsynligvis er sportslig god nok. Noe annet er at de representerer klubbens sjel. Vi snakker om Tor Erik Torske og Andreas Røsand.

Når denne artikkelen skrives, har KBK blitt enige om å kjøpe en angrepspiller fra Raufoss. Faktum er at skal klubben rykke opp, trenger de faktisk 3-4 forsterkninger. Da kan de like gjerne kjøpe dem nå. Noen som skal forsterke Obosligaens beste lag, må nødvendigvis være bedre enn de spillerne som spiller på laget i dag. Dermed må man grave i pengepungen. Det er som en bedrift som skulle satse alt på ett kort, ta opp de største lån, satse på at renten går mot null og at banken aldri ber om at det blir betalt avdrag. Enkelt sagt drives mange av Norges fotballklubber som et slags pokerlag. Innimellom er det "all in". Man går konkurs og starter kanskje på nytt.

De lokale sponsorene vil vanligvis være med så lenge laget vinner. I motgang svikter både sponsorer og publikum. Derfor vil de fleste fotballklubber, slik de i dag fungerer, gå konkurs med jevne mellomrom.  Vikings svenske trener, Kjell Jonevret, sa nettopp at: Om laget vinner, er det ikke så viktig med lokale spillere. Da vil publikum uansett komme på kamp. Jonevret har rett. Men da forutsetter han at laget vinner! I elitedivisjon er det én vinner. Sølv er som kjent første taper. Og er man ikke blant de tre øverste, får man ikke engang spille i Europacupen. Med andre ord er det her, som i all annen idrett, minst 90 % tapere. Fotballklubber nekter muligens å tenke at det er slik. Ledere i Norges Fotballforbund og i fotballklubbene er ikke kjent for å være av de skarpeste knivene i skuffen. Når sportsklubben Brann hadde en omsetning på mer enn hundre millioner, forstår man at kun suksess er godt nok. Når Rosenborg tapte på overtid mot Apoel i forrige uke, gikk de visstnok glipp av å tjene 300 millioner. Men hvilke andre klubber kan satse på denne måten? Molde kan det. De har et par styrtrike onkler. Å besøke Røkkeløkka, kanskje Nordens flotteste fotballstadion, er uvirkelig. Andre klubber i Norge kan bare drømme om slike muligheter. Jeg snakker med andre ord ikke om Molde, Rosenborg og Brann. Jeg snakker om alle de andre. De 30 -40 andre klubbene som satser på å nå toppen i norsk fotball.

Slik satser man på unge spillere

På kort sikt har ikke KBK noe valg. De har bydd opp til dans. Laget har nettopp måtte gi fra seg tre gode spillere, og nå må de erstatte disse om de skal forberede seg for elitedivisjon. Blir det spill i Tippeligaen, må de også hente inn enda flere spillere.  Men hverken klubben eller byen har råd til denne strategien i fremtiden. Skulle sponsorinntektene, eller publikumsinntektene kollapse, er KBK historie. De kan takke sin evige hovedsponsor Sparebank 1 og banksjef Odd Folland. Ikke på Røkkenivå, men nok oksygen til å puste - i medgang, vel å merke. KBKs utfordringer er identisk med svært mange andre lag. Etter at oljekrisen har herjet en stund, kan man heller ikke forvente at store firma sparker penger etter fotballklubben.


Banksjef i Sparebank 1 Nordvest, Odd Folland, til høyre, er hovedårsaken til at KBK eksisterer. Ekte patriot med stort lokalt engasjement. Til venstre står Petter Ingeborgvik eks.CFK-spiller. Bildet er tatt fra dagens kamp hvor KBK vant mot Strømmen. De to på bildet er supportere både i med- og motgang, men begge liker at så mange spillere som mulig er fra nærområdet.

