Reiste 924 mil - ble frelst

 


Jeg er nysgjerrig på hvordan andre land utenfor Cuba lager sigarer. Derfor valgte jeg å reise på sigarsafari til Nicaragua. Etter en liten uke var jeg frelst. Denne historien vil du nesten ikke tro er sann. Hvis denne historien er sann, og det er den jo, hvorfor sitter cubanerne på gjerdet uten å røre på seg?

Cuba er sigarens hjemland. Statusen til den cubanske sigaren er vanskelig å røre ved. Men like etter revolusjonen skjedde det ting på Cuba. Særlig de siste 10 årene har noen naboland for alvor begynt å jyppe seg. Spesielt Nicaragua produserer sigarer i stor målestokk. Der er sigarproduksjon en milliardindustri. I løpet av noen år vil sannsynligvis Cuba oppleve et sigarsjokk som de neppe greier å løse med det første. Hva er det som skjer?

Jeg har besøkt Cuba minst 15 ganger og har hatt  gleden av å nyte sigarer de siste 5-6 årene. For noen måneder siden skrev jeg artikkelen: verdens beste sigar. Den er å finne på plantasjen hos Hector Luis, et par timers kjøring fra Havanna. Da jeg fikk invitasjon av Håkon Aanonsen om å være med på et ukes sigarkurs til Nicaragua, slo jeg til. Aanonsen er en av dem som kan mest om sigarer i Norge. Han garanterte meg at det skulle bli et minne for livet. Og for en opplevelse det ble! I løpet av noen dager fikk jeg være med på hele prosessen - fra frø til ferdig sigar. Endelig skulle jeg få se hva som fører til at man kan holde en perfekt sigar i hånda. En prosess som går igjennom 3000 ledd. Jeg tuller ikke. 3000 ledd. På Cuba kan du trekke fra en null. Hvor ligger forskjellen?

Først del av sigarkurset var å overhøre et foredrag om frøet. En unik historie. På min pekefinger ser du mange frø. Kan du tenke deg hvor mange det er hvis man har et melkeglass fullt med frø? Måten sigarfabrikken Perdomo skiller ut de gode frøene fra de dårlige, er en spennende historie.Perdomo skiller mellom A og B-frø. De bruker kun A-frø, mens B-frøene blir destruert. A-frøene har en spiringsdyktighet på 96 %. Å se hvordan denne prosessen foregår, må oppleves. Likeledes den lange prosessen fra planten er ferdig utvokst, til den ligger klar i sigaresken. Det tar årevis.

Hva får fem nordmenn til å reise halve jorda rundt? Jo, søken etter den perfekte sigaren! Etter å ha fått lært om frøet og "survival of the fittest" bar det til plantasjen, som ligger en halvtimes kjøring fra Esteli sentrum, et par timers kjøring fra hovedstaden Managua. Bort fra Pan-American Highway hvor flere av de andre plantasjene ligger. Perdomo senior ønsket seg bort fra all forurensning. På selve sigarplantasjen er vi omringet av friske grønne planter. Først de små, så de mellomstore og så de største. På dette bildet er man klar for å kappe bladene, legge dem i kasser og bringe dem til fabrikken. Fra venstre har du ego, Rune Eriksen, Paul Trondsen, Håkon Aanonsen, Arnt Ånensen og kursleder Arthur Kemper, Vice President i Perdomo. Både Kemper og sjefen selv, Nick junior, bor i Miami. Flere ganger i året inviteres forhandlere og distributører som selger sigarer verden rundt. Særlig i USA, men også i Europa, deriblant Norge. Arthur ledet sigarkurset som jeg og fire sigarelskere fra Norge var med på. Et verbalt orakel som snakker flytende engelsk og spansk.

Etter at Fidel Castro overtok som diktator i 1959, ble det umulig for mange sigareksperter å være på Cuba. Private store plantasjer gikk, som alt annet, til å bli under statlig styring. Kommunismens inntog var nådeløs. Da han på slutten av 1960-tallet forbød all privat virksomhet, var katastrofen et faktum. Alle skulle jobbe for staten, i en eller annen fabrikk. Ikke som en privat frisør, ikke engang en frukthandler fikk drive eget utsalg. Av alle mistak som Fidel Castro har gjort, er nok dette inngrepet ved å stoppe all næringsvirksomhet, det aller mest dramatiske - og for å si det på godt norsk , kanskje det dummeste han gjorde. Mange cubanere vil aldri tilgi ham denne fadesen. Heldigvis har systemet endret seg noe.


Sarah Gonozahles og Aristides Gayola har vært med på en sigarrevolusjon. Kommunismens jerngrep og det superkontrollerte samfunnet, førte til at flere av de fremste ekspertene på sigarproduksjon, enten valgte å flykte ut av landet, eller de ble tvunget til det. Noen dro til Miami, Honduras, Den Dominikanske Republikk eller til Nicaragua.  Én av dem som etterhvert valgte Nicaragua var Nick Perdomo senior.  I 1996 hentet han en cubansk kvinnelig sigarekspert, Sarah Gonozahles, som også hadde flyktet til Miami. Hun kunne rulle sigarer som ingen andre. Sarah ble satt til å lære opp Nicaraguanske jenter. I år 2000 sendte han telegram til den fremste eksperten av dem alle, Aristides Gayoia. Han var den som hadde ansvaret for fermeteringsprosessen av tobakk både før og etter Fidels revolusjon. Fermeteringen skjer i tiden fra innhøstet blad til tobakken er klar for å bli rullet. En livsviktig prosess for å lage en god sigar. I 1994, som 60 åring, trakk Aristides seg tilbake og ble pensjonist. "Jeg takket straks ja på Pedormos forespørsel i år 2000 om å hjelpe til med å utvikle sigarproduksjonen i Nicaragua. Jeg reiste derfor straks til Esteli for å hjelpe min tidligere venn, Perdomo senior", forteller han meg med stor entusiasme.

I dag har Tabacalera Perdomo store plantasjeområder i flere deler av Nicaragua, en oppdatert fabrikk og 4000 ansatte. De har relativt gamle maskiner, men såvidt jeg vet er dette eneste sted på jord hvor man benytter seg av avansert maskinell hjelp for å lage sigarer. Niqaragua er kjent for å ha et veldig godt jordsmonn hvilket er et veldig godt utgangspunkt for å lage en god sigar. Et supereffektivt og presist vanningsanlegg er dessuten i ferd med å perfeksjonere fremstillingen. Det endelige produktet er en Perdomosigar.  Man kan si at den er et resultat av årevis med erfaring fra Cuba, kombinert med nye metoder i nabolandet . Man skal ikke glemme at Perdomo er en pioner på vitenskapelig sigarforskning. I dag eksporterer fabrikken allerede mellom 15 og 20 millioner sigarer i året, dog fortsatt langt mindre enn Cubas eksport. De eksakte eksporttallene fra Cuba er vanskelig å føle seg trygge på, men sannsynligvis er tallene 3-4 ganger høyere enn Perdomos. Men Perdomo øker stadig produksjonen. Nicaragua er også et land med en lang sigarhistorie og det er flere plantasjer og fabrikker i landet som selger tobakk.

Fremstillingen, fra et lite frø til at sigaren ligger i en innbydende sigarboks, er ikke til å tro. Her brukes metoder som cubanerne helt sikkert kunne lære noe av. En Israelsk vanningsekspert fikk i oppdrag å gi sigarplanten den perfekte fuktighet. I dag er moderne vanningsanlegg et must for de beste plantasjeeierne i Nicaragua. Noe tilsvarende finnes ikke på Cuba. I alle fall har ikke jeg sett slike vanningsanlegg på mine plantasjebesøk.

Fermeteringen, en slags kompostering, er så gjennomtenkt og så nøyaktig utført, at enhver cubansk sigarkjenner villemuligens fått bakoversveis om de visste hva som foregikk. Her ligger sannsynligvis også den store hemmeligheten. Slik er prosessen: Sigarplantens blader blir høstet inn, behandlet - så blir de lagret i årevis i store klimatiserte fabrikklokaler. Da først er sigarbladene endelig klar for sin siste fase, nemlig å ende opp som en sigar. Denne prosessen er så detaljert i systemet til Perdomo at man bør bruke minst et par dager på plantasjen og i fabrikken, for å forstå hva som foregår.

Enten vet ikke cubanerne om det som skjer i Nicaragua, eller så vil de ikke vite om det. Eller et tredje alternativ: De kjenner til den moderne prosessen som utføres i nabolandet, men de har ikke økonomiske ressurser til å gjennomføre det samme. Mest sannsynlig er ingen av  alternativene riktige, men et fjerde: Cubanerne lider av Dunning-Krüger. Det betyr at de er helt overbevist om at deres sigarer er verdens beste og med en god porsjon arroganse mener de at ingen andre i verden kan sammenligne seg med dem. Vi som har hatt æren av å nyte en god cubansk sigar, vet at på Cuba, og særlig i Havanna, er det mange som forsøker kopiere de beste merkene. Man skal ikke se bort i fra at halvparten av sigarene som man får kjøpt i Havanna, er "fake".