For ti år siden satte jeg i gang et fotballakademi i Kristiansund. To ganger i uken fikk 11-14 års gamle gutter og jenter muligheten til å trene om morgenen før skolestart. Etter inspirasjon fra Ajax, som er en foregangsklubb i å satse på unge fotballtalent. De kyndige trenerne, Kjetil Johnsen og Kjetil Johannessen, holdt det gående et par år. Sistnevnte var også trener for Ole Gunnar Solskjær da han holdt på med morgentreninger - med de samme tekniske øvelsene. Trening med en liten håndball, brukt som en fotball, var noe av oppskriften for å få ungdommene til å forbedre sin teknikk. Slike initiativ koster penger. Solskjær har selv sagt at det er bedre om man bruker penger på dyktige fotballtrenere for barn, enn at trenere nedover i divisjonene for voksne får masse penger.  Jeg tror det kun er denne modellen som kan føre frem til at lag som KBK kan overleve på sikt.

Så glad blir den supersympatiske direktøren, Øystein Nerland, i det øyeblikk Molde vinner gårsdagens kamp mot Bodø-Glimt. Det er bare 2-3 klubber i Norge som kan matche Moldes ressurser. Resten av klubbene er nødt til å stikke minst en finger i jorda, og stille seg selv spørsmålet om hva man holder på med. 

Satsningen på lokale talenter burde vært obligatorisk i alle klubber. En fotballklubb sluker markedet for sponsorpenger. De går med til å betale lønnsutgiftene til middelmådige spillere, som ikke en gang har røtter i hjembyen. Kanskje burde det vært en regel om at for eksempel halvparten av spillerne skulle rekrutteres fra lokalmiljøet. Om ikke annet burde det være en uskreven regel. Kun på denne måten kan et ekte supportermiljø holdes vedlike. Hvis norske fotballklubber ikke bryr seg om langsiktige strategier, må de også innse at de vil ramle sammen som det de er, et korthus. Kun ved å vise ekte interesse for egne talenter vil man kunne opprettholde fotballinteressen. Og dette er også eneste strategien for å forsvare at en klubb støvsuger rundt 90 % av sponsormarkedet. Det finnes andre aktiviteter enn fotball her i livet. Ganske mange også. Men fotball er det som er lettest å få respons på. Dog varer ikke responsen evig. Man kan lure noe av folket ganske lenge, men man kan ikke lure hele folket hele tiden.

Molde: Årets viktigste kamp



Ole Gunnar Solskjær skal lede Molde til årets viktigste kamp. Blir det ikke tre poeng på Røkkeløkka i dag, er min spådom at klokka allerede er noen minutter over 12. 

Det er en ganske alminnelig lørdag. Alt er nesten som normalt i Rosenes by. Jazzfestivalen ble en ny suksess, det er lett sommertemperatur og ordfører Torgeir Dahl er som de fleste andre moldensere på ferie. Det er likevel noe som ikke er normalt. Det er hva som skjer på Røkkeløkka. Når Molde møter Bodø-Glimt kl 15.30 i dag, lørdag 6.august, er dette årets viktigste kamp. 

Hvorfor er en ordinær kamp mot en høyst ordinær motstander årets viktigste? Jo, her skal du få vite det:

1. Farvel topp tre

Hvis Molde spiller uavgjort eller taper denne kampen, vil muligheten for å komme blant de tre beste i serien kun være teori.  Da vil man ikke bli kvalifisert for spill i Europa, og det er mer enn vondt. Fotball handler like mye om penger som sport. Uten suksess på fotballbanen, er det umulig å tjene mye penger. 

2. Nedrykk

Molde har 25 poeng og ligger fortsatt trygt på tabellen - i forhold til det å rykke ned. Men ett poeng på de siste 6 kampene forteller at nedrykksspøkelset er høyst reelt om man ikke tar poeng i dagens kamp. I den grad man kan snakke om katastrofe, vil timingen være riktig. 

3. Solskjærs farvel

Ole Gunnar Solskjær er den mest sympatiske fotballtreneren jeg vet om. Isteden for en ilsint Rekdal eller Henning Berg, har jeg veldig sans for en smilende og blid Solskjær. Det er ingen tvil om at Solskjær har en fantastisk personlighet. Det blir sagt at han aldri vil få sparken i Molde. Solskjær er like rolig nå som han var for seks kamper siden. Det er bare ett problem. I det øyeblikket publikum ikke kommer på kamp, har ikke ledelsen noe valg. Derfor er dagens kamp årets viktigste. Skulle publikum fortsette pipekonserten slik de har gjort de siste kampene, er den mulig å leve med. Men uten publikum kan selv ikke Røkke leve.

Dagens kamp er derfor noe utenom det vanlige. Denne gang er det ikke nok å spille bra uten å score mål. Det sies at fotball-laget gjenspeiler samfunnet forøvrig. Hva er det som uroer moldenserne for tiden? 

 

Pinlig om barnevernet

Demonstrasjoner foran Stortinget vil aldri ta slutt om ikke norske politikere tar til vettet. For 40-50 år siden var det lignende overgrep mot taterbarn i Norge. Taterne var ingen sterk gruppe og demonstrasjoner fantes ikke. Men nå - nå er det engasjement ikke bare fra norske foreldre, men fra foreldre og organisasjoner i mer enn 60 land. 
 

For tretten år siden ble Svanhild Jensen(36) fratatt omsorgen for sine to barn. Et mer pinlig overtramp fra den norske stat skal man lete lenge etter. Denne saken tilhører det som en dag vil bli omhandlet som skammens historie. Siden den gang har det ikke blitt bedre. Norsk barnevern er i ferd med å bli verdensberømt. Årsaken er at maktapparatet behandler klager og kritikk som luft. 

En historie blir ikke til før den er fortalt. Fullt og helt. Det spesielle med slike historier, er at det ofte går tiårsvis før sannheten kommer fram i lyset. Det siste året har det vært en rekke demonstrasjoner i mange land mot barnevernet i Norge. Til tross for tydelige overtramp fra det norske rettssystemet, nekter de ansvarlige myndigheter å ta innover seg virkeligheten. Dette minner om da den norske stat hentet taterjenter fra familier som ikke hadde fast bopel. Minst 500 jenter ble tvangssterilisert i Norge i perioden 1934-1977. Det var få som visste hva som foregikk den gangen. Og de som foretok disse overgrepene, de hadde steriliseringsloven fra 1934 som sitt alibi.

I dag blir fler og fler klar over hva som foregår innenfor norsk barnevern.  Og en dag må noen forandre regelverket. Du kan lure noe av folket hele tiden, eller hele folket noe av tiden, men du kan ikke lure hele folket hele tiden, sa Abraham Lincoln.

To psykologer i Svanhild-saken fant ut at hun ikke hadde gode nok ?kognitive evner?. Jeg setter det i anførselstegn fordi det er bare psykologene selv om forstår hva kognitive evner har med omsorgsevner å gjøre. To psykologer mente i fullt alvor at Svanhild hadde:

-for liten IQ til å være en god mor

-for dårlige intellektuelle evner til å hjelpe sine barn med fremtidig skolearbeid.

Og det verste av alt: Svanhild hadde et meget godt og omsorgsfullt nettverk med gode foreldre og slektninger som kunne blitt fosterforeldre. De jobbet alle innenfor enten skoleverket eller i helsevesenet. Men det hadde gått prestisje i saken.

Evnen til å innrømme feil ser ut til å være like fraværende i dag som den gangen. Det får meg til å tenke på hvor ufeilbare nordmenn tror de er. Jeg husker fra studietiden i Paris. Min professor spurte alle elevene om vi kunne nevne en kjent person fra vårt hjemland. Studentene var fra 15 forskjellige land og jeg svarte litt kjapt, Fridtjof Nansen. Han gikk til Nordpolen, sa jeg. Da svarte professoren: Tja, det var nå ikke så langt å gå da.