Nick Perdomo jr. er tredje generasjon sigarekspert. Han er i Esteli flere ganger i året. Noen dager før vi reiste tilbake mot vårt iskalde nord, kom han innom og hilste. Cuba er kjent for å ha verdens beste sigarer. Slik har det vært siden de startet å nyte de brune tørkede bladene for mer enn 500 år siden. Nå har de fått konkurranse fra minst én ambisiøs aktør.  Han overtok sin fars forretninger. En av de beste sigarene han har, heter Champagne. Jeg har sigarert den noen ganger og mener den kan måle seg med det beste som Cuba kan tilby, en Hector Luis-sigar. Perdomo ønsker å ha verdensherredømme av sigareksport. Mens man kan finne tusenvis av "fake" av Cohiba eller andre gode cubanske merker, finnes det ikke én "fake" av Perdomo. Ikke foreløpig. Det er nesten ikke mulig å fake en Perdomosigar. Den er så perfekt laget at en middelmådig sigarkjenner vil avsløre lureriet på ett sekund.

Nicks bestefar, Silvio, ble arrestert og satt i fengsel etter revolusjonen i 1959. Først i 1974 ble han sluppet fri og fikk reise til USA. Nick Senior var også antikommunist og emigrerte til USA.  På slutten av 1990-tallet hadde familien Perdomo bygget seg opp som sigarprodusent i USA og for alvor etablert seg i Esteli i Nicaragua. I 2001 haddeTabacalera Perdomo  622 arbeidere i Mellom-Amerika, mens  24 av dem jobbet i administrasjonen i Miami. I dag har de mer enn 4000 arbeidere på plantasjene og i fabrikken i Esteli.


Her ser vi Aristides posere i en av de store lagerhallene. Disse enorme pallene av sigarblader ligger 6-7 år på lager før de er klar for neste steg. Før den tid er bladene gjennom en fermetering, en prosess. På Cuba blir de ofte viderelevert etter noen uker, eller måneder, som ferdige sigarer. Mens en Perdomosigar først er klar for nytelse etter 10-12 års lagring, bør en cubasigar muligens lagres i like mange år for at den skal være av beste kvalitet. Sigarer er som vin, de blir bedre med årene. Vel og merke om de blir lagret etter riktig.



Bladene blir fuktet, stablet i på paller i et spesielt mønster, og dekket til. Hver morgen og kveld stikker denne mannen inn et digitalt apparat som måler temperaturen. Midt inne i pallen av blader stiger temperaturen kraftig på grunn av fuktigheten og tyngdetrykket. Derfor kreves det at pallene snus med jevne mellomrom. Dette gjøres helt til at fermeteringen er ferdig. Når denne prosessen er over, øker ikke temperaturen lengre og tobakken er klar for lagring.

På fabrikken sitter de parvis. Mannen gjør ofte en litt grovere jobb, mens kvinnen har ansvaret for dekkbladet, det ytterste bladet på sigaren. De sitter ikke sammen for moro skyld, de samarbeider. Hver Perdomosigar blir testet 17 ganger før den blir levert til forhandler. Dette er et petimetersystem der absolutt intet er overlatt til tilfeldighetene. De blir sjekket fra a til å. Perdomo produserer cirka 110 000 om dagen. Alle blir trykksjekket. Er dekkbladet helt? Er lengden og tykkelsene på millimeteren? Perdomosigaren har 32 fargevarianter. Er de 24 sigarene som legges i en eske av nøyaktig samme farge? Dette får være et lite hint til kvalitetskontrollen på Cuba, pay attention.



 




















 

 

 

 

 

 

 

 

Norge-Croatia 28-25. Herregud for et lag!


Herregud for en idrett!! Norge var nest best i fotball da de lå på andreplass på FIFA-rankingen under Drillo. I Håndball har de norske damene både blitt verdensmestre og OL-mestre, men nå, nå har Norge fått et herrelandslag i verdensklasse. Kampen mot Croatia var ellevill. Den inneholdt alt.

Siden jeg selv er fotballfan av mitt hjerte er det normalt sett vanskelig å bli superengasjert i andre lagidretter. Men når man ser slike håndballkamper som i kveld, skvetter pulsen ganske mange hakk. Dette er idrett på høyeste nivå. Sagosen, slegga fra Trøndelag eller keeper Bergerud, eller hva med angrepsspiller Bjørnsen? Dette er spillere med helt ekstreme kvaliteter som gjør relativt lunkne tilskuere som meg overivrig. Måtte reise meg foran tv´n siste minuttet av ordinær tid. Da tiden var ute og det var helt jevnt, fikk Croatia straffe. Men så redder Bergerud!!!! Og ekstraomgang! Disse gutta driver en idrett for Mannfolk. Her skal man helst løfte 130-140 kg i benkpress for å være aktuell. Ballkontroll er ikke nok. Her må du være råsterk!

På benken har Norge en rolig og intelligent trener i verdensklasse. Slik var han også som spiller. Genial. Spesielt var det å se på reaksjonen til Berge etter straffemissen til Croatia. Isteden for å bruke energi på å feire at det ble ekstraomganger, var han iskald og la planer for de siste ti minuttene. Vinnerskalle! Og så har de unge skrubbsultne spillere. Det er ikke sikkert de vinner VM-finalen, men dette blir snart verdens beste håndball-lag!

9 av spillerne er enda ikke blitt 25 år. Hvilken fremtid!! Skal man vinne kamper på dette nivået, er det ikke nok med en bra innstilling. Man må ha kvaliteter utenom det vanlige.

Min lille analyse:

  1. En trener - en person som leder laget under kamp - Mr. Christian Berge på høyeste nivå. Mens vi tidligere alltid har hørt fra ekspertkommentatorer at man skulle gjort det og det, er det nå ikke ofret et sekund til kritikk. Kan se ut som om han gjør alt riktig. Og så er han rolig. Istedenfor å tenke på hvor stort dette er, hvor stort det er å få komme til en finale i håndball-VM, hyller han sine egne spillere og ser ut til å ha mer enn trøndersk bakkekontakt. Sannsynligvis et trenergeni.
  2. En keeper i verdensklasse. I håndball er en keeper mye viktigere enn i fotball.
  3. Noen killere av noen spillere. Det er ikke bare Sagosen. Det er minst 3-4 spillere som virker rågode - i verdensklasse. Dessuten - gammelkaren selv, Bjarte Myrhol må bety mye for laget. I sum er de vinnerskaller.
  4. Begeistringen. Ved siden av selve kvaliteten på spillerne er det som den norske damelandslagstreneren sa forleden: Jeg merker meg begeistringen!
  5. Psyken. Dette er ingen idrett for puddinger. Laget flyter over av selvtillit. Helt nødvendig om man skal bli verdensmester.

De som lurer på forskjellen mellom toppidrett og vanlig idrett. Se på herrelandslaget i håndball. Og så får man lyst å legge til: Underholdningsverdien av en semifinale i fotball og håndball...kan dere se forskjellen? 

 

 

Havanna i bilder


Bilder sier som vi vet mye mer enn ord. Derfor legger jeg her ut bilder uten å kommentere dem. Har ikke lyst å ødelegge fantasien. Bildene er tatt i januar 2017 og er hovedsakelig i strøket fra Parque Central i sentrum mot Hotel Nationale de Cuba. Det øverste bilde er av min faste kokosselger. Måtte bare innom ham etter min daglige treningsrunde. Men har du tid kan du bruke den til å se på bildenes detaljer. Jeg føler at en del av gatebildet i Havanna kommer godt frem her. Om noen få år er det neppe slik mer.































 

Cuba snart ute av kontroll


Verdens beste sigarer kommer fra Pinar del Rio. I går var jeg innom den anerkjente Hector Luis da plantingen av et nytt område med sigarer var i gang. Hvis USA åpner dørene for å selge cubanske sigarer, vil det gi en formidabel og påtrengende vekst i inntektene for det fattige landet. Akkurat nå oversvømmes Cuba av amerikanske turister. Systemet er snart ute av kontroll, tror jeg.

Kontrastene i  Havanna er enorme. De fleste bor i forfalte bygninger, hvor man skal være glade om man man får varmt vann. Et eldorado for norsk barnevern eller for det norske mattilsynet. Ikke en eneste av de små gaterestuarantene ville overlevd med norske regler. Og alle barn ville blitt hentet uten diskusjon. Men slik lever de på Cuba. Og kanskje er de lykkeligere her enn i en norsk gjennomsnittsfamilie. Nå flommer det over av amerikanske turister i en av verdens fattigste hovedsteder. Hva skjer på Cuba? 