Nansen gikk ikke til Nordpolen, men folk ute i den store verden har inntrykk av at vi ligger like ved. Vår behandlingen av barnevernsaker forsterker dette inntrykket. Vi er en utpost, og det ser ikke ut til at vi er i stand til å ta imot signaler fra andre land. Vi vet best selv, visstnok.

I ettertid har det blitt påpekt at det ikke kunne være Svanhilds teoretiske ferdigheter eller intelligens som fratok henne barna. Men jeg har lest igjennom dokumentene fra fylkesnemnda, tingretten og til slutt i lagmannsretten. Der får man sannheten.  Man trenger ikke kognitive evner for å forstå hva som ligger til grunn. Det er nok å lese. Denne IQ-testen har såvidt jeg forstår like høy status hos psykologer og barnevernseksperter i dag som den hadde for 13 år siden. Det i seg selv er en gåte.

De sakkyndige ble engasjert og betalt av barnevernet. Rapportene støttet (og det gjør den nesten alltid) opp om barnevernets opprinnelige syn. Hvordan skal en dommer overkjøre en sakkyndig? Mors eller fars vitner er ofte venner, foreldre og i beste fall en leder i barnehagen. Barnevernet har et profesjonelt apparat med egne ansatte og flere spesialister med mange års erfaring.

Man er derfor så godt som sjanseløs. Hvorfor stiller man ikke spørsmålstegn ved at den sakkyndige er engasjert og betalt av barnevernet? Psykologens inntekt er ofte avhengig av denne type arbeid. Det tragiske ved en anke er at psykologer støtter hverandre. Resultatet blir det samme. Advokater som er engasjert av barnevernet ser helt sikkert galskapen i dette, men de velger å kjøre saken. Det er tross alt sitt eget levebrød det er snakk om. Når skal vi få en gruppe psykologer eller advokater som reagerer på dagens praksis? Finnes det ikke én ærlig sjel i disse laugene som kan rope ut? Er omkostningene ved å skille seg ut og si hva man mener for stor. Er det så ille? Det kan da ikke finnes bare pyser i disse laugene.

Psykologenes rolle i Svanhildsaken og i barnevernsaker generelt, er ikke en rettsstat verdig. Det er en dårlig skjult sannhet at de sakkyndiges fungerer som dommere. Det gjorde sitt til at Svanhild mistet omsorgen for sine to barn. Siden den gangen har hun fått tre nye barn. Hun har de siste 10 årene jobbet som hjelpepleier og fungerer som en god mor.  Svanhildsaken er bare et eksempel på en av noen tusen overtramp.

Når skal det norske Storting endre lover og regler for barnevernet? Når skal politikerne ta til vettet?

*Undertegnede skriver bok om Svanhild Jensen.

 

 

 

ADHD - Galskap uten grenser


I 2007 skrev Joar Tranøy og undertegnede denne boka. Diagnosen ADHD er en synsediagnose som har mange hemmeligheter. Er barn hyperaktige, skal de medisineres. Og er de for rolige, skal de også få tabletter. 

I 1935 ble en gris lobotomert i Italia. Den var hysterisk og de måtte få den til å roe seg ned. Etter operasjonen viste det seg at den ble svært rolig og medgjørlig. Da tenkte man at dette kunne man også gjøre med mennesker. Titusenvis av personer med forstyrrelser - og som ikke var helt som de skulle være, ble lobotomert.

Noen år senere i 1949 fikk legen Egas Moniz Nobelprisen i medisin. God forskning innenfor lobotomering med begrunnelsen om at han hadde løst et pleieproblem innenfor psykiatrien. Det ble et gjennombrudd for psykiatrien. Pasientene ble som grisen, snille som lam. At de mistet evnen til å le, glede seg, inspirasjon eller enkelt sagt at de mistet sin personlighet var ikke så nøye. Det viktigste var at de ble rolige.