De siste 20 årene har jeg besøkt denne magiske øya årlig. Før det hadde jeg bestemt meg for å se mest mulig av verden, men etter halvgått løp så kom jeg til Cuba - og etter det tenkte jeg: Hvorfor reise land og strand når man har funnet sitt lille land? For  Cuba er et eldorado for en nysgjerrig turist. Her er fortsatt eldgamle amerikanske biler som Al Capon og Battistas menn har sittet i. Her er de beste sigarene i verden. Her er musikk på hvert et gatehjørne og her er kontrastene til vår vestlige verden. Mens man i Norge må gi bort gull og grønne skoger for at noen skal bli takknemlige, kan man gi bort en dollar eller to til en cubaner og de lyser opp av glede.

Fremfor alt er Cuba det tryggeste stedet en turist kan bevege seg. Som turist er du selve diamanten og blir behandlet deretter. Om du ikke er like dum som et par norske fotballfans som inntok byen for et par dager siden. Begge hadde blitt robbet og de forstod ikke opp ned på noe som helst. Årsaken? Jo, dette er ikke Costa del Sol eller en gresk øy, hvor man drikker seg full og synger: "Så seiler vi på fyllefest igjen". Nei, Cuba fungerer ikke slik. Ikke én gang på mine cirka 20 besøk har jeg opplevd å ha blitt robbet, ikke én gang har jeg opplevd ubehagelige cubanere som vil meg vondt. At de prøver å lure meg innimellom, ja, hvor skjer ikke det i denne delen av verden? Men så har jeg aldri ravet full mens jeg har vært her. I ett hvert land finnes det en kode. En av kodene på Cuba er at man ikke skal drikke seg fra sans og samling. Akkurat som det var noe hemmelighet:-). Heldigvis koster det noen kroner mer å reise hit enn til de populære fyllefestene i syden. Så slipper man de enkleste turistene.


Ove Brun (til høyre på bildet) har bodd her i 20 år. Han er gitarist og kjenner Havanna som sin egen bukselomme. Hver søndag spiller han til dans sammen med sitt cubanske rockeband. En kulturmønstring som trekker fulle hus. Litt upresist, selvsagt er det utendørs:-) : Når nordmenn kommer hit for å feste, da har de misforstått. Her er stedet for kultur, god musikk, dans, sigarer, arkitektur, vakre strender og gode samtaler, sier han.

For tiden bygges det nye hoteller på nesten hvert gatehjørne i Havanna. Prisene på de beste stedene har nesten doblet seg, og nå er det nesten europeiske priser på det meste her. I alle fall hvis man holder seg til de beste og dyreste stedene. 3 til 4 tusen kroner pr. natt må du ut med når det er høysesong. En drink får du fortsatt for en femtilapp, men det er bare ett år siden prisene var det halve. Nå er det lov å eie både egen bil og ha eget hus. Bare ett hus selvsagt. Man skal ikke tjene mer penger enn nødvendig. Foreløpig.

Ikke prøv å forstå Cuba!

Jeg tror ikke cubanerne vet hva de holder på med. Systemet, som vil ha kontroll over alt som skjer, er snart sjanseløst. Hundretusenvis av turister er kravstore. De er godt vant og når de betaler skjorta for å komme hit, for det er dyrt å reise til Cuba, da stiller man også krav.  Jeg kan ikke tenke meg at landet er klart for det som nå skjer. Politiet er i hopetall ute i gatene og passer på turistene. Det er fortsatt så godt som forbudt for den vanlige cubaner å snakke med en turist på gata. Da frykter politiet at de reisende skal bli lurt. Lurt til å kjøpe sigarer eller noe annet som kun skal kjøpes i butikkene. Eller de frykter at jentene skal selge seg til turistene. Prostitusjon er forbudt. Det er heller ikke lov for cubanere å reise til hovedstaden. Da må man ha en spesiell godkjenning. Enten må man ha en nær slektning å besøke, eller man kan få opphold ved å studere her på universitetet. Uten slike regler ville Havanna blitt en stor getto. For på landsbygda, utenfor byene, er fattigdommen ekstrem. Mye verre enn hva som formidles i turistbrosjyrer. Elektrisitet og vann er ingen selvfølge hvis man ikke bor i en by. Og mange av dem bor ikke i byer. Jeg er overbevist om at  fleste av de 11 millionene er lutfattige. Fattige på penger vel og merke.  Rusler man rundt utenfor sentrum av Havanna eller reiser rundt på bygda, som jeg har gjort flere ganger, da opplever man en annen virkelighet enn i Havannas mest populære handlegate, Obispo. Det er først når man rører på seg at man begynner å forstå Cuba. Ove Brun sier at er man her bare for noen uker; ikke prøv å forstå Cuba. Lev og nyt, sier han.

Glad for en soft-is!

På mine reiser har jeg fått besøkt noen fattige familier, og jeg har vanskelig for å forlate dem. Alt er ikke like dyrt på Cuba og man skulle tro at det ikke går med så mye penger når man er her. Men når man ser hvor glade cubanerne blir for å få den minste gave, det kan være en peso eller nesten hva som helst, da er lommeboka mer generøs enn noen gang. F.eks. da jeg spilte fotball med noen ungdommer i går. Da jeg dro ga jeg fra meg ballen i gave. Da var det som at alle av de 12 ungdommene hadde fått verdens beste julegave. Skulle jeg oppleve en liknende reaksjon fra en norsk gjeng med ungdommer, måtte jeg sannsynligvis ha investert i 12 ipader eller noe slikt. Skjønt, det har de jo fra før av. Vel, gleden av å gi bort noe må være undervurdert. Men da spørs det hvem som er mottaker. Nå har det nettopp vært jul og da tror jeg mange har opplevd å ha gitt bort ganske dyre gaver til både barn og ungdommer uten å få så mye som et takk tilbake. Moralen får være at hvis man ikke blir takket for de gavene man gir, får man heller finne andre som trenger gaven 100 ganger mer og som setter pris på den. På et tivoli i Baracoa, Cubas paradis, der hvor Columbus kom i land i 1492, kjøpte jeg en iskrem til en liten jente. Så glad hun ble!

Mister identiteten før du aner det

I hovedstaden er det et mysterium hvordan husene forfaller for hvert år som går. Rengjøringen av gatene noen meter fra hovedgata Prado er en skam. Reiser man derimot ut av Havanna, til hvilken som helst av de andre smellvakre byene: Trinidad, Santa Clara, Cienfuegos osv. er hygienen en helt annen. Her er det rent og pent, og i Trinidad er det så vakkert at man nesten ikke tror det man ser. Havanna bør derfor bare være en base hvor man lander og er noen dager. Deler av Havanna er også pusset opp. I strøket hvor Ove Brun bor, i Vedado, som er ambassadestrøket, er det både vakkert og sobert. For ikke å snakke om Habanna Viejo, Gamlebyen. Den er rehabilitert og er byens turistmagnet.

Etter at det er blitt lov å fly direkte fra USA til Cuba, er Havanna overfylt av turister. Rundt juletider, nyttårshelgen, påsken eller om sommeren, er det kø ved alle populære restauranter. Markedskreftene har gjort sitt inntog og det er kun et tidsspørsmål før Havanna mister sin identitet. Nå er det money talks.

Å samtale med Ove noe timer om Cuba er priceless. Han kan kodene for å få en billig taxi, for å finne de beste sigarer, for å finne det beste av cubansk musikk. Det jeg prøver å si, er at skal du til Cuba: Ta en prat med noen som har vært der før du drar. Da vil du få en bedre reise enn du kan forestille deg. Et russisk ordtak sier: Den som lærer av andres feil, er smart. Den som kun lærer av sine egne, er idiot.  

Selvsagt vil jeg svare på mail om du har noe å spørre om. Er du sigarelsker og lurer på en Cubatur, kan det være at jeg organiserer en liten gruppereise til våren. Med undertegnede som guide. Skal man unngå tropevarme, bør man stikke før påskemorgen. Min mail er: aag-siv@online.no

Hector Luis inspiserer beplantning av nye sigarer utenfor sin egen stuedør i Pinar del Rio.



 

Selvtillit: Et mysterium


Hva er selvtillit? Hvorfor er det så viktig? Hvorfor har noen en overdose av selvtillit, mens andre som burde ha bedre forutsetninger, har elendig selvtillit? Har selvtillit noe med kunnskap eller dyktighet å gjøre, eller er det medfødt? Fredrik Græsvik og Mah-Rukh Ali representerer inkarnasjonen på høy selvtillit. Trygg på seg selv, kunnskapsrike, elsker det de jobber med og fremfor alt - de er ikke så redd for å gjøre en feil. Bildet ble tatt for et års tid siden.

Selvtilliten kan avgjøre alt. Det vet du selv om du er ganske ung. Man kan være ekstremt dyktig i noe, men hvis man mangler selvtillit til å gjennomføre sin dyktighet, går det ofte galt avsted. Selv de beste idrettsutøverne er klar over utrolig mye det betyr å ha troen på egne ferdigheter. Den sportsmannen som var et ekstremt eksempel på hvordan selvtilliten påvirket resultatet, det var verdens beste bokser Muhammed Ali. Som 12-åring leste jeg en bok om ham. Foran store boksekamper kom han med noen sitater som var lett å huske: Gi meg en plass å stå på og jeg skal ta jorden over hodet. Eller hva med dette: Jeg er Gud og gud er en av mine disipler.

En annet godt eksempel var skøyteløperen Eric Heiden. På slutten av 1970-tallet hadde Norge de fire berømte s-ene; Sjøbrend, Stenshjemmet, Storholt og Stensen. De dominerte internasjonal skøytesport. Det var bare et dilemma: Amerikaneren  Eric Heiden. I et VM så presterte han å falle på 500-meter, men ble likevel verdensmester. Heiden var som et overmenneske. Han så ut til å være uslåelig. Den vakre, høye sjarmøren smilte og var alltid blid overfor pressen. En gang poserte han i bare trusen på Savalen i minus 10 grader. Det var mens de fire s-ene var redde for å bli forkjølet, en par uker før et nytt VM. Heiden var ikke bare best å gå på skøyter, han var også sterkest mentalt. Og så visste han å utnytte det.

Magnus Carlsen - hvor mye selvtillit har han?

Når Magnus Carlsen skulle forsvare sin VM-tittel i sjakk før jul i New York, var han, før det hele startet full av selvtillit. Han var godt forberedt, visste han var bedre enn sin motstander Karjakin og Carlsen var helt sikker på å vinne. Etter noen vanskelige åpningsrunder og etter at Karjakin vant det åttende partiet, var det ikke mer igjen av Carlsens selvtillit. Hverken han, Team Carlsen eller de norske journalistene visste hva som foregikk. Karjakin derimot økte sin selvtillit nærmest for hver runde som gikk. Og da han vant parti nummer 8, sluttet han også nesten å stamme på pressekonferansene. For første gang uttalte Magnus Carlsen at han kanskje kunne trenge en mental trener. Selvsagt trenger han det. En rådgiver på øverste hylle som forstår hva som foregår når alle planer slår feil. Mange kritiserte Carlsen for å stikke av fra pressekonferansen etter tapet i 8.runde og han har også fått samme kritikk for å være en dårlig taper i VM i hurtigsjakk og lynsjakk, som pågikk rett før nyåret. Mens det norske folk vil ha folkekjære helter som Hjallis, Dæhli eller Ole Gunnar Solskjær, så glemmer man en ting: Carlsen er verdensmester i sjakk. Det er en kampsport som er så brutal, mann mot mann, at jeg tviler på at det er plass for de folkekjære egenskapene. Noe av årsaken til at Carlsen har vært så suveren og fortsatt er det, har nettopp bakgrunn i hans ærlige og fandenvoldske oppførsel. De to eneste sjakkspillerne som, etter min mening, kan måle seg historisk med Magnus Carlsen, det er Bobby Fischer og Garry Kasparov. Fischer måtte ha ekstrem tillit til seg selv. Han hadde alle russerne som motstandere og på mange måter var det Fischer mot resten av verden. Fischer fikk et ego så stort at det tippet over. Kasparovs ego ligner. Han kjører sin linje og har glemt at sjakk og politikk er to forskjellige ting. Men som sjakkspiller fungerte Kasparovs enorme selvtillit. Jeg tror derfor at Magnus Carlsen må gjøre et valg: Forbli drittsekk og forbli verdensmester. Alternativt er å føye seg etter den norske folkesjela og gradvis bli en svakere sjakkspiller. Uansett hva Carlsen velger for strategi, vil det være risikabelt. Men han må velge, tror jeg. Et tredje alternativ er at Carlsen bruker sin hjerne til å utvikle seg utover sjakk og sportslige hendelser. I den hjernen er det plass til ganske mye. Hadde han lært seg et par ekstra språk som f.eks russisk og kinesisk, brukt noe av tiden til å utnytte sin enorme posisjon for å gjøre verden bedre, ja, da vil han mate sin selvtillit nok til også å åpne andre dører i seg selv. Tenk om vi kunne ha - ikke bare en verdensmester i sjakk, men også en som brukte noe av tiden til å gjøre verden bedre. Det hadde vært noe!

Hvorfor har guttene mer selvtillit?

På et mer menneskelig plan kan noen personer har for lite selvtillit til å utføre de enkleste tingene. Har du sett filmen om Elling? Han som kommer rett fra sykehus og er redd for å gå ut av sitt eget hus. Denne angsten er for mange vanskelig å forstå , men for de som har jobbet innenfor psykiatri eller har levd noen år, de har kjennskap til denne type selvtillit. Å overvinne angsten ved å møte andre mennesker, eller bare det å gjøre innkjøp i dagligvaren. Det handler om det samme: å ha selvtillit til å gjennomføre noe.I mine dager på videregående skole husker jeg hvor sikker guttene var på å få en god karakter etter å ha levert inn en prøve. Jentene var derimot helt sikre på å få en dårlig karakter. Og hva skjedde? Jo, jentene fikk stort sett toppkarakterer, mens vi guttene måtte innse at selvtilliten stod ikke i stil med utførelsen. I guttemiljø er det ikke bare viktig å være best, det er viktig å fortelle det.

Da er man inne på et annet fenomen. Dunning Krüger. Mennesker som tror de er eksperter på noe, men som i virkeligheten ikke kan bæra av det de snakker om. Et godt eksempel på dette er en del fotballspillere. Noen knallgode fotballspillere tjener penger i ultraklassen, de er veldig populære og de er kjendiser. Og så uttaler de seg om alt mulig rart. Da går det galt avsted. Særlig ille er det når noen fotballstjerner blir trenere etter fotballkarrieren. Å være trener for et fotball-lag, krever langt mer enn fotballmessige kvaliteter. Derfor ser man gang på gang trenere som ikke forstår opp ned på hva som foregår. Selvtilliten hos Kjetil Rekdal, Henning Berg og Ole Gunnar Solskjær må ha fått en knekk på ett eller annet tidspunkt. Siden ingen trær vokser inn i himmelen må de ha stoppet opp og tenkt: Hva er det jeg gjør galt? Rekdal må ha forstått at disiplin og jernhard vilje ikke er nok for å lykkes. Det er nemlig noe som heter: trivsel. Ole Gunnar Solskjær må ha lært mye i den tiden han var trener for Cardiff. Det er etter slike massive nederlag man får innsikt. Og innsikt er nødvendig for å lykkes på lang sikt. Innsikt og kunnskap er kjerneverdiene i selvtilliten. Da det norske fotball-landslaget lå på 2.plass på FIFA-rankingen, hadde Norge et lag som trodde kunne gå på vannet. De var ikke redd for noen motstandere. Hvorfor? Jo, fordi Drillo med sin ekstreme selvtillit, med sin kunnskap og innsikt i detaljene overførte denne til spillerne.

Når man står overfor en utfordring hvor man skal prestere, er det noe utenom innsikt og kunnskap som er viktig: evnen til å tenke positivt og unngå å være redd for konsekvensene. Hvis man har lest en par bøker om Auschwitz eller besøkt vår fattige del av verden, da blir ikke alt like viktig.

 

Anbefalt litteratur:

Magnus, Kagge 2014

Suksess på eksamen, NKI 2015

Sjakken eller livet


Skal Aryan Tari, en av verdens mest talentfulle sjakkspillere velge sjakken eller livet? Dette temaet omtaler forfatter Atle Grønn på fremragende vis. Han skriver så godt at boka "Sjakken eller livet", som er utgitt på Cappelen Damm forlag, fortjener en solid femmer på terningen.
"Sjakken eller livet" er en bok for de som har litt peiling på sjakk. Du bør ha fulgt med litt i timen, eller i det minste ha stor interesse for spillet for å få nytte av denne boka. Men er du innenfor den kategorien, er den fabelaktig. Forfatter Atle Grønn kom endelig med sine historier og anekdoter fra sjakkens verden, så vel på hjemmebane som internasjonalt.