Skammens historie

Den siste lobotomering i Norge ble foretatt i 1974. Ikke fordi det ble forbudt, men fordi folket til slutt mente det var en ufin metode. I dag kan man ikke begripe hvordan slike barbariske metoder ble brukt med loven i hånd. Dessverre skjer barbariske overgrep i dag i enda større skala enn tidligere. Som mye annet blir det derimot ikke oppdaget før det går noen tiår, før skadeomfanget er avdekket. Pussig nok reagerer ikke de medisinske ekspertene før den vanlig mann i gata reagerer. For et par år siden ble det skrevet en bok med tittelen "Skammens historie". Denne viser hvor slapp og blind samfunnet er for det som noen tiår etterpå vurderes som groteske overgrep.

En  skjult industri

Om noen år vil diagnosen ADHD, Attention Deficit Hyperactivity Disorder, være en del av skammens historie. Det vil gå alt fra 10 til 40 år, antar jeg. Men en dag vil alle forstå at å medisinere, eller rettere sagt, å dope ned barn med tabletter for at de skal oppføre seg slik systemet ønsker, det er et overgrep. Og når alle forstår det, vil også legestanden forstå det, og gi etter. Ingen får straff. Fordi legen, som for eksempel skriver ut Ritalin, (amfetamin) til et 4 års gammelt barn, har ikke bare lov til det. Han har plikt til det. Nekter legen, kan det få konsekvenser for ham. Hvis barnet allerede har fått en diagnose, skal det mye til at legen ikke følger opp og åpner døren for et liv inn i et pillehelvete. For man blir avhengig av disse pillene, og de gir både virkninger og bivirkninger som ikke leger eller foreldre tar innover seg.  

Den farmasøytiske industri er et eget kapittel i populariseringen og den enorme markedsføringen av ADHD-diagnosen. De som produserer tabletter, og de som selger dem blir styrtrike. En dag blir diagnosen avslørt til å være det den er: Noen meningsløse bokstaver som skal hjelpe systemet, barnehagen, skoleverket, foreldre, idrettslag osv. I 1963 var det ingen i hele verden som hadde diagnosen ADHD. Noen år etterpå i 1967 kom gjennombruddet. I USA gikk de inn for å teste urolige og ukonsentrerte barn på ghettoskolene i Baltimore. De ble tvunget til å ta det narkotiske stoffet Ritalin. Det ble en suksess og i dag vet vi resultatet. Fra USA har hele den vestlige verden tatt imot diagnosen med åpne armer. Men noen land er mer kritiske enn andre. F.eks har Frankrike vært svært strenge. Norge er blant de land som er flinkest i å lage diagnoser på barn. Salget av ulike tabletter, ikke bare Ritalin, har eksplodert. Til farmasiens store begeistring.

Galskapen sier stopp - en dag.

I 2007 skrev jeg en bok sammen med forfatter og psykolog Joar Tranøy. Den har tittelen ADHD-piller på avveie. På samme tid var jeg i debatt i TV2. Her var lederen for ADHD-foreningen i Norge tilstede. Han kunne fortelle om sitt barn, som heldigvis fikk medisinering allerede da han var tre år. Denne galskapen, ja, jeg kan ikke finne et bedre ord for det, vil en dag bli tatt på alvor. Men det vil sannsynligvis gå enda noen tiår. Alle de som overlevde lobotomeringen i Norge fikk, etter mye kamp, 100.000 kroner i erstatning fra staten i annen halvdel av 1990-tallet. Noen unnskyldning fra psykiatrien, eller staten fikk de aldri. Om noen år er det hakk i plata. Den kamuflerte kjemiske lobotomeringen sier stopp en dag. Alt som er galt sier stopp.

Jeg vil legge til at jeg er helt overbevist om at både barn og voksne har utfordringer som krever oppfølging. Noen av dem må også få medisinering. I dag er det slik at er man for urolig, er det galt. Og er man for rolig, er det også galt. Begge deler fører til at man ofte får diagnose. Men diagnosen ADHD er ikke noe som kan bevises gjennom en blodprøve. ADHD er en synsing basert på amerikansk farmasøytisk industri.  Man kan ikke stole på det som kommer fra USA, aller minst hvis det er tabletter.