Grønn er intet mindre enn professor i russisk. Han snakker også flytende fransk og har dessuten en følsom penn. I mange år har han hatt en ukentlig sjakkspalte i Dag og Tid. Nå skriver han også om sjakk for Aftenposten. Grønn er Internasjonal Mester i sjakk, har vært aktiv sjakkspiller siden han var liten gutt og er en av dem som nesten har ofret sitt liv for sjakken. Jeg er litt i tvil om han selv har valgt sjakken eller livet. Kanskje er han et bevis på at begge deler er mulig, slik at tittelen blir litt misvisende. For Grønn er nemlig tobarnspappa og med sin heltidsjobb på Universitet i Oslo, er det ikke mulig å "melde seg ut av livet", eller er det det?

Jeg har virkelig sans for tittelen, Sjakken eller livet. Grønn skriver: "Og det er først når man er villig til å fortape seg i spillet og glemme verden utenfor, at man kan bli en ekte sjakkspiller".  Siden jeg selv er lidenskapelig opptatt av dette vanvittige spillet, har jeg en mistanke om hva forfatteren ønsker å formidle.

Grønn har kalt Del 1 : De besatte.

Smak på de ordene. Å være besatt er sjelden noe positivt. Men skal man være en "hel" sjakkspiller, må man nesten være besatt. Og hvor mange er ikke det? Det gjelder ikke bare de aller beste. Det er svært mange sjakkspillere som er på et relativt svakt sjakklig nivå, men som likevel er besatt av spillet.

Det jeg savner i Grønns bok er hans vurderinger av hva som skjer med sjakkspillere som ofrer timevis hver dag over et sjakkbrett. Det er noen tusen spillere som faktisk sitter og ser på sjakk hver dag i mange timer. De aller beste, de som oppnår tittelen Grand Master og Internasjonal Master, har stort sett ofret livet sitt til sjakk. Men det er også ganske mange spillere som ikke er så gode, men som har sittet 3-4 timer i snitt daglig i tiårsvis (!) med sjakk som det viktigste i livet. Det ville derfor vært interessant om Grønn vurderte endel av disse personene - som mennesker, ikke som sjakkspillere. En gutt, for de er stort sett hankjønn de som blir omtalt i denne boka, som spiller sjakk fra han er 10-12 år og blir sjakkspiller, hvem er han? Hvordan er han som person? Normalt sett ganske nerdete på skolen vil jeg tro. I det voksne liv, kanskje familisert, gjerne med en jobb. Hverdagen for en god sjakkspiller i Norge består av jobb, familie, sjakk og søvn. Resultatet av et slikt liv er, slik jeg ser det, at  man lever et amputert liv. Å reise, lese bøker, ha venner man ikke bare snakker sjakk med, men snakker om livet med ? det er en viktig del av livet. En person som er besatt av sjakk er nærmest utelukket fra å delta i diskusjonen. Da forfatter og sjakkspiller, Hans Olav  Lahlum, ble spurt på NRK-Radio om hvordan utelivet er på Gjøvik, svarte han: "Jeg vet ikke, jeg har aldri vært på utelivet."

En fryd å lese

Med andre ord kunne Grønn med god samvittighet nevnt noe om risikoen av å velge sjakken - fremfor livet. For jeg er ikke i tvil om at mange av de beste sjakkspillerne, har en meget begrenset erfaring og forståelse av hvordan livet egentlig er. Høy rating har ingen relevans til at en person også er dyktig på andre felt i livet, utenom sjakk. Nesten tvert imot, tror jeg. Det kan synes som om Grønn også mener noe i den retning. Han skriver: "De fleste ekte sjakkspillere har trolig en diagnose " uten at det plager oss noe særlig." I seg selv litt av en påstand som det ikke snakkes så mye om. Som tidligere sjakklærer i fem år for unger, kan jeg tilføre at minst en av fire hadde en diagnose. Det bør legges til at veldig mange barn i dag får diagnose. ADHD, ADD er snart like vanlig som en forkjølelse. Grønn refererer til Stormester Leif Øgaard, som dro konklusjonen enda litt lengre og sa : Sjakk er en sykdom.

Forfatterens mange historier i boka er en fryd å lese. Atle Grønn er utømmelig. Som for eksempel når han nevner en av de store personlighetene i norsk sjakk, nå avdøde Knut Bøckmann. Bøckmann hadde spilt sjakk på Gausdal Høyfjellshotell en påske. Noen journalistkolleger ønsket å vite hvordan været hadde vært. Bøckmann svarte: "Jeg vet ikke, jeg hadde ikke vindusplass."

Like god er Grønn når han skriver om den synske Anna Elisabeth Westerlund, som var en ivrig sjakkentusiast. Som tilskuer til norgesmesterskapet i Skien i 1971 "hadde Leif Øgaard en fordel på brettet som normalt ville gi seier og NM-tittel da Westerlund, som en uvanlig interessert tilskuer, brøt tausperringene og satte seg ved brettet. Øgaard bukket bort partiet og seieren".

Fenomenet Garri Kasparov blir omtalt ved flere anledninger. Her er Grønn også usedvanlig god. Han forteller ikke bare om sjakkspilleren Kasparov, men om hvorfor russeren, med sitt enorme ego, taper alles sympati og dermed er sjanseløs til å bli valgt som ny president i FIDE, i Tromsø 2014.

Atle Grønn skriver at nesten halvparten av verdensmestrene i sjakk er jøder. Hvilket tema!. Tenk om vi kunne få vite litt mer om hvorfor det er slik. Den eneste boka jeg kjenner til om dette temaet er "Schach und Shalom", skrevet på tysk. Hvem vil gå i dybden her?

Unøyaktigheter

Noen unøyaktigheter er det i boka. Grønn skriver at da Carlsen møtte Anand til VM-kamp i 2013, var det første gang siden 1921 at verken mesteren eller utfordreren kunne russisk. Dette stemmer ikke. Da jeg var på ferietur sammen med Vishy Anand på Svalbard, besøkte vi Barentsburg. Her viste Anand at han kunne russisk. Det er mulig han ikke snakker språket, men han fortalte meg at det var nødvendig å lære seg alfabetet og noe av språket, for å være informert om russiske sjakkbøker. På samme måte som verdensmester Bobby Fischer.

Forfatteren kommenterer også Simen Agdesteins betydning i norsk sjakk. Fenomenet Agdestein spilte også på fotballandslaget. Men Grønn skriver litt banalt at han "løp så fort at Egil Drillo Olsen tok ham med på landslaget." Det var nok andre egenskaper som sørget for at Simen Agdestein fikk spille på landslaget.

I sum er denne boka lesverdig, interessant, humoristisk og særdeles informativ for alle som elsker sjakk.

Hurtigrutens pokerplan



Det spørs om Hurtigruten Kong Harald blir å se utenom de største havnene. Her ligger den til kai i Tromsø. Hurtigruten fikk i 2011 en garanti fra regjeringen på 5,1 milliarder. Et årlig tilskudd på 640 millioner i perioden 2012 til 2019. Ikke småpenger, får man si. I 2015 økte overskuddet i forhold til året før: fra 652 millioner til 923 millioner. Hurtigruten fosser frem, og nå tilbyr de reiser til Svalbard, Island og Grønland. Og snart også Nordpolen. De truer dessuten med å la være å besøke flere havner mellom Bergen og Kirkenes. Hva er det Hurtigruten holder på med?

Til tross for astronomiske støttebeløp fra staten og et eventyrlig overskudd, er ikke eierne fornøyd. Hurtigruten mener de betaler alt for mye i havneavgift og har satt i gang et landssvikoppgjør langs norskekysten. 26 av 34 havner fra Bergen til Kirkenes er satt under lupen. Hurtigruten krever tilbakebetaling, umiddelbart. Et ragnarokk med stevninger og rettssaker er under oppseiling.

Hurtigruten har vært i hardt vær siden de startet sin reise i 1893. Ikke minst har det vært økonomiske utfordringer. Men da staten for alvor grep inn i 2011, ble forholdene lagt til rette for nye investorer. I 2014 overtok det britiskeide Silk Bidco A/S 91,7 % av selskapet. Hva er det de nye eierne vil med Hurtigruten? Er de glad i Rørvik og Lofoten? Ønsker de for enhver pris å vise vårt lille land? Jeg er ikke skråsikker på det. Trygve Hegnar og Petter Stordalen, som var betydelige aksjonærer før det tidspunktet, hadde gjennom sine selskaper gjort jobben sin.

Hurtigruten med skjult agenda

Frykten for at Hurtigruten skal endre totalt struktur er ikke bare tilstede, den synes å nærme seg. Hurtigrutene er i dag luksusskip. Målet for de utenlandske eierne er å tjene penger. Selvsagt. Hva ellers? Å reise med dette cruiseskipet på sommertid, er ikke som det var. Joda, reiseopplevelsen er den samme. Bak hvert nes finner man en liten øde plass, gjerne med noen gamle hus og en nedlagt kirke. Trollfjorden forsvinner ikke og Lofoten går ikke ut på dato. Men skal du oppleve dette, må du betale skjorta. En tur med Midnattsol på sommertid er for rikfolk. Kanskje var ikke eks. stortingspolitiker Geir Kjetil Hansen sjøsyk da han 29.oktober 2014 fryktet at Hurtigruta skulle bli et rent cruiserederi? I dag tar ikke folk hurtigruta som et fremkomstmiddel. Det er blitt en opplevelsesreise, en ferie, en flytende luksus. La oss tenke oss år 2025: Hurtigruten har bare anløp til ti havner mot dagens 34. De mest populære turene er i arktiske strøk.

Hadde regjeringen og stortingspolitikerne dette i tankene da de besluttet å gi 5,1 milliarder ? Er dette strategien bak det kommende raidet av rettssaker? Er det derfor direktøren i Hurtigruten Daniel Skjelldam 30.september i år kunne fortelle følgende til NRK: Hadde vi hatt høve til å kutte ut Kristiansund, så hadde vi gjort det tvert.

Og han kunne lagt til flere havner. Kristiansund er på ingen måte enestående i denne sammenhengen. Tvert imot.

Fra Bergen til Kirkenes er det som nevnt 34 havner. 26 av dem er satt under lupen fordi man mener det er avkrevd for høye avgifter. Etter at Hurtigruten vant en rettssak mot Stranda Havnevesen i januar 2014, hvor sistnevnte ble dømt for å ha krevd inn for høye havneavgifter i Geiranger, har Hurtigruten fått blod på tann. De har satt to strek under svaret og mener resten av kystnorge må bli med i dragsuget. Bodø Havn, som også tapte i tingretten, har anket dommen. Harstad Havn ble stevnet 26.november 2016, mens Kristiansund Havn og kanskje 20 til, står for tur.  

På bakgrunn av dette har de fleste havner begynt å forberede seg til kamp. Fra Bergen til Kirkenes, små som store havner. Kristiansund har for eksempel engasjert konsulentselskapet EnviDam Momentum AS. Momentum er Norges største ekspert på denne type regnskap og har 290 kommuner som kunder. I en rapport fra 6.desember 2016 har Momentum utarbeidet en analyse for Kristiansund Havn. Her slakter de kystverkets utregninger og mener Kristiansund Havn har gjort det meste riktig. Hvis man legger Momentum regnestykke til grunn, blir det smuler igjen på Hurtigruten.

Rapporten fra Momentum er slett ikke lystig lesning for Kystverket. Prosedyrene for utregning av havneavgifter synes å være særdeles uklare. Det er Kystverkets oppgave og ansvar å utarbeide normer. Men man må si at de har ikke gjort jobben sin og dermed har de ulike havnene tolket reglene, i samarbeid med sine revisorer. Det er mulig at flere havner har krevd inn for mye penger, men måten å løse konflikten virker betenkelig. Har Hurtigruten en skjult agenda?

Hurtigruten tar loven i egne hender = Selvtekt

I Harstad sier havnesjef Ivar Hagenlund:

Vi har allerede brukt mye tid på anklagene fra Hurtigruta. Det virker meningsløst. Det kan man også si om saken i Kristiansund. Fremgangsmåten til Hurtigruta, ved at de stoppet å betale anløpsavgift, er hinsides enhver fornuft.

Hurtigruten har nemlig tatt saken i egne hender og har flere steder nektet å betale anløpsavgift. Med andre ord venter de ikke på noen endelig dom i rettsvesenet. Hagelund sier:

I over hundre år har det vært et godt forhold mellom Hurtigruta og kystens anløpssteder. Man bør ikke glemme at inntektene fra Hurtigruta er hovedinntektskilden for de fleste havner. Deres oppførsel i denne saken er uholdbar.

Hagelund får støtte fra Norsk Havneforening. I brev av 7.desember 2016 skriver direktør Arnt Einar Litsheim til statsråd Ketil Solvik-Olsen:  For utenforstående ser det ut som at Kystverket har godtatt de synspunkter som er fremmet av Hurtigruten, uten å stille nødvendige kritiske spørsmål.

Arbeidsgiver- og interesseorganisasjon KS-Bedrift er urolige. De er mer nøkterne i sine vurderinger, men skriver i et brev 9.desember 2016, attestert Samferdselsdepartementet:

KS -Bedrift er bekymret for at denne saken kan komme skjevt ut. Selvkost er et krevende felt og et område det sjelden kan settes to streker under svaret.

Og på slutten av brevet står det:

Generelt er vi av den oppfatning at denne saken illustrerer hvor vanskelig beregning av anløpsavgift kan være. Vi oppfordrer derfor til at en nå får på plass et godt undervisningsopplegg samt gode verktøy for havnenes arbeid på dette området.

Det kan se ut som om Kystverket går Hurtigrutens ærend. Motivet synes uklart. Det kan være at Kystverket selv ønsker å overta ansvaret for store deler av Havnevesenets oppgaver.

Hurtigrutens pokerplan

Hurtigruten spiller poker på flere nivå. For det første antar de at ingen havner tør å ta arrest i skipene. Det kan de nemlig gjøre hvis man ikke betaler anløpsavgift. Å ta arrest i skipet vil føre til bråk og Hurtigruten håper på at de ulike havnekontorene ikke tør å gå til et slikt skritt. For det andre synes det som om Hurtigruten ikke har noe kjærlighetsforhold til de 34 havnene, men at de tenker i kroner. Kanskje kan alle rettssakene føre til at de blir kvitt en del havner? Og for det tredje kan det se ut som om de vil tjene så mye penger at den nåværende statsstøtten ikke lenger er nødvendig. Med en liten milliard i overskudd pr.år, blir det neppe noen ny pakke på 5,1 milliarder under juletreet. Hvis Hurtigruten derimot vil søke om nye milliarder i statsstøtte - da bør de oppsøke nærmeste havn. Store skip kan tåle dårlig vær, men dukker det opp små skjær, for ikke å si et uventet isfjell, da forteller historien hvordan det kan gå. Man skal ikke undervurdere nordmenns lynne. Det norske folks kjærlighet til Hurtigruten er nemlig uslitelig. I det øyeblikk man fjerner en eneste havn, skal man ikke se bort i fra et folkeopprør. Det er kun Hurtigrutens styre som vet hva de holder på med. Vi andre kan bare synse. Det vi vet er at mye vil ha mer og Hurtigruten vil ha mest.


Bildet er tatt fra styremøte i Kristiansund Havn fredag 16.desember. Bilder viser daglig leder Arnt Honstad (med ryggen til). Fra høyre ser vi Momentums representant Odd Kjetil Krekvik, styreleder Roger Osen og Ståle Refstie, nå ordfører i Sunndal. Rett bak dem ser vi journalist Jan Arve Ødegård fra lokalavisen Tidens Krav.


Journalist Ødegård har fulgt prosessen mot Kristiansund Havn i lengre tid. Han har laget det ene sensasjonelle førstesideoppslaget etter det andre. Skyteskiven har vært  Kristiansund Havn. Ødegård har tatt kvelertak og fremstiller Kristiansund Havn, og dermed 26 av 34 havner som kjeltringer. I motsetning til f.eks. lokalavisen i Harstad, har Ødegård valgt - lenge før man ser utfallet av en dom - å støtte både Kystverket og dermed Hurtigruten i sine anklager. Det er fra sine egne man skal ha det.

 

 

 

Europas beste matopplevelse


Arild Dybvik er kokk og har vært det så lenge han kan huske. Livet er å lage mat. Jeg har spist mye restaurantmat i mitt liv og besøkt det beste av gode kjøkken i Europa. Etter en kveld hos Arild Dybvik, eller Jullum 6, som han kaller sitt originale spisested i Kristiansund, er jeg ikke i tvil. Bedre matopplevelse har jeg ikke opplevd.  Her tilbereder han indrefilet av svin med ravioli fylt med løk og fikenmarmelade, rødbetpurre, tyttebær og brønnkarse, samt hyppenkjeks med baconcrisp. En ivrig kokk sier: "Å lage en rødbetpurré er ganske krevende. Den smaker i utgangspunktet jord. Jeg koker den først tre timer i vann. Så kokes den i appelsinsaft og sukker, før den kjøres i kjøkkenmaskinen til en fin purre. Siden det er så mye fargestoffer i rødbeteren kjører jeg alltid litt gelatin inn i purren. Da rører jeg gelatinen inn i litt varm sukkerlake, før den siles inn i purren."

Skinnstekt torsk. Mandelpotetkrem med sauterte grønnsaker og krabbe. Eplebeurre-blanche med dill, romanesco og fritert pastinakk. 