 

 

 

 

7 råd til Solskjær & Molde

Ole Gunnar Solskjær og hans Molde spilte mot KBK i går. Litt før kampen snakket han med lokalavisas journalist Trygve Strand Joakimsen. I neste kamp mot Vålerenga kan han vente seg større mediainteresse. Det kan se ut som om at Moldensere tror Ole Gunnar skal trylle. Det kan han ikke.

Gårsdagens privatkamp mellom KBK og Molde endte 1-1.  Kristiansund beviste at det ikke er tilfeldig at laget topper Obosligaen. Banens desidert beste spiller var KBKs midtbanespiller Kamer Qaka. Fortsetter spilleren fremgangen han har hatt, bør gutten være klar for større oppgaver. Dessuten fikk man se et av de flotteste målene som er scoret i denne byen. Ballen gikk som trommestikker inntil KBKs Liridon Kaludra hamret den i mål. Molde hadde nok ballen mest, men hva hjelper det?  Mot Sarpsborg var det bare ett lag på banen i 2.omgang. De tapte. Som jeg skrev for en måneds tid siden, magien er borte. KBK kan prise seg lykkelig over samarbeidet med Molde, og de gjør det. I den klubben opplever de det motsatte av hva som skjer hos de blåhvite. Her er spillerglede, troen på å lykkes, sulten og flaksen på rett side av stanga. Hvis man tror at det er Solskjær som alene skal endre atmosfæren i Molde Fotballklubb, tar man feil. Her er 7 råd.  Noen til Ole Gunnar Solskjær, noen til de som står rundt ham.

1. Hent en spiller som kan skyte fra mer enn 7 meter.

Før overgangsvinduet er stengt 18.august bør Solskjær få inn minst en spiller som kan skyte ballen i mål fra mer enn en distanse på 16 meter. Spillere fra sydligere breddegrader har en genetisk tendens som får oss til å tro at de er lært opp til at målet ikke er 2,4 meter høyt, men 24. Faktum er at de er trenet opp til å drible seg helt inn til der målet står før de avslutter. Nå vet man også at Molde har gitt fra seg et par spillere som kunne skyte fra distanse.

2. Mido Diop - la ham bli stadions yndling.

Diop har nesten drevet sin egen idrett denne vårsesongen. Den elegante midtbanespilleren har vært på utlån til KBK. Sist kamp kom han inn i 2.omgang for Molde mot Sarpsborg. Dette er en av landets beste fotballspillere. Dessuten er det en fryd å se på ham. En slags antilope med ballfølelse.

3.Thompson Ekpe - til leie eller salg.

Midtbanespilleren fra Nigeria, nå Molde, spilte denne kampen for KBK. Han er aktuell for Oboslaget denne høsten.  Det er ingen tvil om at spilleren pr. i dag ikke har noe å gjøre på et topplag. I løpet av kampen mistet han ballen fire ganger, og hver gang førte det til livsfarlige sjanser for Molde. Gutten trenger trygghet og oppmuntring. Det får han ikke slik situasjonen er i Molde for tiden. Det er ikke noe å tenke på. KBK neste stopp. Qaka bør lære ham hvordan man skjermer ballen før han får fast plass på laget.

4.Psykologien avgjør

Solskjær har selv forstått det, og har selv fortalt flere ganger at nå sitter det ikke i beina, men i hodet. Det er nesten sant. Salget av flere toppspillere fører til at dette ikke bare handler om psykologi. Men når laget blir svakere, følger også selvtilliten med på kjøpet (eller rettere sagt salget). Man er derfor avhengig av at laget, ja at hele klubben, hele byen, tar et løft. Det har spredt seg uro i Rosenes by.

5.Publikum - slutt med buingen.

Etter de siste kampene har publikum i Molde gitt laget en pipekonsert etter kampslutt. På søndag spilte de Sarpsborg trill rundt i 2.omgang, hadde 3-4 megasjanser og alle ventet bare på en scoring. Likevel presterer publikum å pipe etter kamp. Hvis man ønsker Solskjær sendt hjem og ikke ønsker at laget skal vinne flere kamper, kan moldenserne fortsette å pipe. For oss mer nøytrale tilskuere var det merkelig at hele stadion reagerte slik etter kamp. Når publikum piper etter kamp, er det normalt sett et signal på at man ønsker trenerskifte. Det neste steget er at supporterne slutter å gå på kamp. Da har ikke klubben noen valg, men er man kommet allerede dit i Molde? Spiller man svakt og ikke får målsjanser, er det fotballens språk å si fra. Men når laget er inne i en svak periode, bør man ikke bryte laget ned i gjørma. Hvis man går inn for å ikke lykkes, skal jeg garantere at man oppnår hva man ønsker.

6.Klubbledelsens ansvar

Solskjær kunne omtrent trylle med ballen. Ja, av og til trodde man nesten ikke det man så. Som manager var han også magisk de første årene i Molde. Moldenserne må innse at denne tiden er forbi. Solskjær kan ikke trylle. Han trenger rett og slett bistand. Før kampen mot KBK i går fortalte han meg : Vi begynner snart å score mål. Jeg er ikke bekymret for det.  Det er klubbledelsens ansvar å bidra til at forholdene ligger til rette for at Solskjær fortsatt kan beholde den troen. Den dagen han mister selvtilliten, er det hele over. Sånn er lagspill. Det krever en leder med klokketro. Å besøke Molde Stadion, som journalist eller gjest i 4.etasje, er en sann fornøyelse. Her blir man møtt av gjestfrihet og fasiliteter som bare et fåtall lag i Norden kan drømme om. De har selvsagt erfaring med å legge forholdene til rette. Denne atmosfæren må spres til garderoben, blant spillerne og treneren. I en klubb som kjøper og selger fotballspillere som om det var tomflasker, er det ikke like lett å skape en hyggelig stemning. Og det siste er den mest avgjørende faktoren for å få frem vinnertyper. Se reprise av dokumentarfilmen som er laget om Rosenborg. Skal man lykkes på dette nivået, må man ville hverandre godt og gjøre hverandre gode. Da Mini Jacobsen ble benket mot århundrets kamp mot AC Milan, var han som reserve den som jublet mest for seier. Har Molde og andre klubber noe å lære av disse trønderne? Klart de har. Og det er ikke Solskjær sitt hovedansvar. Han trenger konkret hjelp i den situasjonen klubben er i.

7.Flaks

Flaks kommer ikke av seg selv. Skal man få stang inn, må man hjelpe til. Gustav Vigeland sa en gang: Jeg gikk og gikk i Københavns gater, men ble aldri oppdaget. Flaksen står den kjekke bi. Den som vil noe. Må man gjøre noe ekstra for at ballen skal gå stang inn. Flere enn Solskjær må ville det. Hele laget må ville det. Hele klubben. Hele byen. Min siste bok var en fortelling om verdens beste sjakkspiller, Magnus Carlsen. Når han har vært nede i bølgedaler og innimellom spilt elendig, har han hatt et apparat rundt seg som har støttet ham. Særlig familien. Familien til en trener i Molde Fotballklubb er lederne i klubben og byens befolkning. Det er derfor nødvendig at de forstår det, og støtter sin utvalgte leder. Uten slik støtte vil flaks være et lysår unna.

Derfor kjære moldensere, som jeg har vært så kritiske til denne våren. Ole Gunnar er Kristiansunder. Siden han laget mål ut av ingenting i en av verdens største og beste fotballklubber, har jeg vært stolt av å være fra samme klubb, og fra samme by. Hvis dere vil ham godt, bør klubben og Molde by gi ham den støtten han fortjener. Den som gir pleier å få noe tilbake. 

hits