Ostekrem med pasjonsfrukt. Melkesjokoladeis på sitronkrem med sjokoladecrumble, pasjonsfrukt fluid gel og lett kandiserte klementiner. Her er ikke noe overlatt til tilfeldighetene.

Gjestelisten var ikke tilfeldig denne kvelden. Det var dagen før man skulle feire at byen hadde fått et fotball-lag, KBK,  i elitedivisjon. Patrioter og klubbledelse var på plass. En lystig gjeng fikk en matopplevelse de sent vil glemme.

Arild Dybvik på kjøkkenet. Ikke hvilket som helst kjøkken. Konseptet er at han holder matkurs eller tar opp bestillinger fra gjester som vil ha noe utenom det vanlige. I oljebyen Kristiansund har kokken booket til langt ut i januar. Julebordssesongen var utsolgt i mai. Næringslivet bruker gjerne en slik kveld til team-building. Dybvik bor i huset og inviterer gjestene i sitt eget hjem. Han vet ikke om andre som har gjort det samme i Norge.

 

 

Magnus større enn Fischer og Kasparov

 

Magnus Carlsen er i ferd med å bli den største av de store. Han ble nummer én på verdensrankingen som nittenåring. I 2013 ble han verdensmester i Chennai, så forsvarte han tittelen året etterpå mot samme motstander i Sotsji - og i natt banket han en uslitelig russisk seig forsvarskjempe. 

Det første av fire hurtigsjakkparti endte remis. Karjakin fikk ikke noe ut av de hvite brikkene. I det andre partiet hadde Magnus Carlsen seieren inne på slutten, men han greide ikke å finne computertrekkene som ga seier. Russeren beviste nok en gang at han kunne overleve i en særdeles vanskelig stilling. Det er utrolig hvor godt han har spilt når han har vært under press. Selv med bare sekunder igjen på klokka greide han å finne de riktige forsvarstrekkene. Mange sjakkspillere er også interessert i fotball og de tenkte nok: Hvis Magnus presser for mye, kommer det en kontring i mot og vips taper man. Det var nettopp det som skjedde i det 5.langsjakkpartiet. Skulle det skje enda en gang? I det tredje hurtigsjakkpartiet fortalte computeren at Magnus hele tiden hadde en liten fordel med sorte brikker, men nok en gang greide Karjakin å forsvare seg. Og nok en gang kom han i tidsnød. Men, men, men - så ofret Magnus en bonde og endelig gjorde Karjakin en grov feil og da var den sultne krokodillen nådeløs. Før det siste partiet og før Magnus hadde blitt 26 år og én dag hadde han mer eller mindre sikret en ny VM-tittel. Magnus har alltid vært overtroisk. Han hadde en god følelse av at alt skulle avgjøres på bursdagen sin. I det fjerde og avgjørende partiet var pappa Henrik opptatt av at sønnen ikke skulle spille for passivt. I 2013, da han spilte mot Vishy Anand, fleipet Henrik Carlsen med at Magnus ikke skulle ta imot et remistilbud i siste parti. Det ble neppe fleipet om det samme nå: Hvis Karjakin, som på slutten av det fjerde partiet stod dårlig, skulle tilby remis, ville Carlsen ta imot? Det kom ikke noe remistilbud. Når Karjakin måtte prøve å vinne, tapte han. 

Før VM i New York,var det strengt tatt bare Bobby Fischer og Garri Kasparov som kunne sammenligne seg med verdens beste sjakkspiller. For hvert VM som Magnus vinner fremover, vil han distansere seg både fra Fischer og Kasparov. Man skal ikke glemme at Fischer omtrent vant mot en hel nasjon alene. Sovjetunionen. Og Sovjetunionen hadde verdens beste sjakkspillere. Slik sett var det Fischer mot resten av verden. Fischer ble likevel verdensmester i 1972. Etter 2.verdenskrig har Sovjet dominert på sjakkbrettet - og nesten helt frem til våre dager. Man kan ikke la være å nevne at Garri Kasparov var helt suveren i sin tid. Han forsvarte VM-tittelen fem ganger og var verdensmester i hele 15 år. Det som gjør Magnus Carlsen helt unik, er som Jon Ludvig Hammer sier: "En spiller som elsker å trene sjakk, har en fordel". Måten Magnus har lært seg sjakk på - og måten han har blitt bedre, har vært veldig forskjellig fra russernes knallharde disiplinerte metoder.

Superspennende blant den norske heiagjengen i New York. Her ser vi leder for Oslo Sjakkselskap, Ole Christian Moen, noget forskrekket under det andre hurtigsjakkpartiet hvor Magnus var centimetre fra å vinne. Til høyre for ham har vi tidligere president, Jøran Aulin-Jansson. Hver gang han er tilstede på et VM, vinner Magnus. Foto: Per Ødegaard

Brede Kvisvik er Magnus Carlsens lege. Han var også urolig midtveis i matchen, men etter at Magnus tapte det 8.partiet var han   ganske trygg på at Magnus ville slå tilbake. "Magnus har hatt ti ganger så stort press som Karjakin," fortalte Kvisvik til NRK. Han følte seg nesten helt trygg i dag. Helt trygg blir man jo aldri som lege.

Selv om Magnus i forkant av VM var stor favoritt, fikk man nok en gang bekreftet at VM er VM. Slik det var i 2012 i Moskva. Da var jeg også ringside og fulgte VM-matchen mellom verdensmester Vishy Anand og utfordrer Boris Gelfand. Vishy var kjent som en langt bedre sjakkspiller, men det ble superjevnt og Gelfand var også nær ved å vinne. Men det gikk til hurtigsjakk og her vant Anand 2,5-1,5. Like før VM i New York, spilte Magnus et slags uoffisielt VM i lynsjakk på internett. Her møtte han blant annet verdens nest beste lynsjakkspiller, Hikaru Nakamura. Magnus rundspilte Nakamura og gikk til VM i New York med en overdose selvtillit. Noen særlig bedre bekreftelse på at lynsjakkformen var på plass, var det vanskelig å oppdrive. Erfaringen med å ha lekt seg med Nakamura må ha sittet i bakhodet når Magnus valgte å tvinge frem en tidlig remis i det siste langpartiet. Dermed gikk det hele til dagens tie-break.

I det fjerde langpartiet var Magnus i ferd med å vinne mot Sergej Karjakin. Han var veldig nær. Hadde han vunnet det fjerde partiet, kunne VM allerede vært avgjort. Men Karjakin er kjent som verdens beste forsvarspiller i sjakk og holdt såvidt hodet over vannet. I det femte partiet glemte regelrett Magnus å notere ett trekk. Det stresset ham til å gjøre en dårlig vurdering, og plutselig stod mesteren med en fot i kvikksand. Frem til dette tidspunkt var det Magnus som styrte partiene.

Da Karjakin var nær ved å vinne det femte partiet, ga det et klart signal. Russerens strategi var ikke til å ta feil av. Han hadde frem til nå spilt forsiktig, bunnsolid og veldig passiv sjakk. Som en slange hadde han ligget og ventet på at motstanderen skulle slappe av ett sekund eller to. Det var nettopp det som skjedde i det femte partiet! Det fikk meg til å tenke på youtube: en fem timers kamp mellom en pythonslange og en 6 meter lang krokodille. Slangen hadde tatt kvelertak og til slutt var det ikke mer pust igjen hos krokodillen. Pythonslangen spiste byttet like etterpå og hadde nok mat for en måned fremover. Slik gikk det ikke i New York. Da Magnus fikk spørsmål om hvilket dyr han ville være i Chennai i 2013, svarte han krokodille. Den ser ut som om den ligger og sover før den glefser til. Det holdt mot Tigeren fra Madras og det holdt mot slangen fra Krim. 

I pressekonferansen etter det femte langpartiet fortalte Magnus at han var glad for at han berget remisen. Hvilken dramatisk psykologisk vending av matchen. Plutselig fikk det russiske teamet kraftig påfyll av selvtillit. Etter partiet var det ingen tvil om at nå - nå begynte Team Karjakin å tro på at de kunne vinne. Respekten for Magnus Carlsen før matchen startet, var enorm. Det var den også frem til det femte partiet. Men så viste det seg at verdenseneren også kunne trå feil. Og trår man feil på dette nivået, er det nesten umulig å berge seg. Det gjorde Magnus med et nødskrik. 

Team Carlsen var lettere sjokkert over det som hadde skjedd i det femte partiet. I månedsvis hadde de forberedt seg på å spille mot en russer som de faktisk ikke tok helt alvorlig. Magnus har vært verdens ledende sjakkspiller i årevis, mens Karjakin har rundt 55 ratingpoeng mindre enn ham. Mot slik motstand sliter Magnus med å sprite opp sitt energinivå. Mitt inntrykk er at både han og Team Carlsen var helt sikre på at han ville vinne. Det var andre spillere man fryktet langt mer enn russeren, som for eksempel Vladimir Kramnik, Levon Aronian - for ikke å snakke om Fabiano Caruana. De greide ikke kvalifisere seg.

Etter det femte partiet spilte ikke Magnus slik man håpet. Det femte partiet ble ingen vekker. Han ble usikker og når han tapte det 8.partiet, kom det som et sjokk både på ham selv og Team Carlsen. Han mistet litt av selvkontrollen, løp forbi journalistene, satte seg til pressekonferansen, men stakk etter halvannet minutt. 

Det som skjedde etter det partiet, på natten, det ble avgjørende for de neste fire partiene. Og for resten av matchen. Magnus fortalte sin manager Espen Agdestein: "Nå skal jeg slå ham en gang, og så skal jeg vinne over ham i tie-break." Magnus var nemlig i storform - tro det eller ei - denne natten. Han slo seg løs og tøyset om det meste. Først var det middag, så ble det kortspill på rommet, samt noen lynsjakkpartier mot sekundant Peter Heine Nielsen. Det var ikke bare Isklar i glassene denne kvelden. Det var denne natten som snudde VM!

Når de to neste langpartiene skulle spilles, hadde Magnus strategien klar: To remis uten å bruke krefter. Særlig det siste partiet, hvor han hadde hvite brikker, endte i en tidlig remis. Kynisk og risikabelt av Magnus. Men han hadde allerede bestemt seg etter  partiet i 8.runde, og den strategien holdt han fast ved. "En tabbe hvis han taper i tie-break, sa verdens nest beste sjakkspiller", Fabiano Caruana. Det var ingen tabbe. Det var et kvalifisert sjakktrekk å tvinge frem en kort remis, for så å være uthvilt til finaledagen.

Den sympatiske russeren, som egentlig er fra Ukraina, måtte til slutt strekke frem labben. I hurtigsjakkpartiene ble forskjellen i spillestyrke enda mer tydelig. Ikke bare førte Magnus de fire partiene, han brukte også langt mindre tid enn sin motstander. Du verden så godt og kontrollert Magnus spilte i kveld. For de som lurer på hva en vinnerskalle er: Finn ut hva Magnus Carlsen holder på med. Han har flere ganger fått spørsmål om å få hjelp av en idrettspsykolog. Da har han satt fingeren på tinningen og svart: "Jeg vil ikke at noen skal rote med noe her inne".

Magnus sin "barnslige" og litt umodne måte å være på, ved at han forsvinner fra pressekonferansen og ikke takler helt å tape, gjør han spesiell.  Magnus Carlsen er ikke som andre nordmenn. Han er verdensmester i sjakk.

*Jeg var tilstede en liten uke i New York og fikk være med på både Magnus` tap i runde 8 og seieren i runde 10. Når dette ble skrevet satt jeg i Kristiansund Sjakklubb, fulgte sendingene på tv, men takker for kontakten med blant annet Per Ødegaard i New York.

 

 

 

 


 

Nervene avgjør VM-matchen


Hviledager må utnyttes. Før det 10.partiet, hvor Magnus forvandlet sjakk til kunst, hadde jeg med meg sikkerhetssjef Bjørn Gunnar Nesse på en morgentur. Lenge før resten av Team Carlsen hadde våknet tok vi fergen over til Staten Island. Måsene var tamme som duer og spiste potetgull fra hånden min. Hvordan forbereder Magnus seg for de to sist partiene i New York?

Etter det tiende partiet, hvor Magnus tynte sin motstander til døde, var han gladere enn kanskje noen gang. VG´s glimrende reporter Ole Kristian Strøm har fulgt Carlsen ringside i årevis og kan ikke huske å ha sett ham så glad. Ikke en gang da han ble verdensmester i Chennai i 2013. Med andre ord var det en kolossal lettelse at han endelig greide å vinne ett parti mot Sergej Karjakin. Dagen etterpå, i går, var det fridag. Vanligvis står det sport på agendaen på alle fridager, men denne dagen ble et unntak. Magnus valgte å gå seg en lang tur og lot basketball, fotball og bordtennis få en time-out. Det tar på å spille 6-7 timer sjakk. Dessuten står det mye på spill. Penger. Berømmelse. Ære. Makt. I all viraken har Magnus en egen liten ambisjon. Han har lyst å slå Garry Kasparovs rekord. Kasparov forsvarte VM-tittelen 5 ganger. I så fall må Magnus forsvare VM-tittelen fire ganger til - etter å ha slått Sergej Karjakin. For å gå forbi Kasparov.

Denne matchen har vist at det er den som holder nervene i sjakk som vinner. For her har feiltrekkene florert. Gang på gang har spillerne gjort relativt svake trekk. Særlig siste del av matchen har vist at spillerne ikke er noen overmennesker. Magnus har faktisk kollapset et par ganger før i karrieren. Da han spilte kandidatturneringen i London i 2013, fikk han ikke sove foran et viktig parti, og på slutten av turneringen mistet han all kontroll. Til tross for dette presterte han å vinne hele turneringen fordi hans sterkeste motstander, Vladimir Kramnik, trodde at han måtte vinne det siste partiet. Og dermed tapte han mot en av de største sjakkgeniene, nervebunten Vassily Ivanchuk. Det var slik Magnus kvalifiserte seg for å spille om VM-tittelen i Chennai høsten 2013.

I fjor opplevde Magnus nok en gang å miste all selvtillit. Etter å ha blitt verdensmester i hurtigsjakk, gjorde han seg klar for VM i lynsjakk. Normalt sett er Magnus Carlsen helt suveren i lynsjakk, uansett motstander. Selv de som er nest best i verden taper så det synger mot ham. Men rett etter at han hadde blitt verdensmester i hurtigsjakk, opplevde han at ingenting stemte. Han ledet riktignok etter første dag, men så tapte han en rekke parti i siste del. Han kollapset. Ingenting fungerte. Årsaken var at han ergret seg så mye over det siste partiet på den første dagen av VM i lynsjakk. Da tapte han. Mot hvem? Jo, mot Sergej Karjakin. Det førte til at han ikke fikk sove, og dagen etterpå spilte han svakere lynsjakk enn noen gang. Det ble ikke en gang medalje. Vladimir Kramnik tok bronsemedaljen. En spiller som Magnus ville slått 9 av 10 ganger om det var nødvendig. Men nervene var ikke under kontroll. Og da kan alt skje.

Normalt sett er Magnus fornøyd med en remis i kveld fordi han har sorte brikker. Det er derfor en viss fare for at vi får et parti uten de store krumspring. Karjakin er dog klar over at hans sjanser neppe blir større om matchen går over i hurtigsjakk. Stillingen er nå 5-5. Det er to kamper igjen. Hvis det blir to remiser, vil det gå til hurtigsjakk. Her vil Magnus være en enda større favoritt, mener jeg. Det tror jeg også det russiske teamet er enig i. I så fall vil de forsøke å vinne i kveld. Alternativt er at de bygger sin strategi på at Magnus slites ut mentalt, og at Karjakin slår ham til slutt - enten i hurtigsjakk, eller om det skulle gå enda et steg videre - til lynsjakk.


Sergej Karjakins manager (t.v) er blitt superpopulær i Norge. På sin fanside på facebook fikk han 5000 norske venner i løpet av noen dager. Han var 25 kilo tyngre og glad i det søte liv for et halvt år siden, men da Karjakin kvalifiserte seg for å spille om VM-tittelen, bestemte han seg: "Jeg ville leve sunnere og sluttet helt å drikke alkohol", fortalte han meg for to dager siden. Til høyre på bilde har vi Magnus Carlsens kamerat. En av verdens beste spillere, på folkemunne kalt "Nepo". Mange tror han jobber som sekundant for Karjakin, men det benekter han selv.

Et fantastisk bilde og et historisk øyeblikk. Disse to herrene dukket opp for å se på matchen mellom Carlsen og Karjakin. Til venstre ser vi ingen ringere enn Bobby Fischers sekundant, William James Lombardy, og til høyre har vi Mr.Sjakk - Øystein Brekke. Lombardy fortalte Brekke at han var 17 år første gang han møtte Bobby Fischer, som den gang i 1954, var 11 år. Lombardy spurte Fischer første dagen han så ham om gutten hadde ambisjoner. Fischer svarte at han skulle bli verdensmester. Da må du lære deg sluttspill da min lille venn, svarte Lombardy. Noen dager senere traff han den unge gutten igjen. Da hadde Fischer fullstendig kontroll over alle sluttspillbøkene i Manhatten Chessclub. 

Foto: Bjørn Gunnar Nesse.

hits